Dette er en roman om fem flyktninger fra Somalia. Alle fem er unge og alle har vært i Al Shabaabs fryktede leirer, mot sin vilje og alle er på vei mot Europa, mot Norge for å få et liv, siden de ikke lenger har noen fremtid i den verden der de vokste opp. De har alle sine historier og sine mørke minner. Alaliyah er ustabil, på grensen til psykotisk men hun bærer også på en historie hjemmefra om fem stjerner som hun tror er deres felles fremtidsfortelling og det er derfra romanens tittel kommer.
Vi blir best kjent med Aisha og Said, fetter og kusine helt fra livet deres i landsbyen der fedrene er fiskere. En dag kommer ikke far til Aisha hjem, og kort tid etter gjør Al Shabaab det første raidet i landsbyen. Det blir flere raid. Aishas mor blir skutt og Aisha tatt med til leiren der hun blir kommandant Morhodes yngste kone. Litt senere blir også Said tatt og tvangsinnrullert i terrorstyrken.
Begge to kommer seg unna etter å ha opplevd ting som gjør det umulig for dem å vende tilbake til et landsbyliv og de kommer til en flyktningeleir i Etiopia. Der blir de plassert i samme telt som Alaliyah, Isir og Khadar. To gutter og tre jenter i 16-18årsalderen. Isir er lederen, det har store og sterke Said vanskelig for å godta, men Isir har en psykisk styrke som gjør det umulig å overvinne henne. Hun har også et mørke inni seg og slipper ikke folk innpå seg.
De forteller litt om sin bakgrunn. Historiene er de som de vil fortelle, som de tror passer til situasjonen men det er ikke sikkert de er sanne og det er ikke mye vi får vite om Isir, Khadar og Alaliyah som vi kan tro på. Men det vi tror på er at de kan ikke bli i flyktningeleiren. Det er knapt med mat, Al Shabaab kan ha sine spioner rundt omkring og det er ingen fremtid der.
Så begynner kampen for å skaffe mat og penger til transport videre, via prostitusjon, kriminalitet og vold. Omsider klarer de å skaffe penger og får plass på en lastebil som skal kjøre gjennom Etiopia, Sudan og Libya til Tripoli, en strekning på over 250 mil. Det blir en strabasiøs ferd og de opplever alt fra sykdom og sult til kriminelle bander og slavehandlere. Og at de i det hele tatt skaffer seg en plass ombord på en av de livsfarlige båt-transportene er nærmest mirakuløst. Jeg røper ikke for mye når jeg sier at de får båtplass - boken åpner med noen glimt fra denne sjøreisen.
Dette var en svært sterk bok å lese, sterkt, vondt og brutalt. Noen ting var så vondt å lese at jeg måtte hoppe over noen avsnitt. Andre steder er er boka nesten vakker med drømmer, sagn og fantasier og innslag av magisk realisme. Et fortellergrep er at de fem ungdommene ikke alltid er åpne om sine erfaringer, ikke engang til hverandre. De forteller sine historier, men mye holder de skjult. Hvorfor? En forklaring er skam - de har alle gjort handlinger (eller blitt utsatt for handlinger) som ville gjøre dem utstøtt fra det samfunnet der de vokste opp. En annen forklaring er at de er så langt nede at de handler ut fra et overlevelsesinnstinkt. De historiene de velger å fortelle er de som de tror de kan overleve med. Vi som lesere kjenner i noen tilfeller "sannheten" - i andre tilfeller ikke. Og jeg synes det er helt i orden at leserne ikke blir de allvitende i en bok som handler om den kaotiske flyktningesgtrømmen gjennom Nord Afrika.
Et annet fortellergrep er at perspektivet hele tiden veksler mellom de fem ungdommene. De vektlegger forskjellige ting og opplever rett og slett ikke alltid det samme. Det er også med på å gjøre boken levende.
Det er ambisiøst å skrive en roman så til de grader skrevet fra ståstedet til en gruppe flyktninger fra Somalia, men jeg synes Lars Petter Sveen har lyktes med det. Gjennom hele boka tror jeg på fortellingen, jeg tror på personene, på deres reaksjoner, på deres skam og på deres håp og drømmer. Kanskje er det lite sannsynlig at en liten gruppe flyktninger skulle oppleve så utrolig mye grusomt og dramatisk og komme fra det med livet i behold - det spiller ingen rolle for det er ikke viktig for boka om dette har skjedd med akkurat disse ungdommene. Det som er viktig er at slike ting skjer med mange flyktninger. Mange dør og mange overlever og Sveen har fortalt deres historie. Det kunne likevel vært interessant å visst hva andre flyktninger fra Somalia ville ha sagt om denne romanen.
Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligninger til Jenny Erpenbecks "Går, gikk, har gått". Der er det en pensjonert, tysk akademiker som møter flyktninger i Berlin og får høre deres historier, mange av historiene svært dramatiske. Men i den romanen opplever vi alt gjennom europeerens øyne og i den boka opplevde jeg større avstand til flyktningene selv.
Jeg blir jo nødt til å lese bok nummer to. Den er ferdig skrevet og blir nok lansert sent i høst og skal handle om flyktningenes vei inn til og gjennom Europa til Norge.
Dette var en svært sterk bok å lese, sterkt, vondt og brutalt. Noen ting var så vondt å lese at jeg måtte hoppe over noen avsnitt. Andre steder er er boka nesten vakker med drømmer, sagn og fantasier og innslag av magisk realisme. Et fortellergrep er at de fem ungdommene ikke alltid er åpne om sine erfaringer, ikke engang til hverandre. De forteller sine historier, men mye holder de skjult. Hvorfor? En forklaring er skam - de har alle gjort handlinger (eller blitt utsatt for handlinger) som ville gjøre dem utstøtt fra det samfunnet der de vokste opp. En annen forklaring er at de er så langt nede at de handler ut fra et overlevelsesinnstinkt. De historiene de velger å fortelle er de som de tror de kan overleve med. Vi som lesere kjenner i noen tilfeller "sannheten" - i andre tilfeller ikke. Og jeg synes det er helt i orden at leserne ikke blir de allvitende i en bok som handler om den kaotiske flyktningesgtrømmen gjennom Nord Afrika.
Et annet fortellergrep er at perspektivet hele tiden veksler mellom de fem ungdommene. De vektlegger forskjellige ting og opplever rett og slett ikke alltid det samme. Det er også med på å gjøre boken levende.
Det er ambisiøst å skrive en roman så til de grader skrevet fra ståstedet til en gruppe flyktninger fra Somalia, men jeg synes Lars Petter Sveen har lyktes med det. Gjennom hele boka tror jeg på fortellingen, jeg tror på personene, på deres reaksjoner, på deres skam og på deres håp og drømmer. Kanskje er det lite sannsynlig at en liten gruppe flyktninger skulle oppleve så utrolig mye grusomt og dramatisk og komme fra det med livet i behold - det spiller ingen rolle for det er ikke viktig for boka om dette har skjedd med akkurat disse ungdommene. Det som er viktig er at slike ting skjer med mange flyktninger. Mange dør og mange overlever og Sveen har fortalt deres historie. Det kunne likevel vært interessant å visst hva andre flyktninger fra Somalia ville ha sagt om denne romanen.
Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligninger til Jenny Erpenbecks "Går, gikk, har gått". Der er det en pensjonert, tysk akademiker som møter flyktninger i Berlin og får høre deres historier, mange av historiene svært dramatiske. Men i den romanen opplever vi alt gjennom europeerens øyne og i den boka opplevde jeg større avstand til flyktningene selv.
Jeg blir jo nødt til å lese bok nummer to. Den er ferdig skrevet og blir nok lansert sent i høst og skal handle om flyktningenes vei inn til og gjennom Europa til Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar