tirsdag 8. februar 2022

Elizabeth Strout: Oh, William

Jeg har lest de fleste av Elizabeth Strouts romaner og likt dem svært godt. Jeg elsket Olive Kitteridge - for en personlighet! Mer enn nok til å fylle de to bøkene som er skrevet om henne. I denne romanen som er hennes siste møter vi Lucy Barton igjen, fra "Jeg er Lucy Barton". Lucy gikk også igjen som en slags rød tråd i "Anything is possible", en samling historier fra småbyen Amgash der forfatteren Lucy Barton vokste opp i ekstrem fattigdom og utenforskap.

William er Lucy Bartons første ektemann som hun traff i studietiden og som hun hadde to døtre med. Lucy forlot ham i sin tid etter en serie med utroskap fra hans side. Nå har hun nettopp blitt enke etter sin andre ektemann David som hun sørger dypt over. William på sin side har nettopp blitt forlatt av sin tredje kone og tyr til Lucys vennskap i sin ensomhet. 

William engasjerer seg i slektsforskning og oppdager at han har en halvsøster i Maine et sted. Han visste at hans mor Caroline forlot sin første ektemann i et gledesløst ekteskap for en tysk krigsfange som hun hadde blitt kjent med og levde resten av sitt liv med - Williams far, Wilhelm. Men det William ikke var klar over var at Caroline også hadde forlatt sin ettårige datter i Maine.

William ber Lucy om å reise med ham til Maine for å oppdage mer om søsteren, kanskje ta kontakt med henne. Lucy blir med, litt motvillig, på en reise i Williams og ikke minst Carolines fortid, Caroline som ble en slags mentor for Lucy i hennes klassereise. Det blir en reise i Caroline og Wilhelms historie og samtidig en reise innover i både Lucy og William sine liv.

Dette er i grove trekk handlingen i boka. Men dette er først og fremst Lucy Barton sin bok, Elizabeth Strout graver videre i familieforholdene, vi får vite mye mer om hva Lucys bakgrunn har betydd for hennes voksne liv.  Hun som vokste opp i en ombygd garasje i et hjem der det var knapt med mat og lite kjærlighet. Det fantes ikke TV, ikke bøker og Lucy sørget for å bli igjen på skolen så mye som mulig fordi det var varmt nok der til at hun kunne sette seg ned å lese. 

En voksen kvinne sørget en gang for at hun fikk stipend til videreutdanning, satte henne inn i bilen sin og kjørte henne til colleget og fra den dagen tok hun en fullstendig brudd med småbyen og det svært lite idylliske livet på landsbygda. Hun elsket tilværelsen i New York og ville aldri reise tilbake. Men hun blir likevel på mange måter en fremmed i livet i middelklassen. 

William hadde på mange måter en helt annen bakgrunn, men det skal vise seg at det fantes flere likhetspunkter i hans bakgrunn enn hun var klar over. Spesielt gjelder det Caroline Her er også et av temaene i boka: Hvor mye kan en egentlig kjenne hverandre i et ekteskap?

Jeg blir ikke helt klar over hva jeg mener om denne boka. På en måte syntes jeg den ble litt innadvendt i forhold til de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Det dreier seg stort sett om William og Lucy, deres to døtre og den avdøde svigermoren Caroline, og noen ganger syntes jeg det ble et for trangt miljø til å fylle hele boka. Men så dukker det opp korte passasjer, sammenligninger som får Lucy til å stille spørsmål ved hele sin tilværelse og som får meg også til å tenke igjennom mitt liv. 

Og i bunnen ligger det en visshet om at det går an å komme fra en gledesløs bakgrunn til et godt og meningsfylt liv, at det går an å skape et liv for barna sine som ikke er merket av den mangelen på kjærlighet en har opplevd selv. Det er Lucy Bartons sin styrke, og det er det Elizabeth Strout er så dyktig til å formidle.

Men nå håper jeg hun vil dikte opp nye bekjentskaper i sine neste bøker!

Belinda Bauer:Snap

Denne kriminalromanen ble langlistet til Bookerprisen i 2018. Det er ikke ofte en finner krim blant bøkene som er plukket ut til Bookerprisen, boka har fått svært gode anmeldelser og jeg var ute etter en krim, så da ble det denne. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk. Jeg har lest en krim av samme forfatter for en del år siden. Det virker ikke som hun han noen "serie", ingen etterforsker som går igjen eller noe sånt.

Begynnelsen er hjerteskjærende. Jack, 11 år, Joy, 9 år og babyen Merry blir igjen i bilen mens den gravide moren går for å få hjelp, bilen har brutt sammen, det er 1998 og mobiltelefoner er nesten ikke funnet opp ennå. Jack får i oppdrag å passe på. Tiden går, moren kommer ikke tilbake, ungene begynner å gå langs hovedveien og kommer til slutt frem til en telefonkiosk men moren er ikke der.

Tre år senere, i 2001 våkner den høygravide Caroline While og fornemmer at hun ikke er alene i huset. Etter en skremmende runde i huset oppdager hun klare tegn på at noen har vært inne men hus ser en skygge forsvinne utenfor. Når hun skal legge seg har inntrengeren etterlatt en kniv og en kort med denne beskjeden:"I could have killed you".

I 2001 er Jack blitt 14 og han har virkelig vært nødt til å passe på. Moren hadde blitt funnet knivstukket og drept. Faren kom hjem fra sin jobb på en oljerigg men brøt sammen og stakk av og Jack gjør hva han kan for å holde søsknene under barnevernets radar og livnære den lille familien ved særdeles utspekulerte innbrudd i hus der eierne er på ferie. 

V befinner oss i Cornwall. Flere politifolk etterforsker innbruddsserien og kommer etter hvert også til å se på den tre år gamle drapssaken. DC Marvel, sendt vekk fra sin tidligere spennende jobb i London pga. sin noe rufsete opptreden. DS Reynolds er velstelt og opptatt av å gjøre alt formelt riktig. Gnisningene i dette umake paret er litt fornøyelige, men også nokså forutsigbare.

Det er en uvanlig kriminalintrige. Det er en slags "feelgood" atmosfære over den, på godt og vondt. Vi møter en rekke spesielle personligheter - heleren som har fått barn og har lyst til å slå inn på den smale vei, en svært eksentrisk produsent av unike, håndlagde kniver, den litt masete nabokjerringa som også har sine gode sider og ikke minst de tre morløse barna som klarer seg på et vis mot alle odds. Vo kommer ganske godt innpå Jack og forstår hvor plaget han er av deminene som rir ham om natten og av det tyngende ansvaret. Men for sin unge alder - er han ikke litt for flink, litt for streetsmart? Han er en karakter du får lyst til å stryke over håret og gi ham en stor Buddha Bowl, opptatt som han er av sunn mat. 

Forholdet mellom de to politimennene dras litt for langt, den ene blir i overkant klønete og uheldig og det er akkurat som om jeg har sett typen før, i utallige engelske krimdrama. Og den litt lune atmosfæren går av og til ut over troverdigheten til historien.  Særlig synes jeg det taper seg på slutten, på oppklaringen av knivdrapet. Jeg finner ingen troverdig forklaring på at morderen gjorde det han gjorde. Jeg synes boka har fått ufortjent mye ros, selv om den var grei å lese.