Louise Erdrich er en amerikansk forfatter med røtter i både indiansk og tysk innvandrerkultur. Jeg har lest mange av bøkene hennes og hun er vel en av mine yndlingsforfattere. Romanene hennes foregår som regel i Nord Dakota og som regel skriver hun om mennesker som tilhører den amerikanske urbefolkningen og som har tilknytning til noen av reservatene som finnes der.
Denne boken foregår i nyere tide, omkring årtusenskiftet. Landreaux er en respektert innbygger som balanserer mellom sin katolske oppvekst og Ojibwe-tradisjonen. En dag ser han en rådyrbukk som han har observert hele sommeren, nå har den vokst seg stor og feit og han tar med seg jaktvåpenet sitt. Han får et godt sikte og fyrer av et skudd. Men rådyret springer av gårde, og han har truffet noe annet - sønnen til naboen og vennen Peter.
Etter å ha prøvd å bearbeide tragedien bestemmer han seg for å gjøre bot i henhold til noen gamle tradisjoner - han tilbyr naboen å overta sin egen sønn, 5 år gamle LaRose for å mildne tapet. Dette gjør han i samråd med ektefellen, Emmaline. Naboen Peter og kona Nola er i dyp sorg, men tar imot LaRose som et nytt familiemedlem.
Denne svært uvanlige intrigen er rammen for romanen som spinner mye rundt temaer som sorg, skyld og forsoning, hevn og tilgivelse. Gutten LaRose blir elsket av begge familiene og blir et slags symbol på forsoning. Nola klynger seg til ham og Nola og Peters datter Maggie forsvarer ham i tykt og tynt. Men Emmaline holder på å forgå av savn, og etter noen måneder blir det inngått en avtale om at LaRose skal bo på skift i de to familiene.
Dette skurrer dessverre for meg på flere måter. For det første virker det helt umenneskelig å rive et barn bort fra familien sine på denne måten og gjøre ham til et slags redskap for å bygge broer mellom voksne mennesker. Men dette er jo en roman, og jeg kan akseptere det som et premiss i boken at dette valget ble gjort. Likevel synes jeg det er noen betydelige svakheter i det at vi får så lite kjennskap til den drepte gutten Dusty. Han forsvinner bare "ut or soga" og det gjør det vanskeligere å leve seg helt inn i Nolas sorg, selv om den ellers er godt beskrevet.
Men det er mange sterke trekk ved romanen også. LaRose har fått navnet sitt etter en gammel tradisjon i slekten, og han blir etterhvert også selv tiltrukket av gamle stammetradisjoner. Og så får vi den fascinerende historien om den første LaRose som en parallellfortelling. Vi møter hennes oldebarn som beboer i et slags eldrekollektiv, hun er Emmalines mor og skarp som en kniv.
Rundt eldresenteret lurer også den ondskapsfulle Romeo. Han har forskjellige strøjobber og tar for seg av medisinbeholdningen til de gamle til egne dopformål. Bortsett fra å dyrke sitt dopforbruk er hans viktigste interesse å snike til seg informasjon som kan brukes mot de som han betrakter som fiender, først og fremst Landreaux som han gikk på internatskole med i barndommen og som han hater, fordi Landreaux har klart seg i livet, og fordi Landreaux giftet seg med Emmaline som Romeo var hemmelig forelsket i og fordi Landreaux har vært fosterfar for Romeos sønn Hollis og gitt han trygge rammer i livet som Romeo selv ikke har vært i stand til å gi ham.
Den katolske presten Travis er sjelesørger for alle disse menneskene, men han har sine egne sjelekvaler også i sin kjærlighet til den samme Emmaline. Han fremstår som et helstøpt menneske og har en viktig rolle i det dramatiske oppgjøret mellom Peter og Landreaux mot slutten av boken. Men så blir han forflyttet og en ny prest kommer på banen, vil han noen gang klare å vinne tillit hos innbyggerne i reservatet?
I oppgjøret mellom Peter og Landreaux, og for så vidt i enkelte andre scener i boka merker vi hvordan hevntørsten ligger latent i menneskene og hva den kan få oss til å gjøre hvis den får fritt spillerom. Og til tross for mine innvendinger - det blir en slags forsoning mellom familiene, en slags fortsatt eksistens sammen som vi kan tro på. Dette blir manifestert i avskjedsfesten for Hollis i siste kapittel og symbolisert ved de forskjellige matrettene som Lousie Erdrich ofte gir en symbolsk betydning. Det samme så vi når Nola engasjerte seg i kakebaking, tilsynelatende bare fordi hun igjen hadde fått en liten gutt i huset, men egentlig dekket kakene Nola sine behov, ikke barnas.
Noen av personene i boken er godt beskrevet, andre blir litt for enkle. Romeo er den jeg gtror mest på. Selv om han er ondskapsfull er han menneskelig, han tar bare de feile valgene hele tiden. LaRose selv blir for perfekt, for "engleaktig". Landreaux selv blir jeg glad i, og han synes jeg er nyansert. Peter blir nokså vag. Nola sin sorg blir litt innholdsløs når vi ikke får helt tak på sønnen som hun sørger over. Louise Erdrich er flink til å beskrive naturen og miljøet og forholdet mellom menneskene. Språket er kortfattet, men inneholder nok til å gjøre reservatet til et levende sted. Men dette er ikke den beste boken av henne jeg har lest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar