Jeg har lest de fleste av Elizabeth Strouts romaner og likt dem svært godt. Jeg elsket Olive Kitteridge - for en personlighet! Mer enn nok til å fylle de to bøkene som er skrevet om henne. I denne romanen som er hennes siste møter vi Lucy Barton igjen, fra "Jeg er Lucy Barton". Lucy gikk også igjen som en slags rød tråd i "Anything is possible", en samling historier fra småbyen Amgash der forfatteren Lucy Barton vokste opp i ekstrem fattigdom og utenforskap.
William er Lucy Bartons første ektemann som hun traff i studietiden og som hun hadde to døtre med. Lucy forlot ham i sin tid etter en serie med utroskap fra hans side. Nå har hun nettopp blitt enke etter sin andre ektemann David som hun sørger dypt over. William på sin side har nettopp blitt forlatt av sin tredje kone og tyr til Lucys vennskap i sin ensomhet.
William engasjerer seg i slektsforskning og oppdager at han har en halvsøster i Maine et sted. Han visste at hans mor Caroline forlot sin første ektemann i et gledesløst ekteskap for en tysk krigsfange som hun hadde blitt kjent med og levde resten av sitt liv med - Williams far, Wilhelm. Men det William ikke var klar over var at Caroline også hadde forlatt sin ettårige datter i Maine.
William ber Lucy om å reise med ham til Maine for å oppdage mer om søsteren, kanskje ta kontakt med henne. Lucy blir med, litt motvillig, på en reise i Williams og ikke minst Carolines fortid, Caroline som ble en slags mentor for Lucy i hennes klassereise. Det blir en reise i Caroline og Wilhelms historie og samtidig en reise innover i både Lucy og William sine liv.
Dette er i grove trekk handlingen i boka. Men dette er først og fremst Lucy Barton sin bok, Elizabeth Strout graver videre i familieforholdene, vi får vite mye mer om hva Lucys bakgrunn har betydd for hennes voksne liv. Hun som vokste opp i en ombygd garasje i et hjem der det var knapt med mat og lite kjærlighet. Det fantes ikke TV, ikke bøker og Lucy sørget for å bli igjen på skolen så mye som mulig fordi det var varmt nok der til at hun kunne sette seg ned å lese.
En voksen kvinne sørget en gang for at hun fikk stipend til videreutdanning, satte henne inn i bilen sin og kjørte henne til colleget og fra den dagen tok hun en fullstendig brudd med småbyen og det svært lite idylliske livet på landsbygda. Hun elsket tilværelsen i New York og ville aldri reise tilbake. Men hun blir likevel på mange måter en fremmed i livet i middelklassen.
William hadde på mange måter en helt annen bakgrunn, men det skal vise seg at det fantes flere likhetspunkter i hans bakgrunn enn hun var klar over. Spesielt gjelder det Caroline Her er også et av temaene i boka: Hvor mye kan en egentlig kjenne hverandre i et ekteskap?
Jeg blir ikke helt klar over hva jeg mener om denne boka. På en måte syntes jeg den ble litt innadvendt i forhold til de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Det dreier seg stort sett om William og Lucy, deres to døtre og den avdøde svigermoren Caroline, og noen ganger syntes jeg det ble et for trangt miljø til å fylle hele boka. Men så dukker det opp korte passasjer, sammenligninger som får Lucy til å stille spørsmål ved hele sin tilværelse og som får meg også til å tenke igjennom mitt liv.
Og i bunnen ligger det en visshet om at det går an å komme fra en gledesløs bakgrunn til et godt og meningsfylt liv, at det går an å skape et liv for barna sine som ikke er merket av den mangelen på kjærlighet en har opplevd selv. Det er Lucy Bartons sin styrke, og det er det Elizabeth Strout er så dyktig til å formidle.
Men nå håper jeg hun vil dikte opp nye bekjentskaper i sine neste bøker!