Dette var et slags felles leseprosjekt for Torbjørn og meg: Vi ga hverandre hver sin bok til jul. Han fikk "Slutten for det røde mennesket" og jeg fikk denne.
Jeg begynte på boken allerede i romjulen, men dette var ikke en bok jeg kunne pløye raskt igjennom, og da vi dro på vår 7-ukers reise til Spania følte jeg heller ikke at det var en bok jeg hadde lyst til å lese i vårsolen på terrassen. Den fikk bli igjen hjemme. Nå har jeg hatt tid i påsken til å lese resten.
Dette er på ingen måte en tunglest bok, Svetlana Aleksijevitsj skriver lett og flytende. Som alle bøkene hun har gitt ut er boken er satt sammen av utallige intervjuer. Det blir et enormt kor av stemmer rundt et omfattende tema. Det i seg selv gjør at i alle fall jeg trengte å bruke litt tid på boken så det ikke bare ble en oppramsing av fortellinger. Jeg må ha tid til å fordøye stoffet og tenke gjennom sammenhenger. I tillegg kommer det at 2.verdenskrig sett fra Sovjetsamfunnets side er en svært blodig historie, både sett fra fronten og ikke minst i skildringene av partisanene i de okkuperte delene av Sovjet. Det er slett ikke alltid at jeg orker å lese krigsstoff.
Svetlana Aleksijevitsj begynte arbeidet med denne boken i 1978 og den ble gitt ut i 1984. Det var en sensurert utgave - både hadde hun selv fjernet en del av stoffet som hun ikke regnet med ville slippe gjennom sensuren, og så ble den også sensurert under utgivelsesprosessen. Etter Sovjetunionens fall ble det mulig å bearbeide stoffet i en usensurert utgave som kom ut i 2006 og på norsk i 2014.
Det er kvinnene fra det tidligere Sovjetsamfunnet som forteller om sin krigsinnsats. Kvinnene deltok på alle nivåer i hæren, som piloter, skarpskyttere, sambandsoffiserer og i saniteten. Og de deltok like sterkt i motstandsbevegelsen og blant partisanene. Mange av kvinnene har ikke kunnet fortelle disse historiene før, deres innsats ble tiet ihjel etter krigen. I etterkrigstiden ble det på mange måter sett på som ukvinnelig og nedverdigende å ha vært soldat, og dette er også litt av bakgrunnen for tittelen på boken. Noe av årsaken er var at de ble sett på som løsaktige av de kvinnene som ble igjen og hadde mennene sine ved fronten - imidlertid er det svært få av fortellingene i boka som tyder på at det var svært mange kjærlighetseventyr ved fronten og heller ikke blir det fortalt mye om seksuell trakassering. Mine tanker er heller at kvinnenes aktive deltakelse ikke passer med forestillinger om menns overlegenhet.
For meg blir boken på mange måte paradoksalt nok nettopp en beskrivelse av krigens kvinnelige ansikt fordi den skildrer krigen sette med kvinneøyne og det blir tildels lagt vekt på detaljer som kanskje er mindre beskrevet i tradisjonell krigshistorie. Dette gjelder trivielle detaljer som påkledning, hårklipp, noen pyntet seg overhodet ikke under krigen mens hos andre var det viktig med små oppmerksomheter som en liten markblomst eller en lite smykke laget av metalldeler. Det gjelder også den vekten mange legger på følelser som oppstår mellom mann og kvinne, mellom barn og foreldre og ikke minst alle de varme følelsene og tårene som faller over sårede som dør, dette går igjen i svært mange beretninger fra saniteten.
Svært mange av intervjuobjektene verver seg til aktiv krigstjeneste, og det er gjennomgående og typisk at de gjør dette fordi de ønsker å kjempe, og gjerne i første rekke. De som måtte tro at Sovjetkvinnene ble tvangsrekruttert til å slåss finner ikke dekning for det i denne boken. Mange er svært unge, helt ned til 15 år, og de må ofte snike seg inn eller lyve på alderen for å ikke bli avvist. Noen har romantiske forestillinger når de verver seg, men alle møter den brutale virkeligheten og gjennomlever år med krig og blod og forsakelser. Men likevel - de har mat og de har et samhold.
Kvinnene som forteller fra partisanlivet har opplever også svært mye grusomheter. For meg er det disse skildringene som er vondest å lese. Den tyske okkupanthæren myrdet, torturerte og lemlestet for fote. Barn ble slett ikke spart. Partisanene kommer svært tett innpå det harde livet på den okkuperte landsbygda, mange ble vitner til at egne slektninger ble drept. I tillegg kommer sulten - det fantes ikke mat, folk overlevde (eller overlevde ikke) på røtter, gress, blader.
I all hovedsak sitter vi igjen med et inntrykk av at befolkningen i Sovjetunionen - sett gjennom intervjuene med kvinnene i boken - sto sammen om å forsvare landet sitt mot Tyskland og var mindre opptatt av interne stridigheter i perioden som krigen varte. Men boken kommer også innpå velkjente sider ved krigen som særlig gjenspeiler seg i etterkrigstiden. Soldatene hadde "ikke lov til å bli tatt til fange". De som hadde vært i tysk fangeskap ble sett som forrrædere - ikke først og fremst av folkemeningen men av statsapparatet. Flere av kvinnene har historier om ektemenn som kommer hjem fra fangenskap og blir sendt til fangeleirer. Dette er noe som vi også kjenner fra skjebnen til mange av russerfangene i Nord Norge.
Det er også noen beretninger om kommisærer som reiser rundt for å tvinge befolkningen på landsbygda til å forsyne staten med penger eller varer - dette når de mangler alt, går selv foran plogen fordi det ikke finnes hester.
Hva har denne boken i seg som gjør den til Nobelprisstoff? Den setter sammen en masse stemmer til et kor som gir oss en samlet historie om kvinnene som deltok i krigen. Denne historien er Aleksijevitsj sitt verk selv om de enkelte fortellingene tilhører intervjuobjektene. Hun setter de sammen slik at de strømmer som en elv i en retning. Boken blir også fargerike miljøskildringer av de enorme russisk/hviterussisk/ukrainske samfunnene. Jeg kommer nok til å lese flere av bøkene hennes, selv om jeg vanligvis leser svært lite saksprosa.