onsdag 31. oktober 2018

Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei


Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris og mye oppmerksomhet i litteratrurkretser for denne romanen som handler om to gutter som vokser opp på Stovner i Oslo. Denne bydelen har fått mye omtale i media de siste tiårene, og det meste som skrives er negativt.
Jeg bodde i Tante Ulrikkes vei på hybel i ett år, 1974/75. På den tiden var Stovner en relativt ung drabantby og det bodde ikke så mange innvandrere der som det gjør nå, så mye har nok forandret seg. Men vi bodde i elleve år med tre barn på Holmlia på 80/90-tallet, som også har fått endel negativ medieoppmerksomhet, og endelen av innvandrere på Holmlia var relativt høy når vi bodde der.

Selvsagt måtte jeg lese denne romanen!

Rammen for boken er et forskningsprosjekt over oppvekstmiljø for innvandrerungdom på Stovner. Deltakerne skal skrive dagbok og sende inn, enten i skriftlig form eller de kan lese det inn på lydfiler. De kan vinne en terrengsykkel eller et reisegavekort for innsatsen. Begge guttene har pakistansk bakgrunn. Mohammed (Mo) kommer fra en velfungerende familie og har to yngre søstre. Faren er uføretrygdet og moren er hjemmeværende men de klarer seg greit på farens beskjedne trygd. Mo er skoleflink og ambisiøs og foreldrene hans er stolte av ham og støtter opp om skolearbeidet så godt de kan.

Jamal bor sammen med sin yngre og litt tilbakestående bror og moren som er mentalt ustabil. Faren var brutalt og stakk (heldigvis) tidlig av. Broren er engstelig av seg og holder seg ikke tørr. Moren klarer ikke alltid å forsørge familien og Jamal prøver å spe på husholdningspengene så godt han kan, på mer eller mindre heldige måter. Han må også stille opp for lillebroren på skolen, gjøre husarbeid og har i det hele tatt et ansvar som er altfor stort for ham. Jamal er også en urolig sjel og ville kanskje fått en eller annen 3 eller 4-bokstavsdiagnose hadde han vokst opp i et annet miljø. Han takler ikke skolen noe særlig godt.

Vi følger disse guttene  fra ungdomsskolen og til de er i begynnelsen av 20-årene. De vokser opp i samme område men vanker i litt forskjellige kretser. De forteller med svært forskjellige stemmer, men begge to er nokså åpne med hva de foretar seg og hva de tenker. Noe som også er felles er at begge virker nokså trygge i lokalmiljøet - de opplever det som er ålreit sted å bo.

Mo har et godt og korrekt språk og er flink til å formulere seg. Hans tilværelse dreier seg mye om å gjøre det bra på skolen. Av og til hører vi om hendelser i verden, men vi opplever ikke at det er så mye av utenverdenen som går inn på ham. Han begynner på Bretvedt Videregående og gjør det fortsatt bra på skolen. Han kommer borti litt festing siste året, det er russetid og han blir vant til alkohol og det blir også litt nærkontakt med jenter. Noen ganger, når ting blir vanskelige får han problemer med magen.

Jamal benytter tilbudet om å lese inn på lydfil, han er ikke noe særlig på det skriftlige. Han snakker "rett fra leveren" og bruker et slags ghettospråk som kan være vanskelig å følge med på men det er en ordliste bakerst i boken. Noen av kameratene begynner med marihuana, det gir Jamal en kjærkommen flukt fra alle bekymringene for moren og lillebroren. Han finansierer dette ved diverse strøjobber, etterhvert på et bilverksted der han vasker biler. Da kan han bidra til husholdningen også. Jamal begynner også på Bredtvedt men dropper ut etter en stund.

Vi følger de to guttene videre. Mo gjør det bra på skolen og begynner på Blindern. Han jobber hardt med studiene, men det er likevel mer krevende å henge med sosialt blant medstudentene som stort sett har norsk bakgrunn. Jamal klarer seg en stund greit i arbeidslivet men bilvasking er tungt arbeid og han har ingen trygghet i jobben. En av kameratene hans vanker i moskeen som hasr fått offentlig tilskudd for diverse tiltak for ungdom. Jamal begynner å hjelpe litt til i moskeen og blir forespeilet støtte til videreutdanning som mekaniker på en privatskole. Det er en nesten uoppnåelig drøm for Jamal.

Beboerne i TUV (Tante Ulrikkes Vei) lever på mange måter i en ghettoboble, men etter hvert merker vi mer negative holdninger holdninger mot muslimer i kjølvannet av internasjonale begivenheter som 9/11, demonstrasjoner mot Muhammedkarikaturene og flere terroraksjoner i Europa. Det er med på å påvirke livet til begge guttene. Mo får et slags sammenbrudd som jeg forøvrig synes er litt dårlig underbygget, og moskeen mister støtten til ungdomsarbeidet så Jamals fremtidshåp faller i grus. Og der forlater vi de to guttene.

Jeg synes det er veldig mye bra i denne boka. Først og fremst skildringene av miljøet på Stovner sett med brillene til to unge gutter som vokser opp midt i det. Trass i endel fattigdom, sosiale problemer, narkotikamisbruk - Stovner blir fremstilt som et sted der ungdommene er hjemme og føler seg trygge. Dette er svært langt bort fra de bildene som danner seg når en leser avisoverskrifter fra den perioden.

9/11 var en helt avskyelig aksjon som det var helt riktig å ta avstand fra, men jeg synes likevel det er interessant og lærerikt å lese om hvordan Jamal oppfattet de norske reaksjonene på terroren. Jeg synes det er et svært godt fortellergrep at hele boka er lagt i munnen på to nokså forskjellige ungdommer - det blir noe veldig muntlig over romanen som jeg synes passer godt. Avvekslingen mellom et greit bokmål og ghettospråket til Jamal er med på å få frem at ghettoproblematikken finnes, men at det også handler om helt vanlige gutter som vokser opp i en norsk drabantby.

Jeg synes Mo's utvikling de siste årene blir litt svakt underbygget, eller kanskje er det jeg som har litt tungt for det? Kunne det gått annerledes? Hvor mye skyldtes presset som mange muslimer blir utsatt for, og hvor mye skyldtes press fra familien? eller ham selv? Dette henger litt i luften for meg.

Boka ble litt for lang. Begynnelsen var fin, men det var et sted omtrent på midten hvor jeg syntes det var litt mye det samme opp igjen hele tida. Men så tok det seg opp igjen i den siste tredelen.

Alt i alt en svært fin roman som jeg vil anbefale alle å lese.

tirsdag 23. oktober 2018

Colson Whitehead: The Underground Railroad


Bilderesultat for the underground railroad book

Colson Whitehead fikk den amerikanske Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2017 for denne boken i tillegg til at den har fått en rekke andre priser. Jeg leste den under vår Spania/Englandstur med den nye "Libby"-appen. Det er bibliotekenes tilbud på utlån av engelskspråklige ebøker. Dette var et av de få treffene jeg fikk, jeg har hørt om boken og tenkte jeg skulle prøve.

"Underground Railroad" var betegnelsen på et nettverk av fluktruter og skjulesteder for rømte slaver i USA frem til borgerkrigens slutt i 1865 da slaveriet ble opphevet i alle statene. Hovedpersonen i boken er den unge Cora som er slave på en bomullsplantasje i Georgia på 1830-tallet og beskriver hennes liv der og hennes flukt mot frihet.

Boken begynner med beskrivelsen av de brutale forholdene for slavene på Randall-brødrenes plantasje. Brutaliteten og undertrykkelsen er grenseløs, og jeg merker at jeg synes forfatteren har lagt på litt vel mye grotesk og sadistisk vold. Cora er en sterk og ubøyelig ung kvinne og er svært opptatt av sin mor Mabel som rømte da hun var 10 år og som ingen slavejegere har klart å spore opp. Hun kjenner på et sterkt hat til moren som lot henne være igjen uten beskyttelse, men det er vel like mye sorg og skuffelse. Den unge Cæsar kommer en dag med et forslag om at de skal flykte sammen, noe Cora vifter bort. Men etter en spesielt grusom hendelse på plantasjen der Cora blir mishandlet fordi hun viser omsorg for en liten gutt som blir pisket, bestemmer hun seg for å bli med Cæsar.

De klarer å snike seg vekk og etter en del dramatikk treffer de Cæsar sin kontakt. Og så går ferden videre, under jorda, med en underjordisk jernbanevogn - frem til South Carolina. Men var  Underground Railroad virkelig en fysisk jernbane? Nei, det var den ikke, dette er ett av Colson Whitehead sitt påfunn, at det var et byggverk av underjordiske huler, skinneganger og forskjellige tog og fremkomstmidler. OK, i romaner er det lov å dikte, lage et eget univers, men her skurrer det virkelig for meg, jeg skjønner ikke hva han vil med dette.

South Carolina har mer liberale raselover. Cora og Cæsar blir satt i lønnet arbeid, får skolegang, enkle hybler og har det egentlig ganske bra. Men ikke trygt, for slaveeierne kan kreve rømte slaver utlevert, og den beryktede slavejegeren Ridgeway er engasjert av Randall. De hvite har også endel annet for seg: Cora møter et sterkt press i retning sterilisering, det er en del rømte slaver som blir satt under behandling for ukjente sykdommer mens det viser seg at de blir påført syfilis i forskningsøyemed. Og Cora blir etterhvert overført til et museum der hun skal spille neger i forskjellige tablåer bak glassvegger for besøkende, noe hun finner ganske nedverdigende.

Hittil syntes jeg det var mange overdrivelser i boken og verre skulle det bli. De blir innhentet av slavejegeren og må rømme, nok en gang med jernbanen, denne gang til North Carolina som har innført nye slavelover. Her kommer vi forbi "Freedom Trail", en uendelig lang rekke med trær der likene til hengte slaver blir plassert til skrekk og advarsel. Hundrevis med lik. Visst forekom det lynsjing av rømte slaver, men Freedom Trail er nok en oppfinnelse av forfatteren. Cora må i flere måneder gjemme seg på et loft der hun har et lite kikkhull mot torget. På torget er det festivitas med henging av rømte slaver hver helg til almen forlystelse. I annet hvert hus er det en "Night Rider" som drar på jakt etter slaver som lever i skjul. De minner litt om Ku Klux Klan, men de oppsto i kjølvannet av borgerkrigen, etter 1865. Det er angiveri - barn angir foreldre, naboer angir hverandre, tjenestefolk angir arbeidsgiverne og de som blir mistenkt for å hjelpe rømlingene blir drept.

Nå holdt jeg på å legge vekk boken, men jeg leste videre, mer for å finne ut hvordan det gikk enn for at den ga meg en god leseropplevelse. Jeg skal innrømme at resten leste jeg litt overfladisk.

Cora kommer seg videre, og jeg skal ikke røpe hvordan det går. Hun reiser både under og over jorden, både alene og som fange av jegeren Ridgeway, og til slutt får vi også høre hvor det var blitt av moren Mabel.

Jeg kan ikke forstå at denne boken fikk Pulitzerprisen. Jeg synes ikke Whitehead sitt 1830-Amerika-univers er særlig vellykket. Det var mer enn nok brutalitet i slavetiden til at det er nødvendige å komme med slike overdrivelser som han gjør, og jeg syntes heller ikke den underjordiske transporten ble troverdig. Personskildringene er bemerkelsesverdig flate, selv Cora kommer vi ikke særlig innpå.

Men det var noen deler av boken som jeg syntes var bra. Når Cora er på vei, stadig videre, gjennom et mangfoldig kontinent kommer vi inn i en slags stemning av å være på evig vandring. Det fungerer. Forholdet mellom Cora og Ridgeway - mellom jegeren og den jagede utvikler seg til å bli en slags nerve, spesielt i annen del av boken og kan minne litt om Javert vs. Jean Valjean i Les Miserables. det synes jeg også fungerer.

Su Tong: Raise the red lantern


Bilderesultat for the red lantern book
På vei hjem fra Vietnam i vinter hadde vi 2 dagers stopover I Hongkong. Det var jo helt nødvendig å ta med en kinesisk bok fra det nokså engelskspråklige Hongkong og valget falt på denne samlingen med tre kortromaner (novellas som engelskmennene kaller det). Alle har handlingen lagt til småby/landsbygdmiljø  I 30-tallets Kina. Jeg leste de på forskjellige tidspunkt.
Den første som har samme tittel som boka handler om nitten år gamle Lotus som etter farens selvmord blir presset til å bli 4.hustru til en velstående kjøpmann. Hun blir tatt vel imot og får en ettertraktet posisjon i huset men gradvis blir hun offer for andres og tildels sine egne renkespill og mister både forstand, ære og til slutt livet.

I Nineteen-thirtyfour escapes følger vi hovedpersonen og hans familie gjennom det skjebnesvangert året 1934 der hele deres tilværelse mer eller mindre faller fra hverandre. De tilhører Chen-klanen der bare en gren av familien er rik, og de er også i besittelse av en mystisk jadekrukke som muligens har en medisinsk eller i alle fall potensfremmende virkning. Men Chen Baonian, jeg-personens bestefar, gjør det likevel stort gjennom salg av en bestemt type bambus. Han svikter familien og slår seg ned i storbyen. Mens så inntreffer året 1934 og mangt og meget går til grunne.

I Opium møter vi godseierfamilien Liu. Bror til Liu Laoxia, Liu Laoxin begynner å dyrke opium på sitt lille jordstykke, mest for å selv nyte fruktene av avlingen. Det er et gjensidig hat mellom brødrene. Liu Laoxin fabler om å ta liv av broren men dør selv under forsøket på mordbrann. Og så tar Liu Laoxia over opiumproduksjonen. Han har prøvd å avle en sønn til å overta med flere kvinner. Bare to vokser opp. Yanyi er tilbakestående. Liu Chencao er intelligent nok men mangler den driftighet og herskervilje som må til for å drive et gods. Den fattige landarbeideren Chen Mao blir også en sentral person og når den kinesiske revolusjonen seirer i 1949 og bøndene skal overta jordeiendommene får han en viktig rolle, men han er så involvert I Liu-familien at alt går overstyr for ham. Og Liu Chencao er allerede ødelagt av opium.

Det er noen dystre historier som alle berører tema som katastrofer og undergang. Den røde lanternen er fortalt i 3.person med en helt nøytral fortellerstemme. I 1934 er det en jeg-person som forteller om sine besteforeldres opplevelser og i Opium er det en slags jeg-figur som vi aldri får plassert, det virker som det er en nøytral person i landsbyen som likevel er en slags allviter som vet alt som foregår i Liu-familien.

Jeg synes boken gir et variert og fargerikt bilde av et Kina før revolusjonen, malt med bred pensel og ofte karikert. Men jeg syntes det var vanskelig å se hvor forfatteren ville hen med Opium, det var litt for mange temaer blandet sammen etter rmin smak. Opiumsdyrkning og avhengighet, familiehat og sjalusi, far/sønn problematikk, et bruderov, den utro tjeneren, det var litt mye på en gang.

Peter May: Coffin road


Coffin Road
Jeg oppdaget Peter May da vi overnattet i Ullapool i Skottland en påske for noen år siden. Ullapool har fergeforbindelse til de ytre Hebridene. Været var ikke av det beste og vi dro ikke ut dit. Men vi spiste på en veldig stemningsfull restaurant, jeg tror det var the Arch Inn, som hadde en lite bokhandel. Der så jeg flere bøker av Peter May som tydeligvis var krim med handling fra Hebridene. Jeg tenkte at det måte jo være kult og kjøpte boka "The blackhouse" Jeg leste den og dermed var jeg solgt. Jeg leste etter hvert de andre to bøkene som hører sammen med "The Blackhouse" og jeg likte utrolig godt hvordan May lar kriminalintrigene veve seg sammen med øyenes barske klima, spesielle natur og historie.

Nå er jo disse tre bøkene nylig oversatt til norsk og har fått mye skryt. Jeg er litt stolt over å ha «oppdaget» dem. Peter May har skrevet noen andre krimserier også fra helt andre miljøer.

Coffin Road er en frittstående roman som også er lagt til Hebridene. En mann blir skylt opp på stranden i Luskentyre på øya Harris, sterkt forkommen. Og han aner ingenting om hvem han er eller hvordan han har havnet der. Han treffer på en eldre kvinne som blir forskrekket over hvordan han ser ut, tiltaler ham som Mr.  (Neal) Maclean og følger ham til en hytte der han tydeligvis hører hjemme. Han røper ikke at han har mistet hukommelsen men prøver å finne seg til rette, finner tørre klær, får igjen varmen, finner litt mat å spise.

Så starter prosessen med å finne ut hvem han er og hva som har skjedd. Et ungt par er visst omgangsvenner og Sally har han tydeligvis et intimt forhold til, uten at partneren hennes er særlig mistenksom. Hun blir den eneste han betror seg til om sitt hukommelsestap.

På en båttur til noen ubebodde øyer der han sannsynligvis nylig har vært finner han en død mann som har vært utsatt for en forbrytelse. Har han hatt noe med det å gjøre? Er han en morder?

I nærheten av hytta starter veien Coffin Road. Langs den, godt skjult finner han noen bikuber, disse har han antagelig arbeidet med på en eller annen måte.

Så reiser vi til Glasgow og blir kjent med Karen, en tenåring med tatoveringer og piercinger og rare hårfrisyrer og med savnet av en far som tok livet av seg på sjøen for to år siden. Vi skjønner at det er en forbindelse mellom Neal og Karen, men det er ingen rett frem løsning på denne gåten. Vi skal innom miljørelaterte forskningsprogrammer som har mektige fiender, vi reiser til London og tilbake til Skottland og til slutt til Harris og den ubebodde øya og det er mye dramatikk som jeg ikke skal si så mye om. Men det er troverdig, det er spennende og været er selvfølgelig så ille som det bare kan være ytterst mot Atlanterhavet. Hvilke personer skal vi tro på, og hvilke er fiender?

Så snart jeg er i mål med en riktig hesblesende lesning må jeg sjekke om det kommer mer fra Peter May med tema fra Hebridene og det gjør det, hans nyeste bok. Gleder meg! Og kanskje tar vi fergen ut til øyene neste gang vi kommer til Ullapool?

Margaret Atwood: The tent


Bilderesultat for margaret atwood the tent
Dette er en liten bok, nærmest en pamflett, selv om min utgave var innbundet og nokså pen med forfatterens skisseaktige tegninger. Her strør Atwood rundt med kloke, skarpe, vittige og av og til nesten ondskapsfulle små fortellinger eller essays eller noe midt imellom. Det fungerer nesten som kommentarer til dagens samfunn (eller gårsdagens, boken kom ut i 2006). 

Margaret Atwoods glødende engasjement for miljøet trenger seg frem nesten overalt. Hun sparker i alle retninger og noen av historiene nærmer seg dystopier, men jeg finner også et slags trassig fremtidshåp. Såvidt. Det ble av og til litt hesblesende å lese, men jeg kan likevel ikke la være å nyte hennes vidd og sarkastiske humor der hun snur opp ned på vårt syn på ekteskap, foreldre/barn forhold, husdyr og andre dyr.

mandag 1. oktober 2018

Lese på tur

Bilderesultat for bilde bok strand
Nå reiser vi bort i tre uker, først til London, så til Fuengirola, Madrid og til slutt Whitby i Nord England på festival. Det blir en blanding av sommer/badetøy og sandaler og vanntette sko og klær for hustrig høstvær i kofferten - ikke mye plass til bøker! Det er ebøker som gjelder. Jeg har med noen Kindle-bøker, "Tante Ulrikkes vei" på norsk, de andre er på engelsk, et par bøker fra Ebokbib og så har jeg også med Underground Railroad av Colson Whitehead fra Libby-appen som er et tilbud fra bibliotekene på å låne ebøker på engelsk. Bare tre ukers lånetid der. Første gang jeg prøver denne lånemuligheten.

Alt i alt burde dette være nok - og hvis ikke er det alltids mulig å laste ned flere bøker.


Musicport 2018

Tidligere har jeg slitt med tung koffert pga alt lesestoffet, men på vår Vietnamreise i januar kjørte jeg bare ebøker og det gikk veldig bra. Alle bøkene kan jeg faktisk lese på mobiltelefonen, det er både Kindle-, Ebokbib- og Libby-apper der, og da kan jeg lese overalt - på T-banen i London, på en kafe, i heisen, i innsjekkingskøen på flyplassen for å nevne noe. Men på stranden og under solparasollen er det Kindle som gjelder, den er best i solskinn (og i mørke!)



Whitby