fredag 14. august 2020

Katrine Marie Guldager: Bjørnen

Bjørnen

Jeg liker å finne bøker når jeg er i utlandet. I juni var vi en liten tur i Danmark, og det er mye dansk litteratur som ikke blir oversatt til norsk og heller ikke finner veien til verken bokhandlere eller bibliotek her hjemme. Denne så lovende ut.

Sist jeg var i Danmark kjøpte jeg en fin liten novellesamling av Guldager som alle hadde handling fra København. Dette er en roman om en kvinne, Vibse, som er over livets middagshøyde og ikke helt i takt med tilværelsen. Hun kjører opp til familiens hytte i et nokså øde område i Sverige (hvor??) for å være alene. Men det blir snøstorm, strømmen går og det er slett ikke så greit å være alene. Og er hun alene?

Katrine Marie Guldager har en nokså minimalistisk skrivemåte. Det er ikke mange overflødige ord. Men hun klarer utmerket godt å formidle Vibses frustrasjoner, fortvilelse og etterhvert desperasjon - for dette begynner å gå på livet løs, og vi tror på det! Hun står ikke i fare for å tørste ihjel,  men sult og kulde blir større og større trusler. Og så er det bjørnen, da.....

Jeg har lese Helle Helle sin roman om de to som går seg vill i en dansk skog og får betydelige problemer om de ikke akkurat er døden nær. Og den trodde jeg på. Her er Vibse alene i de dype svenske skogene med frost og kulde og store avstander, for ikke å snakke om de indre frostskadene hun nylig har fått, både på jobben og privat. Det er ypperlig beskrevet, og svært troverdig.

I løpet av de 172 sidene (og sidene er små) blir vi svært så godt kjent med Vibse og danner oss også et levende bilde av det kalde og ulendte terrenget og av alle de håpløse aktivitetene for å skaffe mat og brensel.  Det er glimrende gjort!!

Susan Hill: The comforts of home

The Comforts of Home: Simon Serrailler Book 9 - Susan Hill ...

Jeg er alltid nysgjerring på nye krimforfattere. Denne kjøpte jeg i Glasgow i januar da jeg var på festival. Temaet virket lovende - DC Simon Serrailler, seriens hovedperson har et rekonvalesensopphold på en den skotske øya Taransay. Så skjer det et drap og pga ressursmangel blir han engasjert. 

Boka fikk gode anmeldelser og hva kan slå en god krim på en (nesten) øde øy? Det var mye bra her - vi følger Simon i de dramatiske dagene på sykehuset og i perioden når han begynner å vende seg til det barske livet på Ytre Hebridene i all slags vær, blir kjent med lokalbefolkingen og får besøk av sin unge nevø som ikke vet opp/ned på livet sitt.

Samtidig følger vi flere  andre parallelle handlinger, det er trillingsøsteren og trebarnsmoren Cat og hennes kjæreste som er Simon sin sjef, det er deres far Richard som prøver å leve det gode liv i Provence og det er Marion Still, mor til Kimberley HStill som forsvant sporløst for fem år siden og som gjør hva hun kan for å få politiet til å gjenoppta saken. 

Obduksjonen av den drepte på Taransay gir et svært overraskende resultat. Ikke så lang tid etter blir Simon fritatt for videre etterforskning da et permanent team fra fastlandet er satt på saken. Men Simon finner den sannsynlige løsningen like før han forlater øya.

Alle disse parallelle historiene blir godt fortalt og jeg er spent på hvordan de vil flette seg sammen. Så blir også Simon satt på nok et uoffisielt oppdrag, nemlig å se på den gamle forsvinningssaken. Det blir dette han kommer til å jobbe videre med gjennom resten av boka. Og her synes jeg boka begynner å tape seg. Det viser seg at de forskjellige historiene til søsteren og faren egentlig ikke har noen betydning for saken, de er bare med for å fortelle mer om privatlivet til Simon Serrailler.  Jeg synes generelt ikke at privatlivet til etterforskerne bør ha for mye plass i en kriminalroman - og her er det en klar svakhet. Disse historiene er ikke interessante nok til å forsvare en såpass stor plass i boka, det blir bare unødig fyllmasse. Og når det gjelder selv oppklaringen av Kimberleys forsvinning fader den på en måte ut, uten at vi får noe særlig informasjon om hvordan det går med den mistenkte.

Dette var skuffende og frister ikke til mer lesing om Simon Serrailler og hans familie.  

tirsdag 28. juli 2020

Sayaka Murata: Døgnåpent

Døgnåpent av Sayaka Murata (Innbundet)
En liten  bok på 157 sider om den 36-årige Keiko som jobber i en døgnåpen kiosk i Tokyo. Og ikke bare jobber hun i kiosk, hun er ikke engang fast ansatt men jobber på timebasis. Og det har hun gjort i 18 år.

Keiko er ikke som andre. Som barn var det flere episoder der hun hadde en sterkt avvikende adferd fordi hun misforsto eller overtolket signaler fra jevnaldrende eller fra voksne. Uten at jeg har så mye greie på det oppfatter det som en form for autisme eller kanskje Asberger. Hun klarte seg på et vis gjennom skoleårene og på universitetet, men hadde svært vanskelig for å få seg arbeid. Inntil kioskjobben dukket opp.

Keiko går inn for kioskarbeidet med liv og lyst. Hun lærer seg alle detaljene prikkfritt, hvilke varer det trengs mye av i godt vær og hvilke som er populære i regnvær, når det må fylles på varer, presentasjon av salgskampanjer osv.. Hun har lært seg den perfekte opptreden i en døgnkiosk, både mot kunder og mot kolleger, i alle fall når ikke det blir for personlig. Hun er i jevnt godt humør og kiosken er blitt en del av henne - hun hører lydene av den selv i søvne.

En samling gamle klassevenninner får øynene hennes opp for at hun kanskje må gjøre noen forandringer i livet sitt, for hun blir stadig konfrontert med hvorfor hun ikke har fast jobb. Eller kjæreste. Eller mann. Eller barn. Så når den tidligere ubrukelige kollegaen hennes, døgenikten Shiraha dukker opp får hun en idé. Men det faller ikke riktig ut som hun hadde tenkt seg og til slutt finner hun ut hvor hun egentlig hører hjemme.

Boken er kort og lettlest, men det er fine beskrivelser av det moderne arbeidslivet midt i millionbyen Tokyo. Det som vi ofte ser ned på som noe overfladisk, som vi foraktelig kaller Fast Food fremstår plutselig som et vesentlig element i det moderne samfunn. Det er også interessant når Keiko beskriver hvordan hun tilpasser språk og klesdrakt til andres forventninger, og helt tydelig er tilfreds med det, ja dette er faktisk svært viktig for hennes personlige trygghet.

Jeg reagerer jo først veldig på Shiharas fremtoning - ikke bare lar han Keiko forsørge seg samtidig som han kommer med det ene nedsettende kommentaren etter den andre om hennes utseende, han tillater seg også å ha et slags filosofisk forsvar for sin egen latskap. Men så forstår jeg at dette betyr overhodet ikke noe for henne - det som er viktig for henne er å ha kontroll over livet sitt. Og det får hun jo på slutten, på sin måte.


Karin Smirnoff: Vi for upp med mor

Vi for upp med mor av Karin Smirnoff (Heftet)
I boka "Jag for ner til bror" reiser Jana Kimmo til sin tvillingbror i den norrlandske småbyen Smalånger og ender opp med å redde han fra å gå under i alkoholisme. Samtidig jobber de seg igjennom minnene fra sin vanskelige oppvekst med en brutal og ondsinnet far som også var overgriper og en mor som ikke blandet seg inn.

Nå er mor Siri Kimmo død, og på dødsleiet ber hun om å få bli begravet i byen Kukkujärvi i Norrbotten der hun har en gravplass og forteller også at hun eier et hus der oppe. Hun har også et brev til Maria halvsøsteren deres som hun ber dem om å overlevere.

Så Jana og Bror pakker bilen og kjører nordover med kisten og det hele. Småbyen Kukkujärvi er dominert av en læstadiansklignende sekt der kvinnene er underdanige og alt styres av pastoren for menigheten. De får bo hos slektningen Jussi Rahanni som selv har fjernet seg fra sekten. Men allerede etter første møte med menigheten blir Bror tiltrukket av det fanatiske, men tette miljøet og bestemmer seg for å bli en del av det.

I resten av boka anstrenger Jana seg for å få Bror på bedre tanker, hun prøver seg også på moren sitt hus der et par alkoholikere har flyttet inn og nekter å slippe henne til. Hun får til slutt jobb som lærer i forming og tegning og har en viss suksess med det, selv om ungene stort sett bare har lært å tegne Jesus. Jana sin "gamle" elsker John, spøker i det fjerne, men Jussi er nærmere og tryggere og god å ha. 

Jana og Bror treffes tross alt av og til og leser igjennom Siris brev til Maria. Siri fikk Maria etter at den daværende pastoren hadde misbrukt henne og hun ble fratatt barnet ved fødselen. Maria tok sitt eget liv, men det visste ikke Siri. Det fremgår mer og mer av det lange brevet at Siri var mest opptatt av Maria som ble tatt fra henne ved fødselen.  Dette er noe av det som Jana sliter mest med i livet sitt - at hun (og bror) ikke fikk ta del i morens kjærlighet.  

Forholdet mellom Siri og Maria er også en parallell til Janas forhold til Diana, Janas datter som ble tatt fra henne etter fødselen da var en jente på 16 år. Diana ønsker mer kontakt med moren - men Jana synes det er vanskelig. Det er jo først og fremst den lille babyen som hun savner og alle barneårene, det er ikke det samme å forholde seg til en nesten voksen dame.

Janas liv i Kukkujärvi må jo ta slutt en gang, og hun der tilbake i Smalånger der boka slutter med en skikkelig cliffhanger.

Jeg er veldig begeistret for disse to bøkene, og vet heldigvis at det er kommet ut en tredje. Den må jeg få tak i. Jeg liker meg svært godt i Janas selskap - det er noe uoppslitelig godt i henne trass i at hun gjør mange dumme valg i livet, og jeg vil helst ikke at boka skal ta slutt. Karin Smirnoff har en særegen skrivemåte. Det er korte setninger, et nesten minimalistisk språk. Hun bruker stor bokstav i starten på setningene og punktum etter, men aldri komma eller andre tegn. Alle navn skrives med små bokstaver og uten mellomrom og det finnes mange dialektuttrykk. Jeg synes det kler fortellingen - den holdes på en måte veldig, veldig ned på jorda.


Bridget Collins: The Binding

39964740. sx318
Denne boken lå i store hauger  blant nye pocketbøker i Waterstones-butikkene når jeg var i Glasgow i januar. Jeg går sjelden etter bestselgerne når jeg er på bokshopping, men syntes likevel den så lovende ut. "Gotisk" og Philip Pullman ble nevnt i samme åndedrag. Jeg elsket Pullmanns "Det gyldne kompasset" selv om jeg ikke har lest boka, bare sett filmen. Og selv om jeg leser lite fantasy, kan det jo være kjekt med litt gotisk?

Her blir vi med en gang trukket inn i et univers som ligner på vår egen verden, eller rettere sagt England på tidlig nittenhundretall. Fabrikker finnes, men ikke biler. Det meste av jordbruket er manuelt. Det er ingen kristen kultur, høytidene har andre navn som knyttes mer til årstider og kanskje til månefaser. Men det spesielle her er bøkenes rolle. Menneskene kan lese, men bøker brukes bare til å nedtegne folk sine plagsomme minner for å radere de fra hukommelsen. Denne geskjeften, kalt bokbinding (Binding) er betraktet som mystisk, kanskje litt farlig. Og det er mange tilfeller av sjarlataner og også tilfeller der folk blir presset til å  "bindes", hva med en godsherre som har tvunget tjenestejenta til seksuelle tjenester? Det finnes mennesker som går rundt nærmest som zombies etter å ha fått slettet for mye av hukommelsen sin.

Den unge Emmet Farmer er bokas hovedperson og er også fortelleren i to av bokas tre hoveddeler. Foreldrene er strevsomme bønder og han har selv en litt uklar lidelse som gjør han dårlig egnet til gårdsarbeid. Så blir han engasjer som lærling hos det litt "heksaktige" gamle bokbinderen Seredith. Hun er en seriøs utøver av yrket sitt og tar seg godt av Emmet på sin litt uvørne måte. Senere må han flytte til verkstedet til en yngre slektning av Seredith der det dukker opp en bok som inneholder noe av hans minner. En dramatisk hendelse gjør at boka havner i ovnen og brenner opp.

I andre del hører vi om Emmets barndom og ungdom hjemme på gården sammen med lillesøster Alta. Rikmannssønnen Lucian Darnay dukker opp og blir  en stadig gjest i huset, til Emmets store irritasjon - helt til en hendelse snur opp/ned på hans tilværelse. 

I den siste delen er vi tilbake i bokas "nåtid" og tar opp tråden der Emmets bok brant opp, og det er Lucian som forteller historien videre. Han treffer Emmet igjen som kan fortelle ham at det finnes en bok med Lucians navn på, noe han ikke er klar over. I festen av boka følger vi hans anstrengelser for å finne denne boka.  

Bridget Collins er flink til å beskrive den verden vi befinner oss i, enten det er landskapet på den engelske landsbygda, landsens kneiper, herregårder eller verksteder, og på den måten klarer hun å lage et univers som gjør det interessant å følge handlingen. Selve plottet er relativt enkelt, og hadde det ikke vært for all mystikken rundt folks minner og hvilken rolle de spiller for en personlighet hadde det sikkert blitt litt tynt, men jeg synes det er blitt en veldig bra roman av det.

Dette er forfatterens første voksenbok, hun har gitt ut flere fantasyromaner for ungdom. Det synes jeg  nok skinner igjennom, denne kunne kanskje også vært presentert som en ungdomsbok men har nok litt lite action til det. Men jeg synes den var like lesverdig likevel. Og bestselger er ikke noe kvalitetsstempel - verken i positiv eller i negativ forstand.

Alex Michaelides: The Silent Patient

The Silent Patient
Denne engelske kriminalromanen har vært rost opp i skyene i alle anmeldelsene jeg har lest. Alicia Berenson har drept sin ektemann Gabriel. Det er det liten tvil om, derimot er det ingen som forstår hvorfor, og hun har selv ikke sagt ett ord til noen etter at hun ble funnet ved siden av det blodige liket for seks år siden og nå er hun pasient ved en psykiatrisk institusjon.

Theo Faber er psykoterapeut og er nesten lidenskapelig opptatt av Alicia Berensons tilstand. Når det blir utlyst en stilling på klinikken søker han og får jobben. Han er overbevist om at han skal få henne til å snakke. Og det skjer gradvis en endring av Alicias oppførsel, ikke uten dramatikk, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Theo har selv en forhistorie med en barndom  preget av vold fra hans brutale far. Psykologistudiene var en av hans veier for å prøve å kurere seg selv fra skadevirkningene.

Både Alicia og Gabriel var fremstående kunstnere, Gabriel fotograf og Alicia maler. Theo ser Alicias kunstneriske sider som en mulig vei inn til henne,  dels gjennom å vurdere bilder hun har malt og dels ved å la henne male selv. Han tar også kontakt med folk som Alicia og Gabriel hadde kontakt med for å finne ut mer av det som har skjedd. Dette gjør han tvert imot retningslinjer han har fått fra institusjonen ledelse, men han synes selv at det bringer ham videre.

Vi får samtidig et innblikk i Theos eget liv, hans gleder og utfordringer og hans varme følelser for Kathryn, hans ektefelle. Men det er mørke skyer i horisonten - Theo får gradvis inntrykk av at Kathy treffer en annen.  Samtidig får Theo dannet seg et bilde av forholdene før og rundt drapet.

Alicia har en dagbok som vi får bruddstykker av underveis. Det fremgår at Alicia ofte så en skikkelse utenfor huset deres i perioden før drapet, og dette blir også bekreftet i noen av de samtalene Theo har med personer som kjente henne.

Helt på slutten tar boka en helt ny vending, og det er her jeg ikke følger alle de positive omtalene boka har fått. Det viser seg at det meste vi har lest må sees på med hel andre øyne. Det er ikke noe galt med det, i og for seg, men måten dette er gjort på synes jeg bryter med forfatterens "kontrakt" med leseren. Noen synes kanskje dette er genialt, jeg synes ikke det fungerer godt nok til at det blir troverdig, og da faller det helt igjennom fra min side.




Ingvar Ambjørnsen:: Ingen kan hjelpe meg

Ingen kan hjelpe meg
"En lesereise med Elling" , står det på forsiden, og på neste side "En lesereise i Michel Houllebecqs Lanzarote".

Det fremgår ikke hvorfor akkurat boka Lanzarote ble gjenstand for Ellings første litterære fremstøt. Elling oppfatter forfatteren som en man "ikke frivillig drar på hyttetur med", en mann som virker uflidd, forfyllet, misfornøyd og i oppløsning. Dette er ikke akkurat noe som den pertentlige Elling pleier å bli tiltrukket av, men det kan være at nysgjerrigheten hans blir vakt av anmelderkommentarer som "lidenskap forvandlet til perversjon" og "et sardonisk mesterverk". Han kaster seg i alle fall ut i leseropplevelsen.

Vår roman er på 10 kapitler, et for hvert kapittel i "Lanzarote". Starten er ubetalelig, Elling lever seg inn i situasjonen når Michel, hovedpersonen, oppsøker reisebyrået for å finne en reise i januar han har råd til som ikke bør være til et muslimsk land selv om han har våte tanker om en libanesisk kvinne han har hatt det gående med på en swingersklubb. Det viser seg at det eneste han har råd til er Kanariøyene, og det blir Lanzarote.

Så følger vi Elling gjennom  kapittel etter kapittel mens Michel forlyster seg med Lanzarotes uteliv, med stadig mer utartede sexscener. Hans opplevelser beskrives ifølge Elling med det ene tabuordet etter det andre. Og så oppstår det en komplikasjon for Elling, for hans vertinne Annelore Frimann-Clausen oppdager at han leser en bok om øya der hun og hennes ektemann hadde en deilig ferietur i de tidlige årene av deres ekteskap, og kan ikke hun få låne boka når han er ferdig med den?  Dette kommer til å plage Elling gjennom hele boka. For hvordan kan han si nei? Og hvis hun leser boka, hva vil hun tenke om ham som kan lese en bok med så mange perversiteter?

Elling leser og leser mens han steker makrell,  om de to tyske, litt mannhaftige lesbene, om belgieren med bart og et uheldig møte med kameler. Han spiser rundstykke med ost og paprika mens Michel treffer noen fra swingersklubben i Holmestrand. Elling leser  blir mer og mer grotesk mot slutten, og så er det et etterord om et vulkanutbrudd på Lanzarote på 1700-tallet. Elling får også sitt eget etterord, og det var det.

Og hva sitter jeg igjen med selv? Noen fornøyelige møter med Elling som har endel sylskarpe kommentarer underveis, men ellers blir dette i overkant for mye livstrøtte seksuelle utskeielser for meg, selv om det er Elling sin filtrerte utgave jeg leser. Jeg undres på hva som er Ambjørnsen sin mening med boka - er det sånn han leser Houllebecq?  Det inspirerer i alle fall ikke meg til flere møter med denne forfatteren. Elling kan jeg derimot godt treffe igjen.

søndag 26. juli 2020

Sherwood Anderson: Winesburg, Ohio

Jeg har lest at Elizabeth Strout, forfatteren av bl.a. Olive Kitteridge, Mitt navn er Lucy Barton og Olive, again har vært inspirert av denne boka av Sherwood Anderson. Siden jeg liker bøkene hennes svært godt fikk jeg lyst til å sjekke ute denne boka. 

Sherwood Anderson skriver fra første halvdel av nittenhundretallet, han døde i 1941. Novellene i boka hans er for det meste korte og beskriver vanlige mennesker i tildels nokså dagligdagse situasjoner i den vesle småbyen, men det er som regel et eller annet poeng, noe går på tverke, eller kanskje det heller løser seg, det skjer en liten forandring i noen sitt liv, folk møtes eller går fra hverandre. Det er ingen helter eller skurker, men menneskenes svakheter blir skildret med varme og forståelse.

Sentralt i boka er  den unge journalisten George Willard. Han er til stede, observerer, enkelte blir tiltrukket av ham som en som de kan betro seg til, av og til er han selv sentral i fortellingene men som oftest er han i bakgrunnen. Kanskje det er en del av Sherwood Anderson selv i ham?Men jeg synes likevel ikke "Winesburg, Ohio en en roman om George Willard slik "Olive Kitteridge" med alle sine småbyhistorier er en roman om nettopp Olive Kitteridge. Istedet er det en roman om småbyen, om alle uforløste lengsler og drømmer som finnes der, om det pulserende livet og samtidig om det stillestående og litt knugende.

Det var en strålende bok å lese og et ypperlig tidsbilde av livet i småbyen på  begynnelsen av nittenhundretallet.

Arno Geiger: Vi har det bra

Denne boken plukket jeg opp i bokbyen Tvedestrand. Det er en familiehistorie fra etterkrigstidens Østerrike og jeg syntes den så lovende ut.

Alma og Richard har nettopp fått datteren Ingrid når tyskerne marsjerer inn under Anschluss i 1938, fra før har de sønnen Otto. Det blir slutten på Richards karriere som forretningsmann.

Syv år senere, i 1945 streifer den 15-årige  Hitlerjugend-gutten Peter rundt i gatene for å forsvare byen mot russerne 

Freden i 1945  bringer med seg håp, men ikke nødvendigvis lykke. De første ti år etter krigen lever Østerrikerne med skyggen av Sovjetunionen over seg. Richard gjør en politisk karriere. Ingrid treffer den åtte år eldre Peter og de blir et par. Den voksne (men likevel ikke helt voksne?) Peter livnærer seg på strøjobber og på inntekter fra lisensene til spillet "Hvem kjenner Østerrike" som han har store forventninger til. Ingrid studerer medisin. Dette er ingen "match in heaven", og Richard blir rasende og tar avstand fra Ingrid ut når hun insisterer på å beholde Peter.

Alma står på ingen måte sammen med Richard i hans avvisning av Ingrid og Peter, og det er mye annet som skurrer i ekteskapet deres også, ikke minst Richards utroskap. Hun har måttet legge bak seg sin egen yrkeskarriere og dyrker nå sin hobby - birøkting. Når de blir eldre forfaller Richard og blir gradvis dement og sykehjemspasient og Alma bor alene i det store huset. 

Trass i alle konfliktområdene i og rundt Ingrid og Peter holder de sammen og får to barn, Sissi og Philipp. Philipp. Peter jobber med trafikkplanlegging og Ingrid er lege og trekker samtidig det tyngste lasset i hjemmet. Men så drukner den ellers svømmedyktige Ingrid i en tragisk ulykke. Peter gjør en hederlig innsats som alenefar til den svært utfordrende tenåringen Sissi og den lille, engstelige Philipp. 

Vi møter Philipp helt fra begynnelsen av boka da han overtar det gamle huset etter Alma. Han er nå en voksen mann, men har fremdeles noe uforløst over seg, jeg synes jeg ser den usikre, redde, morløse gutten i ham fremdeles. Han har et forhold til en gift kvinne, meteorologen Johanna som kommer og går når det passer henne. Huset er fullt av gamle gjenstander og minner, duene har rasert loftet og taket er i en elendig forfatning.Johanne finner et par "handymen" fra Ukraina til å hjelpe til med saneringen og arbeidet med dette og alle minnene som dukker opp blir en gjenganger i romanen. Ellers får vi bruddstykker av familiehistorien fra 1938 og frem til 2001 sett gjennom de forskjellige familiemedlemmene sin side.

På den måten bygger Arno Geiger gradvis opp et familieportrett og samtidig et portrett av Wien og Østerrike i hele etterkrigstiden. Det blir bare bruddstykker, men likevel nok til at vi kommer litt innpå hver enkelt og dikter videre på historiene selv. Jeg synes dette fungerer svært godt og det gir meg også lyst til å sette meg mer inn i Østerrikes etterkrigshistorie.  Det snakkes ikke noe særlig om Østerrikes støtte til Hitlertyskland under krigen i boken, men denne fortielsen ligger på en måte under som et bakteppe.

Denne boka er et eksempel på perler som kan dukke opp i gode bruktbokhandlere. Selv om den fikk strålende anmeldelser lå den nok under radaren når den kom ut i 2008 og da går det bare et par år før den forsvinner ut av markedet. Heia bokbyene!!!

Kjell Westø: Den svovelgule himmelen

Kjell Westö: Den svovelgule himmelen
Av Kjell Westö har jeg tidligere lest "Svik 1938", en bok jeg likte svært godt.  Siden jeg stort sett er interessert i finsk litteratur gikk jeg løs på denne som kom ut et par år senere, i 2017.

I denne romanen er hovedpersonen en ung gutt fra relativt beskjedne kår, faren er fra landet og har jobbet seg opp til en jobb som assisterende butikksjef i en hvitevarebutikk. Han har et ok forhold til foreldrene som ikke har et like godt forhold til hverandre. Han er født i 1959 og når han er ti år leier familien et lite torp nær sjøen ved Ramslandet. Det er på sine sykkelturer der ute han møter den jevngamle Alex Rabell, og de to guttene kommer til å henge mye sammen. Så er det Alex' søster Stella som han også blir kjent med. Familien Rabell eier Ramsvik gård, et stort gods på halvøya der de tilbringer hele sommeren. 

Når skolen begynner flytter de tilbake til Helsingfors og opprettholder en viss kontakt der også, men det er først og fremst gjennom somrene på Ramslandet de er sammen, og etterhvert blir hovedpersonen og Stella et par.  Han blir også trukket mer inn i livet til familien Rabell og opplever at livet er ikke ndvendigvis så lykkelig selv om tilgangen på penger er stor.  Faren til Alex og Stella, Jacob er sjelden tilstede og gjennom enkelte hendelser oppdager vi etterhvert hvorfor. Moren, Clara er mer opptatt av sine elskere enn av barna sine. Farfaren, gamle Poa hersker over familien som den tyrannen han er.

Romanen kommer først og fremst til å dreie seg om livene til hovedpersonen, til Stella til Alex og til en del personer i det ungdomskullet de tilhører. Hovedpersonen og Stella elsker hverandre, men dras likevel i hver sin retning, Alex utvikler seg til en nokså kynisk og manipulerende ung mann. Den brutale Jan-Roger blir en slags høyre hånd for Alex, så er det Kristier Tuominen som er vennlig mot alle og blir hundset av Jan Roger, Linda som hovedpersonen tidvis har et forhold til, Karine som gifter seg med Alex. Men forholdet mellom Stella og hovedpersonen går likevel som en rød tråd gjennom handlingen, gjensidig eller ensidig tiltrekning, sjalusi, spenninger og aldri noen egentlig avklaring.

Mange interessante skjebner blir skildret i romanen, flere dypt tragiske. Den som burde vært mest interessant er vel hovedpersonen, men dessverre kommer vi ikke helt inn på ham. Han blir en person som beskriver forholdene rundt seg, og det at vi ikke får noe navn på ham er kanskje tilsiktet. Det viser seg også at ikke alt han har fortalt oss stemmer helt, dette blir han konfrontert med en gang mot slutten av romanen. Dette kunne vært interessant nok, men jeg klarer ikke å bli nok engasjert i ham til at jeg egentlig bryr meg.

I det hele tatt ble jeg litt skuffet over denne romanen som jeg hadde store forventninger til. Jeg syntes ikke at konfliktene i dette ungdomsmiljøet som ble skildret angikk meg noe særlig. 

lørdag 4. juli 2020

Patrik Svensson: Åleevangeliet

Åleevangeliet av Patrik Svensson (Ebok)
Dette er den beste boka jeg har lest på lenge! Jeg så et intervju med forfatteren på Lillehammer for et par år siden og ble litt interessert, men det var først når Morten Strøksnes hadde en samtale med Patrik Svensson og Thorolf Kroglund på den digitale litteraturfestivalen i mai i år at jeg virkelig fikk lyst til å lese boka, og så dukket den opp nylig på et av mine biblioteksbesøk her i Sola.

Åleevangeliet er en sakprosabok om ålen, om menneskenes forhold til og oppfatninger av ålen opp gjennom historien og om forskning på ålen. Men det er også en bok om forfatterens forhold til sin far som var ivrig hobbyfisker av ål og om de mange mer eller mindre vellykkede fisketurene til far og sønn. Også farens egen forhistorie blir berørt.. Han hadde en ukjent og uinteressert biologisk far og en kjærlig og omtenksom stefar som alltid har vært farfar for forfatteren. Og på den måten trekker han sammenligninger mellom sitt eget noe usikre opphav og ålens betydelig mer usikre opprinnelse.

For det er mye som er usikkert ved ålen, hvor den kommer fra, hvordan den forplanter seg, hvordan yngelen finner frem til ferskvannsystemene og den voksne ålen finner tilbake til Sargassohavet og hvor den blir av når den dør. Ålen er tusenvis av år gammel, og allerede Aristoteles var interessert i og skrev om ålen. Er den en egentlig en fisk? Har den kjønnslig forplantning eller oppstår den av leire i sjøen? Er den tvekjønnet? Slike spørsmål ble diskutert og utredet opp gjennom  historien, for lenge var det ingen som hadde observert en fullvoksen ål på vei i havet mot sin gyteplass, selv om det var kjent at den ikke la egg i innsjøene der den tilbringer det meste av sitt liv. 

I dag "vet" vi at all europeisk og amerikansk (ja, det finnes en art som lever i amerikanske vannsystemer også!) ål kommer fra Sargassohavet og at den en gang i sitt voksne liv slutter å spise, søker seg tilbake til havet og svømmer mot Sargassohavet samtidig som kroppen utvikler kjønnsorganer.  Dette "vet" vi fordi forskere har gjort iherdige anstrengelser i å følge yngelens veier mot Europa og Amerika og lete opp voksen, kjønnsmoden ål på sin siste reise. Og særlig det siste har ikke vært lett. 

Ennå er det ingen som noensinne har observert gyteferdig ål i Sargassohavet eller har funnet død ål som har gjort seg ferdig med forplantningen. Og kanskje vi ikke får vite noe mer heller, for ålebestanden er dessverre kraftig på retur enten det nå skyldes overfiske, miljøgifter eller regulering av innsjøer og elver. 

Helt nytt for meg var det også at det også finnes ål i Asia som kommer fra Stillehavet. Den har visstnok også ett eneste gyteområde midt i Stillehavet et sted og ellers en nokså lik oppførsel til vår "egen" ål.

Jeg er selv ellers totalt uinteressert i fisk og fiskerier men denne boken falt jeg fullstendig for. Jeg ble grepet av forfatterens egen begeistring og han klarer å formidle det mystiske, det ukjente, det nesten overnaturlige ved denne skapningen. På den måten fanger han litt av det magiske ved hele skaperverket (hvis jeg som ikke-troende kan bruke et sånt begrep om naturen). Jeg liker også alle beretningene om forskere helt fra Aristoteles til idag som har vært opptatt av ålen, og spesielt synes jeg det var interessant å høre om Rachel Carsons og hennes fortellinger om dyrene som lever i havet, og spesielt som ålen som hun også var fascinert av. Kanskje jeg må lese boka hennes "Under the Sea Wind?"

Jeg var veldig begeistret for Morten Strøksnes "Havboka" og selv om den var nokså forskjellig fra denne ser jeg også en del likhetspunkter - livet i havet og menneskenes forhold til dette livet opp igjennom historien, bruk av historiske anekdoter og sitater,  entusiasmen for bokens tema, sammenveving av fortellingene om håkjerringen/ålen og forfatterens egne opplevelser og ikke minst en skrivemåte som gjør dette til litteratur.


mandag 29. juni 2020

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

Gravlunden i Praha
Umberto Eco skriver  i denne romanen om antisemittisme og andre fordommer og hvordan myter og "fake news" blir fabrikert og presentert for befolkningen i 1800-tallets Italia og Frankrike. Alt er sett gjennom  den italienske falskneren og jødehateren Simonii's øyne. Simonii er utdannet advokat men fikk sine første jobboppdrag med å fabrikkere falske dokumenter hos en tvilsom notar og ble senere en ekspert på området. Han er sterkt påvirket av sin bestefar, en fanatisk motstander av sosialisme, kommunisme, frimureri og jødedom som han mener henger sammen, mens Simonii's far var kommunist og glødende hater av jesuittene og den katolske kirke. Simonii selv er motstander av all disse ismene, men særlig av jødene. 

Vi møter ham når han nettopp har møtt den unge østerriske legen Sigmund Freud. Han forakter Freuds' fremdeles noe uferdige teorier om drømmetydningens betydning for kurering av sinnslidelser. Men så lider han selv av hukommelsessvikt og forvirring og har noen merkelige opplevelser med en abbed som bor i samme hus som han selv bor. Likevel inspirert av Freud begynner han å føre dagbok, det viser seg at det gjør abbeden og, og gjennom dagbokutveksling mellom de to og lange avsnitt av forfatteren selv følger vi Simonii fra hans ungdomstid til han som aldrende skal i gang med å plassere ut en bombe i Paris Metro.

Vi følger Simonii gjennom Garibaldis samling av Italia, Napoleon III's fall i Frankrike, den tyske/franske krigen og Pariserkommunens dager, følger Dreyfus-saken og andre hendelser som er kjent fra historien. Simonii deltar i spionasje og oppildner til konspirasjoner og sammensvergelser. Han bygger seg opp en stadig større formue ved bruk av alle tenkelige triks, utpressing og tjueri og er heller ikke fremmed for drap. Noen ganger støtter han jesuittene og kirken mot frimurerne, andre ganger omvendt. Men hans store livsoppgave er å fabrikere dokumentasjon av jødenes påståtte ondskap og planer om verdensherredømme, bl.a. gjennom en beskrivelse av et fiktivt hemmelig møte av fremtredende jøder på en jødisk gravlund i Praha. Hans dokumenter blir dels solgt, dels stjålet men blir til slutt et vesentlig bidrag til de såkalte "Sions vises protokoller", en samling forfalskninger som ble brukt av Hitler under nazismens fremvekst.

"Forfatteren" i boka skriver at aller personene i boka har levd, med unntak av Simonii selv. Boka er også gjennomillustrert med tegninger og trykk, noen fra autentiske tidsskrift fra 1800-tallet, og mange av hendelsene i boka er historiske hendelser eller bygger på historiske hendelser. Så ja, det meste i boka har skjedd eller kunne ha skjedd. Boka er en tankevekker når det gjelder hvordan det er mulig å bygge opp hatkampanjer og er på den måten blitt mer aktuell igjen etter de siste års utvikling med russiske trollfabrikker og Trumps twitringer.

Boka er spennende og lesverdig, og jeg blir spesielt nysgjerrig på hvordan historien med abbeden egentlig har seg. Likevel synes jeg ikke at boken fungerer helt som roman. Simonii selv blir altfor grotesk, ond og fanatisk og han har absolutt ingen menneskelige sider. Vi møter heller ikke noen andre sympatiske mennesker i boka, heller ikke noen av de andre strømningene og bevegelsene som var i Europa på attenhundretallet. Dette synes jeg dessverre svekker troverdigheten av den historien som Eco vil fortelle, den blir litt for endimensjonal . 


Jenny Erpenbeck: Hjemsøkelse

Hjemsøkelse - 
      Jenny Erpenbeck
    
      Ute Neumann
Jeg har lest de to første bøkene av Jenny Erpenbeck som kom ut på norsk, "Alle dagers ende" og "Går, gikk, har gått".  Jeg likte begge, men aller best "Alle dagers ende". Denne romanen kom ut på norsk i 2019, men ble utgitt på tysk i 2008, altså en god stund før de to andre.

Et hus ved en av innsjøene i Brandenburg utenfor Berlin står sentralt i denne boken, man kan si at huset er bokens hovedperson. Huset blir oppført i 1930-årene av en arkitekt som en sommerhus til konen hans og vi følger eiendommen og huset gjennom de mange skiftende tidene i Tyskland. Huset er vakkert og hemmelighetsfullt,  har fine smijernsdekorasjoner og har også et hemmelig rom bak kleskottet. En ung kvinne druknet seg i sjøen lenge før huset ble bygd. En familie flytter til utlandet for å unngå jødeforfølgelsene. Arkitekten graver ned alle verdisakene i hagen på vei til forhør under en av de mange utrenskningene i Øst-Tyskland.  Arkitektens kone gjemte seg i det hemmelige rommet når de russiske soldatene marsjerte inn i Berlin. Et ektepar returnerer fra eksil i Sibir. En student drukner i forsøk på å svømme over en elv til Vest Tyskland.

Gartneren bor i sin beskjedne gartnerhytte og holder styr på den fine hagen i krig og fred og gjennom de omskiftelige beboernes krav og forventninger og naturens forskjellige luner inntil han en dag sporløst forsvinner omtrent på samme tid som huset blir revet ned.

Det er mye fint i denne boken, men jeg klarer likevel ikke å få den innunder huden, jeg blir ikke helt engasjert verken av de forskjellige beboerne eller av huset selv som en metafor for hele det tyske samfunnet på 1900-tallet. Den kommer ikke opp i nærheten av "Alle dages ende" som også bretter ut Tysklands historie i samme tidsrom, men som jeg følte berørte meg hele veien. 

tirsdag 23. juni 2020

Karin Fossum: Formørkelsen

Formørkelsen
Det grusomste i denne boka er beskrevet på de første sidene. Ekteparet Sylvi Renate Roos Madini og Miele Madini med den 18-måneder gamle sønnen Elias bor en natt på hotell Annabelle i Oslo. De har et slags siste oppgjør før skilsmissen som er under oppseiling og der begge vil kreve foreldreretten til sønnen. Men tidlig om morgenen faller Elias ned fra balkongen i syvende etasje og dør momentant. Blir han sluppet ned fra balkongen, slik Sylvi forklarer seg på de første sidene? De har helt forskjellige versjonen av hva som skjedde den natten, og det er dette som er starten på etterforskningen til Konrad Sejer. I første omgang fører dette til at ingen av foreldrene blir dømt for drap eller forsømmelse. De er likevel begge to fortsatt mistenkte, og det er her romanen beveger seg - i spenningsfeltet mellom ekteparet. Og liksom de gir svært motstridende forklaringer på hendelsesforløpet på hotellet beveger de seg også i hver sin retning og angriper hverandre fra hver sin kant om enn på nokså forskjellig måte.

Det er opplagt at i det minste en av dem er skyldig i drap eller grov forsømmelse, og Sejer håper de skal avsløre seg når de begge er på frifot i hvordan de opptrer alene og mot hverandre. Og de foretar seg litt av hvert, hver på sin kant. Miele møter vi på arbeidsplassen sin og på en reise hjem til småbyen Obrenovac i Serbia der han treffer søsteren Marijana og moren Zora. Sylvi flytter hjem til moren Irene Roos. Det er konfrontasjoner på gravplassen, bilen til Miele blir tagget, vinduene i huset der Sylvi bor blir malt svarte for å nevne noe. 

Konrad Sejer slipper ikke taket i saken, intervjuer mulige vitner, karaktervitner, oppsøker både Sylvi og Miele men kommer ikke mye lenger. Gradvis ser det ut til at de to går over i en ny fase av livet, men sorgen over den tapte sønnen sammen med dårlig samvittighet får Sylvi og Miele til å trå over noen grenser og det topper seg i en dramatisk hendelse som gir oss forklaringen på hva som skjedde på hotellrommet den natten.

Karin Fossum  skriver godt om hva som beveger seg i menneskesinnet, og styrken i denne boka er ikke ytre spenning, heller ikke at hvordan saken får sin endelige forklaring, den gjettet jeg meg til tidlig. Den ligger heller i spenningene som oppstår mellom to mennesker i både kjærlighet og hat, sammen med gode miljøbeskrivelser, både av arbeidsmiljøet av de to hovedpersonene og av familiebakgrunnen deres.

En god Karin Fossum-krim, synes jeg, ikke hennes beste, for jeg synes "Elskede Poona" rager høyest.

fredag 19. juni 2020

Celeste Ng: Små branner overalt

Små branner overalt av Celeste Ng (Innbundet)
Jeg har sett forfatterens navn flere ganger og har lest noen positive anmeldelser, så jeg tenkte jeg ville prøve denne. "En fabelaktig velfortalt pageturner", siteres Jyllandsposten.
Det veldig vellykkede (og hvite, men absolutt ikke rasistiske) nabolaget Shaker Heights får gjennomgå i denne romanen og blir stående som et typisk eksempel på amerikansk liberal middelklasse.

Familien Richardson under strengt oppsyn av moren, Elena, står i sentrum. Hun og mannen har, i tillegg til huset sitt, en leilighet i en flermannsbolig et stykke unna som de pleier å leie ut til mennesker som fortjener et godt sted å bo. Her flytter kunstneren Mia inn med datteren Pearl. Pearl går i samme klasse som Moody Richardson og snart blir Pearl nær knyttet til familien.

Mia og Pearl har hatt en omflakkende tilværelse og det kan virke som Mia har noe mørkt og dystert  å trekke på, men nå vil hun i alle fall at de skal prøve å slå seg til ro her. Og det gjør de, og i begynnelsen er alt såre vel - Mia tar ekstrajobb som hushjelp hos Elena men har nesten status som venn av familien. Pearl er kompis med Moody, men betatt av Moodys storebror Trip mens Izzy, Richerdsonfamiliens "enfant terrible" finner en atmosfære hjemme hos Mia og Pearl som hun liker og får hjelpe Mia med arbeidet hennes. 

Så dukker det opp saker og ting som gjør det tydelig at Mia har litt andre verdier enn familien Richardson. Et vennepar vil adoptere et spebarn med asiatisk opphav, men så viser det seg at moren i høyeste grad er tilstede og ønsker å ta seg av barnet sitt. Mia hjelper den unge moren med å engasjere advokat, mens Elena og mannen hennes støtter det barnløse ekteparet. Dette gjør Elena så rasende at hun begynner å snoke i Mias fortid og konsekvensene blir dramatiske.

Historien er greit fortalt, men jeg synes aldri at den tar av. Det er noe flinkt og skolepikeaktig over måten Celeste skriver på, og jeg synes også at hun smører litt for tjukt på. Elena Richardson blir neste parodisk, forfatteren kunne gjort mye mer av hvilke problemer hun har som har ført til hennes trang til å følge regler og rettesnorer i ett og alt. Mia kunne godt ha vært problematisert mer, hun fremstår etterhvert som varm, edel og litt heroisk men hun har tross alt påført datteren sin et liv der hun aldri har kunnet knytte bånd til andre mennesker.

Litt for mye skolestil, dette her.

Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres

En fin liten bok der Jan Grue skriver om sitt liv i en kropp med en alvorlig sykdom som gjør ham sterkt bevegelseshemmet. Jan Grue vokste opp i et hjem der han fikk mye støtte og oppmuntring for å kunne leve et så godt liv som mulig og har vel også fått mye av den hjelpen han trenger fra helsevesenet i Norge. Likevel er det svært tankevekkende når han skriver om alle hindringene han som bevegelseshemmet møter på sin vei. Han kommer også ofte innom hva slags forhold han har til sin egen kropp, er den venn eller fiende, skal han forsone seg med den og de vanskelighetene han har eller skal han prøve å nå lenger, overgå alle vanskeligheter, gjøre alt som alle andre gjør, og til hvilken pris? 
Jan Grue skriver svært godt om sitt liv og sine lengsler mot et godt liv,  "et liv som ligner vårt". Han har reist mye og våget mye som andre med samme kroppslige utfordringer kanskje ikke ville ha gjort. Han har studert i Amsterdam og California, reist mye med fly, tatt mange kamper for å få med seg sin elektriske rullestol som han er avhengig av.
Det er sterkt når han skriver om opplevelsen å bli far, men det er nesten enda sterkere når han går inn på hva det vil si å leve med et stigma, hva det vil si å leve hele livet med en sorg over den skrantende kroppen sin UTEN å bli sentimental og selvmedlidende.

Sigridur Hagalin Bjørnsdottir: Den avstengte øya

Den avstengte øya
Island har mistet forbindelsen med omverdenen. Ingen får telefonkontakt med omverdenen. Ingen fly lander, ingen båter ankommer og de få båtene som legger ut på langtur og fly som tar av bare forsvinner. Det finnes ikke internetforbindelse - det klarer forresten noen datanerder få i gang igjen, men bare med islandske nettsteder. 

Dette skjer i dag, eller i morgen eller i overmorgen, kan være når som helst. Presidenten, statsministeren og en rekke av andre ministre er på reise til Europa, men de hører man ikke fra. Dette er ikke en kortvarig situasjon, en forbigående elektrisk forstyrrelse, det blir snart klart at situasjonen kommer til å være sånn lenge, for bestandig? ligger resten av verden i grus?

Først blir vi kjent med journalisten Halti som bor sammen med fiolinisten Maria og hennes to barn som han ikke har noe spesielt godt forhold til og ofte glemmer å ta hensyn til. Hans barndomskjæreste Elin er innenriksminister. Hun overtar midlertidig statsministerfunksjonen, noen av de andre ministerne deler på de andre departementene. Så prøver de å ta styringen over utviklingen.

Det oppstår selvfølgelig matmangel og mangel på andre forbruksvarer, hamstring skjer de første dagene, så blir det ikke lenger mulig å få tak i varer å hamstre, det blir svartebørs og ulovlige lagre. Elin og regjeringen prøver å bygge opp en bevissthet og tro på at islendingene kan klare å brødfø seg sjøl, som i gammel tid, på fisk, enkelt jordbruk, sauehold, poteter. Få folk ut på landsbygda for å dyrke opp jorda. Så er det viktig å unngå panikk, få folket til å tro på at myndighetene har kontroll. Til dette blir forbindelsen mellom Elin og Halti viktig, han kommer til å lede propagandaarbeidet.

Det er mange som vil ha nyvalg, men statsministeren vil vente til de har fått situasjonen under kontroll, deretter vil hun holde på den kontrollen de har så noe valg blir det ikke snakk om. For å holde kontrollen allierer de seg med en slags milits som mer eller mindre består av rene motorsykkelbander.

Islendingene klarte å leve av øya si i gammel tid. Man da bodde det under 50000 mennesker der, nå bor det over  350000. Kan situasjonen bli lettere hvis befolkningen blir redusert, hvis en sender vekk alle turister, tilreisende, utlendinger? Og så er det de som har islandsk statsborgerskap men som opprinnelig ikke er "rene" islendinger. Alt dette har regjeringen en plan for, stue sammen alle de uønskede i store leirer og sende de ut på havet.

Boka blir fortalt i kapitler der vi følger Halti, Maria og Mara, Marias tenåringssdatter, og så er det noen avsnitt som er merket "Svangi" der vi møter en person som har gjemt seg unna all elendigheten. Halti blir invitert inn i kjernen rundt Elin, statsministeren, og får viktige oppdrag i propagandaøyemed, og også tilgang på både mat of kaffe. Halti er ingen heroisk person og relativt tilfreds med dette livet, men etterhvert kommer tvilen frem.
Maria opplever at kulturhuset "Harpa" bir sprengt, midt under en konsert og er en av svært få som kommer fra det med livet. Hun prøver å klare seg som best hun kan med de to barna, tenåringen Mara er ustyrlig og trekker mot et belastet ungdomsmiljø. Enstund klarer hun og sønnen sin seg på et idealistisk kollektiv, men det blir angrepet av bandene. Og gradvis merker Maria utfrysing på grunn av hennes søramerikanske bakgrunn og utseende. 
Mara føler friheten i et ungdomsmiljø rundt noen rivningsrårder, tiltrekkes av det røffe språket og tilgangen på alkohol og andre stoffer, men etterhvert opplever hun at dette har sin pris.
Rundt disse personene beskrives et samfunn i fullstendig oppløsning, kampen for tilværelsen er beinhard og de voldelige "sikkerhetsstyrkene" får meg til å tenke på noen av bandene i undergrunnen i boka "Metro33".
Boka er svært godt skrevet, språket er malende og fortettet og gir god innlevelse i det dystre miljøet. Interessant også å lese midt under pandemien, og jeg må innrømme at etter å ha lest den ble jeg mer bevisst på hvor viktig og riktig det er å legge begrensninger på regjeringens utvidede fullmakter som har vært oppe i debatten.  Jeg synes også det er pussig å tenke på ad i David Mitchells "The bone clock" er nettopp Island det vestlige samfunnet som klarer å opprettholde en slags menneskelighet....
 
Bokas første setninger: "Hør på meg. Vi er her. Vi er i live." og siste setninger: "Men vi er her. Vi er i live. Hører dere det."  gir muligens en smule håp i denne dystopien.

Dette var en svært god bok som jeg synes det er rart jeg ikke har hørt om, den kunne vært en god kandidat til Nordisk råds litteratupris.

tirsdag 16. juni 2020

Nina Lykke: Full spredning

Full spredning
Elin er fastlege. Når vi møter henne har hun kjøpt en sammenleggbar lenestolseng på Ikea og har flyttet inn på legekontoret, sammen med sin fiktive samtalepartner, skjelettet Tore. Elin og Aksel har gått fra hverandre etter avsløringen om at hun har hatt et forhold til (den gifte) gammelkjæresten Bjørn i et år. I løpet av romanen følger vi hennes vei til det kom så langt. Skildringene av livet i boligfeltet "Grenda" der naboene kappes om å være mest politisk korrekt, ha de beste og mest inkluderende grillfestene og reise på de mest interessante utenlandsturene er tatt veldig på kornet. Aksel er snill og romslig og gjør alt Elin ber ham om - men han har bare en interesse - å gå på ski. Elin styrer hus og hjem og legekontor og avreagerer med store mengder vin hver kveld til HBO og Netflix.
Elin er tildels fornøyd med å være fastlege, men gjennom pasientene opplever hun også en grådighetskultur i samfunnet der folk vil ha alt uten å ta følgene som kan være barnefedme, diabetes, livsstilssykdommer og graviditet som kommer ubeleilig i forhold til en utenlandstur. Den dagen vi møter Elin tipper det litt over, hun kommer i skade for å si sin hjertens mening til et par av pasientene sine.
Men så dukker Bjørn opp, først som Facebook-venn. Han vil at de skal møtes. Og Elin går inn i det, selv om hun skjønner hvilken vei det går.  De møtes jevnlig i hennes mors gamle leilighet. Og for Elin er det lett å slutte å drikke, nå har hun fått et annet avhengighetsproblem.

Jeg har sett boka presentert som en roman full av humor, men jeg har også hørt noen samtaler med Nina Lykke om boka som ga et annet inntrykk. Og visst er det enkelte komiske episoder og mange gode perler i Elins samtaler med sin partner Tore, skjelettet med hatten. Men humoren er som oftest med et nokså skjevt smil. De drøyeste pasientmøtene virker som de kunne vært tatt rett ut av virkeligheten, og selv om jeg trekker på smilebåndet er det viktigere at de får meg til å tenke på hva slags samfunn vi har i dag, hva slags forventninger har vi nordmenn egentlig til livet - hva forventer vi av samfunnet og hva er vi villige til å gi selv?

Boka er skrevet som en jeg-fortelling og vi ser alt gjennom Elins øyne. Jeg får jo en viss sympati med henne midt oppi alt det hun roter seg borti, både drikkingen og forholdet til Bjørn. Men jeg synes også Elin virker som en skadet person. Den nå demente moren blir beskrevet som en person med sterke autistiske trekk som ikke var en særlig god omsorgsperson for Elin når hun vokste opp. Elin måtte for det meste klare seg selv og vokste opp til å bli både dyktig og selvstendig. Men hun har som voksen et stort behov for å kontrollere livet sitt (selv om hun ikke klarer det) og jeg ser noe av hennes forakt for svakhet hos pasientene sine som en reaksjon på at hun egentlig synes at alle mennesker burde klare det som hun har klart.

Men så detter livet hennes sammen likevel, og det er ikke godt å si hvordan det skal gå videre, særlig når jeg leste ferdig de siste sidene.

Kanskje ikke den beste romanen jeg har lest, men på mange måter nokså tankevekkende.

onsdag 27. mai 2020

Ljudmila Petrusjevskaja: Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, og så hengte han seg. Kjærlighetshistorier

Denne novellesamlingen fant jeg på et boksalg i Oslo i fjor. Jeg leste den samtidig med Lucia Berlins bok. Forfatterne er begge kvinner og jevngamle, født noen år før krigen, Berlin døde i 2004 og  Pertrusjevskaja blir 81 år i år.  Begge skriver om kvinneskjebner. Men ellers var bøkene deres veldig forskjellige, for å si det mildt. Kjærligheten er tema for denne boka, men det er mange slags kjærlighet det dreier seg om. Noe romantisk kjærlighet finnes det nok innimellom men ellers er det nokså prosaiske, av og til grove og ubehøvlede forhold mellom mennesker som blir skildret i disse historiene. De foregår på sluttet av Sovjetsamveldet eller i kaoset som oppsto i årene etter Sovjetsystemets oppløsning. Leilighetene er små, folk bor trangt, ofte er bestemor med på kjøpet (bestefar er som regel borte, noen ganger har han drukket seg ihjel), eller et yngre par flytter inn hos sine foreldre. Av og til til glede, av og til til ergrelse for den ene eller begge parter.

Noen tilløp til romantikk finner vi på jobben, eller på biblioteket eller i parken, kjærligheten kan ramme ungjenter eller gamle koner og av og til er det morskjærligheten det handler om. Der Lucia Berlin skaper scener fra virkeligheten beskriver Petrusjevskaja heller relasjonene mellom personene, ofte med en slags ironisk distanse men ikke uten en god porsjon ømhet for menneskene vi møter. 

Her er det ingen jeg-fortellinger, vi har hele tiden forfatterens vurderinger og kommentarer i bakgrunnen. Der Lucia Berlin tar oss tett innpå hovedpersonene sine sitter vi her heller på tribunen og lar Petrusjevskaja brette ut historiene for oss. Men jeg synes dette også fungerer helt utmerket. Og midt i all råskapen blir jeg veldig glad hver gang forfatteren likevel lar oss se et lite glimt av ømhet og godhet. 

Lucia Berlin: Håndbok for vaskedamer

Håndbok for vaskedamer
Denne boken var vist i en liste over 7 favorittbøker som en av mine Facebookvenner presenterte. Jeg hadde aldri hørt om den og sjekket den opp og den virket lovende og var ledig på biblioteket. Det er en novellesamling fra det forjettede land USA og forfatteren er dessverre ikke blant oss lenger, hun døde i 2004.
Jeg irriterer meg av og til over amerikansk kultur (eller mangel på?), ikke like ofte som jeg irriterer meg over amerikansk politikk riktignok, men ofte nok. Men når jeg leste denne boka ble jeg minnet om hva jeg liker ved amerikansk kultur (og litteratur). Lucia Berlin skriver i det lille formatet, om små hendelser og opplevelser, ofte om folk på eller nær bunnen av samfunnet, alkoholikere, narkomane, vaskeriarbeidere, pleiemedhjelpere på sykehus, folk på reise og altså vaskedamer. Selv vokste hun opp i forskjellige gruvesamfunn og bodde som voksen på mange forskjellige steder spredd over begge de amerikanske kontinent og har jobbet høyt og lavt og det gjenspeiles i novellene. Mange av historiene er hentet direkte fra hennes eget liv, og de fleste er i alle fall inspirert eller påvirket av hennes opplevelser. Hun har en fantastisk evne til å beskrive et miljø så det er akkurat som du så stedet i en eller annen amerikansk film, enten det er et myntvaskeri, en busstasjon eller på en fødestue.
Denne utgaven er en samling noveller tatt fra flere av hennes bøker og ble utgitt lenge etter hennes død. En gruppe av novellene handler om en nokså alkoholisert kvinne som  flytter til sin kreftsyke søster (Sally) for å være hos henne til hun dør. De krangler ofte men det er likevel fullt av søskenkjærlighet,  begge har hatt et vanskelig forhold til deres mor.  Lucia flyttet selv til sin søster og pleiet henne når hun var kreftsyk og har hadde perioder med høyt alkoholforbruk.
Såvidt jeg husker er alle novellene skrevet i jeg-form med en kvinne i hovedrollen. Vi er hele tiden tett på, miljøet rundt hovedpersonen er alltid beskrevet med en del detaljer som gjør at vi ser det for oss, kjenner nesten luktene, føler hennes glede, sorg, kjedsomhet. 
Min eneste innvending mot boka er at den er for kompakt, det blir for mange noveller. Jeg mener ikke at forlaget har tatt med mange mindre gode historier, men det blir for mange skjebner, for mange liv samlet mellom to permer.  Det kjennes nesten som jeg holder på å forspise meg når jeg er litt over halvveis, og jeg vil jo lese alle novellene i boka. Forlaget kunne kanskje like godt ha gitt ut en av de opprinnelige novellesamlingene på nytt??

Heldigvis er det kommet en til utgivelse av noen flere av novellene hennes, "Kveld i paradis", litt færre denne gangen og den har også fått svært gode anmeldelser. Den kommer jeg nok til å få tak i.

lørdag 16. mai 2020

Agnes Ravatn: Dei sju dørene


Dei sju dørene

Jeg leste Ravatn sin "Fugletribunalet" for et par år siden og syntes den var glimrende. En samtidsroman med en sterk, indre spenning. Men det var først langt ute i boka jeg fant ut at den hadde en slags kriminalintrige, og når jeg var ferdig med den følte jeg ikke at jeg hadde lest en kriminalroman.
Jeg har også sett denne romanen omtalt som kriminalroman, så det skapte kanskje noen forventninger hos meg. Og en skikkelig pageturner synes jeg at den var. Men også denne boken opplever jeg mer som en samtidsroman enn en kriminalroman.
Hovedpersonen og jeg-stemmen er Nina Wisløff, professor i litteratur, 61 år, gift med Mads og har datteren Ingeborg og barnebarnet Misja. Mads er lege men for tiden byråd i Bergen. Huskjøp og visninger er et tema i boka. Mads og Nina må skaffe seg et nytt hus for huset de bor i skal rives pga. bybanen. Mads eier et hus han har arvet etter sin tante. Ingeborg har lyst til å overta huset og er nokså pågående når Nina og Ingeborg treffer leieboeren Mari der. Det blir et nokså ubehagelig besøk. Kort tid etterpå forsvinner Mari og blir ettersøkt av politiet.
Forsvinningen går sterkt innpå Mari og hun begynner å nøste opp i hva som kan ha skjedd med Mari. Det viser seg at hun kommer fra den øya der Nina og Mads har hytte. Hun oppdager stadig nye sider ved Mari sin fortid og får stadig nye tanker og ideer om hva som kan ha skjedd. Det blir mer og mer ubehagelig, til tider også skremmende og det er først helt på slutten hele den ubehagelige sannheten blir avslørt.
Bokas tittel henspeiler på operaen og eventyret om Ridder Blåskjegg der den kvinnelige hovedpersonen blir nysgjerrig på hva som befinner seg bak de sju dørene og det blir mer og mer ubehagelig. Og så er det litteraturprofessoren Nina, da, som kom i skade for å sammeligne litteraturforskerens rolle med politietterforskeren.
Jeg synes det ble en svært så bra bok av dette her . Jeg finner noen svakheter i den endelige forklaringen, men det betyr egentlig ikke så mye. Psykologiske referanser får vi også og her er drømmer med både freudianske og jungianske tolkninger. Jeg synes de passer godt inn og bidrar til å lage en spesiell stemning. Og så er dette en Bergensbok, da, og Agnes Ravatn bygger opp en bergensstemning som kan måle seg med Gunnar Stålesen. En veldig bra bok, selg om jeg synes at "Fugletribunalet" bygde opp en mer intens spenning og derfor gikk litt mer innpå meg.

torsdag 14. mai 2020

Arnaldur Indridason: Mørket vet


Mørket vet

Det lå et lite utvalg bøker fremme for utlån på Sølvberget da jeg var inne for første gang etter åpningen og hentet en reservert bok. Dette var en av dem - en av de få bøkene til Arnaldur Indridason jeg ikke har lest, det viste seg at det er den siste som er oversatt til norsk. Jeg tror han er en av krimforfatterne jeg liker best og jeg har elsket bøkene om  politietterforskeren Erlendur.  Jeg liker også godt hans bøker fra tiden under og like etter 2. verdenskrig.
I denne boken er hovedpersonen Konrad. Han er en pensjonert politietterforsker som fikk en nokså ublid avgang fra jobben, noe som kommer frem i løpet av denne boken som er den første med ham i hovedrollen. Nr. 2 er gitt ut på islandsk og da blir det vel flere.
Isbreene på Island smelter langsomt som et resultat av klimaforandringene. Vi var på Island i fjor og fikk heldigvis se den vakre Snæfjellsjøkull som dessverre er på sterk tilbakegang. Her er det Langfjellsjøkull som leverer tilbake et mannslik som har ligget nedfrosset i en årrekke i armene på en turgruppe. Det viser seg å være liket av forretningsmannen Sigurdvin som forsvant for tretti år siden. Det var Konrad som ledet etterforskningen den gang. Man mente det var drap, en bekjent av ham ble anholdt men til slutt sluppet fri av mangel på både lik og fellende bevis.
Den tidligere mistenkte blir innkalt til forhør og nekter å snakke med andre enn Konrad. Han går med på å snakke med ham, men han har egentlig ikke lyst til å involvere seg i dette. Men så blir han kontaktet av en kvinne hvis bror hadde gjort en merkelig observasjon med tilknytning til saken. Broren ble senere påkjørt og døde mens sjåføren stakk av - kunne dette være noen annet enn en trafikkulykke? Konrad blir interessert i saken og begynner å gjøre undersøkelser og så er vi i gang.

Det jeg liker så godt ved Arnaldur sine bøker er at han beskriver helt vanlige mennesker og forbrytelsene har som regel sin rot i trivielle, menneskelige laster.  Gamle vitneavhør plukkes fra hverandre, alibier holder ikke likevel. Folk lyver, ikke alltid fordi de har gjort noe galt, kanskje det bare er noe de ikke har lyst skal bli kjent. Dette behøver det ikke bli gode bøker av, men det blir det alltid når Arnaldur skriver dem! I tillegg til gode og troverdige intriger får vi også glimrende beskrivelser av islandsk natur og lokalmiljø. Jeg kommer til å gå å vente på neste bok i Konrad-serien.

onsdag 13. mai 2020

Tuula Karjalainen: Tove Jansson. Arbeide og elske


Tove Jansson

Denne boken plukket jeg opp på et pop-up boksalg i Oslo i fjor høst sammen med to av Tove Janssons egne bøker, den ene var den strålende "Sommerboken". Jeg er jo gammel fan av alle hennes Mummi-bøker, kan skje aller mest "Trollvinter" og "Farlig midtsommer". Den første er melankonsk og vemodig, og den andre lo jeg sånn av når jeg leste den høyt for barna mine at jeg ikke klarte å lese mer.

Denne biografien viste meg en annen Tove Jansson enn jeg hadde tenkt meg. Forfatteren er kunshistoriker og det har nok påvirket vinklingen hennes, men likevel ble det klart for meg at Tove Jansson først og fremst var billedkunstner og det preger boken i høy grad. Så var da boken også gjennomillustrert med et stor antall av bildene hennes, de fleste i farger.

Tove var også mye eldre enn jeg hadde tenkt meg, jeg tenkte på henne som på aldre med mor min som var født i 1928 og var tenåring under 2. verdenskrig. Men neida, Tove ble født i 1914, ved inngangen til 1.verdenskrig og opplevde mellomkrigstiden med oppblomstringen av fascisme i Tyskland og dens avløpere i Finland på nært hold. Brødrene hennes og flere av hennes nære venner (og elskere) deltok i krigshandlingene som Finland var involvert i. Tove var selv av finlandssvensk familie, faren var billedhugger og sto politisk langt til høyre mens moren kom fra Sverige, var kunstner og illustratør og i det grad hun var politisk interessert var pasifist og sympatiskerte mere med venstresiden. Tove selv var glødende pasifist og hatet alt som hadde med krig å gjøre.

Forfatteren forteller om Toves oppvekst, hennes liv og hennes kunstnerkarriere på et ofte litt gammelmodig språk og vi hører endel om hvordan Tove forholdt seg til de forskjellige kunstneriske retninger som utviklet seg i Europa fra 1930årene og fremover. For meg var det en åpenbaring og samtidig se så mange eksempler av kunstverkene hennes. Samtidig blir vi gradvis bedre og bedre kjent med henne som menneske, hennes drømmer og ambisjoner og hennes kjærlighetsaffærer. Først hadde hun flere forhold til mannlige kunstnere og andre kulturpersonligheter, men så falt hun pladask for Vivica, en kvinne i vennskapskretsen som hun hadde et forhold til en stund, men hennes livs store kjærlighet var likevel Tuulikki Pietiläs, de levde sammen i mange år helt til Tove døde av kreft.

Tove gjorde ingenting for å holde sine forhold til disse kvinnene skjult , noe som ikke kan ha vært lett så tidlig som i 1947 når hun og Vivica svermet for hverandre. Men hennes seksuelle legning blir heller ikke fremstilt som det viktigste ved livet hennes for det var og ble malingen.

Mummitrollene dukket opp i mellomkrigstiden en gang, først som små skisser, nærmest drodlinger som slett ikke så ut slik vi kjenner dem. Utgangspunktet var det visuelle, etterhvert kom historiene som vi kjenner dem. Det jeg ikke var klar over var at mummitrollene ikke ble noen stor sak i Finland før de var blitt godt kjent i utlandet, først og fremst i Sverige men også i engelskspråklige utgaver. Boka trekker mange paralleller mellom Toves eget liv og de mest kjente mummibøkene hennes og finner spor av Tove i mange av figurene, i Mummitrollet selv såvel som Mummimamma. Men Too-tikki som vi treffer i "Trollvinet" er og blir Tuulikki.

Mummitrollene gjorde Tove Jansson verdensberømt og gav henne en økonomisk situasjon hun aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Men etter mange år med billedbøker, tekstbøker, tegneserier og teaterstykker følte hun at de tok overhånd og ville gjøre andre ting - male igjen og også skrive andre bøker.

Dette er en bok jeg har hatt stor glede av å lese. Ingen pageturner, snarere en jeg ville lese langsomt  så jeg klarte å ta innover meg en del av de nydelige bildene. Jeg resirkulerer de fleste bøker jeg kjøper, men noen må jeg beholde, dette er en av dem.

Jeg vil anbefale alle å gå på pop-up boksalg. Der har jeg truffet på en masse perler som jeg aldri ville ha fått tak i ellers!

Ingvar Ambjørnsen: Ekko av en venn


Ekko av en venn

Jeg har ikke lest mye av Ambjørnsen, bare en av Ellingbøkene såvidt jeg husker, og så har jeg sett et par av filmene. Jeg er egentlig ikke så begeistret for skrivestilen hans, men så var det dette med å få greie på hvordan det gikk med Elling, da.

Elling er nå blitt en mann over sin beste alder (i femtiårene, kanskje?) Han er helt alene, moren er død, Kjell Bjarne er død. Jeg har ikke oversikt over om dette skjedde i de tidligere bøkene. Jeg vet heller ikke hvor han kommer fra nå - en eller annen institusjon, kanskje? Han kommer i alle fall med taxi fra Oslo S til Grefsen, til Fiolveien, til den muggsoppbefengte sokkelleiligheten i villaen til Annelore Frimann-Clausen. Hun er i alle fall over sin beste alder, antagelig godt over 80.

I årene som har gått siden vi møtte Elling sist har han i alle fall gått inn i den nye tid, har PC og smarttelefon og i mangel på noe annet sosialt liv begynner han å involvere seg i det digitale sosiale liv.  Snart er i han i gang, med egen Facebook-gruppe. For sikkerhets skyld har han skaffet en ny identitet, han er Chris og står fritt til å velge profilbilde og andre egenskaper. Chris legger ut daglige epistler i Ellings litt gammelmodige stil, inviterer folk inn eller avviser dem, i sin egen gruppe er han jo litt konge på haugen!

Ellers hjelper han Annelore å tømme en utebod der det meste skal kastes, men han finner også skatter som han vil bruke selv eller han forærer de til bokkafeen Svanen. Der jobber den hyggelige Elisabeth "Lisse" og i den lokale Sparbutikken jobber kassadamen "Spardam",  legesekretæren hos den nye fastlegen er Signe Hanssen og fruen i nabohuset er Mette Mejer som han kommer i klammerier med over en liten bråtebrann men det hindrer ikke Elling i å ha kåte drømmer både om Mette, og om de fleste andre kvinnene han treffer i sitt nokså begrensede sosiale liv.

En liten stund får Elling også sin sjanse til å skinne litt. Han har engang kommet i prat med en ikke så veldig kjent Oslopoet og kommer til å nevne dette på et av sine mange besøk på Svanen, og diverse tilfeldigheter gjør at han blir intervjuet som en del av et større avisoppslag om dikteren. Men skinnet blafrer litt og berømmelse blir  nokikke så total som han hadde håpet på.

Slik lever Elling videre nesten i en dobbelttilværelse. Han er jo på mange måter både høflig og elskverdig men han kommer ofte så sørgelig til kort i den vanskelige kunsten å kommunisere med andre. Ofte klarer han å gjøre små bagateller til uoverstigelige hindringer og bruser seg opp når han mener seg urettferdig behandlet. Heldigvis har ikke Ambjørnsen falt for fristelsen å la Elling gå fullstendig i baret i ren slapstich stil, det tror jeg hadde ødelagt historien om en nokså ensom skikkelse som prøver å klare seg som best han kan i en verden der det er om å gjøre å være vellykket og der han ofte ikke forstår kodene.

onsdag 15. april 2020

Olga Tocarczuk: Før plogen over de dødes knokler


Før plogen din over de dødes knokler

Jeg valgte å lese Olga Tocarczuk av fjorårets to Nobelprismottakere, Peter Handke har jeg ikke så lyst på. Dette var en spesiell bok. Janina Duszejko er en aldrende kvinne som bor i en fjellandsby i Polen nær grensen til Tsjekkia. Hun har en svært brokete bakgrunn, er godt utdannet og har hatt mange forskjellige jobber. Nå har hun en liten deltidsjobb som engelsklærer i tillegg til at hun passer på sommerhuset til velstående byfolk om vinteren. Livet i nær tilknytning til naturen passer henne godt. Naturen og omsorg for dyrene er en av hennes største lidenskaper, hun er selvfølgelig vegetarianer og sterk motstander av all slags jakt. En annen lidenskaper er litteratur og hun har et prosjekt gående med en av naboene på å oversette dikt av den engelske dikteren Blake. Og så er hun ikke så rent lite av en hobbyastrolog.
Allerede på de første sidene i boka dukker det første liket opp. Duglaus, en av hennes nære venner dundrer på døren og vil ha henne med til en annen nabo som Duszejko kaller Store Fot. Han lå død på kjøkkenet, det viser seg at han hadde satt et bein i halsen som han ble kvalt av. Men har rådyrene som sto ute på gårdsplassen noe med saken å gjøre?
Vi følger Duszejko, Duglaus og flere av vennene hennes gjennom en lang vinter og sommeren som følger etterpå. Det dukker opp flere lik, en mann falt i en brønn og det finnes mange dyrespor rundt funnstedet. En annen dør og blir funnet med store mengder biller an en spesiell sort som han drev å forsket på. Felles for alle de døde er at de har drevet med utstrakt jaktvirksomhet og gjerne tøyet grensene for det som var lovlig jakt også.

Duszejko er ofte i konfrontasjon med politiet og andre myndigheter og vil bl.a. ha dem til å høre på hennes teorier om årsaken til disse drapene. Hun mener det er naturen som hevner seg på menneskene, mens politiet er mer interessert i å lete etter en seriemorder.

I mellomtiden farter hun omkring nærliggende landsbyer og av og til tar hun seg en tur til Tsjekkia som hele tiden blir fremstilt i et spesielt lys, det er akkurat som om alt er bedre der. Menneskene bryr seg mer om hverandre, tempoet er roligere, folk tar seg mer tid ti, å lese bøker osv. Av og til blir det også en tur til bruktbutikken "Godt Nytt" for å få tak i en ny vinterjakke eller et par støvler.

Løsningen på krimgåten kommer mot slutten og er slett ikke så uventet når den blir presentert, men den skal jeg ikke røpe her.

Boka appellerte til meg med en gang, og jeg fattet sympati for den temmelig sære fru Duszejko. Vi kommer godt inn i hennes univers, siden hele boka er skrevet i 1 person entall. Og i dette universet henger alt sammen med alt - dyrene, klimaet, stjernene, sol og måne og menneskenes bevegelser og handlinger. Hun har også en helt særegen uttrykksform. Hun bruker som regel ikke navnet på menneskene hun møter, hun gir dem et egen navn som hun synes passer bedre. Så bruker hun stor forbokstav på mange substantiv - det kan være Sol, Lys, Fallet, Jomfruen osv. Jeg kjlarte ikke å finne helt ut av mønsteret i dette, men det var i alle fall ord som hun ønsket å utheve på en eller annen måte. Dette bidro i alle fall til å etablere bokas univers.
På mange måter var det en grei bok å lese, men mye står og faller med hovedpersonen og hvor mye en klarer å følge henne, og for meg ble det litt for mye, og mot slutten syntes jeg den gikk for langt. Jeg klarte rett og slett ikke følge med på veien til Janina Duszejko lenger. Og dermed falt dette bokprosjektet litt igjennom.

Men dette er på ingen måte Olga Tocarczuks hovedverk, det er visst en omfattende roman i flere bind som ikke er oversatt til norsk ennå. Vi får se.

fredag 20. mars 2020

Elizabeth George: A Banquet of Consequences


A Banquet of Consequences

Jeg har lest mange av bøkene i Elizabeth Georges Lynley-serie men ble litt lei og har hatt en lang periode hvor jeg ikke har fulgt med. Så leste hennes nyeste bok, "The Punishment She Deserves" og den syntes jeg var riktig god. Jeg synes hun er på sitt beste når hun leverer gode og troverdige person- og miljøskildringer og der de personlige forholdene til Barbara Havers og Thomas Lynley er litt nedtonet. Noen ganger klarer hun å bringe oss tett optil enkelte av hovedpersonene i bøkene sine. En av mine favoritter er "Playing for the Ashes" der vi følger en ung kvinne med nedsatt bevegelighet som bor i en husbåt på Londons kanaler og lever utenfor samfunnet.

Men i denne romanen synes jeg ikke hun har fått det til. Vi møter den feministisk forfatteren Clare og hennes forlegger og gode venninne Rory. Like sentralt står forfatterens assistent/husholderske/sekretær Caroline og hennes nærmeste familie - to sønner med sine samboere/ektefeller, hennes ektemann nr. 2 og hans elskerinne. Forfatteren dør om natten på et hotellrom på en turne, tilsynelatende av hjertestans. Men dette er jo en kriminalroman og jeg røper ikke for mye av handlingen når jeg forteller at det blir avslørt at hjertestansen skyldes forgiftning.

Etterforskningen kommer til å dreie seg om persongalleriet rundt hovedpersonene som er nevnt, ikke minst den brautende, selvgode og dominerende Caroline. Og det er nettopp bokens hovedproblem. Hun blir fremstilt som et monster som tyranniserer ektemannen, sin arbeidsgiver, sine sønner og svigerdøtre, opptrer uforskammet overfor etterforskerne, sin mor og sin eksmann og alle som kommer i hennes vei. Den ene mørke hemmeligheten etter den andre kommer til overflaten.Dette blir for mye av det gode for meg. Det fremstår som ubegripelig at dama ikke er blitt myrdet for lenge siden eller i alle fall blitt forlatt både av ektemann, sønner, svigerdøtre og ikke minst arbeidsgiver. Og det gjør at de andre personene i historien blir fremstilt endimensjonale, de blekner rett og slett.

Vi drukner i dysfunksjonelle familieforhold. Forlagsbransjen og det feministiske forfattermiljøet får vi derimot se lite til. Noen sidespor inn i disse miljøene kunne kanskje ha løftet boka litt og gitt den mer balanse.

Ellers er fremstillingen av selve etterforskningen grei nok.  Barbara Havers og en av hennes kolleger holder seg i Dorset der Caroline bor med sin ektemann mens Lynley trekker litt i trådene og sjekker saker og ting i London. Lynley har et litt problematisk kjærlighetsforhold til veterinæren Daidre og Barbara går på tå hev etter å ha beveget seg langt over streken i den forrige kriminalromanen som visstnok foregår i Italia. Barbara må en jo like, hun går på med krum hals, snakker rett fra leveren og følger sine intuisjoner og ideer, av og til med rette, av og til er hun helt på jordet.

Det er interessant nok å følge oppklaringen i boken så når jeg leser videre er det av nysgjerrighet for hvordan det hele ender. Men jeg synes den endelige oppklaringen mangler snert og overraskelser, selv om de fleste trådene og sidesporene blir samlet opp til slutt.

Amit Majmudar: Partitions


Bilderesultater for partitions majmudar

Jeg kom over denne boken på Amazon. Dette er debutromanen til forfatteren, en amerikansk poet med indisk bakgrunn. Handlingen er lagt til tiden like etter delingen av India i 1947, en tid forbundet med masseflukt, massakrer og lidelser.

Boken har tre handlingsforløp. Tvillingene Keshav og Shankar på 6 er på vei til jernbanestasjonen i en pakistansk by nær grensen til India sammen med moren sin Sonia. De skal ta toget til Delhi sammen med tusener av andre hinduer. Det er et voldsomt kaos på stasjonen, de kommer vekk fra moren sin og finner ikke henne igjen. Så bestemmer de seg for å dra til Delhi på egen hånd på en eller annen måte.

Dr Ibrahim Masud bor i en by på den indiske siden av grensen. Han finner klinikken sin rasert, sikkert fordi han er muslim og han tar beina fatt, han også på vei mot grensen.

Den unge jenta Simran klarer så vidt å komme seg unna et familiedrap. Mennene i familien bestemmer seg for at det er mer barmhjertig å drepe kvinnene enn at de som sikh-kvinner kommer i hendene på de muslimske hordene i Pakistan. Så moren og alle jentene i familien blir dopet med morfin og deretter skutt. Simran klarer seg mirakuløst nok, etter at faren i et svakt øyeblikk antyder for henne hva som vil skje. Det er urenheten mer enn frykt for smerter og død som ligger bak.

Historien blir fortalt av Dr. Jaitly, faren til tvillingene. Han døde for flere år siden men hans ånd svever omkring og lar ham observere ikke bare sine sønner med verden omkring dem og også de andre personene i historien. Vi får også hans historie. Han er vokst opp i en brahminerfamilie. Han er middelaldrende når han bestemmer seg for å gifte seg med den unge Sonia, dels av kjærlighet, dels av ønske om å redde henne fra en ussel tilværelse. Faren tilgir ham aldri og han blir utstøtt av familien.

Keshav og Shankar er tillitsfulle og blir med kjeltringen Saif som sier han vet hvor moren deres er, men han selger dem til en barnløs enke. De klarer å rømme og kommer seg videre, men nå er de mer forsiktige.

Simran ønsker å leve, men hun er ingen opprører, hun er en ydmyk og troende sikh og vil prøve å komme seg til Amritsar i India for å leve i et kloster der. Hun følger landeveien og gjemmer seg for bilene men blir likevel oppdaget og overfalt langs landeveien av gjengen til Saif som kjører rundt og plukker opp unge jenter for å selge dem til prostitusjon.

Masud vandrer med sin doktorveske og et infisert sår i foten.

Alle sammen gjennomgår lidelser og nød, men tilslutt konvergerer historiene deres og vi øyner en mulig fremtid, akkurat for disse 4 menneskene i en hav av brutal vold og ufattelig grusomhet, som for eksempel det som skjedde med passasjerene på toget til Delhi som tvillingene ikke kom seg med på.

Romanen er skrevet som en slags fabel i et poetisk språk. Dette fungerer bra, ikke minst med fortellerstemmen til den døde Dr. Jaitly. Han viser oss både enkeltmennesker både med godhet og hjelpsomhet men også med griskhet og grusomhet og ikke minst mobbens stupide brutalitet. Og så kan man stille spørmål om sannsynligheten av at akkurat disse ble reddet fra de utrolige strabasene de måtte gjennom. Ja, mange døde men mange klarte seg også og Majmudar har valgt å skrive om noen av disse. Jeg synes det var en svært god roman.

torsdag 19. mars 2020

Kamila Shamsie: Home Fire


Home Fire

Kamila Shamsie er en pakistansk forfatter på 46 år (jeg ville sagt ung) som har vokst opp i Pakistan og nå bor i London. Jeg ble oppmerksom på henne på Litteraturfestivalen i Lillehammer i 2017 der jeg hørte henne i et samtaleprogram. Jeg kjøpte, leste og likte godt hennes nest siste bok, " A God in Every Stone", den har jeg skrevet om tidligere.

Home Fire ble utgitt i 2017. Romanen bygger på den greske tragedien Antigone, men kan utmerket godt leses uten referanser til dette klassiske dramaet. Jeg har selv ikke noe kjennskap til den klassiske litteraturen men leste litt om Antigone mens jeg holdt på med romanen.

De viktigste personene i romanen er søsknene Pasha - Isma og tvillingene Parvaiz og Aneeka, politikeren Karamat Lone og hans sønn Eamonn. Disse får hvert sitt avsnitt i boka. Sentrale tema i boka er lojaliteten og forpliktelsene individet har overfor samfunnet og lojaliteten og båndene til familien og til tradisjonen.

Parvaiz Pasha er den unge gutten som blir lokket med av en voksen mann til å slutte seg til IS som video- og medieekspert og på den måten blir delaktig i de grusomste forbrytelser mot samfunnet og menneskeheten. Etter noen måneder begynner det å gå opp for han hva det er han er delaktig i og han ønsker å dra tilbake. Men returen fra tilværelsen som IS-medarbeider er ikke rett frem. Han er selvsagt i livsfare og kan heller ikke regne med å bli tatt godt imot av den britiske staten heller. Det gjør ikke saken bedre at Adil Pasha, søsknenes far i sin tid var en ettersøkt jihaidist med sterke bånd til Al quiada og døde like før han skulle overføres til Guantamo.

Aneeka er tvillingsøsteren som har levd i et nesten symbiotisk søskenforhold til tvillingbroren. Hun tar sterkt avstand fra brorens handlinger, men når han ønsker å flykte fra IS og komme hjem er lojaliteten til ham det hun setter høyest. Aneeka har et kjærlighetsforhold til Eamonn Lone. Det var antagelig tilfeldigheter som førte dem sammen, og Aneeka har nok sterke følelser for Eamonn men hun prøver desperat å utnytte Eamonn sine forbindelser til sin far, innenriksminister Karamat,  til å gjøre det mulig for Parvaiz å returnere.

Isma er tvillingenes 12-år eldre storesøster og den hun som var som en mor for dem når faren forsvant og moren senere døde. Hun er den eneste som husker faren, sviket hans mot familien og mot samfunn og husker også hvor vanskelig det var å være familien til en kjent jidaidist i London på den tiden. Isma treffer Eamonn på en kafe i Amherst, Massachusetts der hun har fått et stipend. De kommer i prat, Isma er interessert i Eamonn mens han ser på henne som en god venninne, nesten som en søster. 

Tilbake i London lever Eamonn et nokså sorgløst liv i leiligheten som hans styrtrike mor har kjøpt til ham. Han møter Aneeka og opplever et intenst kjærlighetsforhold, selv om Aneeka er svært tilbakeholden med sitt eget liv og sin bakgrunn. Og når han oppdager at hun prøver å utnytte hans kjærlighet til å hjelpe sin IS-jihaidist av en bror trekker han seg.

Karamat er pakistaneren som er født i England og som hele sitt liv har hatt ambisjoner om å gjøre det godt. Han giftet seg til rikdom og har jobbet seg frem som politiker, først med støtte fra de store pakistanske folkegruppene i England. Men når han begynte å stå frem som en mer moderne politiker uten bånd til Islam og med budskap om at innvandrerne må tilpasse seg det moderne samfunn har han måttet søke støtte fra andre folkegrupper.

Dramaet i historien utvikler seg etterhvert som vi følger Parvaiz' bevegelser dels gjennom de andre personene, dels gjennom hans egen historie. Dette er en historie som ikke kan ha noen lykkelig utgang, og Parvaiz blir også drept  i forsøket på å nå det engelske konsulatet i Istanbul. Innenriksministeren er klar på at den døde ikke skal begraves i England, så liket blir sendt til hans andre hjemland, til Pakistan.Dramatikken topper seg når Aneeka reiser til dit for å hente kisten med broren hjem for å få han begravet i England.  Karamat Lone blir konfrontert med hennes bevegelser gjennom LIVE-video på en pakistansk TV-kanal - inntil den gruoppvekkende slutten.

Hvordan blir dette som roman? Jeg synes det er en bragd av Shamsie å bygge opp denne historien basert på fiktive hendelser som utmerket godt kunne har skjedd. Det er et interessant persongalleri og jeg ble engasjert i flere av personene selv om jeg dessverre visste at dette ikke kunne føre til annet enn elendighet, det ligger tross alt en gammel mytisk tragedie til grunn for romanen. Spesielt synes jeg Kamila Shamsie godt får frem motsetningene som ligger i det å ha en todelt bakgrunn. Det gjelder både Parvaiz selv, det gjelder Aneeka og ikke minst Karamat Lone. Jeg synes kanskje dette kommer bedre frem i denne romanen enn i den forrige jeg leste, "A God in Every Stone" der hennes hovedperson er en britisk jente med overklassebakgrunn og hennes møte med Pakistan.

Jeg tenker av og til på at vi i Norge har svært liten vekt på den klassiske historien og litteraturen hvis vi sammenligner oss med England og Tyskland. Kanskje vi går glipp av noe av den felles kulturarven vi har i Europa - kanskje kunne skoleverket gjort litt mer for å spre kunnskap om  de greske og romerske klassikerne blant litt større elevgrupper?


søndag 15. mars 2020

Tore Skeie: Hvitekrist


Hvitekrist

Denne boken er den første i en serie Tore Skeie planlegger å skrive om norske sagakonger. Det er Olav den hellige, eller Olav Haraldsson som står i fokus i denne boka. Skjønt store deler av boka beskriver de danske kongenes vikingtokter mot England i tiden før og etter år 1000, året da Olav Tryggvason ble drept i et sjøslag på Svolder.

Danskekongene tok for seg av de store rikdommene i England, rikdommer som var basert på den store ullproduksjonen. England var preget av store interne stridigheter mellom etterkommerne etter en av de avdøde kongene. Dette visste de danske erobrerne, eller røverne kan vi kanskje si, å benytte seg av, og vi får høre hvordan angrepene bølget frem og tilbake, først og fremst i de sørøstre delene, og hvordan danske vikinger gikk i tjeneste til den ene og snart den andre av partene og av og til kjørte sitt eget løp, men hele tiden med gull og andre rikdommer i sikte. Olav Haraldsson kom inn som en av deltakerne i disse røvertoktene.

Tore Skeie sitt prosjekt er tydeligvis å rive Olav ned fra den pidestallen han har fått som helgenkonge, og smører på med bred pensel når han beskriver de skandinaviske vikingenes blodige fremferd i England, Frankrike og også i Spania. På den måten snur han opp ned på den historieskrivingen vi er oppflasket med som skriver seg mye fra Snorres kongesagaer. Snorre skrev disse flere hundre år etter Olav og måtte holde seg til muntlige overleveringer av skaldekvad, for Norge hadde nesten ikke noen samtidige skriftlige nedtegninger fra denne tiden. Det fantes derimot i England og på kontinentet. Det ble nedskrevet beretninger bl.a. i klostrene som Tore Skeie bruker mye som kilder.

Dette var en interessant bok å lese, og det er sunt å få snudd litt opp ned på barnelærdommen. Det gir lærerike innblikk i hvordan vikingene for frem. Olav blir fremstilt som en blodtørstig, pengegrisk og maktsyk røver, verken bedre eller verre enn sine «vikingkolleger». Tore Skeie mener Olav sitt kristningsprosjekt av Norge er helt og holdent et maktprosjekt, og jeg tror på at det er mye maktlyst inne i bildet. Men jeg er likevel ikke helt fornøyd med fremstillingen. Vi kommer ikke nok innpå Olav, spesielt ikke i perioden fra han søkte å overta kongemakten i Norge. Hva som var drivkraften hans, hvor var hans styrker. Svakhetene hans er derimot svært godt beskrevet. Olav klarte tross alt å sette ganske tydelige spor etter seg. Han blir gjort så liten og hans regjeringstid som norsk konge så begrenset at jeg synes ikke det henger helt sammen med hans ettermæle. Og hvorfor tar ikke Tore Skeie med seg litt om årene etter han falt, når han ble helgenkåret, det er en del av fortellingen, det også.

Linn Strømsborg: Aldri, aldri, aldri


Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg (Innbundet)

Denne boken skal samleses i forbindelse med bokbloggerprisen så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på.

Hovedpersonen i boka er en navnløs kvinne i trettiårene (tror jeg, husker ikke om vi fikk vite noen alder). Hun har en bra jobb og har vært samboer med Philip i åtte år. Hun har hele livet vært bestemt på at hun ikke vil ha barn, og det er det som er hovedtema for boken. Philip har akseptert dette, selv om han nok kunne tenke seg selv å få barn.

Hovedpersonen har måttet tåle en masse spørsmål fra venner, familie, kolleger osv. om hun ikke skal ha bar snart, og hun er vant til å stå opp for sin overbevisning om at hun kan og vil leve et fullverdig liv uten barn. 

Nå er det fullt av barnefødsler rundt omkring, barnevogner over alt, kolleger blir gravide og det topper seg når hennes beste venninne Anniken blir gravid. 

Vi følger Anniken sin graviditet og fødsel. Anniken har en vanskelig barselsperiode - nervøs for å ikke gjøre alt prikkfritt, sliter seg ut på å overbeskytte babyen og har nok også en slags fødselsdepresjon. Vår venninne støtter Anniken, kommer på besøk, stiller opp som barnevakt, er en skulder å gråte på og stiller opp så godt hun kan. Og så får det kanskje  valget om barnløshet til å fremstå som noe positivt.

Men jeg sliter meg å forholde meg til frivillig barnløshet som noe som kan fylle en hel roman. Jeg synes vi ikke får vite noe særlig om andre sider av hovedpersonen. Joda, familien blir vi kjent med, moren som ble følelsesmessig forsømt som barn, hennes egoististe mormor og morfar som lever pensjonistlivet i Spania og ikke bryr seg med å ha kontakt med barn og barnebarn. Men hvem er hun egentlig? Hva vil hun gjøre i livet når hun ikke har tenkt å være mor. Hva jobber hun med? Har hun noen interesser? Jeg synes på en måte boka nesten illustrerer mangelen hennes på mening i livet, og det var vel ikke meningen. Når du ikke kan si «Jeg er moren til... og bestemoren til...» så må du vel ha noen andre tanker om hvem du er??

Jackie Baldwin: Dead Man's Prayer


jb1

Skotsk krim. Vi er i Dumfries, hjembyen til politietterforskeren Frank Farrell som nylig har flyttet tilbake dit. Farrells bakgrunn er spesiell - han var en katolsk prest som for mange år siden følte seg presset til å forlate prestegjerningen på grunn av måten han ble behandlet på av sin overordnede, pastor Ignatious Boyd. 

Den skotske katolske kirke spiller en stor rolle i denne boka. Jeg har selv vokst opp i et norsk katolsk miljø og det er endel jeg kjenner igjen, men den katolske kirke har stått sterkt i deler av Skottland og det er også mye som jeg ikke kjenner igjen. Kirken og enkelte av prestene har svært stor makt.

Den samme Ignatious Boyd blir myrdet på bokens første sider, og så er vi i gang. Kort tid etter blir et tvillingpar kidnappet fra en barnehage. Da er vi kommet til bokas andre tema - eneggede tvillinger. Det blir to vanskelige etterforskinger som etterhvert kommer til å prege Frank Farrell personlig. Og mer vil jeg ikke si om intrigen eller etterforskningen.

Dette er den første boka i en serie. Jeg syntes språket var litt haltende i begynnelsen, og jeg var i det hele tatt litt skeptisk, men etter hvert syntes jeg det ble god driv i historien og det var endel bipersoner og sidehistorier som fungerte bra. Vår helt Frank er en passe blanding av dypt troende katolikk men motstander av sølibatet, tøffing men med en god porsjon ridderlighet overfor kolleger av begge kjønn og han er også svært nevrotisk.

Personskildringene er kanskje ikke veldig dyptpløyende, men likevel ganske troverdige. Miljøet er absolutt skotsk,  mørkt, kaldt og dystert men likevel litt vakkert enten det er naturen eller bardisken vi snakker om.

Jeg vet at katolske prester har absolutt taushetsplikt overfor det som blir sagt i skriftestolen. Men slik det blir tolket i de spesielle tilfellene som dukker opp i boka er svært ekstremt, og jeg vet ikke hvor realistisk det er. Men dette er tross alt fiksjon, så jeg aksepterer det.

Neste bok i serien ligger allerede på min Kindle.