søndag 9. september 2018

Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere


Sang for sekstiåtte forrædere

I denne romanen går Gaute Heivoll inn i sørlandsbygda Finslands krigshistorie. Ikke mindre enn 68 av bygdas 200 innbyggere meldte seg inn i Nasjonal samling. Dette er romanens hovedtema - ved siden av det unge musikktalentet Andreas og hans vei mot å bli en anerkjent musiker.

Andreas er sønn av Sigvald som er lærer og klokker i bygda og også en av dem som blir NS-medlem.I begynnelsen av boken følger vi Andreas' musikalske "oppvåkning". Som seksåring begynner han å spille han sammen med moren Maja, enkle salmer på familiens harmonium. Siden slipper han til i bedehuset og etterhvert også i kirken. 

Så kommer den tyske invasjonen, men den fører ikke med seg store forandringer i bygda. Men utpå høsten samler handelsmannen og NS-medlem Gerhard Andersen folk til et møte i bedehuset for å få så mange som mulig til å melde seg inn i Nasjonal samling. Kampen mot bolsjevismen er et sterkt argument for mange. Løfter om at banken skal slette gjeld veier også tungt, og ikke nok med det - gratis tobakk vanker det også. Mange melder seg inn på møtet, siden går de ivrigste nazistene rundt i husene og verver medlemmer.

Vi aner en viss splittelse i bygda, men det er ingen dramatikk før i 1942 da Konrad Andersen røper for bror sin Gerhard at han er blitt spurt om han vil slutte seg til Milorg. Gerhard Andersen går selvsagt videre med dette og åtte menn blir fengslet, flere blir torturert og noen sendt til Tyskland. 

En av dem som ikke melder seg inn i NS er presten Abelseth. Han trenerer forespørsler om å sette opp NS-plakater etter beste evne. Han holder svært uortodokse prekener som ofte har et tydelig budskap i det som ikke blir sagt. Men en dag blir også han innkalt til forhør og han havner til slutt på Grini.

Når krigen nærmer seg slutten er det noen som prøver å få navnene sine strøket av medlemslistene til NS, for de ser nok hvilken vei det går. Og så er freden der, og de mest prominente nazistene får sin straff i form av fengsel, bøter og inndraging av rettigheter. De fengslede motstandsmennene kommer tilbake, flere merket for livet og en av dem er blitt alvorlig sinnslidende.

Andreas har midt oppi alt dette startet på en musikkutdanning, først i Kristiansand, så får han plass på musikkonservatoriet i Oslo. Og boken slutter med at han holder en konsert i kirken i hjembygda.

Jeg hadde forventninger om en bok som ville undersøke hva som fikk akkurat denne bygda til å slutte så mannsterkt opp om nazipartiet og hva slags innvirkning det hadde på menneskene som bodde der. Jeg synes ikke Gaute Heivoll har lyktes med dette. Nazismen og ikke minst støtten til okkupasjonsmakten blir aldri noen tung realitet i boken. Den bærende kraften blir i stedet Andreas sin historie. 

Det er mye godt stoff i hvordan Andreas dykker ned i musikkskattene til noen av de gamle i bygda, men hans forhold til kreftene som rår i bygda kommer ikke godt frem. Det virker som om han lever sitt liv med musikken uten å merke noe særlig til det som foregår i landet. Vi aner en viss dragkamp mellom kjærlighet og samtidig litt forakt for faren, men bortsett fra det synes jeg ikke han er særlig troverdig fremstilt som en ung gutt heller - hvor er nysgjerrigheten på livet, hvor er forelskelse og seksualdrift? 

Og Sigvald selv kommer vi overhodet ikke noe inn på, hvorfor han meldte seg inn i partiet, reaksjoner på arrestasjonene, hvor står han når frigjøringen og oppgjørets time kommer? Ingenting av dette blir berørt. Jeg synes boken har store mangler, ikke minst i at den ikke innfrir intensjonene sine.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar