tirsdag 28. juli 2020

Sayaka Murata: Døgnåpent

Døgnåpent av Sayaka Murata (Innbundet)
En liten  bok på 157 sider om den 36-årige Keiko som jobber i en døgnåpen kiosk i Tokyo. Og ikke bare jobber hun i kiosk, hun er ikke engang fast ansatt men jobber på timebasis. Og det har hun gjort i 18 år.

Keiko er ikke som andre. Som barn var det flere episoder der hun hadde en sterkt avvikende adferd fordi hun misforsto eller overtolket signaler fra jevnaldrende eller fra voksne. Uten at jeg har så mye greie på det oppfatter det som en form for autisme eller kanskje Asberger. Hun klarte seg på et vis gjennom skoleårene og på universitetet, men hadde svært vanskelig for å få seg arbeid. Inntil kioskjobben dukket opp.

Keiko går inn for kioskarbeidet med liv og lyst. Hun lærer seg alle detaljene prikkfritt, hvilke varer det trengs mye av i godt vær og hvilke som er populære i regnvær, når det må fylles på varer, presentasjon av salgskampanjer osv.. Hun har lært seg den perfekte opptreden i en døgnkiosk, både mot kunder og mot kolleger, i alle fall når ikke det blir for personlig. Hun er i jevnt godt humør og kiosken er blitt en del av henne - hun hører lydene av den selv i søvne.

En samling gamle klassevenninner får øynene hennes opp for at hun kanskje må gjøre noen forandringer i livet sitt, for hun blir stadig konfrontert med hvorfor hun ikke har fast jobb. Eller kjæreste. Eller mann. Eller barn. Så når den tidligere ubrukelige kollegaen hennes, døgenikten Shiraha dukker opp får hun en idé. Men det faller ikke riktig ut som hun hadde tenkt seg og til slutt finner hun ut hvor hun egentlig hører hjemme.

Boken er kort og lettlest, men det er fine beskrivelser av det moderne arbeidslivet midt i millionbyen Tokyo. Det som vi ofte ser ned på som noe overfladisk, som vi foraktelig kaller Fast Food fremstår plutselig som et vesentlig element i det moderne samfunn. Det er også interessant når Keiko beskriver hvordan hun tilpasser språk og klesdrakt til andres forventninger, og helt tydelig er tilfreds med det, ja dette er faktisk svært viktig for hennes personlige trygghet.

Jeg reagerer jo først veldig på Shiharas fremtoning - ikke bare lar han Keiko forsørge seg samtidig som han kommer med det ene nedsettende kommentaren etter den andre om hennes utseende, han tillater seg også å ha et slags filosofisk forsvar for sin egen latskap. Men så forstår jeg at dette betyr overhodet ikke noe for henne - det som er viktig for henne er å ha kontroll over livet sitt. Og det får hun jo på slutten, på sin måte.


Karin Smirnoff: Vi for upp med mor

Vi for upp med mor av Karin Smirnoff (Heftet)
I boka "Jag for ner til bror" reiser Jana Kimmo til sin tvillingbror i den norrlandske småbyen Smalånger og ender opp med å redde han fra å gå under i alkoholisme. Samtidig jobber de seg igjennom minnene fra sin vanskelige oppvekst med en brutal og ondsinnet far som også var overgriper og en mor som ikke blandet seg inn.

Nå er mor Siri Kimmo død, og på dødsleiet ber hun om å få bli begravet i byen Kukkujärvi i Norrbotten der hun har en gravplass og forteller også at hun eier et hus der oppe. Hun har også et brev til Maria halvsøsteren deres som hun ber dem om å overlevere.

Så Jana og Bror pakker bilen og kjører nordover med kisten og det hele. Småbyen Kukkujärvi er dominert av en læstadiansklignende sekt der kvinnene er underdanige og alt styres av pastoren for menigheten. De får bo hos slektningen Jussi Rahanni som selv har fjernet seg fra sekten. Men allerede etter første møte med menigheten blir Bror tiltrukket av det fanatiske, men tette miljøet og bestemmer seg for å bli en del av det.

I resten av boka anstrenger Jana seg for å få Bror på bedre tanker, hun prøver seg også på moren sitt hus der et par alkoholikere har flyttet inn og nekter å slippe henne til. Hun får til slutt jobb som lærer i forming og tegning og har en viss suksess med det, selv om ungene stort sett bare har lært å tegne Jesus. Jana sin "gamle" elsker John, spøker i det fjerne, men Jussi er nærmere og tryggere og god å ha. 

Jana og Bror treffes tross alt av og til og leser igjennom Siris brev til Maria. Siri fikk Maria etter at den daværende pastoren hadde misbrukt henne og hun ble fratatt barnet ved fødselen. Maria tok sitt eget liv, men det visste ikke Siri. Det fremgår mer og mer av det lange brevet at Siri var mest opptatt av Maria som ble tatt fra henne ved fødselen.  Dette er noe av det som Jana sliter mest med i livet sitt - at hun (og bror) ikke fikk ta del i morens kjærlighet.  

Forholdet mellom Siri og Maria er også en parallell til Janas forhold til Diana, Janas datter som ble tatt fra henne etter fødselen da var en jente på 16 år. Diana ønsker mer kontakt med moren - men Jana synes det er vanskelig. Det er jo først og fremst den lille babyen som hun savner og alle barneårene, det er ikke det samme å forholde seg til en nesten voksen dame.

Janas liv i Kukkujärvi må jo ta slutt en gang, og hun der tilbake i Smalånger der boka slutter med en skikkelig cliffhanger.

Jeg er veldig begeistret for disse to bøkene, og vet heldigvis at det er kommet ut en tredje. Den må jeg få tak i. Jeg liker meg svært godt i Janas selskap - det er noe uoppslitelig godt i henne trass i at hun gjør mange dumme valg i livet, og jeg vil helst ikke at boka skal ta slutt. Karin Smirnoff har en særegen skrivemåte. Det er korte setninger, et nesten minimalistisk språk. Hun bruker stor bokstav i starten på setningene og punktum etter, men aldri komma eller andre tegn. Alle navn skrives med små bokstaver og uten mellomrom og det finnes mange dialektuttrykk. Jeg synes det kler fortellingen - den holdes på en måte veldig, veldig ned på jorda.


Bridget Collins: The Binding

39964740. sx318
Denne boken lå i store hauger  blant nye pocketbøker i Waterstones-butikkene når jeg var i Glasgow i januar. Jeg går sjelden etter bestselgerne når jeg er på bokshopping, men syntes likevel den så lovende ut. "Gotisk" og Philip Pullman ble nevnt i samme åndedrag. Jeg elsket Pullmanns "Det gyldne kompasset" selv om jeg ikke har lest boka, bare sett filmen. Og selv om jeg leser lite fantasy, kan det jo være kjekt med litt gotisk?

Her blir vi med en gang trukket inn i et univers som ligner på vår egen verden, eller rettere sagt England på tidlig nittenhundretall. Fabrikker finnes, men ikke biler. Det meste av jordbruket er manuelt. Det er ingen kristen kultur, høytidene har andre navn som knyttes mer til årstider og kanskje til månefaser. Men det spesielle her er bøkenes rolle. Menneskene kan lese, men bøker brukes bare til å nedtegne folk sine plagsomme minner for å radere de fra hukommelsen. Denne geskjeften, kalt bokbinding (Binding) er betraktet som mystisk, kanskje litt farlig. Og det er mange tilfeller av sjarlataner og også tilfeller der folk blir presset til å  "bindes", hva med en godsherre som har tvunget tjenestejenta til seksuelle tjenester? Det finnes mennesker som går rundt nærmest som zombies etter å ha fått slettet for mye av hukommelsen sin.

Den unge Emmet Farmer er bokas hovedperson og er også fortelleren i to av bokas tre hoveddeler. Foreldrene er strevsomme bønder og han har selv en litt uklar lidelse som gjør han dårlig egnet til gårdsarbeid. Så blir han engasjer som lærling hos det litt "heksaktige" gamle bokbinderen Seredith. Hun er en seriøs utøver av yrket sitt og tar seg godt av Emmet på sin litt uvørne måte. Senere må han flytte til verkstedet til en yngre slektning av Seredith der det dukker opp en bok som inneholder noe av hans minner. En dramatisk hendelse gjør at boka havner i ovnen og brenner opp.

I andre del hører vi om Emmets barndom og ungdom hjemme på gården sammen med lillesøster Alta. Rikmannssønnen Lucian Darnay dukker opp og blir  en stadig gjest i huset, til Emmets store irritasjon - helt til en hendelse snur opp/ned på hans tilværelse. 

I den siste delen er vi tilbake i bokas "nåtid" og tar opp tråden der Emmets bok brant opp, og det er Lucian som forteller historien videre. Han treffer Emmet igjen som kan fortelle ham at det finnes en bok med Lucians navn på, noe han ikke er klar over. I festen av boka følger vi hans anstrengelser for å finne denne boka.  

Bridget Collins er flink til å beskrive den verden vi befinner oss i, enten det er landskapet på den engelske landsbygda, landsens kneiper, herregårder eller verksteder, og på den måten klarer hun å lage et univers som gjør det interessant å følge handlingen. Selve plottet er relativt enkelt, og hadde det ikke vært for all mystikken rundt folks minner og hvilken rolle de spiller for en personlighet hadde det sikkert blitt litt tynt, men jeg synes det er blitt en veldig bra roman av det.

Dette er forfatterens første voksenbok, hun har gitt ut flere fantasyromaner for ungdom. Det synes jeg  nok skinner igjennom, denne kunne kanskje også vært presentert som en ungdomsbok men har nok litt lite action til det. Men jeg synes den var like lesverdig likevel. Og bestselger er ikke noe kvalitetsstempel - verken i positiv eller i negativ forstand.

Alex Michaelides: The Silent Patient

The Silent Patient
Denne engelske kriminalromanen har vært rost opp i skyene i alle anmeldelsene jeg har lest. Alicia Berenson har drept sin ektemann Gabriel. Det er det liten tvil om, derimot er det ingen som forstår hvorfor, og hun har selv ikke sagt ett ord til noen etter at hun ble funnet ved siden av det blodige liket for seks år siden og nå er hun pasient ved en psykiatrisk institusjon.

Theo Faber er psykoterapeut og er nesten lidenskapelig opptatt av Alicia Berensons tilstand. Når det blir utlyst en stilling på klinikken søker han og får jobben. Han er overbevist om at han skal få henne til å snakke. Og det skjer gradvis en endring av Alicias oppførsel, ikke uten dramatikk, og ikke nødvendigvis til det bedre.

Theo har selv en forhistorie med en barndom  preget av vold fra hans brutale far. Psykologistudiene var en av hans veier for å prøve å kurere seg selv fra skadevirkningene.

Både Alicia og Gabriel var fremstående kunstnere, Gabriel fotograf og Alicia maler. Theo ser Alicias kunstneriske sider som en mulig vei inn til henne,  dels gjennom å vurdere bilder hun har malt og dels ved å la henne male selv. Han tar også kontakt med folk som Alicia og Gabriel hadde kontakt med for å finne ut mer av det som har skjedd. Dette gjør han tvert imot retningslinjer han har fått fra institusjonen ledelse, men han synes selv at det bringer ham videre.

Vi får samtidig et innblikk i Theos eget liv, hans gleder og utfordringer og hans varme følelser for Kathryn, hans ektefelle. Men det er mørke skyer i horisonten - Theo får gradvis inntrykk av at Kathy treffer en annen.  Samtidig får Theo dannet seg et bilde av forholdene før og rundt drapet.

Alicia har en dagbok som vi får bruddstykker av underveis. Det fremgår at Alicia ofte så en skikkelse utenfor huset deres i perioden før drapet, og dette blir også bekreftet i noen av de samtalene Theo har med personer som kjente henne.

Helt på slutten tar boka en helt ny vending, og det er her jeg ikke følger alle de positive omtalene boka har fått. Det viser seg at det meste vi har lest må sees på med hel andre øyne. Det er ikke noe galt med det, i og for seg, men måten dette er gjort på synes jeg bryter med forfatterens "kontrakt" med leseren. Noen synes kanskje dette er genialt, jeg synes ikke det fungerer godt nok til at det blir troverdig, og da faller det helt igjennom fra min side.




Ingvar Ambjørnsen:: Ingen kan hjelpe meg

Ingen kan hjelpe meg
"En lesereise med Elling" , står det på forsiden, og på neste side "En lesereise i Michel Houllebecqs Lanzarote".

Det fremgår ikke hvorfor akkurat boka Lanzarote ble gjenstand for Ellings første litterære fremstøt. Elling oppfatter forfatteren som en man "ikke frivillig drar på hyttetur med", en mann som virker uflidd, forfyllet, misfornøyd og i oppløsning. Dette er ikke akkurat noe som den pertentlige Elling pleier å bli tiltrukket av, men det kan være at nysgjerrigheten hans blir vakt av anmelderkommentarer som "lidenskap forvandlet til perversjon" og "et sardonisk mesterverk". Han kaster seg i alle fall ut i leseropplevelsen.

Vår roman er på 10 kapitler, et for hvert kapittel i "Lanzarote". Starten er ubetalelig, Elling lever seg inn i situasjonen når Michel, hovedpersonen, oppsøker reisebyrået for å finne en reise i januar han har råd til som ikke bør være til et muslimsk land selv om han har våte tanker om en libanesisk kvinne han har hatt det gående med på en swingersklubb. Det viser seg at det eneste han har råd til er Kanariøyene, og det blir Lanzarote.

Så følger vi Elling gjennom  kapittel etter kapittel mens Michel forlyster seg med Lanzarotes uteliv, med stadig mer utartede sexscener. Hans opplevelser beskrives ifølge Elling med det ene tabuordet etter det andre. Og så oppstår det en komplikasjon for Elling, for hans vertinne Annelore Frimann-Clausen oppdager at han leser en bok om øya der hun og hennes ektemann hadde en deilig ferietur i de tidlige årene av deres ekteskap, og kan ikke hun få låne boka når han er ferdig med den?  Dette kommer til å plage Elling gjennom hele boka. For hvordan kan han si nei? Og hvis hun leser boka, hva vil hun tenke om ham som kan lese en bok med så mange perversiteter?

Elling leser og leser mens han steker makrell,  om de to tyske, litt mannhaftige lesbene, om belgieren med bart og et uheldig møte med kameler. Han spiser rundstykke med ost og paprika mens Michel treffer noen fra swingersklubben i Holmestrand. Elling leser  blir mer og mer grotesk mot slutten, og så er det et etterord om et vulkanutbrudd på Lanzarote på 1700-tallet. Elling får også sitt eget etterord, og det var det.

Og hva sitter jeg igjen med selv? Noen fornøyelige møter med Elling som har endel sylskarpe kommentarer underveis, men ellers blir dette i overkant for mye livstrøtte seksuelle utskeielser for meg, selv om det er Elling sin filtrerte utgave jeg leser. Jeg undres på hva som er Ambjørnsen sin mening med boka - er det sånn han leser Houllebecq?  Det inspirerer i alle fall ikke meg til flere møter med denne forfatteren. Elling kan jeg derimot godt treffe igjen.

søndag 26. juli 2020

Sherwood Anderson: Winesburg, Ohio

Jeg har lest at Elizabeth Strout, forfatteren av bl.a. Olive Kitteridge, Mitt navn er Lucy Barton og Olive, again har vært inspirert av denne boka av Sherwood Anderson. Siden jeg liker bøkene hennes svært godt fikk jeg lyst til å sjekke ute denne boka. 

Sherwood Anderson skriver fra første halvdel av nittenhundretallet, han døde i 1941. Novellene i boka hans er for det meste korte og beskriver vanlige mennesker i tildels nokså dagligdagse situasjoner i den vesle småbyen, men det er som regel et eller annet poeng, noe går på tverke, eller kanskje det heller løser seg, det skjer en liten forandring i noen sitt liv, folk møtes eller går fra hverandre. Det er ingen helter eller skurker, men menneskenes svakheter blir skildret med varme og forståelse.

Sentralt i boka er  den unge journalisten George Willard. Han er til stede, observerer, enkelte blir tiltrukket av ham som en som de kan betro seg til, av og til er han selv sentral i fortellingene men som oftest er han i bakgrunnen. Kanskje det er en del av Sherwood Anderson selv i ham?Men jeg synes likevel ikke "Winesburg, Ohio en en roman om George Willard slik "Olive Kitteridge" med alle sine småbyhistorier er en roman om nettopp Olive Kitteridge. Istedet er det en roman om småbyen, om alle uforløste lengsler og drømmer som finnes der, om det pulserende livet og samtidig om det stillestående og litt knugende.

Det var en strålende bok å lese og et ypperlig tidsbilde av livet i småbyen på  begynnelsen av nittenhundretallet.

Arno Geiger: Vi har det bra

Denne boken plukket jeg opp i bokbyen Tvedestrand. Det er en familiehistorie fra etterkrigstidens Østerrike og jeg syntes den så lovende ut.

Alma og Richard har nettopp fått datteren Ingrid når tyskerne marsjerer inn under Anschluss i 1938, fra før har de sønnen Otto. Det blir slutten på Richards karriere som forretningsmann.

Syv år senere, i 1945 streifer den 15-årige  Hitlerjugend-gutten Peter rundt i gatene for å forsvare byen mot russerne 

Freden i 1945  bringer med seg håp, men ikke nødvendigvis lykke. De første ti år etter krigen lever Østerrikerne med skyggen av Sovjetunionen over seg. Richard gjør en politisk karriere. Ingrid treffer den åtte år eldre Peter og de blir et par. Den voksne (men likevel ikke helt voksne?) Peter livnærer seg på strøjobber og på inntekter fra lisensene til spillet "Hvem kjenner Østerrike" som han har store forventninger til. Ingrid studerer medisin. Dette er ingen "match in heaven", og Richard blir rasende og tar avstand fra Ingrid ut når hun insisterer på å beholde Peter.

Alma står på ingen måte sammen med Richard i hans avvisning av Ingrid og Peter, og det er mye annet som skurrer i ekteskapet deres også, ikke minst Richards utroskap. Hun har måttet legge bak seg sin egen yrkeskarriere og dyrker nå sin hobby - birøkting. Når de blir eldre forfaller Richard og blir gradvis dement og sykehjemspasient og Alma bor alene i det store huset. 

Trass i alle konfliktområdene i og rundt Ingrid og Peter holder de sammen og får to barn, Sissi og Philipp. Philipp. Peter jobber med trafikkplanlegging og Ingrid er lege og trekker samtidig det tyngste lasset i hjemmet. Men så drukner den ellers svømmedyktige Ingrid i en tragisk ulykke. Peter gjør en hederlig innsats som alenefar til den svært utfordrende tenåringen Sissi og den lille, engstelige Philipp. 

Vi møter Philipp helt fra begynnelsen av boka da han overtar det gamle huset etter Alma. Han er nå en voksen mann, men har fremdeles noe uforløst over seg, jeg synes jeg ser den usikre, redde, morløse gutten i ham fremdeles. Han har et forhold til en gift kvinne, meteorologen Johanna som kommer og går når det passer henne. Huset er fullt av gamle gjenstander og minner, duene har rasert loftet og taket er i en elendig forfatning.Johanne finner et par "handymen" fra Ukraina til å hjelpe til med saneringen og arbeidet med dette og alle minnene som dukker opp blir en gjenganger i romanen. Ellers får vi bruddstykker av familiehistorien fra 1938 og frem til 2001 sett gjennom de forskjellige familiemedlemmene sin side.

På den måten bygger Arno Geiger gradvis opp et familieportrett og samtidig et portrett av Wien og Østerrike i hele etterkrigstiden. Det blir bare bruddstykker, men likevel nok til at vi kommer litt innpå hver enkelt og dikter videre på historiene selv. Jeg synes dette fungerer svært godt og det gir meg også lyst til å sette meg mer inn i Østerrikes etterkrigshistorie.  Det snakkes ikke noe særlig om Østerrikes støtte til Hitlertyskland under krigen i boken, men denne fortielsen ligger på en måte under som et bakteppe.

Denne boka er et eksempel på perler som kan dukke opp i gode bruktbokhandlere. Selv om den fikk strålende anmeldelser lå den nok under radaren når den kom ut i 2008 og da går det bare et par år før den forsvinner ut av markedet. Heia bokbyene!!!

Kjell Westø: Den svovelgule himmelen

Kjell Westö: Den svovelgule himmelen
Av Kjell Westö har jeg tidligere lest "Svik 1938", en bok jeg likte svært godt.  Siden jeg stort sett er interessert i finsk litteratur gikk jeg løs på denne som kom ut et par år senere, i 2017.

I denne romanen er hovedpersonen en ung gutt fra relativt beskjedne kår, faren er fra landet og har jobbet seg opp til en jobb som assisterende butikksjef i en hvitevarebutikk. Han har et ok forhold til foreldrene som ikke har et like godt forhold til hverandre. Han er født i 1959 og når han er ti år leier familien et lite torp nær sjøen ved Ramslandet. Det er på sine sykkelturer der ute han møter den jevngamle Alex Rabell, og de to guttene kommer til å henge mye sammen. Så er det Alex' søster Stella som han også blir kjent med. Familien Rabell eier Ramsvik gård, et stort gods på halvøya der de tilbringer hele sommeren. 

Når skolen begynner flytter de tilbake til Helsingfors og opprettholder en viss kontakt der også, men det er først og fremst gjennom somrene på Ramslandet de er sammen, og etterhvert blir hovedpersonen og Stella et par.  Han blir også trukket mer inn i livet til familien Rabell og opplever at livet er ikke ndvendigvis så lykkelig selv om tilgangen på penger er stor.  Faren til Alex og Stella, Jacob er sjelden tilstede og gjennom enkelte hendelser oppdager vi etterhvert hvorfor. Moren, Clara er mer opptatt av sine elskere enn av barna sine. Farfaren, gamle Poa hersker over familien som den tyrannen han er.

Romanen kommer først og fremst til å dreie seg om livene til hovedpersonen, til Stella til Alex og til en del personer i det ungdomskullet de tilhører. Hovedpersonen og Stella elsker hverandre, men dras likevel i hver sin retning, Alex utvikler seg til en nokså kynisk og manipulerende ung mann. Den brutale Jan-Roger blir en slags høyre hånd for Alex, så er det Kristier Tuominen som er vennlig mot alle og blir hundset av Jan Roger, Linda som hovedpersonen tidvis har et forhold til, Karine som gifter seg med Alex. Men forholdet mellom Stella og hovedpersonen går likevel som en rød tråd gjennom handlingen, gjensidig eller ensidig tiltrekning, sjalusi, spenninger og aldri noen egentlig avklaring.

Mange interessante skjebner blir skildret i romanen, flere dypt tragiske. Den som burde vært mest interessant er vel hovedpersonen, men dessverre kommer vi ikke helt inn på ham. Han blir en person som beskriver forholdene rundt seg, og det at vi ikke får noe navn på ham er kanskje tilsiktet. Det viser seg også at ikke alt han har fortalt oss stemmer helt, dette blir han konfrontert med en gang mot slutten av romanen. Dette kunne vært interessant nok, men jeg klarer ikke å bli nok engasjert i ham til at jeg egentlig bryr meg.

I det hele tatt ble jeg litt skuffet over denne romanen som jeg hadde store forventninger til. Jeg syntes ikke at konfliktene i dette ungdomsmiljøet som ble skildret angikk meg noe særlig. 

lørdag 4. juli 2020

Patrik Svensson: Åleevangeliet

Åleevangeliet av Patrik Svensson (Ebok)
Dette er den beste boka jeg har lest på lenge! Jeg så et intervju med forfatteren på Lillehammer for et par år siden og ble litt interessert, men det var først når Morten Strøksnes hadde en samtale med Patrik Svensson og Thorolf Kroglund på den digitale litteraturfestivalen i mai i år at jeg virkelig fikk lyst til å lese boka, og så dukket den opp nylig på et av mine biblioteksbesøk her i Sola.

Åleevangeliet er en sakprosabok om ålen, om menneskenes forhold til og oppfatninger av ålen opp gjennom historien og om forskning på ålen. Men det er også en bok om forfatterens forhold til sin far som var ivrig hobbyfisker av ål og om de mange mer eller mindre vellykkede fisketurene til far og sønn. Også farens egen forhistorie blir berørt.. Han hadde en ukjent og uinteressert biologisk far og en kjærlig og omtenksom stefar som alltid har vært farfar for forfatteren. Og på den måten trekker han sammenligninger mellom sitt eget noe usikre opphav og ålens betydelig mer usikre opprinnelse.

For det er mye som er usikkert ved ålen, hvor den kommer fra, hvordan den forplanter seg, hvordan yngelen finner frem til ferskvannsystemene og den voksne ålen finner tilbake til Sargassohavet og hvor den blir av når den dør. Ålen er tusenvis av år gammel, og allerede Aristoteles var interessert i og skrev om ålen. Er den en egentlig en fisk? Har den kjønnslig forplantning eller oppstår den av leire i sjøen? Er den tvekjønnet? Slike spørsmål ble diskutert og utredet opp gjennom  historien, for lenge var det ingen som hadde observert en fullvoksen ål på vei i havet mot sin gyteplass, selv om det var kjent at den ikke la egg i innsjøene der den tilbringer det meste av sitt liv. 

I dag "vet" vi at all europeisk og amerikansk (ja, det finnes en art som lever i amerikanske vannsystemer også!) ål kommer fra Sargassohavet og at den en gang i sitt voksne liv slutter å spise, søker seg tilbake til havet og svømmer mot Sargassohavet samtidig som kroppen utvikler kjønnsorganer.  Dette "vet" vi fordi forskere har gjort iherdige anstrengelser i å følge yngelens veier mot Europa og Amerika og lete opp voksen, kjønnsmoden ål på sin siste reise. Og særlig det siste har ikke vært lett. 

Ennå er det ingen som noensinne har observert gyteferdig ål i Sargassohavet eller har funnet død ål som har gjort seg ferdig med forplantningen. Og kanskje vi ikke får vite noe mer heller, for ålebestanden er dessverre kraftig på retur enten det nå skyldes overfiske, miljøgifter eller regulering av innsjøer og elver. 

Helt nytt for meg var det også at det også finnes ål i Asia som kommer fra Stillehavet. Den har visstnok også ett eneste gyteområde midt i Stillehavet et sted og ellers en nokså lik oppførsel til vår "egen" ål.

Jeg er selv ellers totalt uinteressert i fisk og fiskerier men denne boken falt jeg fullstendig for. Jeg ble grepet av forfatterens egen begeistring og han klarer å formidle det mystiske, det ukjente, det nesten overnaturlige ved denne skapningen. På den måten fanger han litt av det magiske ved hele skaperverket (hvis jeg som ikke-troende kan bruke et sånt begrep om naturen). Jeg liker også alle beretningene om forskere helt fra Aristoteles til idag som har vært opptatt av ålen, og spesielt synes jeg det var interessant å høre om Rachel Carsons og hennes fortellinger om dyrene som lever i havet, og spesielt som ålen som hun også var fascinert av. Kanskje jeg må lese boka hennes "Under the Sea Wind?"

Jeg var veldig begeistret for Morten Strøksnes "Havboka" og selv om den var nokså forskjellig fra denne ser jeg også en del likhetspunkter - livet i havet og menneskenes forhold til dette livet opp igjennom historien, bruk av historiske anekdoter og sitater,  entusiasmen for bokens tema, sammenveving av fortellingene om håkjerringen/ålen og forfatterens egne opplevelser og ikke minst en skrivemåte som gjør dette til litteratur.