Av og til liker jeg å lese svenske bøker på svensk, det er så mye som ikke blir oversatt til norsk. Norli i Oslo har et godt utvalg og denne plukket jeg opp når jeg var der i høst.
Jana er på vei til sitt barndomshjem, til tvillingbroren Bror som holder på å forgå i drukkenskap og ensomhet i utkanten av den den (oppdiktede) norrlandske småbyen Smalånger. Fra bussen har hun et stykke å gå, det er oktober og været er elendig og verre blir det. Det er en annen som også er ute og går i uværet. Det er John som Jana nesten ikke kjenner igjen. John er noe eldre enn henne, amatørmaler og har en dårlig behandlet leppe/ganespalte. Hun blir med ham hjem for å varme seg litt, og varme blir det på mer enn en måte. Slik begynner Karin Smirnoff sin debutroman som ble nominert til den gjeve Augustprisen, ikke verst for en debutant på over 50 år.
Denne boka traff meg som et skudd, selv om jeg slet endel med språket i de første kapitlene. Det er det visst en del svenske lesere som også har gjort, har jeg skjønt. Smirnoff bruker mange dialektord og har et veldig rett frem språk, nesten litt brutalt, og i tillegg skyr hun unna store bokstaver og tegnsetting så godt hun kan. Bare etter punktum er det stor bokstav, ikke i navn og navnene blir gjerne slått sammen til et ord. Men dette ble jeg vant til etter hvert. Jeg syntes det var en uttrykksmåte som var med på å beskrive hovedpersonen og fortelleren Jana.
Bror holder på å gå i hundene, og Jana vasker og ordner opp. Det gjør hun også hos klientene sine når hun får seg jobb som hjemmehjelp. Og jo lengre hun blir der jo mer kommer frem om saker ting som har skjedd i bygda. Vi får samtidig hennes egen historie (og brors historie), bit for bit. Allerede i de første kapitlene skjønner vi at tvillingenes oppvekst har vært preget av en brutal og voldelig far og en mor som ble hundset og som heller ikke stilte opp for barna sine, det har også vært brutale seksuelle overgrep. Jana hater minnet om sin far, men like mye hater hun sin mor som glattet over og lot det vonde skje. Hun har ikke sett henne siden hun flyttet hjemmefra som tenåring.
Bygda har mange andre vonde minner. Maria, bygdas femme fatale som var gift med John og var Brors (og svært mange andre menns) besettelse ble funnet død midt i en blomstereng bare noen måneder før Jana dukker opp. Og er det riktig at hun var Brors og Janas halvsøster?
John og Jana henger for det meste sammen. Han har noen svært mørke sider som gjør at Jana ikke helt kan ha tillit til ham, men hun kjenner likevel en sterk dragning mot ham. Men er det hennes barndomserfaring med en voldelig far som hun henger fast i, er forholdet deres usunt for Jana?
Gjennom boka blir Jana tvunget til å gå i dybden i flere av bygdas og sine egne hemmeligheter, tildels mot sin vilje. Noen avsløringer tar nesten knekken på henne, men hun kommer helskinnet fra det. Er hun blitt sterkere eller bare enda mer hardhudet?
Jeg elsket denne boka og måten Jana fremstår på som rå, sår og brutalt ærlig, nesten ubarmhjertig. Det gjør vondt å lese om all volden, men Jana jobber seg gjennom minnene og boka fungerer nesten som en renselse.
I fortsettelsen, "Vi for upp med mor" skal vi møte morens barndomsbygd som er knuget av en religiøs sekt som minner om lestadianerne. Den har også fått gode anmeldelser, og den må jeg lese.