Kerstin Ekman: Mordets praksis

Denne boken tror jeg har dukket opp på et boksalg. Jeg har lest en god del bøker av Kerstin Ekman. Den jeg har likt aller best er "Hendelser ved vann" som handler om en forbrytelse i bygden Svartvannet i Nord-Sverige - Kerstin Ekmans hjemmetrakter.

Denne boken handler også om en forbrytelse men er svært annerledes. Det er en nokså liten bok, 184 sider. Handlingen er lagt til Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet og fortelleren er den unge, fattige legen Pontus Revinge. Revinge har hatt en svært spesiell oppvekst for det meste alene med sin mor som han har en nesten symbiotisk forhold til. Han er nærmest asosial men klarer likevel med et nødskrik å omgås folk sosialt og det gjør han ikke fordi han liker det men for å overleve i sin posisjon i samfunnet. Når romanen starter lever han et usselt liv til tross for at han er utdannet lege, bl.a. fordi han har en stor gjeld å nedbetale. Så klarer han å få innpass i praksisen til den noe eldre Johannes Skade. Skade har en lønnsom praksis, han er ellers mer opptatt av sitt gode liv enn av sin legegjerning, og så er han svært opptatt av sin stedatter, den unge Frida og dette legger Revinge merke til.

Revinge kommer helt tilfeldigvis bort i en samtale med forfatteren Hjalmar Söderberg der forfatteren leker med tanken på en drapsmetode som kan gjennomføres av en lege men er vanskelig å oppdage av omgivelsene - dette til boken Doktor Glas som han holder på å skrive. Denne tanken - og kollegaens kåte blikk for sin stedatter trigger noe hos Revinge som forakter sin kollega hjertelig og det går ikke lang tid før Johannes Skade dør etter et hjerteanfall - med en viss hjelp på veien. Skades død kunne lett ha blitt slutten på den gode praksisen for Revinge, men han klarer å manøvrere seg inn gjennom Elsa, enken etter Skade. De inngår et fornuftsekteskap som gjør Revinge til en velstående mann, men etterhvert blir forholdet mellom ektefellene direkte hatefullt. Derimot har Revinge et godt forhold til Frida. Hun ser på ham som en snill onkel, mens han derimot dyrker henne som en gudinne, men til forskjell fra sin "forgjenger" Johannes Skade ligger det ikke noe sterkt motiv bak. Vi får inntrykk av at Pontus Revinge er nærmest aseksuell.

Frida har en litt eldre venninne Ida Tjerning som er lege. Hun er svært skeptisk til Revinge, en skepsis som ikke Frida deler. Det blir aldri antydet noe i boken, men jeg får likevel et visst inntrykk av at det er et forhold mellom Ida og Frida. De står hverandre svært nær, og det dukker ingen menn opp i Fridas liv selv om  hun er 28 år når romanen slutter.

I resten av boken følger vi Revinge i hans strev etter å holde seg unna enhver mistanke uten at jeg skal røpe hvordan dette går.

Boken er hele veien lagt i munnen på Pontus Revinge og alt er skrevet i 1. person. Det fungerer svært godt. Kerstin Ekman er trofast mot sin forteller og vi får et svært godt innblikk i et meget skadet og skakkjørt menneskesinn. Revinge klarer godt å leve med sine onde gjerninger og han har mange "gode" bortforklaringer for seg selv. Forbindelsene til Hjalmar Söderberg har svært lite å si for meg for jeg har ikke noe forhold til ham. Jeg synes det er viktigere at boken gir et godt innblikk i forholdene i det medisinske miljøet i storbyen på den tiden.

Likevel klarer ikke boken å fenge meg helt. Den er svært godt laget, men jeg sitter igjen med spørsmålet om hvorfor Kerstin Ekman skrev den.