tirsdag 17. januar 2017

Nuruddin Farah: Lenker




I det svenske litteraturmagasinet Karavan nr. 3-4 2016 var det en artikkel i serien Författarfrändar der forfatteren Elise Karlsson skrev om hvordan Nuruddin Farahs bøker hadde påvirket hennes forfatterskap. Han har jeg aldri hørt om, men av en eller annen grunn fikk jeg lyst til å lese ham, og etter å ha googlet litt forsto jeg at han er en svært så kjent forfatter fra Somalia som bl.a. har vært omtalt i fbm Nobelprisen, og en del av bøkene hans er oversatt til norsk. Så lærte jeg det!

"Lenker" handler om Jeebleh, en somalisk universitetsprofessor bosatt i New York som reiser tilbake til Somalia for første gang på 20 år. Målet med reisen er dels å besøke morens grav, dels å få kontakt med barndomsvennen Bile hvis niese er forsvunnet, sannsynligvis kidnappet. Boken ble gitt ut i 2003 og handlingen utspiller seg i et Somalia etter den mislykkede amerikanske intervensjonen og før den fundamentalistiske Al Shabaab-gruppens herjinger. Jeebleh ble fengslet under diktatoren Siad Barre, og ble landsforvist før diktaturet ble oppløst i 1991.

Boken har noen ganske sjokkerende åpningsscener når Jeebleh lander på flyplassen i Mogadishu og blir møtt av en ukjent person som hjelper ham med transfer til et hotell i byen. Jeebleh er svært skeptisk til Af-Laawe men føler seg presset til å ta imot hjelpen etter å bli vitne til en grusom og meningsløs voldsepisode.

Vi møter et Mogadishu og et Somalia som er fullstendig lovløs der det er rivaliserende bander som har makten i den grad noen har makt. Min første tanke var at dette vet jeg ikke om jeg vil lese en hel roman om. Men etterhvert som vi blir mer kjent med Jeebleh klarer jeg også å møte den verden han går inn i og de menneskene han oppsøker fordi han har vært glad i dem. Svært tidlig i boken velger han å bryte flere tabuer - en av dem er å avvise medlemmer av klanen han tilhører når de oppsøker ham for å få økonomisk støtte til opprusting.

Etterhvert prøver Jeebleh å nærme seg folk som vet hvor moren er gravlagt, men det er vanskelig å vite hvem han kan stole på. Det samme gjelder hans forsøk på å finne ut mer om hva som har skjedd med niesen til Bile - ikke en gang barnets far kan han være trygg på. Og Bile - han hører ubehagelige rykter om hva som skjedde med ham under diktaturets oppløsning og hvordan han har fått penger til klinikken han driver.

En av bokens sterke sider er at midt i beskrivelsene av et ødelagt samfunn finner vi eksempler på godhet og omsorg, ekte vennskap og stort mot. Det som av å til gjør den vanskelig å lese er at jeg ikke forstår hvordan det er mulig å overleve i et land der volde herjer så sterkt. Hva er grunnen til at Jeebleh og vennen Bile ikke blir drept av de krigsherrene og forbryterne de utfordrer? Jeg ser ikke dette som noen svakhet ved boken, det er mer det at jeg ikke forstår kodene i dette hardt prøvede samfunnet. Boken har ellers et greit språk, men det er vanskelig å si hvor nært det er originalen, for ikke snakke om hvor nært det er Farahs eget språk. Men historien flyter godt, det blir spennende å følge handlingen og de viktigste trådene blir fulgt opp. På slutten vet vi likevel ikke helt bakgrunnen for kidnappingen og for alt lureriet rundt morens gravsted, men det tror jeg ikke det er meningen at vi skal få vite heller.

Dette var et svært interessant innblikk i en del av Afrika som jeg kjenner svært dårlig. Men jeg er enig med en anmelder om at den norske tittelen ikke er så god. På engelsk heter boken "Links", og det får jeg bedre til å passe med alle de merkelige forbindelsene som finnes mellom folk og klaner og underklaner. "Lenker" minner mer om folk som er bundet på hender og føtter, som under et diktatur, og det er ingen treffende beskrivelse. Jeg er heller ikke begeistret for forsidebildet. Men jeg er nysgjerrig på å lese mer - kanskje en av de bøken Farah har skrevet som har en kvinne i hovedrollen?

Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord



Dette er boken der historikeren Ivo de Figueiredo forteller om sin søking etter sin fars historie. Jeg leser sjelden bøker av denne typen, jeg synes ofte selvbiografi/eringdringsbøker blir for private. Men da jeg hørte Ivo de Figueiredo fortelle om boken og lese fra den på litteraturuken på Sting i høst ble jeg helt fanget inn og måtte kjøpe boken der og da. (For de som ikke vet det er Sting et utested i Stavanger med en kulturell profil). Det som jeg ble mest fascinert av var nok beskrivelsen av det kulturelle møtet mellom det portugisiske miljøet blant goaneserne på Zanzibar og det norske samfunnet i Langesund på 60-tallet.

Nå har jeg lest hele boken og den innfridde forventningene! I tillegg til at det er en svært god bok har det nok betydd endel for meg at det er flere krysningspunkt mellom mitt eget liv og fortellingen hans. Jeg og mannen min besøkte Zanzibar i 1996 og har gått gjennom gatene i steinbyen. Vi har også vært i Goa på en 4-dagers tur på den tiden da jeg jobbet i Bangalore i India og har sett den gamle hovedstaden med de store og forfalne kirkebyggene. Og jeg er også en frafallen katolikk og kjenner meg godt igjen i beskrivelsene av det katolske miljøet i Norge på 60-tallet men også i følelsene av både noe kjent og noe fremmed når du går inn i en katolsk messe overalt i verden.

Familien til faren, Xavier, kom opprinnelig fra Goa, den lille portugisiske kolonien på Indias vestkyst. De fleste goaneserne var etniske indere som hadde overtatt mye av portugisernes verdier, religion, språk og levemåte. Den katolske kirken sto sterkt. Svinekjøtt smaksatt med eksotiske urter og krydder var en viktig del av kostholdet. Men det var økonomisk stillstand og oldefaren Aleixo Mariano de Figuerido flyttet til britisk Øst-Afrika på slutten av 1800-tallet. Der begynte han som postmester for sultanen på øya Pemba, nord for Zanzibar. Senere flyttet familien til Zanzibar og videre til Kenya. De tilhørte et goanesisk samfunn alle disse stedene. De hadde opprinnelig portugisisk statsborgerskap, men fikk en slags status som "nesten" tilhørende det britiske kolonisystemet. Nesten - men ikke helt.

Det var turbulente tider i koloniene i Afrika på begynnelsen av 60-tallet, og Xavier blir sendt til England for å utdanne seg til ingeniør. Der treffer han hun som skal bli Ivo sin mor, Marit fra Langesund. De blir et par og etter at Xavier er ferdig utdannet gifter de seg og slår seg ned i Langesund. Det var slett ingen selvfølge at det skulle gå slik, deres forskjellige bakgrunn skapte utfordringer i begge familiene, bl.a. hadde Xavier lenge forhåpninger om at Marit skulle konvertere til katolikk, men slik gikk det ikke.

Xavier bar nok på en tung bagasje, etterhvert ble det problemer i familielivet og han fremsto som en til tider brutal ektemann og en krevende og ikke alltid like kjærlig far. Foreldrene ble skilt, og etter noen år mistet Ivo helt kontakten med sin far.

Når Ivo bestemmer seg for å nærme seg faren igjen er han selv 45 år og faren bor i Spania. Han begynner med å reise for å bli bedre kjent med farens barndomshjem og de stedene der slekten hans har tilknytning til. Reisen bringer ham til USA (der farens søstre bor), til Pembo, Zanzibar og Nairobi. Han skriver slektens historie samtidig som han forteller om sin egen reise som i seg selv ikke er spesielt interessant annet som en ramme rundt historien. Det som jeg synes han får veldig godt frem er hvordan hans familie levde i et samfunn der mange raser og folkegrupper levde fredelig, side ved side, under det han beskriver som glassklokker. Folkegruppene ser hverandre, kjenner til hverandre, men blander seg ikke. Ingen åpne konflikter, men et utstudert hierarki der de innfødte afrikanerne er på bunnen og britene øverst. Når koloniveldet sprekker, kommer konfliktene frem, alt er usikkert, ingen er helt trygge. Hans familie klarer seg likevel godt, de blir ikke rammet av vold og de fleste søsknene klarer seg bra ute i verden.

Så oppsøker han omsider faren. Det blir ikke noe enkelt møte, men de får en slags kontakt, en slags bro de kan møtes på. Ivo får bl.a. en kassett som viser seg å inneholde en muntlig beretning om da faren følger sin far, Michael Joseph på en reise til Goa i 1977, like etter at skilsmissen mellom Xavier og Marit er et faktum. Michael Joseph har prøvd å få arrangert et ekteskap med en goanesisk kvinne som han håper skal ta seg av ham på sine gamle dager, og på vegne av søsknene følger Xavier ham for å forhindre at han blir lurt. Det viser seg å være et smart trekk, ekteskapsagenten en en svindler, prinsessen er en frosk og det blir ikke noe bryllup. Michael Joseph får i stedet en rolig alderdom i Boston med døtrene rundt seg. Ironisk nok blir Ivo selv senere involvert i en historie med Xavier og en giftelysten kvinne fra Filippinene som har lignende trekk

På slutten av boken reiser Ivo til Goa for å nøste opp de siste restene av slektshistorien. Han møter et Goa som er svært forskjellig fra den portugisiske enklaven som oldefaren reiste fra. Goa i dag er en fullt ut indisk delstat. Det finnes klare kulturelle spor av den portugisiske fortiden og den katolske kirken er fortsatt en levende minoritetreligion, men dette gamle Goa representerer på mange måter fortiden. I det nye, indiske Goa har han ikke noen naturlig plass, annet enn som turist. Men han treffer likevel mennesker som kjenner familiehistorien hans og på den måten blir dette en naturlig avslutning på reisen hans.

Jeg synes Ivo de Figueiredo har skrevet en bok som blir noe mye mer en en privat reise i familiehistorien sin. Han evner å trekke ut almenmenneskelige spørsmål om identitet og tilhørighet, han gir oss også en interessant beretning om livet i det britiske Øst-Afrika både før, under og etter oppløsningen av koloniveldet. Jeg synes også han nærmer seg det vanskelige forholdet til faren på en åpen og ærlig, og samtidig respektfull måte. Jeg liker også måten han har brukt familiebilder som illustrasjon gjennom hele boken, bildene er med på å få personene til å tre tydeligere frem. Og jeg får lyst til å reise til Goa igjen!


mandag 9. januar 2017

Nina Lykke: Nei og atter nei


Denne boken er på kortlisten til P2-lytternes romanpris. Det er en svært så satirisk roman om livet i middelklasse-Norge. Den nokså pertentlige lektoren Inger lever i et ytre sett vellykket ekteskap med den nesten like pertentlige byråkraten Jan. De har sex en gang i uken. Ingers største bekymring er hennes tenåringssønner som bare snakker til henne når de trenger penger og som ikke har lært å tørke seg bak slik at hun alltid må koke de møkkete trusene deres.

Jan har nettopp fått en avdelingsdirektørstilling i departementet. Hans 15 år yngre kollega Hanne er verpesyk - hun ønsker seg en partner og helst en hun kan legge egg med. Hun legger ut sine garn og Jan lar seg villig fange. Dette er mer spennende sex enn den ukentlige seansen hjemme! De holder det gående i halvannet år, men så må han etterhvert gjøre et valg. Han forteller det til Ingrid og legger det frem som et åpent dilemma. Men for henne er det ikke noe dilemma, det er et klart og greit brudd. Så følger vi trekantforholdet videre.

Ingrid etablerer en ny tilværelse. Hun finner ut at det er greit å klare seg uten mann og barn og legger opp til å leve det enkle liv som hun tar ut til det helt ekstreme. Jan er nå fanget i et nytt forhold der alt slett ikke er så spennende som før. Hanne er ikke lenger en fri fugl på jakt etter nye erobringer men en del av et parforhold der hun må kjempe mot å miste reviret sitt - i tillegg til at hun har fått to urenslige stesønner. Hun blir sur og gretten.  Det var ikke en sånn elskerinne Jan hadde sett for seg - kanskje er gresset grønnere et annet sted?  Dette blir etter hvert nokså vilt og ganske morsomt. Det kan minne litt om Fay Weldon i hennes velmaktsdager.

Boken veksler mellom de tre hovedpersonenes vinkling. Det fungerer veldig bra å møte de ulike forventningene de har til livet og til hverandre og se på hvilke måter de blir innfridd.

Jeg humret meg gjennom boken, men jeg kan likevel ikke si at den var en fulltreffer. Jeg savner noe positivt, en motvekt til satiren, en slags normalitet. Det er en god satirisk roman, men jeg undres likevel på hvorfor denne kom på kortlisten til fordel for noen andre gode norske romaner jeg har lest fra 2016.

Anna Gavalda: Livet, til det betre



Jeg så filmen "Saman er ein mindre aleine", men leste aldri boken. Det var en nydelig film som gjorde meg glad og varm. Denne boken har mange likhetstrekk - vi er i Paris, vi møter unge mennesker som lever nokså middelmådige liv og spenningen ligger i små, uventede hendelser.

Denne romanen er i tre deler som hver handler om en person som livet har stoppet litt opp for men som opplever å få sin tilværelse utfordret i møte med et menneske og kaster seg ut i livet på nytt. Det er ellers ingen sammenheng mellom historiene. Tror jeg da, jeg leste bare de to første. Anna Gavalda skriver lett og litt humoristisk med stor varme og innlevelse i personene hun har befolket sitt univers med.

Mathilde har kuttet ut kunsthistorie og lever i stedet av å skrive falske nettkommentarer for svogeren sin. Hun deler en liten leilighet med to andre jenter og de har nettopp pusset opp for en stor sum som hun skal overbringe huseieren men så glemmer hun igjen vesken sin. Katastrofe!!! Hun får hjelp av den litt ufikse og tjukke kokken Jean Baptiste og så er hun tilbake igjen i sin vanlige tilværelse - men var det ikke likevel noe med JB? Men hvordan skal hun finne ham igjen?

Yann fra Bretagne med en litt bondsk bakgrunn lever bra som selger og har kapret en flott dame, Melanie som er fra en litt finere familie og som er flink til å sette folk rundt seg på plass - bl.a. naboer som ikke har helt styr på barnevogn og hvor søplet skal plasseres og sånt. En dag er trappen sperret av et skap og Yann hjelper naboene Alice og Isaac å få det opp i leiligheten deres og får en sjokk-kur av gjestfrihet og varme som får ham inn  på et helt annet spor i livet.

Så langt er alt greit, men dessverre, jeg blir likevel ikke helt berørt av det som skjer. Jeg får inntrykk av at Gavalda har konstruert disse historiene for å få frem noen poenger og for å skape en Feelgood stemning. Forfattere gjør jo slike ting, det er jobben deres, men for at det skal bli bra må personene våkne til eget liv og jeg opplever dessverre ikke at de gjør det. Bråkjekke Mathilde som blir forsagt og spak i jakten på sin kokk - jeg tror ikke helt på henne. Kjøkkenet til Alice og Isaac har så mye keramikk, kunstkataloger og kandelabre at de kunne ha gjort det bra som antikvariat, den fantastiske rødvinen produsert av venner på egen vingård - er det dette som har manglet i livet til Yann?

Jeg stoppet uten å ha lest siste del av romanen - ikke fordi den er dårlig, for det er den ikke men fordi jeg har andre bøker som jeg heller vil bruke tid på. Kanskje boken trenger å bearbeides av en filmregissør for å gjøre inntrykk på meg?

Gunstein Bakke: Havende



Da jeg begynte å lese denne boken ble jeg betatt av språket. Det er poetisk, lekende, malende og fullt av metaforer. Boken har tre parallelle historier som henger sammen rundt livet til kvinnen Julia Pastrana. Hun var født i en liten landsby i Mexico på 1800-tallet med en lidelse som ga henne kraftig skjeggvekst og et forstørret kjeveparti. Hun ble vist frem på varieteer og show over hele verden og i boken er hun høygravid og på reise i Russland. Når Julia døde ble kroppen balsamert og stoppet ut og fortsatt vist frem. Slik ble hun levebrødet for impresarioen og ektemannen både i livet og i døden. Liket hennes havnet i Norge.

I den andre fortellingen som foregår i nåtid (2013) møter vi journalisten Kira som følger overleveringen av Julias levninger til den meksikanske staten. Kira ble gravid etter en voldtekt og har til tross for omgivelsenes råd likevel bestemt seg for å bære frem barnet. Spesielt moren har engasjert seg kraftig i å få henne til å endre beslutning. Når vi møter Kira er hun høygravid.

I den tredje fortellingen møter vi Finn, en forhutlet type som lever på en søppelfylling i Groruddalen. En dag finner han en utstoppet kvinnekropp på fyllingen som han så på utstilling på Lunds tivoli en gang i sin ungdom. Han flytter kroppen inn i det skuret han bor i og får et slags personlig forhold til henne. Det ligger vel i kortene at dette kan være kroppen til Julia som seinere havnet på museum i Oslo.

Språket i boken bølger frem mellom disse fortellingen, og kan til tider være tungt å komme igjennom. Etterhvert blir jeg litt lei av alle metaforene og bildene, jeg sliter med å finne sammenhengen mellom bildene og fortellingen, eller kanskje vi skal si fortellingene. Men jeg blir likevel drevet videre i boken. Jeg synes den tar seg opp mot slutten når vi møter begge de høygravide kvinnene i fødselsøyeblikket. Der smelter historien sammen på en rørende og nokså spesiell måte. Fortellingen fra Groruddalen blir hengende litt på siden, synes jeg, men den forsvarer på en måte sitt eget liv likevel ved at den døde kvinnekroppen får en egen tilværelse nettopp i møte med et sted for død og forråtnelse.

Jeg ser at denne boken har fått flere aldeles strålende anmeldelser. Jeg er ikke like begeistret for den, jeg synes det til tider blir for mye språk og for lite innhold.

Ann Cleeves: Cold earth


Dette er bok nummer 7 i Ann Cleeves sin serie fra Shetland der politimannen Jimmy Perez har den ene hovedrollen og den lille øygruppen har den andre. Shetland har 23000 innbyggere, nesten like mange felespillere og sikkert mange flere sauer. Oljeboomen har nådd Shetland og spiller indirekte en rolle i denne kriminalromanen.

Under begravelsen av den gamle einstøingen Magnus Tait som spilte en rolle i en av de tidligere bøkene om Jimmy Perez oppstår det et kraftig jordskred. Flere hytter blir ødelagt, og under opprydningsarbeidet finner mannskapet liket av en middelaldrende, vakker kvinne. Ikke overraskende viser det seg at hun hadde vært død før skredet kom, og ikke av naturlige årsaker.

Kvinnen tilhører ikke lokalmiljøet og det tar tid før etterforskerne klarer å identifisere henne. Etterforskningen avdekker etterhvert hva som var bakgrunnen for at kvinnen var på øya. Men det er mange spor og blindspor, ikke minst fordi mange av vitnene holder tilbake en del av det de vet, fordi de har sine hemmeligheter som de vil holde på, fordi de vil beskytte sine nærmeste eller fordi de har en forbindelse til drapet. Vi er innom både gartnervirksomhet, psykologisk konsultasjon, AA, varierende gründervirksomhet, skolemiljø, forpleining av oljearbeidere, prostitusjon og hytteutleie.

Parallelt handler romanen om politifolkene Jimmy Perez som sørger over sin elskede Fran og som har omsorgen for Frans datter Cassie som sin livsoppgave. Willow Reeves, opprinnelig fra Orknøyene men jobber i Aberdeen blir etterforskningsleder. Jimmy samarbeider godt med sin kvinnelige overornede, men han går av og til egne veier og styrer like mye utfra instinkt og kjennskap til lokalmiljøet som utfra håndfaste bevis. Det er en gjensidig tiltrekning mellom de to, men det er ikke godt å si om den har livets rett. Sandy er stadig ung og uerfaren og godtar rollen som fotsoldat. Likevel er han observant på sin egen måte og kan glimte til med uventede synspunkter.

Jeg synes likevel ikke at etterforskernes privatliv får dominere, beskrivelsene av dagliglivet på Shatland spiller en viktigere rolle og er en av grunnen til at jeg liker disse bøkene. Vi blir bedre kjent med noen av de lokale innbyggerne, og det er vanskelig å vite om en av de er skyldig eller ikke. Oppklaringen går langsomt fremover, men blir mer intens mot slutten til det oppstår et forrykende klimaks. Og det viste seg at denne gangen var det min hovedmistenkte som var drapsmannen.

mandag 2. januar 2017

Jørgen Gunnerud: Byen med det store hjertet



Jeg har tidligere lest "Mistanken" av Jørgen Gunnerud. Den hadde handlingen lagt til Finnmark, og jeg likte den svært godt. I denne boken er det førstebetjent Knut Moen som har saken og handlingen er lagt til Oslo. Åttende bok om Knut Moen, og min første.

Knut Moen er et positivt bekjentskap og jeg syntes mye var lovende i starten av boken. Moen kommer godt i gang med en uløst forsvinningssak som ikke overraskende blir til en kriminalsak. Det er mange interessante tråder mot eiendom, hotellvirksomhet, narkotika og familiekonflikter. Så havner Moen utenfor politiet på grunn av en sak om ulovlig innførsel av alkohol, mye tyder på at han har falt i en felle. I resten av boken opptrer Moen som privat etterforsker. Jeg synes dessverre boken taper mye på det. Han tenker som en politietterforsker men uten politiets muligheter til spaning, avlytting, bruk av offentlige registre osv. Riktignok har Moen litt kontakt med tidligere kolleger og får litt tilgang på politiets systemer på den måten, men jeg synes ikke det veier opp for disse manglene siden Moen heller ikke beveger seg lett og ledig i privatetterforskernes virkelighet.

Boken har gode naturskildringer og miljøet i byen med det store hjertet er godt beskrevet, boken har en atmosfære fra Oslos gater. Men jeg opplever etterforskningen som altfor stillestående og for meg ble det dessverre en kjedelig bok som det nesten var et pliktløp å avslutte. Det ble en krysning mellom politiroman og detektivroman uten å få med det beste fra noen av genrene. Men jeg gir gjerne Gunnerud en ny sjanse.