Vi reiser på en ukes tur til Island i juli og da må jeg jo innom islandsk litteratur igjen. Audur Ava Olafsdottir fikk Nordisk Råds Litteraturpris for "Arr" i fjor. Men hun har skrevet flere romaner, blant annet denne som ble beskrevet som en road-trip, det måtte jo passe fint til reiseforberedelse.
Kvinnen i tredveårene som er hovedpersonen i boken bor i Reykjavik og har vunnet et sommerhus som er satt opp utenfor bygda der familien hennes kommer fra. Hennes nokså ufordragelige ektemann har nettopp gått fra henne til fordel for en yngre kollega og forsynt seg med det meste av innbo og løsøre. Selv har hun også hatt sine sidesprang. Hennes eiendeler er noen kartonger som hun har stablet opp i et lite rom hun har flyttet til, og nå planlegger hun en kjøretur rundt Islands "highway" for å ta sommerhuset i bruk.
Hennes beste venninne Audur sklir på trappa hennes, havner på sykehus og må være der i flere måneder frem til kommende fødsel og kan hun ikke passe den fireårige sønnen Tumi for henne så lenge? Tumi er 4 år, døv og svært oppvakt.
Vår hovedperson er ikke glad i barn, men hva kan hun gjøre? Så er det også Tumi som gir henne tallene til lottokupongen som hun vinner tidenes lottogevinst med, og med hanskerommet fullt av tusenlapper og Tumi i barnesete setter de av gårde. Det er november, været er dårlig, ikke så dårlig som det pleier å være på Island i november, men ille nok. Det er mørkt, dårlig sikt og dårlig føre og flere dyr må bøte med livet både før og under denne turen, en gås, en sau og flere andre. Det går også av og til på helsa og nesten på livet løs med de to i bilen. Og det dukker opp flere mannfolk også, slik at spådommen om tre menn som hun fikk før reisen skal gå i oppfyllelse.
Omsorgen for Tumi er først en ren pliktøvelse men utvikler seg gradvis til gjensidig varme og forståelse og er et stort pluss for boka. Etterhvert dykker det også opp spøkelser fra fortiden, ikke minst når de er fremme ved sommerhuset.
I begynnelsen syntes jeg det var for mye bråkjekt i fortellingen og ektemannens ufordragelige egoisme og kvinnens likegyldighet overfor dette var rett og slett irriterende å lese om. Jeg ble nærmest motvillig med på turen. Men jeg levde meg mer og mer inn i historien mens veien og reisen tok over og ble hovedtema.
Det er fullt av korte avsnitt i boka som er fortalt med en annen stemme. Det meste virker som tilbakeblikk, men det er noen ganger vanskelig å få tak i om det er hovedpersonens tilbakeblikk eller andre i familien - spesielt er det tanker omkring et (uønsket? Uventet?) svangerskap, men det er ingenting i boka som tyder på at hovedpersonen er gravid. Kanskje det er mora?
Hva lærte jeg om Island av boka? I alle fall dette - beregn mye tid på en rundreise rundt øya - mye mer tid enn vi har. Jeg har ellers litt blandede følelser for boka, men er nok nysgjerrig på forfatteren, så kanskje "Arr" blir med meg hjem en dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar