Mikael Niemi: En glad laks

Dette er en like mye en roman som en kriminalroman. Det foregår en etterforskning av et drap, mordet på den gamle og forhatte Martin Udde. Det finnes også en politietterforsker, stockholmsjenta Therese Fossnes. Men Thereses opplevelser i møte med tornedalskulturen er et like viktig tema som politiarbeidet. For ikke snakke om språket og identiteten til menneskene i denne delen av Sverige. 

Språket meänkieli har sin opprinnelse i finsk og det er en helt særegen politisk bakgrunn til at det ble så systematisk undertrykket av den svenske staten. Mikael Niemi deler villig med oss sine kunnskaper om språket meänkielis rolle i Tornedalen etterat Russland erobret Finland fra Sverige tidlig på 1800-tallet og Tornedalen ble delt. Og språket er også en av utfordringne som Therese møter når hun til stadighet må bruke tolk for å intervjue enkelte tornedalinger under etterforskningen.

Gjennom boken blir vi bedre kjent med Tornedalens natur og mennesker, både politi og røvere, vitner og mistenkte. En kjærlighetshistorie er det også plass til.

Boka kom ut på svensk i 2006 og det er mye av stilen jeg kjenner igjen fra de andre bøkene jeg har lest av Niemi. Han har ofte et eller annet mysterium eller en forbrytelse i handlingen men det er ikke bøker jeg leser for å løse en gåte. I denne boka kommer avsløringen av drapet helt mot slutten og da har jeg nesten mistet interessen for den delen av historien, jeg bare nikker og tenker at "ja det var sånn det var". For det er så mye annet interessant som har skjedd.

Ann Cleeves: Another Man's Poison

Jeg har lest alle bøkene til Ann Cleeves med Vera Stanhope, Jimmy Perez og Matthew Venn i hovedrollen og går nå gjennom noen av de tidligere bøkene hennes. Molly Palmer-Jones og hennes fuglekikkerektemann George er denne gangen på vei til Mollys tante, den litt eksentriske Ursula Ottway. Når Molly kommer frem finner hun tanten død på sofaen i stuen.

Dette kan se ut som en naturlig død for en gammel kvinne, men Ursula hadde god helse. Dessuten hadde hun har nettopp vært i tottene på godseieren Marcus Greenville over funn av gift og ulovlige rovdyrfeller på eiendommen hans. Mistanken blir vakt og det blir funnet spor av gift i kroppen til Ursula, den samme giften som hun fant på eiendommen til Greenvilles.

Nå er det en drapssak og George blir trukket med i politiets etterforskning. Molly går sine egne veier, hun har en egen evne til å få folk i tale. Det er flere som kan ha hatt mulighet til å forgifte Ursula, men hva er i så fall motivet deres? Maurice Grenville selv har et vanntett alibi, det har også hans ondsinnede kone som har agorafobi og aldri forlater huset deres. Men det ligger hemmeligheter begravd i denne familien. Det gjør det også hos andre i omegnen, og som så ofte på den engelske landsbygden har de fleste en eller annen forbindelse med godseieren.

Når slike hemmeligheter står i fare for å bli avdekket kan det oppstå ny dramatikk, slik er det også i denne boka. Det er i dette felten jeg synes Ann Cleeves utmerker seg som krimforfatter, selv om hun skriver skarpere i de senere bøkene hennes.  George er i grunnen litt pompøs og selvhøytidelig og det trekker litt ned. Til og med hans kone Molly er inne på den tanken.....

Sarah Perry: Enlightenment

Essex er alltid nærværende i Sarah Perrys romaner, men gjerne i kontrast til fjernere elementer. Som viktoriatiden og mulige monstere fra havet ("Sjøormen i Essex") og gamle jødiske sagn ("Melmoth"). I denne er det stjernehimmelen og kometer.

Thomas Hart er journalist og bor i småbyen Aldleigh. Han føler seg tilknyttet babtistmenigheten Bethseda, selv om han egentlig har mistet barnetroen. Han har også et nært vennskap med 17-årige Grace Macaulay, den morløse datteren til en av menighetens pillarer. Og i forhold til lokalmiljøet skjuler han sin homofile legning.

Litt tilfeldig får Thomas interesse for stjernehimmelen og for kometer når han blir sendt ut for å skrive om kometen Hale-Bopp som var synlig i 1996. Så blir han kontaktet av James Bower som jobber på museet. Under renovasjon av Lowland House dukker det opp informasjon om en kvinne som skal ha forsvunnet fra huset. Thomas og James gjør videre undersøkelser om den forsvunnede rumenske astronomen Maria Vaduva. De blir begge oppslukt av hennes liv og virksomhet. Og Thomas blir hodestups forelsket i James som er heterofil og gift. 

Hodestups forelsket blir også Grace, i den unge gitarspillende Nathan som introduserer henne til tobakk og alkohol. Litt av en kontrast til det pietistiske liver Grace fører, der jeans og bursdagsselskaper og teater er regnet for syndig.

En uteligger dukker også opp og får en viktig rolle i historien som ellers dreier  seg om Maria og kometene, om vitenskap, om kjærlighet, svik og forsoning og varer helt til 2017.

Det er et stort lerret som blir slått opp. De menneskelige relasjonene er spesielle og spennende. Thomas Hart er en helstøpt personlighet som det er lett å like, selv om han gjør noen store feil. Dessverre fikk jeg likevel ikke så mye ut av boka som jeg forventet, og det skyldes nok språkutfordringer. Litt pussig, for jeg hadde ikke slike problemer med de andre bøkene jeg har lest av Sarah Perry. Men det er en god del uttrykk fra astronomien som jeg ikke kjenner til og jeg var for lat til å arbeide systematisk med det. Jeg må nok lese den en gang til, det er den verdt!

Kaja Nygaard: Et mørkere vann

En krim fra Rogaland som jeg ikke har hørt om? Den måtte jeg prøve, med lett skepsis, jeg har lest en del ambisiøse men etter min mening ganske dårlige krimbøker av norske forfattere det siste året.

Dette var virkelig rogalandskrim! Vi begynner på Eikhaug(et oppdiktet sted) på Jæren. Lensmann Erik Gjerde undersøker et mulig innbrudd i hytta til familien Rosendal fra Stavanger og ser fort at det har foregått alvorligere saker enn innbrudd der. Mye blod men ingen mennesker, verken levende eller døde.

Saken havner hos Marthe Krogh ved Stavanger politikammer. Det viser seg at Ada Rosendal ikke har kommet tilbake fra et stort arrangement som eventfirmaet hun jobbet i arrangerte. Martha undersøker Adas familiesituasjon, hennes nærmeste venner, kolleger for å finne ut hvor Ada kan ha tatt veien fra hotellet den natten. Samtidig søker Erik Gjerde etter Ada i hytteområdet på Eikhaug. Jeg røper ikke for mye når det viser seg at liket til Ada blir funnet et stykke fra hytten.  

Etterforskningen foregår dels i villaer, gater og bakgater i Stavanger, dels på det forblåste og fuktige Jæren. Vi beveger oss i miljøet til Stavangerfiffen, virksomheter knyttet til oljeindustrien, advokatkontorer og tannleger men også et beryktet voldelig MC-miljø. Handlingen foregår i nåtiden og Kaja Nygaard er inne på politiske strømninger i tida, på tvilsomme verdier hos noen av Marthas kolleger, både når det gjelder kvinnesyn og politiets rolle i samfunnet. Klimaaktivisme og bibelbeltet møter vi også, uten at noe av dette virker overlesset.

Jeg liker å lese om den egenrådige og stae Martha og samarbeidet med den solide og trauste Erik, jeg nyter å følge dem rundt i områder som jeg kjenner og som Kaja Nygaard skriver levende om. Det vekker litt assossiasjoner til Gunnar Staalesen. Intrigen er passe innfløkt med fullt av sidespor og spenning er det også. Mer Martha Krogh - takk! 

Colm Toibin: Brooklyn

En berømt bok fra en berømt irsk forfatter. Jeg tror den ramlet inn fra et eller annet boksalg, og jeg har lest en annen bok av forfatteren som jeg likte svært godt.

Dette er en glimrende roman. Eilis Lacey sliter med å finne seg arbeid i den irske småbyen en gang på 1950-tallet. Hun får sjansen til en jobb i en klesforretning i Brooklyn,New York og en irsk prest har skaffet henne et rom på et respektabelt pensjonat. Litt motvillig reiser Eilis fra familien og ut i den store verden. 

Hun blir ikke utsatt for noen spesielt ubehagelige hendelser, likevel blir hun overveldet av sterk hjemlengsel i begynnelsen. Men gradvis vender hun seg til livet i storbyen, setter pris på sin frihet, tar kveldsundervisning for å komme seg fremover i livet og får seg en kjæreste. Men da det skjer en tragedie i familien hennes tar hun permisjon noen uker og reiser hjem til Irland. Der opplever hun gleden ved alt hun kjenner fra oppveksten. Hun må slite med valget mellom en fremtid på hjemstedet eller i Brooklyn og uansett hva hun velger vil hun gjøre noen ulykkelige. 

Boken er nydelig skrevet. Boken gir et fremragende tidsbilde av livet blant unge, irske arbeidende jenter i storbyen og jeg synes Colm Toibin gir et svært godt portrett av et ungpikesinn. Likevel kom ikke boka helt opp i toppen for meg. Dessverre syntes jeg den rett og slett var litt kjedelig i noen av partiene. Ikke fordi det var lite ytre spenning, men jeg syntes av og til at det manglet indre spenning i karakterene.

J.R.Ellis: The Nidderdale Murders

Som navnet mer enn antyder er dette en britisk kriminalroman og den foregår i de lyngkledde heiene i Yorkshire.  En rik mann fra London har invitert noen bekjente på jakt i et område han har kjøpt seg inn i. Deres base er vertshuset "Dog and Gun". Om kvelden skjer det et drap utenfor vertshuset og en av de ansatte ser drapet fra vinduet sitt. Han som skyter er Alan Green, en mann hun kjenner fra landsbyen som pleier å drikke sine pints på vertshuset. Den drepte var med i jaktlaget. En enkel etterforskningssak blir det - bare at Alan Green er sporløst forsvunnet og etterforskningsleder Oldroyd har sine tvil om at Alan virkelig er gjerningsmannen.

Det viser seg at jaktlaget ikke er så gode venner likevel og det er underliggende konflikter mellom dem. Flere av dem, kanskje alle kan ha sine grunner til å ta livet av den drepte. 

Så skjer et mord til. Denne gangen er den en butikkeier som blir drept på åpen gate, en mann som generelt er godt likt i landsbyen. Også denne gangen er det et vitne som drapsmannen må ha vært klar over, og hun kjenner ham igjen som Vic Moore, også en mann som bor i området. Vic Moore forsvinner også sporløst. 

Ganske spesielt at to slike hendelser skal skje i en liten landsby. Politiet er sikker på at de henger sammen, men det skal skje mer dramatikk før de klarer å avsløre hele historien rundt disse drapene.

Forfatteren var helt ukjent for meg og var på "billigsalg" på Amazon, men jeg syntes den var en grei kriminalroman med troverdige personer, interessant intrige og spektakulære omgivelser.

Richard Powers: Playground

Jeg kom over Richard Powers gjennom Booker - prisen. Flere av bøkene hans har kommet på langlisten og et par også på kortlisten til denne prisen, men dette er den første jeg leser. Han har også fått den amerikanske "National Book Award" og Pulitzer-prisen. Powers skriver romaner og ofte med naturfenomener og/eller moderne vitenskap som bakgrunnstema. I denne romanen er temaet det fantastiske og varierte livet i havet, men data, sosiale media og AI er også med.

Ekteparet Rafi Young og Ina Ariota bor på den bittelille fransk-polynesiske øya Makatea med sine to adopterte barn. Hun er kunstner, han underviser på skolen. Rafi er fra USA, Ina vokste opp på Tahiti. Et internasjonalt konsern har søkt om å få produsere flytende øyer, bygge dem og sjøsette dem på Maketea. Noen av innbyggerne ønsker denne utviklingen velkommen, andre avviser prosjektet bl.a. ut fra erfaringene med alle ødeleggelsene som fosfatgruvedriften forårsaket på 60-tallet.  

Rafi Young møtte Todd Keane på high school. De hadde begge vanskelige familieforhold om enn nokså forskjellige. Begge var svært intelligente og begge var nerdete på hver sin måte. Rafi brant for litteraturen, Todd for data og programmering. De fant hverandre først i sjakkspillet, senere i det gamle kinesiske spillet Go. DE hang sammen daglig i ungdomsårene, men så brøt de kontakten og levde helt adskilte liv. Det meste av denne historien fortelles av Todd Keane gjennom en serie brev han skriver til en ukjent "du"-person. Todd tok programmeringen til de store høyder - han skapte dataspillet Playground som også er en digital sosial verden og har gjort ham styrtrik.

Kanadiske Evelyne Beaulieu ble fascinert av dykking som barn og er blitt en av verdens største eksperter på livet i havet. Hun drar til Makatea som 92-åring for å skaffe materiale til en bok hun skal gi ut og kommer midt oppi diskusjonen om øyas fremtid.

Dette blir det roman av - det er sikkert. Romanen beveger seg fremover i debattene om på Makatea's fremtid mens vi samtidig nøster opp i Rafi's og Todds fortid og Evelyne Beaulieaus liv som dykker, forsker, kvinne og mor. Og av og til befinner vi oss nede på de store dyp der det finnes utallige skapninger som ikke er oppdaget ennå. Jeg er ikke selv noen dykkerentusiast og kan såvidt navnet på et tyvetalls fiskearter. Men det forhindrer meg ikke å bli berørt av flere av skildringene Evelynes møter med det utrolige livet i havet. 

Romanens grunntrekk ligger tett opp til virkeligheten  Evelyne Beaulieu er inspirert av en oseanograf som har eksistert. Livet i havet er sikkert like glitrende og mangfoldig og spennende som boka viser oss. Øya Maketea med sin gruvefortid finnes.  Dataspillet Playground kunne sikkert ha seilt opp ved siden av dagens sosiale medier og blitt like dominerende. Problemstillingene som reises om AI er de samme som diskuteres i norske medier for tiden. Så dette kunne lett ha blitt en bok med et tydelig politisk budskap. Og politiske budskap blir sjelden god litteratur. Men jeg synes den er så storslått lagt opp og med så mange interessante vendinger at den hever seg over dette. 

Svakheter er det. Jeg synes nok ikke hovedpersonene i boka helt holder mål. Spesielt har jeg problemer med å finne den arrogante og nerdete Rafi med sine "fattig, svart gutt" - komplekser igjen i den nokså romslige og stillferdige familiefaren. Spenningene mellom Rafi og Todd er overtydelige. De er også begge to altfor nerdete og superdyktige til at de blir helt troverdige. Og Ina får nesten ingenting å spille på, hun kunne godt ha fått utfoldet seg mer. Da synes jeg faktisk Evelyne blir en mer spennende person, så full av motsetninger som hun er. 

Jeg synes også at enkelte partier i boka blir for lange, det blir litt for mye om sjakk- og go-spillingen til Rafi og Todd. 

Jeg leser boka først og fremst som en roman om de store temaene som blir tatt opp enn som en roman der forholdene mellom hovedpersonene står i sentrum. Det er også flere spenningsmomenter som driver handlingen fremover. Alt i alt var dette en storartet leseropplevelse og frister til å gå løs på flere av bøkene til Richard Powers. 

J. M. Dalgliesh: A long time dead

 Jeg leste en kriminalroman av samme forfatter for fem år siden og var ikke spesielt fornøyd med den. Det var for mye action for min smak, for mye av det meste. Denne var nokså annerledes.  

Duncan McAdam har røket uklar med sjefen sin (vi får ikke vite hva som ligger bak) og blir sendt på et oppdrag for å hjelpe politiet på Isle of Skye med en sak. Isle of Skye er Duncans hjemsted, et område han stort sett har holdt seg unna siden han flyttet til Glasgow.  Det svært godt bevarte liket av Isla Matheson er funnet i en myr. Isla forsvant sporløst 20 år tidligere.

Motvillig etablerer Duncan seg i Portree og får et etterforskningsteam å jobbe sammen med.  Snart er de i gang med vitneavhør. Mange var til stede på det store strandselskapet der hun ble observert sist, og så er det slektninger og andre som kan ha noe interessant og fortelle. Islas far var en streng religiøs prest som har sittet i rullestol etter en ulykke kort tid etter Islas forsvinning. Islas mor tok livet av seg. Hennes rebelske bror herjet i Glasgow i noen år men kom til bake som en omvendt kirkens mann. 

En veterinær på øya Uist der Isla var praktikant en periode og Islas tante, også på Uist har også en rolle. Det er noen interessante medisinske funn som også får stor betydning for etterforskningen. Så dukker det opp en utlending, en tysker som var i området på den tida da Isla forsvant og som nylig er tatt for en rekke brutale voldtekter.

Duncan og teamet hans må grave seg gjennom flere dystre hemmeligheter som har ligget godt begravet før de finner frem til hva som egentlig skjedde med Isla. Samtidig må Duncan gå noen runder med seg selv i forhold til sin egen familie, faren som er død, moren som er dement og søsteren Roslyn som klandrer ham for å ha snudd ryggen til alle familieproblemene.

Jeg synes det har blitt en riktig god kriminalroman av dette. All spenning er knyttet til å finne forklaringen, men det er nok til å holde det gående med alle sidespor og blindspor som dukker opp. Og Isle of Skye (som jeg har vært på) er et interessant bekjentskap, jeg måtte ta frem kartet flere ganger.

Leif Enger: I cheerfully refuse

Jeg har lest to andre av Leif Enger sine bøker, "Ned til elva" og "Når sola står opp vil vi vite" Jeg likte begge to svært godt. Det er en slags positiv undertone i begge bøkene, selv om det skjer mye problematisk rundt og med hovedpersonene. Jeg så frem til å lese denne. 

I "I cheerfully refuse" er vi et par generasjoner fremover i tid. Klimaproblemene er store. Vi befinner oss i et USA der noen rike oligarker har stor makt og samfunnstrukturer er i oppløsning. Utdanning og kultur er sterkt nedprioritert, likefrem motarbeidet. Presidenten er stolt over å være analfabet.

Det foregår mye skummelt, bl. a. medisinsk forskning på remedier som får folk mer arbeidsvillige, mindre kritiske osv.  og på selvmordspiller som lanseres som en vei over i et bedre liv for dem som faller utenfor.

Rainy bor i en småby ved Lake Superior sammen med kona Lark som driver en liten bokhandel. Rainy spiller bassgitar i et band, og av og til leier de ut et rom på loftet. Byen er langt unna de tøffeste forholdene i landet og de klarer seg greit nok. Så kommer Kellan - til byen og blir boende hos dem en stund. Det viser seg at han har flyktet fra et medisinsk forskningsskip. Og snart begynner problemene. Kellan forsvinner, Lark blir drept og Rainy legger ut på et sjøreise på Lake Superior i en gammel seilbåt for om mulig forenes med sin elskede på et et åndelig plan på en eller annen måte. 

Det blir en farefull ferd. Lake Superior er stor som et hav og farlig i dårlig vær. Klimaproblemene har også ført til at gamle lik kommer opp til overflaten.  Samfunnet er i full oppløsning og det har ført til at det mange steder er bander som herjer vilt. Som om ikke det er nok ser det ut til at Rainy blir forfulgt av de samme som var etter leieboeren Kellan og som drepte Lark.

Største delen av boka foregår på denne sjøreisen som kan fortone seg som en slags Odyssé. Men boka ender med et slags håp, i alle fall for Rainy og hans nærmeste.

Jeg ble fort dradd inn i boka og det var spennende å følge med Rainy på hans reise, og så var jeg jo nysgjerrig på hvordan dette gikk. Boka er også godt skrevet, Leif Enger har et godt språk. Av og til ble det kanskje litt mye teknisk båtsjargong, men det passet godt inn i historien.  

Rainy er hele tiden godt selskap, men de andre personene i boka er nokså stereotype. Jeg synes likevel ikke det gjør så mye, det er liksom ikke en sånn bok som utforsker det indre i menneskene.

Den viktigste innvendingen min er nok at jeg klarer ikke helt å plassere det dystopiske USA ved siden av et tydeligvis mer menneskelig Canada. Hvor er resten av verden rundt denne dystopien? Finnes det noe utenfor Amerika?

Av en eller annen grunn minner boka meg litt om den russiske Metro2033 som foregår i et post-akopalyptisk samfunn i Moskvas metrosystem. Og det er ingen dårlig referanse.

Men jeg håper nok Leif Enger kommer tilbake til nåtiden igjen, jeg likte han litt bedre der.

Wanjiru Koinange: The havoc of choice

Dette er en roman om de forferdelige opptøyene i Kenya etter valget i 2007. Forfatteren er selv fra Kenya. Romanen kretser rundt ekteparet Nguri og Kavata og deres familie. Kavata er datter av den høytstående politikeren Hon Muli, en karismatisk og gjennomkorrupt forretningsmann. Kavata tar avstand fra alt faren står for, særlig når han bruker sin hederlige svigersønn i en svindelaffære der Nguri får skylden og han selv drar seg unna all oppmerksomhet. Nå seiler det opp et nytt valg. Muli som begynner å dra på årene har overtalt Nguri til å stille i stedet for ham, til tross for at Kavata trygler ham om å holde seg unna de skitne affærene til Muli.

Et par dager før valget reiser Kavata til en venninne i USA i all hemmelighet for å holde Nguri og valget på avstand. Det blir stor oppstandelse i familien, men ikke sånn at de overskygger valgkampinnspurten. 

Nå går ikke valget slik som Nguri og kampanjen hans har sett for seg. En annen kandidat ser ut til å vinne. Det bryter uro over alt. Kanskje har noen av valgkamplederne oppfordret til bråk, kanskje bråket bare oppstår av forventninger og skuffelser. Og Kenya er et land med mange folkegrupper som snakker hvert sitt språk og praktiserer forskjellige religioner. Uroen griper om seg og volden øker over alle tenkelige grenser. Hus blir ranet, satt fyr på, mennesker blir drept på åpen gate mens folk står og ser på. Vi følger flere personer på reiser for å komme seg i trygghet, reiser gjennom et land som bokstavelig talt står i flammer. Mot slutten av boka samles trådene, vi får vite hva som har skjedd med hovedpersonene og ingenting kan bli som før.

Boka er skrevet i en nokså nøktern prosa. I den første delen, før opprøret starter syntes jeg den fikk et slags journalistisk preg. Godt skrevet, men mer en samling artikler enn en roman. Men etter hvert som landet går over til et slags helvete på jorden synes jeg romanen får en sterkere nerve. Det er akkurat som om forfatteren dirrer av harme bak det ellers nokså fortellende språket. Hun viser oss hva som skjer og behøver ikke utbrodere det mer enn det.

Når jeg er ferdig med boka kan jeg likevel ikke si så mye om hva som egentlig forårsaket volden, selv om maktbegjær, grådighet og uærlighet hos politikere kan svare for mye.

Boka har mange dialoger spekket med ord og uttrykk på forskjellige kenyanske språk i  Dette er med på å fargelegge språket, men hvorfor ikke legge til fotnoter eller en ordliste bak, det er vel meningen at vi skal forstå det som blir sagt? Det kunne blitt en bedre leseropplevelse med slike oversettelser.

Ann Cleeves: A prey to murder

Denne er nr. 4 i serien om George & Molly Palmer-Jones, den den første krimserie Ann Cleeves skrev, på 80-tallet. Kvaliteten kan ikke måle seg med Vera- og Shetlandbøkene, men jeg har likevel funnet noen gode og troverdige karakterer i de tre jeg har lest til nå. Denne synes jeg var litt svakere. Fugletitting er sentralt i denne serien.

George blir invitert til den aldrende Eleanor Masfield som er bekymret for noen falkereder hun har på eiendommen sin. Det er et marked for slike fugleunger både i Storbritannia og i utlandet.  Redene er kanskje truet? George og Molly tar imot invitasjonen. Eleanor driver et overnattingssted, eller kanskje det er riktigere å si at hun får familien sin til å drive dette stedet?

Den pensjonerte George har gjemt på en beundring for Eleanor helt siden barndommen sin og er nokså blind for hvordan hun herser med familien sin og alle rundt seg. Molly har et helt annet blikk for disse forholdene og det ligger kanskje også noe sjalusi i luften? Så blir Eleanor funnet død under nokså groteske omstendigheter. George som tidligere jobbet i innenriksministeriet blir bedt om å hjelpe til med etterforskningen. 

Vi følger de forskjellige familiemedlemmene og ansatte. Det finnes også et miljø som driver profesjonelt med fugler. Noen herfra kan være involvert. Ja, det kan virke sannsynlig at noen av disse kan ha stjålet egg og fugler for salg til utlandet. I mens får Molly god kontakt med de som bor og jobber på pensjonatet. Det er bare det at George nærmest holder henne på en armlengdes avstand. Samarbeidet mellom dem er ikke godt, i motsetning til de andre bøkene i serien og det går nok noe it over etterforskningen.

Til slutt blir mordet oppklart og George blir noen illusjoner fattigere.  Og hva var svakheten her? Jeg syntes ikke spenningene mellom George og Molly gjorde boken bedre, de lå heller i veien for historien. Kanskje gir fuglekikkeremiljøet litt trange rammer for historien? På plussiden er det noen gode  personskildringer av folk i og rundt Eleanors familie.

Steve Sem-Sandberg: De fattige i Lodz

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese siden den kom ut, men så la den seg liksom under radaren. Men så dukket den opp på et boksalg. 

Sem-Sandberg fikk den svenske Augustprisen for romanen i 2009 og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris året etter. 

De fattige i Lodz bygger som mange av forfattens bøker på virkelige hendelser og personer. Nazistene inngikk en avtale i 1941 med noen sentrale jøder i byen Lodz i Polen om å bygge opp og forsterke den jødiske ghettoen. Flere fabrikker som skulle forsyne den tyske hæren med klær og annet utstyr ble startet. Det var også planen at ghettoen skulle fungere som et oppsamlingssted for jøder før videretransportering til det vi nå kjenner som utrydningsleirene og gasskamrene.

Sentralt i ghettoen og forhandlingene var Mordechai Chaim Rumkowski som ble leder for den jødiske ghettoadministrasjonen. Det virker som de jødiske lederne trodde de kunne forskåne innbyggerne sine for nazistenes grusomheter på denne måten. Byen ble i stor grad selvstyrt av de jødiske myndighetene med matutdeling, domstoler, egen politistyrke osv.

Boka skildrer livet i ghettoen frem til den i 1945 ble tømt for de siste jødene. Det var et samfunn sterkt preget av den pågående krigen rundt dem og nazistenes behandling av jødene som undermennesker. Sult og sykdommer florerte. De "heldige" var de noenlunde friske som kunne arbeide i fabrikkene for de fikk noe mer rasjoner enn resten av befolkningen. Dt var også et sterkt klassedelt samfunn. De med penger eller andre goder kunne kjøpe seg fri, eller kanskje heller kjøpe seg utsettelse til den endelige deportasjonen som vi nå vet kom for alle. 

Store mengder jøder fra andre områder i Polen og andre okkuperte land ble fraktet inn, så folk bodde nærmest oppå hverandre. Men folk ble også uttransportert. Først ble de svært gamle og syke stuet inn i jernbanevogner og sendt vekk. Så ble flere av sykehusene tømt. Spebarnsavdelingene også. Og så kom det forordninger om at alle barn som var for unge til å arbeide skulle fjernes. De fleste barna ble deportert umiddelbart, noen klarte å kjøpe sine en liten utsettelse. Det var den jødiske administrasjonen som iverksatte deportasjonene om det ikke var de som sto direkte for drapene. Slik fikk nazistene jødene til å administrere Holocoast for seg i denne byen.

Det var på mange måter en tung bok å lese. Vi vet jo hvordan det gikk. Å lese om hvordan jødene selv nærmest organiserer køene mot gasskamrene er ikke særlig oppløftende. Vi blir etter hvert kjent med en rekke personer og får et innblikk i hvordan en slik tilværelse kan virke forrående på menneskesinnet. Vi møter også nestekjærlighet og menneskelighet og flere uforglemmelige karakterer. Det er bare det at ingenting av dette hjelper noen av dem på veien mot utryddelsesleirene.

Innbyggerne i ghettoen skrev et 3000 siders dokument som kalles Ghettokrøniken, dette har vært en svært viktig kilde for forfatteren. Dette er en viktig og god roman som alle burde lese.

Kjell Ola Dahl: Kureren

Dette er den tredje boka av Dahl jeg leser med handling lagt til tida rundt 2, verdenskrig, og den ble visstnok skrevet etter at han hadde insistert på at han ikke ville skrive flere krimbøker. For Kjell Ola Dahl var jo en svært dyktig krimforfatter.

Dette er i mine øyne en meget velskrevet kriminalroman, av den typen som løfter boka opp til god litteratur samtidig som den holder hva krimsjangeren lover mht. spenning/interessant plot/gåter som skal løses. Noen vil kanskje synes det er for lite tempo, for lite spektakulær dramatikk - men jeg synes det er akkurat som det skulle være. Så fikk boka også både Rivertonprisen og Brageprisen i 2015!

Høsten 1942 et sted i Oslo oppdager den unge jødinnen Ester at tyskerne raserer farens forretning og tar ham med seg. Hun skjønner at hun må flykte selv. Hun får hjep av venninnen Åse til litt niste og ekstra klær. Åse er mye alene med babyen Turid, mannen Gerhard er kommunist og arbeidsledig og mye på farten. Hun får samme kveld besøk av barndomsvennen Roar.

Når Ester kommer til Stockholm får hun vite at Åse er drept og at de tyske myndighetene mener at det er Gerhard som har drept henne. Ester treffer Gerhard i Stockholm og får i oppdrag av de norske myndighetene til å holde kontakten med ham. Så blir han lokket i en felle og dør i en eksplosjon.

I 1967 har Ester overlevd krigen. Foreldrene døde i konsentrasjonsleirene. Babyen Turid ble adoptert av Roar og kona hans og er nå voksen. Ester har jobbet noen år med israelsk etterretning men lever nå som pianolærer i Oslo. Hun har noe kontakt med Sverre, en motstandsmann som  hun hadde mye kontakt med i Stockholm under krigen. 

Så dukker Gerhard opp igjen, høyst levende viser det seg.. Han tar kontakt med både Sverre og Ester, og så har han noen gjentatte  besøk på en gravplass. Hva vil han - utover å få kontakt med datteren Turid? Har han noen skjulte motiver? Hevn? Hva skjedde under eksplosjonen og fremfor alt - hvem drepte Åse? 

Boka åpner med et kapittel fra nåtiden, 2015. Da er Turid en eldre dame og oppdager at et sjeldent smykke som hun hadde etter sin mor er avertert for salg i en auksjonsforretning. Dette smykket har også en interessant plass i historien.

Det er fine miljøbeskrivelser fra emigrantmiljøet i Stockholm og fra 60-årene i Oslo. Omstendighetene rundt mordet på Åse er åpne og uklare. De viktigste personene i boka er verken helter eller skurker men hele mennesker og det er derfor flere som kan ha en svart samvittighet. Når vi kommer til bunns i saken inneholder den flere simple og uhyggelige elementer enn det jeg hadde regnet med, men det er absolutt troverdig.

Louise Erdrich: Shadow Tag

Louise Erdrich er en av mine favorittforfattere og jeg har lest de fleste romanene hennes, helt fra jeg fikk "Kjærlighetsmedisin" i gave en gang på 80-tallet. Men "Shadow Tag" har av en eller annen grunn gått under radaren min. 

Romanen kom ut i 2010. Louse Erdrich sine romaner har alle på en eller annen måte tilknytning til den amerikanske urbefolkningen. Noen foregår i reservater, men personene i denne romanen bor i Minneapolis der Louise Erdrich selv er bosatt.

Dette er en roman om et ekteskap i fritt fall. Gil og Irene er begge etterkommere av urbefolkningen. Gil er kunstner og hans malerier selger som varmt hvetebrød. Irene holder på med en hovedoppgave om en annen amerikansk kunstner som hun sliter med å få ferdig. De har tre barn som alle er svært kreative og evnerike, hver på sin måte.

Gil sine malerier har nesten alltid Irene som motiv, ofte i svært utfordrende positurer, seksualiserte eller dramatiserte på andre måter. Irene sitter modell for ham men føler mer og met at Gil er besatt av henne og prøver å overta styringen av hele personligheten hennes. Hun fører dagbok og en dag oppdager hun at Gil leser dagboken. Da begynner hun å føre to dagbøker, en ekte som hun klarer å holde skjult og en falsk der hun skriver det hun vil at Gil skal lese. Gil er nokså ustabil og oppfarende og dette går ofte ut over barna som han kan oppføre seg svært brutalt overfor.  De lever hele tiden i en konstant frykt for farens sinneutbrudd.

Irene tenker på å forlate Gil, både for sin egen skyld og for barnas. Det ekteskapelige livet deres blir en slags negativ dans mot undergangen. Irene legger ikke skjul på sin motvilje overfor Gil. Han prøver å kjøpe seg goodwill ved å gi gaver både til Irene og barna, ved å uttrykke sin kjærlighet og samtidig holde Irene i et jerngrep. Hun på sin side utnytter dagboken til å såre Gil, gjøre ham sjalu og usikker. Og i mellom slagene har de sex, til dels ganske brutal sex.  Men hun går ikke fra ham. 

Ikke før mot slutten av boka. Da har hun sørget for at ungene blir ivaretatt av halvsøsteren May. Hun gjør klar skilsmissepapirene og konfronterer Gil. Men ingenting går riktig sånn som hun har planlagt det. Hendelsene mot slutten av boka går i en retning som ikke jeg så komme, men det er en viss logikk i det tross alt.

Jeg var ganske skeptisk til å lese boka da jeg forsto at det dreide seg om en samlivs- og ekteskapskonflikt. Det bruker jeg vanligvis ikke være så interessert i å lese om. Men denne historien fenget meg hele veien. Jeg synes Erdrich klarer å få tak i noe dypt inne i hovedpersonene, særlig når det gjelder Irene, hvor dype båndene hennes er til Gil, både av hat og av kjærlighet og hvor ødeleggende samlivet deres er.

Tove Alsterdal: Vänd dig inte om

Før Alsterdal skrev krimserien fra Ådalen med den sympatiske unge Eira Sjödin i hovedrollen skrev hun flere frittstående bøker i krysningen mellom krim/spenningsromaner. Dette er en av dem.

Vi starter i Beckomberga, et byggefelt på det nedlagte mentalsykehuset utenfor Stockholm. Eva Levander Olofsson sniker seg utenfor rekkehuset der hennes eksmann Svante nylig har flyttet inn med sin nye samboer Janicke og titter inn. En stund etter går Svante ut og Eva følger etter ham mot butikken der det sitter en romkvinne utenfor og tigger. Når Svante kommer ut igjen får han øye på henne. Det utvikler seg til en krangel. så blir alt svart. 

Hun har fått et slag over nakken og virrer forvirret omkring, men så går hun tilbake for å lete etter klokken sin og der ligger Svante død, stukket med kniv. Hun tilkaller nødetatene og svimer selv av i bilen. Når hun våkner er hun på sykehuset og skal inn til forhør - hun er politiets hovedmistenkte for drapet.

Eva blir varetektsfengslet, men slipper ut etter en del dager da de tekniske bevisene ikke gir god nok grunn  til fengsling. Men hun ønsker svært sterkt å bli renvasket, ikke minst overfor sin sønnFillip som hun hadde før hun ble sammen med Svante. Men Filip har alltid stått Svante nært og han holder moren på avstand.

Romkvinnen som Eva møtte på morddagen kan være et viktig vitne men det ser ut til at hun har reist tilbake til Romania. Eva finner Filip i Berlin og mot alle odds går han med på å kjøre med moren til Romania. Han låner en gammel bil og de gir seg ut på en reise uten sidestykke med alle forutsetninger for å mislykkes. Men de kommer frem og helskinnet tilbake også. Og litt har Eva fått med seg av de mange møtene med romfolk.

Tilbake i Stockholm gjøres det samtidig en serie merkelige likfunn, noen som kan stamme fra Beckombergas storhetstid men også ett fra nyere tid. Har dette noen tilknytning til Svantes død? Og hvilken rolle spiller Svantes samboer Janicke i dramaet?

Dett blir etter hvert mange sidehistorier og vinklinger i denne boka. Det meste blir rullet opp, i hvert fall for oss lesere, og selve mordintrigen er original så det holder. Samtidig tar Alsterdal oss igjennom hverdagslivet til romfolkene både i Sverige og i deres hjemland Romania. Beckombergas historie er også et viktig sidetema i boka med alt som mentalhelse på sekstitallet hadde med seg av lobotomi og elektrosjokk.

Bokas hovedperson Eva er en svært frynsete heltinne. Hun lyger så det renner, både for eksmannen, for sønnen, for politiet, for advokaten sin og ikke minst for seg selv. Men hun går på alle vansker med dødsforakt, og kanskje en god porsjon alkohol attåt. Av og til får jeg ikke henne til å henge helt sammen - bl.a. blir det litt usannsynlig at hun på en måte klynget seg til eksmannen. Hun hadde jo selv valgt å forlate hem og gjennomskuet endel av svakhetene hans. Men hadde hun holdt seg unna hadde vel ikke blitt bok av det.

Sara Strömberg: Skinn

 

Vera Bergström er tilbake i redaksjonen i Jämtlandsposten. Avisen beslutter å lage en reportasje om en "Cold Case", øksemordet i Storlien 28 år tilbake i tid. Frank og hans to barn ble brutalt myrdet i sitt hjem, mamma Marit forsvant og ingen har hørt noe om henne siden.  Reportasjen kan kanskje bli en ny serie?

Vera husker godt mordet, hun har bodd det meste av sitt liv i Ånn, et par mil fra Storlien som ligger like ved grensen til Trøndelag. Hun begynner å nøste i saken, leser gamle avisutklipp og intervjuer Anne Märta Strindlund som i sin tid ledet etterforskningen av drapene. Og så er vi i gang.

Boka veksler mellom Veras undersøkelser i nåtid og Franks bevegelser i dagene like før drapet. Og så er også Roya Moradi med. Hun er frisør i Stockholmog enslig mor til Sammy. Sammy er i begynnelsen av 20-årene og vi får inntrykk av at han er en ungdom i faresonen. Roya har reist fra Sammys pappa før Sammy var født, kanskje har hun rømt? Og hvilken sammenheng har det med mordene i Storlien?

Slik boka er bygd opp avdekkes biter av historien gradvis. Frank har vært turleder for jaktlag fra sosieteten og har pådradd seg noe uvennskap med lokale jegere, blant annet en same han kjenner. Det dukker også opp en gammel kjærlighetshistorie. I nåtiden får Vera kjennskap til flere tilfeller av brutale voldtekter der ofrene har svimerker på ryggen. 

Vera selv kaster seg entusiastisk over hvert flik av mulige spor. Det hender hun setter seg selv i fare for hun følger mer instinktet enn fornuften og drar gjerne ut alene. Og det ppstår det dramatikk av, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Drapene blir oppklart og livet kan gå videre i bygda. Og Vera kan gå videre i livet sitt. 

Jeg har likt alle tre kriminalromanene jeg har lest av Sara Strömberg. Jeg leste en litt surmaget norsk kritikk av den forrige som heter "Sly" på svensk som sammenlignet henne med Liza Marklund og mente Marklund var så mye bedre. Jeg holder derimot Strömberg for å være bedre, jeg har alltid syntes av Marklund hadde en litt for eplekjekk tone i bøkene sine. Bergström er skikkelig god på å skildre livet i Jämtlands bygdesamfunn, og i Sverige foregår avfolkning av landsbygda i virkelig stor stil. Jeg leste nettopp på nettet at det ikke lenger finnes butikk i bygda Ånn! Men hold ut, Vera, kanskje det likevel skjer noe i distriktet som det er verdt å se nøyere på!

Tomy Orange: Powwow

Jeg så at Tommy Orange var med på langlisten til Bookerprisen for 2024, prisen for beste engelskspråklige bok. Han skriver om innfødte amerikanere og hans debutroman er oversatt til norsk og fikk god omtale. Så jeg tenkte jeg skulle begynne med den.

Dette er hva jeg vil kalle en grupperoman. Vi får historien fortalt gjennom 12 personer som har det til felles at de skal delta på en powwow i Oakland, California. Noen av dem har andre ting til felles også, skal det vise eg, og kanskje mer enn de selv vet.

En powwow er en slags moderne festival for innfødte amerikanere med musikk, tromming, dansing, salgsboder og mye annet. Jeg ante ikke at dette kunne finne sted i California. Oakland er en småby utenfor San Fransisco. Så feil kan man ta.

Det er en brokete gjeng vi møter. Noen durkdrevne kjeltringer, en omsorgsfull sliter av en eldre kvinne som tar seg av søsterens barnebarn, en ungdom som har begynt å lære seg å danse som en innfødt, en jente som ble bortadoptert ved fødselen, narkovrak og hederlige mennesker. Alle er på en eller annen måte merket av den vanskjebnen som har slått de innfødte amerikanerne til jorden helt siden de hvite europeerne begynte å ta landet fra dem.

Det er en flott roman Tommy Orange har skrevet. Det er nokså råe beskrivelser av livet på skyggesiden som de fleste av romanpersonene lever - samtidig blir de også skildret med varme og ømhet. Historien blir etter hvert ganske spennende også, vi skjønner at det skal skje noe dramatisk, men ikke helt hva og ingenting går som planlagt.

Jeg har lest mange bøker av Louise Erdrich som også har røtter i den innfødte amerikanske befolkningen men hun skriver fra noen av de nordlige statene, Nord Dakota og Minnesota. Det var fint å høre en helt annen stemme og lese om et miljø som både har likhetspunkter men også er svært forskjellig fra de områdene Loyuse Erdrich skriver fra. Jeg ser frem til å lese den Booker-nominerte boken når den kommer.

Ann Cleeves: Murder in Paradise

Jeg liker godt bøkene til Ann Cleeves om Shetland, Vera og den nye serien fra Devon men hun skrev endel krim tidligere også. Dette er en av dem.

Vi er på øya Kinness utenfor Scotland. Den er tynt befolket og befolkningen livnærer seg på sauehold, håndverk og litt jordbruk. Båtreisen fra nærmeste øy tar lang tid og den går bare et par ganger i uka. Det er en liten kortbaneflyplass på øya. Kanskje har Ann Cleeves brukt St. Kilda som modell - den vesle øya som ble fraflyttet i mellomkrigstiden. En litt forbedret utgave av St. Kilda som var helt isolert i vinterhalvåret. Kinness finnes ikke, og en rekke av stedsnavnene på nærliggende øyer ser også ut til å være fiktive. 

Kinnes er et paradis for dem som vil leve det enkle livet, leve i pakt med naturen, nyte fuglelivet og slippe vekk fra storsamfunnets mange krav. Til dette paradiset kommer det nygifte paret Sarah og Jim. Jim er fra Knness og har tilgang på et bruk der. Sarah er åpen og nysgjerrig på å prøve livet der ute.

Det blir en stor bryllupsfest for å feire de nygifte. Så godt som hele befolkningen er med, også gjester som George Palmer Jones. Han er pensjonert fra jobben i etterretningstjenesten og er lidenskapelig fuglekikker. Han er blitt kjent med jentungen Mary som har en hemmelighet som hun lover å fortelle ham i løpet av festen. Men Mary forsvinner og neste morgen blir hun funnet død nedenfor et stup. Drty er omstendigheter som tyder på at dette kan ha vært et drap.

Politiet ankommer og reiser igjen, overbevist om at dette er en ulykke. Det er også det folk på øya ser ut til å tro. Men George begynner å drive etterforsking i det stille. Det er ikke særlig populært, men gradvis dukker det opp saker og ting som lager sprekker i idyllen. Og det skjer ett mistenkelig dødsfall til.

Denne boka kom ut i 1988 og er forfatterens 3. bok. Det er tydelig at hun har utviklet seg svært mye som forfatter siden den gang, ikke minst språklig. Språket på de første sidene er litt enkelt og ubehjelpelig. Men det er noen svært bra sider også. Jeg synes hun er svært god til å bygge opp gode persongallerier og det er hun også her.  Det meste som skjer er i kontakten mellom menneskene i boka og her klarer hun å skape svært gode intriger. 

Ideen om å skrive om en fiktiv øy synes jeg fungerer bra. Scotland florerer av øysamfunn og en nokså isolert øy byr på mer liv enn et lukket rom. Det gjør det også mulig å spille på de tette båndene som oppstår i t så lite samfunn.

Jeg tror gjerne jeg prøver meg på de siste to i serien som jeg ikke har lest ennå.

Johan Theorin: Bumerker

Dette er vel den femte av Theorins kriminalromaner fra Öland. Etterforsker Tilda Davidsson er høygravid når boka starter, dette gjør at hun får en litt mer tilbaketrukket rolle. Hennes grandonkel Gerlof, den pensjonerte kapteinen er på plass og klarer å spille en viktig rolle fra sitt rom på aldershjemmet. 

Det blir avdekket en forbrytelse tidlig i boka under svært spesielle omstendigheter. Samtidig får vi tilbakeblikk fra noe som hendte på øya under krigen. Ikke helt uventet er det en viss sammenheng mellom disse historiene som vi som lesere oppdager. Boka veksler hele tiden mellom nåtiden og krigshistorien.  Denne sammenhengen kommer lite frem i etterforskningen, men i løpet av de dramatiske hendelsene på slutten av boka faller brikkene på plass både for oss lesere og for etterforskningsteamet og også for Tilda og Gerlof som i denne boka står litt på utsiden. 

Krigshistorien er interessant, selv om mye av historien og personene rundt utgravingene av kanalen på nordre Öland er oppdiktet. Det gir boka en slags forankring i virkeligheten, det liker jeg. I det hele tatt synes jeg at persongalleriet er bra, både i tilbakeblikkene fra krigen og i den nåtidige handlingen. Såvidt jeg husker var jeg litt mellomfornøyd med den forrige boka i serien, jeg syntes den gikk litt på tomgang.  Men dette ble en riktig spennende leseropplevelse og jeg vil nok klare en sjette bok om Gerlof og Tilda også, om det fortsetter å være futt i den gamle kapteinen.

Skulle jeg trekke ned på noe er det nok Tilda sitt kronglete kjærlighetsforhold. Jeg synes det blir litt påklistret og kunne godt klart meg uten. 

Katrine Marie Guldager: Jeg hører hvad du sier

Dette er den tredje romanen Guldager skriver over temaet "kvinner som raser over forhold i sosialhjelpen i Danmark". Jeg har lest de to andre og syntes jeg måtte ha med denne også for å gjøre bildet komplett.

Hver dag har sitt kapittel. I denne boka er det 18, jeg husker ikke om det var like mange i de andre bøkene. Det er Marianne denne gangen. Marianne er på vei til en etterlengtet ferie i Norge sammen med kjæresten og samboeren Morten. Men så får hun melding om at sønnen Nicolaj er innlagt på psykiatrisk avdeling og Marianne må være der for han. Ikke at dette er første gang - Nicolaj har levd inn og ut av psykiatrisk pleie siden han var ganske ung. 

Marianne synes pleien av Nicolaj stort sett består i å gi han altfor mye medisin som han reagerer dårlig på. Hun sliter med å få dialog med de ansvarlige legene på sykehuset. Hun har fått tilgang på journalen til Nicolaj, det viser seg at det har dukket opp en mistanke om overgrep i hans barndom - det får Marianne til å gå inn i seg selv og sin historie med kjærester og samboere - kan det være noe i dette?

Morten er i Norge, Marianne hører ikke så ofte fra ham, det kan virke som det er kommet inn en kvinnelig alenereisende.

Nicolajs søster og Mariannes mor blir også involvert og en venninne som kjenner til miljøet blant psykiatrikerne. 

Det går opp og ned for Nicolaj, mest ned. Marianne møter stadig lite forståelse for sin bekymring og føler seg avvist av helsevesenet.

Denne er i likhet med de andre to bøkene full av raseri, og det er virkelig gode og treffende skildringer av kvinner som føler seg i en håpløs kamp mot en uformelig overmakt, det være seg helsevesenet eller sosialkontorene. Og Marianne er heller ikke ufeilbarlig selv. Kan det være hun ikke lot barna få stor nok plass i sine kjærlighetsforhold? Og er en del av raseriet hennes forårsaket av at Morten ser ut til å leve livet på hvalsafari i Finnmark? Og finner vi ikke et liknende raseri hos noen av Mariannes klienter (parterapi), et raseri som bunner litt i manglende vilje til å lytte til andre? Liknende dobbelthet syntes jeg det var i de andre bøkene. Og den dobbeltheten liker jeg.

Hva er Guldager sitt prosjekt? Er det å skildre raseriet, det nokså forståelige raseriet men ikke alltid er 100% velbegrunnet? Eller stiller hun på barrikadene, vil hun reise hele Danmark til kamp mot dem som skal passe på oss men som ikke alltid klarer å få det til? Et slikt altomfattende raseri over alt som ikke er perfekt vil jeg ikke være med på, det har i seg mye av grumset på sosiale medier og viser ingen vei fremover.

Louise Kennedy: Trespasses

På norsk heter denne romanen "Overtredelser". Jeg synes det er en god og treffende tittel. Dette er Louise Kennedys første roman og den har vunnet flere priser. Det kan jeg godt forstå.

Vi er i Nord Irland, Belfast på 1970-tallet. Cushla er en ung kvinne i en katolsk familie. Hun er folkeskolelærer og hjelper også sin eldre bror Eamonn i puben hans når det trengs. Faren er død og moren Gina er alkoholiker. To hendelser som inntreffer nesten samtidig skal få stor innvirkning på livet til Cushla. 

Faren til en av elevene hennes blir funnet nesten ihjelslått. Cushla kommer til å strekke seg langt for å hjelpe Davy og familien hans. Det dukker opp en mann i 50-årene på pub'en som viser henne høflig oppmerksomhet. Det er Michael Agnew, en forsvarsadvokat med protestantisk bakgrunn. Dette blir starten på et kjærlighetsforhold som de begge må holde skjult. Michael er gift. I begynnelsen inviterer han henne med til en vennegruppe som har lyst til å lære gælisk, noe Cushla behersker. Men det ligger likevel i kortene hennes/deres at dette er et påskudd til å møtes.

Kjærlighetsforholdet mellom Michael utvikler seg. De reiser til Dublin sammen, hun får nøkler til en leilighet han har sentralt i Belfast. Samtidig herjer volden overalt. Cushla elsker jobben sin som lærer og hun prøver å stå opp mot presten Bradley som har tilsyn med skolen og som preker hatets evangelium. Kollegaen Gerry er hennes gode venn og medsammensvorne.

Når jeg leser tenker jeg at denne historien kan ikke gå bra, og det gjør det da heller ikke. Vi er tross alt i Nord Irland. Akkurat hvilken av de mange mulige triste hendelsene som inntreffer skal jeg ikke gå innpå her men de rir ikke lykkelige inn i solnedgangen.

Boka traff meg rett i hjertet. Louise Kennedy skriver historien nokså rett frem i kronologisk orden og i tredje person. Men hun går så inn i Cushlas virkelighet, hennes hverdagsliv, hennes dragning mot den eldre Michael, hennes ømhet og samtidig forakt for den alkoholiserte Gina at jeg føler nesten at det er Cushla selv som forteller historien og at hun er en levende person.. 

Det er mange bilder av Belfast, av utbombede terrormål, av falleferdige sosialboliger, av publiv og av  mennesker som lever sine liv i dette samfunnet, på denne tida. Og så står Cushla ikke frem som noe offer men tvertimot som en levende kvinne uten skam over sine erotiske følelser. Nettopp dette synes jeg er en svært sterk side av denne romanen. 

Michael Cunningham: Day

Michael Cunningham er forfatteren av romanen "The Hours". Den ga ham den amerikanske Pulitzerprisen og stor berømmelse. Boka ble til den berømte filmen med Meryl Streep, Nicole Kidman og Julianne Moore. Det er en fantastisk roman også. Jeg har lest to bøker il av Cunningham, den ene likte jeg svært godt, den andre ikke så godt.

Denne romanen handler om en familie som man godt kan si er i oppløsning og den forteller om tre dager, 5. april i 2019, 202 og 2021. Ekteparet Dan og Isobel har barna Nathan og Violet. Isobels bror Robbie bor i loftsleiligheten deres. Chess (lærer) har babyen Odin med Dans bror Garth, men de lever ikke sammen. 

Robbie er svært sentral i historien. Han er en elskelig onkel til alle barna, han står sin søster svært nært og Dan er nesten forelsket i ham. Og han er homofil. Det er mange skeive i bøkene til Cunningham uten at det egentlig er en hovedsak i hans forfatterskap. De skeive bare befolker bøkene hans. 

Der skranter i ekteskapet mellom Isobel og Dan. Og forholdet til barna deres er heller ikke helt bra. Robbie må flytte ut fordi Nathan trenger rommet. Robbie er på jakt etter en endring i livet sitt. 

I neste bolk er vi i 2020. Det er Covid overalt. Chess driver nettundervisning mens babyen Odin sover. Dan får ikke spilt noe særlig for publikum. Isobel og Dan og barna må holde seg inne i leiligheten. Violet tror smitten vil komme inn gjennom åpne vinduer. Hun ser også mye som ingen andre ser. Tenåringen Nathan henger med noen kompiser selv om han egentlig ikke skal være ute. Robbie har strandet på Island og bor i en hytte langt fra folk. Garth vil ha mer kontakt med både Chess og Odin

I siste bolk er vi i 2021. Smittevernstiltakene er mindre strenge. Isobel har flyttet til en hytte på landsbygda. Robbie ble funnet død av Covid i hytta på Island. Det skal arrangeres spredning av asken etter Robbie i nærheten av Isobels hytte. Storfamilien samles om dette. Hvor går veien videre? Mot oppløsning? Kan vennskap erstatte ekteskap? 

Boka var egentlig litt tung å lese. Det var vanskelig å se hvilken vei forfatteren ville gå. Men når vi var i gang med Covidåret begynte det å få mer mening for meg, og nå når jeg er ferdig synes jeg egentlig svært godt om boka. Den omhandler bl.a. kjærlighet på svært mange plan - søskenkjærlighet, erotisk kjærlighet, morskjærlighet (litt farskjærlighet og) og familiekjærlighet. 

Cummingham er på sitt beste når han skildrer relasjoner mellom mennesker - små, bagatellmessige detaljer, fine dialoger, intrikate observasjoner - og som regel ligger det noe bak, noe som ikke blir gjort altfor tydelig.

Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde

Alt skrytet jeg har lest om denne romanen stemmer. Ingenting er overdrevet. 

Nils Vik har skysset folk over fjorden i hele sitt voksne liv, et liv han har delt med kona, Marta og de to døtrene deres. Nils har vært enkemann siden Marta døde. Nå er dagen kommet til ham. 

Vi følger Nils Vik i båten hans der han tar om bord den ene etter den andre av hans tidligere passasjerer denne dagen, den siste i hans liv. De reisende er alle sammen døde, og vi får historiene om møtene deres med Nils. Det blir mange fine samtaler, ikke minst Nils sine samtaler med hunden sin som også er død etter å ha klart 17 menneskeår. 

Samtidig trenger vi lenger og lenger inn i Nils egen historie. Marta har vært den eneste kvinnen for ham. Men Marta har nok selv syntes at skyssbåten har tatt minst like stor plass som henne i livet til Nils. 

Bok fremstår som en blanding av drøm og virkelighet der den mektige vestlandsnaturen også spiller en viktig rolle. Den er drevet av en retning fremover mot slutten, mot avslutningen av Nils Viks tid på jorden. Dette var en fantastisk leseropplevelse.

Arnadur Indridason: Røsten

Ennå en Arnaldurkrim frem fra glemselen, det vil si jeg er nokså sikker på at jeg ikke har lest denne før.  Ellers tror jeg at jeg har lest alle. Og her er Indridason i storform! 

En ganske trist og patetisk likfunn på et av Reykjaviks bedre hotell. Den drepte jobbet som dørvakt og for tiden julenisse. Det skal etter hvert vise seg at han har en fortid som barnestjerne - han hadde en usedvanlig vakker guttesopran som barn og var til og med litt berømt under navnet Gulli. Nå har han levd adskilt fra familien i mange år. det som er igjen av den er faren og søsteren.

Det er like før jul og Erlendur flytter like godt in n på et rom på hotellet der han driver etterforskningen i fra. Det blir flere runder tilbake til Gullis fortid, hans sparsommelige omgangskrets og også mulige sexpartnere. Det dukker også opp en engelskmann som er samler av "smale" plater, og det ble spilt inn noen plater med Gulli den gangen. Disse kan ha en ikke helt ubetydelig verdi.

Erlendur prøver å opprettholde en viss kontakt med datteren, Eva Lind, som stadig trekker mot utkanten av samfunnet. Det er en krevende oppgave, av og til finner de en tone, av og til sklir det ut. Samtidig dukker det opp en kvinne i dagliglivet hans, Valgjerdur, synes å huske at de henger litt sammen i noen av de senere bøkene om ham.

Homofili er et tema i boka.  Diskusjonene rundet homofili blant politikollegaene ville sikkert ikke ha blitt skrevet på samme måte i dag (boken kom ut i 2002), men er sikkert representativt for tiden. Erlendur selv fremstår som en tolerant fyr og jeg synes dette fungere bra i boka.

Avsløringen av drapet er ikke helt rett frem, men historien er svært troverdig. Der samme gjelder opprullingen av hva som foregikk i hjemmet til den samme Gulli den gangen familien brøt med ham.

Dette var en fin Islandsk kriminalroman - anbefales!

Kjell Ola Dahl: Assistenten

Veien min til denne boka var slik: Jeg har lest en del av forfatterens politikrimbøker og syntes de var gode. Så dukket romanen "Lazarus" opp på et boksalg, en frittstående roman fra krigens dager. Den var svært god, og da oppdaget jeg denne som også er en frittstående roman, denne gangen fra mellomkrigstiden

Dette er mer en roman enn en kriminalroman, selv om vi befinner oss i et miljø fullt av forbrytelser. Vi befinner oss i to tidsplan. Nåtiden er 1938. Jack Rivers har jobbet et års tid som assistent hos privatetterforsker Ludvig Paaske. Disse to har hatt kontakt før. Da var Jack spritselger og Paaske politietterforsker.

I 1924-1926 livnærer Jack seg med å selge ulovlig sprit. Det er forbudstid og spritsmugling og omsetning er en populær geskjeft for å tjene penger i en tid med mye arbeidsledighet. På romanens første sider treffer vi Jack i en hasardiøs flukt fra politiet med en lastebil full av spritdunker. Han jobber for forretningsmannen, senere politiker Arvid Bjerke. Bjerke har en vakker, rik ung kone, Julie og en like vakker men ikke så rik hushjelp, Amalie. Jack blir tiltrukket av Amalie.

I nåtiden dukker disse personene opp igjen i en av sakene Paaske og Jack jobber med. Amalie har kommet seg opp i verden, er fraskilt fra en tysk forretningsmann og bor i en floo leilighet på beste vestkant. Det svirrer en del folk henne, b.l. en tysk spion. Jack blir mistenkt for et drap på en som viser seg å være tysk motstandsmann.

Historien hopper frem og tilbake mellom de to tidsplanene inntil en svært dramatisk hendelse. Det bor mer grums i enkelte personer enn en skulle trodd, og jeg velger å ikke si noe mer om dette hvis noen som leser dette har lyst til å lese boka.

Det som gjorde dette til en svært god leseropplevelse for meg var at romanen gir svært gode og troverdige tidsbilder både av tiden like før 2. verdenskrig og av forbudstiden. Hva folk sier og tenker, hva de kler på seg, maten de spiser, bilveiene, de brune kafeene, vestkantvillaene, hyttene langs Oslofjorden, båtmotorene - alt gjør at jeg føler meg helt hensatt til den tiden det dreier seg om. Kjell Ola Dahl går kanskje ikke veldig dypt inn i personene, men de er noen troverdige typer likevel. Jack er en fin hovedperson, absolutt ingen heltetype men likevel en som du håper skal greie seg. Kontrasten til den mer finslige Ludvig Paaske er slående. En fin liten kjærlighetshistorie får vi også. Og vi aner verdenskrigen som snart skl buldre innover oss. En svært bra roman, krim eller ikke!

Lars Saabye Christensen: Vrakeren

Lars Saabye Christensen ble intervjuet av Erik Fosnes Hansen på SILK-festivalen i Skudeneshavn i fjor høst og det var en opplevelse å høre på, så dette var en bok jeg måtte lese. 

Vrakeren er blant annet en roman om en romanforfatter. Jørgen Ribe vokser opp i Gabels gate i Oslo i samme strøk som svært mange av forfatterens bøker henter handlingen fra. Han er enebarn, mor er hjemmeværende og far er disponent på Banan-Mathiessen. Så flytter Carl inn i gården. Han er litt eldre, men de to blir fort venner. Og vennskapet med Carl skal få katastrofale følger.

Jørgen blir senere forfatter og har stor suksess, særlig med romanen "Pøbler" som blir en knallsuksess på alle måter. Deretter dabber det litt av.

Store deler av romanen blir ført i pennen av Bendik Riis, gutten som var badevakt da Jørgen falt/ble dyttet fra  (det blir vi vel aldri helt kloke på) timeteren i Frognerbadet og holdt på å slå seg fordervet. Senere har Jørgen vært som en besettelse for Bendik. Noe an handlingen svirrer rundt huset der Jørgen vokste opp og Gabelhus hotell der Bendik stadig prøver å få til en samtale eller et intervju med Jørgen for en biografi han påstår at han skriver på. Vi er midt i pandemien som minst en av personene i boken blir rammet av. Mye grums fra fortiden kommer frem. Noe av det tror vi på, men jeg tror vel ikke at verken Jørgen eller Bendik er helt troverdige.

Det er kjekt å ha lest denne romanen, men jeg synes ikke den er blitt helt vellykket. Den delen som handler som Jørgens oppvekst synes jeg er bra, tildels svært bra. Lars Saabye gir en makeløs skildring av Jørgen sin mor med all sin besteborgerlighet og nedsnakking av alt og alle som ikke stemmer med hennes forestilling om et pent hjem og en pen familie. Det er godt skrevet, men jeg savner Mai (fra "Byens spor" sin romslighet overfor omgivelsene). Carl er en personlighet som jeg synes jeg kjenner igjen enkelte trekk hos, bl.a. fra "Halvbroren". Når han kommer inn i historien skjønner jeg at dette kan umulig gå bra. 

Men når Bendik overtar beretningen mister jeg lesegleden. Verken Jørgen eller Bendik fremstår som likandes personer. Jeg skjønner at Jørgen har opplevd fryktelige traumer, men jeg synes likevel ikke jeg får noe innblikk i ham som person, og det hjelper liksom ikke når detaljene fra Carls død blir rullet ut på de siste sidene. Jørgen som forfatter kan jeg nok tro på, men at han har  gått rundt og surret i 40 år etter at han ga ut den siste boka som han kan ha håvet inn noe penger på blir litt søkt.

Bendik får jeg overhodet ikke tak på. Jeg griper meg i å tenke: Hva gjør han i denne historien egentlig? 

Det er andre personer i boka som jeg godt kunne tenkt meg å komme mer innpå, ikke minst Carl sin søster og mor. Men disse to blir dessverre bare statister. At Carl selv blir stående som et åpent mysterium er for så vidt greit, men jeg synes at vi kunne fått visst litt mer om ham.

Yoko Ogawa: The Housekeeper and the Professor

Ut fra prislappen på denne boka ser det ut som jeg har kjøpt den i Hong Kong, der var vi på vei hjem fra VietNam for 6-7 år siden. Og der har den stått tålmodig i bokhylla og ventet på meg.

Boka er blant annet noe så originalt som en hyllest til matematikken og tallene. Husholdersken er fortelleren. Hun er enslig mor til en gutt på 10 år og jobber for et byrå. Mannen hun skal stelle for har vært matematikkprofessor men ble skadet i en trafikkulykke for 17 år siden. Professoren bor i et lite hus på eiendommen til svigerinnen sin som er enke. Han er ikke senil og full oversikt over fagområdet han jobbet med og løser også enkelte oppgaver for universitetet. Men korttidshukommelsen hans varer bare i 80 minutter.  Det innebærer bl.a. at han ikke husker om morgenen hvem hun er.

Arbeidet hos professoren er ikke vanskelig, men han kan krevende på enkelte områder. Og så har han for vane å leke med tall. Første dagen spør han henne om skostørrelsen hennes og telefonnummeret. Til begge tallene knytter han matematiske egenskaper som hushjelpen aldri har hørt om. Og dette gjentar seg hver dag, inntil professoren har skrevet opp navnet hennes og noen av tallene på post-it-lapper som han har massevis av festet til dressjakken. Antagelig for å avhjelpe den manglende korttidshukommelsen. 

De sjeldne gangene de prater sammen dreier samtalen seg som regel inn på tall. Inntil han får vite at hun har en sønn. Professoren er svært barnekjær og insisterer på at sønnen skal være sammen med dem når hun jobber i stedet for å være alene hjemme. Han kaller gutten for "Root" fordi han synes hodet hans ligner på et kvadratrottegn. Og professoren og Root kommer virkelig godt ut av det med hverandre, ikke  minst på grunn av deres felles begeistring for baseball. Baseball og tallgåter blir basis for et svært spesielt  vennskap. 

Hushjelpen prøver å live opp professorens tilværelse på forskjellige måter hvor høydepunktet er å ta ham med på en baseballkamp. Alt går likevel ikke så glatt, det skjer flere endringer i hennes og professorens liv inntil livet hans ebber ut mot slutten av boka.

Dette var en aldeles nydelig bok. Artig å lese en roman fra et japansk miljø - et land med en høyt utviklet kultur men samtidig svært forskjellig fra Europa. Noe av det jeg fant rørende var hvordan hushjelpen nysgjerrig åpnet seg for de mange tallhistoriene og gåtene som professoren serverte henne - det viste en dyp og inngående respekt for en mann som mange ville avfeid som tåpelig og bare original. Kanskje jeg finner andre bøker av forfatteren? 

Niels Fredrik Dahl: Fars rygg

Jeg jeg har lest to andre bøker av samme forfatter, det er lenge siden. Den ene likte jeg godt, den andre ble jeg ikke helt fortrolig med. Hvis ikke jeg hadde fått denne i gave hadde den antagelig gått under radaren min - det er jeg glad for at den ikke gjorde.

Niels Fredrik Dahl skriver denne romanen om sin far.  Jeg tenkte kanskje tittelen henspilte på en fars sterke rygg, som kanskje hadde båret sønnen oppe - enten direkte eller i overført betydning. Der tok jeg grundig feil. Et hovedmotiv i boka er ensomhet og utenforskap - fortelleren kjenner farens rygg fra noen gamle fotografier fra farens barndom, enten alene eller sammen md moren. Kanskje symboliserer det heller at faren vender seg litt bort fra omgivelsene.

Forfatteren er i boka et par steder opptatt av om ensomhet og utenforskap kan gå i arv, i generasjoner, bl.a. fordi han kjenner litt på dette selv. Men han går ikke noe særlig innpå sine egne forhold. Derimot forfølges faren hans av slike følelser hele livet. Han vokser opp som enebarn i Alexandria i Egypt i mellomkrigstiden. Faren, alltid omtalt som "Dommeren" har en attraktiv stilling for kolonimakten. Han holder den lille familien i et jerngrep samtidig som han er full av fanatiske ideer om hvordan man skal leve. Og han er hellig overbevist om at alt han gjør er til familiens og særlig sønnens beste. 

Dommeren tar faren ut av skolen når han oppdager at lærerne der slår barna. Moren, Ellen begynner å undervise ham hjemme. Han er svært lettlært, men denne ordningen fører med seg at han ikke omgås andre barn, heller ikke andre voksne enn moren. Ellen trives ikke som expathustru og går gradvis inn i dype depresjoner. Når gutten er 13 år bestemmer Dommeren at han trenger skikkelig skolegang og sender han til et norsk ektepar i Oslo der han skal gå på en vanlig skole. Det er hjerteskjærende å lese om guttens innestengte lengsel etter først og fremst moren, men også etter Dommeren. 

Han klarer seg faglig på skolen, men han vet ikke hvordan det er å omgås andre barn, så han blir gående alene. Dette lærer han seg å takle med sykle eller å gå turer i skog og mark. Et par år senere bestemmer Dommeren at gutten skal ta gymnaset på en internatskole i Geneve. Der får han i det minste et par venner. Foreldrene treffer han derimot ikke før etter to år. Da er det igjen oppbrudd. På et ferieopphold på Skeikampen faller Dommeren for en tennisinstruktør som er ung, spenstig og ikke det minste deprimert og hun blir med ham til Egypt. 

Ellen flytter til Oslo og gutten skal bo hos henne. Men nå er det han som må vise henne omsorg og trygghet. Hun klarer seg godt materielt, det har Dommeren sørget for, og hun klarer seg vel på et vis på andre måter også. Men hun er for alltid vraket, forkastet, kjøpt ut. Det gir ingen god forankring i livet.

Faren får venner i gymnastiden i Oslo og gjennom en sosialistisk studentforening som blir aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Men også her faller han litt utenfor. Han flykter til Sverige for å unngå mobilisering.  

Farens voksne liv blir nokså kort fortalt, men i bokas innledende kapitel forteller forfatteren om hvordan han selv opplevde farens utenforskap når faren var blitt en eldre mann - hvordan han aldri ville trenge seg på, var altfor beskjeden, trakk seg tilbake.

Dette er en roman og ikke en biografi. Kildene er først og fremst gamle fotografier, noen brev og det lille forfatteren har fått vite fra faren og farmoren. Det er likevel gjort med respekt for de nå avdøde slektningene og andre personer som er med. Noen av dem er antagelig oppdiktede. Han klarer virkelig å gjøre utenforskap og ensomhet til en rød tråd gjennom hele boka uten at den på noen måte blir kjedelig. Det er også svært interessant å lese om Sveits på slutten av trettiårene. At det også der fantes en betydelig antisemittisk strømning ante jeg ikke - jødene måtte ha passene sine merket med sin tilknytning!

 

Colum McCann: Everything in this country must

Denne boka består av en kortroman og to noveller, alle kretser rundt konfliktene i Nord Irland under "The troubles". Colum McCann er en irsk forfatter som bor i USA. Her utforsker han hvordan folk lever og tenker under konflikten. Det er den katolske delen av befolkningen han skriver om, men det er ingen glorifisering av den katolske siden. 

I en av novellene kommer en bil med britiske soldater forbi når en bonde og datteren hans strever med å få en hest opp av elva. Men den samme bonden har fått kona og sønnen sin drept av britiske soldater noe tidligere og vil helst ikke ta imot hjelpen som soldatene tilbyr. 

I den andre novellen er mannen invalid.  Det er lite penger og kona og sønnen tilvirker flaggpåler om nettene som de selger til protestantene til bruk under en årlig forhatt marsj.

Kortromanen handler om en unggutt som har reist med sin mor fra Nord-Irland for å unngå tumultene rundt sultestreiken. Guttens onkel på farssiden er en av de streikende. Moren tar strøjobber som sanger og gutten går mye for seg selv men følger med på nyhetene og identifiserer seg mer og mer med onkelen sin og det de streikende står for. Et eldre par tar seg litt av ham og det er en spennvidde mellom gamle mannen og hans nokså uselviske måte å omgås gutten på og det militante og kanskje noe egosentriske miljøet som onkelen representerer. Hvordan skal det gå med gutten videre i livet?

Det er en fin bok. Colum McCann moraliserer ikke, han viser oss bare hva som kan foregå i et land midt i en så dyptgripende konflikt. Likevel følte jeg at kortromanen ble en tanke for dyster for meg, og det er andre bøker av forfatteren jeg har likt bedre. Kanskje aller mest "La kloden spinne" og "Transatlantic". Begge disse er bygd opp av noveller som henger nokså tett sammen - en teknikk som forfatteren behersker til fingerspissene.

Katrine Marie Guldager: Endnu en dag i Guds skaberværk

Nok en bok om kvinner på randen, jeg tror det er nr. 2 av de tre Guldager har skrevet, men rekkefølgen spiller visst ingen rolle.

Det er Lotte denne gangen. Lotte er sosialrådgiver. Eller var sosialrådgiver - nå har hun fått sparken. Lotte bor i en liten leilighet på Nørrebro. Hun er alene etter å ha forlatt Michael som hun var glad i men ikke ville flytte sammen med. Men nå blir Michael funnet død etter at de to var på fylla sammen (!). Michaels halvvoksne sønn Daniel tyr til Lotte selv om de ikke kom så godt ut av det med hverandre tidligere.

Hvorfor fikk Lotte sparken? Fordi hun ikke ville være med på praksisen ved sosialkontoret med å dekke over alle manglene de gjør i sitt arbeide på grunn av manglende ressurser og muligheter. Hun nektet å skrive usannheter i rapportene sine, selv om sjefen hennes gav henne pålegg om å gjøre det.

Lotte blir gående dels i en slags opprulling av omstendigheter omkring Michaels død, dels som en slags støttekontakt for Daniel og dels på et NAV-pålagt jobbsøkingskurs.  Samtidig involverer hun seg i sin nabo hvis ektemann bedrar henne grovt. Naboen flytter inn til henne med de tre barna sine og utnytter Lotte på alle måter. Og vil hun egentlig reddes? 

Michaels drapsmann blir funnet, og Lotte står fremdeles uten jobb. Et lyspunkt er der: Lotte kommer skikkelig på talefot med Daniel som lar henne være som en reservemor for ham. Og kanskje slutter han med dop. Det er kanskje noget?

Forfatteren beskriver et samfunn der det legges stor vekt på å ha tilsynelatende gode og menneskelige rutiner for dem som faller litt utenfor, mens de reelle problemene "på bakken" blir ignorert.  Det dreier seg først og fremst om sosialvesenet, men av og til kommer hun borti andre samfunnsområder so utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. I likhet med boka om Birgithe er denne også en slags dagbok skrevet som i et slags personlig raseri. Av og til syntes jeg kanskje det ble litt mye klaging og syting, men det gikk over. Og jo - jeg må lese den tredje boka også!

Katrine Marie Guldager: Birgithe med th

Katrine Marie Guldager har gitt ut tre bøker som alle handler om kvinner "på randen". Kvinner som har levd "normale" liv men av en eller grunn det holder på å bikke over for. Birgithe er lærer, trebarnsmor og har et alminnelig fungerende ekteskap. Og så har hun en psykisk ustabil søster. Moren er nylig død og Birgithe må ta seg av tømming av huset. Hun må også til dels ta seg av sin søster. På skolen sliter hun med stadig økende krav til rapportering og skjemaer og press fra foreldre og manglende muligheter til å gripe inn overfor utagerende barn og jeg vet ikke hva. 

Boken er fortalt nesten som en dagbok, tempoet blir etterhvert forrykende og vi ser hvordan Birgithe blir mer og mer trengt opp i et hjørne av familiens, storsamfunnets og tidsåndens krav. Hvordan skal det gå med henne?  

Det virker som om boka er skrevet i en slags vrede som ikke bare er Birgithe sin. Hm. Vil Guldager fortelle oss noe mer om samtiden enn det som står mellom permene i denne boka? Jeg må visst lese de andre to bøkene også!

Arnaldur Indriðason: Anger

Jeg lånte en gammel Arnaldur-krim, for jeg var ikke sikker på at jeg har lest alle. Jeg fant ut etter hvert at jeg hadde nok lest den før, men det gjorde ikke så mye.

Det er ikke Erlendur som er etterforskeren i denne boka, han er på ferie, men en av medarbeiderne hans, Sigurður Óli. Sigurður er en helt annen type enn Erlendur. Han er litt konservativ, scorer ikke mye på empati og nokså egenrådig. Det har nok hatt litt å si for at ekteskapet med BergÞora røyk. Nå blir han kontaktet av en gammel kamerat som ber om hjelp på vegne av et ektepar han kjenner. De blir presset for penger av et par som de har hatt svært fordomsfri sex med. Og Sigurður lover motvillig å prøve å snakke pengeutpresserne fra det. 

Han finner Lina slått i hjel i leiligheten deres og en mann med et balltre springer vekk fra huset. Og så er det hele i gang. Vi kommer borti Reykjaviks underverden, fylliker, narkogjeld, og torpedovirksomhet. Men det dukker også opp et spor som fører Sigurður opp i toppen av finansvirksomheten på Island like før bankvesenet falt sammen som et korthus.

Parallelt med dette har Sigurður kontakt med en stakkarslig forfyllet mann som vil ha hans oppmerksomhet men likevel stikker av gang på gang. Dette er en tragiske skikkelse som er i gang med en like tragisk hevnaksjon for en ødelagt barndom, eller kanskje vi heller skal si et ødelagt liv. 

Jeg synes at Arnaldur beveger seg svært langt ned i gjørmen i denne romanen, og Sigurður er ikke verdens mest sympatiske etterforsker, men det er samtidig en stivbeint vilje i ham til å ikke gi opp mot verken hardhudede torpedoer eller glatte finansfolk. Boka tok seg opp mot slutten, og kanskje Sigurður lærer litt av noe av den elendigheten som han kommer borti også? 

 

Ann Cleeves: Come death and high water

Denne er fra Ann Cleves tidlige krimforfatterkarriere, den er fra 1987, ser ut til å være hennes andre utgitte krim. Den eksentriske forfatteren av barnebøker, Charlie Todd har kjøpt en liten øy utenfor Nord Devon og bruker det som fugleobservatorium. Øya er bare tilgjengelig ved lavvann. Der møter fuglekikkere jevnlig for å observere og ringmerke fugler. Charlie er styremedlem, og boka starter med et styremøte i organisasjonen for fugleobservatoriet. Gruppen er innlosjert på øya og første kveld avslører Charlie at han har planer om å selge øya. Dette er dramatisk for alle de involverte - salg av øya betyr slutten på det arbeidet de er så engasjert i.

Neste morgen blir Charlie funnet kvalt. Pga. tidevannet er det svært lite sannsynlig at drapet kan være utført av noen som ikke befant seg på øya. Den lokale politietterforskeren har noen mistanker, men når en av de mistenkte to dager etterpå blir funnet tilsølt av blod over liket av et av de andre styremedlemmene virker det som om saken er løst.

Men så er det George Palmer-Jones da, pensjonert sikkerhetsoffiser og pasjonert fugleelsker. George var på øya men ankom etter det første mordet. Han hjelper til under etterforskningen men tror ikke politiet har tatt rett person. Og sammen med sin elskelige kone Molly graver han frem saker og ting som kaster nytt lys på mordene og den virkelige skyldige blir avslørt.

Dette var en nokså triviell krim, lesverdig kosekrim kan jeg kalle den. Jeg merker at Ann Cleeves har utviklet skriveferdighetene svært mye frem til Shetland- og Veraseriene. Spesielt synes jeg hun er blitt mye flinkere til  beskrive sammesatte personligheter og miljøer i de senere bøkene, det er blitt hennes største styrke. I denne romanen blir jeg ikke egentlig noe engasjert i noen av hennes personer, selv om både George og Molly er hyggelige bekjentskaper.

Ann Cleeves: The raging storm

Når Ann Cleeves avsluttet Shetlandserien sin startet hun på denne serien som kalles "Two rivers series". De foregår nord i Devon, sørvest i England. Det er et landskap med småbyer, enda mindre fiskerlandsbyer og mye vær. Politietterforsker Matthew Venn vokste opp her midt i en sekt kalt "Barum Brethren". Han mistet troen som tenåring og måtte ut i verden, fant seg selv som homofil, ble politietterforsker, giftet seg med Jonathan og flyttet tilbake til Barnstaple. Der lever han godt sammen med sin Jonathan og har et svært ambivalent forhold til sin bakgrunn og ikke minst sin  sin fanatisk religiøse mor. 

Et sjøredningsteam finner Jeremy (Jen) Rosco, død og sammenkrøpet i en oppankret jolle. Jem var oppvokst i Nord Devon men ble berømt etter sin verdensomseiling med båten Nell Wren. Han kom til landsbyen Greystoke for et års tid siden uten å gi seg til kjenne og snakket aldri om sine bedrifter. Matthew og hans lille etterforskningsteam slår seg ned i et lite vertshus. Det viser seg etter hvert at det er mange som av ulike årsaker kan ha hatt et horn i siden til Jem. En av disse blir funnet drept noen dager etterpå og det åpner for nye spor og flere mistenkte. En nokså intens etterforskning kuliminerer i en svært dramatisk hendelse som fører til sakens litt uventede løsning. 

Ann Cleeves har sin styrke i hvordan hun beskriver etterforskningssituasjonen, hvordan lag på lag av relasjonene mellom de ulike involverte blir avslørt eller utvikler seg. De dramatiske naturforholdene  fungerer svært godt som kulisser i dramaet. Ann Cleeves har en egen dedikasjon til sjøredningstjenesten i denne boka. 

Matthew Venn selv er en ypperlig hovedperson - sympatisk til tross for at han er svært innadvendt og sliter med tunge traumer fra sin oppvekst. Som vanlig er det flere interessante sidehistorier og bipersoner som bidrar med stemning til historien, og en vet ikke før mot slutten hvilke som er sidehistoriene. Men jeg må innrømme at jeg syntes motivet for drapene i denne boka var litt på kanten.