mandag 28. desember 2020

Elena Ferrante: Dei vaksnes løgnaktige liv

Så kom det altså en ny roman at Elena Ferrante. Jeg har lest to romaner av henne utenom Napolikvartetten. De var begge gode, men kom liksom ikke helt opp på samme høyde som kvartetten. Denne romanen har fått svært gode omtaler. Lang venteliste på biblioteket, men så fant jeg dette eksemplaret på 1-ukes lån og da var det bare å sette i gang.

Denne boka foregår også i Napoli. Ikke i slummen, litt høyere opp i byen der ungjenta Giovanna bor sammen med sine to akademikerforeldre. Den vesle familien ser ut til å ha det godt sammen og Giovanna trives godt på skolen og er mye sammen med venninnene Angela og Ida som er døtre av en av farens studiekamerater. Men en dag kommer faren med en slengbemerkning om at hun blir mer og mer lik Vittoria, farens søster som Giovanna bare har hørt negative ting om, i den grad hun i det hele tatt har hørt noe om farens familie. Og så er vi i gang, det blir flere møter med Vittoria som bor i den nedre bydelen, i slumområdene som vi kjenner fra Napolikvartetten.

Vittoria blir et spesielt bekjentskap, både skremmende og fascinerende. Hun har ikke mye godt å si om broren og svigerinnen, derimot har hun mye å fortelle om sin elsker, politimannen Enzo som døde for mange år siden. Vittoria er nå omgangsvenn med enka til Enzo og de tre barna deres som også Giovanna nå blir kjent med. Vittoria snakker dialet - Giovannas familie snakker italiensk. Vittoria er dypt troende og aktiv kirkegjenger - mens Giovannis foreldre nærmest er ateister. Vi aner at Giovannas far har tatt en lang klassereise fra slummen og opp til høydene i byen.

Som et indirekte resultat av at Giovanna har blitt konfrontert med farens bakgrunn kommer det andre saker og ting opp til overflaten. Familieidyllen slår sprekker, det viser seg at faren har hatt et forhold på si i alle de år, foreldrene flytter fra hverandre og livet til Giovanna blir omtrent snudd på hodet.

Vennskapet med de tre barna til Vittorias elsker bringer Giovanna i kontakt med andre ungdommer, flere gutter, hun får sine første seksuelle erfaringer og så en dag hører hun en ung mann tale i en kirke som Vittoria har tatt henne med til. Dette snur igjen opp ned på tilværelsen hennes, hun føler seg tiltrukket av den litt eldre Roberto som er forlovet med en av venninnene hennes. Hun er mest av alt opptatt av at han skal like og respektere henne og har i utgangspunktet ingen planer om å prøve å erobre ham, men hun går så langt at hun blir med venninnen som "anstand" på en tur til Milano der Roberto har en undervisningsstilling på universitetet. Jeg skal ikke røpe hvordan dette går, men boka avsluttes med at Giovanna tar enda flere steg i retning av et voksenliv. 

Vi får også med oss historien om et armbånd som stadig skifter eier og en sexscene som kanskje er den minst erotiske beskrivelsen av et samleie jeg noen gang har lest.

Dette var en flott og helstøpt roman som jeg kanskje vil plassere i kategorien "dannelsesroman" selv om det ikke er så mye dannelse i Giovannas oppvåkning fra uskyldig enebarn til ungjente til ung kvinne. Det er likevel sider ved den som jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg sliter av og til med dialogene, hve er det som sier hva, jeg må lese de flere ganger for å få de til å henge sammen. Og av og til synes jeg det blir vel melodramatisk, særlig mellom ungdommene som skal være i fjorten-sekstenårene. Boka har heller ikke så mye av den brede samfunnskildringen som Napolikvartetten var så sterkt preget av og som gjorde at jeg følte jeg kom litt på innsiden av Italia i seksti- og syttiårene. Så når en av anmelderne skriver "Ferrante overgår seg selv" er jeg ikke helt enig i det. Men det er den beste enkeltstående romanen jeg har lest av henne.

mandag 21. desember 2020

Arne Svingen: Min sønn

Arne Svingen ble intervjuet på SILK (Litteraturfestivalen i Skudesneshavn) i høst om denne boka. Jeg kjenner ikke noe til hans forfatterskap og ble litt nysgjerrig på hans forfatterskap. Han skriver mange bøker, mest for ungdom men denne boka er en av de bøkene han har skrevet for voksne. Den inngår også i en serie bøker som omhandler de ti bud - denne handler om "Du skal hedre din mor og din far...."

Hovedpersonen er en fraskilt kvinne, Jorunn, med en sønn i tenårene. Boka starter med at Jorunn oppdager at sønnen Ronny kom hjem midt på natten. Han har en stor flekk på hettegenseren som ser ut blod. Morgenen etter er genseren, buksen og skoene borte. Jorun har et skjørt forhold til sønnen og vil ikke ødelegge det ved å konfrontere ham. Men så oppdager hun at det har skjedd et drap i et boligområde i nærheten. Hun tar en tur i området der drapet har funnet sted og kommer i snakk med noen eldre beboere og så er historien i gang.

Jorunn gjør hva som helst for å redde sønnen Ronny fra å gå under og boka handler om hvor langt hun er villig til å gå for å redde sønnen. I alle fall er det hun selv mener at hun gjør.

Boka er en tynn flis på 160 sider og svært lettlest. Jeg lurer av og til på om den er skrevet for ungdom, men det er den altså ikke. Derimot er den nokså nær krimsjangeren. Etterhvert som jeg leser synes jeg historien blir nokså tynn. Jorunn  sine handlinger blir mer og mer umoralske. Det er en skrikende mange på etiske vurderinger, kanskje dette var meningen fra forfatterens side men i så fall synes jeg han problematiserer det altfor lite. Det finnes et par forsonende trekk - Ronny sin far som Jorunn betrakter som en småkjeltring prøver å få sønnen til å melde seg og vurdere å gjøre det selv for han mener han hadde klart seg bedre hvis noen hadde strammet han kraftig opp den gang han selv kom på kjøret. Ronny selv nærmest ber om å bli snakket hardt til. Dette temaet kunne godt ha vært bearbeidet og trukket mer frem.

Ingen stor leseropplevelse for meg, dette her.

søndag 20. desember 2020

Mia Kankimäki: Kvinnene jeg tenker på om natten

Jeg kom over denne boken på Sola Bibliotek. Ut fra tittelen tenkte jeg den kunne muligens egne seg til julegave til min svigerdatter, men jeg hadde ikke hørt om den før. Jeg fant heller ikke så mye informasjon på Internet. Det syntes jeg var et litt dårlig tegn så jeg måtte i alle fall lese litt i den for å sjekke ut om den muligens kunne passe.

Dette er forfatterens andre bok. Hun er en finsk journalist på 40+ og i denne boken utforsker hun livet til en del kvinner som hun av og til tenker på om natten, sine heltinner som hun kaller dem. Hun leser om dem, tenker på dem, drømmer om den og ikke minst reiser i deres fotspor.

Den første delen handler om Karen Blixen. Det ble kanskje i overkant mye om Karen Blixen, så jeg ble litt usikker på gaveperspektivet, men syntes jeg må lese videre. Og der dukket det opp andre spennende kvinner som jeg aldri hadde hørt om før. Mange av dem er bemerkelsesverdige for sine reiser, reiser som ble foretatt i en tid da det på ingen måte var selvsagt at en kvinne kunne reise alene i det indre av Afrika, på fjerntliggende øyer i Japan og til andre minst like eksotiske steder. Hvem, hvor, hvordan og hvorfor har jeg ikke tenkt å utbrodere her, men jeg blir (nesten) like fascinert av disse kvinnene som forfatteren ble.

Boka har også en del som handler om kvinnelige kunstnere - helt fra Michelangelo sin tid og frem til i dag. Jeg synes særlig det er fascinerende å lese om kvinnelige kunstnere på 1500-tallet, både hva de malte og hvilke odds de hadde mot seg for å bli berømte, ja i det hele tatt få muligheten til å bruke noe av tiden sin på sin kunst. Hvor mange talenter har det ikke fantes bak de få som har klart å kjempe seg frem til et liv som kunstnere?

I stedet for å skumme overflatisk igjennom denne boka leste jeg den fra perm til perm. Av og til kan forfatteren kanskje bli litt for høy på seg selv, samtidig liker jeg at hun har en personlig innfallsvinkel til alle de spennende historiene hun forteller. Boka ble en fin følgesvenn for meg i noen uker og jeg håper svigerdatteren min vil like den også! 

mandag 14. desember 2020

Håkan Nesser: Den sørgmodige bussjåføren fra Alster

Jeg var i stemning for litt krim og prøvde meg først på Denise Mina, men jeg kjente at skotsk dysterhet fra Glasgows underverden ikke var det rette for meg akkurat nå. Håkan Nesser har jeg leste mye av - nesten alle bøkene med van Veeteren, noen om Barbarotti og noe fritttående og de fleste har vært glimrende. Denne lånte jeg på ukes lån og det gikk greit!

Gunnar Barbarotti er enkemann og har flyttet sammen med kollega Eva Backman som er lykkelig skilt og de har det riktig bra sammen. Så kommer Eva til å skyte mot en ungdom som prøve å tenne på en bil der det sitter to mennesker. Ungdommen dør og Eva blir suspendert under interngranskningen. De to låner en hytte på Gotland der de tilfeldigvis ser en mann som etter alle solemerker skulle være falt eller kastet ut av en ferge 5 år tidligere. Så får de to litt av hvert å pusle med under Gotlandsoppholdet.

I og for seg et greit opplegg for en kriminalroman, men dessverre synes jeg det blir for tynt denne gangen. Boka  veksler mellom nåtid (2018) og fortid (2012/2013), i fortiden hører vi dels om etterforskningen rundt personen som forsvant fra fergen, dels hører vi hans egen historie. Eller er det virkelig hans historie?   

Grei nok fortellerteknikk, men det er for lite nerve i intrigen, det mangler både indre og ytre dramatikk. Forholdet mellom de to samboerne får dermed alt for mye plass, det blir for mye vindrikking og sykkelturer, det blir for puslete. Når den siste avsløringen kom ble den bare et gjesp. Kanskje må jeg krype til korset og begi meg ned i Glasgows underverden likevel?

Valeria Luiselli: Arkiv over bortkomne barn

Tema for denne romanen er barna som er på vei fra fattigdom, vold og undertrykking i latinamerikanske land til USA, og - som boka tydelig viser oss - som også blir tvunget til å reise tilbake igjen. Det er en grim virkelighet forfatteren forteller om og den står ikke noe tilbake for flyktningekatastrofen som Europa ikke kan eller vil håndtere. USA håndterer ikke sin innvandring et hår bedre. 

Handlingen i boka er lagt rundt en familie på fire som reiser fra New York med bil til sørstatene, nærmere bestemt det området der apachehøvdingen Geronimo ble begravet. Mor og far (ingen navn er nevnt) jobber begge med lyd og dokumentasjon. Det er gjennom disse jobbene de har truffet hverandre for å slå seg sammen. Moren har en datter, nå 5 år og faren en sønn, nå 10 år. Boka blir fortalt i 1. person, det meste av  moren og mot sluttet en del av sønnen.

Mor og far jobber med hver sitt prosjekt, og det er spesielt farens prosjekt som er drivkraften i reisen de har startet. Han skal gjøre lydopptak i området der de siste apachene bodde etter at de hadde overgitt seg. Faren er tydeligvis "all in" når har jobber med et prosjekt, for på hele reisen snakker og tenker han bare på apachene, trekker han sammenligninger med apachene,  Geronimo og andre kjente apachehøvdinger, hva de gjorde, hvordan de levde, enten det er relevant eller ikke.

Det er litt uklart for meg hva som er morens konkrete jobbprosjekt, men hennes engasjement ligger hos de bortkomne barna. Delvis gjennom en bok hun stadig leser fra (og som vi får lese fra) som heter "Elegi over bortkomne barn". Denne boka handler om en gruppe på 7 barn som er på reise mot nord sammen med en eldre mann som antagelig er betalt for å ta dem med (menneskesmugler?) og viser et Amerika i full oppløsning. Dette er en fiktiv bok. Moren prøver også å finne ut hva som har skjedd med de to barna til en bekjent av henne som nylig har kommet seg over grensen til USA og har havnet i en interneringsleir. Hun frykter at de blir sendt tilbake til Mexico.

Disse fire fungerer virkelig som en familie, begge barna har gode relasjoner til begge de voksne og ikke minst til hverandre. Men vi aner allerede i begynnelsen at dette likevel er en familie på vei mot oppløsning. Moren og faren lever som i to ulike verdener, og selv om de begge elsker barna sine virker det likevel som de totalt ignorerer barna sine behov. De har med litt lydbøker og musikk, men hvor hører det hjemme å ha "Fluenes herre" som en viktig referanseramme for en 10-åring, 5-åringen får heldigvis ikke med seg så mye av den for hun sover mye av kjøretiden. Det leses også fra elegien over bortkomne barn. Her er barna med på de voksnen premisser - i ett og alt.

I det hele tatt har vi å gjøre med to voksne som går hundre prosent opp i hver sin virkelighet - historien om de innfødte amerikanerne, om livet deres og uretten som ble begått mot dem og den uretten som blir begått i nåtiden mot fattige barn fra Latin-Amerika. Og de samme voksne neglisjerer totalt sine egne barns behov for en trygg og forutsigbar tilværelse, for lek og for bevegelse. Og tilslutt tar da også boka en helt ny og urovekkende vending, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Jeg blir aldri helt klok på om Valeria Luiselli virkelig mener å problematisere hvordan disse foreldrene behandler sine egne barn samtidig som de er opptatt av skjebnen til de bortkomne barna. I særlig grad gjelder det moren, faren lever for det meste i sin apachedrøm og kan nesten ikke regnes med.  I mine øyne er de to barna nesten like bortkomne, men av og til virker som om det ikke er forfatterens mening. Denne usikkerheten skaper en avstand hos meg til boka som ellers er ypperlig skrevet og av og til glir over i drømmenes verden som når de to barna møter de syv andre barna i ørkenen.

søndag 22. november 2020

Stine Pilgaard: Leilighetssanger

Jeg fant denne boka på Bokhuset i Stavanger og ble nysgjerrig på den.  Boka er utgitt på Pelikanen forlag og jeg har funnet flere godbiter derfra. 

Leilighetssanger er en roman som er bygget opp av mange småstykker som tilsammen danner en helhet. Den foregår i en leiegård i Århus med en broket samling av leieboere. Bokens "jeg"-person er ganske ung og har en samboer som vi bare møter som "du", hovedpersonen skriver ofte om samboeren. Ellers er boka inndelt i kapitler som følger stjernebildene. Hvert kapittel starter med et kort, horoskoplignende innlegg som har en mer eller mindre løs tilknytning til handlingen som følger.

Hovedpersonen skriver sanger, "leilighetssanger", dvs. sanger til store eller små anledninger, fødselsdager, bryllup, konfirmasjoner og sånt. Det kommer ikke helt frem om det er dette hun lever av. Så er det Tomas og Lisa. Lisa er forsker og glødende opptatt av vikingetidens sagafigurer som hun kommer trekkende med ved enhver anledning enten det passer eller ikke. Mormor og Ruth er samboere/kjærester. Mormor er egentlig bare mormor til Iben som har laget kollektiv i sin leilighet, men alle kaller henne for mormor. Mia er forkvinne i leiegården,  kostholdsfanatiker og mor til Gudrun, og det er mange flere.

Det er noe lett hippie-aktig over miljøet i leiegården og dens beboere, og jeg får inntrykk av at de lever tettere sammen enn folk flest gjør i leiegårder. I begynnelsen så jeg ingen sammenheng mellom de foskjellige personene og da boka har svært lite handling ble dette vel løst og usammenhengende. Men etter hvert gled jeg på en måte inn i miljøet og likte bedre og bedre å lese hovedpersonens betraktninger om livet rundt seg - alt skrevet i et nokså poetisk språk, fullt av metaforer og litt drømmende. 

Dette er vakkert å lese, samtidig blir dette også litt av svakheten for meg. Metaforene blir ofte for utydelige og det blir for lite sammenheng med det lille som finnes av handling i boka.

Jeg tenker at det kunne ha vært fint om vi hadde fått med litt av disse sangene, kanskje et lite vers av gangen. Det hadde blitt en fin kontrast til det poetiske og svevende og knyttet det tettere opp mot personene og handlingen i boka. 

En blandet leseropplevelse, men det kan godt hende jeg leser Stine Pilgaard igjen.

onsdag 18. november 2020

Tore Renberg: Tollak til Ingeborg

Ja, så var det Tollak da. En beisk, gretten og sær gammel mann som nylig har fått dødsdommen hengende over seg. Han har kort tid igjen før kreften overmanner ham. Tollak trekker seg unna alt og alle som ikke går hans vei. Han motsetter seg forandringer, hater alt som smaker av modernitet, tar alle sparepengene ut av banken for at ikke banken skal lure han for noen skilling og henter pensjonen på NAV-kontoret siden han ikke har bankkonto lenger. De to barna sine har han nærmest støtt fra seg, i alle fall datteren, hun som har sunket så dypt at hun vil bo i hovedstaden . Men nå vil han likevel gjerne se dem på gården for å lette samvittigheten for noe som har tynget ham lenge.

Finnes det ikke noen forsonende trekk ved Tollak? Har han alltid støtt fra seg folk, er det ingen kjærlighet i ham? Jo, noen myke sider har det vært, han har vist omsorg og han har elsket, men er ikke det også litt med vrangsida til? Han elsket kona si, Ingeborg som er død og som han stadig fører samtaler med om livet "før helvetetskreftene tok henne fra ham". Og Ingeborg elsket ham igjen, og trosset slekta si som advarte henne mot Tollak. Men vi skjønner snart at han har ikke gitt henne noe greit liv slik som han isolerer seg. Og så er det Oddo, gutten som han tok til seg når han ble ertet og plaget av andre gutter fordi han ikke var helt som andre. Men de guttene fikk kjenne på Tollaks neve. Det var det andre også som gjorde.

Barna hans, Hillevi og Jan Vidar ser han ikke mye til. Hillevi vil ikke ha noe med ham å gjøre og vi får ikke vite noen het konkret årsak til det. Jeg tenker ikke at det har foregått noe overgrep eller noe sånt, heller at hun har kjent på det store mørket som faren omgir seg med, kanskje helt fra hun var liten. Ingen av barna har helt akseptert at foreldrene tok til seg Oddo, selv om, eller kanskje nettopp på grunn av det som lå bak, årsaken til at Tollak tok seg av Oddo.

Vi får flere og flere glimt av viktige hendelser i Tollak og Ingeborg sitt liv og Tore Renberg lar Tollak lette samvittigheten til oss, leserne, en stund før han omsider får barna sine til å komme hjem til seg og får fortalt dem om det som tynger ham slik.  

Det er mye mørke i denne boka. Den blir fortalt direkte til oss av en som har et mørkt sinn. De eneste lyspunktene er vel når vi kjenner på Tollak sin lengsel etter de gode øyeblikkene med Ingeborg, etter varmen hennes og den fysiske kjærligheten, men selv denne lengselen har to sider. Og så er omsorgen for Oddo nesten rørende, men selv i denne omtanken ligger det et mørke - ja noen ganger et hat mot alle som ikke deler denne omtanken fullt ut. 

Boka har fått mye bra kritikker, men ikke bare ros. En anmelder kritiserte at Renberg lar Tollak fortelle for mye om sine tanker og følelser, at han nærmest bryter litt med "Show, don't tell"-prinsippet. Akkurat det er jeg ikke enig i - det er svært mye som bare blir antydet gjennom Tollaks sin grove og "hardbarkede" fortellerstil. 

Tore Renberg forteller at han tross alt ble litt glad i Tollak. Det ble vel kanskje ikke jeg, men han gikk nok innpå meg likevel. Og så var det godt å komme ut i lyset igjen etterpå.

En god bok. Den tok kortere tid å lese enn det tok å arbeide seg ut av den.

 

søndag 8. november 2020

Ann Cleeves: The long call

Ann Cleeves har skrevet kriminalromanene fra Shetland med Jimmy Perez som etterforsker og bøkene om Vera Stanhope. Begge er er blitt gode TV-serier, spesielt Shetlandserien. Vera-serien er også bra, men det blir med den som med så mange andre serier basert på krimbøker - det lages nye episoder som ikke er basert på romanene og plot'ene er ikke fullt så gode som i romanene og det hele kjennes litt "tynnere" ut, selv om Brenda Blethyn fortsatt er strålende som Vera. Jeg har lest alle romanene og liker de veldig godt. De er gode eller glimrende!

Nå er det en ny etterforsker og et nytt miljø. Matthew Venn har brutt ut av et svært konservativt brødresamfunn i Nord-Devon som ligger sørvest i England. Dette var et svært traumatisk brudd som gjorde at han ikke klarte å fullføre universitetsstudiet men søkte seg i stedet inn i politiet der han har gjort det bra. Han lever lykkelig sammen med ektemannen Jonathan som leder et kultur- og sosialsenter i Barnstaple og har fått seg jobb der som politietterforsker.

En mann blir funnet død på stranden. Han er stukket med kniv så det er opplagt at det er et drap. Det viser seg at mannen har hatt litt tilknytning til det senteret der Jonathan jobber. Så blir vi også kjent med et par unge kvinner som bruker dagsenteret, begge med Downs syndrom. En av dem forsvinner og siden begge hendelsene har en viss tilknytning til dagsenteret blir det en vanskelig sak for Matthew. Etterforskningen bringer ham også litt nærmere brødresamfunnet han vokste opp med.

Boka har mange likhetstrekk med de to andre suksessrike seriene. Vi befinner oss blant trauste bønder og arbeidsfolk. Havet er aldri langt unna. Vi blir kjent med flere medlemmer av etterforskningsteamet i tillegg til Matthew, men det er hele tiden etterforskningen som står i sentrum. Matthew selv er ingen helt, vi kjenner på hans usikkerhet og redsel for å miste tryggheten i ekteskapet og hans vanskelige forhold til moren som ikke har villet ha noe med ham å gjøre siden han forlot brødresamfunnet. Det er etterforskningen som driver handlingen i boka, men vi  møter samtidig flere interessante personligheter både med og uten lærevansker.

Jeg håper Ann Cleeves kommer med flere bøker fra Nord Devon, men først skal jeg få tak i den aller siste hun har gitt ut som handler om Vera Stanhope.

Lucia Berlin: Kveld i paradis

Jeg hadde stor glede av å lese Lucia Berlins novellesamling "Håndbok for vaskedamer" og da jeg oppdaget at det var gitt ut en samling med andre av novellene hennes på norsk fikk jeg tak i den. Dessverre var jeg ikke like begeistret for denne boka. Jeg var nesten halvveis i boka, og ingen av novellene hadde gjort noe særlig inntrykk på meg. Jeg fant ikke igjen den dirrende rastløsheten som jeg kjente da jeg leste den den andre boka, ikke noe annet som fenget spesielt heller og da la jeg den vekk, fordi det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese.

Gerbrand Bakker: Omveien

En kvinne reiser fra Nederland (forfatteren er nederlandsk) til Wales. Hun forlater mannen sin og universitetsjobben og legger ikke igjen noe spor. Hun leier et gammelt hus på landet nær nordvestkysten av Wales som tidligere har vært leid av en eldre dame. eller fins det 10 hvite gjess på eiendommen. Hun lever et nokså enkelt og nøysomt liv. Hennes viktigste interesse er den eksentriske amerikanske poeten Emily Dickinson, hun holder på med en avhandling om henne

Det blir kaldere i været, det går mot vinter, julen nærmer seg. Hun blir bitt av en grevling og går til en lege som ellers ikke har særlig annet å gjøre enn å kjederøyke. 

Bonden som har sauene på beite på markene rundt huset forteller at han skylder henne et lam for lånet av beitemark, det har hun ikke bruk for.  Hun har smerter i kroppen etter bittet - men det er andre smerter også som vi ikke får vite årsaken til.

Hun går til frisøren.

En unggutt hopper over gjerdet en dag med en hund. Han drar igjen, men kommer tilbake.

Samtidig prøver ektemannen å finne ut hva som har skjedd, han allierer seg med en politibetjent som hjelper ham ut fra kameratslige hensyn, det blir ingen forsvinningssak eller etterforskning. De klarer å oppspore kvinnen og tar fergen over til Hull like før julehelgen.

Hele historien ender i julehelgen på den lille eiendommen.

Dette var en nokså strippet fortelling. Vi aner nok at kvinnen har hatt en seksuell forbindelse til en av sine studenter, ekteparet har også vært gjennom noen fertilitetstester, kanskje har kvinnen hatt noen lengsler etter å bli mor? Det er også mulig at hun har gjort noe som kan koste henne jobben og i alle fall hennes anseelse og som hun rømmer fra. Dette får vi ikke vite så mye mer om. Det virker som det er en del symbolikk her: Gjessene som stadig blir færre - det er fire på sluttet av boka - hvem er det som tar livet av dem? Grevlingen som angrep henne om dagen (alle sier at dette er umulig, grevlingen er et nattdyr og veldig sky). Smertene som kvinnen stadig kjenner i hele kroppen kan også ha en eller annen dobbeltbetydning. Ikke noe av dette finner jeg ut av. 

Ingen av personene i boka kommer nær meg, ikke en gang hovedpersonen. 

Det var lett å komme gjennom boka, men jeg ble ikke klok på den og den ga meg ikke noe. 

onsdag 4. november 2020

Sarah Perry: After me comes the flood

Dette var debutromanen til Sarah Perry og da jeg likte godt både "The Essex Serpent" og "Melmoth" syntes jeg at jeg måtte lese denne. Sarah Perry er ofte omtalt som en forfatter av "gotiske" bøker, hva nå det betyr. Fantasy, litt overtro, alternative univers osv. Dette var jo sterkt tilstede i Melmoth, ikke så mye i Sjøormen i Essex og kan kanskje leses inn i denne boka.

John Cole har en bokhandel i London, eller muligens et antikvariat. Han er en einstøing, litt ubestemt alder. Broren Christopher bor på Norfolk-kysten og har alltid hjemmet sitt åpent for John. En var sommerdag bestemmer han seg for å besøke broren, stenger forretningen og kjører nordover. Så sjelden besøker han broren at han mister retningen. Han kjører av fra hovedveien fær et illebefinnende i sommervarmen og befinner seg snart ved enden av en smal vei som leder til en sti innover i skogen. Han stopper bilen og følger stien som er som en grønn tunnel gjennom grønnsværet. Etter en stund er han ved utkanten av en gressplen som leder opp mot et stort, gammelt hus. Når han nærmer seg inngangen hører han at noen roper ut navnet sitt, døren åpnes og en ung jente møter ham i døren. Det virker som om han er en ventet gjest og han blir så forfjamset at han ikke sier noe.

Dette er innledningen på Johns opphold i det gamle huset sammen med en broket forsamling av beboere. Det er Hester, en 60-årig, nokså uskjønn men varmhjertet kvinne, den tidligere presten Elijah som har forlatt sin religiøse kone og deres barn, det er unge, pene Eve som spiller så vakkert på pianoet, det er den flotte og litt dominerende Walker og søsteren hans, Clare og unge, nervøse Alex. Etter at John mottar en telefonbeskjed fra en Jon(athan) Coules som sier han er blitt en uke forsinket forstår John hvorfor han er blitt så hjertelig for ingen i huset har faktisk truffet Jon Coules. Mot alle odds blir John boende i rommet til Jon og kommer gradvis inn i dagliglivet til beboerne.

Eiendommen ligger tett inntil et reservoir, og det råder en viss bekymring for at demningen til reservoiret vil ryke ved et uvær, den er gammel, sprekker er oppdaget og særlig Alex er opptatt av dette. 

Vi følger John og beboerne gjennom en uke der det ikke skjer så forferdelig mye, men vi fornemmer spenninger og konflikter mellom beboerne som kuliminerer siste dagen på Hesters 60-årsdag. De opplever en hetebølge som det kan være i England av og til om sommeren, og det hele ender opp i et forrykende uvær med en del dramatikk.

Jeg ser ikke noe grunn til å fortelle biter av den ellers nokså tynne handlingen, men jeg får inntrykk av at John har kommet inn i en slags alternativ virkelighet som kretser rundt det gamle huset, reservoiret og menneskene der. Dette virker ikke som å være rikfolk, men det er ingen som går på jobben og de spiser og drikker vin og har det tydeligvis materielt sett greit. Vi får vite at de fleste har vært på en slags psykiatrisk behandlingssted, og på en eller annen måte er de overført til dette stedet uten at det virker som det er noen slags institusjon. De er ikke fullstendig avsteng fra omverdenen, men der er akkurat som om den ikke angår dem utover at de får vareleveringer og kan gå på butikken og sende kort fra posten. Nåtid eller nær fortid - dette er ikke helt klart.

Det var interessant nok å lese denne boka, men jeg syntes det var litt for lite som skjedde til at jeg ble helt begeistret. Jeg savnet også å komme litt dypere inn på John, på hvilken måte blir han påvirket av besøket, hva gjør det med ham?


søndag 1. november 2020

Vigdis Hjort: Er mor død

Dette var en tankevekkende bok, en rystende bok og på mange måter synes jeg det er den beste Vigdis Hjort har skrevet.

Rammen for romanen er denne: Johanne flyttet (eller kanskje vi kan si flyktet) fra familien sin, moren, faren, søsteren Ruth, den nybakte ektemannen og fra jusstudiet som hun var kommet langt på. Hun blir værende i USA, gifter seg med Mark som var kunstlærer på et sommerkurs hun gikk på, hun begynner å male, blir en anerkjent kunstner og får sønnen John. Foreldrene og søsteren tilgir henne aldri og etter en utstilling av noen av hennes arbeider med tema "mor og barn" blir vist i Oslo slutter moren helt å skrive til henne og til barnebarnet John. Nå er Johanne enke, 60 år, moren ble enke for lenge siden og er nå over 80, og Johanne som har hatt et godt liv med Mark, John og sin kunstnerkarriere kjenner et økende behov for å gjenopprette en viss kontakt med moren. Hun leier en sted i Oslo og en liten tømmerkoie og prøver forsiktig å få kontakt.

Så følger vi Johanne der hun ringer til mora gjentatte ganger uten at mora tar telefonen. Hun får mail fra søsteren om å holde seg unna mora, det vil være for ubehagelig for henne. Men Johanne gir seg ikke, hun finner huset mora bor i, gjemmer seg og følger etter henne når hun går ut, noen ganger alene, andre ganger med Ruth, en gang følger hun etter henne til kirken og ser henne gråte. Noen av disse scenene har nesten noe komisk over seg, samtidig som vi kjenner på Johannes desperasjon. 

Så får vi mange tilbakeblikk fra Johannes oppvekst i et hjem med en dominerende far som er opptatt av å ha et vellykket, A4 familieliv og en mor som følger ham i et og alt - nesten. For det er også øyeblikk da moren kaller henne sin spesielle datter, er begeistret for hennes kunstneriske evner, ler med henne når hun hermer etter sin svært strenge farmor og oppmuntrer henne til å være seg selv. Vi ser at moren selv har hatt noen kreative sider som hun har lagt på hylla. Likevel moren underordner seg som regel faren og når han fnyser av Johannas drøm om å utforske tegnetalentet sitt har han morens fulle støtte. Men det dukker opp noen scener, en istykkerrevet flybillett til Yellowstone i USA i morens navn, og kanskje den mest rystende - når hun finner morens genser med blodflekker på det ene ermet på badet, moren som alltid går med langermede plagg.

Johanne finner ro i den vesle tømmerhytten, går lange turer, plukker sopp, nyter skogens stillhet selv om hun også der bygger seg opp til det endelige møtet med moren. Jeg spør meg selv om det er et riktig valg av et modent menneske å gå så tett innpå en gammel dame på over åtti år som har tatt sine valg, kan hun ikke riste det av seg, legge det bak seg? Men det lille barnet i Johanne har ikke helt klart å bli voksen og lengter etter en slags forsoning for å kunne gå videre i sitt liv, det er dette Vigdis Hjort skriver om, riktig eller galt, sånn er denne historien.  

Det var mye å tenke på rundt denne boka. Vigdis Hjort utforsker mor/barn-forholdet på godt og ondt, men kanskje særlig med vekt på barnets avhengighet av moren og hva det medfører når moren svikter. Johanne har mange samtaler med seg selv om dette og hun bygger seg opp sammensatte forestillinger om hvordan Ruth forhindrer moren å ha kontakt med henne, om morens underkastelse under farens strenge regime, om hva som var morens egentlige drømmer og håp som hun til slutt ga avkall på, og Johanne legger i boka ikke skjul på at mye av dette er spekulasjoner, men det ligger hele tiden under at hun ble avvist, forkastet, vraket når hun fulgte sine egne livsvalg i stedet for foreldrenes og hun er overbevist at moren nettopp ikke hadde fulgt sine egne livsvalg. 

Så utforsker også Vigdis Hjort kunstens vilkår og diskuterer om en kunstner har rett til å skape den kunsten hun vil, selv om hun kan såre andre mennesker. Noen ganger synes jeg nesten hun blir for tydelig, særlig ett sted er det som om Vigdis Hjort selv polemiserer direkte, teksten nærmer seg et debattinnlegg. Da liker jeg bedre glimtene fra barndommen der hun tegner den strenge farmoren som hun ser henne, eller hun tegner den vakre moren med all sin tristhet i stedet for å bare lage vakre bilder. I begge tilfellene fører det til foreldrenes nokså brutale avvisning.

Boka er skrevet med en slags dirrende spenning og harme som minner litt om den harmen vi kjenner svært mye på i "Arv og miljø", men her synes jeg det er mer sårhet. Jeg leste ikke boka som noe i nærheten av en selvbiografi. Om Vigdis Hjort har hatt lignende følelser av svik fra moren har hun i så fall utforsket dette i en helt annen historie.  

 

onsdag 28. oktober 2020

Jørn Lier Horst: Bunnfall

Nok en Horst-krim, jeg tror jeg snart har lest alle han har skrevet. Utrolig hvor mye grums som skjer i småbyene i Vestfold opp gjennom tidene! Denne historien begynner med funn av en avhugd eller avrevet venstrefot i strandkanten, med sko og det hele. Og det skal komme flere....

Samtidig som William Wisting etterforsker denne mystiske saken jobber hans journalistdatter Line med en artikkel om hvilken virkning lange fengselsstraffer har på straffedømte. I denne boka havner hun ikke direkte inn i etterforskningen til faren slik hun har gjort i flere (litt for mange??) andre bøker, men likevel oppstår det enkelte forbindelser uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Etterforskningen arbeider seg tilbake i historien, får et funn av gamle pengesedler i fanget og kommer også forbi et sykehjem der noen av de døde var pasienter. Flere av dem har også tilhørt en hemmelig militært gruppe som opererte som en slags forlenget arm av forsvaret på sekstitallet en gang. Dette synes jeg Jørn Lier Horst problematiserer altfor lite, det er nesten som jeg aner noen stillferdige heiarop til de gamle gutta som til og med var utstyrt med skarpe våpen. Hvor er demokratiet her??? Men som kriminalroman fungerer det godt nok. Morderen blir til slutt avslørt og som i de fleste av Horst' kriminalromaner er det noen av de vanlige menneskelige syndene og svakhetene som ligger bak. (Som kjærlighet, hat og grådighet for å nevne noen)

En traust kriminalroman med en godt gjennomarbeidet intrige der man absolutt ikke kan gjette seg til sammenhengen tidlig i spillet. Det er også gode beskrivelser av folk og liv i småbyen. Det jeg liker aller best er hvordan etterforskningen gradvis avdekker mer og mer og nye veier legges åpne og bringer oss videre til andre løsninger, det er dette som jeg synes Jørn Lier Horst gjør så godt. Dramatikk får vi også. 

Jeg må nok gå systematisk gjennom alle bøkene hans, kanskje det likevel er en eller to som jeg ikke har lest?

tirsdag 27. oktober 2020

Viveca Sten: Farlige forhold

Nok en kriminalroman. Jeg er i gang med en annen litt tung bok som jeg trenger litt avveksling fra. Viveca Sten skriver "Mordene i Sandhamn"-serien som jeg tidligere bare har sett på TV. Som krimbok var denne på mange måter en lettvekter. Den var lett å lese og var nokså rett frem oppbygd, men for all del - boka hadde en godt oppbygd intrige og flere riktig spennende dramatiske partier. Den ville nok ha kledd TV-formatet, jeg vet ikke om den inngår i TV-serien.

Journalisten Jeanette Thiels har vært skilt fra sin eksmann Michael i mange år og han har også omsorg for den 15-årige datteren Alice. Jeanette har avslått Alice's forslag om å feire julaften sammen med Michael og henne. I stedet reiser hun ut til Sandhamn der moren og mormoren er fra og legger seg inn på et rom på øyas store hotell. Det ligger i kortene at dette ikke skal gå bra og hun blir da også funnet ihjelfrosset i en snøfonn andre juledag. Eller er dødsårsaken en annen?

En grundig obduksjon avslører at Jeanette var forgiftet, og etterforskningen er godt i gang. Jeanette var en journalist som ofte oppsøkte krigssoner og som også nærmet seg det nyfascistiske innvandrerfientlige miljøet i Sverige. Det var mange krefter som kunne ha motiv til å ta livet av henne, av hevntørst eller av frykt for avslørende reportasjer. Eller er det Jeanettes personlige forhold som ligger bak? Hun har nylig startet en juridisk prosess for å få foreldremyndigheten over datteren Alice tilbake igjen.

Etterforskningen går i flere retninger og vi aner flere personer som kan ha hatt både motiv og anledning til å forgifte Jeanette på julaftens formiddag før hun reiste til Sandhamn, både Michael og nyfascistene kommer i søkelyset. Jeg synes Viveca Sten få en riktig interessant og ny vri på slutten som både er i tråd med sporene i etterforskningen men likevel inneholder overraskende aspekter.

Boka følger for det meste etterforsker Thomas Andreasson og kollegaene Margit og Aram og vi får mange besøk i Thomas'hjem sammen med kona Pernille og babyen Elin. I tillegg følger vi også juristen Nora som bor på Sandham sammen med piloten Jonas men har besøk av eksmannen Henrik som er far til hennes to gutter. Og her er vi ved det som jeg synes trekker boka ned. De mange, til dels idylliske, glimtene fra Thomas' familieliv virker litt påklistret og har svært liten sammenheng med Thomas' arbeid med etterforskningen. Og Nora har i denne boka overhodet ingen tilknytning til saken. Hun har noen utfordringer i jobben som jurist i en bank men de har ingen sammenheng med etterforskningen. Jeg husker henne fra TV-serien der det hele tiden ligger et latent forhold i luften mellom henne og Thomas i alle episodene. Kanskje det fungerer i TV-serien, men jeg synes de her bare bidrar til fyllmasse i boka.

Men jeg kan godt finne på å lese flere bøker i serien likevel - det er god tidtrøyte og når jeg har lest etterordet i boka skjønner jeg at alt som skjer i boka kunne ha skjedd i virkeligheten og faktisk har skjedd også på lignende måter.

søndag 25. oktober 2020

Hilary Mantel: Falkejakt

Dette er den andre boken i Hilary Mantels trilogi om Thomas Cromwell, han som var sønn av en håndverker, reiste ut i verden, fikk mektige beskyttere og endte som Henrik VIII sin sekretær og ble en av Englands mektigste menn. Det blåser jo på toppene og Cromwell var en av de mange som blåste ned. Men ikke i denne boka. Ellers er det mange som faller for bøddelens øks og bokas engelske tittel er også "Bring up the bodies". Den fikk Man Bookerprisen det året den kom ut, i likhet med sin forgjenger "Ulvetid" (Wolf Hall)

Jeg leste Wolf Hall på engelsk under en lengre vinterferie i Spania. Den var tung å komme gjennom, ikke fordi språket var spesielt vanskelig, men det var mange referanser til historiske fakta som jeg ikke kjente så godt og i tillegg mange tankesprang og tilbakeblikk, særlig fra hovedpersonen. Dette gjorde det til i overkant krevende lesning, og jeg ville heller lese denne på norsk. 

Wolf Hall handler for det meste om Henrik VIII's anstrengelser for å skille seg fra sin første kone, Catarina av Aragorn og gifte seg med Ann Boleyn uten å få pavekirken, samtlige Europas monarker og hele den engelske adel på nakken. Catarina hadde født ham en datter (som senere ble kjent som Maria den blodige) og flere sønner som dessverre ikke levde opp. Henrik VIII var riktignok den mektige kongen, men det fantes konkurrenter og det var svært maktpåliggende for ham å sikre arvefølgen. England såvel som landene på kontinentet var preget av religionsstrid og maktkamp både innenfor og utenfor pavekirken og anklager om kjetteri eller papisme herjet frem og tilbake og gjorde det utrygt for noen og enhver. Cromwell klarte å navigere i dette landskapet i motsetning til sin mentor, kardinalen som måtte bøte med livet. 

I "Falkejakt" har Henrik fått erklært ekteskapet med Catarina for ugyldig  (skilsmisse var ikke politisk mulig) og giftet seg med Anne Boleyn. Riktignok er ikke dette i samsvar med pavekirken, og dette er fremdeles et problem for Henrik. 

Anne Boleyns første barn blir en datter (Elisabeth - den berømte dronningen!). Anne er ung, vakker, stolt og egenrådig og har Henriks fulle støtte. Samtidig omgir hun seg med en rekke adelige og mindre adelige beundrere. Det er mye uro rundt Anne Boleyn, hennes familie og noen av hennes mektige venner. Og når det ikke kommer noen sønn, ingen sikre tronarvinger,  øker Henriks bekymringer. Han har samtidig fått øynene opp for den enda yngre Jane Seymour, en av Anne Boleyns hoffdamer: ung, uskyldig og av god familie. 

Thomas Cromwell ser hvilken vei dette går. Mye av boken handler om hvordan han beveger seg både bak kulissene og på scenen for å få kongen til å foreta valg som ikke skaper unødige konflikter blant adelen og overfor Englands allierte og ikke fullt så allierte. Catarina har nå sovnet inn, og ekteskapet med Anne kunne ha blitt oppløst, eller kjent ugyldig, kongen kunne fått den nye dronningen han ønsker seg, noe som også pavekirken måtte ha godtatt. Kongehuset kunne muligens bli sikrere og mer stabilt. Men det er helt utenkelig for Anne Boleyn å trekke seg tilbake - så må hun gå til grunne og blir dømt til døden for høyforrederi. Noen av hennes beundrere (og elskere?) går med i lasset. Kanskje ikke helt tilfeldig at de unge mennene som blir dømt var de samme som hånte kardinalen, Thomas Cromwells velgjører når han var falt i unåde?

Hilary Mantel beskriver Cromwell som en helstøpt personlighet, som en iherdig forsvarer av England og derfor av kongemakten, mot alle de kreftene som er interessert i å velte kongehuset og innføre uto, opprør eller krig. Disse kreftene kunne være mer eller mindre fiendtlige stater, religiøse fanatikere, opprørere, egenrådige abbeder og andre pavetro og ikke minst Henrik VIII selv med sine ofte impulsive påfunn. Cromwell er også ofte hensynsløs og brutal - i en hensynsløs og brutal tid. 

En av tingene som slår meg når jeg leser denne boka, i likhet med den første, er hvordan selv den mektige kongen og de mektige adelsmennene (og til en viss grad også noen kvinner) er bundet av regler og forventninger i det samfunnet, skrevne og uskrevne. Noen ganger kan det nesten virke som om de er marionetter i et skuespill der ingen av helt har kontrollen men alle må ty til uhederlighet og maktmisbruk for å unngå å gå til grunne selv. 

Det virker som om Hilary Mantel har satt seg svært godt inn i historien, samtidig som hun har gjort det til sin roman. Hun skaper troverdige skikkelser samtidig som hun ikke underslår brutaliteten og hensynsløsheten rundt Henrik VIII. En annen forfatter som skriver om denne perioden er C.J. Sansom. Hans ypperlige krimserie om juristen Shardlake gir sammen med Hilary Mantel sine bøker et godt innblikk i denne perioden av engelsk historie.

tirsdag 20. oktober 2020

Jesmyn Ward: Syng gravløse, syng

Denne romanen henter handlingen fra landsbygda i staten Mississippi. Hovedpersonen Jojo er 13 og bor sammen med søsteren Kayla hos morfar Pop og mormor Mama. Moren Leoni bor der også, hun var engang Mama men nå er det besteforeldrene som ivaretar foreldrerollene. Leoni er svart som foreldrene og hun elsker Michael over alt på jorden, også over barna sine, dessuten er hun dopavhegig. Michael er i fengsel. Michael er hvit og foreldrene hans nekter å godta svigerdatteren og barnebarna.

Jojo har det godt og trygt hos Pop og Mama og Kayla har det godt og trygt hos Jojo og Pop og Mama - i den rekkefølgen. De er fattige men klarer seg på et vis, selv om det er et tøft liv. Leoni er nok glad i barna sine, men blir likevel sjalu når Kayla foretrekker Jojo og Jojo foretrekker Pop. Og når Michael har sonet ferdig vil hun at barna skal bli med henne på den lange bilturen opp til statsfengslet og møte Michael når han slipper ut.

Det blir en roadtrip uten like og ungene opplever ting som langt overgår Jojos ubehagelige opplevelser når han måtte være med morfaren og slakte geiter. I tillegg til junkies og rasistiske politifolk møter vi også noen av de gravløse som tittelen henspeiler på. En av dem er den 13-årige Richie som var i det beryktede landsfengselet sammen med Pop når han var ung. En annen er Given, bror til Leonie som ble skutt ned av fetteren til Michael og som faren til Michael, sheriff Big Joseph sørget for å få frikjent.

De døde blander seg inn i handlingen. Særlig er det Richie som legger den tunge børa på skuldrene til Jojo om å få høre hele historien fra Pop fra fengselet, historien som Pop ikke har klart å fortelle til noen. 

Vi har flere fortellerstemmer her - Jojo og Leonie forteller hver sin historie, men også Richie får slippe til. Det gir en svær mangfoldig og variert fremstilling av den dystre turen til statsfengselet. Jojo og Leonie har så forskjellig vinkling på reisen at en skulle ikke tro de hørte til samme familie. Jojo har for lenge siden sluttet å bry seg særlig om den vaklevorne mora, og faren har han svært få minner om. Han er mest opptatt av å verge Kayla fra problemene under reisen, men så får han Richie hengende over seg. Richie henger på ham som en klegg og lar han ikke få fred. Dette blir tungt for Jojo i tillegg til Kayla som er kvalm og redd og kaster opp og Leonie som kjører i sikksakk mellom forskjellige dopoppdrag på veien til fengselet.

Leonie er bekymret for Kayla, men hun klarer ikke ta seg av henne og blir irritert og sint på Jojo som greier det. Turen har hun finansiert ved å levere dop på veien - det får henne og ungene opp i livsfarlige situasjoner. I tillegg har hun gjenferdet av broren Given som hun aldri slipper fra. Og gjensynet med Michael blir godt - men løser det egentlig noe av Leonies problemer?

Det er mye mørkt og dystert i denne boka, mye svik og forfall men det er også lyspunkter, kjærlighet, vilje til forsoning. Spøkelsene forteller meg at rasismen, raseskillet, brutaliteten og undertrykkelsen av den svarte, fattige befolkningen i etterkrigstidens USA  kaster lange skygger inn i nåtiden. På den måten går jo boka inn i det som foregår i vår tids Amerika. Men jeg synes kanskje at spøkelsene har fått i overkant mye plass, hvordan skal samfunnet gå fremover hvis vi ikke kan kaste av oss vekten av fortidens forbrytelser? 

Uansett - dette var en flott og engasjerende bok, veldig bra språk, gode miljøskildringer, personer som en virkelig kommer inn på livet, en stor leseropplevelse.

fredag 16. oktober 2020

Jane Harper: Falsk natur

En krim fra Australia. Ukjent forfatter for meg, det er visst hennes andre bok. En  3-dagers teambuilding i den australske villmarken ender med at bare fire av de fem kvinnene som var med kommer tilbake, utsultet, frosne, traumatiserte og med synlige skader. Den femte kvinnen, Alice, dukker ikke opp. De mannlige deltakerne hadde en rute i nærheten av kvinnene, og de er alle sammen kommet tilbake uten problemer av noen art.

Etterforsker Aaron Falk og hans medarbeider Carmen driver allerede med etterforskning av bedriften for mulig økonomisk kriminalitet og Alice var deres kontakt på innsiden. Det blir satt i gang et storstilt søk. Parallelt med etterforskningen får vi lesere gradvis kjennskap til historien, i alle fall noe av den, gjennom tilbakeblikk på den katastrofale villmarksturen der alt gikk galt. 

Historien er preget av gamle og nyere konflikter mellom de kvinnelige deltakerne. En av dem er medeier i firmaet og er derfor dypt involvert i de mer lysskye delene av virksomheten, det er historier om alkoholisme og andre avhengigheter, noen tråder peker tilbake på en slags treningsleir som noen av kvinnene var med på i ungsomstiden. Flere av dem har barn i tenårene som har sine utfordringer.

Aaron Falk har sine egne traumer  som plager han, i tillegg til den ene hånden hans som ikke er helt leget etter skogbrannen han var med på å slukke. Og så er det oppdragsgiverne hans som henger over skuldrene hans og er fin lite interessert i hele etterforskningen bare de får tak i de avslørende papirene på bedriften. 

Jeg synes det var fin driv over historien, og selv om vi fikk vite mye gjennom tilbakeblikkene fra turen hadde forfatterne mange overraskelser på lur. Det er flere gode karakterbeskrivelser og mye spenning mellom de involverte personene. Kjærlighet, omsorg, ømhet, misunnelse og hat - og mye dramatikk. Og de som måtte tro at Australia bare er sommer, surfing og hetebølger får lære noe annet! 

torsdag 15. oktober 2020

Tove Ditlevsen: Barndom. Ungdom. Gift

I litteraturgruppa ble vi enige om å lese et eller annet av Tove Ditlevsen og jeg valgte disse tre erindringsbøkene. De to første ble utgitt i 1967 og den siste i 1971. Men Tove Ditlevsens romaner er så vidt jeg vet alle sterkt påvirket av hennes oppvekst og erfaringer.

Tove vokste opp i en arbeiderfamilie i et fattig strøk i København. Faren kom fra en gård på Jylland, var glødende sosialist, leste bøker og fulgte med i det som skjedde i samtiden. Moren var 10 år yngre enn faren, vakker, lettlivet og virker i grunnen relativt lite opptatt av de to barna sine, Tove og Edvin. Tove er selv først og fremst opptatt av bøker, først av å lese dem, deretter å dikte selv. Hun begynner tidlig å skrive vers og levde gjennom skrivingen av og til nesten i sin egen verden når hun ikke fulgte med sin mer drevne venninne Ruth rundt på fantestreker. Hjemme hadde hun det greit nok. De var alltid fattige men hun ble ikke hundset eller plaget. Så var det heller ikke noen som så henne som det fabulerende barnet hun var. 

Utdanning utover folkeskolen kom ikke på tale selv om Tove hadde skoleevner i massevis. Det var naturligvis økonomiske hindringer men ingen av foreldrene syntes det hadde noe for seg. Moren fordi hun ikke forsto nødvendighet av skolegang overhodet og faren mente hun ikke trengte utdanning fordi hun var jente. Hun fikk først noen husposter men var ikke lenge i noen av dem. Deretter jobbet hun som kontordame, hun kunne da i hvert fall lese og skrive helt utmerket.

Diktingen er det viktigste i Toves liv.  Hun klarer seg greit nok i de mange jobbene hun har. Tilpasser seg aldri helt men nok til å holde det gående. Hun deltar i selskapelighet og dans og har flere kjærester, men det en eldre mann som kan gi henne det hun egentlig vil ha - utsiktene til å få publisert diktene sine. Hun går inn i et ekteskap med denne redaktøren av det lille magasinet "Vild Hvede". Han er 53 år, ekteskapet blir både lidenskapsløst og kjærlighetsløst - men Tove får gitt ut en diktsamling med de nye kontaktene hun får gjennom sitt ekteskap.

Hun har flere affærer, bl.a. med Piet Hein. Så treffer hun en ung student som hun blir ordentlig forelsket i. Hun skiller seg fra redaktøren og gifter seg med Ebbe. Tove er en stigende stjerne på den litterære himmel og skal komme til å forsørge sin mann. De får et barn og hun er lykkelig som mor, som kone og kjæreste og som forfatter. Så blir hun gravid igjen og synes det kommer altfor brått. Etter en desperat jakt finner hun en lege, Carl, som går med på å utføre abort. Han gir henne petidin som bedøvelse under inngrepet og hun opplever sin første rus. Den blir en så sterk opplevelse for henne at det overgår alt, også hennes kjærlighet til Ebbe og åpner veien inn i en tilværelse med dop og pillemisbruk. Tove flytter sammen med Carl for å få oppleve rusen igjen og han gir henne det hun ber om og mere til. Etter mange år med stadig sterkere medisiner kommer hun omsider under avrusing og behandling og kommer seg også vekk fra Carl og hans skadelige innflytelse. Men morfintrangen vil forfølge henne resten av livet. 

Dette er tre tynne fliser av noen romaner men de rommer så mye likevel. Det som slår meg mest er hvor åpenhjertig Tove Ditlevsen utleverer først og fremst seg selv men også sine nærmeste. Men det er ingen store, dramatiske  avsløringer, hun forteller bare (tilsynelatende, ha vet vi?) om hvordan det var. Hun er mest brutal mot seg selv , legger åpent frem sine svakheter men også sine drømmer og lengsler.  Og så er også bøkene glimrende tidsbilder og miljøskildringer av Københavns fattigkvarter, av skrivestuene og kontorene og av kunstnerkneipene,  på 30- og 40-tallet.

onsdag 30. september 2020

Barbara Kingsolver: Unsheltered

Denne romanen foregår i og rundt et hus i to tidsepoker - i 1871 og i nåtiden, dvs. 2016.  Huset ligger i  Vineland, en liten by i New Jersey som ble bygd opp av eiendomsutvikleren Charles Landis som et slags idealsamfunn. Handlingen alternerer mellom de to tidsepokene.
Huset er en flott, stor enebolig som dessverre er belemret med diverse konstruksjonsmessige feil. Ille i 1871, og så mye verre 140 år senere. 

I 1871 har realfagslæreren Thatcher Greenwood, hans vakre, 10 år yngre kone Rose, hans svigermor Aurelia og Roses lillesøster Polly nokså nylig flyttet inn. Det er bare seks år siden borgerkrigen sluttet og amerikanerne slikker fremdeles sine sår etter den blodige krigen. Thatcher kommer fra svært beskjedne kår men har klart å få seg en god utdannelse. Han er vitenskapelig orientert og begeistret for Darwins oppdagelser. Han er en lærer som streber etter å få elevene sine til å oppleve hvor fantastisk naturen er og liker å ta dem med på ekskursjoner og utføre eksperimenter. Han møter kraftig motstand fra sin overordnede, rektor Cutler sommener at Darwin er Antikrist og at en ikke trenger annen vitenskap enn Bibelen. 

Thatcher får ikke mye støtte hos sin kone som kommer fra en velstående familie og viser seg mer og mer opptatt av status, hester og pene klær. Men Thatcher finner en venn og samtalepartner i den eksentriske naboen Mary Treat. Hun er en selvlært vitenskapskvinne og en samarbeidspartner av Darwin og andre samtidige vitenskapsmenn. Hun lever og ånder for å utforske naturen og for å utføre vitenskapelige eksperimenter. Hennes hus er som et laboratorium fylt av glass og krukker med edderkopper og annet småkryp. Hun blir en trøst og støtte for Thatcher i hans kamp for å få utføre en anstendig lærergjerning.

I 2016 har journalisten Willa Knox, hennes ektemann læreren Ianos, svigerfaren Nick og datteren Antigone, "Tig" flyttet inn i dette huset som Willa har arvet fra sin tante. Det er det eneste stedet de har råd til å bo, for etter Willa mistet jobben sin klarer de seg svært dårlig økonomisk selv om begge har jobbet hele sitt liv. Tig har nettopp kommet tilbake fra et lengre opphold på Cuba og en håpløs kjærlighetsaffære med en gift kubaner. Huset er i svært dårlig forfatning, de har ikke råd til å reparere det og i løpet av boka ramler det også gradvis sammen, taket ødelegges i en storm og flere og flere rom blir ubeboelige. I bokas første kapitel kommer også sønnen Zeke hjem med sitt lille spebarn, helt nedbrutt etter at hans kone Helene har tatt livet sitt. Han reiser snart tilbake til Boston og Willa og Ianos tar seg av Dusty.

Så vi har da dette liberale og sympatiske ekteparet med sin lille pleiesønn, den rebelske datteren, den ultrakonservative gamlingen og sønnen som etterhvert blir sterkt involvert i den nye nettbaserte økonomien. Kingsolver bruker disse personene til å spille ut typiske roller i det nåtidige USA, og dette synes jeg også blir bokas svakhet. Selve handlingen her blir ikke så interessant, den blir mer et bakteppe for utredninger om problemene i det amerikanske samfunnet som det dysfunksjonelle helsevesenet, klimaproblemene, konsumsamfunnet, den hasardiøse økonomien. Flere av romanene hennes jeg har lest blir for sterkt preget av hennes politiske syn (mye av det er jeg enig i)og her blir det også for mange analyser lagt i munnen på personene, for mye tydeliggjøring. Jeg synes faktisk handlingen som foregår på attenhundretallet blir mer levende. 

Willa oppdager etterhvert at Mary Treat har bodd i området og blir mer og mer fascinert av hennes meritter. Dette blir i tillegg til det håpløse huset, linken mellom de to handlingene, og det synes jeg fungerer riktig godt i boka. Ja, og på det personlige plan blir jeg også rørt av hvordan Tigs forhold til sin lille nevø utvikler seg.

Byen Vineland eksisterer virkelig og mordet og den påfølgende rettsaken vi hører om i boka fant også sted. Mary Treat er en historisk person og det er også Charles Landis. Noe ev det beste jeg sitter igjen med er at jeg ble kjent med Mary Treat som fremstår som en enestående kvinne og forsker. Men det er langt igjen til Kingsolvers fantastiske roman "Gifttreet". "Lakunen" var også en flott roman. 

torsdag 24. september 2020

Jackie Baldwin: Perfect Dead

 Dette er den andre kriminalromanen jeg leser med den katolske eks-presten Frank Farrell i hovedrollen som kriminaletterforsker i Dundee i Skottland. Han og kollegaen Mhairi kommer her borti en kunstnerkoloni i en skotsk småby. 


I prologen møter vi ungjenta Ailish, sannsynligvis irsk som bor i kolonien sammen med en kunstner. Vi  har all grunn til å tro det ikke går så bra med henne. Noen år etter blir kunstneren Monro Stevenson funnet skutt i et landsens hus og Farrell er på saken  Alt tyder på selvmord, men Farrell føler det er noe som ikke stemmer. Monro Stevenson var tidligere en del av kunstnerkollektivet.

Parallelt etterforsker kollegaen hans, Kate Moore en serie falsknerier som ser ut til å ha forbindelser til det samme kunstnerkollektivet.  Etter hvert nærmer de to etterforskningene seg hverandre og samtidig blir et lik av en kvinne oppdaget ute på heiene.

Det skal ikke mye fantasi til å gjette at disse tre sakene har en viss sammenheng, men hva og hvem og hvorfor er ikke så lett og se. Det blir en temmelig krevende og intens etterforskning med spaning og undercover virksomhet som  ender svært dramatisk. 

Frank Farrells sjef og gamle venn DCI Lind sliter i sitt ekteskap med Laura, Franks barndomskjæreste.  Hun har sporet helt av etter en spontanabort. Dette blir liggende som en skygge over Frank også, men jeg synes heldigvis at privatlivet til etterforskerne ikke blir altfor dominerende i denne boka.

Jeg kan godt like miljøbeskrivelsene og plottet og det ligger mye spenning i hva som dukker opp bak neste sving. Helt mot slutten gjetter jeg (riktig) hvem som har gjort hva, men jeg har jo lest prologen og det har ikke etterforskerne så det er helt greit. 

Det katolske miljøet som Frank Farrell er knyttet til har jeg ikke støtt på i så mange britiske kriminalromaner. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og kjenner meg litt igjen. Men jeg håper virkelig ikke Frank Farrell forlater politiet og går tilbake til prestegjerningen igjen for jeg tar gjerne mer av skotsk, dyster krim.


onsdag 23. september 2020

Elizabeth Strout: The Burgess Boys

Jeg er fan av Elizabeth Strout. Jeg elsket Olive Kitteridge og Lucy Barton og de to "oppfølgerne" deres, "Olive, igjen" og "Hva som helst er mulig". De har alle til felles at de er bygd opp av en serie med historier som henger mer eller mindre løselig sammen og til sammen utgjør et hele. Dette er en skrivemåte som jeg synes Elizabeth Strout har et godt tak på. Denne romanen ble gitt ut etter Olive Kitteridge,og jeg var nysgjerrig på hvordan hun skrev i dette formatet som er en mer "vanlig" roman med en relativt sammenhengende fortelling.

Vi møter brødrene og juristene Jim og Robert/Bob Burgess. Susan, tvillingsøsteren til Bob er også med, og Helen, Jims ektefelle får også mye plass. Men i sentrum står likevel de to brødrene. De er vokst opp i Maine, i småbyen Shirley Falls og er velkjente der av to grunner.  

  1. Minstegutten Bob forårsaket som 4-åring en bilulykke som kostet faren livet. 
  2. Jim var forsvarer for en berømt popsanger som var tiltalt for mord og fikk ham frikjent mot alle odds.

Begge disse hendelsene møter vi igjen gjentatte ganger i romanen. Men det er en annen juridisk sak som står i sentrum: Susans sønn, einstøingen Zach får et innfall og stjeler et grisehode på et slakteri som han kaster inn i moskeen til den somaliske menigheten i Shirley Falls. Han blir pågrepet og tiltalt for hatkriminalitet og saken blir en het potet i småbyen som har et nokså nytt somalisk miljø og har hatt nok gnisninger fra før når dette kom opp. Her skal det statueres et eksempel!

Handlingstråden i boka blir utviklingen i tiltalen mot Zach og hvordan den blir møtt i byen, hos myndighetene, i det somaliske miljøet og i familien som gjør hva den kan for å stille opp for den "fortapte" tenåringen. Familien står sammen om å hjelpe Susan og Zach, men likevel sprekker den i sammenføyningene og det er vel her den største dramatikken utspiller seg. Særlig da mellom de to brødrene og etter hvert også mellom Jim og Helen.

Den kjekke Jim er den eldste, den dyktigste juristen, han som har steget høyest i gradene og blitt kjendisadvokat, med en vakker og rik kone og tre prektige barn, flott hus og fine ferier. Alle forventer at Jim ordner opp og han holder da også en strålende tale på et åpent forsoningsarrangement i Shirley Falls. 

Småfeite og kanskje litt forsofne Bob er fraskilt fra sin første kone, barndomskjæresten Pam som ikke klarte livet i et barnløst ekteskap og som er gift på ny og har to sønner. Bob drikker for mye, særlig når han kjeder seg og den ene dagen er lik den andre. Bob har lett for å rote det litt til. Det unnlater ikke Jim å gjøre ham oppmerksom på. Men Bob er egentlig en grei og jovial type som det ikke går an å mislike. Begge brødrene bor i New York, langt borte fra hjembyen i Maine, der er det bare Susan som har blitt igjen.

I det hele tatt øker min irritasjon over Jim etter hvert som boka skrider fremover. Alle ser opp til ham, men han oppfører seg i virkeligheten som en drittsekk overfor de nærmeste samtidig som resten av verden beundrer ham.

Det ligger nok av spenninger i dette familieforholdet og det overskygger all dramatikken rundt rettsaken til den nokså forskremte Zach - og det er vel også meningen med boka. Vi kommer også tilbake til den gamle historien med bilulykken som virkelig har tynget de tre søsknene hele livet, hver på sin måte.  Hva skjedde egentlig den gangen? Og hvordan vil det gå med Jim og Helen og vil Bob klare å få en ny retning på livet sitt?  Boka ender åpent men kanskje med en lett optimisme. Jeg sitter igjen med en følelse av at kanskje noen av dem vil få et greit liv i fremtiden.

Jeg synes boka har blitt et svært vellykket familiedrama og i tillegg synes jeg den gir et godt og balansert innblikk i utfordringene som møter de somaliske flyktningene i USA. Selv om dette er en hel, sammenhengende fortelling flyttes ståstedet mellom de viktigste hovedpersonene og noen ganger også til enkelte bipersoner som den eldre somalieren Abdikarim, som til Bobs ekskone Pam og til Zach selv. Dette synes jeg fungerer svært godt og gir romanen liv og balanse.  Ingen helter, ingen skurker, bare mennesker.

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz; Mannen som elsket Sibir

Forfatterne av denne boka ble presentert en stor mengde dagbokmateriale fra en av etterkommerne etter Fritz Dörries med ønske om at det kunne skrives om og gis ut.  Dörries var en tysk naturvitenskaps mann som tilbrakte mange år i sitt liv i Sibir.  Ekteparet ble interessert i materialet og begynte å bearbeide det sammen til noe som de har kalt en roman.  

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig fascinert av Russland og Sibir. Jeg vet ikke hva det er som jeg finner så tiltrekkende, men noen av mine yndlingsbøker handler om Sibir, helt fra Jules Vernes "Tsarens Kurer" som jeg leste om og om igjen som barn, via den fantastiske "I reinmånens tegn" om en kvinne i en sibirsk jegerstamme i førhistorisk tid som jeg leste for over 20 år siden, Colin Thubrons reiseskildring " In Siberia" og finske Katja Kettu sin "Nattsvermer". 

Russerne har drevet de forferdeligste fangeleire i dette isødet både i Tsar-Russland og i Stalins Sovjetsamveldet. Den sibirske tundraen er både kaldt og gold. Alt dette vet jeg, men likevel holder ikke landskapet opp å fascinere meg.

Fritz Dörries kom fra en forskerfamilie og var interessert i Sibir helt fra han som barn så en tegning av en sommerfugl fra området, og studiet av sommerfugler var nok det som ble viktigst for han under de mange reisene han foretok. Som 25-åring reiste han for første gang. Først med båt til Middelhavet, gjennom Suezkanalen og hele veien forbi India, Indokina, Kina og til Japan der han gikk i land. Han gikk til fots gjennom Japan og tilbrakte så flere år på øyene utenfor Vladivostok og på fastlandet langs den mektige Amurfloden. Han kartla og beskrev dyre- og plantelivet, både sommerfugler og firbeinte dyr. Han levde for det meste alene i primitive hytter og skur som han fikk satt opp men hadde også mye kontakt med den lokale befolkningen.  Etter de første turene hans fulgte også to av brødrene med ham.

Dette livet fortsatte Fritz Dörries med i 22 år, til 1899. Ekspedisjonene hans varte typisk i 5-6 år. Noen ganger reiste han med båt hele veien, og noen ganger med tog, hesteskyss og elvebåter. Tog så langt russerne hadde bygd ut den transsibirske jernbanen, elvebåter når elvene var farbare. Fra reisene sine brakte han med seg tonnevis av materiale til museum og samlere og på de siste turene hadde han også med seg levende dyr, blant annet noen sjeldne hjortearter til en godseier i England.

Det var altså ikke bare sommerfugler Dörries traff på når han vandret rundt i Sibir. Han har utallige historier om møter med ville dyr, bjørn som nettopp har våknet fra dvalen, enslige ulver, men også større ulveflokker,  og så - ikke minst - den sibirske tigeren som han hadde mange sammenstøt med, alle utrolig nok med uheldig utfall for tigeren. 

Ble det en bra bok av dette? En stund var jeg litt i stuss om det ville bli altfor mange gjentagelser av jakthistorier og iskalde sledeturer, men så merker jeg at forfatterne klarer å legge inn nye synsvinkler hele tiden. Av og til får vi kjennskap til noen av de lokale stammene som bor i området, andre ganger møter vi de voldsomme kreftene i elvene i Sibir når isen går om våren. Beskrivelsene av naturen rundt Baikalsjøen er bare helt magisk. Så min opplevelse av boken er at det hele tiden skjer noe nytt.

Så er også boka preget av den samme optimistiske holdning til vitenskapen og til fremtiden som jeg også nevnte når jeg skrev om romanen "Dresinen". For hva er det som er Dörries' prosjekt? Jo, han skal kartlegge og beskrive verden så vi kan lære av den! Og ja - han dreper mange dyr. Noen for å skaffe seg mat. Andre for å studere dem, det gjelder ikke  minst de utallige sommerfuglene, eller for å skaffe inntekter som bidrag til å finansiere videre reiser. Det er ingen massenedslaktning av dyr som vi f.eks. møter i John Williams' "Butcher's Crossing".

Min eneste innvending  er mot presentasjonen av boka, jeg synes ikke at det er en roman. Det er helt klart en skjønnlitterær bok, men jeg synes det er mer en krysning mellom reisebeskrivelse og biografi. Men dette går ikke utover den store gleden jeg hadde over å lese boka. Og så har jeg ikke nevnt ennå alle de nydelige bildene, små skisser som er strødd utover boka og gjør den også til en visuell leseopplevelse. 

Carl-Henning Wijkmark: Dresinen

Jeg hørte om denne boken på litteraturfestivalen "Kapittel" for en del år siden og syntes det lød spennende - en reise med en mann og noen dyr på en dresin over havet.  Så dukket den opp på bokbytur i Tvedestrand og den fikk bli med hjem der den har ligget i mange måneder til tiden var moden for den.

Handlingen foregår i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig.  Den belgiske jesuittpresten Moulin har sitt virke ved Kongofloden. Han er nok mer opptatt av forskning enn sin prestegjerning. Kolonien oppdager tre menneskelignende aper i områder som kretser rundt kolonien og er tydeligvis svært opptatt av jernbanen. En rekke omstendigheter bringer Moulin og de tre apene ut på en ferd ut på havet på en ombygd dresin. Apene har en drøm om å komme til London som noen har vist dem bilder av mens Moulin er mest interessert i om han kan klare å "utvikle" apene enda nærmere et menneskelig levesett.

Ferden bringer disse tre over havet til den andre siden av Atlanteren samtidig som verdenskrigen bryter ut. De reisende bringes tettere sammen men Moulins forsøk på å "menneskeliggjøre" sine reisekamerater kommer på mange måter til kort. En tid lever de i skjul på den svært tynt befolkede St. Helena, øya der Napoleon tilbragte sine siste dager. senere møter de en tysk ubåt og når de omsider lander i Sør-Amerika treffer de på nybyggere og kolonialster av mange slag, ikke alle er like hyggelig bekjentskap.

Det er en eventyrlig bok og en bok der du ikke spør deg om dette er sannsynlig eller mulig men godtar det universet som forfatteren har skapt.  Jeg var også fascinert av den ukuelige optimismen og troen på vitenskapen som jeg ogå har funnet i mange andre bøker med handling fra begynnelsen av det tyvende århundrede. Dette var en skikkelig lesefest!

fredag 4. september 2020

Robert Seethaler: Tobakkshandleren

Tobakkshandleren av Robert Seethaler (Ebok)

En roman fra Østerrike om livet i Wien før, under og etter nazistenes maktovertakelse i 1938. Bondegutten Franz  fra Salzkammergut er 17 år når morens elsker og velgjører, den rike Preininger drukner. Det blir ikke lenger noen enkel sak for henne å forsørge den litt bortskjemte og naive gutten, og han blir derfor sendt til en bekjent av moren som driver en tobakkshandel i Wien. Otto Trsnjek mistet det ene beinet under første verdenskrig og livnærer seg på å selge tobakksvarer, aviser og diverse småtterier som pleier å fylle tobakksbutikker verden over. 

Franz sine oppgaver i butikken er helt overkommelige, og han finner seg greit til rette, men etter en tid begynner han å fundere på livet sitt. En av de faste kundene er en gammel professor, idiotdoktoren som mange kaller ham, dr. Sigmund Freud. Franz innynder seg hos professoren med sigarer av ypperste klasse og ber han om råd, og det bringer han ut på jakt etter kjærligheten, men det bringer ham også et vennskap med den gamle psykoanalytikeren. Kjærligheten treffer han i den bøhmiske varietedanseren Anezka, en svært fremmelig jente. Det blir en stormende og ensidig forelskelse som skaffer Franz mange søvnløse netter, men snart får han alvorligere spørmål å miste nattesøvnen over.

Boka skildrer nazismens fremvekst i Østerrike og spesielt Wien sett nedenfra, på gaten , blant butikkeiere, postbud og skuespillere. Vi ser hvordan begeistringen for det tyske blomstrer opp sammen med forakten for jødene og med frykten for terroren. Freud er ikke den eneste jøden som handler hos Otto Trsnjek og snart er dette nok til at Otto blir innbrakt og Franz sitter igjen med butikken alene. Så får vi høre hvordan det går med Freud, med Anezka og med Franz i tiden etter Anschluss. 

Det er en nokså rørende skildring av den naive unggutten Franz sitt møte med storbyen, med den brutale fremveksten av nazismen og med kjærligheten. En fin, men også ubehagelig lesestund med brutaliteten som vokser frem. Flotte miljøbeskrivelser av tobakksbutikken som et møtested med aviser, magasiner og nyheter mens det ennå fantes en noenlunde fri presse. Dessverre synes jeg boka blir litt for enkel, litt for etterpåklok til at jeg helt kan dele den store begeistringen den har møtt hos mange andre lesere. 

torsdag 3. september 2020

Ida Jessen: Telefon

Telefon af Ida Jessen – anmeldelser og bogpriser - bog.nu

Lisa var prest i Hvium og i boken "Det første jeg tenker på" ble hennes syv år gamle sønn Gustav overkjørt og drept av en bil som stakk av fra åsstedet. Det har nå gått mange år, Lisa og mannen  Fredrik  har fått en datter, Dafne og de bor nå i København der Lisa nettopp har startet å jobbe som frivillig på en telefontjeneste. Fredrik er reist på konferanse i New York og har tatt datteren med seg. Vi følger Lisa gjennom dager og netter med telefonsamtaler med mennesker som ringer inn, ensomme mennesker, desperate mennesker, mennesker som bare er taletrengte. 

Ghennom de mange, lavmælte samtalene får vi et innblikk i livet på skyggesiden, ensomheten, sorgen og fortvilelsen. Og Lisa snakker med dem alle, hører på hva de vil si, lar dem slippe til, prøver å svare ærlig og åpenhjertig uten å være fordømmende og moraliserende. Det er en vanskelig balansekunst.

Men en dag kommer det en telefonsamtale som inneholder referanser til den tragiske ulykken i Hvium den gangen. Personen ringer opp igjen, flere ganger, og etter noen kontrollspørmål vet Lisa hvem det er hun snakker med. Det blir noen svært opprivende samtaler for Lisa som aldri har kommet seg helt etter å ha mistet et barn. Men hun klarer å stå i det og lærer også litt mer om hva som egentlig hadde skjedd den gangen.

Jeg likte godt "Det første jeg tenker på", og denne lille, lavmælte boka er også svært fin. Jeg synes Ida Jessen er svært dyktig til å utforske menneskenes reaksjoner på det jeg vil kalle hverdagslige problemer og konflikter.  Det er ingen store ord og fakter, men du føler det ligger så mye mellom linjene, mer i det som ikke blir sagt enn i det som blir sagt.

Jeg har flere Ida Jessen-bøker å glede meg til! 

mandag 24. august 2020

Nina Wähä: Testamente

Testamente

Jeg har ikke sett noen anmeldelser på norsk av denne boka, men den var nominert til den svenske Augustprisen for 2019 og etter å ha lest den synes jeg det var vel fortjent!! Nina Wähä er en svensk skuespiller og sanger og også forfatter og hun har gitt ut noen romaner før denne. Det var nokså tilfeldig at jeg fant frem til den.

"Testamente" foregår i det finske Tornedalen, der også forfatterens mor kommer fra. Boka er en slags familiesaga. Handlingen foregår i 1982-83 men med mange tilbakeblikk når vi etter hvert skal følge familien Toimi med moren Siri, faren Pentti og deres 12 levende og 2 døde barn. Det er også en slags mordhistorie som forfatteren skriver på første side, men noen kriminalroman er det definitivt ikke.

Det er ikke akkurat en dysfunksjonell familie vi møter her, selv om forlaget påstår det. Men det er en familie som er preget av dragkamp mellom mørke og lyse krefter og av et nokså tøft liv på den finske landsbygda. Vi møter først den eldste datteren Annie, gravid med Alex som barnefar. Alex er kjærlig og omsorgsfull, Annie er mer tilbakeholden og innesluttet. Men når en av småbrødrene har rent for full fart på sparken og falt opp i kobberstampen med glohett vann til badstuen og havnet på sykehuset rett før jul må storesøster brette opp armene og stille opp. Slik kommer rett inn i den konfliktfylte familien.

Siri og Pentti har for lengst sluttet å elske hverandre. Pentti er mørk og dyster og har vel egentlig bare elsket det første barnet som døde i lungebetennelse. Siri er lys og omgjengelig og elsker dem alle, men med så mange barn er det ikke mulig å se alle hele tiden og samtidig holde dem unna Penttis enkelte ondskapsfulle angrep, så oppveksten har  vært hard for de fleste.

Siri og Penttis skilsmisse og hva som skjer med gården etterpå er den konkrete handlingen som står sentralt i boka. Men vi blir kjent med alle barna, en etter en, tre levende jenter og en død, de andre elleve er gutter. Det er noe ondt og godt i dem alle, selv den ondskapsfulle Voitto som har elsket å plage dyr kan man finne noen forsonende trekk hos. På en måte synes jeg noen av dem blir beskrevet mer som arketyper enn som mennesker av kjøtt og blod, uten at det svekker fortellingen noe. Det er for eksempel Esko, eldste levende sønn, jordbrukeren som er nettopp opptatt av det å dyrke jorda, føre arven videre. Så er det Hirvo, skogmennesket, gutten som er så glad i naturen at han nesten går i ett med den og kan snakke med dyr. Lahja, den yngste av søstrene synes ikke hun er verdt noe, og går inn i et forhold med Matti som mishandler henne og hun blir og blir til tross for volden.

Siri vokste opp i Karelen som da var finsk med en mor som hatet henne og en far og brødre som var glad i henne. Hun falt for den mørke soldaten Pentti som var på vei til vinterkrigen. Han kom fra en Læstadiansk familie i Tornedalen og hadde mye kulde fra oppveksten hos en ukjærlig stemor, og når han først traff en ungjente som likte han var han solgt, så når den finske krigen var over var de ikke sene om å gifte seg og dra tilbake til hjemtraktene hans.

Den kriminelle delen av historien består dels av en brann i en garasje for en del år siden da Tatu ble skadet. dels av en brann på gården i nåtid. Den første brannen får vi en oppklaring av, den andre blir gjenstand for flere diskusjoner og sammenkomster helt frem til de siste sidene.

Boka grep tak i meg fra første stund. Det var kanskje denne dragkampen mellom de lyse kreftene og de mørke som fascinerte meg. Vi får gradvis presentert alle familiemedlemmene og slik får romanen flere fortellere og vi opplever hendelsene fra forskjellige ståsteder. Det er med på å gi boken bredde. I begynnelsen får vi en oversikt over persongalleriet og det er bra, for det er mange ganger jeg må slå opp for å huske hvem som er hvem.

Hvert kapittel blir innledet med et kort resymé om hva som skal skje. Jeg synes dette passer godt med fortellerstilen - forteller stikker seg ofte frem og snakker direkte til deg. Jeg synes det fungerer godt og bryter ikke med stilen ellers som jo er preget av at handlingen er lagt til tiden før Internet, Facebook og mobiltelefoner. Jeg er derimot ikke så begeistret for at forfatteren av og til slenger inn noen litt bråkjekke engelske uttrykk.

Et par steder var jeg litt redd for at det hele skulle tippe over til en slags feelgood-stemning når det for en gangs skyld går bra for et par av personene. Men  selv hos en såpass dyster gjeng er det ikke så usannsynlig med et par lyspunkter underveis og jeg synes likevel ikke boka taper seg. Og så slutter boka med noen betraktninger etter Annie sin nedkomst om hvordan vi må frigjøre oss fra den tyngende fortida.

Boka er på nesten 500 sider, og for en gangs skyld er det helt OK!!! Men hvor blir det av de norske anmeldelsene??

Agota Kristof: Beviset

Bokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota Kristof

Dette er bok nummer 2 i trilogien om tvillingene Claus og Lucas som vokser opp under 2, verdenskrig hos sin nokså groteske bestemor i en småby like ved grensen et sted i Ungarn.  Første bok var skrevet som en dagbok der tvillingene førte en svært nøktern opptegnelse over sine opplevelser i grensebyen. Etter krigen er grensekontrollen minst like streng som tidligere, men nå er det det kommunistiske regimet som vokter grensen. På slutten av første bok klarer Claus å flykte over grensen.

Lucas er nå alene. Han er ensom og savner tvillingbroren som om det var en del av ham selv som hadde forlatt ham. Han holder på å gå helt i hundene, men så klarer han å stramme seg opp, begynner å dyrke grønnsaker i hagen igjen, spiller på kafeene for penger og omgir seg med noen få, gode venner. Det er bokhandleren Viktor, den søvnløse gamle mannen som bor rett overfor Viktor, det er presten som han skaffer mat og den homofile funksjonæren Peter som hjelper ham med ID kort. Det er ikke bare enkelt når han har levd under radaren siden moren kom med tvillingene for 10 år siden uten noen skolegang eller helsetjeneste av noe slag.

Han treffer på den 18-årige moren Yasmine og tar henne inn sammen med den pukkelryggede babyen hennes. De blir boende hos ham og han blir som en farsskikkelse for Mathias. Så treffer han bibliotekaren Clara som er alene etter at mannen hennes ble drept av myndighetene.  Clara er noså motvillig, men etter en tid får de et forhold. Det setter Yasmine lite pris på, og hun truer med å ta Mathias med seg til storbyen. Men en dag er ikke Yasmine der når Mathias våkner og Lucas sier at hun har reist og etterlatt Mathias hos ham.

Så går livet videre. Større og mindre tragedier finner sted blant menneskene som Lucas omgir seg med - til slutt rammer det ham også direkte. Mot slutten kommer også Claus tilbake til byen.

I den første boka var tvillingene en enhet, de fortalte dagboka i kor, du kunne ikke skille den ene fra den andre. I denne boka er de blitt to personer, de har fått hver sine navn - som er anagrammer av hverandre. Er de virkelig to personer? Det blir spennende å lese den siste, kanskje får vi svar på det i den? Ellers er det mye i fortellingsmåten som ligner - alt er beskrevet knapt og saklig uten at det ligger følelser i teksten - likevel er det nok av kjærlighet, ømhet, hat, fortvilelse og desperasjon bakenfor teksten og det er kanskje det som er genialt ved disse bøkene. Spesielt synes jeg Lucas' følelser overfor Mathias kommer godt frem. I den første boka var det krigen og nazismens grusomheter som var bakteppet, men som vi nesten ikke møtte direkte. I denne er det den manglende friheten under det kommunistiske partiveldet som er bakteppet - vi aner også oppstanden i 1956 i bakgrunnen. 

Likevel likte jeg bedre den første boka - den geniale fremstillingen av tvillingenes egenoppdragelse gikk som en rød tråd gjennom boka og den merkelige blandingen av grusomhet og empati som tvillingene omgav seg med. Men jeg ser frem til avslutningen! 

Bergsveinn Birgisson: Reisen til livsvannet

Denne er skrevet av forfatteren til den fantastiske "Svar på brev frå Helga". Jeg er redd for at jeg kommer til å måle alle hans bøker opp mot den!

I 1783 hadde Island et vulkanutbrudd uten sidestykke. Jordskorpen vest for Vatnajökull revnet og skyer av lava og aske formørket himmelen. Utbruddet varte i 8 måneder. Det var en naturkatastrofe av dimensjoner. Store deler av Nord Europa var innhyllet i en tåkedis, avlingene ble ødelagt, beitedyr døde, sykdommer fulgte. 21% av befolkningen på Island strøk med i den sultkatastrofen som fulgte.

Boka begynner i 1784. De danske myndighetene diskuterer hva de skal gjøre med nøden på Island. Et forslag går ut på å frakte den arbeidsføre befolkningen i de hardest rammede områdene, på nordsiden av øya, over til Danmark der de nok kan brukes som billig arbeidskraft i fabrikkene. Hva de skal gjøre med de ikke så arbeidsføre som gamle, uføre, kvinner med små barn osv. er ikke helt med i regnestykket.

Vitenskapsmannen Magnus Arelius Egede (nevø av Hans Egede som misjonerte på Grønland) får i oppdrag å reise til Island for å undersøke forholdene der nord og kartlegge mulighetene for en slik folkeforflytning. Han er et barn av fornuftstiden, fast bestemt på at alle fenomener har en naturvitenskapelig forklaring.  Magnus skal også foreta en del landmålinger for å korrigere gamle kart. Med seg på reisen får han to lokale medarbeidere og en formidabel reisekasse. 

Den unge Magnus er en slags idealist, men kanskje litt naiv. Han velger i alle fall ikke den enkleste utvei som er å fylle noen uker med gledeslivet i Reykjavik mens han skriver oppdiktede rapporter tilbake til København. Nei, han er glødende opptatt av sitt landmåleroppdrag som han synes er uhyre spennende, og han er også interessert i å snakke med lokalbefolkningen der nord - i den grad han er i stand til å oppfatte hva det er de forteller ham.

Det blir en strabasiøs reise, verre enn han har kunnet forestille seg. Han kommer til de fjerneste avkroker og får rikelig anledning til å treffe islendinger - både levende og døde, og det er ikke alt han opplever som går an å forklare ved hjelp av de vitenskapelige metodene han sverger til. Tilslutt havner han i den ytterste elendighet. Hans reisefeller har forlatt ham, uværet tok reisekassen og han overlever såvidt det er. Og så er det livsvannet, da, det helsebringende livsvannet som han får stifte bekjentskap med, men vil det hjelpe ham? Og kan han tro på det?

Det er mye godt å si om denne romanen, ikke minst alt den viste meg om de harde livsvilkårene til islendingene under de truende vulkanutbruddene og under det danske eneveldet som forbød islendingene å bruke en del av sine naturressurser selv og også forbød handel med nederlandske handelsskip. Magnus Arelius Egede er også et interessant bekjentskap - hans ungdommelige entusiasme for fornuftsfilosofien sammen med hans manglende forståelse for livsvilkårene der oppe i nord var det en fryd å lese om. Jeg måtte også prøve å slå opp stedsnavn på Google Maps underveis for å følge med på hvor reisen gikk. 

Likevel kommer ikke boka helt opp på høyde med "Brev frå Helga". Den boka hadde en egen innlevelse i hovedpersonen som gjorde at jeg ble berørt av det han skrev. Jeg savner litt av innlevelsen i hovedpersonen Magnus - han blir mer en interessant person fra en annen tid. Jeg klarte ikke å bli så personlig engasjert i Magnus Aurelius og hans reisefeller.