søndag 25. oktober 2020

Hilary Mantel: Falkejakt

Dette er den andre boken i Hilary Mantels trilogi om Thomas Cromwell, han som var sønn av en håndverker, reiste ut i verden, fikk mektige beskyttere og endte som Henrik VIII sin sekretær og ble en av Englands mektigste menn. Det blåser jo på toppene og Cromwell var en av de mange som blåste ned. Men ikke i denne boka. Ellers er det mange som faller for bøddelens øks og bokas engelske tittel er også "Bring up the bodies". Den fikk Man Bookerprisen det året den kom ut, i likhet med sin forgjenger "Ulvetid" (Wolf Hall)

Jeg leste Wolf Hall på engelsk under en lengre vinterferie i Spania. Den var tung å komme gjennom, ikke fordi språket var spesielt vanskelig, men det var mange referanser til historiske fakta som jeg ikke kjente så godt og i tillegg mange tankesprang og tilbakeblikk, særlig fra hovedpersonen. Dette gjorde det til i overkant krevende lesning, og jeg ville heller lese denne på norsk. 

Wolf Hall handler for det meste om Henrik VIII's anstrengelser for å skille seg fra sin første kone, Catarina av Aragorn og gifte seg med Ann Boleyn uten å få pavekirken, samtlige Europas monarker og hele den engelske adel på nakken. Catarina hadde født ham en datter (som senere ble kjent som Maria den blodige) og flere sønner som dessverre ikke levde opp. Henrik VIII var riktignok den mektige kongen, men det fantes konkurrenter og det var svært maktpåliggende for ham å sikre arvefølgen. England såvel som landene på kontinentet var preget av religionsstrid og maktkamp både innenfor og utenfor pavekirken og anklager om kjetteri eller papisme herjet frem og tilbake og gjorde det utrygt for noen og enhver. Cromwell klarte å navigere i dette landskapet i motsetning til sin mentor, kardinalen som måtte bøte med livet. 

I "Falkejakt" har Henrik fått erklært ekteskapet med Catarina for ugyldig  (skilsmisse var ikke politisk mulig) og giftet seg med Anne Boleyn. Riktignok er ikke dette i samsvar med pavekirken, og dette er fremdeles et problem for Henrik. 

Anne Boleyns første barn blir en datter (Elisabeth - den berømte dronningen!). Anne er ung, vakker, stolt og egenrådig og har Henriks fulle støtte. Samtidig omgir hun seg med en rekke adelige og mindre adelige beundrere. Det er mye uro rundt Anne Boleyn, hennes familie og noen av hennes mektige venner. Og når det ikke kommer noen sønn, ingen sikre tronarvinger,  øker Henriks bekymringer. Han har samtidig fått øynene opp for den enda yngre Jane Seymour, en av Anne Boleyns hoffdamer: ung, uskyldig og av god familie. 

Thomas Cromwell ser hvilken vei dette går. Mye av boken handler om hvordan han beveger seg både bak kulissene og på scenen for å få kongen til å foreta valg som ikke skaper unødige konflikter blant adelen og overfor Englands allierte og ikke fullt så allierte. Catarina har nå sovnet inn, og ekteskapet med Anne kunne ha blitt oppløst, eller kjent ugyldig, kongen kunne fått den nye dronningen han ønsker seg, noe som også pavekirken måtte ha godtatt. Kongehuset kunne muligens bli sikrere og mer stabilt. Men det er helt utenkelig for Anne Boleyn å trekke seg tilbake - så må hun gå til grunne og blir dømt til døden for høyforrederi. Noen av hennes beundrere (og elskere?) går med i lasset. Kanskje ikke helt tilfeldig at de unge mennene som blir dømt var de samme som hånte kardinalen, Thomas Cromwells velgjører når han var falt i unåde?

Hilary Mantel beskriver Cromwell som en helstøpt personlighet, som en iherdig forsvarer av England og derfor av kongemakten, mot alle de kreftene som er interessert i å velte kongehuset og innføre uto, opprør eller krig. Disse kreftene kunne være mer eller mindre fiendtlige stater, religiøse fanatikere, opprørere, egenrådige abbeder og andre pavetro og ikke minst Henrik VIII selv med sine ofte impulsive påfunn. Cromwell er også ofte hensynsløs og brutal - i en hensynsløs og brutal tid. 

En av tingene som slår meg når jeg leser denne boka, i likhet med den første, er hvordan selv den mektige kongen og de mektige adelsmennene (og til en viss grad også noen kvinner) er bundet av regler og forventninger i det samfunnet, skrevne og uskrevne. Noen ganger kan det nesten virke som om de er marionetter i et skuespill der ingen av helt har kontrollen men alle må ty til uhederlighet og maktmisbruk for å unngå å gå til grunne selv. 

Det virker som om Hilary Mantel har satt seg svært godt inn i historien, samtidig som hun har gjort det til sin roman. Hun skaper troverdige skikkelser samtidig som hun ikke underslår brutaliteten og hensynsløsheten rundt Henrik VIII. En annen forfatter som skriver om denne perioden er C.J. Sansom. Hans ypperlige krimserie om juristen Shardlake gir sammen med Hilary Mantel sine bøker et godt innblikk i denne perioden av engelsk historie.

tirsdag 20. oktober 2020

Jesmyn Ward: Syng gravløse, syng

Denne romanen henter handlingen fra landsbygda i staten Mississippi. Hovedpersonen Jojo er 13 og bor sammen med søsteren Kayla hos morfar Pop og mormor Mama. Moren Leoni bor der også, hun var engang Mama men nå er det besteforeldrene som ivaretar foreldrerollene. Leoni er svart som foreldrene og hun elsker Michael over alt på jorden, også over barna sine, dessuten er hun dopavhegig. Michael er i fengsel. Michael er hvit og foreldrene hans nekter å godta svigerdatteren og barnebarna.

Jojo har det godt og trygt hos Pop og Mama og Kayla har det godt og trygt hos Jojo og Pop og Mama - i den rekkefølgen. De er fattige men klarer seg på et vis, selv om det er et tøft liv. Leoni er nok glad i barna sine, men blir likevel sjalu når Kayla foretrekker Jojo og Jojo foretrekker Pop. Og når Michael har sonet ferdig vil hun at barna skal bli med henne på den lange bilturen opp til statsfengslet og møte Michael når han slipper ut.

Det blir en roadtrip uten like og ungene opplever ting som langt overgår Jojos ubehagelige opplevelser når han måtte være med morfaren og slakte geiter. I tillegg til junkies og rasistiske politifolk møter vi også noen av de gravløse som tittelen henspeiler på. En av dem er den 13-årige Richie som var i det beryktede landsfengselet sammen med Pop når han var ung. En annen er Given, bror til Leonie som ble skutt ned av fetteren til Michael og som faren til Michael, sheriff Big Joseph sørget for å få frikjent.

De døde blander seg inn i handlingen. Særlig er det Richie som legger den tunge børa på skuldrene til Jojo om å få høre hele historien fra Pop fra fengselet, historien som Pop ikke har klart å fortelle til noen. 

Vi har flere fortellerstemmer her - Jojo og Leonie forteller hver sin historie, men også Richie får slippe til. Det gir en svær mangfoldig og variert fremstilling av den dystre turen til statsfengselet. Jojo og Leonie har så forskjellig vinkling på reisen at en skulle ikke tro de hørte til samme familie. Jojo har for lenge siden sluttet å bry seg særlig om den vaklevorne mora, og faren har han svært få minner om. Han er mest opptatt av å verge Kayla fra problemene under reisen, men så får han Richie hengende over seg. Richie henger på ham som en klegg og lar han ikke få fred. Dette blir tungt for Jojo i tillegg til Kayla som er kvalm og redd og kaster opp og Leonie som kjører i sikksakk mellom forskjellige dopoppdrag på veien til fengselet.

Leonie er bekymret for Kayla, men hun klarer ikke ta seg av henne og blir irritert og sint på Jojo som greier det. Turen har hun finansiert ved å levere dop på veien - det får henne og ungene opp i livsfarlige situasjoner. I tillegg har hun gjenferdet av broren Given som hun aldri slipper fra. Og gjensynet med Michael blir godt - men løser det egentlig noe av Leonies problemer?

Det er mye mørkt og dystert i denne boka, mye svik og forfall men det er også lyspunkter, kjærlighet, vilje til forsoning. Spøkelsene forteller meg at rasismen, raseskillet, brutaliteten og undertrykkelsen av den svarte, fattige befolkningen i etterkrigstidens USA  kaster lange skygger inn i nåtiden. På den måten går jo boka inn i det som foregår i vår tids Amerika. Men jeg synes kanskje at spøkelsene har fått i overkant mye plass, hvordan skal samfunnet gå fremover hvis vi ikke kan kaste av oss vekten av fortidens forbrytelser? 

Uansett - dette var en flott og engasjerende bok, veldig bra språk, gode miljøskildringer, personer som en virkelig kommer inn på livet, en stor leseropplevelse.

fredag 16. oktober 2020

Jane Harper: Falsk natur

En krim fra Australia. Ukjent forfatter for meg, det er visst hennes andre bok. En  3-dagers teambuilding i den australske villmarken ender med at bare fire av de fem kvinnene som var med kommer tilbake, utsultet, frosne, traumatiserte og med synlige skader. Den femte kvinnen, Alice, dukker ikke opp. De mannlige deltakerne hadde en rute i nærheten av kvinnene, og de er alle sammen kommet tilbake uten problemer av noen art.

Etterforsker Aaron Falk og hans medarbeider Carmen driver allerede med etterforskning av bedriften for mulig økonomisk kriminalitet og Alice var deres kontakt på innsiden. Det blir satt i gang et storstilt søk. Parallelt med etterforskningen får vi lesere gradvis kjennskap til historien, i alle fall noe av den, gjennom tilbakeblikk på den katastrofale villmarksturen der alt gikk galt. 

Historien er preget av gamle og nyere konflikter mellom de kvinnelige deltakerne. En av dem er medeier i firmaet og er derfor dypt involvert i de mer lysskye delene av virksomheten, det er historier om alkoholisme og andre avhengigheter, noen tråder peker tilbake på en slags treningsleir som noen av kvinnene var med på i ungsomstiden. Flere av dem har barn i tenårene som har sine utfordringer.

Aaron Falk har sine egne traumer  som plager han, i tillegg til den ene hånden hans som ikke er helt leget etter skogbrannen han var med på å slukke. Og så er det oppdragsgiverne hans som henger over skuldrene hans og er fin lite interessert i hele etterforskningen bare de får tak i de avslørende papirene på bedriften. 

Jeg synes det var fin driv over historien, og selv om vi fikk vite mye gjennom tilbakeblikkene fra turen hadde forfatterne mange overraskelser på lur. Det er flere gode karakterbeskrivelser og mye spenning mellom de involverte personene. Kjærlighet, omsorg, ømhet, misunnelse og hat - og mye dramatikk. Og de som måtte tro at Australia bare er sommer, surfing og hetebølger får lære noe annet! 

torsdag 15. oktober 2020

Tove Ditlevsen: Barndom. Ungdom. Gift

I litteraturgruppa ble vi enige om å lese et eller annet av Tove Ditlevsen og jeg valgte disse tre erindringsbøkene. De to første ble utgitt i 1967 og den siste i 1971. Men Tove Ditlevsens romaner er så vidt jeg vet alle sterkt påvirket av hennes oppvekst og erfaringer.

Tove vokste opp i en arbeiderfamilie i et fattig strøk i København. Faren kom fra en gård på Jylland, var glødende sosialist, leste bøker og fulgte med i det som skjedde i samtiden. Moren var 10 år yngre enn faren, vakker, lettlivet og virker i grunnen relativt lite opptatt av de to barna sine, Tove og Edvin. Tove er selv først og fremst opptatt av bøker, først av å lese dem, deretter å dikte selv. Hun begynner tidlig å skrive vers og levde gjennom skrivingen av og til nesten i sin egen verden når hun ikke fulgte med sin mer drevne venninne Ruth rundt på fantestreker. Hjemme hadde hun det greit nok. De var alltid fattige men hun ble ikke hundset eller plaget. Så var det heller ikke noen som så henne som det fabulerende barnet hun var. 

Utdanning utover folkeskolen kom ikke på tale selv om Tove hadde skoleevner i massevis. Det var naturligvis økonomiske hindringer men ingen av foreldrene syntes det hadde noe for seg. Moren fordi hun ikke forsto nødvendighet av skolegang overhodet og faren mente hun ikke trengte utdanning fordi hun var jente. Hun fikk først noen husposter men var ikke lenge i noen av dem. Deretter jobbet hun som kontordame, hun kunne da i hvert fall lese og skrive helt utmerket.

Diktingen er det viktigste i Toves liv.  Hun klarer seg greit nok i de mange jobbene hun har. Tilpasser seg aldri helt men nok til å holde det gående. Hun deltar i selskapelighet og dans og har flere kjærester, men det en eldre mann som kan gi henne det hun egentlig vil ha - utsiktene til å få publisert diktene sine. Hun går inn i et ekteskap med denne redaktøren av det lille magasinet "Vild Hvede". Han er 53 år, ekteskapet blir både lidenskapsløst og kjærlighetsløst - men Tove får gitt ut en diktsamling med de nye kontaktene hun får gjennom sitt ekteskap.

Hun har flere affærer, bl.a. med Piet Hein. Så treffer hun en ung student som hun blir ordentlig forelsket i. Hun skiller seg fra redaktøren og gifter seg med Ebbe. Tove er en stigende stjerne på den litterære himmel og skal komme til å forsørge sin mann. De får et barn og hun er lykkelig som mor, som kone og kjæreste og som forfatter. Så blir hun gravid igjen og synes det kommer altfor brått. Etter en desperat jakt finner hun en lege, Carl, som går med på å utføre abort. Han gir henne petidin som bedøvelse under inngrepet og hun opplever sin første rus. Den blir en så sterk opplevelse for henne at det overgår alt, også hennes kjærlighet til Ebbe og åpner veien inn i en tilværelse med dop og pillemisbruk. Tove flytter sammen med Carl for å få oppleve rusen igjen og han gir henne det hun ber om og mere til. Etter mange år med stadig sterkere medisiner kommer hun omsider under avrusing og behandling og kommer seg også vekk fra Carl og hans skadelige innflytelse. Men morfintrangen vil forfølge henne resten av livet. 

Dette er tre tynne fliser av noen romaner men de rommer så mye likevel. Det som slår meg mest er hvor åpenhjertig Tove Ditlevsen utleverer først og fremst seg selv men også sine nærmeste. Men det er ingen store, dramatiske  avsløringer, hun forteller bare (tilsynelatende, ha vet vi?) om hvordan det var. Hun er mest brutal mot seg selv , legger åpent frem sine svakheter men også sine drømmer og lengsler.  Og så er også bøkene glimrende tidsbilder og miljøskildringer av Københavns fattigkvarter, av skrivestuene og kontorene og av kunstnerkneipene,  på 30- og 40-tallet.

onsdag 30. september 2020

Barbara Kingsolver: Unsheltered

Denne romanen foregår i og rundt et hus i to tidsepoker - i 1871 og i nåtiden, dvs. 2016.  Huset ligger i  Vineland, en liten by i New Jersey som ble bygd opp av eiendomsutvikleren Charles Landis som et slags idealsamfunn. Handlingen alternerer mellom de to tidsepokene.
Huset er en flott, stor enebolig som dessverre er belemret med diverse konstruksjonsmessige feil. Ille i 1871, og så mye verre 140 år senere. 

I 1871 har realfagslæreren Thatcher Greenwood, hans vakre, 10 år yngre kone Rose, hans svigermor Aurelia og Roses lillesøster Polly nokså nylig flyttet inn. Det er bare seks år siden borgerkrigen sluttet og amerikanerne slikker fremdeles sine sår etter den blodige krigen. Thatcher kommer fra svært beskjedne kår men har klart å få seg en god utdannelse. Han er vitenskapelig orientert og begeistret for Darwins oppdagelser. Han er en lærer som streber etter å få elevene sine til å oppleve hvor fantastisk naturen er og liker å ta dem med på ekskursjoner og utføre eksperimenter. Han møter kraftig motstand fra sin overordnede, rektor Cutler sommener at Darwin er Antikrist og at en ikke trenger annen vitenskap enn Bibelen. 

Thatcher får ikke mye støtte hos sin kone som kommer fra en velstående familie og viser seg mer og mer opptatt av status, hester og pene klær. Men Thatcher finner en venn og samtalepartner i den eksentriske naboen Mary Treat. Hun er en selvlært vitenskapskvinne og en samarbeidspartner av Darwin og andre samtidige vitenskapsmenn. Hun lever og ånder for å utforske naturen og for å utføre vitenskapelige eksperimenter. Hennes hus er som et laboratorium fylt av glass og krukker med edderkopper og annet småkryp. Hun blir en trøst og støtte for Thatcher i hans kamp for å få utføre en anstendig lærergjerning.

I 2016 har journalisten Willa Knox, hennes ektemann læreren Ianos, svigerfaren Nick og datteren Antigone, "Tig" flyttet inn i dette huset som Willa har arvet fra sin tante. Det er det eneste stedet de har råd til å bo, for etter Willa mistet jobben sin klarer de seg svært dårlig økonomisk selv om begge har jobbet hele sitt liv. Tig har nettopp kommet tilbake fra et lengre opphold på Cuba og en håpløs kjærlighetsaffære med en gift kubaner. Huset er i svært dårlig forfatning, de har ikke råd til å reparere det og i løpet av boka ramler det også gradvis sammen, taket ødelegges i en storm og flere og flere rom blir ubeboelige. I bokas første kapitel kommer også sønnen Zeke hjem med sitt lille spebarn, helt nedbrutt etter at hans kone Helene har tatt livet sitt. Han reiser snart tilbake til Boston og Willa og Ianos tar seg av Dusty.

Så vi har da dette liberale og sympatiske ekteparet med sin lille pleiesønn, den rebelske datteren, den ultrakonservative gamlingen og sønnen som etterhvert blir sterkt involvert i den nye nettbaserte økonomien. Kingsolver bruker disse personene til å spille ut typiske roller i det nåtidige USA, og dette synes jeg også blir bokas svakhet. Selve handlingen her blir ikke så interessant, den blir mer et bakteppe for utredninger om problemene i det amerikanske samfunnet som det dysfunksjonelle helsevesenet, klimaproblemene, konsumsamfunnet, den hasardiøse økonomien. Flere av romanene hennes jeg har lest blir for sterkt preget av hennes politiske syn (mye av det er jeg enig i)og her blir det også for mange analyser lagt i munnen på personene, for mye tydeliggjøring. Jeg synes faktisk handlingen som foregår på attenhundretallet blir mer levende. 

Willa oppdager etterhvert at Mary Treat har bodd i området og blir mer og mer fascinert av hennes meritter. Dette blir i tillegg til det håpløse huset, linken mellom de to handlingene, og det synes jeg fungerer riktig godt i boka. Ja, og på det personlige plan blir jeg også rørt av hvordan Tigs forhold til sin lille nevø utvikler seg.

Byen Vineland eksisterer virkelig og mordet og den påfølgende rettsaken vi hører om i boka fant også sted. Mary Treat er en historisk person og det er også Charles Landis. Noe ev det beste jeg sitter igjen med er at jeg ble kjent med Mary Treat som fremstår som en enestående kvinne og forsker. Men det er langt igjen til Kingsolvers fantastiske roman "Gifttreet". "Lakunen" var også en flott roman. 

torsdag 24. september 2020

Jackie Baldwin: Perfect Dead

 Dette er den andre kriminalromanen jeg leser med den katolske eks-presten Frank Farrell i hovedrollen som kriminaletterforsker i Dundee i Skottland. Han og kollegaen Mhairi kommer her borti en kunstnerkoloni i en skotsk småby. 


I prologen møter vi ungjenta Ailish, sannsynligvis irsk som bor i kolonien sammen med en kunstner. Vi  har all grunn til å tro det ikke går så bra med henne. Noen år etter blir kunstneren Monro Stevenson funnet skutt i et landsens hus og Farrell er på saken  Alt tyder på selvmord, men Farrell føler det er noe som ikke stemmer. Monro Stevenson var tidligere en del av kunstnerkollektivet.

Parallelt etterforsker kollegaen hans, Kate Moore en serie falsknerier som ser ut til å ha forbindelser til det samme kunstnerkollektivet.  Etter hvert nærmer de to etterforskningene seg hverandre og samtidig blir et lik av en kvinne oppdaget ute på heiene.

Det skal ikke mye fantasi til å gjette at disse tre sakene har en viss sammenheng, men hva og hvem og hvorfor er ikke så lett og se. Det blir en temmelig krevende og intens etterforskning med spaning og undercover virksomhet som  ender svært dramatisk. 

Frank Farrells sjef og gamle venn DCI Lind sliter i sitt ekteskap med Laura, Franks barndomskjæreste.  Hun har sporet helt av etter en spontanabort. Dette blir liggende som en skygge over Frank også, men jeg synes heldigvis at privatlivet til etterforskerne ikke blir altfor dominerende i denne boka.

Jeg kan godt like miljøbeskrivelsene og plottet og det ligger mye spenning i hva som dukker opp bak neste sving. Helt mot slutten gjetter jeg (riktig) hvem som har gjort hva, men jeg har jo lest prologen og det har ikke etterforskerne så det er helt greit. 

Det katolske miljøet som Frank Farrell er knyttet til har jeg ikke støtt på i så mange britiske kriminalromaner. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og kjenner meg litt igjen. Men jeg håper virkelig ikke Frank Farrell forlater politiet og går tilbake til prestegjerningen igjen for jeg tar gjerne mer av skotsk, dyster krim.


onsdag 23. september 2020

Elizabeth Strout: The Burgess Boys

Jeg er fan av Elizabeth Strout. Jeg elsket Olive Kitteridge og Lucy Barton og de to "oppfølgerne" deres, "Olive, igjen" og "Hva som helst er mulig". De har alle til felles at de er bygd opp av en serie med historier som henger mer eller mindre løselig sammen og til sammen utgjør et hele. Dette er en skrivemåte som jeg synes Elizabeth Strout har et godt tak på. Denne romanen ble gitt ut etter Olive Kitteridge,og jeg var nysgjerrig på hvordan hun skrev i dette formatet som er en mer "vanlig" roman med en relativt sammenhengende fortelling.

Vi møter brødrene og juristene Jim og Robert/Bob Burgess. Susan, tvillingsøsteren til Bob er også med, og Helen, Jims ektefelle får også mye plass. Men i sentrum står likevel de to brødrene. De er vokst opp i Maine, i småbyen Shirley Falls og er velkjente der av to grunner.  

  1. Minstegutten Bob forårsaket som 4-åring en bilulykke som kostet faren livet. 
  2. Jim var forsvarer for en berømt popsanger som var tiltalt for mord og fikk ham frikjent mot alle odds.

Begge disse hendelsene møter vi igjen gjentatte ganger i romanen. Men det er en annen juridisk sak som står i sentrum: Susans sønn, einstøingen Zach får et innfall og stjeler et grisehode på et slakteri som han kaster inn i moskeen til den somaliske menigheten i Shirley Falls. Han blir pågrepet og tiltalt for hatkriminalitet og saken blir en het potet i småbyen som har et nokså nytt somalisk miljø og har hatt nok gnisninger fra før når dette kom opp. Her skal det statueres et eksempel!

Handlingstråden i boka blir utviklingen i tiltalen mot Zach og hvordan den blir møtt i byen, hos myndighetene, i det somaliske miljøet og i familien som gjør hva den kan for å stille opp for den "fortapte" tenåringen. Familien står sammen om å hjelpe Susan og Zach, men likevel sprekker den i sammenføyningene og det er vel her den største dramatikken utspiller seg. Særlig da mellom de to brødrene og etter hvert også mellom Jim og Helen.

Den kjekke Jim er den eldste, den dyktigste juristen, han som har steget høyest i gradene og blitt kjendisadvokat, med en vakker og rik kone og tre prektige barn, flott hus og fine ferier. Alle forventer at Jim ordner opp og han holder da også en strålende tale på et åpent forsoningsarrangement i Shirley Falls. 

Småfeite og kanskje litt forsofne Bob er fraskilt fra sin første kone, barndomskjæresten Pam som ikke klarte livet i et barnløst ekteskap og som er gift på ny og har to sønner. Bob drikker for mye, særlig når han kjeder seg og den ene dagen er lik den andre. Bob har lett for å rote det litt til. Det unnlater ikke Jim å gjøre ham oppmerksom på. Men Bob er egentlig en grei og jovial type som det ikke går an å mislike. Begge brødrene bor i New York, langt borte fra hjembyen i Maine, der er det bare Susan som har blitt igjen.

I det hele tatt øker min irritasjon over Jim etter hvert som boka skrider fremover. Alle ser opp til ham, men han oppfører seg i virkeligheten som en drittsekk overfor de nærmeste samtidig som resten av verden beundrer ham.

Det ligger nok av spenninger i dette familieforholdet og det overskygger all dramatikken rundt rettsaken til den nokså forskremte Zach - og det er vel også meningen med boka. Vi kommer også tilbake til den gamle historien med bilulykken som virkelig har tynget de tre søsknene hele livet, hver på sin måte.  Hva skjedde egentlig den gangen? Og hvordan vil det gå med Jim og Helen og vil Bob klare å få en ny retning på livet sitt?  Boka ender åpent men kanskje med en lett optimisme. Jeg sitter igjen med en følelse av at kanskje noen av dem vil få et greit liv i fremtiden.

Jeg synes boka har blitt et svært vellykket familiedrama og i tillegg synes jeg den gir et godt og balansert innblikk i utfordringene som møter de somaliske flyktningene i USA. Selv om dette er en hel, sammenhengende fortelling flyttes ståstedet mellom de viktigste hovedpersonene og noen ganger også til enkelte bipersoner som den eldre somalieren Abdikarim, som til Bobs ekskone Pam og til Zach selv. Dette synes jeg fungerer svært godt og gir romanen liv og balanse.  Ingen helter, ingen skurker, bare mennesker.

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz; Mannen som elsket Sibir

Forfatterne av denne boka ble presentert en stor mengde dagbokmateriale fra en av etterkommerne etter Fritz Dörries med ønske om at det kunne skrives om og gis ut.  Dörries var en tysk naturvitenskaps mann som tilbrakte mange år i sitt liv i Sibir.  Ekteparet ble interessert i materialet og begynte å bearbeide det sammen til noe som de har kalt en roman.  

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig fascinert av Russland og Sibir. Jeg vet ikke hva det er som jeg finner så tiltrekkende, men noen av mine yndlingsbøker handler om Sibir, helt fra Jules Vernes "Tsarens Kurer" som jeg leste om og om igjen som barn, via den fantastiske "I reinmånens tegn" om en kvinne i en sibirsk jegerstamme i førhistorisk tid som jeg leste for over 20 år siden, Colin Thubrons reiseskildring " In Siberia" og finske Katja Kettu sin "Nattsvermer". 

Russerne har drevet de forferdeligste fangeleire i dette isødet både i Tsar-Russland og i Stalins Sovjetsamveldet. Den sibirske tundraen er både kaldt og gold. Alt dette vet jeg, men likevel holder ikke landskapet opp å fascinere meg.

Fritz Dörries kom fra en forskerfamilie og var interessert i Sibir helt fra han som barn så en tegning av en sommerfugl fra området, og studiet av sommerfugler var nok det som ble viktigst for han under de mange reisene han foretok. Som 25-åring reiste han for første gang. Først med båt til Middelhavet, gjennom Suezkanalen og hele veien forbi India, Indokina, Kina og til Japan der han gikk i land. Han gikk til fots gjennom Japan og tilbrakte så flere år på øyene utenfor Vladivostok og på fastlandet langs den mektige Amurfloden. Han kartla og beskrev dyre- og plantelivet, både sommerfugler og firbeinte dyr. Han levde for det meste alene i primitive hytter og skur som han fikk satt opp men hadde også mye kontakt med den lokale befolkningen.  Etter de første turene hans fulgte også to av brødrene med ham.

Dette livet fortsatte Fritz Dörries med i 22 år, til 1899. Ekspedisjonene hans varte typisk i 5-6 år. Noen ganger reiste han med båt hele veien, og noen ganger med tog, hesteskyss og elvebåter. Tog så langt russerne hadde bygd ut den transsibirske jernbanen, elvebåter når elvene var farbare. Fra reisene sine brakte han med seg tonnevis av materiale til museum og samlere og på de siste turene hadde han også med seg levende dyr, blant annet noen sjeldne hjortearter til en godseier i England.

Det var altså ikke bare sommerfugler Dörries traff på når han vandret rundt i Sibir. Han har utallige historier om møter med ville dyr, bjørn som nettopp har våknet fra dvalen, enslige ulver, men også større ulveflokker,  og så - ikke minst - den sibirske tigeren som han hadde mange sammenstøt med, alle utrolig nok med uheldig utfall for tigeren. 

Ble det en bra bok av dette? En stund var jeg litt i stuss om det ville bli altfor mange gjentagelser av jakthistorier og iskalde sledeturer, men så merker jeg at forfatterne klarer å legge inn nye synsvinkler hele tiden. Av og til får vi kjennskap til noen av de lokale stammene som bor i området, andre ganger møter vi de voldsomme kreftene i elvene i Sibir når isen går om våren. Beskrivelsene av naturen rundt Baikalsjøen er bare helt magisk. Så min opplevelse av boken er at det hele tiden skjer noe nytt.

Så er også boka preget av den samme optimistiske holdning til vitenskapen og til fremtiden som jeg også nevnte når jeg skrev om romanen "Dresinen". For hva er det som er Dörries' prosjekt? Jo, han skal kartlegge og beskrive verden så vi kan lære av den! Og ja - han dreper mange dyr. Noen for å skaffe seg mat. Andre for å studere dem, det gjelder ikke  minst de utallige sommerfuglene, eller for å skaffe inntekter som bidrag til å finansiere videre reiser. Det er ingen massenedslaktning av dyr som vi f.eks. møter i John Williams' "Butcher's Crossing".

Min eneste innvending  er mot presentasjonen av boka, jeg synes ikke at det er en roman. Det er helt klart en skjønnlitterær bok, men jeg synes det er mer en krysning mellom reisebeskrivelse og biografi. Men dette går ikke utover den store gleden jeg hadde over å lese boka. Og så har jeg ikke nevnt ennå alle de nydelige bildene, små skisser som er strødd utover boka og gjør den også til en visuell leseopplevelse. 

Carl-Henning Wijkmark: Dresinen

Jeg hørte om denne boken på litteraturfestivalen "Kapittel" for en del år siden og syntes det lød spennende - en reise med en mann og noen dyr på en dresin over havet.  Så dukket den opp på bokbytur i Tvedestrand og den fikk bli med hjem der den har ligget i mange måneder til tiden var moden for den.

Handlingen foregår i tiden rundt utbruddet av første verdenskrig.  Den belgiske jesuittpresten Moulin har sitt virke ved Kongofloden. Han er nok mer opptatt av forskning enn sin prestegjerning. Kolonien oppdager tre menneskelignende aper i områder som kretser rundt kolonien og er tydeligvis svært opptatt av jernbanen. En rekke omstendigheter bringer Moulin og de tre apene ut på en ferd ut på havet på en ombygd dresin. Apene har en drøm om å komme til London som noen har vist dem bilder av mens Moulin er mest interessert i om han kan klare å "utvikle" apene enda nærmere et menneskelig levesett.

Ferden bringer disse tre over havet til den andre siden av Atlanteren samtidig som verdenskrigen bryter ut. De reisende bringes tettere sammen men Moulins forsøk på å "menneskeliggjøre" sine reisekamerater kommer på mange måter til kort. En tid lever de i skjul på den svært tynt befolkede St. Helena, øya der Napoleon tilbragte sine siste dager. senere møter de en tysk ubåt og når de omsider lander i Sør-Amerika treffer de på nybyggere og kolonialster av mange slag, ikke alle er like hyggelig bekjentskap.

Det er en eventyrlig bok og en bok der du ikke spør deg om dette er sannsynlig eller mulig men godtar det universet som forfatteren har skapt.  Jeg var også fascinert av den ukuelige optimismen og troen på vitenskapen som jeg ogå har funnet i mange andre bøker med handling fra begynnelsen av det tyvende århundrede. Dette var en skikkelig lesefest!

fredag 4. september 2020

Robert Seethaler: Tobakkshandleren

Tobakkshandleren av Robert Seethaler (Ebok)

En roman fra Østerrike om livet i Wien før, under og etter nazistenes maktovertakelse i 1938. Bondegutten Franz  fra Salzkammergut er 17 år når morens elsker og velgjører, den rike Preininger drukner. Det blir ikke lenger noen enkel sak for henne å forsørge den litt bortskjemte og naive gutten, og han blir derfor sendt til en bekjent av moren som driver en tobakkshandel i Wien. Otto Trsnjek mistet det ene beinet under første verdenskrig og livnærer seg på å selge tobakksvarer, aviser og diverse småtterier som pleier å fylle tobakksbutikker verden over. 

Franz sine oppgaver i butikken er helt overkommelige, og han finner seg greit til rette, men etter en tid begynner han å fundere på livet sitt. En av de faste kundene er en gammel professor, idiotdoktoren som mange kaller ham, dr. Sigmund Freud. Franz innynder seg hos professoren med sigarer av ypperste klasse og ber han om råd, og det bringer han ut på jakt etter kjærligheten, men det bringer ham også et vennskap med den gamle psykoanalytikeren. Kjærligheten treffer han i den bøhmiske varietedanseren Anezka, en svært fremmelig jente. Det blir en stormende og ensidig forelskelse som skaffer Franz mange søvnløse netter, men snart får han alvorligere spørmål å miste nattesøvnen over.

Boka skildrer nazismens fremvekst i Østerrike og spesielt Wien sett nedenfra, på gaten , blant butikkeiere, postbud og skuespillere. Vi ser hvordan begeistringen for det tyske blomstrer opp sammen med forakten for jødene og med frykten for terroren. Freud er ikke den eneste jøden som handler hos Otto Trsnjek og snart er dette nok til at Otto blir innbrakt og Franz sitter igjen med butikken alene. Så får vi høre hvordan det går med Freud, med Anezka og med Franz i tiden etter Anschluss. 

Det er en nokså rørende skildring av den naive unggutten Franz sitt møte med storbyen, med den brutale fremveksten av nazismen og med kjærligheten. En fin, men også ubehagelig lesestund med brutaliteten som vokser frem. Flotte miljøbeskrivelser av tobakksbutikken som et møtested med aviser, magasiner og nyheter mens det ennå fantes en noenlunde fri presse. Dessverre synes jeg boka blir litt for enkel, litt for etterpåklok til at jeg helt kan dele den store begeistringen den har møtt hos mange andre lesere. 

torsdag 3. september 2020

Ida Jessen: Telefon

Telefon af Ida Jessen – anmeldelser og bogpriser - bog.nu

Lisa var prest i Hvium og i boken "Det første jeg tenker på" ble hennes syv år gamle sønn Gustav overkjørt og drept av en bil som stakk av fra åsstedet. Det har nå gått mange år, Lisa og mannen  Fredrik  har fått en datter, Dafne og de bor nå i København der Lisa nettopp har startet å jobbe som frivillig på en telefontjeneste. Fredrik er reist på konferanse i New York og har tatt datteren med seg. Vi følger Lisa gjennom dager og netter med telefonsamtaler med mennesker som ringer inn, ensomme mennesker, desperate mennesker, mennesker som bare er taletrengte. 

Ghennom de mange, lavmælte samtalene får vi et innblikk i livet på skyggesiden, ensomheten, sorgen og fortvilelsen. Og Lisa snakker med dem alle, hører på hva de vil si, lar dem slippe til, prøver å svare ærlig og åpenhjertig uten å være fordømmende og moraliserende. Det er en vanskelig balansekunst.

Men en dag kommer det en telefonsamtale som inneholder referanser til den tragiske ulykken i Hvium den gangen. Personen ringer opp igjen, flere ganger, og etter noen kontrollspørmål vet Lisa hvem det er hun snakker med. Det blir noen svært opprivende samtaler for Lisa som aldri har kommet seg helt etter å ha mistet et barn. Men hun klarer å stå i det og lærer også litt mer om hva som egentlig hadde skjedd den gangen.

Jeg likte godt "Det første jeg tenker på", og denne lille, lavmælte boka er også svært fin. Jeg synes Ida Jessen er svært dyktig til å utforske menneskenes reaksjoner på det jeg vil kalle hverdagslige problemer og konflikter.  Det er ingen store ord og fakter, men du føler det ligger så mye mellom linjene, mer i det som ikke blir sagt enn i det som blir sagt.

Jeg har flere Ida Jessen-bøker å glede meg til! 

mandag 24. august 2020

Nina Wähä: Testamente

Testamente

Jeg har ikke sett noen anmeldelser på norsk av denne boka, men den var nominert til den svenske Augustprisen for 2019 og etter å ha lest den synes jeg det var vel fortjent!! Nina Wähä er en svensk skuespiller og sanger og også forfatter og hun har gitt ut noen romaner før denne. Det var nokså tilfeldig at jeg fant frem til den.

"Testamente" foregår i det finske Tornedalen, der også forfatterens mor kommer fra. Boka er en slags familiesaga. Handlingen foregår i 1982-83 men med mange tilbakeblikk når vi etter hvert skal følge familien Toimi med moren Siri, faren Pentti og deres 12 levende og 2 døde barn. Det er også en slags mordhistorie som forfatteren skriver på første side, men noen kriminalroman er det definitivt ikke.

Det er ikke akkurat en dysfunksjonell familie vi møter her, selv om forlaget påstår det. Men det er en familie som er preget av dragkamp mellom mørke og lyse krefter og av et nokså tøft liv på den finske landsbygda. Vi møter først den eldste datteren Annie, gravid med Alex som barnefar. Alex er kjærlig og omsorgsfull, Annie er mer tilbakeholden og innesluttet. Men når en av småbrødrene har rent for full fart på sparken og falt opp i kobberstampen med glohett vann til badstuen og havnet på sykehuset rett før jul må storesøster brette opp armene og stille opp. Slik kommer rett inn i den konfliktfylte familien.

Siri og Pentti har for lengst sluttet å elske hverandre. Pentti er mørk og dyster og har vel egentlig bare elsket det første barnet som døde i lungebetennelse. Siri er lys og omgjengelig og elsker dem alle, men med så mange barn er det ikke mulig å se alle hele tiden og samtidig holde dem unna Penttis enkelte ondskapsfulle angrep, så oppveksten har  vært hard for de fleste.

Siri og Penttis skilsmisse og hva som skjer med gården etterpå er den konkrete handlingen som står sentralt i boka. Men vi blir kjent med alle barna, en etter en, tre levende jenter og en død, de andre elleve er gutter. Det er noe ondt og godt i dem alle, selv den ondskapsfulle Voitto som har elsket å plage dyr kan man finne noen forsonende trekk hos. På en måte synes jeg noen av dem blir beskrevet mer som arketyper enn som mennesker av kjøtt og blod, uten at det svekker fortellingen noe. Det er for eksempel Esko, eldste levende sønn, jordbrukeren som er nettopp opptatt av det å dyrke jorda, føre arven videre. Så er det Hirvo, skogmennesket, gutten som er så glad i naturen at han nesten går i ett med den og kan snakke med dyr. Lahja, den yngste av søstrene synes ikke hun er verdt noe, og går inn i et forhold med Matti som mishandler henne og hun blir og blir til tross for volden.

Siri vokste opp i Karelen som da var finsk med en mor som hatet henne og en far og brødre som var glad i henne. Hun falt for den mørke soldaten Pentti som var på vei til vinterkrigen. Han kom fra en Læstadiansk familie i Tornedalen og hadde mye kulde fra oppveksten hos en ukjærlig stemor, og når han først traff en ungjente som likte han var han solgt, så når den finske krigen var over var de ikke sene om å gifte seg og dra tilbake til hjemtraktene hans.

Den kriminelle delen av historien består dels av en brann i en garasje for en del år siden da Tatu ble skadet. dels av en brann på gården i nåtid. Den første brannen får vi en oppklaring av, den andre blir gjenstand for flere diskusjoner og sammenkomster helt frem til de siste sidene.

Boka grep tak i meg fra første stund. Det var kanskje denne dragkampen mellom de lyse kreftene og de mørke som fascinerte meg. Vi får gradvis presentert alle familiemedlemmene og slik får romanen flere fortellere og vi opplever hendelsene fra forskjellige ståsteder. Det er med på å gi boken bredde. I begynnelsen får vi en oversikt over persongalleriet og det er bra, for det er mange ganger jeg må slå opp for å huske hvem som er hvem.

Hvert kapittel blir innledet med et kort resymé om hva som skal skje. Jeg synes dette passer godt med fortellerstilen - forteller stikker seg ofte frem og snakker direkte til deg. Jeg synes det fungerer godt og bryter ikke med stilen ellers som jo er preget av at handlingen er lagt til tiden før Internet, Facebook og mobiltelefoner. Jeg er derimot ikke så begeistret for at forfatteren av og til slenger inn noen litt bråkjekke engelske uttrykk.

Et par steder var jeg litt redd for at det hele skulle tippe over til en slags feelgood-stemning når det for en gangs skyld går bra for et par av personene. Men  selv hos en såpass dyster gjeng er det ikke så usannsynlig med et par lyspunkter underveis og jeg synes likevel ikke boka taper seg. Og så slutter boka med noen betraktninger etter Annie sin nedkomst om hvordan vi må frigjøre oss fra den tyngende fortida.

Boka er på nesten 500 sider, og for en gangs skyld er det helt OK!!! Men hvor blir det av de norske anmeldelsene??

Agota Kristof: Beviset

Bokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota Kristof

Dette er bok nummer 2 i trilogien om tvillingene Claus og Lucas som vokser opp under 2, verdenskrig hos sin nokså groteske bestemor i en småby like ved grensen et sted i Ungarn.  Første bok var skrevet som en dagbok der tvillingene førte en svært nøktern opptegnelse over sine opplevelser i grensebyen. Etter krigen er grensekontrollen minst like streng som tidligere, men nå er det det kommunistiske regimet som vokter grensen. På slutten av første bok klarer Claus å flykte over grensen.

Lucas er nå alene. Han er ensom og savner tvillingbroren som om det var en del av ham selv som hadde forlatt ham. Han holder på å gå helt i hundene, men så klarer han å stramme seg opp, begynner å dyrke grønnsaker i hagen igjen, spiller på kafeene for penger og omgir seg med noen få, gode venner. Det er bokhandleren Viktor, den søvnløse gamle mannen som bor rett overfor Viktor, det er presten som han skaffer mat og den homofile funksjonæren Peter som hjelper ham med ID kort. Det er ikke bare enkelt når han har levd under radaren siden moren kom med tvillingene for 10 år siden uten noen skolegang eller helsetjeneste av noe slag.

Han treffer på den 18-årige moren Yasmine og tar henne inn sammen med den pukkelryggede babyen hennes. De blir boende hos ham og han blir som en farsskikkelse for Mathias. Så treffer han bibliotekaren Clara som er alene etter at mannen hennes ble drept av myndighetene.  Clara er noså motvillig, men etter en tid får de et forhold. Det setter Yasmine lite pris på, og hun truer med å ta Mathias med seg til storbyen. Men en dag er ikke Yasmine der når Mathias våkner og Lucas sier at hun har reist og etterlatt Mathias hos ham.

Så går livet videre. Større og mindre tragedier finner sted blant menneskene som Lucas omgir seg med - til slutt rammer det ham også direkte. Mot slutten kommer også Claus tilbake til byen.

I den første boka var tvillingene en enhet, de fortalte dagboka i kor, du kunne ikke skille den ene fra den andre. I denne boka er de blitt to personer, de har fått hver sine navn - som er anagrammer av hverandre. Er de virkelig to personer? Det blir spennende å lese den siste, kanskje får vi svar på det i den? Ellers er det mye i fortellingsmåten som ligner - alt er beskrevet knapt og saklig uten at det ligger følelser i teksten - likevel er det nok av kjærlighet, ømhet, hat, fortvilelse og desperasjon bakenfor teksten og det er kanskje det som er genialt ved disse bøkene. Spesielt synes jeg Lucas' følelser overfor Mathias kommer godt frem. I den første boka var det krigen og nazismens grusomheter som var bakteppet, men som vi nesten ikke møtte direkte. I denne er det den manglende friheten under det kommunistiske partiveldet som er bakteppet - vi aner også oppstanden i 1956 i bakgrunnen. 

Likevel likte jeg bedre den første boka - den geniale fremstillingen av tvillingenes egenoppdragelse gikk som en rød tråd gjennom boka og den merkelige blandingen av grusomhet og empati som tvillingene omgav seg med. Men jeg ser frem til avslutningen! 

Bergsveinn Birgisson: Reisen til livsvannet

Denne er skrevet av forfatteren til den fantastiske "Svar på brev frå Helga". Jeg er redd for at jeg kommer til å måle alle hans bøker opp mot den!

I 1783 hadde Island et vulkanutbrudd uten sidestykke. Jordskorpen vest for Vatnajökull revnet og skyer av lava og aske formørket himmelen. Utbruddet varte i 8 måneder. Det var en naturkatastrofe av dimensjoner. Store deler av Nord Europa var innhyllet i en tåkedis, avlingene ble ødelagt, beitedyr døde, sykdommer fulgte. 21% av befolkningen på Island strøk med i den sultkatastrofen som fulgte.

Boka begynner i 1784. De danske myndighetene diskuterer hva de skal gjøre med nøden på Island. Et forslag går ut på å frakte den arbeidsføre befolkningen i de hardest rammede områdene, på nordsiden av øya, over til Danmark der de nok kan brukes som billig arbeidskraft i fabrikkene. Hva de skal gjøre med de ikke så arbeidsføre som gamle, uføre, kvinner med små barn osv. er ikke helt med i regnestykket.

Vitenskapsmannen Magnus Arelius Egede (nevø av Hans Egede som misjonerte på Grønland) får i oppdrag å reise til Island for å undersøke forholdene der nord og kartlegge mulighetene for en slik folkeforflytning. Han er et barn av fornuftstiden, fast bestemt på at alle fenomener har en naturvitenskapelig forklaring.  Magnus skal også foreta en del landmålinger for å korrigere gamle kart. Med seg på reisen får han to lokale medarbeidere og en formidabel reisekasse. 

Den unge Magnus er en slags idealist, men kanskje litt naiv. Han velger i alle fall ikke den enkleste utvei som er å fylle noen uker med gledeslivet i Reykjavik mens han skriver oppdiktede rapporter tilbake til København. Nei, han er glødende opptatt av sitt landmåleroppdrag som han synes er uhyre spennende, og han er også interessert i å snakke med lokalbefolkningen der nord - i den grad han er i stand til å oppfatte hva det er de forteller ham.

Det blir en strabasiøs reise, verre enn han har kunnet forestille seg. Han kommer til de fjerneste avkroker og får rikelig anledning til å treffe islendinger - både levende og døde, og det er ikke alt han opplever som går an å forklare ved hjelp av de vitenskapelige metodene han sverger til. Tilslutt havner han i den ytterste elendighet. Hans reisefeller har forlatt ham, uværet tok reisekassen og han overlever såvidt det er. Og så er det livsvannet, da, det helsebringende livsvannet som han får stifte bekjentskap med, men vil det hjelpe ham? Og kan han tro på det?

Det er mye godt å si om denne romanen, ikke minst alt den viste meg om de harde livsvilkårene til islendingene under de truende vulkanutbruddene og under det danske eneveldet som forbød islendingene å bruke en del av sine naturressurser selv og også forbød handel med nederlandske handelsskip. Magnus Arelius Egede er også et interessant bekjentskap - hans ungdommelige entusiasme for fornuftsfilosofien sammen med hans manglende forståelse for livsvilkårene der oppe i nord var det en fryd å lese om. Jeg måtte også prøve å slå opp stedsnavn på Google Maps underveis for å følge med på hvor reisen gikk. 

Likevel kommer ikke boka helt opp på høyde med "Brev frå Helga". Den boka hadde en egen innlevelse i hovedpersonen som gjorde at jeg ble berørt av det han skrev. Jeg savner litt av innlevelsen i hovedpersonen Magnus - han blir mer en interessant person fra en annen tid. Jeg klarte ikke å bli så personlig engasjert i Magnus Aurelius og hans reisefeller.                   

onsdag 19. august 2020

Annie Ernaux: En lidenskap

En lidenskap

Det virker som om Annie Ernaux' forfatterskap er ganske hett for tiden. Den nylig oversatte "Årene" får glitrende anmeldelser både her og der. Den var ikke ledig, og jeg reserverte denne lille kortromanen som ble utgitt på fransk i 1991.

Annie Ernaux skriver for det meste romaner som er selvbiografiske, dvs. de bygger i høy grad på egne erfaringer men er likevel litterære romaner. Ofte bruker hun sitt eget fornavn på hovedpersonen. I denne boka har bokas jeg-stemme ikke noe navn. Hovedpersonen forteller om sin lidenskap for en mann, en gidt mann, en utlending som arbeider i Paris som av og til reiser tilbake til sitt hjemland i Østeuropa et sted. 

Det er den altoppslukende lidenskapen hun skriver om, der hele hennes tilværelse dreier seg om hennes forhold til ham, hun lengter etter deres korte elskovsmøter, hun venter på at han skal ringe henne, hun tenker på hva hun skal ha på seg, hun leser om landet hans, han blir omdreiningspunktet i livet hennes.  

Pussig nok faller tankene mine på et par av bøkene til Elena Ferrante, som også beskriver besettelse på en intens måte. Men Ferrante ser  besettelsen utenfra, hun sørger for at vi blir vitne til den, mens Ernaux gir oss et nokså direkte innblikk i besettelsen. For meg blir dette først og fremst en bok om en besettelse, en nokså usunn og selvdestruktiv besettelse, selv om forfatteren ikke beskriver den direkte slik. Det er godt og intenst, men jeg kjenner likevel litt for mye avstand til at jeg lengter etter neste bok. Det kan likevel hende at jeg går løs på "Årene".

fredag 14. august 2020

Katrine Marie Guldager: Bjørnen

Bjørnen

Jeg liker å finne bøker når jeg er i utlandet. I juni var vi en liten tur i Danmark, og det er mye dansk litteratur som ikke blir oversatt til norsk og heller ikke finner veien til verken bokhandlere eller bibliotek her hjemme. Denne så lovende ut.

Sist jeg var i Danmark kjøpte jeg en fin liten novellesamling av Guldager som alle hadde handling fra København. Dette er en roman om en kvinne, Vibse, som er over livets middagshøyde og ikke helt i takt med tilværelsen. Hun kjører opp til familiens hytte i et nokså øde område i Sverige (hvor??) for å være alene. Men det blir snøstorm, strømmen går og det er slett ikke så greit å være alene. Og er hun alene?

Katrine Marie Guldager har en nokså minimalistisk skrivemåte. Det er ikke mange overflødige ord. Men hun klarer utmerket godt å formidle Vibses frustrasjoner, fortvilelse og etterhvert desperasjon - for dette begynner å gå på livet løs, og vi tror på det! Hun står ikke i fare for å tørste ihjel,  men sult og kulde blir større og større trusler. Og så er det bjørnen, da.....

Jeg har lese Helle Helle sin roman om de to som går seg vill i en dansk skog og får betydelige problemer om de ikke akkurat er døden nær. Og den trodde jeg på. Her er Vibse alene i de dype svenske skogene med frost og kulde og store avstander, for ikke å snakke om de indre frostskadene hun nylig har fått, både på jobben og privat. Det er ypperlig beskrevet, og svært troverdig.

I løpet av de 172 sidene (og sidene er små) blir vi svært så godt kjent med Vibse og danner oss også et levende bilde av det kalde og ulendte terrenget og av alle de håpløse aktivitetene for å skaffe mat og brensel.  Det er glimrende gjort!!

Susan Hill: The comforts of home

The Comforts of Home: Simon Serrailler Book 9 - Susan Hill ...

Jeg er alltid nysgjerring på nye krimforfattere. Denne kjøpte jeg i Glasgow i januar da jeg var på festival. Temaet virket lovende - DC Simon Serrailler, seriens hovedperson har et rekonvalesensopphold på en den skotske øya Taransay. Så skjer det et drap og pga ressursmangel blir han engasjert. 

Boka fikk gode anmeldelser og hva kan slå en god krim på en (nesten) øde øy? Det var mye bra her - vi følger Simon i de dramatiske dagene på sykehuset og i perioden når han begynner å vende seg til det barske livet på Ytre Hebridene i all slags vær, blir kjent med lokalbefolkingen og får besøk av sin unge nevø som ikke vet opp/ned på livet sitt.

Samtidig følger vi flere  andre parallelle handlinger, det er trillingsøsteren og trebarnsmoren Cat og hennes kjæreste som er Simon sin sjef, det er deres far Richard som prøver å leve det gode liv i Provence og det er Marion Still, mor til Kimberley HStill som forsvant sporløst for fem år siden og som gjør hva hun kan for å få politiet til å gjenoppta saken. 

Obduksjonen av den drepte på Taransay gir et svært overraskende resultat. Ikke så lang tid etter blir Simon fritatt for videre etterforskning da et permanent team fra fastlandet er satt på saken. Men Simon finner den sannsynlige løsningen like før han forlater øya.

Alle disse parallelle historiene blir godt fortalt og jeg er spent på hvordan de vil flette seg sammen. Så blir også Simon satt på nok et uoffisielt oppdrag, nemlig å se på den gamle forsvinningssaken. Det blir dette han kommer til å jobbe videre med gjennom resten av boka. Og her synes jeg boka begynner å tape seg. Det viser seg at de forskjellige historiene til søsteren og faren egentlig ikke har noen betydning for saken, de er bare med for å fortelle mer om privatlivet til Simon Serrailler.  Jeg synes generelt ikke at privatlivet til etterforskerne bør ha for mye plass i en kriminalroman - og her er det en klar svakhet. Disse historiene er ikke interessante nok til å forsvare en såpass stor plass i boka, det blir bare unødig fyllmasse. Og når det gjelder selv oppklaringen av Kimberleys forsvinning fader den på en måte ut, uten at vi får noe særlig informasjon om hvordan det går med den mistenkte.

Dette var skuffende og frister ikke til mer lesing om Simon Serrailler og hans familie.  

tirsdag 28. juli 2020

Sayaka Murata: Døgnåpent

Døgnåpent av Sayaka Murata (Innbundet)
En liten  bok på 157 sider om den 36-årige Keiko som jobber i en døgnåpen kiosk i Tokyo. Og ikke bare jobber hun i kiosk, hun er ikke engang fast ansatt men jobber på timebasis. Og det har hun gjort i 18 år.

Keiko er ikke som andre. Som barn var det flere episoder der hun hadde en sterkt avvikende adferd fordi hun misforsto eller overtolket signaler fra jevnaldrende eller fra voksne. Uten at jeg har så mye greie på det oppfatter det som en form for autisme eller kanskje Asberger. Hun klarte seg på et vis gjennom skoleårene og på universitetet, men hadde svært vanskelig for å få seg arbeid. Inntil kioskjobben dukket opp.

Keiko går inn for kioskarbeidet med liv og lyst. Hun lærer seg alle detaljene prikkfritt, hvilke varer det trengs mye av i godt vær og hvilke som er populære i regnvær, når det må fylles på varer, presentasjon av salgskampanjer osv.. Hun har lært seg den perfekte opptreden i en døgnkiosk, både mot kunder og mot kolleger, i alle fall når ikke det blir for personlig. Hun er i jevnt godt humør og kiosken er blitt en del av henne - hun hører lydene av den selv i søvne.

En samling gamle klassevenninner får øynene hennes opp for at hun kanskje må gjøre noen forandringer i livet sitt, for hun blir stadig konfrontert med hvorfor hun ikke har fast jobb. Eller kjæreste. Eller mann. Eller barn. Så når den tidligere ubrukelige kollegaen hennes, døgenikten Shiraha dukker opp får hun en idé. Men det faller ikke riktig ut som hun hadde tenkt seg og til slutt finner hun ut hvor hun egentlig hører hjemme.

Boken er kort og lettlest, men det er fine beskrivelser av det moderne arbeidslivet midt i millionbyen Tokyo. Det som vi ofte ser ned på som noe overfladisk, som vi foraktelig kaller Fast Food fremstår plutselig som et vesentlig element i det moderne samfunn. Det er også interessant når Keiko beskriver hvordan hun tilpasser språk og klesdrakt til andres forventninger, og helt tydelig er tilfreds med det, ja dette er faktisk svært viktig for hennes personlige trygghet.

Jeg reagerer jo først veldig på Shiharas fremtoning - ikke bare lar han Keiko forsørge seg samtidig som han kommer med det ene nedsettende kommentaren etter den andre om hennes utseende, han tillater seg også å ha et slags filosofisk forsvar for sin egen latskap. Men så forstår jeg at dette betyr overhodet ikke noe for henne - det som er viktig for henne er å ha kontroll over livet sitt. Og det får hun jo på slutten, på sin måte.


Karin Smirnoff: Vi for upp med mor

Vi for upp med mor av Karin Smirnoff (Heftet)
I boka "Jag for ner til bror" reiser Jana Kimmo til sin tvillingbror i den norrlandske småbyen Smalånger og ender opp med å redde han fra å gå under i alkoholisme. Samtidig jobber de seg igjennom minnene fra sin vanskelige oppvekst med en brutal og ondsinnet far som også var overgriper og en mor som ikke blandet seg inn.

Nå er mor Siri Kimmo død, og på dødsleiet ber hun om å få bli begravet i byen Kukkujärvi i Norrbotten der hun har en gravplass og forteller også at hun eier et hus der oppe. Hun har også et brev til Maria halvsøsteren deres som hun ber dem om å overlevere.

Så Jana og Bror pakker bilen og kjører nordover med kisten og det hele. Småbyen Kukkujärvi er dominert av en læstadiansklignende sekt der kvinnene er underdanige og alt styres av pastoren for menigheten. De får bo hos slektningen Jussi Rahanni som selv har fjernet seg fra sekten. Men allerede etter første møte med menigheten blir Bror tiltrukket av det fanatiske, men tette miljøet og bestemmer seg for å bli en del av det.

I resten av boka anstrenger Jana seg for å få Bror på bedre tanker, hun prøver seg også på moren sitt hus der et par alkoholikere har flyttet inn og nekter å slippe henne til. Hun får til slutt jobb som lærer i forming og tegning og har en viss suksess med det, selv om ungene stort sett bare har lært å tegne Jesus. Jana sin "gamle" elsker John, spøker i det fjerne, men Jussi er nærmere og tryggere og god å ha. 

Jana og Bror treffes tross alt av og til og leser igjennom Siris brev til Maria. Siri fikk Maria etter at den daværende pastoren hadde misbrukt henne og hun ble fratatt barnet ved fødselen. Maria tok sitt eget liv, men det visste ikke Siri. Det fremgår mer og mer av det lange brevet at Siri var mest opptatt av Maria som ble tatt fra henne ved fødselen.  Dette er noe av det som Jana sliter mest med i livet sitt - at hun (og bror) ikke fikk ta del i morens kjærlighet.  

Forholdet mellom Siri og Maria er også en parallell til Janas forhold til Diana, Janas datter som ble tatt fra henne etter fødselen da var en jente på 16 år. Diana ønsker mer kontakt med moren - men Jana synes det er vanskelig. Det er jo først og fremst den lille babyen som hun savner og alle barneårene, det er ikke det samme å forholde seg til en nesten voksen dame.

Janas liv i Kukkujärvi må jo ta slutt en gang, og hun der tilbake i Smalånger der boka slutter med en skikkelig cliffhanger.

Jeg er veldig begeistret for disse to bøkene, og vet heldigvis at det er kommet ut en tredje. Den må jeg få tak i. Jeg liker meg svært godt i Janas selskap - det er noe uoppslitelig godt i henne trass i at hun gjør mange dumme valg i livet, og jeg vil helst ikke at boka skal ta slutt. Karin Smirnoff har en særegen skrivemåte. Det er korte setninger, et nesten minimalistisk språk. Hun bruker stor bokstav i starten på setningene og punktum etter, men aldri komma eller andre tegn. Alle navn skrives med små bokstaver og uten mellomrom og det finnes mange dialektuttrykk. Jeg synes det kler fortellingen - den holdes på en måte veldig, veldig ned på jorda.


Bridget Collins: The Binding

39964740. sx318
Denne boken lå i store hauger  blant nye pocketbøker i Waterstones-butikkene når jeg var i Glasgow i januar. Jeg går sjelden etter bestselgerne når jeg er på bokshopping, men syntes likevel den så lovende ut. "Gotisk" og Philip Pullman ble nevnt i samme åndedrag. Jeg elsket Pullmanns "Det gyldne kompasset" selv om jeg ikke har lest boka, bare sett filmen. Og selv om jeg leser lite fantasy, kan det jo være kjekt med litt gotisk?

Her blir vi med en gang trukket inn i et univers som ligner på vår egen verden, eller rettere sagt England på tidlig nittenhundretall. Fabrikker finnes, men ikke biler. Det meste av jordbruket er manuelt. Det er ingen kristen kultur, høytidene har andre navn som knyttes mer til årstider og kanskje til månefaser. Men det spesielle her er bøkenes rolle. Menneskene kan lese, men bøker brukes bare til å nedtegne folk sine plagsomme minner for å radere de fra hukommelsen. Denne geskjeften, kalt bokbinding (Binding) er betraktet som mystisk, kanskje litt farlig. Og det er mange tilfeller av sjarlataner og også tilfeller der folk blir presset til å  "bindes", hva med en godsherre som har tvunget tjenestejenta til seksuelle tjenester? Det finnes mennesker som går rundt nærmest som zombies etter å ha fått slettet for mye av hukommelsen sin.

Den unge Emmet Farmer er bokas hovedperson og er også fortelleren i to av bokas tre hoveddeler. Foreldrene er strevsomme bønder og han har selv en litt uklar lidelse som gjør han dårlig egnet til gårdsarbeid. Så blir han engasjer som lærling hos det litt "heksaktige" gamle bokbinderen Seredith. Hun er en seriøs utøver av yrket sitt og tar seg godt av Emmet på sin litt uvørne måte. Senere må han flytte til verkstedet til en yngre slektning av Seredith der det dukker opp en bok som inneholder noe av hans minner. En dramatisk hendelse gjør at boka havner i ovnen og brenner opp.

I andre del hører vi om Emmets barndom og ungdom hjemme på gården sammen med lillesøster Alta. Rikmannssønnen Lucian Darnay dukker opp og blir  en stadig gjest i huset, til Emmets store irritasjon - helt til en hendelse snur opp/ned på hans tilværelse. 

I den siste delen er vi tilbake i bokas "nåtid" og tar opp tråden der Emmets bok brant opp, og det er Lucian som forteller historien videre. Han treffer Emmet igjen som kan fortelle ham at det finnes en bok med Lucians navn på, noe han ikke er klar over. I festen av boka følger vi hans anstrengelser for å finne denne boka.  

Bridget Collins er flink til å beskrive den verden vi befinner oss i, enten det er landskapet på den engelske landsbygda, landsens kneiper, herregårder eller verksteder, og på den måten klarer hun å lage et univers som gjør det interessant å følge handlingen. Selve plottet er relativt enkelt, og hadde det ikke vært for all mystikken rundt folks minner og hvilken rolle de spiller for en personlighet hadde det sikkert blitt litt tynt, men jeg synes det er blitt en veldig bra roman av det.

Dette er forfatterens første voksenbok, hun har gitt ut flere fantasyromaner for ungdom. Det synes jeg  nok skinner igjennom, denne kunne kanskje også vært presentert som en ungdomsbok men har nok litt lite action til det. Men jeg synes den var like lesverdig likevel. Og bestselger er ikke noe kvalitetsstempel - verken i positiv eller i negativ forstand.

Alex Michaelides: The Silent Patient

The Silent Patient
Denne engelske kriminalromanen har vært rost opp i skyene i alle anmeldelsene jeg har lest. Alicia Berenson har drept sin ektemann Gabriel. Det er det liten tvil om, derimot er det ingen som forstår hvorfor, og hun har selv ikke sagt ett ord til noen etter at hun ble funnet ved siden av det blodige liket for seks år siden og nå er hun pasient ved en psykiatrisk institusjon.

Theo Faber er psykoterapeut og er nesten lidenskapelig opptatt av Alicia Berensons tilstand. Når det blir utlyst en stilling på klinikken søker han og får jobben. Han er overbevist om at han skal få henne til å snakke. Og det skjer gradvis en endring av Alicias oppførsel, ikke uten dramatikk, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Theo har selv en forhistorie med en barndom  preget av vold fra hans brutale far. Psykologistudiene var en av hans veier for å prøve å kurere seg selv fra skadevirkningene.

Både Alicia og Gabriel var fremstående kunstnere, Gabriel fotograf og Alicia maler. Theo ser Alicias kunstneriske sider som en mulig vei inn til henne,  dels gjennom å vurdere bilder hun har malt og dels ved å la henne male selv. Han tar også kontakt med folk som Alicia og Gabriel hadde kontakt med for å finne ut mer av det som har skjedd. Dette gjør han tvert imot retningslinjer han har fått fra institusjonen ledelse, men han synes selv at det bringer ham videre.

Vi får samtidig et innblikk i Theos eget liv, hans gleder og utfordringer og hans varme følelser for Kathryn, hans ektefelle. Men det er mørke skyer i horisonten - Theo får gradvis inntrykk av at Kathy treffer en annen.  Samtidig får Theo dannet seg et bilde av forholdene før og rundt drapet.

Alicia har en dagbok som vi får bruddstykker av underveis. Det fremgår at Alicia ofte så en skikkelse utenfor huset deres i perioden før drapet, og dette blir også bekreftet i noen av de samtalene Theo har med personer som kjente henne.

Helt på slutten tar boka en helt ny vending, og det er her jeg ikke følger alle de positive omtalene boka har fått. Det viser seg at det meste vi har lest må sees på med hel andre øyne. Det er ikke noe galt med det, i og for seg, men måten dette er gjort på synes jeg bryter med forfatterens "kontrakt" med leseren. Noen synes kanskje dette er genialt, jeg synes ikke det fungerer godt nok til at det blir troverdig, og da faller det helt igjennom fra min side.




Ingvar Ambjørnsen:: Ingen kan hjelpe meg

Ingen kan hjelpe meg
"En lesereise med Elling" , står det på forsiden, og på neste side "En lesereise i Michel Houllebecqs Lanzarote".

Det fremgår ikke hvorfor akkurat boka Lanzarote ble gjenstand for Ellings første litterære fremstøt. Elling oppfatter forfatteren som en man "ikke frivillig drar på hyttetur med", en mann som virker uflidd, forfyllet, misfornøyd og i oppløsning. Dette er ikke akkurat noe som den pertentlige Elling pleier å bli tiltrukket av, men det kan være at nysgjerrigheten hans blir vakt av anmelderkommentarer som "lidenskap forvandlet til perversjon" og "et sardonisk mesterverk". Han kaster seg i alle fall ut i leseropplevelsen.

Vår roman er på 10 kapitler, et for hvert kapittel i "Lanzarote". Starten er ubetalelig, Elling lever seg inn i situasjonen når Michel, hovedpersonen, oppsøker reisebyrået for å finne en reise i januar han har råd til som ikke bør være til et muslimsk land selv om han har våte tanker om en libanesisk kvinne han har hatt det gående med på en swingersklubb. Det viser seg at det eneste han har råd til er Kanariøyene, og det blir Lanzarote.

Så følger vi Elling gjennom  kapittel etter kapittel mens Michel forlyster seg med Lanzarotes uteliv, med stadig mer utartede sexscener. Hans opplevelser beskrives ifølge Elling med det ene tabuordet etter det andre. Og så oppstår det en komplikasjon for Elling, for hans vertinne Annelore Frimann-Clausen oppdager at han leser en bok om øya der hun og hennes ektemann hadde en deilig ferietur i de tidlige årene av deres ekteskap, og kan ikke hun få låne boka når han er ferdig med den?  Dette kommer til å plage Elling gjennom hele boka. For hvordan kan han si nei? Og hvis hun leser boka, hva vil hun tenke om ham som kan lese en bok med så mange perversiteter?

Elling leser og leser mens han steker makrell,  om de to tyske, litt mannhaftige lesbene, om belgieren med bart og et uheldig møte med kameler. Han spiser rundstykke med ost og paprika mens Michel treffer noen fra swingersklubben i Holmestrand. Elling leser  blir mer og mer grotesk mot slutten, og så er det et etterord om et vulkanutbrudd på Lanzarote på 1700-tallet. Elling får også sitt eget etterord, og det var det.

Og hva sitter jeg igjen med selv? Noen fornøyelige møter med Elling som har endel sylskarpe kommentarer underveis, men ellers blir dette i overkant for mye livstrøtte seksuelle utskeielser for meg, selv om det er Elling sin filtrerte utgave jeg leser. Jeg undres på hva som er Ambjørnsen sin mening med boka - er det sånn han leser Houllebecq?  Det inspirerer i alle fall ikke meg til flere møter med denne forfatteren. Elling kan jeg derimot godt treffe igjen.

søndag 26. juli 2020

Sherwood Anderson: Winesburg, Ohio

Jeg har lest at Elizabeth Strout, forfatteren av bl.a. Olive Kitteridge, Mitt navn er Lucy Barton og Olive, again har vært inspirert av denne boka av Sherwood Anderson. Siden jeg liker bøkene hennes svært godt fikk jeg lyst til å sjekke ute denne boka. 

Sherwood Anderson skriver fra første halvdel av nittenhundretallet, han døde i 1941. Novellene i boka hans er for det meste korte og beskriver vanlige mennesker i tildels nokså dagligdagse situasjoner i den vesle småbyen, men det er som regel et eller annet poeng, noe går på tverke, eller kanskje det heller løser seg, det skjer en liten forandring i noen sitt liv, folk møtes eller går fra hverandre. Det er ingen helter eller skurker, men menneskenes svakheter blir skildret med varme og forståelse.

Sentralt i boka er  den unge journalisten George Willard. Han er til stede, observerer, enkelte blir tiltrukket av ham som en som de kan betro seg til, av og til er han selv sentral i fortellingene men som oftest er han i bakgrunnen. Kanskje det er en del av Sherwood Anderson selv i ham?Men jeg synes likevel ikke "Winesburg, Ohio en en roman om George Willard slik "Olive Kitteridge" med alle sine småbyhistorier er en roman om nettopp Olive Kitteridge. Istedet er det en roman om småbyen, om alle uforløste lengsler og drømmer som finnes der, om det pulserende livet og samtidig om det stillestående og litt knugende.

Det var en strålende bok å lese og et ypperlig tidsbilde av livet i småbyen på  begynnelsen av nittenhundretallet.

Arno Geiger: Vi har det bra

Denne boken plukket jeg opp i bokbyen Tvedestrand. Det er en familiehistorie fra etterkrigstidens Østerrike og jeg syntes den så lovende ut.

Alma og Richard har nettopp fått datteren Ingrid når tyskerne marsjerer inn under Anschluss i 1938, fra før har de sønnen Otto. Det blir slutten på Richards karriere som forretningsmann.

Syv år senere, i 1945 streifer den 15-årige  Hitlerjugend-gutten Peter rundt i gatene for å forsvare byen mot russerne 

Freden i 1945  bringer med seg håp, men ikke nødvendigvis lykke. De første ti år etter krigen lever Østerrikerne med skyggen av Sovjetunionen over seg. Richard gjør en politisk karriere. Ingrid treffer den åtte år eldre Peter og de blir et par. Den voksne (men likevel ikke helt voksne?) Peter livnærer seg på strøjobber og på inntekter fra lisensene til spillet "Hvem kjenner Østerrike" som han har store forventninger til. Ingrid studerer medisin. Dette er ingen "match in heaven", og Richard blir rasende og tar avstand fra Ingrid ut når hun insisterer på å beholde Peter.

Alma står på ingen måte sammen med Richard i hans avvisning av Ingrid og Peter, og det er mye annet som skurrer i ekteskapet deres også, ikke minst Richards utroskap. Hun har måttet legge bak seg sin egen yrkeskarriere og dyrker nå sin hobby - birøkting. Når de blir eldre forfaller Richard og blir gradvis dement og sykehjemspasient og Alma bor alene i det store huset. 

Trass i alle konfliktområdene i og rundt Ingrid og Peter holder de sammen og får to barn, Sissi og Philipp. Philipp. Peter jobber med trafikkplanlegging og Ingrid er lege og trekker samtidig det tyngste lasset i hjemmet. Men så drukner den ellers svømmedyktige Ingrid i en tragisk ulykke. Peter gjør en hederlig innsats som alenefar til den svært utfordrende tenåringen Sissi og den lille, engstelige Philipp. 

Vi møter Philipp helt fra begynnelsen av boka da han overtar det gamle huset etter Alma. Han er nå en voksen mann, men har fremdeles noe uforløst over seg, jeg synes jeg ser den usikre, redde, morløse gutten i ham fremdeles. Han har et forhold til en gift kvinne, meteorologen Johanna som kommer og går når det passer henne. Huset er fullt av gamle gjenstander og minner, duene har rasert loftet og taket er i en elendig forfatning.Johanne finner et par "handymen" fra Ukraina til å hjelpe til med saneringen og arbeidet med dette og alle minnene som dukker opp blir en gjenganger i romanen. Ellers får vi bruddstykker av familiehistorien fra 1938 og frem til 2001 sett gjennom de forskjellige familiemedlemmene sin side.

På den måten bygger Arno Geiger gradvis opp et familieportrett og samtidig et portrett av Wien og Østerrike i hele etterkrigstiden. Det blir bare bruddstykker, men likevel nok til at vi kommer litt innpå hver enkelt og dikter videre på historiene selv. Jeg synes dette fungerer svært godt og det gir meg også lyst til å sette meg mer inn i Østerrikes etterkrigshistorie.  Det snakkes ikke noe særlig om Østerrikes støtte til Hitlertyskland under krigen i boken, men denne fortielsen ligger på en måte under som et bakteppe.

Denne boka er et eksempel på perler som kan dukke opp i gode bruktbokhandlere. Selv om den fikk strålende anmeldelser lå den nok under radaren når den kom ut i 2008 og da går det bare et par år før den forsvinner ut av markedet. Heia bokbyene!!!

Kjell Westø: Den svovelgule himmelen

Kjell Westö: Den svovelgule himmelen
Av Kjell Westö har jeg tidligere lest "Svik 1938", en bok jeg likte svært godt.  Siden jeg stort sett er interessert i finsk litteratur gikk jeg løs på denne som kom ut et par år senere, i 2017.

I denne romanen er hovedpersonen en ung gutt fra relativt beskjedne kår, faren er fra landet og har jobbet seg opp til en jobb som assisterende butikksjef i en hvitevarebutikk. Han har et ok forhold til foreldrene som ikke har et like godt forhold til hverandre. Han er født i 1959 og når han er ti år leier familien et lite torp nær sjøen ved Ramslandet. Det er på sine sykkelturer der ute han møter den jevngamle Alex Rabell, og de to guttene kommer til å henge mye sammen. Så er det Alex' søster Stella som han også blir kjent med. Familien Rabell eier Ramsvik gård, et stort gods på halvøya der de tilbringer hele sommeren. 

Når skolen begynner flytter de tilbake til Helsingfors og opprettholder en viss kontakt der også, men det er først og fremst gjennom somrene på Ramslandet de er sammen, og etterhvert blir hovedpersonen og Stella et par.  Han blir også trukket mer inn i livet til familien Rabell og opplever at livet er ikke ndvendigvis så lykkelig selv om tilgangen på penger er stor.  Faren til Alex og Stella, Jacob er sjelden tilstede og gjennom enkelte hendelser oppdager vi etterhvert hvorfor. Moren, Clara er mer opptatt av sine elskere enn av barna sine. Farfaren, gamle Poa hersker over familien som den tyrannen han er.

Romanen kommer først og fremst til å dreie seg om livene til hovedpersonen, til Stella til Alex og til en del personer i det ungdomskullet de tilhører. Hovedpersonen og Stella elsker hverandre, men dras likevel i hver sin retning, Alex utvikler seg til en nokså kynisk og manipulerende ung mann. Den brutale Jan-Roger blir en slags høyre hånd for Alex, så er det Kristier Tuominen som er vennlig mot alle og blir hundset av Jan Roger, Linda som hovedpersonen tidvis har et forhold til, Karine som gifter seg med Alex. Men forholdet mellom Stella og hovedpersonen går likevel som en rød tråd gjennom handlingen, gjensidig eller ensidig tiltrekning, sjalusi, spenninger og aldri noen egentlig avklaring.

Mange interessante skjebner blir skildret i romanen, flere dypt tragiske. Den som burde vært mest interessant er vel hovedpersonen, men dessverre kommer vi ikke helt inn på ham. Han blir en person som beskriver forholdene rundt seg, og det at vi ikke får noe navn på ham er kanskje tilsiktet. Det viser seg også at ikke alt han har fortalt oss stemmer helt, dette blir han konfrontert med en gang mot slutten av romanen. Dette kunne vært interessant nok, men jeg klarer ikke å bli nok engasjert i ham til at jeg egentlig bryr meg.

I det hele tatt ble jeg litt skuffet over denne romanen som jeg hadde store forventninger til. Jeg syntes ikke at konfliktene i dette ungdomsmiljøet som ble skildret angikk meg noe særlig. 

lørdag 4. juli 2020

Patrik Svensson: Åleevangeliet

Åleevangeliet av Patrik Svensson (Ebok)
Dette er den beste boka jeg har lest på lenge! Jeg så et intervju med forfatteren på Lillehammer for et par år siden og ble litt interessert, men det var først når Morten Strøksnes hadde en samtale med Patrik Svensson og Thorolf Kroglund på den digitale litteraturfestivalen i mai i år at jeg virkelig fikk lyst til å lese boka, og så dukket den opp nylig på et av mine biblioteksbesøk her i Sola.

Åleevangeliet er en sakprosabok om ålen, om menneskenes forhold til og oppfatninger av ålen opp gjennom historien og om forskning på ålen. Men det er også en bok om forfatterens forhold til sin far som var ivrig hobbyfisker av ål og om de mange mer eller mindre vellykkede fisketurene til far og sønn. Også farens egen forhistorie blir berørt.. Han hadde en ukjent og uinteressert biologisk far og en kjærlig og omtenksom stefar som alltid har vært farfar for forfatteren. Og på den måten trekker han sammenligninger mellom sitt eget noe usikre opphav og ålens betydelig mer usikre opprinnelse.

For det er mye som er usikkert ved ålen, hvor den kommer fra, hvordan den forplanter seg, hvordan yngelen finner frem til ferskvannsystemene og den voksne ålen finner tilbake til Sargassohavet og hvor den blir av når den dør. Ålen er tusenvis av år gammel, og allerede Aristoteles var interessert i og skrev om ålen. Er den en egentlig en fisk? Har den kjønnslig forplantning eller oppstår den av leire i sjøen? Er den tvekjønnet? Slike spørsmål ble diskutert og utredet opp gjennom  historien, for lenge var det ingen som hadde observert en fullvoksen ål på vei i havet mot sin gyteplass, selv om det var kjent at den ikke la egg i innsjøene der den tilbringer det meste av sitt liv. 

I dag "vet" vi at all europeisk og amerikansk (ja, det finnes en art som lever i amerikanske vannsystemer også!) ål kommer fra Sargassohavet og at den en gang i sitt voksne liv slutter å spise, søker seg tilbake til havet og svømmer mot Sargassohavet samtidig som kroppen utvikler kjønnsorganer.  Dette "vet" vi fordi forskere har gjort iherdige anstrengelser i å følge yngelens veier mot Europa og Amerika og lete opp voksen, kjønnsmoden ål på sin siste reise. Og særlig det siste har ikke vært lett. 

Ennå er det ingen som noensinne har observert gyteferdig ål i Sargassohavet eller har funnet død ål som har gjort seg ferdig med forplantningen. Og kanskje vi ikke får vite noe mer heller, for ålebestanden er dessverre kraftig på retur enten det nå skyldes overfiske, miljøgifter eller regulering av innsjøer og elver. 

Helt nytt for meg var det også at det også finnes ål i Asia som kommer fra Stillehavet. Den har visstnok også ett eneste gyteområde midt i Stillehavet et sted og ellers en nokså lik oppførsel til vår "egen" ål.

Jeg er selv ellers totalt uinteressert i fisk og fiskerier men denne boken falt jeg fullstendig for. Jeg ble grepet av forfatterens egen begeistring og han klarer å formidle det mystiske, det ukjente, det nesten overnaturlige ved denne skapningen. På den måten fanger han litt av det magiske ved hele skaperverket (hvis jeg som ikke-troende kan bruke et sånt begrep om naturen). Jeg liker også alle beretningene om forskere helt fra Aristoteles til idag som har vært opptatt av ålen, og spesielt synes jeg det var interessant å høre om Rachel Carsons og hennes fortellinger om dyrene som lever i havet, og spesielt som ålen som hun også var fascinert av. Kanskje jeg må lese boka hennes "Under the Sea Wind?"

Jeg var veldig begeistret for Morten Strøksnes "Havboka" og selv om den var nokså forskjellig fra denne ser jeg også en del likhetspunkter - livet i havet og menneskenes forhold til dette livet opp igjennom historien, bruk av historiske anekdoter og sitater,  entusiasmen for bokens tema, sammenveving av fortellingene om håkjerringen/ålen og forfatterens egne opplevelser og ikke minst en skrivemåte som gjør dette til litteratur.


mandag 29. juni 2020

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

Gravlunden i Praha
Umberto Eco skriver  i denne romanen om antisemittisme og andre fordommer og hvordan myter og "fake news" blir fabrikert og presentert for befolkningen i 1800-tallets Italia og Frankrike. Alt er sett gjennom  den italienske falskneren og jødehateren Simonii's øyne. Simonii er utdannet advokat men fikk sine første jobboppdrag med å fabrikkere falske dokumenter hos en tvilsom notar og ble senere en ekspert på området. Han er sterkt påvirket av sin bestefar, en fanatisk motstander av sosialisme, kommunisme, frimureri og jødedom som han mener henger sammen, mens Simonii's far var kommunist og glødende hater av jesuittene og den katolske kirke. Simonii selv er motstander av all disse ismene, men særlig av jødene. 

Vi møter ham når han nettopp har møtt den unge østerriske legen Sigmund Freud. Han forakter Freuds' fremdeles noe uferdige teorier om drømmetydningens betydning for kurering av sinnslidelser. Men så lider han selv av hukommelsessvikt og forvirring og har noen merkelige opplevelser med en abbed som bor i samme hus som han selv bor. Likevel inspirert av Freud begynner han å føre dagbok, det viser seg at det gjør abbeden og, og gjennom dagbokutveksling mellom de to og lange avsnitt av forfatteren selv følger vi Simonii fra hans ungdomstid til han som aldrende skal i gang med å plassere ut en bombe i Paris Metro.

Vi følger Simonii gjennom Garibaldis samling av Italia, Napoleon III's fall i Frankrike, den tyske/franske krigen og Pariserkommunens dager, følger Dreyfus-saken og andre hendelser som er kjent fra historien. Simonii deltar i spionasje og oppildner til konspirasjoner og sammensvergelser. Han bygger seg opp en stadig større formue ved bruk av alle tenkelige triks, utpressing og tjueri og er heller ikke fremmed for drap. Noen ganger støtter han jesuittene og kirken mot frimurerne, andre ganger omvendt. Men hans store livsoppgave er å fabrikere dokumentasjon av jødenes påståtte ondskap og planer om verdensherredømme, bl.a. gjennom en beskrivelse av et fiktivt hemmelig møte av fremtredende jøder på en jødisk gravlund i Praha. Hans dokumenter blir dels solgt, dels stjålet men blir til slutt et vesentlig bidrag til de såkalte "Sions vises protokoller", en samling forfalskninger som ble brukt av Hitler under nazismens fremvekst.

"Forfatteren" i boka skriver at aller personene i boka har levd, med unntak av Simonii selv. Boka er også gjennomillustrert med tegninger og trykk, noen fra autentiske tidsskrift fra 1800-tallet, og mange av hendelsene i boka er historiske hendelser eller bygger på historiske hendelser. Så ja, det meste i boka har skjedd eller kunne ha skjedd. Boka er en tankevekker når det gjelder hvordan det er mulig å bygge opp hatkampanjer og er på den måten blitt mer aktuell igjen etter de siste års utvikling med russiske trollfabrikker og Trumps twitringer.

Boka er spennende og lesverdig, og jeg blir spesielt nysgjerrig på hvordan historien med abbeden egentlig har seg. Likevel synes jeg ikke at boken fungerer helt som roman. Simonii selv blir altfor grotesk, ond og fanatisk og han har absolutt ingen menneskelige sider. Vi møter heller ikke noen andre sympatiske mennesker i boka, heller ikke noen av de andre strømningene og bevegelsene som var i Europa på attenhundretallet. Dette synes jeg dessverre svekker troverdigheten av den historien som Eco vil fortelle, den blir litt for endimensjonal . 


Jenny Erpenbeck: Hjemsøkelse

Hjemsøkelse - 
      Jenny Erpenbeck
    
      Ute Neumann
Jeg har lest de to første bøkene av Jenny Erpenbeck som kom ut på norsk, "Alle dagers ende" og "Går, gikk, har gått".  Jeg likte begge, men aller best "Alle dagers ende". Denne romanen kom ut på norsk i 2019, men ble utgitt på tysk i 2008, altså en god stund før de to andre.

Et hus ved en av innsjøene i Brandenburg utenfor Berlin står sentralt i denne boken, man kan si at huset er bokens hovedperson. Huset blir oppført i 1930-årene av en arkitekt som en sommerhus til konen hans og vi følger eiendommen og huset gjennom de mange skiftende tidene i Tyskland. Huset er vakkert og hemmelighetsfullt,  har fine smijernsdekorasjoner og har også et hemmelig rom bak kleskottet. En ung kvinne druknet seg i sjøen lenge før huset ble bygd. En familie flytter til utlandet for å unngå jødeforfølgelsene. Arkitekten graver ned alle verdisakene i hagen på vei til forhør under en av de mange utrenskningene i Øst-Tyskland.  Arkitektens kone gjemte seg i det hemmelige rommet når de russiske soldatene marsjerte inn i Berlin. Et ektepar returnerer fra eksil i Sibir. En student drukner i forsøk på å svømme over en elv til Vest Tyskland.

Gartneren bor i sin beskjedne gartnerhytte og holder styr på den fine hagen i krig og fred og gjennom de omskiftelige beboernes krav og forventninger og naturens forskjellige luner inntil han en dag sporløst forsvinner omtrent på samme tid som huset blir revet ned.

Det er mye fint i denne boken, men jeg klarer likevel ikke å få den innunder huden, jeg blir ikke helt engasjert verken av de forskjellige beboerne eller av huset selv som en metafor for hele det tyske samfunnet på 1900-tallet. Den kommer ikke opp i nærheten av "Alle dages ende" som også bretter ut Tysklands historie i samme tidsrom, men som jeg følte berørte meg hele veien. 

tirsdag 23. juni 2020

Karin Fossum: Formørkelsen

Formørkelsen
Det grusomste i denne boka er beskrevet på de første sidene. Ekteparet Sylvi Renate Roos Madini og Miele Madini med den 18-måneder gamle sønnen Elias bor en natt på hotell Annabelle i Oslo. De har et slags siste oppgjør før skilsmissen som er under oppseiling og der begge vil kreve foreldreretten til sønnen. Men tidlig om morgenen faller Elias ned fra balkongen i syvende etasje og dør momentant. Blir han sluppet ned fra balkongen, slik Sylvi forklarer seg på de første sidene? De har helt forskjellige versjonen av hva som skjedde den natten, og det er dette som er starten på etterforskningen til Konrad Sejer. I første omgang fører dette til at ingen av foreldrene blir dømt for drap eller forsømmelse. De er likevel begge to fortsatt mistenkte, og det er her romanen beveger seg - i spenningsfeltet mellom ekteparet. Og liksom de gir svært motstridende forklaringer på hendelsesforløpet på hotellet beveger de seg også i hver sin retning og angriper hverandre fra hver sin kant om enn på nokså forskjellig måte.

Det er opplagt at i det minste en av dem er skyldig i drap eller grov forsømmelse, og Sejer håper de skal avsløre seg når de begge er på frifot i hvordan de opptrer alene og mot hverandre. Og de foretar seg litt av hvert, hver på sin kant. Miele møter vi på arbeidsplassen sin og på en reise hjem til småbyen Obrenovac i Serbia der han treffer søsteren Marijana og moren Zora. Sylvi flytter hjem til moren Irene Roos. Det er konfrontasjoner på gravplassen, bilen til Miele blir tagget, vinduene i huset der Sylvi bor blir malt svarte for å nevne noe. 

Konrad Sejer slipper ikke taket i saken, intervjuer mulige vitner, karaktervitner, oppsøker både Sylvi og Miele men kommer ikke mye lenger. Gradvis ser det ut til at de to går over i en ny fase av livet, men sorgen over den tapte sønnen sammen med dårlig samvittighet får Sylvi og Miele til å trå over noen grenser og det topper seg i en dramatisk hendelse som gir oss forklaringen på hva som skjedde på hotellrommet den natten.

Karin Fossum  skriver godt om hva som beveger seg i menneskesinnet, og styrken i denne boka er ikke ytre spenning, heller ikke at hvordan saken får sin endelige forklaring, den gjettet jeg meg til tidlig. Den ligger heller i spenningene som oppstår mellom to mennesker i både kjærlighet og hat, sammen med gode miljøbeskrivelser, både av arbeidsmiljøet av de to hovedpersonene og av familiebakgrunnen deres.

En god Karin Fossum-krim, synes jeg, ikke hennes beste, for jeg synes "Elskede Poona" rager høyest.

fredag 19. juni 2020

Celeste Ng: Små branner overalt

Små branner overalt av Celeste Ng (Innbundet)
Jeg har sett forfatterens navn flere ganger og har lest noen positive anmeldelser, så jeg tenkte jeg ville prøve denne. "En fabelaktig velfortalt pageturner", siteres Jyllandsposten.
Det veldig vellykkede (og hvite, men absolutt ikke rasistiske) nabolaget Shaker Heights får gjennomgå i denne romanen og blir stående som et typisk eksempel på amerikansk liberal middelklasse.

Familien Richardson under strengt oppsyn av moren, Elena, står i sentrum. Hun og mannen har, i tillegg til huset sitt, en leilighet i en flermannsbolig et stykke unna som de pleier å leie ut til mennesker som fortjener et godt sted å bo. Her flytter kunstneren Mia inn med datteren Pearl. Pearl går i samme klasse som Moody Richardson og snart blir Pearl nær knyttet til familien.

Mia og Pearl har hatt en omflakkende tilværelse og det kan virke som Mia har noe mørkt og dystert  å trekke på, men nå vil hun i alle fall at de skal prøve å slå seg til ro her. Og det gjør de, og i begynnelsen er alt såre vel - Mia tar ekstrajobb som hushjelp hos Elena men har nesten status som venn av familien. Pearl er kompis med Moody, men betatt av Moodys storebror Trip mens Izzy, Richerdsonfamiliens "enfant terrible" finner en atmosfære hjemme hos Mia og Pearl som hun liker og får hjelpe Mia med arbeidet hennes. 

Så dukker det opp saker og ting som gjør det tydelig at Mia har litt andre verdier enn familien Richardson. Et vennepar vil adoptere et spebarn med asiatisk opphav, men så viser det seg at moren i høyeste grad er tilstede og ønsker å ta seg av barnet sitt. Mia hjelper den unge moren med å engasjere advokat, mens Elena og mannen hennes støtter det barnløse ekteparet. Dette gjør Elena så rasende at hun begynner å snoke i Mias fortid og konsekvensene blir dramatiske.

Historien er greit fortalt, men jeg synes aldri at den tar av. Det er noe flinkt og skolepikeaktig over måten Celeste skriver på, og jeg synes også at hun smører litt for tjukt på. Elena Richardson blir neste parodisk, forfatteren kunne gjort mye mer av hvilke problemer hun har som har ført til hennes trang til å følge regler og rettesnorer i ett og alt. Mia kunne godt ha vært problematisert mer, hun fremstår etterhvert som varm, edel og litt heroisk men hun har tross alt påført datteren sin et liv der hun aldri har kunnet knytte bånd til andre mennesker.

Litt for mye skolestil, dette her.