torsdag 15. november 2018

Carlos Ruiz Zafon: Engelens spill


Engelens spill

Nå som vi har kjøpt leilighet i Spania må det jo bli litt spansk litteratur. Jeg leste Zafons "Vindens skygge" da den kom ut på norsk i 2005 med stor fornøyelse. Jeg elsket mystikken rundt den hemmelighetsfulle boken-i-boken og alle vandringene gjennom Barcelonas gater med unggutten Daniel og hans følgesvenn, gamlingen Fermin, sistnevnte som regel kledd i en gammel kappe mot vinterkulden i Barcelona. Av og til var de på flukt fra en forfølger, av og til på jakt etter ny informasjon om boken og bokens forfatter.

"Engelens spill" har mange likhetspunkter med "Vindens skygge". Denne boka begynner i 1920-årene, og den er også en bok om bøkenes verden. Hovedpersonen David er journalist, men også forfatter og bokelsker. Hans mest trofaste venn er bokhandleren og antikvariateieren Sempere. Det er Davids egen forfattervirksomhet som står i sentrum i boka, helt fra han begynner å skrive lettvinte bestselgerromaner i thrillersjangeren til han blir engasjert og svært godt betalt av den mystiske "velgjøreren" Andreas Corelli til å skrive en roman med religion som hovedtema - en roman som tydeligvis er ment til å forføre menneskene og brukes i et eller annet kynisk maktspill. Jeg synes jeg aner en totalitær tankegang hos Corelli, ikke så fjernt fra den gryende fascisme i Spania som vokste frem på den tiden men dette blir aldri skrevet ut i klartekst. I stedet får han en slags mystisk demonrolle, og vi vet aldri helt hvilken side han står på.

Den unge foreldreløse David flytter inn i en falleferdig villa i bydelen El Raval. Leien er billig for huset blir regnet som et spøkelseshus men David ville ikke klart det uten den økonomiske støtten fra Corelli. Og huset rommer også hemmeligheter som David får lyst til å etterforske, særlig etter han blir kjent med den unge Isabella som ber om å få være sekretæren hans mot at han skal hjelpe henne å skrive. Isabella begynner å vaske og rydde, og mystiske gjenstander og dokumenter dukker opp.

Romantikken er også en gjenganger i romanen. David ble kjent med den vakre Christina da han var barn og hun blir hans store kjærlighet selv om hun velger en annen og eldre ektemann. Han gir aldri opp håpet om å komme nærmere Christina.

Handlingen i boka blir drevet av Davids nysgjerrighet på hemmelighetene som avdekker seg i huset han bor i, hans begjær etter sin elskede Christina og hans arbeid med bokprosjektet for Corelli som han får mer og mer avsmak for. Disse sakene vikler seg mer og mer inn i hverandre til han er fanget i et farlig spill som går på livet løs, både for ham selv og for mange av dem han treffer på veien.

I begynnelsen, når jeg bare hadde lest 50-60 sider holdt jeg på å legge den vekk for godt for jeg syntes dette bare virket som en oppkonstruert røverhistorie. Men Zafon er en skamløs eventyrforteller, han nekter seg ingenting når det gjelder mer eller mindre usannsynlige hendelser og smører ofte tjukt på, og jeg kan ikke la være å bli forført av historien. Spesielt har jeg sansen for måten han leker med litteraturens verden på, det er akkurat som om bøkene i boken får et liv for seg selv. Så jeg leste videre og lot meg gradvis drive med av spenningen like til den siste siden (634!).

Språket er svært blomstrende, av og til i meste laget, men jeg lurer litt på om det er et sydlandsk fenomen. Jeg har registrert noe av det samme i flere av de spanske bøkene jeg har lest. Dette er ganske langt fra Jon Fosse, for å si det sånn!

Jeg syntes ikke denne boka var like god som "Vindens skygge". Dels ble det av og til for voldelig og for burlesk, og dels ble jeg lei av den egenrådige hovedpersonen. Jeg savnet også den dynamikken som var i Vindens skygge mellom den unge Daniel og hans aldrende venn  Fermin. 

Kanskje jeg skal holde utkikk etter en bok med handling fra spansk dagligliv? eller kanskje bør jeg gå løs på Don Quijote?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar