Denne kjøpte jeg i en bokhandel i Varna på vår lille solferie i Bulgaria i august i fjor. Jeg var som vanlig på jakt etter en bok av en lokal forfatter. Jeg fant bare noen få bøker oversatt til engelsk og denne så mest lovende ut. Den var ikke bare lokal i den forstand at den var av en bulgarsk forfatter, men den har handlingen lagt til byen Nessebar ved Svartehavskysten - et populært utfluktsmål fra Golden Sands, Albena og hva de nå heter alle badestedene.
Boken handler om Manda i to faser av livet hennes. Først som en liten jente som vokser opp hos bestemoren Nikula på (slutten av?) 60-tallet. Vi er på høyden av det sosialistiske Bulgaria. Moren må reise bort for å jobbe. Nikula har et stort hus der hun tar imot turister fra Tsjekkolovakia og hun har en en innholdsrik hage. Her har Manda det materielt sett relativt trygt, men Nikula er en tyrann og Manda får mere juling enn kjærlighet. Hun har det faktisk bedre når bestefaren av og til er hjemme fra sine forskjellige arbeidsoppdrag i forskjellige land i Øst-Europa. Manda er en våken og nysjerrig jente og går ikke av veien for enkelte vågale barnestreker og det må hun lide for. Av og til får hun trøst og støtte hos nonnene i klosteret like ved, men etterhvert blir også det nedlagt. Som en rød tråd får vi presentert en rekke lokale matoppskrifter. De er med på å gi boken et jordnært preg og knytter på en måte den unge jenta til naturen og jorda.
Resten av boken følger Manda 40 år senere som en identitetssøkende 50-åring i et demokratisk Bulgaria. Hun er psykolog og forfatter. Hun er fraskilt, har en sønn som snart er voksen og en elsker, Cristos som er en god del yngre enn henne og som hun er livredd for å miste. Vi følger Manda på reiser til bl.a. Moskva, Osaka i Japan, til en karibisk øy og til et slags hippielignende alternativt kollektiv et sted i det indre av Bulgaria. Hun er preget av rastløshet og rotløshet. Mot slutten av boken har hun igjen slått seg ned i det gamle familiehuset ved Svartehavet og nærmer seg en slags indre avklaring. Også den andre delen av boken er fylt av matoppskrifter, og de fleste av disse (alle?) er samlet i et lite hefte som ligger inni boken.
Jeg holdt noen ganger på å falle litt av når jeg jobbet meg gjennom andre delen av boken. Det kan være vanskelig å se noen retning i den voksne Manda sitt liv. Men kanskje det er litt av poenget? Manda beveger seg rundt i mange forskjellige miljøer med en tilsynelatende voldsom livsappetitt. Samtidig har hun et litt distansert forhold til mange av miljøene hun møter. Aller sterkest opplever jeg dette når hun er i Moskva, en by hun skildrer med stor avsky, så stor at jeg tror det må være forfatteren sin avsky som kommer frem. Men også når hun oppsøker forskjellige alternative miljøer beskriver hun disse med en slags ironisk distanse. Likevel oppfatter jeg at det er der hun føler seg mest hjemme i den grad hun klarer å føle seg hjemme noe sted.
Dette kunne også ha vært en selvbiografisk bok, det er mange trekk ved Manda som minner om forfatterens liv. Virginia Zaharieva er også psykolog, forfatter, dikter, fraskilt og har en voksen sønn. Hun kan i alle fall ha hentet en god del fra sitt eget liv som bakgrunnsmateriale for boken.
Den første delen var på alle måter en fin barndomsskildring i et Øst-Europa der folk gjerne trakk seg tilbake fra det sentralstyrte samfunnet og samlet seg om familien. Kontrasten til den andre delen er stor - nå er det friheten som gjelder. Alt er mulig - alt er lov. Den andre delen var mer krevende å lese, men det er mye godt å si om den delen også. Kanskje også fordi friheten er mer krevende? Zaharieva er svært god på å skildre et åpent kreativt og samtidig svært sårbart menneske som Manda. Jeg må også nevne at det er artig å sammenligne hennes møte med hippiekollektivet på 2000-tallet med mine egne opplevelser av hippietiden på 60-tallet - den inntreffer på en måte med en 40 års tidsforsinkelse.