Det er over et år siden vi hørte denne som lydbok på en lengre biltur. Nå har vi nettopp hørt nr. 2 i serien og da er det vel greit å begynne å skrive noen ord om denne.
Brobyggerne er den første i serien "Det store århundre". I fjor kom den sjette boken ut og det blir nok ikke den siste. Det store århundre er 1900-tallet. Vi møter de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som er repslagerlærlinger i Bergen på slutten av 1800-tallet. Ved et tilfelle blir det oppdaget at alle tre er tekniske begavelser og en lokal næringsforening tar de tre under vingene og sender dem på ingeniørutdanning i Tyskland mot at de skal jobbe for Bergensbanen etter utdannelsen. Alle tre fullfører, men bare den eldste, innfrir sin del av kontrakten. Den yngste, Sverre reiser til England med sin hemmelige adelige elsker. Oscar flykter fra en ulykkelig kjærlighetshistorie til tysk Østafrika der han kommer til å jobbe med jernbanebygging i likhet med sin eldste bro men under helt andre forhold. Resten av boken følger avvekslende Lauritz og Oscar frem til og gjennom 1. verdenskrig.
Historien om Lauritz er preget av to forhold. Det ene er arbeidet med brokonstruksjoner på Bergensbanen hvor han både vil realisere sine ambisjoner innenfor faget og også kompensere for sviket fra brødrene sine. Det blir et tøft liv på fjellet gjennom alle årstider og det er flere dramatiske beskrivelser av livet på Hardangervidda i all slags vær. Det andre forholdet er hans kjærlighet til Ingeborg, den tyske adelige ungjenta han ble kjent med i årene i Dresden. Han kjærlighet er gjengjeldt men ikke akseptert av hennes far. Lauritz blir også en dyktig seiler og noen av hans sjarmoffensiver overfor Ingeborgs far foregår under seilraegattaer i Østersjøen. Først når Lauritz etter mange års slit og strev har blitt en velstående mann med en betydelig forretningsvirksomhet i Bergen får han sin Ingeborg. Hun er en moderne kvinne og klarer å utdanne seg til lege. Når verdenskrigen kommer og norske handelsskip blir senket av tyske ubåter blir det etterhvert for vanskelig å være tysk i Bergen og familien flytter til Sverige.
Oscar lever et dramatisk og spennende liv i Afrika. Han arbeider både med afrikanere og europeere, opplever villdyr og tropesykdommer, grusomme stammefeider og kannibalisme men også stolte høvdinger - av begge kjønn. Kolonialismens mørkeste sider møter vi først og fremst gjennom de engelske kolonisatorene. Guillou beskriver tyskerne som siviliserte mens engelskmennene stor sett blir fremstilt som rå og brutale. Kampene i Afrika under verdenskrigen blir sett med tyske briller.
Dette var en svært summarisk oppsummering av handlingen.
Det var mye jeg likte ved boken. Det er god driv i historiene med mye dramatikk både når vi er i bushen i Afrika og når vi tramper oss gjennom snøstorm på Hardangervidda. Jeg synes også at Guillou har vært flink til å fange en tidsånd full av optimisme for de teknologiske fremskrittene som skal gjøre livet lettere for menneskene og avskaffe fattigdom og krig. Er dette en sannsynlig historie? Eventyret om de tre fattige enkesønnene som vinner prinsessen (Ingeborg) og halve kongeriket (Både Lauritz og Oscar er rike i slutten av boken) er ikke mer usannsynlig enn historien om barnehjemsjenta Norma Jeane som blir en av verdens mest ettertraktede filmskuespillere (Jeg har nettopp lest Blond av Joyce Carol Oates). Det er også svært interessant å leste om Østafrika under tysk kolonistyre selv om jeg synes at Guillou's grenseløse Englandsforakt er problematisk.
Miljøbeskrivelsene er gode og detaljerte og er noe av det som fenger ved boken. Det meste er troverdig beskrevet, helt fra det bergenske håndverkermiljøet via tyske universiteter, tyske seilerstevner, brakkeliv på Hardangervidda til skinnelegging i tropevarme. Enten har Guillou drevet svært god research eller også er han en dyktig skrønemaker, jeg har mest tro på det første.
Dessverre faller boken igjennom når det gjelder personskildringene. Hovedpersonene blir dessverre flate og klisjeaktige. Guillou har nok utstyrt dem med interessante egenskaper men klarer aldri å blåse liv i dem og derfor lever heller ikke boken noe eget liv som en roman. Det gjorde at jeg i fjor tenkte å stoppe med nummer en - men nå har vi jo gått videre likevel.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar