Denne boken lånte jeg som ebib-bok på vår Romaniaferie i september. Det var en reise med flere lange togetapper som krevde godt lesestoff! Jeg leste den på mobilen og det fungerte riktig godt. Litt for godt for den var ganske spennende og gikk unna som en røyk. Den varte en togreise og litt ut på natten etterpå. Dette må jo egentlig være et pluss når det er en kriminalroman.
Det er to parallelle handlinger i boken. En eldre mann blir funnet død i lenestolen sin uten at naboer eller noen andre har merket at han ikke har gitt livstegn fra seg. William Wisting sin datter Line vil lage en avisreportasje om hendelsen med tema ensomhet og intervjuer naboer, tidligere kjente. Slik kommer hun ganske tett på forhistorien til avdøde. Samtidig blir det funnet et lik på en juletreplantasje. Ved første øyekast et antatt selvmord, men det viser seg snart at det er mord. Men mannens identitet er uklar. Drapet har muligens forbindelser til en rekke drapssaker i USA og det er mye som tyder på at etterforskningen bør gå stille for seg. Etterhvert blir saken så omfattende at en gruppe FBI-folk blir koblet inn.
Ganske tidlig aner vi lesere det som ikke verken William eller Line Wisting ikke forstår: det kan være en sammenheng mellom de to dødsfallene, og kanskje det første også var et drap? Det er flere som har en uklar fortid eller som reagerer merkelig på intervjuer og spørsmål både av Line sine intervjuobjekter og personer som dukker opp i Wistings etterforskning. Etterhvert blir det nokså klart at drapsmannen har overtatt identiteten til en annen person som han kanskje også har drept. Gradvis rykker vi nærmere sannheten, men det er ikke alltid så lett å si om mennesker opptrer merkelig fordi de har noe å skjule eller bare fordi de er eksentriske, eller om det folk skjuler nødvendigvis er kriminelt. Disse krumspringene og sidesporene synes jeg er en styrke ved Horst sine bøker og gjør dem nokså realistiske, i alle fall fra en krimlesers ståsted. For vi mennesker opptrer vel ikke alltid like logisk og vi kan ha mange lag og hemmeligheter som vi holder for oss selv.
Tilslutt tilspisser etterforskningen seg til et dramatisk løp mot tiden og jeg kan ikke legge boken fra meg før den er i mål. Løsningen får stå-karakter - om ikke veldig sannsynlig så i alle fall absolutt mulig. Persongalleriet er troverdig og variert, enkelte menneskeskjebner gjør inntrykk. Ellers har jeg ett tosidig forhold til duetten William og Line Wisting - på den ene siden skaper det mer dynamikk i historiene at vi får inn et journalistperspektiv og det gjør også at William Wisting fremstår mere som en hel person enn om vi bare møtte ham som etterforsker. Jeg synes heller ikke at privatlivet hans blir påtrengende. På den andre siden blir det lett en sammenblanding av roller og bekjentskaper når Line driver research på krimsaker der faren leder etterforskingen og dette virker svært problematisk i politisammenheng. Akkurat her synes jeg det er løst på en god måte siden Line gjør sin story på et likfunn som politiet faktisk har sluppet taket i.
Jeg gleder meg til Katarinakoden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar