søndag 26. mai 2019

Ruth lillegraven: Alt er mitt


Alt er mitt

Dette er ikke en genre som jeg leser mye av - en mellomting mellom triller og krim fra et norsk besteborgermiljø. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk, men av og til er det greit å prøve litt nye forfattere.

Clara og Haavard er et vellykket ektepar som bor på Oslos beste vestkant. Clara er byråkrat i justisdepartementet. Hun er ambisiøs og har jobbet hardt med et lovforslag som skal sikre bedre oppfølging i varslingsaker om barnemishandling. Haavard er barnelege på Ullevål. En kveld kommer et poakistansk par til barneavdelingen med sin sønn som er hardt skadet. Gutten overlever ikke, og Haavard og kollegaen hans oppdager at skadene skyldtes fysisk vold og ikke en ulykke.

Denne saken utløser to brutale drap som begge får innvirkning på arbeidsplassene til ektefellene, hver på sin måte. Så nøstes historien opp med tilbakeblikk på oppveksten deres. Clara vokste opp i en vestlandsbygd med en kjærlig men plaget far og mor som fullstendig manglet omsorgsevner. Haavard vokste opp med en svært dominerende far som ikke tilga sønnen at han valgte medisinen fremfor jusen.

Vi følger ektefellene på deres arbeidsplasser - Haavard på seminar med kollega og elskerinne, Clara navigerer rundt i maktstrukturene i Justisdepartementet. Men ikke alt er som vi tror, det er flere lik gjemt i skapene.....

Boka blir fortalt gjennom de viktigste aktørene, først og frems Clara og Haavard men flere bipersoner slipper også til. Clara forteller på nynorsk, Haavard og de fleste andre på bokmål. På den måten får vi sett historein fra mange vinkler og jeg synes det passer godt. Ingen av personene lyver til oss, men de forteller ikke alt, så historien blir snudd på hodet et par ganger. Likevel ikke så mye at det blir dette som driver historien. Det blir viktigere å finne ut mer om hva som foregår i hodet på de involverte.

Jeg synes Lillegraven er god når hun beskriver maktspillet i departementet. Det er nok satt på spissen men ikke så mye at det mister troverdigheten, spesielt når en tenker på alt som har skjedd i nettopp Justisdepartementet under de to siste regjeringene. Jeg synes også hovedpersonene er godt tegnet. De blir ikke fremstilt verken sympatiske eller usympatiske, det er ikke personer jeg blir glad i, men likevel får jeg en slags forståelse for at de kan handle som de gjør.

Artig at dette er Ruth Lillegravens debut som romanforfatter. Hun har tidligere gitt ut barnebøker og diktsamlinger. Jeg likte å lese boka, men det er ikke sikkert jeg leser mer av henne.


lørdag 25. mai 2019

Ann Cleeves: Wild Fire


Wild Fire - 
      Ann Cleeves

Ann Cleeves er bestemt på at dette er den aller siste boka i Shetlandserien der etterforsker Jimmy Perez er hovedpersonen. Jeg har lest de andre bøkene, bortsett fra en kortroman som jeg nå har kjøpt på Kindle. Å lese disse bøkene fra vår "nabo" på den andre siden av Nordsjøen har hele tiden vært enren fornøyelse og jeg har gledet meg som en unge hver gang det har kommet en ny. Jeg må  innrømme at jeg lurte på om Cleeves tar livet av vår helt i denne boka, eller at det skjer en eller annen lignende katastrofe. Jeg skal ikke gå videre innpå det  her.

Som i mange av de andre bøkene skjer mye av dramatikken i skjæringslinjen mellom de lokale innbyggerne og folk som kommer utenfra på en eller annen måte. Her er det en familie som har flyttet fra London og slått seg ned med to barn. Daniel har gjort en svært vellykket påbygging av et gammelt bondehus som de nå bor i og venter flere lignende oppdrag. Helena gjør det svært bra med klesdesign basert på tradisjonelle shetlandske strikkemønstre. Deres elleveårige autistiske sønn Christopher er intelligent men trenger mye omsorg og oppfølging. Familien blir møtt med skepsis, til og med noen kryptiske truselbrev.

De omgås med familien Moncrieff. Belle er Helenas partner og manager og Robert er lege. De har fire barn og er nok mer opptatt av sine karrierer enn av barna så det er barnepiken Emma som tar seg av barna. Emma er fra Orknøyene og kom fra et ødelagt hjem der moren ble mishandlet og faren havnet i fengsel. Emma er selv ung, vakker og omsvermet og har i det siste hatt kjæresten Marnie, men moren hans liker ikke forholdet.

Den tidligere beboeren av huset til Helena og Daniel ble funnet hengt på låven før boken starter, og det ble slått fast at det var selvmord. Det var Daniel som finner liket, og denne sjokkerende opplevelsen blir en stor belastning på forholdet mellom Daniel og Helena. Så oppdages det et nytt dødsfall på den samme låven, men denne gangen er det mord. Etterforskningen ledes av Willow Reeves, Perez overordnede som han har hatt et forhold til de siste gangene hun har ledet mordetterforskning på Shetland og hun har noe med seg til øya denne gangen.....

Ann Cleeves er på sitt beste når hun beskriver hvordan et mord kan påvirke relasjoner mellom mennesker i et tett lite samfunn. Mange har større eller mindre hemmeligheter de gjerne vil skjule, og noen forteller løgn eller halvsannheter. Løgnerne behøver ikke være skyld i noe kriminelt, men har bare noe de skammer seg over. Det er flere sidehistorier som kanskje er like interessante som hovedplot'et. Tilslutt blir morderen avslørt - etter en svært dramatisk hendelse.

Det er flere gode personskildringer her, og spesielt synes jeg at Christopher og forholdet hans til moren blir svært god beskrevet. Og hvordan det gikk med Jimmy Perez skal jeg ikke røpe.

God Shetlandsreklame er dette - spørs om det ikke må bli en tur.  Jeg kommer til å savne disse bøkene, men  jeg har hørt at Ann Cleeves har en ny serie på gang.

Jon Kalman Stefansson: Omtrent på størrelse med universet


Omtrent på størrelse med universet - 
      Jón Kalman Stefánsson
    
      Tone Myklebost

Jeg har lest flere av Stefanssons bøker og liker godt måten han blander Islands natur og mennesker, drømmer og virkelighet med et språk som noen ganger er poetisk og andre ganger ubarmhjertig direkte.

Denne boken er en slags fortsettelse av "Fiskene har ingen føtter", dvs. det er ingen kronologisk fortsettelse men boken er bygd opp rundt Ari, han som nærmest rømte til København i den forrige boka og kom tilbake helt på slutten. Vi dykker ned i hans familie i flere slektsledd tilbake og boken hopper frem og tilbake mellom generasjonene.

Av en eller annen grunn engasjerte ikke denne boken meg som de tidligere jeg har lest og jeg vurderte å legge den vekk, men så kom jeg på at jeg ville sjekke om de fungerte bedre å lese papirutgaven, jeg hadde lånt den fra Ebokbib. Og det ble en helt annen leseropplevelse. Det var akkurat som jeg kom tettere på personene og jeg fikk tilbake noe av den stemningen som har fulgt meg gjennom Stefanssons tidligere bøker. Likevel var ikke dette helt topp. Jeg opplevde de mange tidssprangene som litt hesblesende og syntes det gikk litt utover det å bli skikkelig kjent med familien til Ari . Kanskje hadde jeg mistet noe ved den altfor springende og ukonsentrerte lesingen av den første halvdelen? Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at dette ikke var Stefanssons beste bok, selv om den ga meg mange fine stunder.

Som i "Fiskene har ingen føtter" opptrer det en "jeg" person når vi følger Ari, en som skal være Ari's kamerat og har fulgt ham i ungdomstiden og nå også som godt voksen. Hvem er dette? er det forfatterens egen stemme? Jeg er ikke så glad i dette fortellergrepet, en "jeg"-person som ikke har noe eget live eller historie men som følger hovedpersonen som en slags skygge.

Fortsatt er det min første Stefansson-bok, "Sommerlys", som ruver mest, den gjorde et dypt inntrykk på meg og det er mulig jeg må lese den om igjen. Og så har det kommet en ny roman ut, "Historien om Asta", jeg står på venteliste på den. Men det blir papirutgaven!

Dette betyr ikke at jeg har gitt opp å lese ebøker - det har jeg fortsatt mye glede av. Men det passer ikke på alt.

fredag 24. mai 2019

Alain Mabanckou: I morgen blir jeg tjue


I morgen blir jeg tjue av Alain Mabanckou (Innbundet)

Alan Mabanckou er fra Republikken Kongo som het Kongo Brazzaville på 60-og 70-tallet.og ikke må forveksles med det mye større Zaire, tidligere belgisk koloni og som nå heter den demokratiske republikken Kongo!!  Han gjør flere ganger i boka et poeng av dette, landets "lillebror"-status i forhold til den store naboen i sør.

Jeg hørte Alan Mabanckou på Kapittel-festivalen i fjor. Da hadde jeg lånt "Black Bazaar" på forhånd og ikke kommet i gang med den, og jeg hadde null forventninger til foredraget, men jeg var vakt og på den måten fikk jeg det med meg.

Mr. Mabanckou var et fascinerende møte. Hele mannen smilte og lo hele tiden mens han snakket - blant annet om sin oppvekst i en småby i Republikken Kongo. Hans åpenhet og entusiasme smittet over på meg, og da denne boken dukket opp på et boksalg på Sola bibliotek en stund etterpå visste jeg at den måtte bli med meg hjem!

"I morgen blir jeg tjue" handler om gutten Michel som vokser opp hos sin mamma Pauline og sin stefar Roger. Michels far er for lenge siden ute av bildet. Pappa Roger er liten av vekst men et stort menneske som tar seg av Pauline og Michel på best mulig vis. Mamma Pauline selger varer på basaren og er stort sett livlig og glad når hun ikke tenker på de to babyene hun hadde som ikke ville leve opp. Pauline har bare Michel, men mamma Martine, Rogers første kone har mange barn som gjør nytten som søsken for Michel.

Roger har utdannelse og jobber som resepsjonist på byens største hotell. Der fikk han engang en kassettradio i gave av en gjest og Michel elsker å høre på radioen sammen med pappa Roger om alt som skjer i den store verden. Mest er han opptatt av skjebnen til sjahen av Iran som er på flukt fra land til land - fordrevet som han er fra sin gamle trone. Røde Khmer herjer i Kambodsja og Idi Amin som kaller seg Kongen av Skottland men også blir jaget fra landet sitt.

Og så er det Caroline som han elsker og skal gifte seg med - inntil Mabele dukker opp, litt større og sterkere enn Michel, så hvordan skal han få Caroline til å komme tilbake til ham?

Slik følger vi Michel gjennom dagliglivet hans i byen Ponte Noir og møter verden med hans nysgjerrige og årvåkne blikk. Vi går gjennom basargatene, er med ham på skolen og på streiftog gjennom byen med vennen Lounes og vi får på den måten en fargerik presentasjon av livet i Kongo Brazzaville på denne tiden - hvordan folk lever og hva de er opptatt av. Boken er skrevet som en roman, men den er baserte på forfatterens oppvektst. Og så er den gjennomsyret av menneskekjærlighet og optimisme. Det er som jeg hører Alan Mabankous lattermilde stemme når jeg leser den.

søndag 5. mai 2019

Lars Petter Sveen: Fem skuggar


Fem skuggar

Dette er fortsettelsen av Sveen sin roman om de fem somaliske ungdommene på flukt fra somaliske terrorbander til Europa, dvs. Norge. Vi starter der den forrige boka sluttet - på Middelhavet der den vesle båten der de med hjelp av blodpenger har kjøpt seg plass. Båten kantret, og fire av dem blir reddet i land på den italienske øya Lampedusa der de blir plassert i en leir. Den femte, Aaliyah, ble ikke reddet men hun lever fortsatt videre i tankene deres og oppsøker noen av dem om natten.

Lampedusa er ikke noe blivende sted, de vil tjene penger så de kan komme seg videre. Neste stopp blir Foggia der de får seg jobb med innhøsting av frukt. Det er et regime der arbeidslederne har frie tøyler til å skvise arbeiderne og det er jungelens lov som hersker. De fier gjenlevende reisekameratene holder sammen, mer av nytte enn av vennskap, bortsett fra Aisha og Said som er søskenbarn og derfor har sterke bånd. Aisha er gravid, faren var den fryktede kommandanten Morhodes og hun gjør hva hun kan for å skjule det. Jenta Isir og gutten Khadar har også en fortid i Morhodes terrorhær - de har begge gjort handlinger som vil prege dem for livet og som de også må skjule overfor andre flyktninger.

De klarer seg en tid i Foggia, men jentene står i fare for å bli voldtatt og de blir truet på livet av noen andre sesongarbeidere. De bruker både list og vold for å komme seg videre og Said blir hardt skadet. Reisen går via Milano og Wien. Der blir Khadar igjen mens de andre tre til slutt havner på et asylmottak i Norge. Her får vi vite mest om Aisha, dels hennes egen historie og dels gjennom hennes kvinnelige verge.

I den første boka, "Fem stjerner" var fortellingen om terrorleiren. den dramatiske flukten og reisen gjennom NordAfrika det som preget boka, den var på en måte handlingsdrevet. Denne boka synes jeg mest preget av hvordan ungdommene blir preget av det de har opplevd og flyktet fra og de forferdelige opplevelsene de har hatt underveis. Den ytre handlingen, reisen gjennom Italia og Østerrike kommer litt i bakgrunnen. Dette gjør boken mindre dramatisk (selv om det er mer enn nok dramatikk i denne også) og kanskje mer tankevekkende. Ingen av hovedpersonene forteller hele sannheten om seg selv. Noe fortrenger de, noe har de diktet om på for å overleve og senere også for å kunne leve med seg selv.

For meg ble dette en sterk bok. Jeg skulle gjerne hørt noen vurderinger av dem fra andre som har erfaringer fra den samme flyktningeruten.

Svetlana Aleksijevitsj:Slutten for det røde mennesket



Nok en Aleksijevitsj-bok. Denne gangen et bredt møte med mennesker fra hele det store Sovjetsamveldet, i alle aldre og fra mange forskjellige steder. Det handler om hvordan de har opplevd overgangen fra det røde Sovjetsamfunnet gjennom  glasnost, opprør, oppløsning, kleptokrati og nykapitalisme. Det er en bok som gjør sterkt inntrykk. Vi får høre om folk som sloss for Sovjetunionen under krigen og er stolte av det, barn som vokser opp i gulag og blir tatt vekk fra foreldrene sine, om angiveri, om stolthet over Sovjetunionen, om spredning av fotokopier av bøkene til forfattere som Solsjenistsyn (En dag i Ivan Denisovitsj's liv), Pasternak (Doktor Zhivago) og Bulgakov (Mesteren og Margarita), om nasjonale konflikter som blomstrer opp når Moskva mister sitt tunge grep, om prisstigning, fattigdom og matmangel etter Sovjetsamveldet raknet.

Er det noen fellestrekk? Ja, jeg observerer at ingen har noe godt å si om de nyrike - de som klarte å få herredømme over eiendommene når Sovjetstaten gikk i oppløsning. Om det røde samfunnet derimot er det mange forskjellige synspunkter - fra stolthet over hva Sovjetstaten fikk til og til sorg sinne over all ufriheten og terrorveldet. Det er ikke mange som har noe godt å si om de lederne som var mest kjent i Vesten under oppløsningen, Gorbatsjon og Jeltsin får gjennomgå - på linje med Stalin. Det virker også som om mange folk oppfatter det som om statens kontrollapparat er blitt avløst av et annet og like tyngende regime - lovløshet, pengemakt, gangstervelde. Jeg klarer ikke å se at det er noen av intervjuobjektene som føler seg som frie borgere med et minimum av innflytelse over samfunnet.

Er da boken en hyllest til det gamle Sovjetsamfunnet? Nei, den er ikke det, den viser heller den smertefulle prosessen det har vært å forandre det enorme Sovjetunionen til mer eller mindre selvstendige kapitalistiske stater (jeg sier med vilje ikke demokratiske, for det er dessverre svært lite demokrati i de tidligere sovjetrepublikkene, ikke minst i Russland).

Til tross for at boken beskriver nokså brutale leveforhold og tilstander kommer likevel enkeltmenneskene sterkt frem, og svært mange er preget av kjærlighet og lojalitet til det store landet som en gang representerte den ene vektskålen i "terrorbalansen".