Linda Bostrøm Knausgaard: Velkommen til Amerika

Jeg hører til dem som aldri fikk interesse for Karl Ole Knausgaard sitt forfatterskap. Jeg hørte halve bok 1 av Min Kamp og ble lei. Så ble jeg jo ekstra nysgjerrig på Linda sin siste bok, da.

Hovedpersonen i denne korte, intense romanen er 11-årige Ellen og alt sees gjennom hennes øyne og i hennes språkdrakt. Ellen bor sammen med moren, en skuespiller ved Dramaten i Stockholm og broren som kan stenge seg inne på rommet sitt i dagevis og tisser på flasker. Faren var psykisk syk og var en plage for familien og omgivelsene til slutt kastet moren ham ut. Når han døde sluttet Ellen å snakke. Dette er altså en familie i full oppløsning.

Boken har fått tittelen fra et skuespill som moren spiller i og som nærmer seg premiere. Moren er tilsynelatende den friske i familien, hun er den som alltid er optimistisk, som tror at alt skal bli bra. Hun nedtoner også Ellen sin taushet i bekymringsmøter med skolen. Begge barna er tilsynelatende nokså opptatt av moren og stolt av henne, likevel kan vi lese mellom linjene i Ellens skarpe betraktninger at hun aner at morens sprudlende optimismen ikke bare er av det gode.

Moren er lys til sinns, vakker og omsvermet, har elskere. Hennes gjentatte motto er "vi er en lys familie". Dette sier hun mens datteren er på full fart inn i en dyp psykose og sønnen lever i sin egen verden.

Ellens bror har en kjæreste i en periode, det bryter litt med mønsteret. Han stenger seg mindre inne og er hyggeligere. Ellen oppfatter dette som litt urovekkende, det er en foruroligende forandring, men hun liker at broren er mindre aggressiv. Men så kommer ikke kjæresten lenger og alt er tilbake til det vanlige igjen.

Ved en anledning gir Ellen en skriftlig respons på noe hun opplever. Dette blir moren så begeistret for at hun gladelig avlyser alle planer om psykologisk utredning av datteren. Og Ellen selv er svært oppsatt på at hun ikke må "glemme seg bort" og si noe, reagere på noe. Det kan virke som om tausheten hennes er planlagt, noe hun har kontroll over.

Ellen sitt språk er nok av og til litt for voksent til en 11-åring, men jeg synes ikke det svekker boken. Det viktigste er at forfatteren formidler et barns følelsesliv og mangel på overblikk og distanse som de fleste voksne lærer seg etter hvert. På den måten blir fortellingen hennes brutalt ærlig og direkte. Det er ingen lyspunkter.