Jeg gleder meg alltid til en ny Arnaldur-krim. I denne har den pensjonerte politimannen Konrad hovedrollen, og fortellingen er mørk og dyster i kjent stil. Flere gamle historier om vold, brutalitet og barnemishandling knyttes sammen i denne boka.
Boka åpner med et likfunn i en kjellermur under et hus i Reykjavik. Dette er et hus der folk de siste tjue årene har bodd kort tid og flere har opplevd en uhyggestemning der. Vi får høre om likfunnet, men egentlig nokså lite om etterforskningen av det. Politiet holder Konrad på en armlengdes avstand. I stedet tar Arnaldur oss med til dem som bodde der i tiden da drapet skjedde og dette blir den egentlige handlingen i boka ved siden av Konrad sine undersøkelser rundt drapet på hans far. Det siste har vært tema i alle bøkene med Konrad i hovedrollen.
Konrad sin venninne Eyglo er også med. Eyglo er synsk og selv om hun ikke praktiserer evnene sine overfor andre blir hun av og til kontaktet av folk som søker hjelp. Hun ble en gang bedt om å besøke en som bodde i dette huset for å sjekke om hun også opplevde noe unormalt der, og hun hadde følt et stort ubehag.
Ikke uventet virker det som det er en sammenheng med hendelsene rundt drapet/likfunnet i kjelleren og det som skjedde med faren til Konrad og Konrad kommer også nærmere en visshet om hvordan faren hans døde. Drapet finner også en Konrad kommer med et nødskrik unna ubehageligheter under et fengselsbesøk.
En vond og dyster forhistorie om vold og kvinneundertrykking i familien blir rullet ut og vi skjønner at det er dette som fører til drapet, men vi vet ikke hvem det er som kommer til å dø og hvorfor det ikke ble noen etterforskning den gangen. Noen må jo ha forsvunnet. Og helt mot slutten av boka får vi vite hva som skjedde, denne gangen av forfatteren selv, ikke via et etterforskningsteam.
Hva er det så jeg liker ved denne boka? Først og fremst miljøbeskrivelsene som maler Islands nære forhistorie frem for oss. Konrad selv har en innebygget stahet som driver han fremover til tross for alle advarsler og trusler fra sine tidligere politikolleger og en god del motstand fra hans egen familie. Konrad er glad i sin familie men tråkker dem likevel gjerne på tærne. Hans undersøkelsesmetoder er ofte litt klossete, han er litt som en elefant i et glassmenasjeri. Men jeg kan ikke unngå å like han. Jeg har også sans for forholdet hans til den synske Eyglo - det virker på meg som om forfatteren er like skeptisk til overnaturlige fenomener som Konrad er (og jeg også), men likevel lar han henne få en plass i bøkene og i Konrad sitt liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar