Steve Sem-Sandberg: De fattige i Lodz

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese siden den kom ut, men så la den seg liksom under radaren. Men så dukket den opp på et boksalg. 

Sem-Sandberg fikk den svenske Augustprisen for romanen i 2009 og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris året etter. 

De fattige i Lodz bygger som mange av forfattens bøker på virkelige hendelser og personer. Nazistene inngikk en avtale i 1941 med noen sentrale jøder i byen Lodz i Polen om å bygge opp og forsterke den jødiske ghettoen. Flere fabrikker som skulle forsyne den tyske hæren med klær og annet utstyr ble startet. Det var også planen at ghettoen skulle fungere som et oppsamlingssted for jøder før videretransportering til det vi nå kjenner som utrydningsleirene og gasskamrene.

Sentralt i ghettoen og forhandlingene var Mordechai Chaim Rumkowski som ble leder for den jødiske ghettoadministrasjonen. Det virker som de jødiske lederne trodde de kunne forskåne innbyggerne sine for nazistenes grusomheter på denne måten. Byen ble i stor grad selvstyrt av de jødiske myndighetene med matutdeling, domstoler, egen politistyrke osv.

Boka skildrer livet i ghettoen frem til den i 1945 ble tømt for de siste jødene. Det var et samfunn sterkt preget av den pågående krigen rundt dem og nazistenes behandling av jødene som undermennesker. Sult og sykdommer florerte. De "heldige" var de noenlunde friske som kunne arbeide i fabrikkene for de fikk noe mer rasjoner enn resten av befolkningen. Dt var også et sterkt klassedelt samfunn. De med penger eller andre goder kunne kjøpe seg fri, eller kanskje heller kjøpe seg utsettelse til den endelige deportasjonen som vi nå vet kom for alle. 

Store mengder jøder fra andre områder i Polen og andre okkuperte land ble fraktet inn, så folk bodde nærmest oppå hverandre. Men folk ble også uttransportert. Først ble de svært gamle og syke stuet inn i jernbanevogner og sendt vekk. Så ble flere av sykehusene tømt. Spebarnsavdelingene også. Og så kom det forordninger om at alle barn som var for unge til å arbeide skulle fjernes. De fleste barna ble deportert umiddelbart, noen klarte å kjøpe sine en liten utsettelse. Det var den jødiske administrasjonen som iverksatte deportasjonene om det ikke var de som sto direkte for drapene. Slik fikk nazistene jødene til å administrere Holocoast for seg i denne byen.

Det var på mange måter en tung bok å lese. Vi vet jo hvordan det gikk. Å lese om hvordan jødene selv nærmest organiserer køene mot gasskamrene er ikke særlig oppløftende. Vi blir etter hvert kjent med en rekke personer og får et innblikk i hvordan en slik tilværelse kan virke forrående på menneskesinnet. Vi møter også nestekjærlighet og menneskelighet og flere uforglemmelige karakterer. Det er bare det at ingenting av dette hjelper noen av dem på veien mot utryddelsesleirene.

Innbyggerne i ghettoen skrev et 3000 siders dokument som kalles Ghettokrøniken, dette har vært en svært viktig kilde for forfatteren. Dette er en viktig og god roman som alle burde lese.

Kjell Ola Dahl: Kureren

Dette er den tredje boka av Dahl jeg leser med handling lagt til tida rundt 2, verdenskrig, og den ble visstnok skrevet etter at han hadde insistert på at han ikke ville skrive flere krimbøker. For Kjell Ola Dahl var jo en svært dyktig krimforfatter.

Dette er i mine øyne en meget velskrevet kriminalroman, av den typen som løfter boka opp til god litteratur samtidig som den holder hva krimsjangeren lover mht. spenning/interessant plot/gåter som skal løses. Noen vil kanskje synes det er for lite tempo, for lite spektakulær dramatikk - men jeg synes det er akkurat som det skulle være. Så fikk boka også både Rivertonprisen og Brageprisen i 2015!

Høsten 1942 et sted i Oslo oppdager den unge jødinnen Ester at tyskerne raserer farens forretning og tar ham med seg. Hun skjønner at hun må flykte selv. Hun får hjep av venninnen Åse til litt niste og ekstra klær. Åse er mye alene med babyen Turid, mannen Gerhard er kommunist og arbeidsledig og mye på farten. Hun får samme kveld besøk av barndomsvennen Roar.

Når Ester kommer til Stockholm får hun vite at Åse er drept og at de tyske myndighetene mener at det er Gerhard som har drept henne. Ester treffer Gerhard i Stockholm og får i oppdrag av de norske myndighetene til å holde kontakten med ham. Så blir han lokket i en felle og dør i en eksplosjon.

I 1967 har Ester overlevd krigen. Foreldrene døde i konsentrasjonsleirene. Babyen Turid ble adoptert av Roar og kona hans og er nå voksen. Ester har jobbet noen år med israelsk etterretning men lever nå som pianolærer i Oslo. Hun har noe kontakt med Sverre, en motstandsmann som  hun hadde mye kontakt med i Stockholm under krigen. 

Så dukker Gerhard opp igjen, høyst levende viser det seg.. Han tar kontakt med både Sverre og Ester, og så har han noen gjentatte  besøk på en gravplass. Hva vil han - utover å få kontakt med datteren Turid? Har han noen skjulte motiver? Hevn? Hva skjedde under eksplosjonen og fremfor alt - hvem drepte Åse? 

Boka åpner med et kapittel fra nåtiden, 2015. Da er Turid en eldre dame og oppdager at et sjeldent smykke som hun hadde etter sin mor er avertert for salg i en auksjonsforretning. Dette smykket har også en interessant plass i historien.

Det er fine miljøbeskrivelser fra emigrantmiljøet i Stockholm og fra 60-årene i Oslo. Omstendighetene rundt mordet på Åse er åpne og uklare. De viktigste personene i boka er verken helter eller skurker men hele mennesker og det er derfor flere som kan ha en svart samvittighet. Når vi kommer til bunns i saken inneholder den flere simple og uhyggelige elementer enn det jeg hadde regnet med, men det er absolutt troverdig.

Louise Erdrich: Shadow Tag

Louise Erdrich er en av mine favorittforfattere og jeg har lest de fleste romanene hennes, helt fra jeg fikk "Kjærlighetsmedisin" i gave en gang på 80-tallet. Men "Shadow Tag" har av en eller annen grunn gått under radaren min. 

Romanen kom ut i 2010. Louse Erdrich sine romaner har alle på en eller annen måte tilknytning til den amerikanske urbefolkningen. Noen foregår i reservater, men personene i denne romanen bor i Minneapolis der Louise Erdrich selv er bosatt.

Dette er en roman om et ekteskap i fritt fall. Gil og Irene er begge etterkommere av urbefolkningen. Gil er kunstner og hans malerier selger som varmt hvetebrød. Irene holder på med en hovedoppgave om en annen amerikansk kunstner som hun sliter med å få ferdig. De har tre barn som alle er svært kreative og evnerike, hver på sin måte.

Gil sine malerier har nesten alltid Irene som motiv, ofte i svært utfordrende positurer, seksualiserte eller dramatiserte på andre måter. Irene sitter modell for ham men føler mer og met at Gil er besatt av henne og prøver å overta styringen av hele personligheten hennes. Hun fører dagbok og en dag oppdager hun at Gil leser dagboken. Da begynner hun å føre to dagbøker, en ekte som hun klarer å holde skjult og en falsk der hun skriver det hun vil at Gil skal lese. Gil er nokså ustabil og oppfarende og dette går ofte ut over barna som han kan oppføre seg svært brutalt overfor.  De lever hele tiden i en konstant frykt for farens sinneutbrudd.

Irene tenker på å forlate Gil, både for sin egen skyld og for barnas. Det ekteskapelige livet deres blir en slags negativ dans mot undergangen. Irene legger ikke skjul på sin motvilje overfor Gil. Han prøver å kjøpe seg goodwill ved å gi gaver både til Irene og barna, ved å uttrykke sin kjærlighet og samtidig holde Irene i et jerngrep. Hun på sin side utnytter dagboken til å såre Gil, gjøre ham sjalu og usikker. Og i mellom slagene har de sex, til dels ganske brutal sex.  Men hun går ikke fra ham. 

Ikke før mot slutten av boka. Da har hun sørget for at ungene blir ivaretatt av halvsøsteren May. Hun gjør klar skilsmissepapirene og konfronterer Gil. Men ingenting går riktig sånn som hun har planlagt det. Hendelsene mot slutten av boka går i en retning som ikke jeg så komme, men det er en viss logikk i det tross alt.

Jeg var ganske skeptisk til å lese boka da jeg forsto at det dreide seg om en samlivs- og ekteskapskonflikt. Det bruker jeg vanligvis ikke være så interessert i å lese om. Men denne historien fenget meg hele veien. Jeg synes Erdrich klarer å få tak i noe dypt inne i hovedpersonene, særlig når det gjelder Irene, hvor dype båndene hennes er til Gil, både av hat og av kjærlighet og hvor ødeleggende samlivet deres er.

Tove Alsterdal: Vänd dig inte om

Før Alsterdal skrev krimserien fra Ådalen med den sympatiske unge Eira Sjödin i hovedrollen skrev hun flere frittstående bøker i krysningen mellom krim/spenningsromaner. Dette er en av dem.

Vi starter i Beckomberga, et byggefelt på det nedlagte mentalsykehuset utenfor Stockholm. Eva Levander Olofsson sniker seg utenfor rekkehuset der hennes eksmann Svante nylig har flyttet inn med sin nye samboer Janicke og titter inn. En stund etter går Svante ut og Eva følger etter ham mot butikken der det sitter en romkvinne utenfor og tigger. Når Svante kommer ut igjen får han øye på henne. Det utvikler seg til en krangel. så blir alt svart. 

Hun har fått et slag over nakken og virrer forvirret omkring, men så går hun tilbake for å lete etter klokken sin og der ligger Svante død, stukket med kniv. Hun tilkaller nødetatene og svimer selv av i bilen. Når hun våkner er hun på sykehuset og skal inn til forhør - hun er politiets hovedmistenkte for drapet.

Eva blir varetektsfengslet, men slipper ut etter en del dager da de tekniske bevisene ikke gir god nok grunn  til fengsling. Men hun ønsker svært sterkt å bli renvasket, ikke minst overfor sin sønnFillip som hun hadde før hun ble sammen med Svante. Men Filip har alltid stått Svante nært og han holder moren på avstand.

Romkvinnen som Eva møtte på morddagen kan være et viktig vitne men det ser ut til at hun har reist tilbake til Romania. Eva finner Filip i Berlin og mot alle odds går han med på å kjøre med moren til Romania. Han låner en gammel bil og de gir seg ut på en reise uten sidestykke med alle forutsetninger for å mislykkes. Men de kommer frem og helskinnet tilbake også. Og litt har Eva fått med seg av de mange møtene med romfolk.

Tilbake i Stockholm gjøres det samtidig en serie merkelige likfunn, noen som kan stamme fra Beckombergas storhetstid men også ett fra nyere tid. Har dette noen tilknytning til Svantes død? Og hvilken rolle spiller Svantes samboer Janicke i dramaet?

Dett blir etter hvert mange sidehistorier og vinklinger i denne boka. Det meste blir rullet opp, i hvert fall for oss lesere, og selve mordintrigen er original så det holder. Samtidig tar Alsterdal oss igjennom hverdagslivet til romfolkene både i Sverige og i deres hjemland Romania. Beckombergas historie er også et viktig sidetema i boka med alt som mentalhelse på sekstitallet hadde med seg av lobotomi og elektrosjokk.

Bokas hovedperson Eva er en svært frynsete heltinne. Hun lyger så det renner, både for eksmannen, for sønnen, for politiet, for advokaten sin og ikke minst for seg selv. Men hun går på alle vansker med dødsforakt, og kanskje en god porsjon alkohol attåt. Av og til får jeg ikke henne til å henge helt sammen - bl.a. blir det litt usannsynlig at hun på en måte klynget seg til eksmannen. Hun hadde jo selv valgt å forlate hem og gjennomskuet endel av svakhetene hans. Men hadde hun holdt seg unna hadde vel ikke blitt bok av det.

Sara Strömberg: Skinn

 

Vera Bergström er tilbake i redaksjonen i Jämtlandsposten. Avisen beslutter å lage en reportasje om en "Cold Case", øksemordet i Storlien 28 år tilbake i tid. Frank og hans to barn ble brutalt myrdet i sitt hjem, mamma Marit forsvant og ingen har hørt noe om henne siden.  Reportasjen kan kanskje bli en ny serie?

Vera husker godt mordet, hun har bodd det meste av sitt liv i Ånn, et par mil fra Storlien som ligger like ved grensen til Trøndelag. Hun begynner å nøste i saken, leser gamle avisutklipp og intervjuer Anne Märta Strindlund som i sin tid ledet etterforskningen av drapene. Og så er vi i gang.

Boka veksler mellom Veras undersøkelser i nåtid og Franks bevegelser i dagene like før drapet. Og så er også Roya Moradi med. Hun er frisør i Stockholmog enslig mor til Sammy. Sammy er i begynnelsen av 20-årene og vi får inntrykk av at han er en ungdom i faresonen. Roya har reist fra Sammys pappa før Sammy var født, kanskje har hun rømt? Og hvilken sammenheng har det med mordene i Storlien?

Slik boka er bygd opp avdekkes biter av historien gradvis. Frank har vært turleder for jaktlag fra sosieteten og har pådradd seg noe uvennskap med lokale jegere, blant annet en same han kjenner. Det dukker også opp en gammel kjærlighetshistorie. I nåtiden får Vera kjennskap til flere tilfeller av brutale voldtekter der ofrene har svimerker på ryggen. 

Vera selv kaster seg entusiastisk over hvert flik av mulige spor. Det hender hun setter seg selv i fare for hun følger mer instinktet enn fornuften og drar gjerne ut alene. Og det ppstår det dramatikk av, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Drapene blir oppklart og livet kan gå videre i bygda. Og Vera kan gå videre i livet sitt. 

Jeg har likt alle tre kriminalromanene jeg har lest av Sara Strömberg. Jeg leste en litt surmaget norsk kritikk av den forrige som heter "Sly" på svensk som sammenlignet henne med Liza Marklund og mente Marklund var så mye bedre. Jeg holder derimot Strömberg for å være bedre, jeg har alltid syntes av Marklund hadde en litt for eplekjekk tone i bøkene sine. Bergström er skikkelig god på å skildre livet i Jämtlands bygdesamfunn, og i Sverige foregår avfolkning av landsbygda i virkelig stor stil. Jeg leste nettopp på nettet at det ikke lenger finnes butikk i bygda Ånn! Men hold ut, Vera, kanskje det likevel skjer noe i distriktet som det er verdt å se nøyere på!

Tomy Orange: Powwow

Jeg så at Tommy Orange var med på langlisten til Bookerprisen for 2024, prisen for beste engelskspråklige bok. Han skriver om innfødte amerikanere og hans debutroman er oversatt til norsk og fikk god omtale. Så jeg tenkte jeg skulle begynne med den.

Dette er hva jeg vil kalle en grupperoman. Vi får historien fortalt gjennom 12 personer som har det til felles at de skal delta på en powwow i Oakland, California. Noen av dem har andre ting til felles også, skal det vise eg, og kanskje mer enn de selv vet.

En powwow er en slags moderne festival for innfødte amerikanere med musikk, tromming, dansing, salgsboder og mye annet. Jeg ante ikke at dette kunne finne sted i California. Oakland er en småby utenfor San Fransisco. Så feil kan man ta.

Det er en brokete gjeng vi møter. Noen durkdrevne kjeltringer, en omsorgsfull sliter av en eldre kvinne som tar seg av søsterens barnebarn, en ungdom som har begynt å lære seg å danse som en innfødt, en jente som ble bortadoptert ved fødselen, narkovrak og hederlige mennesker. Alle er på en eller annen måte merket av den vanskjebnen som har slått de innfødte amerikanerne til jorden helt siden de hvite europeerne begynte å ta landet fra dem.

Det er en flott roman Tommy Orange har skrevet. Det er nokså råe beskrivelser av livet på skyggesiden som de fleste av romanpersonene lever - samtidig blir de også skildret med varme og ømhet. Historien blir etter hvert ganske spennende også, vi skjønner at det skal skje noe dramatisk, men ikke helt hva og ingenting går som planlagt.

Jeg har lest mange bøker av Louise Erdrich som også har røtter i den innfødte amerikanske befolkningen men hun skriver fra noen av de nordlige statene, Nord Dakota og Minnesota. Det var fint å høre en helt annen stemme og lese om et miljø som både har likhetspunkter men også er svært forskjellig fra de områdene Loyuse Erdrich skriver fra. Jeg ser frem til å lese den Booker-nominerte boken når den kommer.

Ann Cleeves: Murder in Paradise

Jeg liker godt bøkene til Ann Cleeves om Shetland, Vera og den nye serien fra Devon men hun skrev endel krim tidligere også. Dette er en av dem.

Vi er på øya Kinness utenfor Scotland. Den er tynt befolket og befolkningen livnærer seg på sauehold, håndverk og litt jordbruk. Båtreisen fra nærmeste øy tar lang tid og den går bare et par ganger i uka. Det er en liten kortbaneflyplass på øya. Kanskje har Ann Cleeves brukt St. Kilda som modell - den vesle øya som ble fraflyttet i mellomkrigstiden. En litt forbedret utgave av St. Kilda som var helt isolert i vinterhalvåret. Kinness finnes ikke, og en rekke av stedsnavnene på nærliggende øyer ser også ut til å være fiktive. 

Kinnes er et paradis for dem som vil leve det enkle livet, leve i pakt med naturen, nyte fuglelivet og slippe vekk fra storsamfunnets mange krav. Til dette paradiset kommer det nygifte paret Sarah og Jim. Jim er fra Knness og har tilgang på et bruk der. Sarah er åpen og nysgjerrig på å prøve livet der ute.

Det blir en stor bryllupsfest for å feire de nygifte. Så godt som hele befolkningen er med, også gjester som George Palmer Jones. Han er pensjonert fra jobben i etterretningstjenesten og er lidenskapelig fuglekikker. Han er blitt kjent med jentungen Mary som har en hemmelighet som hun lover å fortelle ham i løpet av festen. Men Mary forsvinner og neste morgen blir hun funnet død nedenfor et stup. Drty er omstendigheter som tyder på at dette kan ha vært et drap.

Politiet ankommer og reiser igjen, overbevist om at dette er en ulykke. Det er også det folk på øya ser ut til å tro. Men George begynner å drive etterforsking i det stille. Det er ikke særlig populært, men gradvis dukker det opp saker og ting som lager sprekker i idyllen. Og det skjer ett mistenkelig dødsfall til.

Denne boka kom ut i 1988 og er forfatterens 3. bok. Det er tydelig at hun har utviklet seg svært mye som forfatter siden den gang, ikke minst språklig. Språket på de første sidene er litt enkelt og ubehjelpelig. Men det er noen svært bra sider også. Jeg synes hun er svært god til å bygge opp gode persongallerier og det er hun også her.  Det meste som skjer er i kontakten mellom menneskene i boka og her klarer hun å skape svært gode intriger. 

Ideen om å skrive om en fiktiv øy synes jeg fungerer bra. Scotland florerer av øysamfunn og en nokså isolert øy byr på mer liv enn et lukket rom. Det gjør det også mulig å spille på de tette båndene som oppstår i t så lite samfunn.

Jeg tror gjerne jeg prøver meg på de siste to i serien som jeg ikke har lest ennå.

Johan Theorin: Bumerker

Dette er vel den femte av Theorins kriminalromaner fra Öland. Etterforsker Tilda Davidsson er høygravid når boka starter, dette gjør at hun får en litt mer tilbaketrukket rolle. Hennes grandonkel Gerlof, den pensjonerte kapteinen er på plass og klarer å spille en viktig rolle fra sitt rom på aldershjemmet. 

Det blir avdekket en forbrytelse tidlig i boka under svært spesielle omstendigheter. Samtidig får vi tilbakeblikk fra noe som hendte på øya under krigen. Ikke helt uventet er det en viss sammenheng mellom disse historiene som vi som lesere oppdager. Boka veksler hele tiden mellom nåtiden og krigshistorien.  Denne sammenhengen kommer lite frem i etterforskningen, men i løpet av de dramatiske hendelsene på slutten av boka faller brikkene på plass både for oss lesere og for etterforskningsteamet og også for Tilda og Gerlof som i denne boka står litt på utsiden. 

Krigshistorien er interessant, selv om mye av historien og personene rundt utgravingene av kanalen på nordre Öland er oppdiktet. Det gir boka en slags forankring i virkeligheten, det liker jeg. I det hele tatt synes jeg at persongalleriet er bra, både i tilbakeblikkene fra krigen og i den nåtidige handlingen. Såvidt jeg husker var jeg litt mellomfornøyd med den forrige boka i serien, jeg syntes den gikk litt på tomgang.  Men dette ble en riktig spennende leseropplevelse og jeg vil nok klare en sjette bok om Gerlof og Tilda også, om det fortsetter å være futt i den gamle kapteinen.

Skulle jeg trekke ned på noe er det nok Tilda sitt kronglete kjærlighetsforhold. Jeg synes det blir litt påklistret og kunne godt klart meg uten. 

Katrine Marie Guldager: Jeg hører hvad du sier

Dette er den tredje romanen Guldager skriver over temaet "kvinner som raser over forhold i sosialhjelpen i Danmark". Jeg har lest de to andre og syntes jeg måtte ha med denne også for å gjøre bildet komplett.

Hver dag har sitt kapittel. I denne boka er det 18, jeg husker ikke om det var like mange i de andre bøkene. Det er Marianne denne gangen. Marianne er på vei til en etterlengtet ferie i Norge sammen med kjæresten og samboeren Morten. Men så får hun melding om at sønnen Nicolaj er innlagt på psykiatrisk avdeling og Marianne må være der for han. Ikke at dette er første gang - Nicolaj har levd inn og ut av psykiatrisk pleie siden han var ganske ung. 

Marianne synes pleien av Nicolaj stort sett består i å gi han altfor mye medisin som han reagerer dårlig på. Hun sliter med å få dialog med de ansvarlige legene på sykehuset. Hun har fått tilgang på journalen til Nicolaj, det viser seg at det har dukket opp en mistanke om overgrep i hans barndom - det får Marianne til å gå inn i seg selv og sin historie med kjærester og samboere - kan det være noe i dette?

Morten er i Norge, Marianne hører ikke så ofte fra ham, det kan virke som det er kommet inn en kvinnelig alenereisende.

Nicolajs søster og Mariannes mor blir også involvert og en venninne som kjenner til miljøet blant psykiatrikerne. 

Det går opp og ned for Nicolaj, mest ned. Marianne møter stadig lite forståelse for sin bekymring og føler seg avvist av helsevesenet.

Denne er i likhet med de andre to bøkene full av raseri, og det er virkelig gode og treffende skildringer av kvinner som føler seg i en håpløs kamp mot en uformelig overmakt, det være seg helsevesenet eller sosialkontorene. Og Marianne er heller ikke ufeilbarlig selv. Kan det være hun ikke lot barna få stor nok plass i sine kjærlighetsforhold? Og er en del av raseriet hennes forårsaket av at Morten ser ut til å leve livet på hvalsafari i Finnmark? Og finner vi ikke et liknende raseri hos noen av Mariannes klienter (parterapi), et raseri som bunner litt i manglende vilje til å lytte til andre? Liknende dobbelthet syntes jeg det var i de andre bøkene. Og den dobbeltheten liker jeg.

Hva er Guldager sitt prosjekt? Er det å skildre raseriet, det nokså forståelige raseriet men ikke alltid er 100% velbegrunnet? Eller stiller hun på barrikadene, vil hun reise hele Danmark til kamp mot dem som skal passe på oss men som ikke alltid klarer å få det til? Et slikt altomfattende raseri over alt som ikke er perfekt vil jeg ikke være med på, det har i seg mye av grumset på sosiale medier og viser ingen vei fremover.

Louise Kennedy: Trespasses

På norsk heter denne romanen "Overtredelser". Jeg synes det er en god og treffende tittel. Dette er Louise Kennedys første roman og den har vunnet flere priser. Det kan jeg godt forstå.

Vi er i Nord Irland, Belfast på 1970-tallet. Cushla er en ung kvinne i en katolsk familie. Hun er folkeskolelærer og hjelper også sin eldre bror Eamonn i puben hans når det trengs. Faren er død og moren Gina er alkoholiker. To hendelser som inntreffer nesten samtidig skal få stor innvirkning på livet til Cushla. 

Faren til en av elevene hennes blir funnet nesten ihjelslått. Cushla kommer til å strekke seg langt for å hjelpe Davy og familien hans. Det dukker opp en mann i 50-årene på pub'en som viser henne høflig oppmerksomhet. Det er Michael Agnew, en forsvarsadvokat med protestantisk bakgrunn. Dette blir starten på et kjærlighetsforhold som de begge må holde skjult. Michael er gift. I begynnelsen inviterer han henne med til en vennegruppe som har lyst til å lære gælisk, noe Cushla behersker. Men det ligger likevel i kortene hennes/deres at dette er et påskudd til å møtes.

Kjærlighetsforholdet mellom Michael utvikler seg. De reiser til Dublin sammen, hun får nøkler til en leilighet han har sentralt i Belfast. Samtidig herjer volden overalt. Cushla elsker jobben sin som lærer og hun prøver å stå opp mot presten Bradley som har tilsyn med skolen og som preker hatets evangelium. Kollegaen Gerry er hennes gode venn og medsammensvorne.

Når jeg leser tenker jeg at denne historien kan ikke gå bra, og det gjør det da heller ikke. Vi er tross alt i Nord Irland. Akkurat hvilken av de mange mulige triste hendelsene som inntreffer skal jeg ikke gå innpå her men de rir ikke lykkelige inn i solnedgangen.

Boka traff meg rett i hjertet. Louise Kennedy skriver historien nokså rett frem i kronologisk orden og i tredje person. Men hun går så inn i Cushlas virkelighet, hennes hverdagsliv, hennes dragning mot den eldre Michael, hennes ømhet og samtidig forakt for den alkoholiserte Gina at jeg føler nesten at det er Cushla selv som forteller historien og at hun er en levende person.. 

Det er mange bilder av Belfast, av utbombede terrormål, av falleferdige sosialboliger, av publiv og av  mennesker som lever sine liv i dette samfunnet, på denne tida. Og så står Cushla ikke frem som noe offer men tvertimot som en levende kvinne uten skam over sine erotiske følelser. Nettopp dette synes jeg er en svært sterk side av denne romanen. 

Michael Cunningham: Day

Michael Cunningham er forfatteren av romanen "The Hours". Den ga ham den amerikanske Pulitzerprisen og stor berømmelse. Boka ble til den berømte filmen med Meryl Streep, Nicole Kidman og Julianne Moore. Det er en fantastisk roman også. Jeg har lest to bøker il av Cunningham, den ene likte jeg svært godt, den andre ikke så godt.

Denne romanen handler om en familie som man godt kan si er i oppløsning og den forteller om tre dager, 5. april i 2019, 202 og 2021. Ekteparet Dan og Isobel har barna Nathan og Violet. Isobels bror Robbie bor i loftsleiligheten deres. Chess (lærer) har babyen Odin med Dans bror Garth, men de lever ikke sammen. 

Robbie er svært sentral i historien. Han er en elskelig onkel til alle barna, han står sin søster svært nært og Dan er nesten forelsket i ham. Og han er homofil. Det er mange skeive i bøkene til Cunningham uten at det egentlig er en hovedsak i hans forfatterskap. De skeive bare befolker bøkene hans. 

Der skranter i ekteskapet mellom Isobel og Dan. Og forholdet til barna deres er heller ikke helt bra. Robbie må flytte ut fordi Nathan trenger rommet. Robbie er på jakt etter en endring i livet sitt. 

I neste bolk er vi i 2020. Det er Covid overalt. Chess driver nettundervisning mens babyen Odin sover. Dan får ikke spilt noe særlig for publikum. Isobel og Dan og barna må holde seg inne i leiligheten. Violet tror smitten vil komme inn gjennom åpne vinduer. Hun ser også mye som ingen andre ser. Tenåringen Nathan henger med noen kompiser selv om han egentlig ikke skal være ute. Robbie har strandet på Island og bor i en hytte langt fra folk. Garth vil ha mer kontakt med både Chess og Odin

I siste bolk er vi i 2021. Smittevernstiltakene er mindre strenge. Isobel har flyttet til en hytte på landsbygda. Robbie ble funnet død av Covid i hytta på Island. Det skal arrangeres spredning av asken etter Robbie i nærheten av Isobels hytte. Storfamilien samles om dette. Hvor går veien videre? Mot oppløsning? Kan vennskap erstatte ekteskap? 

Boka var egentlig litt tung å lese. Det var vanskelig å se hvilken vei forfatteren ville gå. Men når vi var i gang med Covidåret begynte det å få mer mening for meg, og nå når jeg er ferdig synes jeg egentlig svært godt om boka. Den omhandler bl.a. kjærlighet på svært mange plan - søskenkjærlighet, erotisk kjærlighet, morskjærlighet (litt farskjærlighet og) og familiekjærlighet. 

Cummingham er på sitt beste når han skildrer relasjoner mellom mennesker - små, bagatellmessige detaljer, fine dialoger, intrikate observasjoner - og som regel ligger det noe bak, noe som ikke blir gjort altfor tydelig.

Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde

Alt skrytet jeg har lest om denne romanen stemmer. Ingenting er overdrevet. 

Nils Vik har skysset folk over fjorden i hele sitt voksne liv, et liv han har delt med kona, Marta og de to døtrene deres. Nils har vært enkemann siden Marta døde. Nå er dagen kommet til ham. 

Vi følger Nils Vik i båten hans der han tar om bord den ene etter den andre av hans tidligere passasjerer denne dagen, den siste i hans liv. De reisende er alle sammen døde, og vi får historiene om møtene deres med Nils. Det blir mange fine samtaler, ikke minst Nils sine samtaler med hunden sin som også er død etter å ha klart 17 menneskeår. 

Samtidig trenger vi lenger og lenger inn i Nils egen historie. Marta har vært den eneste kvinnen for ham. Men Marta har nok selv syntes at skyssbåten har tatt minst like stor plass som henne i livet til Nils. 

Bok fremstår som en blanding av drøm og virkelighet der den mektige vestlandsnaturen også spiller en viktig rolle. Den er drevet av en retning fremover mot slutten, mot avslutningen av Nils Viks tid på jorden. Dette var en fantastisk leseropplevelse.

Arnadur Indridason: Røsten

Ennå en Arnaldurkrim frem fra glemselen, det vil si jeg er nokså sikker på at jeg ikke har lest denne før.  Ellers tror jeg at jeg har lest alle. Og her er Indridason i storform! 

En ganske trist og patetisk likfunn på et av Reykjaviks bedre hotell. Den drepte jobbet som dørvakt og for tiden julenisse. Det skal etter hvert vise seg at han har en fortid som barnestjerne - han hadde en usedvanlig vakker guttesopran som barn og var til og med litt berømt under navnet Gulli. Nå har han levd adskilt fra familien i mange år. det som er igjen av den er faren og søsteren.

Det er like før jul og Erlendur flytter like godt in n på et rom på hotellet der han driver etterforskningen i fra. Det blir flere runder tilbake til Gullis fortid, hans sparsommelige omgangskrets og også mulige sexpartnere. Det dukker også opp en engelskmann som er samler av "smale" plater, og det ble spilt inn noen plater med Gulli den gangen. Disse kan ha en ikke helt ubetydelig verdi.

Erlendur prøver å opprettholde en viss kontakt med datteren, Eva Lind, som stadig trekker mot utkanten av samfunnet. Det er en krevende oppgave, av og til finner de en tone, av og til sklir det ut. Samtidig dukker det opp en kvinne i dagliglivet hans, Valgjerdur, synes å huske at de henger litt sammen i noen av de senere bøkene om ham.

Homofili er et tema i boka.  Diskusjonene rundet homofili blant politikollegaene ville sikkert ikke ha blitt skrevet på samme måte i dag (boken kom ut i 2002), men er sikkert representativt for tiden. Erlendur selv fremstår som en tolerant fyr og jeg synes dette fungere bra i boka.

Avsløringen av drapet er ikke helt rett frem, men historien er svært troverdig. Der samme gjelder opprullingen av hva som foregikk i hjemmet til den samme Gulli den gangen familien brøt med ham.

Dette var en fin Islandsk kriminalroman - anbefales!

Kjell Ola Dahl: Assistenten

Veien min til denne boka var slik: Jeg har lest en del av forfatterens politikrimbøker og syntes de var gode. Så dukket romanen "Lazarus" opp på et boksalg, en frittstående roman fra krigens dager. Den var svært god, og da oppdaget jeg denne som også er en frittstående roman, denne gangen fra mellomkrigstiden

Dette er mer en roman enn en kriminalroman, selv om vi befinner oss i et miljø fullt av forbrytelser. Vi befinner oss i to tidsplan. Nåtiden er 1938. Jack Rivers har jobbet et års tid som assistent hos privatetterforsker Ludvig Paaske. Disse to har hatt kontakt før. Da var Jack spritselger og Paaske politietterforsker.

I 1924-1926 livnærer Jack seg med å selge ulovlig sprit. Det er forbudstid og spritsmugling og omsetning er en populær geskjeft for å tjene penger i en tid med mye arbeidsledighet. På romanens første sider treffer vi Jack i en hasardiøs flukt fra politiet med en lastebil full av spritdunker. Han jobber for forretningsmannen, senere politiker Arvid Bjerke. Bjerke har en vakker, rik ung kone, Julie og en like vakker men ikke så rik hushjelp, Amalie. Jack blir tiltrukket av Amalie.

I nåtiden dukker disse personene opp igjen i en av sakene Paaske og Jack jobber med. Amalie har kommet seg opp i verden, er fraskilt fra en tysk forretningsmann og bor i en floo leilighet på beste vestkant. Det svirrer en del folk henne, b.l. en tysk spion. Jack blir mistenkt for et drap på en som viser seg å være tysk motstandsmann.

Historien hopper frem og tilbake mellom de to tidsplanene inntil en svært dramatisk hendelse. Det bor mer grums i enkelte personer enn en skulle trodd, og jeg velger å ikke si noe mer om dette hvis noen som leser dette har lyst til å lese boka.

Det som gjorde dette til en svært god leseropplevelse for meg var at romanen gir svært gode og troverdige tidsbilder både av tiden like før 2. verdenskrig og av forbudstiden. Hva folk sier og tenker, hva de kler på seg, maten de spiser, bilveiene, de brune kafeene, vestkantvillaene, hyttene langs Oslofjorden, båtmotorene - alt gjør at jeg føler meg helt hensatt til den tiden det dreier seg om. Kjell Ola Dahl går kanskje ikke veldig dypt inn i personene, men de er noen troverdige typer likevel. Jack er en fin hovedperson, absolutt ingen heltetype men likevel en som du håper skal greie seg. Kontrasten til den mer finslige Ludvig Paaske er slående. En fin liten kjærlighetshistorie får vi også. Og vi aner verdenskrigen som snart skl buldre innover oss. En svært bra roman, krim eller ikke!

Lars Saabye Christensen: Vrakeren

Lars Saabye Christensen ble intervjuet av Erik Fosnes Hansen på SILK-festivalen i Skudeneshavn i fjor høst og det var en opplevelse å høre på, så dette var en bok jeg måtte lese. 

Vrakeren er blant annet en roman om en romanforfatter. Jørgen Ribe vokser opp i Gabels gate i Oslo i samme strøk som svært mange av forfatterens bøker henter handlingen fra. Han er enebarn, mor er hjemmeværende og far er disponent på Banan-Mathiessen. Så flytter Carl inn i gården. Han er litt eldre, men de to blir fort venner. Og vennskapet med Carl skal få katastrofale følger.

Jørgen blir senere forfatter og har stor suksess, særlig med romanen "Pøbler" som blir en knallsuksess på alle måter. Deretter dabber det litt av.

Store deler av romanen blir ført i pennen av Bendik Riis, gutten som var badevakt da Jørgen falt/ble dyttet fra  (det blir vi vel aldri helt kloke på) timeteren i Frognerbadet og holdt på å slå seg fordervet. Senere har Jørgen vært som en besettelse for Bendik. Noe an handlingen svirrer rundt huset der Jørgen vokste opp og Gabelhus hotell der Bendik stadig prøver å få til en samtale eller et intervju med Jørgen for en biografi han påstår at han skriver på. Vi er midt i pandemien som minst en av personene i boken blir rammet av. Mye grums fra fortiden kommer frem. Noe av det tror vi på, men jeg tror vel ikke at verken Jørgen eller Bendik er helt troverdige.

Det er kjekt å ha lest denne romanen, men jeg synes ikke den er blitt helt vellykket. Den delen som handler som Jørgens oppvekst synes jeg er bra, tildels svært bra. Lars Saabye gir en makeløs skildring av Jørgen sin mor med all sin besteborgerlighet og nedsnakking av alt og alle som ikke stemmer med hennes forestilling om et pent hjem og en pen familie. Det er godt skrevet, men jeg savner Mai (fra "Byens spor" sin romslighet overfor omgivelsene). Carl er en personlighet som jeg synes jeg kjenner igjen enkelte trekk hos, bl.a. fra "Halvbroren". Når han kommer inn i historien skjønner jeg at dette kan umulig gå bra. 

Men når Bendik overtar beretningen mister jeg lesegleden. Verken Jørgen eller Bendik fremstår som likandes personer. Jeg skjønner at Jørgen har opplevd fryktelige traumer, men jeg synes likevel ikke jeg får noe innblikk i ham som person, og det hjelper liksom ikke når detaljene fra Carls død blir rullet ut på de siste sidene. Jørgen som forfatter kan jeg nok tro på, men at han har  gått rundt og surret i 40 år etter at han ga ut den siste boka som han kan ha håvet inn noe penger på blir litt søkt.

Bendik får jeg overhodet ikke tak på. Jeg griper meg i å tenke: Hva gjør han i denne historien egentlig? 

Det er andre personer i boka som jeg godt kunne tenkt meg å komme mer innpå, ikke minst Carl sin søster og mor. Men disse to blir dessverre bare statister. At Carl selv blir stående som et åpent mysterium er for så vidt greit, men jeg synes at vi kunne fått visst litt mer om ham.

Yoko Ogawa: The Housekeeper and the Professor

Ut fra prislappen på denne boka ser det ut som jeg har kjøpt den i Hong Kong, der var vi på vei hjem fra VietNam for 6-7 år siden. Og der har den stått tålmodig i bokhylla og ventet på meg.

Boka er blant annet noe så originalt som en hyllest til matematikken og tallene. Husholdersken er fortelleren. Hun er enslig mor til en gutt på 10 år og jobber for et byrå. Mannen hun skal stelle for har vært matematikkprofessor men ble skadet i en trafikkulykke for 17 år siden. Professoren bor i et lite hus på eiendommen til svigerinnen sin som er enke. Han er ikke senil og full oversikt over fagområdet han jobbet med og løser også enkelte oppgaver for universitetet. Men korttidshukommelsen hans varer bare i 80 minutter.  Det innebærer bl.a. at han ikke husker om morgenen hvem hun er.

Arbeidet hos professoren er ikke vanskelig, men han kan krevende på enkelte områder. Og så har han for vane å leke med tall. Første dagen spør han henne om skostørrelsen hennes og telefonnummeret. Til begge tallene knytter han matematiske egenskaper som hushjelpen aldri har hørt om. Og dette gjentar seg hver dag, inntil professoren har skrevet opp navnet hennes og noen av tallene på post-it-lapper som han har massevis av festet til dressjakken. Antagelig for å avhjelpe den manglende korttidshukommelsen. 

De sjeldne gangene de prater sammen dreier samtalen seg som regel inn på tall. Inntil han får vite at hun har en sønn. Professoren er svært barnekjær og insisterer på at sønnen skal være sammen med dem når hun jobber i stedet for å være alene hjemme. Han kaller gutten for "Root" fordi han synes hodet hans ligner på et kvadratrottegn. Og professoren og Root kommer virkelig godt ut av det med hverandre, ikke  minst på grunn av deres felles begeistring for baseball. Baseball og tallgåter blir basis for et svært spesielt  vennskap. 

Hushjelpen prøver å live opp professorens tilværelse på forskjellige måter hvor høydepunktet er å ta ham med på en baseballkamp. Alt går likevel ikke så glatt, det skjer flere endringer i hennes og professorens liv inntil livet hans ebber ut mot slutten av boka.

Dette var en aldeles nydelig bok. Artig å lese en roman fra et japansk miljø - et land med en høyt utviklet kultur men samtidig svært forskjellig fra Europa. Noe av det jeg fant rørende var hvordan hushjelpen nysgjerrig åpnet seg for de mange tallhistoriene og gåtene som professoren serverte henne - det viste en dyp og inngående respekt for en mann som mange ville avfeid som tåpelig og bare original. Kanskje jeg finner andre bøker av forfatteren? 

Niels Fredrik Dahl: Fars rygg

Jeg jeg har lest to andre bøker av samme forfatter, det er lenge siden. Den ene likte jeg godt, den andre ble jeg ikke helt fortrolig med. Hvis ikke jeg hadde fått denne i gave hadde den antagelig gått under radaren min - det er jeg glad for at den ikke gjorde.

Niels Fredrik Dahl skriver denne romanen om sin far.  Jeg tenkte kanskje tittelen henspilte på en fars sterke rygg, som kanskje hadde båret sønnen oppe - enten direkte eller i overført betydning. Der tok jeg grundig feil. Et hovedmotiv i boka er ensomhet og utenforskap - fortelleren kjenner farens rygg fra noen gamle fotografier fra farens barndom, enten alene eller sammen md moren. Kanskje symboliserer det heller at faren vender seg litt bort fra omgivelsene.

Forfatteren er i boka et par steder opptatt av om ensomhet og utenforskap kan gå i arv, i generasjoner, bl.a. fordi han kjenner litt på dette selv. Men han går ikke noe særlig innpå sine egne forhold. Derimot forfølges faren hans av slike følelser hele livet. Han vokser opp som enebarn i Alexandria i Egypt i mellomkrigstiden. Faren, alltid omtalt som "Dommeren" har en attraktiv stilling for kolonimakten. Han holder den lille familien i et jerngrep samtidig som han er full av fanatiske ideer om hvordan man skal leve. Og han er hellig overbevist om at alt han gjør er til familiens og særlig sønnens beste. 

Dommeren tar faren ut av skolen når han oppdager at lærerne der slår barna. Moren, Ellen begynner å undervise ham hjemme. Han er svært lettlært, men denne ordningen fører med seg at han ikke omgås andre barn, heller ikke andre voksne enn moren. Ellen trives ikke som expathustru og går gradvis inn i dype depresjoner. Når gutten er 13 år bestemmer Dommeren at han trenger skikkelig skolegang og sender han til et norsk ektepar i Oslo der han skal gå på en vanlig skole. Det er hjerteskjærende å lese om guttens innestengte lengsel etter først og fremst moren, men også etter Dommeren. 

Han klarer seg faglig på skolen, men han vet ikke hvordan det er å omgås andre barn, så han blir gående alene. Dette lærer han seg å takle med sykle eller å gå turer i skog og mark. Et par år senere bestemmer Dommeren at gutten skal ta gymnaset på en internatskole i Geneve. Der får han i det minste et par venner. Foreldrene treffer han derimot ikke før etter to år. Da er det igjen oppbrudd. På et ferieopphold på Skeikampen faller Dommeren for en tennisinstruktør som er ung, spenstig og ikke det minste deprimert og hun blir med ham til Egypt. 

Ellen flytter til Oslo og gutten skal bo hos henne. Men nå er det han som må vise henne omsorg og trygghet. Hun klarer seg godt materielt, det har Dommeren sørget for, og hun klarer seg vel på et vis på andre måter også. Men hun er for alltid vraket, forkastet, kjøpt ut. Det gir ingen god forankring i livet.

Faren får venner i gymnastiden i Oslo og gjennom en sosialistisk studentforening som blir aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Men også her faller han litt utenfor. Han flykter til Sverige for å unngå mobilisering.  

Farens voksne liv blir nokså kort fortalt, men i bokas innledende kapitel forteller forfatteren om hvordan han selv opplevde farens utenforskap når faren var blitt en eldre mann - hvordan han aldri ville trenge seg på, var altfor beskjeden, trakk seg tilbake.

Dette er en roman og ikke en biografi. Kildene er først og fremst gamle fotografier, noen brev og det lille forfatteren har fått vite fra faren og farmoren. Det er likevel gjort med respekt for de nå avdøde slektningene og andre personer som er med. Noen av dem er antagelig oppdiktede. Han klarer virkelig å gjøre utenforskap og ensomhet til en rød tråd gjennom hele boka uten at den på noen måte blir kjedelig. Det er også svært interessant å lese om Sveits på slutten av trettiårene. At det også der fantes en betydelig antisemittisk strømning ante jeg ikke - jødene måtte ha passene sine merket med sin tilknytning!

 

Colum McCann: Everything in this country must

Denne boka består av en kortroman og to noveller, alle kretser rundt konfliktene i Nord Irland under "The troubles". Colum McCann er en irsk forfatter som bor i USA. Her utforsker han hvordan folk lever og tenker under konflikten. Det er den katolske delen av befolkningen han skriver om, men det er ingen glorifisering av den katolske siden. 

I en av novellene kommer en bil med britiske soldater forbi når en bonde og datteren hans strever med å få en hest opp av elva. Men den samme bonden har fått kona og sønnen sin drept av britiske soldater noe tidligere og vil helst ikke ta imot hjelpen som soldatene tilbyr. 

I den andre novellen er mannen invalid.  Det er lite penger og kona og sønnen tilvirker flaggpåler om nettene som de selger til protestantene til bruk under en årlig forhatt marsj.

Kortromanen handler om en unggutt som har reist med sin mor fra Nord-Irland for å unngå tumultene rundt sultestreiken. Guttens onkel på farssiden er en av de streikende. Moren tar strøjobber som sanger og gutten går mye for seg selv men følger med på nyhetene og identifiserer seg mer og mer med onkelen sin og det de streikende står for. Et eldre par tar seg litt av ham og det er en spennvidde mellom gamle mannen og hans nokså uselviske måte å omgås gutten på og det militante og kanskje noe egosentriske miljøet som onkelen representerer. Hvordan skal det gå med gutten videre i livet?

Det er en fin bok. Colum McCann moraliserer ikke, han viser oss bare hva som kan foregå i et land midt i en så dyptgripende konflikt. Likevel følte jeg at kortromanen ble en tanke for dyster for meg, og det er andre bøker av forfatteren jeg har likt bedre. Kanskje aller mest "La kloden spinne" og "Transatlantic". Begge disse er bygd opp av noveller som henger nokså tett sammen - en teknikk som forfatteren behersker til fingerspissene.

Katrine Marie Guldager: Endnu en dag i Guds skaberværk

Nok en bok om kvinner på randen, jeg tror det er nr. 2 av de tre Guldager har skrevet, men rekkefølgen spiller visst ingen rolle.

Det er Lotte denne gangen. Lotte er sosialrådgiver. Eller var sosialrådgiver - nå har hun fått sparken. Lotte bor i en liten leilighet på Nørrebro. Hun er alene etter å ha forlatt Michael som hun var glad i men ikke ville flytte sammen med. Men nå blir Michael funnet død etter at de to var på fylla sammen (!). Michaels halvvoksne sønn Daniel tyr til Lotte selv om de ikke kom så godt ut av det med hverandre tidligere.

Hvorfor fikk Lotte sparken? Fordi hun ikke ville være med på praksisen ved sosialkontoret med å dekke over alle manglene de gjør i sitt arbeide på grunn av manglende ressurser og muligheter. Hun nektet å skrive usannheter i rapportene sine, selv om sjefen hennes gav henne pålegg om å gjøre det.

Lotte blir gående dels i en slags opprulling av omstendigheter omkring Michaels død, dels som en slags støttekontakt for Daniel og dels på et NAV-pålagt jobbsøkingskurs.  Samtidig involverer hun seg i sin nabo hvis ektemann bedrar henne grovt. Naboen flytter inn til henne med de tre barna sine og utnytter Lotte på alle måter. Og vil hun egentlig reddes? 

Michaels drapsmann blir funnet, og Lotte står fremdeles uten jobb. Et lyspunkt er der: Lotte kommer skikkelig på talefot med Daniel som lar henne være som en reservemor for ham. Og kanskje slutter han med dop. Det er kanskje noget?

Forfatteren beskriver et samfunn der det legges stor vekt på å ha tilsynelatende gode og menneskelige rutiner for dem som faller litt utenfor, mens de reelle problemene "på bakken" blir ignorert.  Det dreier seg først og fremst om sosialvesenet, men av og til kommer hun borti andre samfunnsområder so utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. I likhet med boka om Birgithe er denne også en slags dagbok skrevet som i et slags personlig raseri. Av og til syntes jeg kanskje det ble litt mye klaging og syting, men det gikk over. Og jo - jeg må lese den tredje boka også!

Katrine Marie Guldager: Birgithe med th

Katrine Marie Guldager har gitt ut tre bøker som alle handler om kvinner "på randen". Kvinner som har levd "normale" liv men av en eller grunn det holder på å bikke over for. Birgithe er lærer, trebarnsmor og har et alminnelig fungerende ekteskap. Og så har hun en psykisk ustabil søster. Moren er nylig død og Birgithe må ta seg av tømming av huset. Hun må også til dels ta seg av sin søster. På skolen sliter hun med stadig økende krav til rapportering og skjemaer og press fra foreldre og manglende muligheter til å gripe inn overfor utagerende barn og jeg vet ikke hva. 

Boken er fortalt nesten som en dagbok, tempoet blir etterhvert forrykende og vi ser hvordan Birgithe blir mer og mer trengt opp i et hjørne av familiens, storsamfunnets og tidsåndens krav. Hvordan skal det gå med henne?  

Det virker som om boka er skrevet i en slags vrede som ikke bare er Birgithe sin. Hm. Vil Guldager fortelle oss noe mer om samtiden enn det som står mellom permene i denne boka? Jeg må visst lese de andre to bøkene også!

Arnaldur Indriðason: Anger

Jeg lånte en gammel Arnaldur-krim, for jeg var ikke sikker på at jeg har lest alle. Jeg fant ut etter hvert at jeg hadde nok lest den før, men det gjorde ikke så mye.

Det er ikke Erlendur som er etterforskeren i denne boka, han er på ferie, men en av medarbeiderne hans, Sigurður Óli. Sigurður er en helt annen type enn Erlendur. Han er litt konservativ, scorer ikke mye på empati og nokså egenrådig. Det har nok hatt litt å si for at ekteskapet med BergÞora røyk. Nå blir han kontaktet av en gammel kamerat som ber om hjelp på vegne av et ektepar han kjenner. De blir presset for penger av et par som de har hatt svært fordomsfri sex med. Og Sigurður lover motvillig å prøve å snakke pengeutpresserne fra det. 

Han finner Lina slått i hjel i leiligheten deres og en mann med et balltre springer vekk fra huset. Og så er det hele i gang. Vi kommer borti Reykjaviks underverden, fylliker, narkogjeld, og torpedovirksomhet. Men det dukker også opp et spor som fører Sigurður opp i toppen av finansvirksomheten på Island like før bankvesenet falt sammen som et korthus.

Parallelt med dette har Sigurður kontakt med en stakkarslig forfyllet mann som vil ha hans oppmerksomhet men likevel stikker av gang på gang. Dette er en tragiske skikkelse som er i gang med en like tragisk hevnaksjon for en ødelagt barndom, eller kanskje vi heller skal si et ødelagt liv. 

Jeg synes at Arnaldur beveger seg svært langt ned i gjørmen i denne romanen, og Sigurður er ikke verdens mest sympatiske etterforsker, men det er samtidig en stivbeint vilje i ham til å ikke gi opp mot verken hardhudede torpedoer eller glatte finansfolk. Boka tok seg opp mot slutten, og kanskje Sigurður lærer litt av noe av den elendigheten som han kommer borti også? 

 

Ann Cleeves: Come death and high water

Denne er fra Ann Cleves tidlige krimforfatterkarriere, den er fra 1987, ser ut til å være hennes andre utgitte krim. Den eksentriske forfatteren av barnebøker, Charlie Todd har kjøpt en liten øy utenfor Nord Devon og bruker det som fugleobservatorium. Øya er bare tilgjengelig ved lavvann. Der møter fuglekikkere jevnlig for å observere og ringmerke fugler. Charlie er styremedlem, og boka starter med et styremøte i organisasjonen for fugleobservatoriet. Gruppen er innlosjert på øya og første kveld avslører Charlie at han har planer om å selge øya. Dette er dramatisk for alle de involverte - salg av øya betyr slutten på det arbeidet de er så engasjert i.

Neste morgen blir Charlie funnet kvalt. Pga. tidevannet er det svært lite sannsynlig at drapet kan være utført av noen som ikke befant seg på øya. Den lokale politietterforskeren har noen mistanker, men når en av de mistenkte to dager etterpå blir funnet tilsølt av blod over liket av et av de andre styremedlemmene virker det som om saken er løst.

Men så er det George Palmer-Jones da, pensjonert sikkerhetsoffiser og pasjonert fugleelsker. George var på øya men ankom etter det første mordet. Han hjelper til under etterforskningen men tror ikke politiet har tatt rett person. Og sammen med sin elskelige kone Molly graver han frem saker og ting som kaster nytt lys på mordene og den virkelige skyldige blir avslørt.

Dette var en nokså triviell krim, lesverdig kosekrim kan jeg kalle den. Jeg merker at Ann Cleeves har utviklet skriveferdighetene svært mye frem til Shetland- og Veraseriene. Spesielt synes jeg hun er blitt mye flinkere til  beskrive sammesatte personligheter og miljøer i de senere bøkene, det er blitt hennes største styrke. I denne romanen blir jeg ikke egentlig noe engasjert i noen av hennes personer, selv om både George og Molly er hyggelige bekjentskaper.

Ann Cleeves: The raging storm

Når Ann Cleeves avsluttet Shetlandserien sin startet hun på denne serien som kalles "Two rivers series". De foregår nord i Devon, sørvest i England. Det er et landskap med småbyer, enda mindre fiskerlandsbyer og mye vær. Politietterforsker Matthew Venn vokste opp her midt i en sekt kalt "Barum Brethren". Han mistet troen som tenåring og måtte ut i verden, fant seg selv som homofil, ble politietterforsker, giftet seg med Jonathan og flyttet tilbake til Barnstaple. Der lever han godt sammen med sin Jonathan og har et svært ambivalent forhold til sin bakgrunn og ikke minst sin  sin fanatisk religiøse mor. 

Et sjøredningsteam finner Jeremy (Jen) Rosco, død og sammenkrøpet i en oppankret jolle. Jem var oppvokst i Nord Devon men ble berømt etter sin verdensomseiling med båten Nell Wren. Han kom til landsbyen Greystoke for et års tid siden uten å gi seg til kjenne og snakket aldri om sine bedrifter. Matthew og hans lille etterforskningsteam slår seg ned i et lite vertshus. Det viser seg etter hvert at det er mange som av ulike årsaker kan ha hatt et horn i siden til Jem. En av disse blir funnet drept noen dager etterpå og det åpner for nye spor og flere mistenkte. En nokså intens etterforskning kuliminerer i en svært dramatisk hendelse som fører til sakens litt uventede løsning. 

Ann Cleeves har sin styrke i hvordan hun beskriver etterforskningssituasjonen, hvordan lag på lag av relasjonene mellom de ulike involverte blir avslørt eller utvikler seg. De dramatiske naturforholdene  fungerer svært godt som kulisser i dramaet. Ann Cleeves har en egen dedikasjon til sjøredningstjenesten i denne boka. 

Matthew Venn selv er en ypperlig hovedperson - sympatisk til tross for at han er svært innadvendt og sliter med tunge traumer fra sin oppvekst. Som vanlig er det flere interessante sidehistorier og bipersoner som bidrar med stemning til historien, og en vet ikke før mot slutten hvilke som er sidehistoriene. Men jeg må innrømme at jeg syntes motivet for drapene i denne boka var litt på kanten.

Johanna Mo: Hjertegress

Fjerde bok i Ølandsserien med Hanna Duckert som hjemvendt Ølandsboer og politietterforsker. Denne gangen etterforsker hun et mord der noen i hennes omgangskrets er involvert, det har hun også gjort i flere av de tidligere bøkene. Det er ungdomskjæresten til hennes nabo Ingrid som blir funnet død i hjemmet sitt, og det visere seg at han har fått i seg store doser av en sovemedisin. Vidar var en spesiell og litt sær type og bekymret over sin begynnende demens, men Ingrid har fortsatt varme følelser for ham.

Samtidig pågår rettsaken mot to personer som er anklaget for å stå bak mordet på Ester Jensen for mange år siden. Det var dette mordet som Hanne sin far hadde blitt dømt for. I de tre foregående bøkene har vi kommet stadig nærmere sannheten om hva som skjedde den gangen. Hannes far er nå helt renvasket - mange år etter sin død - så nå knytter spenningen seg mer til om rettsvesenet får has på de virkelige forbryterne. Disse står antagelig også bak flere attentater mot Hanne Duckert selv. 

Etterforskningen av drapet på Vidar går i mange sirkler og involverer både Ingrid, Vidars familie, hans nåværende og tidligere venner og fiender. Det viser seg at det er ganske mange personer som har hatt mulighet til å ha drept ham, og flere av dem har også et eller annet motiv. Avklaringen er kanskje litt overraskende, men slett ikke usannsynlig. Som vanlig dreier etterforskningen seg mye om relasjoner, om avsløringer av skuffelser, sjalusi, misunnelse, kjærlighet, avdekking av halv- og helkriminelle forhold i fortiden.  Det er etterforskning som tar tid og inneholder blindspor og sidespor og det synes jeg er en av styrkene i disse romanene.

Et fortellergrep som Johanna Mo har brukt i alle disse bøkene er at vi følger drapsofferet den dagen mordet skjer, time for time. Selve mordet blir ikke avslørt før på slutten, det blir nærmest som en sidekommentar til etterforskningen. 

Boka avslutter med en dramatisk episode - nok en cliffhanger. Det får meg til å tro at det skal komme ennå en bok i denne serien. Det gleder jeg meg til. Men samtidig synes jeg kanskje at denne ikke holdt helt samme nivå som de foregående.

Georgi Gospodinov: Et tilfluktssted i tiden

Denne romanen passer godt inn i temaet bøker om tiden, sammen med Solvej Balle sin bokserie og Maja Lunde sin siste roman. Gospodinov er bulgarer og fikk den internasjonale Bookerprisen for denne i 2023.

Det begynner med en klinikk for behandling av Alzheimerpasienter, eller kanskje vi heller skal si terapi. Det er ingen av pasientene som blir friske, men de får det bedre ved klinikken som har innredet rommene i detalj så likt som mulig pasientenes barndomsår. 

Denne terapien slår svært godt an og et åpnes slike klinikker i  flere land i Europa. Etter hvert er det også en del friske mennesker som liker å tilbringe tid omgitt av nostalgiske miljøer fra fordums lykkelige tider. Det blir også laget boligområder med dette som tema, men det stopper ikke der. Snart er det hele nasjoner som vender seg mot fortiden fordi mange mennesker lengter etter et mer velordnet og forutsigbart liv. 

Og så ruller ballen videre. Det oppstår konkurrerende bevegelser i flere land for hva slags tidsepoke en ønsker å etablere igjen. I Bulgaria, Gospodinovs hjemland er en gruppe innstilt på den nokså stabile sosialistiske perioden på 60/70-tallet, en annen på en opprørsfase tidlig på 1900-tallet, en bevegelse for et "Srtor-Bulgaria". Røde flagg, gjenoppygging av Dimitrovmonumentet (som ble revet i 1991) eller militæruniformer og folkedrakter?

I andre europeiske land er det andre strømninger. Tilsynelatende er det bare det gode fra fortiden en vil tilbake til. Og 2. verdenskrig fra 1939-1945 er elefanten i rommet. Ingen vil tilbake dit. Men hva hvis noen land velger 30-tallet? 

Romanen belyser mange sider ved hukommelsen, både den individuelle og den kollektive. Hva husker vi fra fortiden, hva bør vi huske, hva bør heller glemmes og har vi overhodet lært noe? Ingen vil ha tilbake skuddet i Sarajevo eller krigsutbruddet 1. september 1939, men det arrangeres nostalgiske tablåer over disse og andre ødeleggende begivenheter. Unger marsjerer med ungpioneruniformer og røde halstørklær, brun - og svartskjorter er underveis. Og hva gjør vi når bulgarerne lengter etter Stor-Bulgaria, finnene etter Stor-Finland, svenskene vil ha tilbake deler av Russland, Litauen vil strekke seg mot Krim, Norge vil ha igjen Jämtland og Herjedalen, Italia vil vel ha Eritrea og så har vi det gående. Utrolig? Nja, alt dette er jo allerede satt i verk i Russland i virkeligheten. 

Dette er en tankevekkende roman på mange måter. Det som trekker ned leseropplevelsen litt for meg er at det er så mye av handlingen som peker på begivenheter fra Bulgarias historie som jeg ikke kjenner noe særlig til. Og selv om det er et register bak med forklaringer blir det likevel noe fjernt over det når jeg må hoppe bak hele tiden for å sjekke.

Stina Jackson: Förinta världen i kväll

Jeg valgte denne boka fordi jeg har lest Stina Jacksons to meget vellykkede (etter min smak) kriminalromaner fra Norrland. Dette er ingen kriminalroman, det var jeg klar over, men det er ikke fritt for at jeg av og til leste den som en krim. Og kanskje ødela det litt for leseropplevelsen?

Dette er to historier om en mor og hennes datter som foregår parallelt i tid men på to kontinent. Moren, Ewa jobber på et apotek og driver også pianoundervisning. Hennes datter Matilda er forsvunnet, en jentunge ikke mye over 18 år er forsvunnet, dvs. Ewa vet gjennom sosiale media  at Matilda reiser rundt i USA. Men hun avviser all kontakt med sin mor, hennes rike pappa tar hun kontakt med når hun trenger penger. Ewa er svært ensom men får kontakt med en taxisjåfør som hun flytter inn hos i en periode. Han tar seg riktig godt av henne, men han har et merkelig forhold til sin bror som bor i kjelleren, aldri går ut og som kunne blitt en stor fiolinist. Det utvikler seg et spenningsforhold mellom disse tre personene.

Matilda treffer vi gjennom Tyler, en middelaldrende resepsjonist på et motell i Midtvesten et sted. Tyler har en fortid på gaten, har slitt med alkohol og stoff men er nå noenlunde tørrlagt og får bo og jobbe på dette motellet under oppsikt av eieren Yesenia. En kveld kommer et par til motellet - en svært ung og vakker jente og en gutt som Tyler får et dårlig inntrykk av. Paret blir boende der en stund. Jenta tar kontakt med Tyler et par ganger og han forstår at gutten hun har følge med er svært brutal. Det ender med at Tyler hjelper den unge jenta med å flykte og dette svært umake paret reiser vestover i Tylers gamle pickup. Tyler kaller henne for Birdie. De har ingen plan, men jenta har en drøm om å gjøre karriere med sang og dans, og hun gjør også stor lykke med dette overalt de kommer. En periode slår de seg ned en plass i Arizona på et landsens motell men tanken er å reise videre til California, Men det er ikke bare sang og dans og karriere som driver Birdie - det er fest og moro og alkohol og stoff og hun tøyer stadig grensene for hva hun kan tåle. Tyler prøver å holde igjen, men har ingen makt over henne.

Jeg skal ikke si noe om hvordan disse to historiene smelter sammen, men det gjør de på et vis.  I begge historiene finnes det kimer til svært dramatiske hendelser og det blir en drivkraft til å lese videre. Det er mange gode beskrivelser av heslige barer og overnattingssteder, av rullende ørkenlandskap og forsøplede bygater. Kanskje av og til litt teatralsk? Jeg synes boka av og til ble noe stillestående. Det var som jeg forventet en forbrytelse eller tragedie som aldri kom. Kanskje det kom av at jeg hadde noen slags krimforventninger? I alle fall traff denne boka ikke meg helt.

Mikael Niemi: Stein i siden

Jeg leste Mikael Niemis siste roman på svensk, så fikk jeg også beholde den over 4 ukers lånetid! Den norske oversettelsen var det lang venteliste på.

Jeg holdt igjen litt med å starte denne boka. Arbeiderbevegelsens kamper på trettitallet er en gjenganger både i litteraturen og i filmen og jeg har lest mange bøker som omtaler denne tiden, flere av dem svært gode. Men det er noe med at jeg vet hva som skjedde, klasseforskjellene, nedlatende holdninger fra samfunnstoppene, Menstadslaget i Norge og de som ble skutt i Ådalen i Sverige i 1931.

Men dette var en aldeles storartet roman! Mikaet Niemi maler med bred pensel det harde livet til småbøndene i Tornedalen som trengte arbeid for å livnære seg. Arbeidskonflikten handlet om veibygging, veiselskapet hadde fått fattigfolket til å underby hverandre for å få jobben, slitet var umenneskelig, inntektene ikke til å leve av. Sentralt står brødrene Wilhelm og Eino. Wilhelm arver gården og blir en herremann. Eino arver ingenting og blir en fattig småbonde og arbeider. Men Eino får Saara som Wilhelm også ville ha.

Og så er det barna til Eino - Algot som går sine egne veier. Marta som er en kunstnersjel og like vakker som mora og lillebror Lasse. Etter den dramatiske arbeidskonflikten er hele familien spredt for alle vinder.

Men vi møter både arbeidskonflikten og famuiliekonflikten fra en helt annen kant. Siw har også sin slekt fra Tornedalen gjennom sin far, David. Siw er synsk, det merker hun allerede i barndommen. Hun ser ting hun helst hadde ønsket at hun ikke så og noen av synene knytter an til historien. Vi møter Siw i flere faser av hennes liv - som barn, som ungdom, som ung voksen og i nåtiden som er 2017. 

I 2017 blir et skjelett funnet i en myr i nærheten av Pajala i Tornedalen. Dette er ingen kriminalroman, men i likhet med andre av Niemis romaner finnes det noen mysterier i romanen. Et av disse er hvem liket i myren er. Et annet er forbindelsen mellom Siw og David og hendelsene i 1931/32.

Dette er så mye mer enn en roman om en arbeidskonflikt. Det er en roman om hele samfunnet i Pajala, om undertrykking, om streikevilje og streikebryteri, om Kain og Abel, om konflikter som er så dype at det tar mange generasjoner før de går over. Det er flere gode personportretter - den svært steile familiefaren Eino - hardt arbeidende men uten vilje til kompromisser og svak for drikk. Unggutten Algot - han også hardt arbeidende men med en vilje til å nå frem i verden og som har et hjerte for den sterkt plagede finske gutten Kalevi. Marta med sine drømmer og sin tegnebegavelse og sin gryende erotiske interesse. Siw som hele livet sliter med sine demoner og Siw's far David som ikke helt vet hvor han hører hjemme i familien. Den eneste som jeg synes blir litt ensidig fremstilt er Wilhelm, jeg klarer ikke se noen forsonende trekk der.  

Dette her tror jeg er den beste boka jeg har lest av Mikael Niemi, selv om Koke Bjørn også var storartet.

Tove Alsterdal: En stille grav

Liza Marklund har uttalt at hun var inspirert av denne boka da hun skrev "Kallmyren" som jeg nylig har skrevet om. Det er forbindelsen mellom Sverige og Sovjetunionen som er bakteppet, dvs. noen svenske kommunister og kommunistsympatisører som reiste fra et Norrbotten med arbeidsløshet og elendighet til det de trodde var det sosialistiske paradiset.

Katrine har nylig blitt oppsagt fra Sveriges Radio de hun har jobbet som korrespondent i London. Hun oppdager at moren eier et hus i Kivikanga i Tornedalen. Moren er nå dement og bor på sykehjem. Katrine reiser til Kivikangas.

En av naboene i Kivikangi er nylig funnet drept, slått i hjel med sin egen øks på stabburet. Det er Lars Erkki Svanberg som en gang var Sveriges raskeste skiløper. Noen skal ha sett en bil med noen russere i nærheten.

En russisk gangsterleder skyter sin kompanjong i Sankt Petersburg og flykter fra landet.

Disse historiene kommer nærmere hverandre. Katrine finner at den som antagelig var hennes morfar var en av dem som reiste til Sovjetsamveldet på trettitallet, og hun reiser til Russland for å se om hun kan finne noen spor. Gangsterlederen kommer til Tornedaslen. Mordet på den gamle skuløperen nærmer seg en forklaring. Alt henger sammen med alt, men ikke nødvendigvis slik vi trodde i begynnelsen av boka.

Det er en riktig interessant og finurlig intrige Alsterdal har sydd sammen, og hun har gode beskrivelser både av miljøet i Kivikangas, av de forskjellige byråkratiske instansene Katrine møter på i Russland og av de skumle gangsterne i Leningrad. Mot slutten er det også riktig spennende.

Tove Alsterdal har seilet opp som en av mine favoritter blant de mange gode svenske kriminalforfatterne.

Sara Blædel: Den tause enke

En kriminalroman jeg plukket med meg da jeg trengte en grei krim. Jeg har visst lest Sara Blædel før, jeg kjente igjen etterforsker Louise Rick og hennes journalistvenninne Camilla Lind.

Louise er blitt med i det danske politiets reiseenhet som skal bistå distriktene ved forbrytelser som de ikke har ressurser til å etterforske selv. Krovertinnen Dorthe Hyllested blir funnet brutalt slått ihjel, bokstavelig talt. Det er svært lite politiet har å gå etter, inntil de finner barneklær og leker i Dorthe Hyllestads private leilighet i et omfang som tyder på at det har bodd et barn der - og Dorthe var barnløs og det er ingen småbarn i familien eller bekjentskapskretsen.

Dette leder frem mot en forsvinnings - eller kidnappingssak. Og så dukker det opp andre uregelmessigheter, bl.a. ser det ut til at det i en hytte i tilknytning til kroen har vært en krysning mellom en sexklubb for menn og bordellvirksomhet for unge gutter.

Etterforskningen kommer også borti en ulykke med et småfly i området noen år tidligere.

Det blir et nokså komplisert arbeid å nøste opp i alle disse sakene for å finne ut hvilke som henger sammen, og hvordan. Jeg synes Sara Blædel lar oss få være med på etterforskningen på en fin måte, og det dukker stadig opp nye momenter som gjør at mistanken flytter seg fra den ene til den andre. Kanskje blir det litt i overkant mange uregelmessigheter i den lille byen Tåsinge, men det blir en god krim av det!

Det som jeg synes trekker litt ned er forholdet mellom Louise og Camilla, i denne boken er det svært betent og de oppfører seg begge på hver sin måte så avvisende overfor den andre at jeg skjønner ikke at de gidder å være venner!

Gwendolyn Brooks: Maud Martha

Denne lille romanen ble sterkt anbefalt i Bok i P2. Gwendolyn Brooks var en amerikansk poet. Hun var bl.a. den første afroamerikaneren som fikk Pulitzer-prisen. Dette er den eneste romanen hun skrev. Den ble utgitt i 1953 og fikk ikke så mye oppmerksomhet da. Kanskje den druknet litt i oppmerksomheten til romaner av andre afroamerikanske forfattere som kom ut samme året, f.eks. James Baldwin's "Go tell it on the mountains". Den ble "gjenoppdaget" og publisert igjen på nittitallet og nå er den nylig oversatt til norsk og utgitt i år.

Boken er skrevet som en samling skisser fra livet til Maud Martha fra hun er en liten jente til hun er gift og venter sitt andre barn. Det er først og fremst et fantastisk tidsbilde fra 50-årene. Maud er en skarp observatør av samfunnet og menneskene rundt seg. Hun bor i en liten leilighet, mannen har en underbetalt men fast jobb. De klarer seg, men det er ingen idyllisering av fattigdommen. Dette er ikke et kampskrift om rasefordommer og undertrykking, men undertrykkingen er der likevel rundt omkring, bl.a. legges det merke til hvor lys eller mørk huden er.

Og hele tiden har Maud et større blikk enn det som gjelder den daglige tralten, hun tenker på krigen (Koreakrigen), hun gjør seg betraktninger om å drepe en mus, hun drømmer om et annet liv, et bedre liv.

Dette var en god bok å lese og et interessant møte med en representant for den afro-amerikanske kulturen på 50-tallet. Men jeg synes ikke boka svever øverst på stjernehimmelen.

 

Maja Lunde: Lukkertid

Den viktigste grunnen til at jeg leste denne boken var at den handler om at tiden stopper opp. Jeg holder på med danske Solvej Balle sin serie "Om beregningen av romfang" der tiden stopper opp på en bestemt dato i et bestemt år og deretter går den samme datoen igjen og igjen. Jeg var interessert i en annen vri på denne problemstillingen. Og dette er virkelig annerledes.

Egentlig synes jeg ikke at Maja Lunde skriver om at tiden stopper opp.  Det som stopper opp er menneskenes utvikling. Det starter en junidag, men det går noen dager før folk oppdager det. Barn utvikles ikke, ingen dør, sykdommer stopper opp, fostre utvikles ikke i mors liv. Vi opplever dette over en periode på mer enn en måned midt på sommeren og vi følger seks personer med vidt forskjellig livssituasjon. 

En kvinne som har fått konstatert livstruende kreft opplever at kreftcellenes formering stopper - hennes gode liv kan fortsette. En gravid kvinne opplever at fosteret holder seg på 26-ukers stadiet. En basehopper faller til jorden, feil eller selvmord får vi ikke vite men han blir lagt inn på sykehuset sammen med andre "udøde". En kamerat av ham hiver seg på de mest ekstreme konspirasjonsteorier.

Det er en undertone i fortellingen at det er naturens svar på menneskenes rasering av naturen som er den underliggende årsaken, uten at det blir sagt helt i klartekst. Og boka er svært tydelig på at dette er ingen ønsket situasjon - selv om vi ikke ønsker sykdom og død vil vi ikke ha et samfunn der folk som blir skadet holdes kunstig i live fordi døden ikke eksisterer. For ikke å snakke om at barn må vokse, fostre må utvikle seg og fødes.

Boka kunne godt ha hatt en åpen slutt, men Maja Lunde har valgt at samfunnet setter i gang noen tiltak for å få livet til å vende tilbake til normalen og det virker som det virkelig går i den retningen. Det synes jeg ikke er bra for boka - det blir for lettvint, jeg synes plot'et mister troverdighet når naturen leker med menneskene i et par måneder.

Ellers synes jeg Maja Lunde skaper noen gode karakterer, men jeg synes ikke det glitrer av språket hennes og jeg blir aldri hel engasjert i romanen.

David Mitchell: Slade House

David Mitchell er mest kjent for "Cloud Atlas" og "The Bone Clocks". Jeg hørte ham på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2016 snakke om sin (da) nyeste bok, "Slade House" som han beskrev som en riktig spøkelseshistorie. 

Boka er mye kortere enn de andre to jeg har nevnt og er også enklere i oppbygningen. Men det er virkelig en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus bebodd av et tvillingpar som lokker til seg mennesker for å livnære seg på sjelene deres. 

Første kapitel foregår i 1979. Nathan (fortelleren, en gutt i 12-årsalderen, antagelig noe autistisk)og hans mor, en klassisk pianist er på vei til Slade House der hun er invitert av lady Grayer til å spille sammen med en verdensberømt fiolinist. De to har et svare strev med å finne døra inn til Slade House fra den trange Slade Alley, men finner til slutt en merkelig, lav dør. Den døra skulle de aldri ha gått gjennom! Grufulle ting skjer. Mor og sønn blir senere registrert som forsvunnet.

9 år senere er politimannen Gordon Bishop på vei til Slade House. Politiet har fått et tips fra Fred Pink som har ligget i koma siden den dagen Nathan og moren forsvant men husker at de spurte ham etter Slade Alley.  Gordon er satt på å sjekke ut tipset. Han finner en liten, halvåpen dør og kommer inn i en stør hage der han treffer den vakre Chloe Chetwynd. Men hun har ingen kjennskap til lady Granger. Derimot kommer hun raskt på bølgelengde med Gordon (fortelleren). Det blir middagsinvitasjon og rødvin og sengekos. Men så skjer det skumle saker.....

Med ni års mellomrom trekker altså Slade House til seg nye ofre. De mystiske tvillingene søker å oppnå evig liv. Hvert niende år må de ha ny forsyning av andre menneskers sjeler.  Først virket det som det ble en del gjentakelser i de forskjellige episodene, men forfatteren har virkelig laget en ny vri hver gang. På en eller annen måte bringer hver hendelse med seg noe nytt inn den neste, det blir en slags utvikling som kulminerer i et spenstig oppgjør i siste episode.

Er det skummelt? Det er jo rikelig med død og gørr og snørr og tårer, men jeg blir egentlig ikke skremt, det blir mer et interessant dykk i paranomale fenomener, nærmest litt morsomt. Jeg likte jo godt at det dukket opp en horologist mot slutten, et fenomen fra "The bone clock", en slags godartet udødelig personlighet, det heiet jeg på!

For meg ble dette bare en artig lek med spøkelsesverden, jeg fulgte ivrig med på hvordan historien var skrudd sammen. Og det er ikke fordi  jeg ikke er lettskremt. Kom igjen med "De dødes tjern" - etter å ha sett filmen og lest boken gikk det lang tid før jeg kunne ta et nattbad i et skogstjern.....

Men David Mitchell har andre bøker på lur, jeg vil lese mer av ham.

Tore Renberg: Lungeflyteprøven

Denne boka har jeg hørt Tore Renberg snakke om mange ganger. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt motstand mot å lese den, tittelen og historien om flytetesten virker i overkant klinisk og litt grotesk. Men Tore Renberg er en forfatter som jeg synes bare har utviklet seg med årene så det var jo ingen vei utenom. Lange ventelister på boken, men jeg fikk den plutselig på Allbok som ebok når jeg var på ferie så da var det bare å sette i gang!

Dette er virkelig en historisk roman, i tillegg er det en roman som bygger på virkelige hendelser og personer som har levd. Tiden er 16-hundretallet, 30 år etter trettiårskrigene, vi befinner oss i nærheten av Leipzig. Liket av et nedgravd spedbarn blir funnet i hagen til godseier Voigt. 15-årige Anna Voigt har hatt samleie (ønsket? påtvunget?) med den pukkelryggede gårdsarbeideren Tøffel 2 ganger og det ble det barn av. Hun skal ikke ha visst at hun var gravid, hun fødte sin barn og oppdaget at det var dødt. Moren som kom til etter hvert tok seg av liket og grov det ned. Men når dette blir oppdaget av kokka blir Anna og moren øyeblikkelig mistenkt fot drap, og straffen for spedbarnsdrap er brutal og smertefull død. 

En lege blir tilkalt for å undersøke liket. Det er en yngre lege med kjennskap til det som da var moderne legevitenskap. Han bestemmer seg for å teste om lungene til det døde spedbarnet flyter i vann - hvis det synker skal det være en tydelig indikasjon på at spedbarnet aldri har pustet, altså var dødfødt. Og det er også dette som skjer.

En tid etter blir den unge juristen Christian Thomasius oppsøkt av far til Anna Voigt for å få ham til å føre saken til Anna for retten.Christian tar noe motvillig saken bl.a. inspirert av den samme lungeflyteprøven - og så er vi i gang. Det skal bli en sak som strekker seg over ti år, noe som den gangen var en sensasjon. Vi følger Christian gjennom alle disse årene i hans arbeid med saken og hans mange konfrontasjoner med det konservative og forstokkede akademiske og geistlige miljøet i Leipzig. Og det er Christian som blir hovedpersonen i boka. Hans begeistring for nye tanker og ideer og hans urokkelige pågangsmot er det som Tore Renberg løfter frem. Men han fremstår også med nok av svakheter, det er ingen glorifisering på gang.

Selvfølgelig følger vi også den stakkars ungjenta Anna og alt det hun må igjennom både før under og etter rettsaken. Det er hårreisende lesning om holdninger og behandling av mennesker som pågikk for noen hundre år siden i kristendommens navn. 

Jeg syntes det var tungt å komme inn i boka. Jeg har lest anmeldelsen i NRK og er veldig enig med den. Begynnelsen er rett og slett kjedelig. Selv om jeg blir aldri så opprørt over hvordan kvinner ble behandlet på den tiden og hvor lite nestekjærlighet som fantes i samfunnet ble jeg ikke engasjert i å lese. Men så er det akkurat som om Renberg gradvis klarer å blåse liv i menneskene i boka og da er det akkurat som om boka begynner å leve.

Renberg må ha lagt et ufattelig arbeid i research for denne boka, men det viktigste er at han klarer å skape troverdige karakterer og gir de liv. De fremstår som jeg kan tenke meg at 1600-talls mennesker tenker og føler, med de trange rammene for livsutfoldelse og for fri tale som det må ha vært. Noen ganger dukker 2000-tallsbrillene opp, men da som forfatterkommentarer fra en som står utenfor og betrakter handlingen. Jeg synes Renberg har løst dette på en fin måte.  

Det er humor også og burleske og groteske episoder, ikke minst der godseier Voigt gjør hva han kan for å hevne seg på alle som har hatt en finger med i spillet med å plage hans datter. 

Boka er lang. Jeg tror nok at det har vært nødvendig å få med mye av beskrivelsene av debattene som foregikk i samfunnet, de akademiske konfliktene, beskrivelsene av torturmetoder og henrettelsesmetoder. Men kanskje kunne den ha vært strammet litt inn.  Noen ganger blir Tore Renberg litt for flink. Og begynnelsen fungerer ikke så godt. Men totalt sett er det blitt en mektig roman. Honnør til Tore Renberg for å ha gjennomført et så omfattende prosjekt!