fredag 28. april 2017

Jørn Lier Horst: Blindgang


Blindgang - 
      Jørn Lier Horst



Jeg lånte to kriminalromaner til påsken men jeg leste denne etter påske og den andre har jeg ikke begynt på ennå. Av norske krimforfattere er vel Horst min favoritt for tiden. Jeg har nå lest tre av William Wisting-bøkene og føler at jeg kanskje må holde litt igjen så jeg ikke går lei. Jeg likte svært godt denne boken.

Plottet her er en forsvinningssak som Larvikpolitiet ikke har klart å komme videre med. Det dukker opp et tips som gjør at politiet finner bilen til den forsvunne drosjesjåføren. Så finner Wistings datter Line sammen med venninnen Sofie en gjenstand i en avlåst safe i huset som Sofie har arvet. Dette funnet gjør at Wisting kommer videre i forsvinningssaken - men det involverer samtidig en drapssak som et annet politikammer jobber med - og William Wisting må tråkke på en del ømme tær for å komme til bunns i begge disse sakene.

Etterforskningen går fremover i et rolig tempo - lag på lag blir avdekket. Det er nettopp skildringen av det nitidige politiarbeidet som jeg synes er styrken i disse bøkene, men det er også dramatiske sekvenser som drar oss videre mot oppklaringen som ikke overraskende handler om narkotikasmugling. Løsningen er svært troverdig. Vi kommer nær nok på William Wistings privatliv til at han blir et levende menneske for oss, men ikke så mye at det overtar for kriminalfortellingen. Dette er den lengste boken jeg har lest av Lier Horst, men likevel ikke mer enn 380 sider.

Heldigvis har jeg mange Wistingbøker igjen å lese!

Bergsveinn Birgisson: Soga om veret


soga_om_veret_stor
Denne boken var Bergsveinn Birgissons debutroman etter at han hadde gitt ut noen diktsamlinger. Den ble gitt ut på norsk etter "Svar på brev i frå Helga" som han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for.

Denne boken er bygd opp som en samling dagboksnotater fra den unge mannen Halldor Benjaminsson. Han bor i en liten bygd i Geirmundarfjord nord på Island der han livnærer seg som fisker. Boken er en levende skildring av livet i et avsides og ofte trangt fiskersamfunn på Island men den er også en skildring av Halldor sitt liv, hans tanker og betraktinger, traumer, sorger og gleder. Orginaltittelen er rett oversatt "Landskap er aldri toskete". Jeg synes det er en bedre tittel, for selv om været alltid er tilstede og viktig hver eneste dag i Halldor sitt liv synes jeg tittelen gir været enda mer plass enn det har i teksten, og det blir kanskje litt for mye.

Selv i det lille samfunnet er det litt av hvert å skrive om - det er den egenrådige og nokså nevrotiske presten, det er brødrene Ebeneser og Bernhard som aldri kan være enige om noen ting, og det er den erfarne fiskeren Dugfus som har lært Halldor det han kan om fiske og som synes det er tungt å etterleve alle de nye påbudene og reguleringene som ofte legger hindringer i veien for dem. Det dukker også opp besøkende som filosofikaren og som poetikaren og ikke å forglemme et par husholdersker.

Det er godt og ofte underfundig skrevet. Men et stykke ut i boken føler jeg det er noe som mangler. Boken har mange likhetstrekk med "Svar på brev frå Helga", ikke minst språklig. Den boken syntes jeg var storartet, men den ble hele tiden drevet frem av kjærlighetshistorien. et tilsvarende driv savner jeg litt her. Men mot slutten endrer det seg igjen, det er mye som skjer og vi blir ikke minst bedre kjent med Halldor selv, hans bakgrunn og hans spøkelser. Avslutningen synes jeg er flott med et lite tilsnitt av overnaturlige hendelser som passer godt inn med den åpne slutten.

Jeg tror boken hadde vært enda bedre dersom vi hadde blitt mer kjent med Halldor sitt "indre liv" litt tidligere i boken, det kunne ha skapt mer spenning gjennom alle fortellingene. I begynnelsen var Halldor umulig å plassere også aldersmessig - jeg oppfattet ham som en middelaldrende mann, men så skal han ikke være mer enn 28 år, og da blir blant annet hans forhold til kvinner mer forståelig. Men til tross for disse innvendingene synes jeg dette er også en svært god bok og den var en glede å lese. Jeg liker godt måten Birgisson får dagligdagse hendelser rundt fisket i denne boken (og sauehold i den andre) til å bli levende og dramatiske. Naturen lever med hele tiden - noen ganger dramatisk, andre ganger bare i små skildringer av planter og blomster. Aldri er vel myrull beskrevet vakrere enn i denne romanen.


Virginia Zaharieva: 9 rabbits



Denne kjøpte jeg i en bokhandel i Varna på vår lille solferie i Bulgaria i august i fjor. Jeg var som vanlig på jakt etter en bok av en lokal forfatter. Jeg fant bare noen få bøker oversatt til engelsk og denne så mest lovende ut. Den var ikke bare lokal i den forstand at den var av en bulgarsk forfatter, men den har handlingen lagt til byen Nessebar ved Svartehavskysten - et populært utfluktsmål fra Golden Sands, Albena og hva de nå heter alle badestedene.

Boken handler om Manda i to faser av livet hennes. Først som en liten jente som vokser opp hos bestemoren Nikula på (slutten av?) 60-tallet. Vi er på høyden av det sosialistiske Bulgaria. Moren må reise bort for å jobbe. Nikula har et stort hus der hun tar imot turister fra Tsjekkolovakia og hun har en en innholdsrik hage. Her har Manda det materielt sett relativt trygt, men Nikula er en tyrann og Manda får mere juling enn kjærlighet. Hun har det faktisk bedre når bestefaren av og til er hjemme fra sine forskjellige arbeidsoppdrag i forskjellige land i Øst-Europa. Manda er en våken og nysjerrig jente og går ikke av veien for enkelte vågale barnestreker og det må hun lide for. Av og til får hun trøst og støtte hos nonnene i klosteret like ved, men etterhvert blir også det nedlagt. Som en rød tråd får vi presentert en rekke lokale matoppskrifter. De er med på å gi boken et jordnært preg og knytter på en måte den unge jenta til naturen og jorda.

Resten av boken følger Manda 40 år senere som en identitetssøkende 50-åring i et demokratisk Bulgaria. Hun er psykolog og forfatter. Hun er fraskilt, har en sønn som snart er voksen og en elsker, Cristos som er en god del yngre enn henne og som hun er livredd for å miste. Vi følger Manda på reiser til bl.a. Moskva, Osaka i Japan, til en karibisk øy og til et slags hippielignende alternativt kollektiv et sted i det indre av Bulgaria. Hun er preget av rastløshet og rotløshet. Mot slutten av boken har hun igjen slått seg ned i det gamle familiehuset ved Svartehavet og nærmer seg en slags indre avklaring. Også den andre delen av boken er fylt av matoppskrifter, og de fleste av disse (alle?) er samlet i et lite hefte som ligger inni boken.

Jeg holdt noen ganger på å falle litt av når jeg jobbet meg gjennom andre delen av boken. Det kan være vanskelig å se noen retning i den voksne Manda sitt liv. Men kanskje det er litt av poenget? Manda beveger seg rundt i mange forskjellige miljøer med en tilsynelatende voldsom livsappetitt. Samtidig har hun et litt distansert forhold til mange av miljøene hun møter. Aller sterkest opplever jeg dette når hun er i Moskva, en by hun skildrer med stor avsky, så stor at jeg tror det må være forfatteren sin avsky som kommer frem. Men også når hun oppsøker forskjellige alternative miljøer beskriver hun disse med en slags ironisk distanse. Likevel oppfatter jeg at det er der hun føler seg mest hjemme i den grad hun klarer å føle seg hjemme noe sted.

Dette kunne også ha vært en selvbiografisk bok, det er mange trekk ved Manda som minner om forfatterens liv. Virginia Zaharieva er også psykolog, forfatter, dikter, fraskilt og har en voksen sønn. Hun kan i alle fall ha hentet en god del fra sitt eget liv som bakgrunnsmateriale for boken. 

Den første delen var på alle måter en fin barndomsskildring i et Øst-Europa der folk gjerne trakk seg tilbake fra det sentralstyrte samfunnet og samlet seg om familien. Kontrasten til den andre delen er stor - nå er det friheten som gjelder. Alt er mulig - alt er lov. Den andre delen var mer krevende å lese, men det er mye godt å si om den delen også. Kanskje også fordi friheten er mer krevende? Zaharieva er svært god på å skildre et åpent kreativt og samtidig svært sårbart menneske som Manda. Jeg må også nevne at det er artig å sammenligne hennes møte med hippiekollektivet på 2000-tallet med mine egne opplevelser av hippietiden på 60-tallet - den inntreffer på en måte med en 40 års tidsforsinkelse.

mandag 10. april 2017

Orhan Pamuk: Uskyldighetens museum



Jeg har lest og likt mange av Orhan Pamuks bøker. Den beste jeg har lest var "Snø", litt tung å komme igjennom men så full av forskjellige handlinger og fortellinger som var vevd inn i hverandre - kjærlighetshistorie, kriminalhistorie, politiske spenninger. Denne boken er svært annerledes. Jeg var ikke så veldig begeistret for den, men det har likevel vært verdt å jobbe seg gjennom de 650 sidene.

Boken handler om rikmannsønnen Kemal som forelsker seg i, og innleder et forhold til den mye yngre Füsun, en fjern slektning fra enklere kår. Han har samtidig et forhold til Sibel som er fra samme samfunnsklasse og miljø som ham. Kemal er forelsket men beholder likevel forholdet til Sibel og de har et gigantisk forlovelsesselskap der også Füsun er gjest. Så forsvinner Füsun og Kemal innser at han har mistet henne. Når Kemal oppdager at Füsun er tilbake igjen i Istanbul bryter han forlovelsen med Sibel. Füsun har giftet seg, og det unge paret bor hjemme hos hennes foreldre. Kemal klarer å få innpass i familien som en slags husvenn. Moren og faren til Hüsun liker han godt og ser han nok også som et godt parti hvis ekteskapet til Füsun skulle gå overstyr. Füsuns ektemann er lidenskapelig opptatt av film og ser på Kemal som en økonomisk støtte. Og Füsun synes også det er greit at den gamle kjæresten stikker innom, og hun har lyst til å bli filmskuespiller.

Og dette blir livet til Kemal de neste årene. Sitte sammen med familien til Füsun, spise kveldsmat og se på TV. Av og til dra på kino med Füsun og hennes ektemann. Og så samler han på gjenstander. Dette begynte han med da han og Füsun var elskere. Nå er dette blitt en lidenskap for ham som erstatning for kjærligheten. Han tar med seg alt mulig som kan minne ham om Füsun, sigarettsneiper, saltkar fra bordet, kjøkkenredskaper hun har brukt. Dette er også selve rammen for boken - hvordan Kemal bygger opp et museum av ting som minner ham om sin elskede.

For meg blir handlingen i boken nokså sær. Boken er lagt i munnen på Kemal som jeg-person. Han forteller åpent om sine feil og mangler og sin nokså håpløse kjærlighet. Likevel opplever jeg ham som en nokså grunn person. Kjærligheten handler mest om hans behov for sin elskede, og vi skjønner egentlig ikke helt hva som er så enestående ved denne Füsun utover hennes ytre skjønnhet. Men det er noe ved boken likevel - den er et enestående portrett av Istanbul og av dagliglivet i de nokså sekulære miljøene vi møter, både de rike restaurant- og bargjengerne og de fattigere familiene som får all sin underholdning fra TV-apparatet i stuen som står på hele tiden. Og hele tiden får vi sideblikk på den politiske utviklingen - for eksempel militærkuppet i 1980 og det påfølgende portforbudet.

Og så dette med museet. Mot slutten av boken reiser Kemal rundt i verden og gjør seg kjent med alle slags museum for å kunne bygge opp sin egen samling. En samling som på den ene siden bare består av gjenstander som en person (som egentlig ikke er så interessant for andre enn Kemal) har berørt - hva er vitsen med det?. På den andre siden stiller dette oss overfor spørsmål om hvordan ting, gjenstander kan være et bilde på en person, på livet som er levd.

Det var langdrygt å lese denne boken - men jeg angrer ikke.


Han Kang: Levende og døde



Han Kamg er en koreansk forfatter. Hun fikk Man Booker International Prize for "The Vegetarian" i 2016. Den boken ble opprinnelig gitt ut i 2007 mens denne ble gitt ut i 2014 og kom på norsk i 2017. Den engelske tittelen er "Human Acts". Begge titlene synes jeg passer godt på denne boken.

Han Kang skriver her om brutale hendelser i Sør Korea. I 1980 er det et folkeopprør i Gwangju i den sørlige delen av landet. Opprøret ble slått brutalt ned av et regime som ble stadig mer autoritært og voldelig. Det er forskjellige fortellerstemmer i boken og alle dreier seg om handlinger rundt den unge gutten Dong-Ho som vi møter helt i begynnelsen av boken der han leter etter liket til en venn av seg blant likene som er plassert utover i en gymsal. Etterhvert blir han engasjert i arbeidet med å sortere, identifisere og stelle likene som det stadig kommer flere av. Utover i boken blir det flere og flere personer som på en eller annen måte har truffet Dong-Ho eller hvis skjebne på en eller annen måte er knyttet til de samme hendelsene. Vi beveger oss også litt fremover i tid, noen er fengslet etter opprøret, senere møter vi folk som sliter med å leve med sensuren  og fortielsen om det som skjedde.

I tillegg til å fortelle alle disse historiene reflekterer Han Kang også over grunnleggende spørsmål om ondskap og brutalitet og også om godhet - har vi det i oss alle sammen og kunne du og jeg vært bødlene under gitte omstendigheter?

Det er vondt å lese om all brutaliteten, om hvordan likene blir behandlet om soldatene og om torturen som fangene ble systematisk utsatt for i fengselet. Skildringen av volden er ubarmhjertig og direkte, men det som gjør at dette likevel ikke blir rått og spekulativt er at hvert eneste menneske, levende eller død blir skildret med verdighet. En del av fortellingene er skrevet i du-form. Det er jeg ikke vant til å lese, men her virker dette som et fortellergrep som gjør at en på en måte blir invitert inn i historien, et sted mellom fortelleren og du-personen. Jeg synes det gjør seg svært godt.