Lesingen av denne romanen var, i likhet med Ida Jessens "En ny tid" også inspirert av Danmarksturen vi hadde i august. Jeg har lest noen bøker av Helle Helle før. Det er noe ved skrivemåten hennes som fascinerer meg, men av og til synes jeg også at den korte, knappe rett-frem stilen kan bli nesten litt anmassende.
Dette er boken som handler om to mennesker som har gått seg vill i skogen i Danmark, på Jylland et sted. Det er jo for en nordmann en litt komisk tanke, men skog finnes det jo på Jylland og det mangler topper og høydedrag som en kan navigere etter, så hvorfor ikke?
Roar er 48 år og er ute på sin første tur med de nye joggeskoene sine og det gir han ikke uventet vannblemmer. Kanskje fordi han er lite vant til å ferdes i naturen, kanskje fordi han er mest opptatt av gnagsåret mister han taket på retningen, det er høst, sent på dagen, det begynner å skumre og han har ikke med seg noe å drikke. Så møter han kvinnen (vi får ikke navnet hennes), 10 år yngre og litt mer turvant. Men også hun har mistet retningen. De to innser etterhvert at de har gått seg vill og at de sannsynligvis må bli i skogen til det blir lyst igjen.
De kommer over en gapahuk der det ligger en pakke med noen ulltepper, gnagsåret blir inspisert, hun deler vannflasken sin med Roar og hun tar seg en liten tur alene for å hente litt mer vann fra en bekk. Så prøver de å pakke seg inn i tepper for å holde varmen. Men natten blir kald. De prøver å få tiden til å gå med å fortelle om seg selv. Roar får vi vite minst om. Utover det at han jobber på et kontor der de reparerer PC'er og annet datautstyr er det ikke mye som kommer frem. Men mellom linjene aner vi at han lever et nokså ensomt liv.
Hun har en mer broket historie og vi følger henne inn og ut av kollektiv, gjennom flere forhold og over til samlivet med en av kollektivboerne og hans lille sønn. Han framsto en stund som en trygg havn for henne, men nå skinner det igjennom at han nok kan bli vanskelig å leve sammen med for en fri sjel som henne - litt kontrollfreaktendenser der?
Det blir for kaldt å ligge stille i gapahuken og de står opp og prøver å holde varmen ved å bevege seg. Det hjelper en stund. Til slutt sover de litt, men så våkner hun og får noen voldsomme brekninger. Kan det være vannet fra bekken som hun drakk mest av? Hun sovner igjen og våkner ikke før det har blitt dag. De tutler seg videre, Roar får låne hårbåndet hennes til å bygge opp støtte for foten og de holder teppene rundt seg. Solen er oppe og gir dem en ide om retningen. Det går ikke fort, hun har feber. , hoppe omkring og Endelig kommer de til et hus, det er lys og folk hjemme. De banker på, men ingen lukker opp. Roar prøver å tilkalle oppmerksomhet på mange måter, uten respons. Men til slutt finner de et lite uthus der det er seng, toalett, fryser og en elektrisk varmeovn. Så finner de noe mat i fryseren, vann på do, ovnen gir dem varme og denne natten er reddet. Neste morgen dukker det opp to smågutter i døren og forteller at moren er så redd for innbrudd, og at det går buss like i nærheten.
De rydder opp, legger igjen litt penger og går bortover skogsstien på vei mot sivilisasjonen, og der forlater vi dem.
Det er en riktig god historie, godt fortalt, men som med enkelte andre av Helle Helle sine bøker spør jeg meg hvor hun vil med denne fortellingen. Det er vel dette som er stilen hennes - å presentere et lite utsnitt av livet, her gjennom to personer som ristes sammen i en (litt) farlig og (litt) truende situasjon. Og vi følger dem bare på ferden et lite stykke uten å vite hvor det bærer hen.
Jeg synes nok det blir litt dårlig likevekt mellom de to personene og savner litt mer om bakgrunnen til Roar. Ellers kan det nok hende at jeg kommer til å følge Helle Helle inn i hennes verden flere ganger om det passer sånn. Men jeg var likevel mer begeistret for Ida Jessen sin bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar