Dette var en tankevekkende bok, en rystende bok og på mange måter synes jeg det er den beste Vigdis Hjort har skrevet.
Rammen for romanen er denne: Johanne flyttet (eller kanskje vi kan si flyktet) fra familien sin, moren, faren, søsteren Ruth, den nybakte ektemannen og fra jusstudiet som hun var kommet langt på. Hun blir værende i USA, gifter seg med Mark som var kunstlærer på et sommerkurs hun gikk på, hun begynner å male, blir en anerkjent kunstner og får sønnen John. Foreldrene og søsteren tilgir henne aldri og etter en utstilling av noen av hennes arbeider med tema "mor og barn" blir vist i Oslo slutter moren helt å skrive til henne og til barnebarnet John. Nå er Johanne enke, 60 år, moren ble enke for lenge siden og er nå over 80, og Johanne som har hatt et godt liv med Mark, John og sin kunstnerkarriere kjenner et økende behov for å gjenopprette en viss kontakt med moren. Hun leier en sted i Oslo og en liten tømmerkoie og prøver forsiktig å få kontakt.
Så følger vi Johanne der hun ringer til mora gjentatte ganger uten at mora tar telefonen. Hun får mail fra søsteren om å holde seg unna mora, det vil være for ubehagelig for henne. Men Johanne gir seg ikke, hun finner huset mora bor i, gjemmer seg og følger etter henne når hun går ut, noen ganger alene, andre ganger med Ruth, en gang følger hun etter henne til kirken og ser henne gråte. Noen av disse scenene har nesten noe komisk over seg, samtidig som vi kjenner på Johannes desperasjon.
Så får vi mange tilbakeblikk fra Johannes oppvekst i et hjem med en dominerende far som er opptatt av å ha et vellykket, A4 familieliv og en mor som følger ham i et og alt - nesten. For det er også øyeblikk da moren kaller henne sin spesielle datter, er begeistret for hennes kunstneriske evner, ler med henne når hun hermer etter sin svært strenge farmor og oppmuntrer henne til å være seg selv. Vi ser at moren selv har hatt noen kreative sider som hun har lagt på hylla. Likevel moren underordner seg som regel faren og når han fnyser av Johannas drøm om å utforske tegnetalentet sitt har han morens fulle støtte. Men det dukker opp noen scener, en istykkerrevet flybillett til Yellowstone i USA i morens navn, og kanskje den mest rystende - når hun finner morens genser med blodflekker på det ene ermet på badet, moren som alltid går med langermede plagg.
Johanne finner ro i den vesle tømmerhytten, går lange turer, plukker sopp, nyter skogens stillhet selv om hun også der bygger seg opp til det endelige møtet med moren. Jeg spør meg selv om det er et riktig valg av et modent menneske å gå så tett innpå en gammel dame på over åtti år som har tatt sine valg, kan hun ikke riste det av seg, legge det bak seg? Men det lille barnet i Johanne har ikke helt klart å bli voksen og lengter etter en slags forsoning for å kunne gå videre i sitt liv, det er dette Vigdis Hjort skriver om, riktig eller galt, sånn er denne historien.
Det var mye å tenke på rundt denne boka. Vigdis Hjort utforsker mor/barn-forholdet på godt og ondt, men kanskje særlig med vekt på barnets avhengighet av moren og hva det medfører når moren svikter. Johanne har mange samtaler med seg selv om dette og hun bygger seg opp sammensatte forestillinger om hvordan Ruth forhindrer moren å ha kontakt med henne, om morens underkastelse under farens strenge regime, om hva som var morens egentlige drømmer og håp som hun til slutt ga avkall på, og Johanne legger i boka ikke skjul på at mye av dette er spekulasjoner, men det ligger hele tiden under at hun ble avvist, forkastet, vraket når hun fulgte sine egne livsvalg i stedet for foreldrenes og hun er overbevist at moren nettopp ikke hadde fulgt sine egne livsvalg.
Så utforsker også Vigdis Hjort kunstens vilkår og diskuterer om en kunstner har rett til å skape den kunsten hun vil, selv om hun kan såre andre mennesker. Noen ganger synes jeg nesten hun blir for tydelig, særlig ett sted er det som om Vigdis Hjort selv polemiserer direkte, teksten nærmer seg et debattinnlegg. Da liker jeg bedre glimtene fra barndommen der hun tegner den strenge farmoren som hun ser henne, eller hun tegner den vakre moren med all sin tristhet i stedet for å bare lage vakre bilder. I begge tilfellene fører det til foreldrenes nokså brutale avvisning.
Boka er skrevet med en slags dirrende spenning og harme som minner litt om den harmen vi kjenner svært mye på i "Arv og miljø", men her synes jeg det er mer sårhet. Jeg leste ikke boka som noe i nærheten av en selvbiografi. Om Vigdis Hjort har hatt lignende følelser av svik fra moren har hun i så fall utforsket dette i en helt annen historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar