Gaute Heivoll: Forklaringen

I sin siste roman er Gaute Heivoll på Sørlandet, nærmere bestemt Kristiansand og han skriver om hendelser fra virkeligheten. Gaute Heivoll er virkelig på hjemmebane når han dikter liv i virkelige hendelser.

I november 1967 blir Eli på 15 år funnet knivstukket og død i et skogholt like utenfor sentrum, ikke så lenge etter hun og venninnen Kristin hadde følge hjem fra skolen. Byen er i sjokk. Men politiet får fort en ung mann i søkelyset. 21-årige Arne Isaksen er kjent fra politiet for voldsepisoder og "upassende oppførsel" overfor kvinner. Han blir regnet som tilbakestående. Under forhør tilstår Arne forbrytelsen. Han blir fengslet og saken regnes som oppklart.

Men det er noe som ikke helt stemmer i Arnes forklaring og jo nærmere de kommer inn i saken jo mer uforståelig blir det. Og så kommer det en annen tilståelse...

I boka følger vi etterforskningen nøye i beste kriminalromanånd, men samtidig får vi høre hva som foregår i tankene på flere av de involverte. Dette kan av og til være ganske forvirrende, for det er ikke alltid et logisk mønster i disse tankene og det førte i alle fall meg på villstrå flere ganger. Jeg så også flere mulige gjerningspersoner i menneskene rundt den stille og beskjedne Eli. 

Det viktigste ved boka er ikke hvem som gjorde denne ugjerningen, det er heller å beskrive hvor mye som kan befinne seg i menneskesinnet og hva slags følger det kan få. Faren for at politiet kan fremkalle falske tilståelser blir jo berørt i boka, men blir egentlig ikke gjort til et hovedpoeng, slike som jeg kanskje hadde forestilt meg det ut fra bokomtalelsene.

Dette er en god roman, men av bøkene jeg har lest av Heivoll er jeg nok mest glad i "Over det kinesiske hav", og denne kommer ikke helt opp der.

Ia Genberg: Detaljerna

Dette er en svensk roman, vinner av Augustpriset 2022 og bokvalget mitt var inspirert av en forfattersamtale på litteraturfestivalen på Lillehammer i år, 2023. Eller der det riktig å kalle dette en roman?  

I en slags oppvåkning fra sykdom og isolasjon under pandemien skriver Ia Genberg om møter med fire personer  som har betydd mye for bokas jeg-person gjennom livet. (Bokas jeg-person kan godt være forfatteren selv, men ikke nødvendigvis). Det er hennes tidligere samboer/kjæreste Johanna, den ustadige og stadig dramatiserende venninnen Niki, den chilenske sjarmerende men nokså egoistiske Alejandro og sist men ikke minst moren Birgitte som ble utsatt for et overgrep i ung alder og aldri kom helt over det.

Hver av disse personene får sitt eget avsnitt i boka der Ia Genberg forteller åpent om gleder og sorger, om hva de opplevde sammen, om konflikter og problemer, om hva de hadde felles, de gode stundene, de katastrofale. I det siste avsnittet om Birgitte skildrer hun moren med ømhet og overbærenhet, men like varmt beskriver hun forholdet til faren som var en trygg og omsorgsfull person hele livet hennes, også etter moren og faren ble skilt.

Underveis i lesingen spør jeg meg selv om hva det er disse personene har felles, hva er egentlig meningen med boka? Jeg har lest anmeldelser som påpeker at den er en inngående skildring av 90-tallet - det kan hende, men mitt 90-tall er det i alle fall ikke. Er alt dette selvopplevd - i beste autofiksjons ånd? Det aner jeg ikke, og jeg synes ikke det spiller noen rolle heller. Men når jeg nå har lest ut boka, og særlig etter det siste kapitlet føler jeg at boka (og jeg) har landet på en eller annen måte. Det er som om forfatteren har våknet til live igjen gjennom å betrakte et liv gjennom disse fire fortellingene.

Noen punkter som jeg finner interessante - de fire hovedpersonene har alle sammen personlighetstrekk som man godt kunne finne på å gi en eller annen diagnose, men bortsett fra Birgitte blir det aldri gjort noe forsøk på dette fra forfatterens side.  Jeg-personens biseksualitet kommer frem der det er naturlig men blir  ikke problematisert eller gjort noe vesen av. 

Alt i alt lander jeg på at dette likevel er en roman og en svært god en.

Tove Alsterdal: Rotvälta

En svensk krim der handlingen er lagt til et lite bygdesamfunn i Norrland. Politikvinnen Eira Sjödin er flyttet tilbake til hjembygden sin for å ta vare på sin mor med begynnende demens. 

Olof Hagström kjører sørover på E4 på vei til Stockholm for å avlevere en bil, men når han nærmer seg Ådalen tar han en omveg mot sitt barndomshjem der han ikke har vært siden han var 14 år. Når han nærmer seg huset hører han hundeglam og ser vann som renner ned fasaden. Han tar seg inn i huset mot sine beste instinkter og finner hunden innestengt og i andre etasje ligger faren, Sven Hagström død på badet med et blødende sår i magen..

Eira får ansvaret for å etterforske drapet, og Olof Hagström blir fort den mistenkte. Olof som måtte rømme bygden mistenkt for voldtekt og drap på den unge jenta Lina. Han hadde tilstått udåden og det ble ingen rettsak på grunn av hans lave alder. Kanskje har han noe å hevne faren for? Men etter hvert viser det seg at denne saken ikke er så opplagt, det er forhold som svekker mistanken mot Olof og Eira må utvide undersøkelsen. Så blir Hagström-huset blir påtent og Olof holder på å stryke med. Saken får enda større dimensjoner.

Det blir en riktig omfattende kriminalsak av dette og historien om voldtekten og drapet på Lina kommer også i fokus. Eira er ung og uredd og prøver å snu hver en stein for å komme til bunns i saken, og får ikke alltid støtte av sine overordnede i dette. Men det blir virkelig ubehagelig når etterforskningen kommer altfor nær hennes egen familie. Eira var selv bare seks år når Lina forsvant, men hennes storebror og kameratene hans var på samme alder som Lina. 

Intrigen er godt fortalt og bygdemiljøet fremstår som troverdig. Og så er bakteppe den store, litt dystre  Norrlandske skogen som forfatteren gjør levende for oss, ikke minst med den dramatiske rotvelte-episoden. Og så kommer hun inn på Ådalens historie med streiken i 1931 da flere arbeidere ble drept da politiet skjøt med skarpt. Tove Alsterdal har fått med utrolig mye i denne boken, og likevel virker den ikke overlesset. Eira Sjödin er en politietterforsker jeg gleder meg til å lese mer om.

"Bygdekrim" er en genre der Sverige har svært mange godt forfattere. Tove Alsterdal, Stina Jackson, Sara Strömberg og Åsa Larsson for å nevne noen.

C. J. Sansom: Tombland

Nå har jeg vært på en 800 siders reise på 1500-tallet. Den pukkelryggede hederlige advokaten Matthew Shardlake er helten og hovedpersonen i Sansoms kriminalromaner fra 1500-tallet. Matthew blir denne gangen sendt ut på et oppdrag på vegne av 15-årige prinsesse Elisabeth (som senere skal bli dronning Elisabeth den første). Det er hennes enda yngre halvbror Edvard som er konge nå.

En slektning av Elisabeths mor Anne Boleyn (Henrik den åttendes kone nr. 2 som ble halshogd), John Boleyn er fengslet for drapet på sin hustru Edith. Kan Shardlake undersøke saken, kan han bidra til en rettferdig rettergang (om det er mulig?)finnes det andre mulige skyldige? Og vår kjære advokat reiser til Norfolk sammen med sin unge assistent Nicolas Overton.

Det er en vanskelig sak, Matthew er ikke overbevist om at John Boleyn er skyldig, men finner heller ikke beviser på det motsatte. Han får noen fiender på nakken når han gjør undersøkelser og så skjer det flere mord på personer som sannsynligvis sitter inne med informasjon.

Men plutselig befinner Matthew og Nicolas seg midt i et bondeopprør og det gjør også hans gamle våpendrager Jack Barak. Matthew havner mer eller mindre motvillig som juridisk rådgiver for en av opprørslederne og vi blir «vitne» til en av de største bondeoppstandene som fant sted i England noensinne. Opprørerne hadde egentlig loven på sin side - godseierne hadde urettmessig frarøvet dem store områder som skulle være felles beiteområder. De gjør godt fra seg, men det går jo sånn som det måtte gå, det var ikke nok å ha en lovlig og rettferdig sak. Opprøret blir slått ned og lederne blir henrettet.

Mordhistorienviser viser seg å ha forgreninger langt inn i opprørsleiren og får sin forklaring helt mot slutten av boka.

Dette var kanskje vel så mye en historiebok som en kriminalroman, men jeg fulgte villig med Matthew Shardlake rund omkring i Nordfolk-området og i den enorme opprørsleiren. Sansom klarer å gjøre historien levende for oss, og personene er troverdige. Nå tror jeg ikke boka hadde tapt noe på en slankekur, den kunne gjerne vært 200 sider kortere. Men likevel, jeg synes hele serien om Matthew Shardlake er storartet å lese. Jeg lest meg igjennom hele Henrik VIII sin regjeringstid og alle hans koner og nå altså hans eneste sønn på tronen, Edvard som dør svært ung. Da kommer Elisabeth og Edvard sin halvsøster Maria den blodige til makten - blir det en ny Shardlakehistorie ut av det, tro?

Noe av det som fascinerer meg ved disse bøkene er at det i det hele tatt fantes et rettssystem på denne tida da vi ellers får inntrykk av at overklassen og kongehuset hersker grusomt og enerådende. Men det fantes nok lover og regler, rettsaker ble holdt og det fantes faktisk grenser for overklassens makt på enkelte områder. Likevel, de mektige rådde, bestikkelser florerte og lovene var utformet av overklassen.