Kristin Valla: Muskat

Denne vesle boken med 187 ganske små sider har ligget i bokhyllen en stund, antagelig havnet der etter et boksalg. Det var debutromanen til Kristin Valla og ble gitt ut 2000 og var hovedbok i Bokklubbens Nye Bøker.

Boken foregår i Venezuela, dels på en liten øy, dels i en fjellandsby ved Andesfjellene. De viktigste personene vi møter er Klara Jørgensen, en 20-årig norsk student som har reist ut i verden inspirert av sin kjæreste, kapteinen og seileren William Penn. Og så er det Gabriel Angélico fra landsbyen som lever av å undervise utlendinger i spansk. Han er en stille, innesluttet mann som skriver (uutgitte) bøker på fritiden og håper skjebnen skal bringe ham sitt livs kjærlighet. Og så er han født med hjertet og alle kroppens indre organer på motsatt side av det normale.

Klara kom til Venezuela med noen få klesplagg og et lass med bøker og gjennom bøkene driver hun gjennom tilværelsen som ofte er alene når William er ute på diverse tokt. Men så kjenner hun en dragning mot fjellene og bestemmer seg for å kjøpe en flybillett og reise dit for et halvt år tid.

Boken driver frem og tilbake i tid og mellom øya og landsbyen, mest sentrert rundt Klara Jørgensen. Under hennes opphold i landsbyen blir hun undervist av Angelico som raskt identifiserer henne som den kjærligheten han alltid har ventet på. Hun nærmer seg ham forsiktig, blant annet gjennom lesning av boken han har skrevet. Men tiltrekningen vokser og vokser og Klara blir dradd i to retninger - mot kapteinen og øya og det åpne landskapet og mot den lille landsbyen, fjellene og Angelico. Angelico og Klara kommer aldri nærmere hverandre enn noen kyss - så bestemmer hun seg for å reise til kysten og øya igjen.

Angelica gifter seg med sin kaptein og de slår seg ned i Norge, får en sønn og lever et godt og lykkelig liv. Men en gang blir Klara minnet om sin venn Angelico gjennom en sidebemerkning fra svigermoren og brister i gråt uten noen spesielle grunn.

Boken er skrevet på en lett og elegant måte og har et språk og noen bilder som knytter den til den latinamerikanske skrivetradisjonen. Kristin Valla har bodd et år i Venezuela, uten det hadde hun ikke kunnet skrive en slik bok. Trivialiteter som yrke, penger og fremtidsutsikter er totalt fraværende, Klara blir ikke fremstilt som noe rikmannsbarn, men når hun vil reise kjøper hun bare en flybillett. Det er noe jeg lett aksepterer, jeg synes boken gir vakre bilder av kjærlighet som oppstår, gløder og slukner og alle bøker behøver ikke å være realistiske. Likevel synes jeg at det blir litt for glatt og lettvint av og til, men til å være en debutbok har den absolutt kvaliteter.

Den fineste scenen i boken synes jeg er den av gamlingen Ernest Reisers siste dager på det håpløse og korrupte sykehuset etter en trafikkulykke der Klara og vennen Henrik Branden skiftes om å holde ham i hånden til han dør.