Arnadur Indridason: Røsten

Ennå en Arnaldurkrim frem fra glemselen, det vil si jeg er nokså sikker på at jeg ikke har lest denne før.  Ellers tror jeg at jeg har lest alle. Og her er Indridason i storform! 

En ganske trist og patetisk likfunn på et av Reykjaviks bedre hotell. Den drepte jobbet som dørvakt og for tiden julenisse. Det skal etter hvert vise seg at han har en fortid som barnestjerne - han hadde en usedvanlig vakker guttesopran som barn og var til og med litt berømt under navnet Gulli. Nå har han levd adskilt fra familien i mange år. det som er igjen av den er faren og søsteren.

Det er like før jul og Erlendur flytter like godt in n på et rom på hotellet der han driver etterforskningen i fra. Det blir flere runder tilbake til Gullis fortid, hans sparsommelige omgangskrets og også mulige sexpartnere. Det dukker også opp en engelskmann som er samler av "smale" plater, og det ble spilt inn noen plater med Gulli den gangen. Disse kan ha en ikke helt ubetydelig verdi.

Erlendur prøver å opprettholde en viss kontakt med datteren, Eva Lind, som stadig trekker mot utkanten av samfunnet. Det er en krevende oppgave, av og til finner de en tone, av og til sklir det ut. Samtidig dukker det opp en kvinne i dagliglivet hans, Valgjerdur, synes å huske at de henger litt sammen i noen av de senere bøkene om ham.

Homofili er et tema i boka.  Diskusjonene rundet homofili blant politikollegaene ville sikkert ikke ha blitt skrevet på samme måte i dag (boken kom ut i 2002), men er sikkert representativt for tiden. Erlendur selv fremstår som en tolerant fyr og jeg synes dette fungere bra i boka.

Avsløringen av drapet er ikke helt rett frem, men historien er svært troverdig. Der samme gjelder opprullingen av hva som foregikk i hjemmet til den samme Gulli den gangen familien brøt med ham.

Dette var en fin Islandsk kriminalroman - anbefales!

Kjell Ola Dahl: Assistenten

Veien min til denne boka var slik: Jeg har lest en del av forfatterens politikrimbøker og syntes de var gode. Så dukket romanen "Lazarus" opp på et boksalg, en frittstående roman fra krigens dager. Den var svært god, og da oppdaget jeg denne som også er en frittstående roman, denne gangen fra mellomkrigstiden

Dette er mer en roman enn en kriminalroman, selv om vi befinner oss i et miljø fullt av forbrytelser. Vi befinner oss i to tidsplan. Nåtiden er 1938. Jack Rivers har jobbet et års tid som assistent hos privatetterforsker Ludvig Paaske. Disse to har hatt kontakt før. Da var Jack spritselger og Paaske politietterforsker.

I 1924-1926 livnærer Jack seg med å selge ulovlig sprit. Det er forbudstid og spritsmugling og omsetning er en populær geskjeft for å tjene penger i en tid med mye arbeidsledighet. På romanens første sider treffer vi Jack i en hasardiøs flukt fra politiet med en lastebil full av spritdunker. Han jobber for forretningsmannen, senere politiker Arvid Bjerke. Bjerke har en vakker, rik ung kone, Julie og en like vakker men ikke så rik hushjelp, Amalie. Jack blir tiltrukket av Amalie.

I nåtiden dukker disse personene opp igjen i en av sakene Paaske og Jack jobber med. Amalie har kommet seg opp i verden, er fraskilt fra en tysk forretningsmann og bor i en floo leilighet på beste vestkant. Det svirrer en del folk henne, b.l. en tysk spion. Jack blir mistenkt for et drap på en som viser seg å være tysk motstandsmann.

Historien hopper frem og tilbake mellom de to tidsplanene inntil en svært dramatisk hendelse. Det bor mer grums i enkelte personer enn en skulle trodd, og jeg velger å ikke si noe mer om dette hvis noen som leser dette har lyst til å lese boka.

Det som gjorde dette til en svært god leseropplevelse for meg var at romanen gir svært gode og troverdige tidsbilder både av tiden like før 2. verdenskrig og av forbudstiden. Hva folk sier og tenker, hva de kler på seg, maten de spiser, bilveiene, de brune kafeene, vestkantvillaene, hyttene langs Oslofjorden, båtmotorene - alt gjør at jeg føler meg helt hensatt til den tiden det dreier seg om. Kjell Ola Dahl går kanskje ikke veldig dypt inn i personene, men de er noen troverdige typer likevel. Jack er en fin hovedperson, absolutt ingen heltetype men likevel en som du håper skal greie seg. Kontrasten til den mer finslige Ludvig Paaske er slående. En fin liten kjærlighetshistorie får vi også. Og vi aner verdenskrigen som snart skl buldre innover oss. En svært bra roman, krim eller ikke!

Lars Saabye Christensen: Vrakeren

Lars Saabye Christensen ble intervjuet av Erik Fosnes Hansen på SILK-festivalen i Skudeneshavn i fjor høst og det var en opplevelse å høre på, så dette var en bok jeg måtte lese. 

Vrakeren er blant annet en roman om en romanforfatter. Jørgen Ribe vokser opp i Gabels gate i Oslo i samme strøk som svært mange av forfatterens bøker henter handlingen fra. Han er enebarn, mor er hjemmeværende og far er disponent på Banan-Mathiessen. Så flytter Carl inn i gården. Han er litt eldre, men de to blir fort venner. Og vennskapet med Carl skal få katastrofale følger.

Jørgen blir senere forfatter og har stor suksess, særlig med romanen "Pøbler" som blir en knallsuksess på alle måter. Deretter dabber det litt av.

Store deler av romanen blir ført i pennen av Bendik Riis, gutten som var badevakt da Jørgen falt/ble dyttet fra  (det blir vi vel aldri helt kloke på) timeteren i Frognerbadet og holdt på å slå seg fordervet. Senere har Jørgen vært som en besettelse for Bendik. Noe an handlingen svirrer rundt huset der Jørgen vokste opp og Gabelhus hotell der Bendik stadig prøver å få til en samtale eller et intervju med Jørgen for en biografi han påstår at han skriver på. Vi er midt i pandemien som minst en av personene i boken blir rammet av. Mye grums fra fortiden kommer frem. Noe av det tror vi på, men jeg tror vel ikke at verken Jørgen eller Bendik er helt troverdige.

Det er kjekt å ha lest denne romanen, men jeg synes ikke den er blitt helt vellykket. Den delen som handler som Jørgens oppvekst synes jeg er bra, tildels svært bra. Lars Saabye gir en makeløs skildring av Jørgen sin mor med all sin besteborgerlighet og nedsnakking av alt og alle som ikke stemmer med hennes forestilling om et pent hjem og en pen familie. Det er godt skrevet, men jeg savner Mai (fra "Byens spor" sin romslighet overfor omgivelsene). Carl er en personlighet som jeg synes jeg kjenner igjen enkelte trekk hos, bl.a. fra "Halvbroren". Når han kommer inn i historien skjønner jeg at dette kan umulig gå bra. 

Men når Bendik overtar beretningen mister jeg lesegleden. Verken Jørgen eller Bendik fremstår som likandes personer. Jeg skjønner at Jørgen har opplevd fryktelige traumer, men jeg synes likevel ikke jeg får noe innblikk i ham som person, og det hjelper liksom ikke når detaljene fra Carls død blir rullet ut på de siste sidene. Jørgen som forfatter kan jeg nok tro på, men at han har  gått rundt og surret i 40 år etter at han ga ut den siste boka som han kan ha håvet inn noe penger på blir litt søkt.

Bendik får jeg overhodet ikke tak på. Jeg griper meg i å tenke: Hva gjør han i denne historien egentlig? 

Det er andre personer i boka som jeg godt kunne tenkt meg å komme mer innpå, ikke minst Carl sin søster og mor. Men disse to blir dessverre bare statister. At Carl selv blir stående som et åpent mysterium er for så vidt greit, men jeg synes at vi kunne fått visst litt mer om ham.

Yoko Ogawa: The Housekeeper and the Professor

Ut fra prislappen på denne boka ser det ut som jeg har kjøpt den i Hong Kong, der var vi på vei hjem fra VietNam for 6-7 år siden. Og der har den stått tålmodig i bokhylla og ventet på meg.

Boka er blant annet noe så originalt som en hyllest til matematikken og tallene. Husholdersken er fortelleren. Hun er enslig mor til en gutt på 10 år og jobber for et byrå. Mannen hun skal stelle for har vært matematikkprofessor men ble skadet i en trafikkulykke for 17 år siden. Professoren bor i et lite hus på eiendommen til svigerinnen sin som er enke. Han er ikke senil og full oversikt over fagområdet han jobbet med og løser også enkelte oppgaver for universitetet. Men korttidshukommelsen hans varer bare i 80 minutter.  Det innebærer bl.a. at han ikke husker om morgenen hvem hun er.

Arbeidet hos professoren er ikke vanskelig, men han kan krevende på enkelte områder. Og så har han for vane å leke med tall. Første dagen spør han henne om skostørrelsen hennes og telefonnummeret. Til begge tallene knytter han matematiske egenskaper som hushjelpen aldri har hørt om. Og dette gjentar seg hver dag, inntil professoren har skrevet opp navnet hennes og noen av tallene på post-it-lapper som han har massevis av festet til dressjakken. Antagelig for å avhjelpe den manglende korttidshukommelsen. 

De sjeldne gangene de prater sammen dreier samtalen seg som regel inn på tall. Inntil han får vite at hun har en sønn. Professoren er svært barnekjær og insisterer på at sønnen skal være sammen med dem når hun jobber i stedet for å være alene hjemme. Han kaller gutten for "Root" fordi han synes hodet hans ligner på et kvadratrottegn. Og professoren og Root kommer virkelig godt ut av det med hverandre, ikke  minst på grunn av deres felles begeistring for baseball. Baseball og tallgåter blir basis for et svært spesielt  vennskap. 

Hushjelpen prøver å live opp professorens tilværelse på forskjellige måter hvor høydepunktet er å ta ham med på en baseballkamp. Alt går likevel ikke så glatt, det skjer flere endringer i hennes og professorens liv inntil livet hans ebber ut mot slutten av boka.

Dette var en aldeles nydelig bok. Artig å lese en roman fra et japansk miljø - et land med en høyt utviklet kultur men samtidig svært forskjellig fra Europa. Noe av det jeg fant rørende var hvordan hushjelpen nysgjerrig åpnet seg for de mange tallhistoriene og gåtene som professoren serverte henne - det viste en dyp og inngående respekt for en mann som mange ville avfeid som tåpelig og bare original. Kanskje jeg finner andre bøker av forfatteren? 

Niels Fredrik Dahl: Fars rygg

Jeg jeg har lest to andre bøker av samme forfatter, det er lenge siden. Den ene likte jeg godt, den andre ble jeg ikke helt fortrolig med. Hvis ikke jeg hadde fått denne i gave hadde den antagelig gått under radaren min - det er jeg glad for at den ikke gjorde.

Niels Fredrik Dahl skriver denne romanen om sin far.  Jeg tenkte kanskje tittelen henspilte på en fars sterke rygg, som kanskje hadde båret sønnen oppe - enten direkte eller i overført betydning. Der tok jeg grundig feil. Et hovedmotiv i boka er ensomhet og utenforskap - fortelleren kjenner farens rygg fra noen gamle fotografier fra farens barndom, enten alene eller sammen md moren. Kanskje symboliserer det heller at faren vender seg litt bort fra omgivelsene.

Forfatteren er i boka et par steder opptatt av om ensomhet og utenforskap kan gå i arv, i generasjoner, bl.a. fordi han kjenner litt på dette selv. Men han går ikke noe særlig innpå sine egne forhold. Derimot forfølges faren hans av slike følelser hele livet. Han vokser opp som enebarn i Alexandria i Egypt i mellomkrigstiden. Faren, alltid omtalt som "Dommeren" har en attraktiv stilling for kolonimakten. Han holder den lille familien i et jerngrep samtidig som han er full av fanatiske ideer om hvordan man skal leve. Og han er hellig overbevist om at alt han gjør er til familiens og særlig sønnens beste. 

Dommeren tar faren ut av skolen når han oppdager at lærerne der slår barna. Moren, Ellen begynner å undervise ham hjemme. Han er svært lettlært, men denne ordningen fører med seg at han ikke omgås andre barn, heller ikke andre voksne enn moren. Ellen trives ikke som expathustru og går gradvis inn i dype depresjoner. Når gutten er 13 år bestemmer Dommeren at han trenger skikkelig skolegang og sender han til et norsk ektepar i Oslo der han skal gå på en vanlig skole. Det er hjerteskjærende å lese om guttens innestengte lengsel etter først og fremst moren, men også etter Dommeren. 

Han klarer seg faglig på skolen, men han vet ikke hvordan det er å omgås andre barn, så han blir gående alene. Dette lærer han seg å takle med sykle eller å gå turer i skog og mark. Et par år senere bestemmer Dommeren at gutten skal ta gymnaset på en internatskole i Geneve. Der får han i det minste et par venner. Foreldrene treffer han derimot ikke før etter to år. Da er det igjen oppbrudd. På et ferieopphold på Skeikampen faller Dommeren for en tennisinstruktør som er ung, spenstig og ikke det minste deprimert og hun blir med ham til Egypt. 

Ellen flytter til Oslo og gutten skal bo hos henne. Men nå er det han som må vise henne omsorg og trygghet. Hun klarer seg godt materielt, det har Dommeren sørget for, og hun klarer seg vel på et vis på andre måter også. Men hun er for alltid vraket, forkastet, kjøpt ut. Det gir ingen god forankring i livet.

Faren får venner i gymnastiden i Oslo og gjennom en sosialistisk studentforening som blir aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Men også her faller han litt utenfor. Han flykter til Sverige for å unngå mobilisering.  

Farens voksne liv blir nokså kort fortalt, men i bokas innledende kapitel forteller forfatteren om hvordan han selv opplevde farens utenforskap når faren var blitt en eldre mann - hvordan han aldri ville trenge seg på, var altfor beskjeden, trakk seg tilbake.

Dette er en roman og ikke en biografi. Kildene er først og fremst gamle fotografier, noen brev og det lille forfatteren har fått vite fra faren og farmoren. Det er likevel gjort med respekt for de nå avdøde slektningene og andre personer som er med. Noen av dem er antagelig oppdiktede. Han klarer virkelig å gjøre utenforskap og ensomhet til en rød tråd gjennom hele boka uten at den på noen måte blir kjedelig. Det er også svært interessant å lese om Sveits på slutten av trettiårene. At det også der fantes en betydelig antisemittisk strømning ante jeg ikke - jødene måtte ha passene sine merket med sin tilknytning!

 

Colum McCann: Everything in this country must

Denne boka består av en kortroman og to noveller, alle kretser rundt konfliktene i Nord Irland under "The troubles". Colum McCann er en irsk forfatter som bor i USA. Her utforsker han hvordan folk lever og tenker under konflikten. Det er den katolske delen av befolkningen han skriver om, men det er ingen glorifisering av den katolske siden. 

I en av novellene kommer en bil med britiske soldater forbi når en bonde og datteren hans strever med å få en hest opp av elva. Men den samme bonden har fått kona og sønnen sin drept av britiske soldater noe tidligere og vil helst ikke ta imot hjelpen som soldatene tilbyr. 

I den andre novellen er mannen invalid.  Det er lite penger og kona og sønnen tilvirker flaggpåler om nettene som de selger til protestantene til bruk under en årlig forhatt marsj.

Kortromanen handler om en unggutt som har reist med sin mor fra Nord-Irland for å unngå tumultene rundt sultestreiken. Guttens onkel på farssiden er en av de streikende. Moren tar strøjobber som sanger og gutten går mye for seg selv men følger med på nyhetene og identifiserer seg mer og mer med onkelen sin og det de streikende står for. Et eldre par tar seg litt av ham og det er en spennvidde mellom gamle mannen og hans nokså uselviske måte å omgås gutten på og det militante og kanskje noe egosentriske miljøet som onkelen representerer. Hvordan skal det gå med gutten videre i livet?

Det er en fin bok. Colum McCann moraliserer ikke, han viser oss bare hva som kan foregå i et land midt i en så dyptgripende konflikt. Likevel følte jeg at kortromanen ble en tanke for dyster for meg, og det er andre bøker av forfatteren jeg har likt bedre. Kanskje aller mest "La kloden spinne" og "Transatlantic". Begge disse er bygd opp av noveller som henger nokså tett sammen - en teknikk som forfatteren behersker til fingerspissene.

Katrine Marie Guldager: Endnu en dag i Guds skaberværk

Nok en bok om kvinner på randen, jeg tror det er nr. 2 av de tre Guldager har skrevet, men rekkefølgen spiller visst ingen rolle.

Det er Lotte denne gangen. Lotte er sosialrådgiver. Eller var sosialrådgiver - nå har hun fått sparken. Lotte bor i en liten leilighet på Nørrebro. Hun er alene etter å ha forlatt Michael som hun var glad i men ikke ville flytte sammen med. Men nå blir Michael funnet død etter at de to var på fylla sammen (!). Michaels halvvoksne sønn Daniel tyr til Lotte selv om de ikke kom så godt ut av det med hverandre tidligere.

Hvorfor fikk Lotte sparken? Fordi hun ikke ville være med på praksisen ved sosialkontoret med å dekke over alle manglene de gjør i sitt arbeide på grunn av manglende ressurser og muligheter. Hun nektet å skrive usannheter i rapportene sine, selv om sjefen hennes gav henne pålegg om å gjøre det.

Lotte blir gående dels i en slags opprulling av omstendigheter omkring Michaels død, dels som en slags støttekontakt for Daniel og dels på et NAV-pålagt jobbsøkingskurs.  Samtidig involverer hun seg i sin nabo hvis ektemann bedrar henne grovt. Naboen flytter inn til henne med de tre barna sine og utnytter Lotte på alle måter. Og vil hun egentlig reddes? 

Michaels drapsmann blir funnet, og Lotte står fremdeles uten jobb. Et lyspunkt er der: Lotte kommer skikkelig på talefot med Daniel som lar henne være som en reservemor for ham. Og kanskje slutter han med dop. Det er kanskje noget?

Forfatteren beskriver et samfunn der det legges stor vekt på å ha tilsynelatende gode og menneskelige rutiner for dem som faller litt utenfor, mens de reelle problemene "på bakken" blir ignorert.  Det dreier seg først og fremst om sosialvesenet, men av og til kommer hun borti andre samfunnsområder so utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. I likhet med boka om Birgithe er denne også en slags dagbok skrevet som i et slags personlig raseri. Av og til syntes jeg kanskje det ble litt mye klaging og syting, men det gikk over. Og jo - jeg må lese den tredje boka også!

Katrine Marie Guldager: Birgithe med th

Katrine Marie Guldager har gitt ut tre bøker som alle handler om kvinner "på randen". Kvinner som har levd "normale" liv men av en eller grunn det holder på å bikke over for. Birgithe er lærer, trebarnsmor og har et alminnelig fungerende ekteskap. Og så har hun en psykisk ustabil søster. Moren er nylig død og Birgithe må ta seg av tømming av huset. Hun må også til dels ta seg av sin søster. På skolen sliter hun med stadig økende krav til rapportering og skjemaer og press fra foreldre og manglende muligheter til å gripe inn overfor utagerende barn og jeg vet ikke hva. 

Boken er fortalt nesten som en dagbok, tempoet blir etterhvert forrykende og vi ser hvordan Birgithe blir mer og mer trengt opp i et hjørne av familiens, storsamfunnets og tidsåndens krav. Hvordan skal det gå med henne?  

Det virker som om boka er skrevet i en slags vrede som ikke bare er Birgithe sin. Hm. Vil Guldager fortelle oss noe mer om samtiden enn det som står mellom permene i denne boka? Jeg må visst lese de andre to bøkene også!

Arnaldur Indriðason: Anger

Jeg lånte en gammel Arnaldur-krim, for jeg var ikke sikker på at jeg har lest alle. Jeg fant ut etter hvert at jeg hadde nok lest den før, men det gjorde ikke så mye.

Det er ikke Erlendur som er etterforskeren i denne boka, han er på ferie, men en av medarbeiderne hans, Sigurður Óli. Sigurður er en helt annen type enn Erlendur. Han er litt konservativ, scorer ikke mye på empati og nokså egenrådig. Det har nok hatt litt å si for at ekteskapet med BergÞora røyk. Nå blir han kontaktet av en gammel kamerat som ber om hjelp på vegne av et ektepar han kjenner. De blir presset for penger av et par som de har hatt svært fordomsfri sex med. Og Sigurður lover motvillig å prøve å snakke pengeutpresserne fra det. 

Han finner Lina slått i hjel i leiligheten deres og en mann med et balltre springer vekk fra huset. Og så er det hele i gang. Vi kommer borti Reykjaviks underverden, fylliker, narkogjeld, og torpedovirksomhet. Men det dukker også opp et spor som fører Sigurður opp i toppen av finansvirksomheten på Island like før bankvesenet falt sammen som et korthus.

Parallelt med dette har Sigurður kontakt med en stakkarslig forfyllet mann som vil ha hans oppmerksomhet men likevel stikker av gang på gang. Dette er en tragiske skikkelse som er i gang med en like tragisk hevnaksjon for en ødelagt barndom, eller kanskje vi heller skal si et ødelagt liv. 

Jeg synes at Arnaldur beveger seg svært langt ned i gjørmen i denne romanen, og Sigurður er ikke verdens mest sympatiske etterforsker, men det er samtidig en stivbeint vilje i ham til å ikke gi opp mot verken hardhudede torpedoer eller glatte finansfolk. Boka tok seg opp mot slutten, og kanskje Sigurður lærer litt av noe av den elendigheten som han kommer borti også? 

 

Ann Cleeves: Come death and high water

Denne er fra Ann Cleves tidlige krimforfatterkarriere, den er fra 1987, ser ut til å være hennes andre utgitte krim. Den eksentriske forfatteren av barnebøker, Charlie Todd har kjøpt en liten øy utenfor Nord Devon og bruker det som fugleobservatorium. Øya er bare tilgjengelig ved lavvann. Der møter fuglekikkere jevnlig for å observere og ringmerke fugler. Charlie er styremedlem, og boka starter med et styremøte i organisasjonen for fugleobservatoriet. Gruppen er innlosjert på øya og første kveld avslører Charlie at han har planer om å selge øya. Dette er dramatisk for alle de involverte - salg av øya betyr slutten på det arbeidet de er så engasjert i.

Neste morgen blir Charlie funnet kvalt. Pga. tidevannet er det svært lite sannsynlig at drapet kan være utført av noen som ikke befant seg på øya. Den lokale politietterforskeren har noen mistanker, men når en av de mistenkte to dager etterpå blir funnet tilsølt av blod over liket av et av de andre styremedlemmene virker det som om saken er løst.

Men så er det George Palmer-Jones da, pensjonert sikkerhetsoffiser og pasjonert fugleelsker. George var på øya men ankom etter det første mordet. Han hjelper til under etterforskningen men tror ikke politiet har tatt rett person. Og sammen med sin elskelige kone Molly graver han frem saker og ting som kaster nytt lys på mordene og den virkelige skyldige blir avslørt.

Dette var en nokså triviell krim, lesverdig kosekrim kan jeg kalle den. Jeg merker at Ann Cleeves har utviklet skriveferdighetene svært mye frem til Shetland- og Veraseriene. Spesielt synes jeg hun er blitt mye flinkere til  beskrive sammesatte personligheter og miljøer i de senere bøkene, det er blitt hennes største styrke. I denne romanen blir jeg ikke egentlig noe engasjert i noen av hennes personer, selv om både George og Molly er hyggelige bekjentskaper.

Ann Cleeves: The raging storm

Når Ann Cleeves avsluttet Shetlandserien sin startet hun på denne serien som kalles "Two rivers series". De foregår nord i Devon, sørvest i England. Det er et landskap med småbyer, enda mindre fiskerlandsbyer og mye vær. Politietterforsker Matthew Venn vokste opp her midt i en sekt kalt "Barum Brethren". Han mistet troen som tenåring og måtte ut i verden, fant seg selv som homofil, ble politietterforsker, giftet seg med Jonathan og flyttet tilbake til Barnstaple. Der lever han godt sammen med sin Jonathan og har et svært ambivalent forhold til sin bakgrunn og ikke minst sin  sin fanatisk religiøse mor. 

Et sjøredningsteam finner Jeremy (Jen) Rosco, død og sammenkrøpet i en oppankret jolle. Jem var oppvokst i Nord Devon men ble berømt etter sin verdensomseiling med båten Nell Wren. Han kom til landsbyen Greystoke for et års tid siden uten å gi seg til kjenne og snakket aldri om sine bedrifter. Matthew og hans lille etterforskningsteam slår seg ned i et lite vertshus. Det viser seg etter hvert at det er mange som av ulike årsaker kan ha hatt et horn i siden til Jem. En av disse blir funnet drept noen dager etterpå og det åpner for nye spor og flere mistenkte. En nokså intens etterforskning kuliminerer i en svært dramatisk hendelse som fører til sakens litt uventede løsning. 

Ann Cleeves har sin styrke i hvordan hun beskriver etterforskningssituasjonen, hvordan lag på lag av relasjonene mellom de ulike involverte blir avslørt eller utvikler seg. De dramatiske naturforholdene  fungerer svært godt som kulisser i dramaet. Ann Cleeves har en egen dedikasjon til sjøredningstjenesten i denne boka. 

Matthew Venn selv er en ypperlig hovedperson - sympatisk til tross for at han er svært innadvendt og sliter med tunge traumer fra sin oppvekst. Som vanlig er det flere interessante sidehistorier og bipersoner som bidrar med stemning til historien, og en vet ikke før mot slutten hvilke som er sidehistoriene. Men jeg må innrømme at jeg syntes motivet for drapene i denne boka var litt på kanten.

Johanna Mo: Hjertegress

Fjerde bok i Ølandsserien med Hanna Duckert som hjemvendt Ølandsboer og politietterforsker. Denne gangen etterforsker hun et mord der noen i hennes omgangskrets er involvert, det har hun også gjort i flere av de tidligere bøkene. Det er ungdomskjæresten til hennes nabo Ingrid som blir funnet død i hjemmet sitt, og det visere seg at han har fått i seg store doser av en sovemedisin. Vidar var en spesiell og litt sær type og bekymret over sin begynnende demens, men Ingrid har fortsatt varme følelser for ham.

Samtidig pågår rettsaken mot to personer som er anklaget for å stå bak mordet på Ester Jensen for mange år siden. Det var dette mordet som Hanne sin far hadde blitt dømt for. I de tre foregående bøkene har vi kommet stadig nærmere sannheten om hva som skjedde den gangen. Hannes far er nå helt renvasket - mange år etter sin død - så nå knytter spenningen seg mer til om rettsvesenet får has på de virkelige forbryterne. Disse står antagelig også bak flere attentater mot Hanne Duckert selv. 

Etterforskningen av drapet på Vidar går i mange sirkler og involverer både Ingrid, Vidars familie, hans nåværende og tidligere venner og fiender. Det viser seg at det er ganske mange personer som har hatt mulighet til å ha drept ham, og flere av dem har også et eller annet motiv. Avklaringen er kanskje litt overraskende, men slett ikke usannsynlig. Som vanlig dreier etterforskningen seg mye om relasjoner, om avsløringer av skuffelser, sjalusi, misunnelse, kjærlighet, avdekking av halv- og helkriminelle forhold i fortiden.  Det er etterforskning som tar tid og inneholder blindspor og sidespor og det synes jeg er en av styrkene i disse romanene.

Et fortellergrep som Johanna Mo har brukt i alle disse bøkene er at vi følger drapsofferet den dagen mordet skjer, time for time. Selve mordet blir ikke avslørt før på slutten, det blir nærmest som en sidekommentar til etterforskningen. 

Boka avslutter med en dramatisk episode - nok en cliffhanger. Det får meg til å tro at det skal komme ennå en bok i denne serien. Det gleder jeg meg til. Men samtidig synes jeg kanskje at denne ikke holdt helt samme nivå som de foregående.

Georgi Gospodinov: Et tilfluktssted i tiden

Denne romanen passer godt inn i temaet bøker om tiden, sammen med Solvej Balle sin bokserie og Maja Lunde sin siste roman. Gospodinov er bulgarer og fikk den internasjonale Bookerprisen for denne i 2023.

Det begynner med en klinikk for behandling av Alzheimerpasienter, eller kanskje vi heller skal si terapi. Det er ingen av pasientene som blir friske, men de får det bedre ved klinikken som har innredet rommene i detalj så likt som mulig pasientenes barndomsår. 

Denne terapien slår svært godt an og et åpnes slike klinikker i  flere land i Europa. Etter hvert er det også en del friske mennesker som liker å tilbringe tid omgitt av nostalgiske miljøer fra fordums lykkelige tider. Det blir også laget boligområder med dette som tema, men det stopper ikke der. Snart er det hele nasjoner som vender seg mot fortiden fordi mange mennesker lengter etter et mer velordnet og forutsigbart liv. 

Og så ruller ballen videre. Det oppstår konkurrerende bevegelser i flere land for hva slags tidsepoke en ønsker å etablere igjen. I Bulgaria, Gospodinovs hjemland er en gruppe innstilt på den nokså stabile sosialistiske perioden på 60/70-tallet, en annen på en opprørsfase tidlig på 1900-tallet, en bevegelse for et "Srtor-Bulgaria". Røde flagg, gjenoppygging av Dimitrovmonumentet (som ble revet i 1991) eller militæruniformer og folkedrakter?

I andre europeiske land er det andre strømninger. Tilsynelatende er det bare det gode fra fortiden en vil tilbake til. Og 2. verdenskrig fra 1939-1945 er elefanten i rommet. Ingen vil tilbake dit. Men hva hvis noen land velger 30-tallet? 

Romanen belyser mange sider ved hukommelsen, både den individuelle og den kollektive. Hva husker vi fra fortiden, hva bør vi huske, hva bør heller glemmes og har vi overhodet lært noe? Ingen vil ha tilbake skuddet i Sarajevo eller krigsutbruddet 1. september 1939, men det arrangeres nostalgiske tablåer over disse og andre ødeleggende begivenheter. Unger marsjerer med ungpioneruniformer og røde halstørklær, brun - og svartskjorter er underveis. Og hva gjør vi når bulgarerne lengter etter Stor-Bulgaria, finnene etter Stor-Finland, svenskene vil ha tilbake deler av Russland, Litauen vil strekke seg mot Krim, Norge vil ha igjen Jämtland og Herjedalen, Italia vil vel ha Eritrea og så har vi det gående. Utrolig? Nja, alt dette er jo allerede satt i verk i Russland i virkeligheten. 

Dette er en tankevekkende roman på mange måter. Det som trekker ned leseropplevelsen litt for meg er at det er så mye av handlingen som peker på begivenheter fra Bulgarias historie som jeg ikke kjenner noe særlig til. Og selv om det er et register bak med forklaringer blir det likevel noe fjernt over det når jeg må hoppe bak hele tiden for å sjekke.

Stina Jackson: Förinta världen i kväll

Jeg valgte denne boka fordi jeg har lest Stina Jacksons to meget vellykkede (etter min smak) kriminalromaner fra Norrland. Dette er ingen kriminalroman, det var jeg klar over, men det er ikke fritt for at jeg av og til leste den som en krim. Og kanskje ødela det litt for leseropplevelsen?

Dette er to historier om en mor og hennes datter som foregår parallelt i tid men på to kontinent. Moren, Ewa jobber på et apotek og driver også pianoundervisning. Hennes datter Matilda er forsvunnet, en jentunge ikke mye over 18 år er forsvunnet, dvs. Ewa vet gjennom sosiale media  at Matilda reiser rundt i USA. Men hun avviser all kontakt med sin mor, hennes rike pappa tar hun kontakt med når hun trenger penger. Ewa er svært ensom men får kontakt med en taxisjåfør som hun flytter inn hos i en periode. Han tar seg riktig godt av henne, men han har et merkelig forhold til sin bror som bor i kjelleren, aldri går ut og som kunne blitt en stor fiolinist. Det utvikler seg et spenningsforhold mellom disse tre personene.

Matilda treffer vi gjennom Tyler, en middelaldrende resepsjonist på et motell i Midtvesten et sted. Tyler har en fortid på gaten, har slitt med alkohol og stoff men er nå noenlunde tørrlagt og får bo og jobbe på dette motellet under oppsikt av eieren Yesenia. En kveld kommer et par til motellet - en svært ung og vakker jente og en gutt som Tyler får et dårlig inntrykk av. Paret blir boende der en stund. Jenta tar kontakt med Tyler et par ganger og han forstår at gutten hun har følge med er svært brutal. Det ender med at Tyler hjelper den unge jenta med å flykte og dette svært umake paret reiser vestover i Tylers gamle pickup. Tyler kaller henne for Birdie. De har ingen plan, men jenta har en drøm om å gjøre karriere med sang og dans, og hun gjør også stor lykke med dette overalt de kommer. En periode slår de seg ned en plass i Arizona på et landsens motell men tanken er å reise videre til California, Men det er ikke bare sang og dans og karriere som driver Birdie - det er fest og moro og alkohol og stoff og hun tøyer stadig grensene for hva hun kan tåle. Tyler prøver å holde igjen, men har ingen makt over henne.

Jeg skal ikke si noe om hvordan disse to historiene smelter sammen, men det gjør de på et vis.  I begge historiene finnes det kimer til svært dramatiske hendelser og det blir en drivkraft til å lese videre. Det er mange gode beskrivelser av heslige barer og overnattingssteder, av rullende ørkenlandskap og forsøplede bygater. Kanskje av og til litt teatralsk? Jeg synes boka av og til ble noe stillestående. Det var som jeg forventet en forbrytelse eller tragedie som aldri kom. Kanskje det kom av at jeg hadde noen slags krimforventninger? I alle fall traff denne boka ikke meg helt.

Mikael Niemi: Stein i siden

Jeg leste Mikael Niemis siste roman på svensk, så fikk jeg også beholde den over 4 ukers lånetid! Den norske oversettelsen var det lang venteliste på.

Jeg holdt igjen litt med å starte denne boka. Arbeiderbevegelsens kamper på trettitallet er en gjenganger både i litteraturen og i filmen og jeg har lest mange bøker som omtaler denne tiden, flere av dem svært gode. Men det er noe med at jeg vet hva som skjedde, klasseforskjellene, nedlatende holdninger fra samfunnstoppene, Menstadslaget i Norge og de som ble skutt i Ådalen i Sverige i 1931.

Men dette var en aldeles storartet roman! Mikaet Niemi maler med bred pensel det harde livet til småbøndene i Tornedalen som trengte arbeid for å livnære seg. Arbeidskonflikten handlet om veibygging, veiselskapet hadde fått fattigfolket til å underby hverandre for å få jobben, slitet var umenneskelig, inntektene ikke til å leve av. Sentralt står brødrene Wilhelm og Eino. Wilhelm arver gården og blir en herremann. Eino arver ingenting og blir en fattig småbonde og arbeider. Men Eino får Saara som Wilhelm også ville ha.

Og så er det barna til Eino - Algot som går sine egne veier. Marta som er en kunstnersjel og like vakker som mora og lillebror Lasse. Etter den dramatiske arbeidskonflikten er hele familien spredt for alle vinder.

Men vi møter både arbeidskonflikten og famuiliekonflikten fra en helt annen kant. Siw har også sin slekt fra Tornedalen gjennom sin far, David. Siw er synsk, det merker hun allerede i barndommen. Hun ser ting hun helst hadde ønsket at hun ikke så og noen av synene knytter an til historien. Vi møter Siw i flere faser av hennes liv - som barn, som ungdom, som ung voksen og i nåtiden som er 2017. 

I 2017 blir et skjelett funnet i en myr i nærheten av Pajala i Tornedalen. Dette er ingen kriminalroman, men i likhet med andre av Niemis romaner finnes det noen mysterier i romanen. Et av disse er hvem liket i myren er. Et annet er forbindelsen mellom Siw og David og hendelsene i 1931/32.

Dette er så mye mer enn en roman om en arbeidskonflikt. Det er en roman om hele samfunnet i Pajala, om undertrykking, om streikevilje og streikebryteri, om Kain og Abel, om konflikter som er så dype at det tar mange generasjoner før de går over. Det er flere gode personportretter - den svært steile familiefaren Eino - hardt arbeidende men uten vilje til kompromisser og svak for drikk. Unggutten Algot - han også hardt arbeidende men med en vilje til å nå frem i verden og som har et hjerte for den sterkt plagede finske gutten Kalevi. Marta med sine drømmer og sin tegnebegavelse og sin gryende erotiske interesse. Siw som hele livet sliter med sine demoner og Siw's far David som ikke helt vet hvor han hører hjemme i familien. Den eneste som jeg synes blir litt ensidig fremstilt er Wilhelm, jeg klarer ikke se noen forsonende trekk der.  

Dette her tror jeg er den beste boka jeg har lest av Mikael Niemi, selv om Koke Bjørn også var storartet.

Tove Alsterdal: En stille grav

Liza Marklund har uttalt at hun var inspirert av denne boka da hun skrev "Kallmyren" som jeg nylig har skrevet om. Det er forbindelsen mellom Sverige og Sovjetunionen som er bakteppet, dvs. noen svenske kommunister og kommunistsympatisører som reiste fra et Norrbotten med arbeidsløshet og elendighet til det de trodde var det sosialistiske paradiset.

Katrine har nylig blitt oppsagt fra Sveriges Radio de hun har jobbet som korrespondent i London. Hun oppdager at moren eier et hus i Kivikanga i Tornedalen. Moren er nå dement og bor på sykehjem. Katrine reiser til Kivikangas.

En av naboene i Kivikangi er nylig funnet drept, slått i hjel med sin egen øks på stabburet. Det er Lars Erkki Svanberg som en gang var Sveriges raskeste skiløper. Noen skal ha sett en bil med noen russere i nærheten.

En russisk gangsterleder skyter sin kompanjong i Sankt Petersburg og flykter fra landet.

Disse historiene kommer nærmere hverandre. Katrine finner at den som antagelig var hennes morfar var en av dem som reiste til Sovjetsamveldet på trettitallet, og hun reiser til Russland for å se om hun kan finne noen spor. Gangsterlederen kommer til Tornedaslen. Mordet på den gamle skuløperen nærmer seg en forklaring. Alt henger sammen med alt, men ikke nødvendigvis slik vi trodde i begynnelsen av boka.

Det er en riktig interessant og finurlig intrige Alsterdal har sydd sammen, og hun har gode beskrivelser både av miljøet i Kivikangas, av de forskjellige byråkratiske instansene Katrine møter på i Russland og av de skumle gangsterne i Leningrad. Mot slutten er det også riktig spennende.

Tove Alsterdal har seilet opp som en av mine favoritter blant de mange gode svenske kriminalforfatterne.

Sara Blædel: Den tause enke

En kriminalroman jeg plukket med meg da jeg trengte en grei krim. Jeg har visst lest Sara Blædel før, jeg kjente igjen etterforsker Louise Rick og hennes journalistvenninne Camilla Lind.

Louise er blitt med i det danske politiets reiseenhet som skal bistå distriktene ved forbrytelser som de ikke har ressurser til å etterforske selv. Krovertinnen Dorthe Hyllested blir funnet brutalt slått ihjel, bokstavelig talt. Det er svært lite politiet har å gå etter, inntil de finner barneklær og leker i Dorthe Hyllestads private leilighet i et omfang som tyder på at det har bodd et barn der - og Dorthe var barnløs og det er ingen småbarn i familien eller bekjentskapskretsen.

Dette leder frem mot en forsvinnings - eller kidnappingssak. Og så dukker det opp andre uregelmessigheter, bl.a. ser det ut til at det i en hytte i tilknytning til kroen har vært en krysning mellom en sexklubb for menn og bordellvirksomhet for unge gutter.

Etterforskningen kommer også borti en ulykke med et småfly i området noen år tidligere.

Det blir et nokså komplisert arbeid å nøste opp i alle disse sakene for å finne ut hvilke som henger sammen, og hvordan. Jeg synes Sara Blædel lar oss få være med på etterforskningen på en fin måte, og det dukker stadig opp nye momenter som gjør at mistanken flytter seg fra den ene til den andre. Kanskje blir det litt i overkant mange uregelmessigheter i den lille byen Tåsinge, men det blir en god krim av det!

Det som jeg synes trekker litt ned er forholdet mellom Louise og Camilla, i denne boken er det svært betent og de oppfører seg begge på hver sin måte så avvisende overfor den andre at jeg skjønner ikke at de gidder å være venner!

Gwendolyn Brooks: Maud Martha

Denne lille romanen ble sterkt anbefalt i Bok i P2. Gwendolyn Brooks var en amerikansk poet. Hun var bl.a. den første afroamerikaneren som fikk Pulitzer-prisen. Dette er den eneste romanen hun skrev. Den ble utgitt i 1953 og fikk ikke så mye oppmerksomhet da. Kanskje den druknet litt i oppmerksomheten til romaner av andre afroamerikanske forfattere som kom ut samme året, f.eks. James Baldwin's "Go tell it on the mountains". Den ble "gjenoppdaget" og publisert igjen på nittitallet og nå er den nylig oversatt til norsk og utgitt i år.

Boken er skrevet som en samling skisser fra livet til Maud Martha fra hun er en liten jente til hun er gift og venter sitt andre barn. Det er først og fremst et fantastisk tidsbilde fra 50-årene. Maud er en skarp observatør av samfunnet og menneskene rundt seg. Hun bor i en liten leilighet, mannen har en underbetalt men fast jobb. De klarer seg, men det er ingen idyllisering av fattigdommen. Dette er ikke et kampskrift om rasefordommer og undertrykking, men undertrykkingen er der likevel rundt omkring, bl.a. legges det merke til hvor lys eller mørk huden er.

Og hele tiden har Maud et større blikk enn det som gjelder den daglige tralten, hun tenker på krigen (Koreakrigen), hun gjør seg betraktninger om å drepe en mus, hun drømmer om et annet liv, et bedre liv.

Dette var en god bok å lese og et interessant møte med en representant for den afro-amerikanske kulturen på 50-tallet. Men jeg synes ikke boka svever øverst på stjernehimmelen.

 

Maja Lunde: Lukkertid

Den viktigste grunnen til at jeg leste denne boken var at den handler om at tiden stopper opp. Jeg holder på med danske Solvej Balle sin serie "Om beregningen av romfang" der tiden stopper opp på en bestemt dato i et bestemt år og deretter går den samme datoen igjen og igjen. Jeg var interessert i en annen vri på denne problemstillingen. Og dette er virkelig annerledes.

Egentlig synes jeg ikke at Maja Lunde skriver om at tiden stopper opp.  Det som stopper opp er menneskenes utvikling. Det starter en junidag, men det går noen dager før folk oppdager det. Barn utvikles ikke, ingen dør, sykdommer stopper opp, fostre utvikles ikke i mors liv. Vi opplever dette over en periode på mer enn en måned midt på sommeren og vi følger seks personer med vidt forskjellig livssituasjon. 

En kvinne som har fått konstatert livstruende kreft opplever at kreftcellenes formering stopper - hennes gode liv kan fortsette. En gravid kvinne opplever at fosteret holder seg på 26-ukers stadiet. En basehopper faller til jorden, feil eller selvmord får vi ikke vite men han blir lagt inn på sykehuset sammen med andre "udøde". En kamerat av ham hiver seg på de mest ekstreme konspirasjonsteorier.

Det er en undertone i fortellingen at det er naturens svar på menneskenes rasering av naturen som er den underliggende årsaken, uten at det blir sagt helt i klartekst. Og boka er svært tydelig på at dette er ingen ønsket situasjon - selv om vi ikke ønsker sykdom og død vil vi ikke ha et samfunn der folk som blir skadet holdes kunstig i live fordi døden ikke eksisterer. For ikke å snakke om at barn må vokse, fostre må utvikle seg og fødes.

Boka kunne godt ha hatt en åpen slutt, men Maja Lunde har valgt at samfunnet setter i gang noen tiltak for å få livet til å vende tilbake til normalen og det virker som det virkelig går i den retningen. Det synes jeg ikke er bra for boka - det blir for lettvint, jeg synes plot'et mister troverdighet når naturen leker med menneskene i et par måneder.

Ellers synes jeg Maja Lunde skaper noen gode karakterer, men jeg synes ikke det glitrer av språket hennes og jeg blir aldri hel engasjert i romanen.

David Mitchell: Slade House

David Mitchell er mest kjent for "Cloud Atlas" og "The Bone Clocks". Jeg hørte ham på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2016 snakke om sin (da) nyeste bok, "Slade House" som han beskrev som en riktig spøkelseshistorie. 

Boka er mye kortere enn de andre to jeg har nevnt og er også enklere i oppbygningen. Men det er virkelig en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus bebodd av et tvillingpar som lokker til seg mennesker for å livnære seg på sjelene deres. 

Første kapitel foregår i 1979. Nathan (fortelleren, en gutt i 12-årsalderen, antagelig noe autistisk)og hans mor, en klassisk pianist er på vei til Slade House der hun er invitert av lady Grayer til å spille sammen med en verdensberømt fiolinist. De to har et svare strev med å finne døra inn til Slade House fra den trange Slade Alley, men finner til slutt en merkelig, lav dør. Den døra skulle de aldri ha gått gjennom! Grufulle ting skjer. Mor og sønn blir senere registrert som forsvunnet.

9 år senere er politimannen Gordon Bishop på vei til Slade House. Politiet har fått et tips fra Fred Pink som har ligget i koma siden den dagen Nathan og moren forsvant men husker at de spurte ham etter Slade Alley.  Gordon er satt på å sjekke ut tipset. Han finner en liten, halvåpen dør og kommer inn i en stør hage der han treffer den vakre Chloe Chetwynd. Men hun har ingen kjennskap til lady Granger. Derimot kommer hun raskt på bølgelengde med Gordon (fortelleren). Det blir middagsinvitasjon og rødvin og sengekos. Men så skjer det skumle saker.....

Med ni års mellomrom trekker altså Slade House til seg nye ofre. De mystiske tvillingene søker å oppnå evig liv. Hvert niende år må de ha ny forsyning av andre menneskers sjeler.  Først virket det som det ble en del gjentakelser i de forskjellige episodene, men forfatteren har virkelig laget en ny vri hver gang. På en eller annen måte bringer hver hendelse med seg noe nytt inn den neste, det blir en slags utvikling som kulminerer i et spenstig oppgjør i siste episode.

Er det skummelt? Det er jo rikelig med død og gørr og snørr og tårer, men jeg blir egentlig ikke skremt, det blir mer et interessant dykk i paranomale fenomener, nærmest litt morsomt. Jeg likte jo godt at det dukket opp en horologist mot slutten, et fenomen fra "The bone clock", en slags godartet udødelig personlighet, det heiet jeg på!

For meg ble dette bare en artig lek med spøkelsesverden, jeg fulgte ivrig med på hvordan historien var skrudd sammen. Og det er ikke fordi  jeg ikke er lettskremt. Kom igjen med "De dødes tjern" - etter å ha sett filmen og lest boken gikk det lang tid før jeg kunne ta et nattbad i et skogstjern.....

Men David Mitchell har andre bøker på lur, jeg vil lese mer av ham.

Tore Renberg: Lungeflyteprøven

Denne boka har jeg hørt Tore Renberg snakke om mange ganger. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt motstand mot å lese den, tittelen og historien om flytetesten virker i overkant klinisk og litt grotesk. Men Tore Renberg er en forfatter som jeg synes bare har utviklet seg med årene så det var jo ingen vei utenom. Lange ventelister på boken, men jeg fikk den plutselig på Allbok som ebok når jeg var på ferie så da var det bare å sette i gang!

Dette er virkelig en historisk roman, i tillegg er det en roman som bygger på virkelige hendelser og personer som har levd. Tiden er 16-hundretallet, 30 år etter trettiårskrigene, vi befinner oss i nærheten av Leipzig. Liket av et nedgravd spedbarn blir funnet i hagen til godseier Voigt. 15-årige Anna Voigt har hatt samleie (ønsket? påtvunget?) med den pukkelryggede gårdsarbeideren Tøffel 2 ganger og det ble det barn av. Hun skal ikke ha visst at hun var gravid, hun fødte sin barn og oppdaget at det var dødt. Moren som kom til etter hvert tok seg av liket og grov det ned. Men når dette blir oppdaget av kokka blir Anna og moren øyeblikkelig mistenkt fot drap, og straffen for spedbarnsdrap er brutal og smertefull død. 

En lege blir tilkalt for å undersøke liket. Det er en yngre lege med kjennskap til det som da var moderne legevitenskap. Han bestemmer seg for å teste om lungene til det døde spedbarnet flyter i vann - hvis det synker skal det være en tydelig indikasjon på at spedbarnet aldri har pustet, altså var dødfødt. Og det er også dette som skjer.

En tid etter blir den unge juristen Christian Thomasius oppsøkt av far til Anna Voigt for å få ham til å føre saken til Anna for retten.Christian tar noe motvillig saken bl.a. inspirert av den samme lungeflyteprøven - og så er vi i gang. Det skal bli en sak som strekker seg over ti år, noe som den gangen var en sensasjon. Vi følger Christian gjennom alle disse årene i hans arbeid med saken og hans mange konfrontasjoner med det konservative og forstokkede akademiske og geistlige miljøet i Leipzig. Og det er Christian som blir hovedpersonen i boka. Hans begeistring for nye tanker og ideer og hans urokkelige pågangsmot er det som Tore Renberg løfter frem. Men han fremstår også med nok av svakheter, det er ingen glorifisering på gang.

Selvfølgelig følger vi også den stakkars ungjenta Anna og alt det hun må igjennom både før under og etter rettsaken. Det er hårreisende lesning om holdninger og behandling av mennesker som pågikk for noen hundre år siden i kristendommens navn. 

Jeg syntes det var tungt å komme inn i boka. Jeg har lest anmeldelsen i NRK og er veldig enig med den. Begynnelsen er rett og slett kjedelig. Selv om jeg blir aldri så opprørt over hvordan kvinner ble behandlet på den tiden og hvor lite nestekjærlighet som fantes i samfunnet ble jeg ikke engasjert i å lese. Men så er det akkurat som om Renberg gradvis klarer å blåse liv i menneskene i boka og da er det akkurat som om boka begynner å leve.

Renberg må ha lagt et ufattelig arbeid i research for denne boka, men det viktigste er at han klarer å skape troverdige karakterer og gir de liv. De fremstår som jeg kan tenke meg at 1600-talls mennesker tenker og føler, med de trange rammene for livsutfoldelse og for fri tale som det må ha vært. Noen ganger dukker 2000-tallsbrillene opp, men da som forfatterkommentarer fra en som står utenfor og betrakter handlingen. Jeg synes Renberg har løst dette på en fin måte.  

Det er humor også og burleske og groteske episoder, ikke minst der godseier Voigt gjør hva han kan for å hevne seg på alle som har hatt en finger med i spillet med å plage hans datter. 

Boka er lang. Jeg tror nok at det har vært nødvendig å få med mye av beskrivelsene av debattene som foregikk i samfunnet, de akademiske konfliktene, beskrivelsene av torturmetoder og henrettelsesmetoder. Men kanskje kunne den ha vært strammet litt inn.  Noen ganger blir Tore Renberg litt for flink. Og begynnelsen fungerer ikke så godt. Men totalt sett er det blitt en mektig roman. Honnør til Tore Renberg for å ha gjennomført et så omfattende prosjekt!

Tove Alsterdal: Slukhål

Det går et ras i Malmberget etter et gruveskjelv. Husene i området er fraflyttet pga rasfaren. I kjelleren på et av husene finner noen en mann som har vært innelåst uten mat og drikke en stund og mirakuløst har overlevd.

Noe senere: En fotograf tar en serie naturbilder i nærheten av en gammel hytte i Ådalen. Når hun fremkaller bildene oppdager hun en hånd som stikker ut av et kjellervindu på bare et av bildene - det må ha vært et menneske i kjelleren. Hun melder fra til politiet. Eira Sjödin og kollegaen August blir sendt for å undersøke. De finner en død mann innestengt i kjelleren. Det kan virke som han er sultet ihjel.

Dette er den andre boken med Eira Sjödin i hovedrollen. Eira er fremdeles politiassistent i Ådalen med vakter som hun kan kombinere med å se etter sin senile mor, men nå flytter moren på sykehjem så Eira kan senke skuldrene. Eller kanskje heller engasjere seg dypere når hun igjen blir mobilisert til et etterforskningsteam på grunn av sin lokalkunnskap. Den døde mannen har sannsynligvis blitt innestengt, så saken etterforskes som et sannsynlig mord.

Den døde blir identifisert. Det er vanskelig å finne noe motiv for drap rundt hans omgangskrets eller familie. Kanskje er det knyttet noe til selve hytten han ble funnet i - det har forekommet økonomisk svindel i tilknytning til verdiløse eiendommer i landsdelen. Eira foreslår å sjekke om det har forekommet lignende situasjoner der folk har blitt innestengt for å sulte ihjel. Og tilfellet i Malmberget blir oppdaget. Det blir Eira som reiser opp for å intervjue mannen som overlevde, men han er merkelig uvillig til å oppgi alt som han opplevde.

Når politiet omsider finner en sammenheng mellom disse to hendelsene og i tillegg oppdager en annen forbrytelse blir det en dramatisk utvikling som kommer til å sette dype spor for alle som deltar i etterforskningen.

Jeg likte denne boken like godt som den første i serien. Ådalens dramatiske forhistorie og naturen ligger der som et bakteppe. Romanen er befolket av hele, normale (og noen litt unormale!) mennesker. Eira Sjødin var et hyggelig bekjentskap i den første romanen og hun er fortsatt en som jeg liker å være på lag med. Bok nr. 3 i serien er utgitt og jeg gleder meg til den.

Elizabeth Strout: Amy and Isabelle

Jeg har lest de fleste romanene til Elizabeth Strout. Dette var hennes første, utgitt i 1998. Isabelle kom til småbyen Shirley Falls med sin vesle datter noen år tidligere. Hun oppgir å være enke og får en grei jobb på en skofabrikk som sekretær for direktøren. Hun trives i jobben, men føler at kollegene på kontoret står litt under henne i rang. Hun er også aktiv i menigheten, men der blir hun ikke helt akseptert, så hun lever med sin datter i tosomhet. Isabelle er også svært opptatt av hvorda de to fremstår utad. Passer alltid på at datteren oppfører seg korrekt, hvordan hun snakker, kler seg osv.

Historien begynner når Amy er 15 år. Hun er en pen jente med vakkert, blondt langt hår. Hun er sterkt knyttet til moren, men er likevel ikke redd for å gå sine egne veier, velger sine venninner selv osv. Og så kommer Mr. Robinson - vikar for mattelæreren. Mr. Robinson gir Amy den oppmerksomheten som hun så sårt trenger. Først avviser hun ham, men så gror det frem en stadig sterkere forelskelse i den godt voksne mannen. Og Mr. Robinson er ikke den som lar anledningen gå fra seg. Han kjører henne hjem, det er ekstratimer og etter hvert stikker de  seg vekk og har et forhold som først er nokså uskyldig men gradvis går over til å bli mer erotisk.  

Isbelles sjef kommer over de to elskende i Mr. Robinsons bil i het omfavnelse med lite klær på og varsler Isabelle umiddelbart. Isabelle blir rasende, skuffet og antagelig litt sjalu på sin datter som har fått til noe hun selv ikke har klart - et forhold til en mann. Hun sørger for at Mr. Robinson drar fra byen og at saken dysses ned. Amy blir rasende  - hun var selv sikker på at dette var hennes livs store kjærlighet, hadde hørt bryllupsklokker ringe i det fjerne men nå var livet hennes over, og det var moren som hadde ødelagt det. I en av konfrontasjonene mellom mor og datter tar Isabelle en saks og klipper av Amy det vakre håret hennes.

Dette skjer like før sommerferien. Amy har sommerjobb på kontoret der Isabelle jobber. Gjennom hele sommeren er forholdet mellom Amy og Isabelle helt nede på frysepunktet. Amy henger litt sammen med ekskjæresten til venninnen som har bil. Isabelle blir litt engasjert i saker som skjer med noen av kollegene hennes. Så opplever Amy og vennen hennes noe forferdelig på en av kjøreturene deres. I fortvilelsen ringer hun Mr. Robinson som hun har fått telefonnumeret til, og han vil ikke kjenne ved henne. Disse to hendelsene blir et stort sjokk for Amy, men samtidig det sparket hun trenger for å gå videre i livet.

Samme kveld får Isabelle besøk av to kolleger, den ene er i en svært dårlig psykisk tilstand og hun lar dem overnatte. Det blir starten på at Isabelle åpner opp litt for sine egne problemer. Hun har aldri vært gift, hun fikk Amy etter en kort flørt med en mye eldre, gift mann.

Og så lever de lykkelig alle sine dager? Ikke helt, Amy insisterer på å ta kontakt med sine halvsøsken og Isabelle frykter for å miste henne, men de har en slags felles forståelse og Isabelle har nå en gjeng med venninner på jobben.

Det var mye bra i denne boka. Jeg synes spesielt Amy's oppvåknende seksualitet iblandet hennes romantiske naivitet er svært godt beskrevet. Isabelle fremstår kanskje litt for mye som hovedpersonen i den engelske "Keeping up appearances", (Jeg husker ikke hva den het på norsk). Elisabeth Strout beskriver miljøet i den søvnige småbyen på en åpen og fordomsfri måte. Men jeg synes at slutten blir litt for glatt, konfliktene og problemene løser seg på en litt for enkel måte.

Vi møter Shirley Falls i "The Burgess Brothers", en roman som jeg synes går mye dypere i karakterbeskrivelsene og har et bedre sammensatt plot.

Iain Pears:Arcadia

Jeg har lest mange bøker av Iain Pears, helt fra min mor lånte meg noen av hans kriminalromaner fra kunstsamlermiljøer på 80-tallet en gang. De var gode, men kanskje litt smale. Så kom den makeløse «Et skilt ved korsveien», en historisk roman som kretser rundt et mysterium på 1500-tallet. Etter det har Pears kommet med flere romaner med mer eller mindre historiske temaer men ellers vidt forskjellige. Denne romanen er i en helt annen genre igjen, dette er en slags Fantasy-roman.

Vi møter tre univers. Professor Henry Lytten har trukket seg tilbake fra arbeidet i de hemmelige tjenester, det er 1960 og han er med i en krets av forfattere og skribenter, bl.a. C.S. Lewis og Tolkien. En av vennene hans er Angela Meersom. Lytten holder på å beskrive en tenkt, alternativ verden, Anterworld.

Anterworld er et harmonisk samfunn der folk for det meste lever i pakt med naturen. Teknologien er lite utviklet, det som virkelig har høy status er historiefortelling. Ellers driver folk med jordbruk, jakt og fiske.

Angela kommer egentlig fra en fjern, dystopisk teknisk/vitenskapelig fremtid. Hun er matematiker og forsker og har kommet frem til en måte å reise i tiden på. Det er avansert og svært energikrevende og det er ikke bare å hoppe frem og tilbake. Selv havner hun i Europa på trettitallet, ble kjent med Henry Lytten og flyttet til England etter krigen. Men hun prøver å videreutvikle sine forskningsresultater. Utstyret hun bruker har hun gjemt bort i en kjellerbod i huset til Henry.

Men så skjer det ting som verken Henry eller Angela hadde tenkt seg. Den 15-årige Rosie som passer på katten til Lytten forviller seg ned i kjelleren og går forbi noen rare gardiner - og så er vi i gang, Rosie trer gjennom portalen til Anterworld! Det viser seg at Angela har konstruert Anterworld som et virkelig univers bygget på Lyttens ideer. Når et virkelig menneske fra «vår» tid trer inn får det store konsekvenser for Anterworld, og kanskje også for vår verden?

Hva blir konsekvensene for fremtiden av at det blir gjort endringer i nåtiden? Kan fremtiden påvirke fortiden? Er Anterwold en egen verden eller viser den en mulig fremtid?

Det er mange spørsmål som svirrer rundt når jeg følger handlingen som inneholder både dramatikk og mysterier. Og enda flere stilles av noen av bokens karakterer, ikke minst den foretaksomme Angela. Noen resonnement kan det være krevende å følge med på, andre virker mer som kvasifilosofi, uten at jeg synes det går ut over handlingen.

Boka er også full av litterære tilknytninger, bl.a. knyttet til noen av Shakespears stykker, det gjør den ikke dårligere!

Jeg leste de første kapitlene som ebok, men snart oppsto det et behov for å bla frem og tilbake for å sjekke ut hvem alle disse personene som vi treffer på i de tre verdene egentlig er. Så da måtte jeg få tak i papirutgaven, og det var ganske krevende men til slutt fikk jeg Norli til å bestille den.

Boken beveger seg frem og tilbake i rom og tid mellom disse tre universene og særlig opplever vi at tiden står på hodet, rekkefølgene endrer seg, i alle fall tilsynelatende. Likevel ser jeg ingen tydelige logiske brister.

Det har vært en festlig (men av og til også dyster!) leseopplevelse å komme gjennom denne boka. Rart at den ikke fikk mer oppmerksomhet da den kom ut, eller kanskje det var jeg som ikke fulgte med i timen? Det er mange detaljer i boka jeg ikke fikk helt tak i, kanskje jeg må lese om igjen enkelte kapitler. Og hva er det egentlig som skjer på de siste sidene - hva peker de mot?

Joyce Carol Oates: Cardiff, by the sea. 4 novellas of suspense

Nokså rett oversatt betyr dette 4 spenningskortromaner. De fire kortromanene (eller langnovellene) er vidt forskjellige når det gjelder både story, miljø og persongalleri. Men vold i en eller annen form, rettet mot kvinner er likevel en fellesnevner.

Jeg har lest mange romaner av Joyce Carol Oates. Noen har jeg vært svært begeistret for (Blonde og Niagara), andre har jeg likt godt og i alle fall en av dem traff meg ikke helt. Men i disse fire historiene synes jeg hun er i sitt ess. Noen steder er det en snikende uhyggestemning, i en av novellene er kanskje ikke hovedpersonen helt pålitelig og noen hemmeligheter kommer frem mot slutten. I en annen historie har jeg lyst til å skrike: Nei! ikke dra dit, ikke bli med ham, men dessverre klarer jeg ikke å påvirke handlingen. I den siste historien synes jeg kanskje slutten blir litt for enkel og banal, men det kan jeg likevel se gjennom fingrene med.

Uhyggelig og til sine tider grotesk, men en fin liten bok om ikke alltid så behagelig å lese.

Johanna Mo: Allting trasig skal bli helt

Dette er tredje kriminalroman i serien om Helena Mobacke. Jeg likte godt de to første, denne synes jeg er enda bedre.

Kriminalitet og bråk blant innvandrerungommer i storbyen (Stockholm) er bakteppe for denne historien. En middelaldrende mann ligger knivdrept på plassen der politiet nettopp med nød og neppe har klart å spre et stort og uoversiktelog oppbrudd av mennesker fullt av vandalisering og ødeleggelser. En mann i mengden har identifisert en ung gutt som skal være drapsmannen. Gutten blir arrestert, men er saken så opplagt som dette?

Flere tråder blir avdekket, det kan være utroskap og sjalusi, pengeproblemer og gjeldsinndriving og narkotikaspøkelser er der også. Helena Mobacka er blitt enda tryggere i rollen som leder for etterforskningsteamet. Hun har fått en kjæreste og det har hjulpet henne å forsone seg med sit livs tragedie - mordet på hennes sønn som skjedde noen år tilbake.

I Helenas team er det også et par bihistorien. En middeladrende etterforsker har en voldsepisode fra sin egen ungdomstiden på samvittigheten. En annen har slått seg sammen med en kjent journalist og er ambivalent i forhold til å leve i et fast partnerskap. Men disse tar likevel ikke fokus fra selve handlingen i boka, synes jeg.

Et stykke over halvveis i boka begynner jeg å ane konturene av intrigen og hvem som er drapsmannen, og spenningen dreier seg mer og mer om de skal klare å ta han før han får gjort enda mer skade.

Noe av det jeg liker er hvordan Johanna Mo skriver åpent om voldsproblematikken uten å henge seg fast i den og gjøre den til den eneste forklaringen på kriminelle aktiviteter. Hun kan også ha et skiftende perspektiv - boken er full av stemmer som gjør historien større enn om alt hadde blitt fortalt fra etterforskerteamet.

Amy Sackville: Orkney

En litteraturprofessor (Richard), godt over livets middagshøyde blir betatt av en av sine unge studenter. Den unge jenta er like betatt av ham og i løpet av noen måneder blir de et par og gifter seg. Han lover å ta henne med på en bryllupsreise hvor hun måtte ønske. Hun ønsker seg et sted ved havet. Og ikke noe en eksotisk øy eller et luksuriøst badested men en liten, forblåst øy der hun visstnok ble født men ikke lenger har noen familie. Så de leier en liten hytte for en uke. Richard jobber litt, hun går lange turer langs stranden, om kvelden spiser de, leser og elsker. Rene idyllen, altså. Men jenta har en merkelig dragning mot havet som Richard dels nyter å betrakte, dels er litt redd for. Hun kan ikke svømme og er tydelig redd for å drukne men nyter likevel å utfordre bølgene.

En merker mer og mer at Richard egentlig ikke vet noe som helst om sin unge kone. Av og til synes han dette er fascinerende, av og til bekymrer det ham.

De møter et fåtall mennesker men holder seg mest mulig for seg selv. Richard kjenner på en gryende sjalusi hvis det dukker opp unge menn på stranden eller i puben. Hans unge kone blir mer og mer opptatt av havet. En morgen Richard våkner er hun borte. Har hun forlatt ham? Har hun gått på sjøen? I bakgrunnen spøker diverse folklorehistorier om havfruer og sjødyr som skaper seg om til mennesker men alltid drar tilbake til havet.

Det er et nydelig språk i denne boka og en blir jo fristet til å leie seg en hytte på en forblåst strand på en av de skotske øyene (!). Men egentlig synes jeg Richard fremstår som en litt patetisk skikkelse, som om han har forelsket seg i en drøm, som om han tror at han har fått en flik av evig ungdom. Og hans kone, hva er hun? En kvinne med dragning mot døden? En «selkie»? En dypt nevrotisk person?

Roy Jacobsen: Grenser

Først i denne romanen er det tegnet et kart over området rundt den lille byen Clervaux i Luxemburg og på slutten er det et tilsvarende kart over området rundt Stalingrad. Dette viser ytterpunktene i denne boka. Det meste foregår i og rundt Clervaux under og etter den 2. verdenskrigen (og noe også mye, mye tidligere), men en stor bolk kretser rundt den siste fasen av kampene om Stalingrad. Stalingrad er sett gjennom øynene på Markus. Markus er belgier og bosatt i Clervaux men ble innrullert i den tyske hæren i 1941 som «nytysk».

Folkene vi møter i Clervaux er i det hele tatt en blanding av tyskere, belgiere, luxemburgere og kanskje også en og annen hollender. En amerikansk soldat får også en viktig rolle - når den tyske hære stormer slottet i Clervaux den siste krigsvinteren sitter soldaten i ballsalen og spiller jazz. Han havner i fangenskap men den belgiske sykepleieren Maria tar seg av ham og de to klarer å rømme. Alliansen bærer frukt - gutten Robert blir født, soldaten forsvinner og Maria tar seg av Ronert alene. Han blir en av hovedpersonene i romanen.

Når Robert vokser opp blir Markus en slags reservepappa for ham. Markus som ble blind under sluttkampene ved Stalingrad (men som fikk synet tilbake og valgte likevel å fremstå som blind). Robert blir den eneste som kjenner til Markus sin hemmelighet.

Boka er bygd opp som en samling kapitler som likevel henger sammen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid - det kan av og til være forvirrende men etter hvert går det greit. Det mest spektakulære i boka er nok kapitlet om kampene ved Stalingrad. Markus er sambandsoffiser og er nokså tett på det som skjer i krigens sentrum der feltmarskalk Friedrich Paulus er fanget i en knipetangmanøver fra russernes side. Hitler nekter ham å gjøre retrett og tapene blir enorme. Kampene bølger frem og tilbake i den grusomme vinterkulden. Roy Jacobsen beskriver krigens råskap like ned til den fæle maten og de elendige latrineforholdene. Likevel fremstår dette som litt uvirkelig - nesten litt drømmeaktig. Det skyldes kanskje de mange anekdotiske innslagene av folk og krigere.

Underveis hendte det flere ganger at jeg lurte på hva som egentlig var Roy Jacobsens hensikt med denne boka. Jeg opplevde den som litt fragmentarisk. Men mot slutten er det akkurat som om de forskjellige karakterene og historiene faller på plass og jeg sitter igken med et inntrykk av en ganske storslått roman om folk som bølger frem og tilbake på kryss og tvers over de forvirrende landegrensene midt i Europa.

Og det er opplagt at mannen min og jeg må ta en tur til Clervaux - det finnes en jernbanestasjon der og togene går fremdeles.

Kjell Ola Dahl: Lazarus

Det er lenge siden jeg har lest noe av Kjell Ola Dahl, det var flere av hans kriminalromaner med Gunnarstranda og Frølich som etterforskere. Riktig gode bøker. Denne dukket opp som E-bok på mammutsalget og det passet godt å laste den ned til min kindle siden jeg var på reise.

Dette er en frittstående kriminalroman fra krigens dager. Det meste av handlingen foregår i Stockholm der den norske delegasjonen prøver å holde styr på det som skjer med de norske flyktningene. Flyktningene er en sammensatt gruppe og det finnes også infiltratører og norske nazister blant dem. Det kryr også av tyske militære og spioner.

Forfatteren Jomar Kraby er en lettere forfyllet mann med kommunistsympatier som har måttet flykte til Sverige. Han blir bedt av en av lederne i den norske delegasjonen i Stockholm om å finne informasjon om motstandsmannen og kureren Daniel Berkåk som nylig ble er myrdet på vei inn i Norge med dokumenter til Hjemmefronten.

Kai Fredly er en desillusjonert kommunist og sjømann som har vært i den spanske borgerkrigen. Han ble nylig uventet sluppet ut fra Grini og besøker graven til broren Atle som man antar er drept. Atle ble tidlig nazisympatisør, gikk med i hirden og kjempet ved Østfronten. Kai blir invitert hjem til Sara Krefting, en vakker kvinne fra beste borgerskap med klare nazisympatier. Hun overtaler Kai til å påta seg å hevne drapet på broren Atle og snart møter han Jomar Kraby på et flyktningemottak like over grensen til Sverige.

Jomar kommer til å møte Kai mange ganger mens han graver seg stadig dypere i de nokså kompliserte historiene rundt mordene på Daniel Berkåk og Atle Fredly. Samtidig kommer vi nærmere miljøet og konfliktene i og rundt den norske delegasjonen i Stockholm, og vi blir kjent med medarbeidere og kanskje også motarbeidere av Jomar Kraby sin etterforskning og av Kai Fredly sine planer, hva nå de måtte være.

Jeg lest i en anmeldelse at dette var ingen svart/hvitt-historie og det er nok riktig at menneskene er fargerike og har mange interessante sider. Men boken minner meg likevel om de beste svart/hvitt- filmene fra den tiden, f.eks. Den tredje mann. Hyblene er spartanske og trange, maten er ofte elendig og været er kaldt. Det er noen uforglemmelige scener der. Et sted må noen senke et lik i en myr og er nær ved å gå under selv. Og så er det Jomars utrolige møte med den sovjetiske diplomaten Alexandra Kollontaj!

Det er spennende, men det er ingen forrykende triller. Handlingen er langsom og skrivestilen minner meg litt om Roy Jacobsen. Det kan nok være en og annen logisk svakhet hist og her, men det betyr ikke så mye. Dette er en strålende roman og kriminalroman. Jeg måtte laste ned en annen av Kjell Ola Dahls historiske kriminalromaner når jeg så hvor god denne var.

Monika Isakstuen: De små jentene.

En mor og to døtre reiser til mormors sommerhytte ved sjøen. Det er sommer og idyll men også masse regler og forventninger som er nedarvet gjennom generasjoner. Og det er opprør mot disse reglene, opprør som også kan utarte seg til ansvarløshet og uforsiktighet. Mor og datter, kjærlighet og konflikter. Mormor er også absolutt tilstede bakom lurer hennes mor og mormor og mormors mor.

En kjekk liten bok syns jeg dette er. Isakstuen skriver i en slags lett poetisk form. Moren er i sentrum men hun er ikke bare mor, hun er datter også. Mormor representerer regelveldet, forsiktigheten, de uttalte eller ikke uttalte forventningene. De små jentene er døtre. De representerer frihetstrangen, lekenheten, lysten til å ikke bry seg med noen ting utenom å nyte tilværelsen. Men også med et ikke ubetydelig innslag av bortskjemthet og egoisme, spør du meg. Og så finnes det andre roller i bakgrunnen, for alle mødre har også vært døtre, i alle slektsledd.

Konflikten mellom disse rollene kommer tydelig frem i moren. Hun har alt i seg, her og nå, har lyst til å slå ut håret, gå barbeint på stien og over svabergene, la badedrakten dryppe saltvann og sette flekker på verandagolvet. Men hun har også forsiktigheten og formaningene i seg, bringer det videre til de små jentene. På de siste sidene bryter hun noe med det nedarvede regimet. På baksiden av boka blir dette fremstilt som en seier, men jeg er ikke så sikker. Riktignok står mormor frem som en svært bastant regelrytter, men jeg leser også en famlende usikkerhet i hos henne. Og av og til må vel også noen være voksne, om ikke hele tiden? 

Alt i alt likte jeg denne boka og kjente meg igjen i flere av rollene. Og så har den et genialt cover!

Hanne Ørstavik: bli hos meg. Nominert til P2-lytternes romanpris

Det er lenge siden jeg har lest noe av Hanne Ørstavik, og det var lytterprisen som fikk meg i gang.  Denne boken er vel det en kaller autofiksjon, det har jeg i alle fall lest. Men for meg er det umulig å vite hva som er fiksjon og hva som er  selvbiografisk. 

Hovedpersonen er en norsk forfatterinne, vokst opp i Tana i Finnmark, nå bosatt i Milano. Hun har ikke helt kommet over sorgen etter at hennes tidligere samboer L døde. Nå har hun et forhold til en italiensk mann, M som er betydelig yngre enn henne. 

M er pen og øm og sterk. Men han har også en mørk side og hovedpersonen er av og til redd for ham. Redselen minner henne om den redselen hun følte for sin far under oppveksten. Han var også en mann med et ustyrlig sinne. Det virker ikke som noen av dem faktisk har utøvd fysisk vold mot henne, men hun er like redd for M sine raseriutbrudd som hun var redd for farens.

Det er mye av denne redselen boka handler om. Denne redselen - og så kontrasten til de glimtene hun lengter sånn etter og som  hun ofte beskriver som et lys hun ser i den elskede. Et lys som gjør at hun ser inn til noe godt. Hun ser også etter sårbarheten hos mennene i sitt liv. Men jeg stiller meg av og til spørsmål om hun venter for mye av kjærligheten - om hun er avhengig av at disse mennene skal brette seg like mye ut for henne som hun gjør for oss.

Hanne Ørstavik er god til å beskrive dragkampen mellom denne lengselen og den redselen hovedpersonen føler på. Det reiser en del viktige spørsmål rundt kjærlighetens vesen. Samtidig synes jeg det er problematisk. Jeg synes hun inviterer oss altfor langt inn i sitt privatliv. Det blir vanskelig å diskutere bokas innhold uten å føle at du dissekerer forfatterens selv. Jeg ønsker rett og slett ikke komme henne så nær. 

Hovedpersonen drikker mye, det brukes også mye av andre rusmidler og dette blir på ingen måte problematisert. Er dette bra for romanen? Er det bra fordi det kanskje er virkelig?

Det er også en parallellhistorie inne i romanen som handler om Judith som er en kvinne på samme alder som også har mistet sin samboer og som også innleder et forhold (vennskap? kjærlighet?) til en mye yngre mann. Denne historien har ikke de samme elementene av frykt og redsel. På en underlig måte synes jeg dette fungere ganske bra i denne romanen.