mandag 28. mars 2016

Svetlana Aleksijevitsj: Krigen har intet kvinnelig ansikt


Dette var et slags felles leseprosjekt for Torbjørn og meg: Vi ga hverandre hver sin bok til jul. Han fikk "Slutten for det røde mennesket" og jeg fikk denne.

Jeg begynte på boken allerede i romjulen, men dette var ikke en bok jeg kunne pløye raskt igjennom, og da vi dro på vår 7-ukers reise til Spania følte jeg heller ikke at det var en bok jeg hadde lyst til å lese i vårsolen på terrassen. Den fikk bli igjen hjemme. Nå har jeg hatt tid i påsken til å lese resten.

Dette er på ingen måte en tunglest bok, Svetlana Aleksijevitsj skriver lett og flytende. Som alle bøkene hun har gitt ut er boken er satt sammen av utallige intervjuer. Det blir et enormt kor av stemmer rundt et omfattende tema. Det i seg selv gjør at i alle fall jeg trengte å bruke litt tid på boken så det ikke bare ble en oppramsing av fortellinger. Jeg må ha tid til å fordøye stoffet og tenke gjennom sammenhenger. I tillegg kommer det at 2.verdenskrig sett fra Sovjetsamfunnets side er en svært blodig historie, både sett fra fronten og ikke minst i skildringene av partisanene i de okkuperte delene av Sovjet. Det er slett ikke alltid at jeg orker å lese krigsstoff.

Svetlana Aleksijevitsj begynte arbeidet med denne boken i 1978 og den ble gitt ut i 1984. Det var en sensurert utgave - både hadde hun selv fjernet en del av stoffet som hun ikke regnet med ville slippe gjennom sensuren, og så ble den også sensurert under utgivelsesprosessen. Etter Sovjetunionens fall ble det mulig å bearbeide stoffet i en usensurert utgave som kom ut i 2006 og på norsk i 2014.

Det er kvinnene fra det tidligere Sovjetsamfunnet som forteller om sin krigsinnsats. Kvinnene deltok på alle nivåer i hæren, som piloter, skarpskyttere, sambandsoffiserer og i saniteten. Og de deltok like sterkt i motstandsbevegelsen og blant partisanene. Mange av kvinnene har ikke kunnet fortelle disse historiene før, deres innsats ble tiet ihjel etter krigen. I etterkrigstiden ble det på mange måter sett på som ukvinnelig og nedverdigende å ha vært soldat, og dette er også litt av bakgrunnen for tittelen på boken. Noe av årsaken er var at de ble sett på som løsaktige av de kvinnene som ble igjen og hadde mennene sine ved fronten - imidlertid er det svært få av fortellingene i boka som tyder på at det var svært mange kjærlighetseventyr ved fronten og heller ikke blir det fortalt mye om seksuell trakassering. Mine tanker er heller at kvinnenes aktive deltakelse ikke passer med forestillinger om menns overlegenhet.

For meg blir boken på mange måte paradoksalt nok nettopp en beskrivelse av krigens kvinnelige ansikt fordi den skildrer krigen sette med kvinneøyne og det blir tildels lagt vekt på detaljer som kanskje er mindre beskrevet i tradisjonell krigshistorie. Dette gjelder trivielle detaljer som påkledning, hårklipp, noen pyntet seg overhodet ikke under krigen mens hos andre var det viktig med små oppmerksomheter som en liten markblomst eller en lite smykke laget av metalldeler. Det gjelder også den vekten mange legger på følelser som oppstår mellom mann og kvinne, mellom barn og foreldre og ikke minst alle de varme følelsene og tårene som faller over sårede som dør, dette går igjen i svært mange beretninger fra saniteten.

Svært mange av intervjuobjektene verver seg til aktiv krigstjeneste, og det er gjennomgående og typisk at de gjør dette fordi de ønsker å kjempe, og gjerne i første rekke. De som måtte tro at Sovjetkvinnene ble tvangsrekruttert til å slåss finner ikke dekning for det i denne boken. Mange er svært unge, helt ned til 15 år, og de må ofte snike seg inn eller lyve på alderen for å ikke bli avvist. Noen har romantiske forestillinger når de verver seg, men alle møter den brutale virkeligheten og gjennomlever år med krig og blod og forsakelser. Men likevel - de har mat og de har et samhold.

Kvinnene som forteller fra partisanlivet har opplever også svært mye grusomheter. For meg er det disse skildringene som er vondest å lese. Den tyske okkupanthæren myrdet, torturerte og lemlestet for fote. Barn ble slett ikke spart. Partisanene kommer svært tett innpå det harde livet på den okkuperte landsbygda, mange ble vitner til at egne slektninger ble drept. I tillegg kommer sulten - det fantes ikke mat, folk overlevde (eller overlevde ikke) på røtter, gress, blader.

I all hovedsak sitter vi igjen med et inntrykk av at befolkningen i Sovjetunionen - sett gjennom intervjuene med kvinnene i boken - sto sammen om å forsvare landet sitt mot Tyskland og var mindre opptatt av interne stridigheter i perioden som krigen varte. Men boken kommer også innpå velkjente sider ved krigen som særlig gjenspeiler seg i etterkrigstiden. Soldatene hadde "ikke lov til å bli tatt til fange". De som hadde vært i tysk fangeskap ble sett som forrrædere - ikke først og fremst av folkemeningen men av statsapparatet. Flere av kvinnene har historier om ektemenn som kommer hjem fra fangenskap og blir sendt til fangeleirer. Dette er noe som vi også kjenner fra skjebnen til mange av russerfangene i Nord Norge.

Det er også noen beretninger om kommisærer som reiser rundt for å tvinge befolkningen på landsbygda til å forsyne staten med penger eller varer - dette når de mangler alt, går selv foran plogen fordi det ikke finnes hester.

Hva har denne boken i seg som gjør den til Nobelprisstoff? Den setter sammen en masse stemmer til et kor som gir oss en samlet historie om kvinnene som deltok i krigen. Denne historien er Aleksijevitsj sitt verk selv om de enkelte fortellingene tilhører intervjuobjektene. Hun setter de sammen slik at de strømmer som en elv i en retning. Boken blir også fargerike miljøskildringer av de enorme russisk/hviterussisk/ukrainske samfunnene. Jeg kommer nok til å lese flere av bøkene hennes, selv om jeg vanligvis leser svært lite saksprosa.

torsdag 24. mars 2016

Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir


Dette er tredje boken i Napoli-kvartetten. Jeg leste den første en god stund etter at den kom ut. Det skal som regel mye til at jeg får lyst til å lese en bok som blir rost opp i skyene og omtalt overalt, for mye "hype" virker negativt på meg. I tillegg gjorde det gyselige, sukkersøte omslaget på "Mi briljante venninne" til at jeg var svært skeptisk. Men jeg leste/hørte noen svært positive og nøkterne anmeldelser som gjorde meg litt nysgjerrig og jeg lånte den første på biblioteket. Da ble jeg hektet - eller vi kan godt si forført - jeg likte boken og ble bare nødt til å lese videre. 

Nå er jeg ferdig med denne som jeg fikk tak i på 1-ukes lån ved Sandnes bibliotek, og jeg venter spent på at den siste skal komme på norsk. 

I den tredje boken er hovedpersonen Lena og venninnen Lila blitt voksne og de lever svært forskjellige liv. Lena har reist fra Napoli for godt og bor nå i Firenze. Hun er ferdig med studiene, har gitt ut en roman som er blitt en suksess og har gitt henne et navn i de intellektuelle miljøene i Firenze, og hun har en kjæreste som ser ut til å ha en lysende fremtid som akademiker. Det går mot ekteskap og familieliv. 

Lila lever fortsatt et strevsomt, fattigslig liv som enslig mor og som arbeider i kjøttindustrien, slik vi forlot henne i forrige bok. Hun bor sammen med barndomsvennen Enzo som tar seg av henne, etterhvert får de to også et slags samliv. Forholdene på fabrikken er elendig, betalingen er dårlig og kvinnene blir stadig utsatt for seksuell trakassering.

De to venninnene oppleverer de turbulente tidene på sekstitallet på forskjellig måte - Lena først og fremst gjennom studentopprørene og uroen blant de intellektuelle, mens Lila opplever opprøret mer på kroppen med de voldsbølgene som skyller innover Italia. Hun blir trukket inn i det når noen av hennes gamle bekjente vil bruke henne for å avsløre de dårlige arbeidsforholdene på fabrikken i "revolusjonens" øyemed. Hun velger til slutt å si opp på fabrikken og får hjelp av Lena til å presse arbeidsgiveren til å betale ut lønn hun har til gode.

I deler av boken ser det ut til at Lena har kommet best ut av det - hun har fått et trygt hjem, svigerfamilie som støtter henne, grei økonomi og kan bl.a. støtte familien sin økonomisk Hun har med andre ord gjennomført en vellykket klassereise som fikk slutt på mindreverdsfølelsen hun hadde fordi hun kom fra slummen. Men hun får to barn på kort tid - mannen verdsetter ikke henne som likeverdig, verken intellektuelt eller i samlivet forøvrig, og etterhvert mister hun taket på skrivingen.

Lila er igjen i Napoli og har aldri klart å ta steget over i en verden der hun kan få utløp for sine intellektuelle evner. Men så fatter hun interesse for dataprogrammering som Enzo har begynt å snuse på og klarer å snu dette til sin fordel - hun får en bedre betalt stilling, og etterhvert får hun et tilbud som kommer til å bety en stor forandring for henne uten at jeg skal gå inn på det her.

De to venninnene ser hverandre ved to anledninger i denne perioden - ellers har de bare telefonkontakt. Men kontakten mellom dem er likevel en rød tråd gjennom hele handlingen. Dette gjelder ikke minst forholdet deres til Nino - Lenas hemmelige kjærlighet helt fra barneskolen og som Lila hadde et kort og intenst forhold til som ung. Det gjelder også hvordan de opplever hverandres utvikling - Lila når hun hører om Lenas "lykkelige liv som gift småbarnsmor" og når hun leser bøkene Lena har skrevet (og som hun kritiserer - "er forventar så mykje frå deg, eg er altfor sikker på at du kan gjere det betre"), og Lena når hun ordner opp for Lina etter fascistiske angrep på arbeidsplassen og hva hun synes om Linas måte å hanskes med Solara-familien på (den lokale mafiaen).

I denne boken merker vi også en gryende feministisk bevisstheten hos Lena. Tidligere var hun svært opptatt av om hun hadde de riktige tankene og meningene, men nå klarer hun å vurdere sin rolle både i ekteskapet og i de intellektuelle miljøene hun har jobbet i. Men Lila-figuren er stadig nokså utilnærmelig og vi blir aldri helt sikre på hva som er vennskap og hva som er misunnelse og/eller sjalusi mellom dem. Lena har flere tanker om dette og deler dem med leserne, men det er rom for mange refleksjoner utover det.

På mange måter virket denne boken sterkere på meg enn bok nummer 2. Jeg tror det kommer av at vi her i større grad får en god miljøskildring av det italienske samfunnet på 60-tallet samtidig som spenningen i venninneforholdet mellom Lena og Lila er tydeligere. Det er i spenningsfeltet her at lesingen er mest interessant.

Jeg synes også det er interessant og påfallende hvor store forskjeller det er (ifølge bøkene) mellom Italia og Norge på 60-tallet. Klasseforskjellene er adskillig dypere. Undertrykkelsen i familien kom klart frem allerede i den første boken der vi merket at juling var noe kvinner var vant til fra de var barn. Volden i de politiske bevegelsene er fremtredende, både på høyre- og venstresiden. Det er vi egentlig nokså kjent med fra nyhetene på den tiden. Det er også mer innslag av brutalitet i barneoppdragelsen, også i beskrivelsen av Lena og Lila sitt forhold til sine egne barn. Begge to er glade i barna sine, men det vanker mange harde irettesettelser og ørefiker likevel.

Nå sitter jeg igjen med en mengde spørsmål som jeg håper å få svar på i den siste boken:
Vil Lena stå sterkere og mer selvstendig eller vil hun igjen bli holdt nede gjennom sitt nye kjærlighetsforhold?
Vil Lena noensinne føle seg trygg og hjemme i det miljøet hun lever i?
Hvordan vil Lila klare seg i forhold til Solara-brødrene?
Hvordan utvikler barna deres seg?
Får vi noensinne mer innblikk i Lila sine tanker og motiver?
Har Lila blitt korrumpert av de samme kreftene som hun følte seg høyt hevet over eller har hun klart å ta kontrollen over sitt liv?
Møtes Lena og Lila igjen og hva skjedde det egentlig med Lila etter hun forlot hjemmet sitt i begynnelsen av den første boken?



mandag 21. mars 2016

Erik Fosnes Hansen: Salme ved reisens slutt


Denne boken leste jeg ikke da den kom ut i 1990 og ALLE leste den og skrøt den opp i skyene. Jeg husker den omtalt som "boken om musikerne på Titanic".

Men når jeg sjekket hyllene på biblioteket like før vi skulle ut på vår veldig lange kjøretur virket den som et godt valg for oss begge to, og det v ar en innertier.  Vi hørte på lydboken i bilen etter at vi var ferdige med "Vi, de druknede" av Carsten Jensen. Det var litt av en kontrast, selv om historien spiller en stor rolle i begge bøkene og de har handling fra samme tid. Der hvor Carsten Jensen skriver sprelsk og burlesk kan det være noe vemodig og trist over skrivemåten til Erik Fosnes Hansen. Han skriver også et nokså gammelmodig språk, det er "have", "aftens" og "derefter" (nesten dansk). Men historiene er drevet frem på en måte som opprettholder interessen langs de tyske motorveiene.

Dette er ikke en bok om Titanic. Det tok litt tid før dette gikk opp for meg, jeg hadde forventninger om at en stor del av boken skulle utspille seg under verdens mestomtalte båtreise. Oppdraget på Titanic blir bare fellesnevneren for musikerne som får hvert sitt liv beskrevet i boken. Det vil si musikerne som Erik Fosnes Hansen har diktet opp - de virkelige musikerne har helt andre navn og sikkert andre historier. Men det gjør ingenting - det er godt diktet opp .

Boken starter med barndommen til Jason Coward som senere blir kapellmester for det lille orkesteret på Titanic. Han er den eneste som har en helt ut lykkelig barndom med et godt og kjærlighetsfylt forhold til foreldrene. De dør dessverre når Jason fortsatt er svært ung, og han blir kastet ut i livet. Slektningene/formynderen har ingen forståelse for ham. Han kommer på kant med skolen, han har en var ungdomskjærlighetshistorie som ender med svangerskap og selvmord. Han slipper såvidt inn på medisinerstudiet men gjør dårlige veivalg og mister fotfestet helt. Han kan spille fiolin og det er det som redder ham, det blir etterhvert fiolinen som skaffer ham et levebrød. Tilslutt begynner han å jobbe som taffelmusiker på passasjerskip. Når vi møter ham på Titanic er han en erfaren "salongmusiker", men har ingenting å leve for.

Jason spilte sammen med russeren Alex i London i mange år og han er også med i orkesteret. Vi får høre historien til Alex som vokste opp i St. Petersburg. Han begynte å jobbe tidlig for å hjelpe til å finansiere sin brors utdannelse. Arbeidsgiveren hans fikk for mye makt over ham og han ble dradd inn i småkriminell virksomhet. Dette skriver han om i et brev til broren like før Titanic-turen der han også forteller at han er syk og ikke har lenge igjen.

David er den yngste, han ble tatt inn fordi en av de andre musikerne trakk seg i siste øyeblikk. David er en ung jødisk gutt fra Wien. Han var opp over ørene forelsket i den unge, selvstendige jenta Sonja. De levde sammen en stund, men han ødela forholdet ved å ville eie henne med hud og hår. Når hun trakk seg unna til fordel for en mye eldre mann prøver han først å ta livet av "konkurrenten", deretter flykter han desperat  fra politiet, fra hele kjærlighetshistorien og på sett og vis også fra seg selv.

Leo er er også østerriker, av adelig slekt. Det var blått blod men lite penger og anseelse, og foreldrene er svært opptatt av å fostre Leo frem til noe stort så kanskje de også kan sole seg i glansen? Leo er et vidunderbarn og spiller vakkert fiolin (og klaver) og blir presset, lokket og truet til å øve så mye at han kommer helt frem i teten. Det Leo egentlig ville - det han drømte om var å komponere, men på den tiden tjente ikke komponistene noe særlig. Leo våget ikke trosse faren.og han ble tatt opp som elev av en av de store fiolinistene. Men han kan aldri bli noen ener, og siden han selv hadde nedprioritert komposisjon mistet han sitt talent. Leo giftet seg  med fiolinisten og klassevenninnen Klara, og de fikk et barn sammen, men han gikk til grunne i selvmedlidenhet. Han rømte, skiftet identitet, begynte å kalle seg "Spot". Han traff på sin gamle mester og insisterte på å bli med ham til en opiumsbule, det var inngangen til et liv som stoffmisbruker. Slik treffer vi ham igjen som den middelaldrende, forsofne og gretne Spot ved klaveret på Titanic.

Den siste musikeren vi blir kjent med er bassisten Petronius Witt. Han er vokst opp i en fattig italiensk slakterfamilie. Han blir sett på som en original allerede som barn, lite interessert i skolen men med synske evner. Når det kommer et marionetteteater til bygda reiser han med dem. Det er under en forestilling i et palass vi får oppleve hans synske evner fullt ut når en avdød fiolinist "besjeler" spillet hans slik at han snur en katastrofal forestilling til en suksess. Etterpå blir han enda bedre kjent med "fiolinistånden" som spår Petronius hans fremtid og rolle i livet. Når marionetteteateret brenner opp får han jobb på et sirkus og lærer seg å spille kontrabass. Petronius blir etterhvert skipsmusiker, men han blir sett på som utilregnelig av de fleste.

Ombord på Titanic har Jason sitt fulle hyre med å holde truppen samlet. Spot kommer på kant med noen offiserer og han ruser seg. David er urutinert. Alex er gretten og anklager alt og alle. Petronius spiller seg helt bort så de andre må prøve å dekke over hans "spilleunoter", til slutt forsvinner han helt for dem, og Jason begynner å lure på om han har falt over bord. Men når de blir tilkalt midt på natten for å spille for passasjerene på første klasse for å sikre en rolig stemning under evakueringen dukker alle opp og gjør sitt beste. Tilslutt spiller de Largo av Händel og Petronius oppfører seg som om den gamle spådommen fra "fiolinånden" gikk i oppfyllelse - kanskje ble han spådd at han skulle spille når en stor bår gikk ned?

Boken handler egentlig om 5 veldig forskjellige, men alle ulykkelige menneskeskjebner. Historien om de fem dagene på Titanic fra den forlater Southampton til den blir revet opp av et isfjell tar ikke mye av plassen i boken. Likevel blir Titanic en viktig fellesnevner. De har på kommet til veis ende i livet hver på sin måte, og når de går ned med båten er det som om ulykken ikke var at livene deres ble avsluttet i forliset, tragedien var heller at livene deres var slutt lenge før de gikk ombord.

Jeg synes at forfatteren får godt frem ikke bare tragedien i hver av historiene i boken men også storheten i de forskjellige skjebnene. Han beveger seg rundt i Europa i forskjellige miljøer og beskriver disse svært troverdig. Det er godt å lese en norsk forfatter som tør å våge seg utenfor andedammen. Jeg har nevnt det litt oppstyltede språket - det fungerer godt i settingen i denne boken, men jeg er ikke siker på at det vil fungere like bra hvis det blir brukt i andre sammenhenger.

Det er forfatteren som leser i lydboken - og det gjør han svært godt.

Carsten Jensen: Vi, de druknede


Vi, de druknede av Carsten Jensen (Lydbok-CD)

Dette ble bilboken vår fremfor alt på vår kjøretur gjennom Europa. Det er en murstein på nesten 700 sider (20 CD'er). Boken har sitt utspring i småbyen Marstal (der Carsten Jensen er fra)  på Ærø i Danmark. Den handler om livet til sjømenn og deres familier helt fra den første dansk-tyske krig i 1848 og frem til slutten av 2. verdenskrig. Romanen kan kalles en kollektivroman. Det er også på en måte et slektsledd som går som en rød tråd gjennom boken, men vi følger mange andre personer parallelt. Deler av boken fortelles også med en kollektiv stemme, det gjelder særlig de delene av boken som handler om livet i Marstal.

Først og fremst handler det om sjømennene (jeg sier menn - for dette er på mange måter en gutte(eller manne)bok der kvinnene er de som er hjemme og venter mens mennene opplever verden. Det finnes riktignok noen interessante kvinneskikkelser også, og kvinnene i Marstal blir fremstilt som om det er de som driver samfunnet. Men altså ikke verden, for den er det mennene som opplever.

Og så drukner de. I hopetall. Sjømennenes kamp mot elementene blir skildret i all sin grusomhet, og ondskap, vold og grusomhet har en stor plass gjennom hele boken, fra den ondskapsfulle folkeskolelæreren Isager via brutale styrmenn og til Marstals egen morder Herman.

Boken begynner med slaget ved Eckernførde i 1848, etter det slaget reiser sjømannen Laurids ut i verden og forsvinner. Hans sønn Albert tar hyre og drar ut med målet å finne faren sin. Det gjør han også etter noen svært dramatiske seiltokter, men det blir ikke til noen glede for ham. Etter et langt sjømannsliv vender han hjem. Hans unge elskerinne Klara Friis blir en sentral person i resten av boken, og vi følger også sønnen hennes Knut Erik (som Albert fikk et slags stefar-forhold til) til han ender opp som kaptein i konvoifarten til Arkangelsk under 2, verdenskrig.

Men ved siden av disse sentrale personene er det et vell av andre. Noen av de mest skremmende skikkelser er kapteinen Jack Lewis som tjener store penger på menneskehandel til kannibaler på en øy i Stillehavet, og den brutale styrmannen Joseph O'Connor. Men vi følger også guttegjenger i Marstal i flere tidsperioder. Vi blir kjent med mannskap og offiserer og redere, og vi møter andre innbyggere av Marstal, først og fremst gjennom Klara Friis som blir en mektig dame i Marstals forretningsliv. Boken handler også om Marstals vekst og fall som hang tett sammen med skipsfartens utvikling gjennom seilskutetiden og overgangen til dampskipet.

Det som gjorde at romanen holdt oppe interessen gjennom 20 CD'er (og nesten like mange timer) er nok Carsten Jensen sin sprelske fortellerstil. Det skjer noe hele tiden, og det legges nye tråder gjennom hele boken som litt etter litt nøstes opp. Det tok litt tid før jeg klarte helt å engasjere meg, det var så mange personer og hendelser og jeg hadde ingen anelse om hvor dette bar hen. Men etterhvert som jeg levde meg inn i dette våte universet ble jeg dradd med i å vente spent på fortsettelsen.

Boken er også skrevet i et historisk perspektiv. Noe av stoffet var kjent, men det er også mange temaer som var ukjent for oss. Blant annet dette: De danske sjøfolkene som kom til England under 2. verdenskrig ble sett ned på som "halvtyske" fordi Danmark kapitulerte så raskt. De danske skipene ble overtatt av Storbritannia og sjøfolkene fikk samme hyre som de engelske, som var mye dårligere. Det var først da den danske regjering nektet å samarbeide med okkupanten i 1943 at de danske sjølfolkene ble sett på som en del av den allierte verden.

Jeg har også noen innvendinger: Det blir litt for mye voldsskildringer, kanskje Carsten Jensen kunne bruke antydningenes kunst litt mer?   Mot slutten av boken blir litt for mange tråder samlet opp. Sammentreffet av hendelser og personer som dukker opp på den siste konvoien er i meste laget. Men jeg har sansen for de siste avsnittene der døde og levende kommer sammen i en slags overnaturlig dans. Jeg har lest anmeldelser som kritiserer det innslaget, men for meg gir det mening og en sammenheng med tittelen når de druknede får være med å feire avslutningen på 2. verdenskrig.

Ann Cleeves: Murder in my backyard




Denne boken er den andre Ann Cleeves skrev i Inspector Ramsay-serien. Jeg lastet den ned (full av entusiasme) etter å ha lest en av Ann Cleeves sine Vera-bøker. Boken er skrevet i 1991, det vil si før Internet, smarttelefoner og sosiale medier var en selvsagt del av enhver krimbok.

Boken er en grei, engelsk landsbykrim, ikke noe mer enn det. Oppklaringen er litt langsom og omstendelig, men jeg synes ikke det gjør noe, ofte er detektivens refleksjoner vel så interessante som raske innspill via mobiltelefoner og søk i databaser. Likevel blir boken er nokså enkel. Inspector Ramsay er en interessant nok karakter, og jeg synes jeg kjenner igjen noen sider ved etterforskningen som vi finner igjen senere i Vera-bøkene. Han kaster seg ofte inn i nye teorier og vinklinger. Oppklaringen kan virke rotete og går mer i spiral enn rett fremover, men dette fremstår mer som usikkerhet og svakhet enn som en metode.

Jeg synes det er svært tydelig at Ann Cleeves har vokst som forfatter. Bøkene fra Shetland og Vera-serien er mye mer komplekse både når det gjelder natur-, miljø- og personskildringer og også når det gjelder interessante intriger. Kanskje jeg sjekker ut en annen gang hvordan de siste bøkene om Inspector Ramsay er.

Jeg er i gang med Elene Ferrante nr. 3!

Jeg reserverte denne boka så snart jeg hørte den var oversatt og gitt ut, like før vi kjørte hjem fra Malaga. Jeg sto på venteliste både i Stavanger, Sandnes og på Jærbiblioteka, men for sikkerhets skyld tok jeg turen innom Sandnes palmelørdag for å sjekke om de hadde den på 1 ukes utlån og det hadde de! Flaks, nå får jeg hele påsken på den. Gleder meg!

tirsdag 8. mars 2016

Ali Smith: How to be both (Begge deler)


20439328

Ali Smith har skrevet en bok i to deler: Om en maler i 14-hundretallets Italia og om en 16-årig jente i Cambridge i vår tid. Det er to frittstående fortellinger, men de er vevet sammen på finurlige måter. Boken handler også om billedkunst - hvordan kunst blir skapt, helt ned til blanding av fager og bruk av egg i malingen under renessansen, hvordan kunst blir brukt i samfunnet, kjærlighet til billedkunst, hva den klassiske kunsten har å si for mennesker i dag.

Boken ble på engelsk gitt ut i to versjoner der de to fortellingene bytter plass. De som kjøpte boken (på nettet i alle fall) visste ikke om den moderne fortellingen kom først eller sist. Jeg har hørt at den norske utgaven ("Begge deler") skulle lages slik at du kunne lese boken fra begge sider, men jeg vet ikke om det er tilfelle. Selv kjøpte jeg boken i Skottland og den moderne fortellingen var først i mitt eksemplar. Jeg sjekket ikke de andre i hyllen.

Den første delen handler om Georgia (eller George), men den handler nesten like mye om moren hennes. Moren er et barn av hippietiden med en sterk samfunnsmessig og sosial interesse. Når boken starter er hun død, men vi får sterke bilder av henne gjennom George sine tanker og tilbakeblikk. George var med mor og lillebror Henry til Italia for å studere et murmaleri i et palass, gjort av av maleren Francescho. Moren har funnet bildet i en kunstmagasin hun brenner etter å se det og samtidig vise det til sine barn. Det er en flott scene der George opplever bildet i palasset og gransker maleriet ned til minste detalj.

George var svært sterkt knyttet til moren, og hun prøver å holde minnet hennes levende, bl.a. ved å spille hennes gamle yndlingsplater og danse til slik som moren ville ha gjort. Vi får også høre om George sine terapitimer, om faren som er lite tilstede og som drukner sorgen etter moren i alkohol.

George er en uvanlig jente på mange måter, hun er lynende intelligent, og kan være irriterende pirkete, hun pleier å rette på folk for de minste grammatikalske feil og både moren og senere terapeuten får gjennomgå. Samtidig lever hun en vanlig tenåringsliv.  Men George holder på å gå til grunne i savnet og sorgen. Så får hun en venninne, Helena (H) som deler flere av hennes interesser og langsomt våkner hun til liv igjen. Vennskapet utvikler seg til en forsiktig kjærlighetshistorie.

Mot slutten av boken bruker George mye tid på å studere et annet bilde av Francescho som henger i National Gallery.

Den andre delen av boken handler om Francescho som blir født som kvinne i en murerfamilie men viser sterke anlegg for kunst. Hun kommer til å leve resten livet sitt som mann - og det er også en forutsetning for at hun kan få male. Francescho er en historisk person og har malt de to nevnte bildene. Det er funnet et brev etter ham der han ber om mer betaling enn de andre malerne da han var svært mye dyktigere enn dem. Det er ingenting som tyder på at det var en kvinne, det er Ali Smith sitt påfunn sammen med resten av fortellingen.

I denne fortellingen er Francescho død, men hun eksisterer i et slags limbo, hun beskriver det selv som purgatorium (skjærsilden) og hennes ånd havner i det rommet i National Gallery der bildet hennes henger. Slik observerer hun George og blir trukket litt inn i vår tid, og hennes observasjoner av en 16-åring idag er interessant lesning. Men mesteparten av fortellingen er tilbakeblikk på livet og kunsten hennes, og vi får bl.a. høre alt om hvordan bildet i palasset ble malt, sammen med de andre malerne som malte de andre veggene.

Ali Smith leker med ord, med språk, med tid og med kjønnsidentitet. Francescho er kvinne men lever hele livet som mann. Georgia vil helst kalles George. Det er mange ulike kjærlighetsforhold - George sitt gryende kjærlighetsforhold til H (Helen), Francescho sitt forhold til Barto og til en av kvinnene på bordellet, Lisa Goliard som kanskje er forelsket i moren til George, eller overvåker hun henne? George og H leker en del med latinske ord og uttrykk og oversetter bl.a. sangtekster til latin. George har sine grammatiske spissfindigheter. Moren hennes har en del ord og uttrykk som snur opp ned på realiteter. I fortellingen om Francescho er både innledning og avslutning skrevet omstrent som en virvelvind som var veldig forvirrende når jeg begynte å lese, men etterhvert har jeg kommet til at det var et uttrykk for hvordan hun blir kastet gjennom tiden.

Dette var en bok som jeg av og til syntes det var morsomt å lese, og av og til litt for anstrengende. Det kan hende at jeg vender tilbake til enkelte partier for å forstå den bedre. Jeg har lest et par andre bøker av Ali Smith. "Hotell Verden" var en bok jeg både likte godt og som var forvirrende, fortalt med flere stemmer og lek med liv og død. Jeg kan tenke meg å lese mer av henne - men ikke så ofte.


mandag 7. mars 2016

Elena Ferrante nr. 3

Dei som flyktar og dei som blir



Elena Ferrante sin tredje bok i Napoli-kvartetten er kommet på norsk. Så nå har jeg vært inne på Stavanger bibliotek, Sandnes bibliotek og Jærbiblioteka og reservert den. Det så ut som om Stavanger hadde fått inn noen eksemplarer, men de andre hadde den i bestilling. Kanskje jeg får tak i den like etter påske? Det er lov å håpe.

Ann Cleeves: The crow trap


Nå var det lenge siden jeg hadde lest en skikkelig god kriminalroman og jeg fikk lyst på å lese en. Litt inspirert av TV-serien "Shetland" (fra Ann Cleeves sine bøker om Jimmy Perez) lastet jeg ned en bok av Ann Cleeves om en av hennes andre "helter", nemlig Vera Stanhope. Jeg elsker TV-serien om Vera. Jeg har lest en del av bøkene med henne som etterforsker, og jeg er like begeistret for bøkene. Men her møter vi en litt annerledes Vera - i bøkene blir hun beskrevet som direkte stygg av utseende, mens TV-serien viser henne med et i grunnen tiltalende ytre, litt ufiks kledd, kanskje, men godt fargevalg.  Vera Stanhope med en god stylist, kanskje? Bøkene viser også litt mer sårhet og ensomhet i Vera-skikkelsen enn i serien. Men hennes stil er den samme - hun er røff og kantete og direkte samtidig som hun slenger rundt seg med "love" og "pet".

"The crow trap" var den første boken som ble gitt ut om Vera - i 1999 - og hun kommer ikke for alvor inn på scenen før etter ca. 40% av boka. I stedet begynner boka med tre avsnitt fortalt ut fra de tre viktigste personenes opplevelser av samme periode. Rachel er prosjektleder og hun, Anne og Grace jobber på en miljøprosjekt der de bor sammen i en isolert hytte i Nord England og skal kartlegge områdets fugler, dyr og blomster. Dette gjør de for et konsulentselskap som er leid inn i forbindelse med et planlagt steinbrudd. De tre har svært ulik bakgrunn og har hver sine personlige problemer og utfordringer. Derfor blir dette tre helt forskjellige fortellinger.

Ann Cleeves er svært flink til å skildre mennesker. Jeg ble spesielt berørt av beretningen om fosterbarnet Grace. Fra hun var ganske liten lærte hun å sette pris på fakta og tall, for det var noe hun kan stole på, andre mennesker hadde hun ikke mye tillit til. Hun ble en dyktig zoolog men totalt udugelig til å omgås andre mennesker.

Boken begynner med at Rachel finner venninnen Bella død. Hun har hengt seg og etterlot et brev der hun sier at hun ikke klarer å leve videre. Alt tyder på selvmord, men Rachel prøver å finne ut hva som kan ha drevet venninnen til å gjøre dette, samtidig som Rachel, Anne og Grace fortsetter med prosjektet. Så skjer det et mord (det er jo en kriminalroman!) og inn på scenen trer Vera. Romanen utspiller seg i det området der Vera vokste opp. Hun var barndomsvenninne av Bella, faktisk dukker hun opp en gang nokså tidlig i boken når hun kommer i Bellas begravelse. Men nå kommer hun inn som etterforsker og oppretter en slags etterforskningsbase på gården.

Resten av boken er Vera sin fortelling og handler om etterforskningen, men vi følger likevel hovedpersonene videre i alle deres gjøremål og får også vite hvordan de reagerer på etterforskningen og på Vera. Vera jobber på en høyst ukonvensjonell måte. Hun deler villig ut informasjon om etterforskningen med kvinnene på gården. Dette virker forvirrende på dem, men er en del av hennes stil - og hun er svært bevisst på hva hun forteller og hva hun holder for seg selv (og sin nestkommanderende Joe Ashworth, selvfølgelig).

Det er mange forskjellige personer og miljøer som kommer under lupen: Firmaet som skal bygge ut steinbruddet - eieren har er affære med Anne, og hvorfor er kona hans så ivrig på å få stanset utbyggingsplanene? Konsulentfirmaet som er leid inn for å utrede miljøkonsekvenser (oppdragsgiverne til Rachel sitt prosjekt) - lederen sjarmerte i sin tid Rachel trill rundt, tok henne inn i bedriften og sikret seg eierskap til forskningsmetodene hennes og nå er hun for stolt til å gå sine egne veier. Den lokale godseieren som eier området der steinbruddet skal bygges og som er onkelen til Grace og hans svært ambisiøse kone - hvilken rolle har de spilt?. Broren hans var familiens sorte får - den upålitelige og fordrukne Edmund som er far til Grace.  Stesønnen til Bella har økonomiske interesser i steinbruddet - han har arvet grunnen der transporten fra steinbruddet skal foregå.

Etterforskningen ruller frem i langsomt tempo, det kommer stadig nye avsløringer og det er heller ikke mangel på ubehagelige episoder på ensomme områder, ingen bør kjøre eller gå alene i mørket! Det skaper også en egen stemning at Vera er lommekjent i området. Hun minnes sin barndom og gamle historier dukker opp. Beskrivelsen av faren hennes sin hobby og pasjon - samle på og stjele egg fra lokale ville fugler sammen med kvinnen som på den tiden eide gården der etterforskninger skjer- den er helt utrolig!

Oppklaringen er nokså uventet - men det er lagt ut pekere tidligere i historien til hva som ligger bak, så vi har ingen grunn til å klage over den.

Jeg storkoste meg med denne boken. Jeg syntes grepet med å presentere tre av hovedpersonene før etterforskningen starter fungerte godt - det gjorde sitt til å etablere miljøet og persongalleriet. Dette gjør det nesten umulig å la en av disse personene være morderen, men i denne boken var ikke det noe problem.

Det litt dystre landskapet, miljøet i landsbyen og på den psykiatriske behandlingsinstitusjonen er svært godt beskrevet. Det er mange gode personbeskrivelser - forholdet mellom Rachel og moren hennes Edie er helt ypperlig beskrevet.  Dette er ikke bare en god kriminalroman, det er også en god roman. Den største innvendingen min er at den utviklet usosiale trekk hos meg, dessuten etterlot den et savn når den var ferdig. (Det kan hende det var noen detaljer i oppklaringen som var litt sære også hvis jeg skal være pirkete, men de har jeg glemt).

Jeg har lest en annen kriminalroman som også hadde en lang introduksjon av en av hovedpersonene før forbrytelsen og etterforskningen kommer inn i bildet -. det var "Playing for the ashes" av Elizabeth George (med Inspektør Lynley og Barbara Havers), og den synes jeg er en av hennes beste bøker.

Ian McEwan: The children act



Dette var egentlig en tynn flis av en bok - litt over 200 sider og ikke spesielt tettskrevet. Jeg har lest noen bøker av Ian McEwan tidligere, og jeg har litt blandet erfaring. Atonement (Om forlatelse) likte jeg svært godt.

"The children act" handler om en høyesterettsdommer (Fiona) i slutten av 50-årene. Hun blir dommer i en sak om en 17-åring (Adam) sin rett til å nekte livsnødvendig blodoverføring av religiøse grunner, han og foreldrene tilhører Jehovas Vitner. Men denne situasjonen er likevel ikke hovedtema i boka - det er heller moralske dilemmaer rundt faglig profesjonalitet - empati - grensesetting - moralsk mot. Dette er også mer en bok om en kvinne i en kritisk fase av livet sitt enn om retten til å nekte livsnødvendig behandling. Boken er skrevet i 3. person, men vi opplever hele handlingen gjennom Fiona.

Fiona blir gjennom hele boken konfrontert med tanker og følelser som står i sterk kontrast til den juridiske virkeligheten som er hennes hjemmebane. Hun er fullt i stand til å håndtere jussen men hun er på gyngende grunn når hun møter det unge mennesket Adam. Hun blir stilt overfor flere dilemma. Hele tiden vakler hun mellom en kald, profesjonell distanse og et varmt personlig engasjement, uten at hun klarer å forene disse retningene. Hun opptrer nokså uklart og det får konsekvenser. (Kanskje.  Eller ville det ha gått sånn likevel?)

Utfordringene hun møter gjennom kontakten med Adam og krisen i ekteskapet hennes får henne til å se på andre sider av livet hun lever med nye øyne - den selvvalgte barnløsheten, det at hun har latt jobben og karrièren ta så stor plass og hvor mye betyr kjærligheten.

Jeg syntes boken var lettlest, dvs. den er lett skrevet og er samtidig engasjerende i måten den berører viktige spørsmål på. Etterhvert ble jeg nokså glad i Fiona, og jeg ønsket at hun skulle komme videre i livet sitt uten å drukne i skyldfølelse. For meg var dette likevel ikke noen stor leseropplevelse. Noe av grunnen til dette er at jeg ikke er så imponert over boken rent språklig. McEwan skriver her i en svært kortfattet stil, noen steder nesten en ren oppramsing av hendelser - det blir rett og slett litt "skolestil" over språket i enkelte partier, særlig i begynnelsen.

På pluss-siden vil jeg trekke frem at han er sterk i  beskrivelsene av tanker og reaksjoner hos en kvinne i slutten av 50-årene. Spesielt de motstridende følelsene hun har overfor mannens tillitsbrudd når han vil ha en affære med en yngre kvinne.  Hun føler seg dypt såret, er fast bestemt på å ikke ville ha noe mer med ham å gjøre, og likevel klarer hun nesten ikke holde øynene fra mobilen for å sjekke om han har sendt melding.

Jeg liker også godt at han presenterer store og små dilemma og problemstillinger uten selv å ta stilling, og han beskriver hovedpersonenes handlinger og reaksjoner uten å dømme - det er ingen moralske pekefingre, og ofte er det ikke heller klart hva som ville være de riktige handlingene.