Peter Robinson: Not dark yet

Alan Banks er som vanlig etterforskeren i denne kriminalromanen av Peter Robinson. Men hovedpersonen i boka, eller den personen boka fokuserer på er Zelda, en vakker ung kvinne fra Moldova som har en forhistorie som barnehjemsbarn, ble kidnappet og grovt unyttet som prostituert i svært ung alder og endte opp som samboer med den mye eldre Ray Cabbot, kunstnerpappa til Banks kollega Annie Cabbot. 

I første kapitel er Zelda er ute på en hevnekspedisjon mot lederen for barnehjemmet hun vokste opp på - hun er sikker på at han hadde en finger med i spillet når hun i sin tid ble bortført. Vi får også vite at Zelda tidligere har tatt livet av Goran Tadic, en av brødrene som bortførte henne fra barnehjemmet. 

Hjemme i England pågår det etterforsking av drapet på Connor Blaydon, en rik kjeltring som bl.a. organiserte tvilsomme selskap med innslag av kokain og luksusprostituerte.  Et videoopptak av en voldtekt som foregikk i et av disse selskapene dukker opp. Annie Cabbott jobber videre med voldtektssaken. En tidligere "kjenning" av Alan Banks, Phil Keane dukker opp i kjølvannet av denne saken - og han har muligens også noe med Tadic-brødrene å gjøre.

Når Zelda er tilbake i England forsvinner hun plutselig og på en måte som får Alan til å mistenke at hun er bortført, og like etterpå blir han selv slått ned i sitt hjem og våkner opp i en nedlagt fabrikk. Og hvem står over ham, om ikke det er brannstifteren Phil Keane som forsøkte å ta liv av ham for en del år siden.

Nok av spenning her, med andre ord og jeg skal ikke fortelle mer om handlingen og hvem som overlever hva. Og spenningen gjør at jeg leser videre. Men jeg har store innvendinger mot denne historien. Det er for mye sammensausing av venner og elskere og gamle kjente, etterforskeren er for tett på forbryterne, det er som alt foregår i en stor familie.

Jeg synes også at det er for mange klisjeer, for mange arketyper. Den smellvakre Zelda som alle menn, og ikke minst Alan selv sikler etter. Den unge, vakre men også ødelagte Zelda som finner roen hos en gammel mann som kunne være hennes far, om ikke bestefar. De fryktelig slemme østeuropeiske kjeltringbrødrene. Psykopaten Phil Keane som nyter tanken på å dynke en fyr med parafin og tenne på. Bare for å nevne noen.

Jeg synes forøvrig boken er best der voldtekten og drapet på Blaydon blir etterforsket. Det er solid politiarbeid og har en del interessante menneskelig aspekter.

Jeg har likt mange av Peter Robinson sine romaner, men nå tror jeg han må få Alan Banks ut av nærmiljøet sitt!

Arnaldur Indridason: Mur av taushet

Jeg gleder meg alltid til en ny Arnaldur-krim. I denne har den pensjonerte politimannen Konrad hovedrollen, og fortellingen er mørk og dyster i kjent stil. Flere gamle historier om vold, brutalitet og barnemishandling knyttes sammen i denne boka. 

Boka åpner med et likfunn i en kjellermur under et hus i Reykjavik. Dette er et hus der folk de siste tjue årene har bodd kort tid og flere har opplevd en uhyggestemning der. Vi får høre om likfunnet, men egentlig nokså lite om etterforskningen av det. Politiet holder Konrad på en armlengdes avstand. I stedet tar Arnaldur oss med til dem som bodde der i tiden da drapet skjedde og dette blir den egentlige handlingen i boka ved siden av Konrad sine undersøkelser rundt drapet på hans far. Det siste har vært tema i alle bøkene med Konrad i hovedrollen.

Konrad sin venninne Eyglo er også med. Eyglo er synsk og selv om hun ikke praktiserer evnene sine overfor andre blir hun av og til kontaktet av folk som søker hjelp. Hun ble en gang bedt om å besøke en som bodde i dette huset for å sjekke om hun også opplevde noe unormalt der, og hun hadde følt et stort ubehag. 

Ikke uventet virker det som det er en sammenheng med hendelsene rundt drapet/likfunnet i kjelleren og det som skjedde med faren til Konrad og Konrad kommer også nærmere en visshet om hvordan faren hans døde. Drapet finner også en Konrad kommer med et nødskrik unna ubehageligheter under et fengselsbesøk.

En vond og dyster forhistorie om vold og kvinneundertrykking i familien blir rullet ut og vi skjønner at det er dette som fører til drapet, men vi vet ikke hvem det er som kommer til å dø og hvorfor det ikke ble noen etterforskning den gangen. Noen må jo ha forsvunnet. Og helt mot slutten av boka får vi vite hva som skjedde, denne gangen av forfatteren selv, ikke via et etterforskningsteam.

Hva er det så jeg liker ved denne boka? Først og fremst miljøbeskrivelsene som maler Islands nære forhistorie frem for oss. Konrad selv har en innebygget stahet som driver han fremover til tross for alle advarsler og trusler fra sine tidligere politikolleger og en god del motstand fra hans egen familie. Konrad er glad i sin familie men tråkker dem likevel gjerne på tærne. Hans undersøkelsesmetoder er ofte litt klossete, han er litt som en elefant i et glassmenasjeri. Men jeg kan ikke unngå å like han. Jeg har også sans for forholdet hans til den synske Eyglo - det virker på meg som om forfatteren er like skeptisk til overnaturlige fenomener som Konrad er (og jeg også), men likevel lar han henne få en plass i bøkene og i Konrad sitt liv.