Ketil Bjørnstad: 70-tallet

Jeg har ikke lest 60-tallet, den første erindringsboken som Bjørnstad har skrevet og hadde ikke tenkt å lese denne heller. Så var jeg på bokbad med Anne Grosvold og Ketil Bjørnstad i fjor under Kapittelfestivalen. Det var både morsomt og inspirerende og jeg oppdaget at denne boken handle om min egen ungdomstid. Så da havnet den på min ønskeliste til jul og jeg fikk den som ebok.

Dette er en bok jeg har kost meg med over lengre tid. Boken er kronologisk oppbygd, han tar for seg år for år. Vi blir kjent med Ketil Bjørnstad selv, hans forskjellige kjærlighetshistorier, hans vektproblemer, hans ubegrensede beundring og sterke vennskap med Ole Paus, hans vakling mellom forskjellige veivalg - klassisk musiker, forfatter, populærmusikken og antroposof-miljøet. Han skriver også om ulike hendelser både internasjonalt og i Norge - noen som jeg husker godt som EF-avstemningen, kuppet i Chile og drapet på Salvador Allende, Baader Meinhof-gruppen terroraksjoner og Watergatesaken som vi følger i flere faser Det er også mindre kjente episoder, de fleste husker jeg igjen. Jeg har lest anmeldelser som mener at disse tekstene er unødvendige, det er jeg ikke enige i, jeg synes de setter tidsrammen for de andre fortellingene og gjenspeiler tidsånden. Jeg synes også Bjørnstad er god når han beskriver brytningene mellom de forskjellige grupperingene på venstresiden(som han identifiserer seg med men er uavhengig av). Han har kjente i mange av miljøene, bl.a. flere i AKP ml (som jeg selv kjente fra innsiden) og aldri har jeg lest så treffende karakteristikker av det miljøet fra noen som sto på utsiden.

Bjørnstad sitt forhold til kvinner får en stor plass. Litt for stor, kanskje? Det er litt for mange detaljer i enkelte av historiene i forhold til at det var typiske ungdomsforelskelser. Men han får tydelig frem sine komplekser og manglende tro på at han noen gang vil kunne etablere et forhold til en kvinne han kan elske. Samtidig er han jo en beundret musiker, jeg kan jo selv  huske Ketil Bjørnstad fra 70-tallet som et vidunderbarn, en som fikk til alt. I boken kommer det også tydelig frem at han parallelt med sine mindreverdskomplekser ikke tar noe for å kontakte både den ene og den andre berømtheten, enten det er for å skrive om dem eller for å jobbe sammen musikalsk.

Ole Paus er alltid i nærheten. Av og til tenker jeg at Bjørnstads beundring for Paus virker litt overdrevet. Men boken gir nok et sant og ekte bildet av den nære tilknytningen de to har til hverandre både i det kunstneriske samarbeidet og i privatlivet. Bjørnstad mister likevel aldri sin egen personlighet - han er høflig, vennlig og mildt spørrende der Paus er sarkastisk og bisk.

Jeg ser ikke denne boken som en del av autofiksjonslitteraturen men mer som en erindringsbok. Svært mange personer er nevnt med navn, ifølge Bjørnstad har han bedt om aksept fra mange av dem for å gjøre dette. Nå er det vel lite pinlige detaljer og hemmeligheter som blir avslørt og det er vel nesten ingen som blir direkte negativt beskrevet - den eneste jeg kan komme på i farten er Sæmund Fiskvik. Men hun som Bjørnstad bodde sammen med på Sandøya det meste av 70-tallet ba om å ikke bli nevnt med navn. Han velger å kalle henne "den andre", og i begynnelsen virker det litt sært og upersonlig. men etterhvert som livet deres på denne sørlandsøya skrider fremover og blir Bjørnstads trygge havn mellom alle reisene og prosjektene og konsertene blir hun skrevet frem med både varme og respekt, så det var kanskje et godt grep.

Arbeidet med trippelalbumet "Leve Patagonia" får stor og fortjent plass. Fortjent sier jeg ikke så mye utfra albumets kvalitet, det kan jeg ikke si noe om for jeg hørte det aldri den gangen (med unntak av "Sommernatt ved fjorden") men mer utfra at det gjenspeiler Bjørnstads store interesse for Hans Jæger og for Kristianiabohemen og bidro til å få gjenreist noe av interessen for denne epoken og noen av disse kunstnerne. Hvem er det som klarer å dra igang slike konseptprosjekt i dag?

Bjørnstad veksler mellom jeg-formen og han-formen. Jeg er usikker på hvorfor, det kan virke som han av og til har behov for å distansere seg litt, at enkelte minner blir for personlige slik at han må trekke seg litt vekk?

Det jeg sitter igjen  med etter å ha lest boken er et velkomment møte med min egen tid som "ung voksen", minner om musikk og politikk og kultur og klesdrakt, og jeg er også blitt mer "kjent med" kulturpersonligheten Kjetil Bjørnstad. Kanskje skal jeg høre litt på "Leve Patagonia en dag og lese noe av Hans Jæger?

Var det ingen svakheter? Er boken for lang? Kanskje for lang, men den er lett å komme igjennom.  Det blir for mange asaleabuketter til Aimee og for mange halvsvermeriske møter med den unge Ida. Kanskje litt færre reisebeskrivelser, han kan få frem sin kjærlighet til og fascinasjon fra utkant-Norge uten å dekke så mange turer. Og litt mindre furting for en del lunkne anmeldelser hadde gjort seg.  Men jeg koste meg.