Colson Whitehead fikk den amerikanske Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2017 for denne boken i tillegg til at den har fått en rekke andre priser. Jeg leste den under vår Spania/Englandstur med den nye "Libby"-appen. Det er bibliotekenes tilbud på utlån av engelskspråklige ebøker. Dette var et av de få treffene jeg fikk, jeg har hørt om boken og tenkte jeg skulle prøve.
"Underground Railroad" var betegnelsen på et nettverk av fluktruter og skjulesteder for rømte slaver i USA frem til borgerkrigens slutt i 1865 da slaveriet ble opphevet i alle statene. Hovedpersonen i boken er den unge Cora som er slave på en bomullsplantasje i Georgia på 1830-tallet og beskriver hennes liv der og hennes flukt mot frihet.
Boken begynner med beskrivelsen av de brutale forholdene for slavene på Randall-brødrenes plantasje. Brutaliteten og undertrykkelsen er grenseløs, og jeg merker at jeg synes forfatteren har lagt på litt vel mye grotesk og sadistisk vold. Cora er en sterk og ubøyelig ung kvinne og er svært opptatt av sin mor Mabel som rømte da hun var 10 år og som ingen slavejegere har klart å spore opp. Hun kjenner på et sterkt hat til moren som lot henne være igjen uten beskyttelse, men det er vel like mye sorg og skuffelse. Den unge Cæsar kommer en dag med et forslag om at de skal flykte sammen, noe Cora vifter bort. Men etter en spesielt grusom hendelse på plantasjen der Cora blir mishandlet fordi hun viser omsorg for en liten gutt som blir pisket, bestemmer hun seg for å bli med Cæsar.
De klarer å snike seg vekk og etter en del dramatikk treffer de Cæsar sin kontakt. Og så går ferden videre, under jorda, med en underjordisk jernbanevogn - frem til South Carolina. Men var Underground Railroad virkelig en fysisk jernbane? Nei, det var den ikke, dette er ett av Colson Whitehead sitt påfunn, at det var et byggverk av underjordiske huler, skinneganger og forskjellige tog og fremkomstmidler. OK, i romaner er det lov å dikte, lage et eget univers, men her skurrer det virkelig for meg, jeg skjønner ikke hva han vil med dette.
South Carolina har mer liberale raselover. Cora og Cæsar blir satt i lønnet arbeid, får skolegang, enkle hybler og har det egentlig ganske bra. Men ikke trygt, for slaveeierne kan kreve rømte slaver utlevert, og den beryktede slavejegeren Ridgeway er engasjert av Randall. De hvite har også endel annet for seg: Cora møter et sterkt press i retning sterilisering, det er en del rømte slaver som blir satt under behandling for ukjente sykdommer mens det viser seg at de blir påført syfilis i forskningsøyemed. Og Cora blir etterhvert overført til et museum der hun skal spille neger i forskjellige tablåer bak glassvegger for besøkende, noe hun finner ganske nedverdigende.
Hittil syntes jeg det var mange overdrivelser i boken og verre skulle det bli. De blir innhentet av slavejegeren og må rømme, nok en gang med jernbanen, denne gang til North Carolina som har innført nye slavelover. Her kommer vi forbi "Freedom Trail", en uendelig lang rekke med trær der likene til hengte slaver blir plassert til skrekk og advarsel. Hundrevis med lik. Visst forekom det lynsjing av rømte slaver, men Freedom Trail er nok en oppfinnelse av forfatteren. Cora må i flere måneder gjemme seg på et loft der hun har et lite kikkhull mot torget. På torget er det festivitas med henging av rømte slaver hver helg til almen forlystelse. I annet hvert hus er det en "Night Rider" som drar på jakt etter slaver som lever i skjul. De minner litt om Ku Klux Klan, men de oppsto i kjølvannet av borgerkrigen, etter 1865. Det er angiveri - barn angir foreldre, naboer angir hverandre, tjenestefolk angir arbeidsgiverne og de som blir mistenkt for å hjelpe rømlingene blir drept.
Nå holdt jeg på å legge vekk boken, men jeg leste videre, mer for å finne ut hvordan det gikk enn for at den ga meg en god leseropplevelse. Jeg skal innrømme at resten leste jeg litt overfladisk.
Cora kommer seg videre, og jeg skal ikke røpe hvordan det går. Hun reiser både under og over jorden, både alene og som fange av jegeren Ridgeway, og til slutt får vi også høre hvor det var blitt av moren Mabel.
Jeg kan ikke forstå at denne boken fikk Pulitzerprisen. Jeg synes ikke Whitehead sitt 1830-Amerika-univers er særlig vellykket. Det var mer enn nok brutalitet i slavetiden til at det er nødvendige å komme med slike overdrivelser som han gjør, og jeg syntes heller ikke den underjordiske transporten ble troverdig. Personskildringene er bemerkelsesverdig flate, selv Cora kommer vi ikke særlig innpå.
Men det var noen deler av boken som jeg syntes var bra. Når Cora er på vei, stadig videre, gjennom et mangfoldig kontinent kommer vi inn i en slags stemning av å være på evig vandring. Det fungerer. Forholdet mellom Cora og Ridgeway - mellom jegeren og den jagede utvikler seg til å bli en slags nerve, spesielt i annen del av boken og kan minne litt om Javert vs. Jean Valjean i Les Miserables. det synes jeg også fungerer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar