Jenny Erpenbeck: Går, gikk, har gått

Dette var Jenny Erpenbeck sin første roman som var oversatt til norsk. Jeg leste denne etter den siste, "Alle dagers ende". Disse bøkene er nokså ulike, både i form og innhold.

Hovedpersonen i "Går, gikk, har gått" er den nylig pensjonerte østtyske professor Rickard. Han har undervist i gresk litteratur. Hans kone er død og elskerinnen har forlatt ham. Han bor i en stor villa i utkanten av Berlin og kan se frem til rolige dager, selv om han ikke mangler venner og omgangskrets. En dag leser han i en avis om en teltleir som en gruppe asylsøkere har satt opp på Oranienplatz. De blir fjernet av politiet mot en midlertidig avtale om at de skal få oppholde seg i et hus i Berlin. Rickard bestemmer seg for å oppsøke dem.

Rickard blir etterhvert kjent med mange av asylsøkerne. Han engasjerer seg i samtaler, først tilsynelatende for å skrive om dem men etterhvert fordi han b lir interessert i deres historier og ønsker å bidra til at de skal klare seg i Tyskland. Vi blir også kjent med Rashid, Abdusalem, Rufu og mange andre. De har alle sammen dramatiske historier og mange har opplevd grufulle ting på veien til Europa i de overfylte båtene. Etter hvert blir også Rickard opptatt av asylsøkernes fremtid i Tyskland. De blir overført til andre oppholdssteder. Flere får asylsøknaden sin behandlet, de fleste med negativt resultat. Hvilket betyr at de blir utvist til Italia som var deres første møte med Europa og til en enda mer usikker fremtid.

Gjennom romanen får vi innblikk i svært mange enkeltskjebner blant asylsøkerne, de fleste fra afrikanske land. Vi opplever også et samhold mellom dem som virker ganske spesielt. Det virker også inn på den egentlig nokså ensomme Rickard som er vant til å bo alene i et hus med mange rom. Vi opplever også hvordan de fleste vennene hans egentlig er nokså likegyldige overfor flyktningene og ikke forstår hans engasjement.

Jenny Erpenbeck har skrevet en roman om et politisk og samfunnsmessig problem og beskriver det svært godt. Men jeg synes ikke at det har blitt en så god roman av det som emnet hadde fortjent. Det positive er at asylsøkerne fremstår som enkeltmennesker, men vi får dessverre hele tiden en viss distanse til dem, og de blir derfor mer en slags kulisser til Rickards person utvikling. Likevel gir dette et interessant innblikk i Tysklands håndtering av flyktningestrømmen. Et annet aspekt ved boka er at den gir et litt mer kritisk bilde av livet i Øst Tyskland etter sammenslåingen enn det vi er vant til å høre.