søndag 22. mai 2016

Alice Hoffman: The Marriage of Opposites




Det er lenge side jeg har lest noe av Alice Hoffman. Jeg har lest svært mange av bøkene hennes tidligere og flere har jeg likt svært godt. De som har gjort mest inntrykk på meg er noen av de tidligste. "Dama til" - om jenteliv i et bandemiljø i en amerikansk storby. "Stjerner lyser hvite" om en ung jente som får AIDS og dør og hvordan foreldrene hennes opplever det.

Alice Hoffman skriver ofte om overnaturlige hendelser og gjerne med en dash av magisk realisme. Jeg synes at dette har fått for mye plass i en del av bøkene hennes. Men denne boken fikk gode anmeldelser og jeg gav den en sjanse.

"The Marriage of Opposites" er et nokså ambisiøst prosjekt. Boken handler om den franske maleren Camille Pisarro som ble født på den danske kolonien St. Thomas i 1830, og kanskje enda mer om hans mor, Rachel Pomie Pizarro. Svært mye av det som skjer med Camille og hans mor har dekning i historiske hendelser, men dette er en roman og mesteparten av boken er likevel oppdiktet.

Romanen er kronologisk oppbygd og er skrevet dels i 1. person, dels i 3. person. I første del opplever vi Rachels oppvekst i en jødisk familie. Hun har et temmelig anstrengt forhold til sin strenge mor, et nært forhold til sin far og til familiens innfødte husholderske Adelle. Rachel beskrives som en person med en svært sterk selvstendighetstrang. Faren sørger for å gi henne utdanning og opplæring som om hun var en gutt. Hun gifter seg etter press fra begge foreldre med en mye eldre enkemann, Isaac som har tre barn, selv er hun 23 år. Dette gjør hun for å redde familiens forretning.

Rachel får ansvar for Isaacs barn og får selv 4 barn med ham. Hun lever et trygt men kjærlighetsløst liv med sin ektemann. Så dør Isaac. En yngre nevø av Isaac, Frederic Pizarro kommer til St. Thomas for å ta seg av forretningen. Etter datidens lover kan Rachel selv ikke arve eiendom, verken fra faren eller ektemannen. De to faller fullstendig for hverandre. Dette blir ikke godtatt i det jødiske samfunnet som regner det som incest. Rachel og Frederic holder likevel sammen, de får flere barn og lever som ektefolk. De blir holdt utenfor det jødiske samfunnet, og spesielt er mange skeptiske til Rachel. Etter mange år blir de endelig godtatt og får lov å gifte seg. Rachel har nå ansvar for 11 barn og blir etterhvert godtatt i den jødiske kolonien.

Historien dreier seg mot Rachels yndlingssønn Jacobo Camille. Han er kunstner av sjel og sinn. Det eneste han kan og vil er å male. Det vil ikke Rachel (og ikke faren Frederic heller), tegne og male er ikke noe mulig levebrød. Nå får Rachel etterhvert den samme rollen overfor Camille som hennes egen mor hadde overfor henne. Hun er den strenge, den som holder på formene og som vil hindre at sønnen gjør noe utradisjonelt. Utviklingen til Rachel er spennende og godt beskrevet. Jeg ser den såre jenta under den stramme masken, og jeg får lyst til å vite mer om Rachel sin mor når Rachel oppfører seg mer og mer på samme måte som moren. Men det er først og fremst Camille vi følger videre på hans kronglete vei til å bli kunstner, etter mange år også med morens og farens velsignelse (og finansiering).

Denne historien bygger for en stor del på fakta, men det er flere viktige sidehistorier om personer i tilknytning til Rachels familie, og disse historiene er også viktige for romanens forløp.  Barn bli unnfanget, født, kidnappet og oppfostret på tvers av raser og religiøse grupperinger. Disse historiene er absolutt med på å drive historien fremover, men av og til synes jeg det blir for mange brikker som passer litt for godt til hverandre og det hele blir litt forutsigbart.

Jeg har vaklet mellom begeistring og irritasjon under lesningen. Jeg synes Alice Hoffman gir en levende fremstilling av livet i det lille jødiske samfunnet i den danske kolonien på 18-hundretallet. Naturen, luktene, smakene, fargene,  heten, stormene - alt dette trer tydelig frem. Jeg synes også personene er nokså troverdig fremstilt. Rachel er en opprørsk og frittalende jente - likevel gir hun etter av lojalitet til familien når hun må gifte seg med en "gammel" mann mot sin vilje. Dette tror jeg på. Personene blir fremstilt med tanker og ideer som passer til 18-hundretallet. Det er bra. Men av og til synes jeg det blir for mye flørting med ånder og overtro, lavendelen som skal sikre at den kjære kommer tilbake blir brukt litt for mange ganger, det blir overtydelig. Jeg synes også historiene om Rachels fosterbror Aron, om venninnen Jestine Jestines datter Lydia blir litt for like og henger for mye i hop, så mye at det virker "oppdiktet".

Alt i alt har Alice Hoffman skrevet en fargerik og dramatisk fortelling om en av Frankrikes store kunstnere og samtidig gjort den danske karibiske kolonien St. Thomas levende for oss.




Diego Marani: Ny finsk grammatikk



Denne boken kom jeg over på Sola Bibliotek. Jeg har ikke hørt om den før men syntes den så lovende ut. Forfatteren er italiensk. En lege behandler en ung mann i Trieste under 2. verdenskrig - mannen kan ikke gjøre rede for seg fordi han har fullstendig hukommelsestap. Etterhvert finner legen (som selv har finsk bakgrunn) ut at mannen må være finsk. Han får navnet Sampo Karjalainen på grunn av et merke som er sydd inn i sjømannsjakken hans.

Boken er en liten perle. Den er på 233 ikke-så-tettskrevne sider, og vakkert skrevet om språk, identitet og kjærlighet. Når den unge Sampo våkner opp i Trieste har han mistet alt, også språket. Han lærer det det finske språket fra grunnen av. Vi følger Sampo til Finland hvor han blir undervist av kapellanen Koskela i finsk språk og tradisjon. En god porsjon beretninger og myter fra Kalevala inngår i opplæringen. Han er lærenem og klarer etterhvert å få et godt språk og kan kommunisere med hvem som helst, men han er alltid litt utenfor, han mangler noe - han savner identitet og historie.

Sampo prøver desperat å finne spor som kan hjelpe han til å gjenskape i alle fall en liten flik av sin fortid. Samtidig får han god kontakt med sykepleieren Ilma. Det oppstår et nært vennskap mellom dem, og vi aner kimen til et kjærlighetsforhold. Ilma vil gjerne utvikle forholdet til Sampo, og hun ønsker å skyve sin egen historie og sine vonde minner i bakgrunnen og heller leve ut fra situasjonen der og da. Sampo er nok også betatt av henne - men han klarer ikke å engasjere seg i kjærlighetslivet før han har funnet ut mer om seg selv. Dette blir Sampos store problem, han kan lett miste sin skjøre, nye identitet i jakten på seg selv.

Livet i Helsinki under 2. verdenskrig er bakteppe for største delen av boken. Vi opplever Sovjethæren i bakgrunnen og føler på finnenes underlegenhet overfor sin mektige nabo. Jeg syntes det var spesielt interessant å lese dette like etter at jeg leste boken til Kjell Westø: 1938 Svik.  Også finsk dagligliv blir godt skildret - maten, klimaet, stemningen når årstidene skifter. Det er utrolig at dette kan beskrives så godt av italieneren Marani - har han spesielt kjennskap til Finland eller baserer alt seg på research?

Historien har ingen happy ending, så mye kan jeg vel si, men jeg skal ikke gå inn på akkurat hvordan Sampos identitetkrise utvikler seg. Slutten er trist, men også logisk.

Marani skriver svært godt om identitet og tilhørighet, eller mangel på tilhørighet, og hvilke betydning språket har. Boken var en nytelse å lese og gir mersmak.

Jeg har sett at noen har sammenlignet denne boken med Michael Ondaatjes "Den engelske pasient". Det kan jeg ikke begripe - jeg synes ikke disse bøkene har noe særlig til felles. "Den engelske pasient" er forøvrig en av mine favoritter.


torsdag 5. mai 2016

John Irving: Siste natt i Twisted River



Denne boken begynte jeg på men jeg la den fra meg på side 66. Tviler på at jeg kommer til å ta den opp igjen. Jeg fikk følelsen av at John Irving bare koker suppe på gamle meritter. Jeg har lest mange av bøkene hans tidligere. "En bønn for Owen Meany" var helt fantastisk - jeg har leste den flere ganger, jeg måtte lese den om igjen etter at jeg visste hva som kom til å skje, og da var den om mulig enda bedre.
"Siderhusreglene" og "Garps" bok var også veldig gode og "Hotell New Hamshire" var crazy men morsom. På den tiden syntes jeg at jeg måtte lese alle bøkene til Irving når de kom ut. Så kom "Enke for et år", den var grei nok, men det ble litt mye sære folk og burleske hendelser og lite annet. Så mistet jeg interessen for Irving. Jeg leste noen positive anmeldelser av "Twisted River" og tenkte jeg skulle prøve - men det er så mange gode bøker og jeg vil heller lese noen som er bedre.

Arnaldur Indriðason: Skuggasund



Jeg har lest mange av Indriðasons kriminalromaner med Erlendur Sveinsson som etterforsker, han er en av de krimforfatterne jeg liker best. I alle romanene hans spiller Island en viktig rolle, enten det er bakgater i Reykjarvik med dunkelt belysning eller det er åpne myr, lava eller steinlandskap.

I Skuggasund er det Erlendur Sveinsson og teamet hans ikke med. Romanen inneholder to kriminalgåter som vever seg inn i hverandre. Den ene handler om et drap på en ungjente i 1944 som etterforskes av politimannen Flóvent (tok litt tid før jeg fant det riktige tegnet der!) med hjelp av den islandsk/kanadiske Thorson som jobber for de amerikanske styrkene. I den "nåtidige" historien blir den samme Thorson, nå i 90-årene, funnet død i leiligheten sin. Det kommer frem tegn på at han er blitt kvalt, og saken etterforskes av politikvinnen Marta med hjelp av den pensjonerte politimannen Konráð. Ganske snart blir det Konráð som utfører etterforskningen med tillatelse fra Marta. Denne konstruksjonen synes nok jeg er litt søkt, selv om det virker bra rent litterært her i boken med en rolig og erfaren etterforsker som har all verdens tid på seg..

En krimgåte som samtidig avslører en eldre krimgåte er brukt en del i kriminallitteraturen, og også i enkelte andre av Indriðasons bøker. Her synes jeg det er svært godt gjennomført. Vi får kjennskap til den eldre historien dels gjennom direkte beskrivelser av hendelsene under den gamle etterforskningen og dels gjennom funn i den nåtidige. Det gamle mordet blir relevant for Konráð's arbeid med oppklaringen av mordet på Thorson, dermed henger historien godt sammen.

Indriðason er spesielt god på å skildre stemning og miljø under den amerikanske okkupasjonen som på folkemunne ble kalt "Tilstanden" og dette fungerer godt som et bakteppe for den gamle krimgåte og i grunnen også for den nyere. De amerikanske soldatene var populære hos mange islandske ungjenter, og det var sikkert mange som lot seg lure av løfter om en fremtid i USA etter krigen fra soldater som hadde både kone og barn hjemme. Det var også bakgrunnen for det unge paret som finner liket av en myrdet ung kvinne bak Nasjonalteateret i Reykjarvik.

Selve etterforskningen skrider langsomt frem og avsløringen kommer først mot slutten, men da er den ikke særlig overraskende. Denne "langsomheten" kjenner jeg igjen fra Indriðasons andre bøker, og jeg liker den så lenge det skjer noe. Men det var noen partier i boken der jeg syntes det gikk litt trått. Jeg syntes også det var noen svakheter i den endelige avsløringen - jeg syntes ikke innrømmelsene fra forbryteren var helt troverdig. Jeg kan derfor ikke si meg helt enig i at dette er "en av Indriðasons beste bøker noensinne" (sitat Morgunbladid).

Jeg er spent på om Indriðason har tenkt å bruke Konráð som etterforsker i flere bøker - da bør han gjøre noen grep for å unngå å komme på kanten av det som er troverdig.

Anne Enright: Veien ved Boolavaun


Veien ved Boolavaun - Anne Enright Tone Formo

Den irske forfatteren Anne Enright skriver her om familien Madigan som samles til julefeiring hos moren og matriarken Rosaleen i en liten landsby i County Clare på vestkysten av Irland. Rosaleen var en svært pen og ressurssterk jente som giftet seg "under sin stand" med en snill og prektig mann. Han er død når historien utspiller seg. De fire barna hennes burde ha alle forutsetninger for å klare seg godt i verden - men de har alle sine spøkelser som får dem til å dukke under, hver på sin måte. Familien har klare dysfunksjonelle trekk.

Bokens første del: "Reise ut" åpner med Hanna, minstejenta som er 12 år. Storebror Dan har nettopp fortalt hjemme at han kommer til å ta prestekallet. Moren legger seg syk med stor dramatikk. Vi skjønner at dette er et virkemiddel hun ofte tar i bruk "Dette var ikke første gang moren valgte den horisontale løsningen". Vi får samtidig gjennom Hannas opplevelser en introduksjon til familien Madigan.

Så følger det avsnitt om hver av Madigan-barna og om Rosaleen. Vi møter Dan i New York, dvs. vi treffer først Billy og Greg fra det homoseksuelle miljøet som Dan etterhvert blir en del av. For Dan ble slett ikke prest, han reiste til New York, hadde forskjellige strøjobber, brukte sin sjarm til å nærme seg kunstnermiljøer,flyttet sammen med Isabelle, smakte på homsesex men vegrer seg veldig for å komme ut av skapet. Jeg får ikke noe særlig godt inntrykk av Dan, han virker følelseskald og beregnende, ikke minst i forhold til sine mannlige partnere.

Constance ble igjen i landsbyen i nærheten av Rosaleen. Hun er den eneste av barna som har et "vanlig" familieliv, giftet seg med Dessie og fikk mange barn som er voksne eller i tenårene. Dessie klarer seg godt og Constance har en snill mann og en økonomisk romslig tilværelse. Constance strever med fedme og prøver å gjøre familien sin og moren til lags. Men det mangler noe i liver hennes - hvor ble Constance selv av oppi alt dette?

Emmet har arbeidet med nødhjelp i alle år, i Kambodsja, i Juba, og i Segou hvor vi møter ham sammen med Alice. Men han er ikke egentlig tilfreds med dette arbeidet, det virker heller som en slags avlat - for hva? "Tjue år med å redde en verden som var like u-reddet". Emmet er den av barna som mest tydelig kjenner avstand til Rosaleen.

Hanna ble en ikke særlig vellykket skuespiller og dranker. Hun fikk en unge med Hugh, barnet forguder hun, men ikke nok med å ta tak i livet sitt.

Rosaleen selv er en svært spesiell mor. Hun er glad i barna sine - men like snar til å slenge ut kommentarer om dem som hun vet er sårende. Hun spiller gjerne den lidende rollen når det passer henne. Men nå vil hun samle familien rundt seg til jul.  Hun vil fortelle at hun vil selge huset som hun vet hun får gode penger for, og så skal hun flytte inn til Constance. Men er Rosaleen helt klar over hva hun gjør - har hun ikke blitt litt glemsom i det siste, er hun ved sine fulle fem?

Forberedelsene og selve julemiddagen blir i tråd med Madigan-familiens tradisjoner, en dash julemat og julestemning, gjenoppblussing av søskenkjærlighet og utblåsing av gamle feider og motsetninger mellom søsknene og mor og barn. Så kjører Rosaleen av gårde i den lille bilen sin for å gå på tur. Hun kommer ikke tilbake, og resten av boka handler om leteaksjonen - hvordan den virker inn på den enkelte både på selve juledagen og ikke minst etterpå.

Det som gjør dette til en fabelaktig bok er at Anne Enright klarer å skildre disse sammensatte menneskene med sine i beste fall middelmådige liv på en usentimental måte men likevel full av varme. Det er også bevegelse i personene. Noe skjer med Madigan-barna (og Rosaleen) under og etter leteaksjonen på juledagen. Det er små glimt av utvikling, nesten umerkelig, og det vil ikke snu opp/ned på livene deres, men kanskje trekke dem litt videre.

Språket i boken er og ledig. Anne Enright får sagt mye både gjennom konkrete beskrivelser av hendelsesforløp og gjennom observasjoner som f.eks. denne "Hun virket snill. Håret så forresten dyrt ut; hundre og femti pund minst, bare i luggen".

Det blir vel mere Enright på meg!

 

onsdag 4. mai 2016

Kjell Westö: Svik 1938



Kjell Westö fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2014. I fjor hørte jeg et intervju med ham og Tove Nilsen på litteraturfestivalen på Lillehammer der han snakket mest om denne boken.Jeg har vært nysgjerrig på Finlands nokså spesielle historie helt siden jeg leste Väinö Linnas bøker om den finske borgerkrigen i min ungdom, men jeg har ikke lest noen finske romaner siden den gang. Jeg ble interessert i denne boken etter intervjuet, og den havnet i bokhyllen fra et eller annet billigsalg.

Den finske borgerkrigen i 1917/18, de hvites seier og brutale overgrep mot de tapende røde, de tette båndene til Tyskland i mellomkrigstiden som fortsatte også da nazistene tok makten i Tyskland og gjennom den 2. verdenskrig, Vinterkrigen i 1939/40 og Finlands tilværelse som "nøytralt" men med Sovjet pustende i nakken - alt dette satte Finland i en særstilling i Skandinavia. Jeg har inntrykk av at oppgjøret etter borgerkrigen ennå er et ømt punkt i finsk historie. Det er også et ømt punkt for en av hovedpersonene i denne romanen som i sin helhet foregår i 1938.

Fru Wiik/Matilda/Miljafrøken er sekretær for advokaten Claes Thune. Hun er svært flink i jobben men hun bærer på vonde minner fra tiden i fangeleir etter borgerkrigen. Thune er en godhjertet jurist men er en nokså veik person. Han er med i Onsdagsklubben - en kameratgjeng som samles jevnlig over et godt måltid. I Onsdagsklubben er det både tilhengere og motstandere av Hitler og nazismen. Thune selv er en klar motstander - men han er mer opptatt av at kona Gabi har forlatt ham for en av vennene hans. Når fru Wiik kjenner igjen et av medlemmene i klubben en gang de samles på advokatkontoret vekker det vonde minner som fører frem mot en dramatisk slutt.

Jeg syntes boken var godt skrevet. De to hovedpersonene er godt beskrevet, særlig synes jeg Claes Thune kommer godt frem. Fru Wiik får jeg ikke helt tak i - jeg klarer ikke helt å tro på fortiden til den skikkelige og pertentlige sekretæren. Heller ikke tror jeg helt på den personen som hun gjenkjenner. (Dette betyr ikke at jeg mener forfatteren har gjort en dårlig jobb med henne - jeg liker måten han bruker forskjellige navn på henne for å få frem forskjellige sider av henne - men jeg tror bare ikke på henne.) Derimot synes jeg boken er svært god på å skildre forholdene i Finland før vinterkrigen og verdenskrigen. Vi får inntrykk av at Helsinki er på randen av et eller annet dramatisk. Det er akkurat som det syder og koker under en tilsynelatende rolig overflate. Jeg antar at den originale titelen "Hägring 1938" skal gjenspeile dette. (hägring: luftspegling, fata morgana; bländverk, illusion, synvilla, luftslott). Den norske tittelen er nokså misvisende, det ødela litt for lesingen min siden jeg stadig ventet på et svik som aldri dukket opp..

Men til tross for et interessant tema, gode beskrivelser og en dramatisk oppbygging ble jeg aldri særlig engasjert i boken. Det kan ha sammenheng med at jeg ikke klarte helt å tro på fru Wiik. Det kom seg mot slutten, kanskje hjulpet av den dramatiske historien.