fredag 18. oktober 2019

Gunnar Gunnarsson: Svartfugl


Svartfugl

Etter vi var på Island i sommer laget jeg meg en liste over islandske bøker jeg kan tenke meg å lese. Det blir påstått at alle islendinger med respekt for seg selv har utgitt minst en bok før de er tretti. Eller noe sånt. Så det er mye å ta av!

Gunnar Gunnarsson er en av Islands mest kjente forfattere og skrev samtidig med Halldor Laxness, men det var Laxness som stakk av med Nobelprisen, og det er mange beundrere av Gunnar Gunnarsson som ikke kan tilgi ham det. Disse historiene gjorde meg jo nysgjerrig på forfatterskapet hans, og så er Svartfugl nylig gitt ut på Solum Bokvennens forlag og godt er det.

"Svartfugl" kom ut på Island i 1929, og det er rett og slett en historisk kriminalroman, ikke oppdiktet en gang, men "True Crime". Vel, det er kanskje ikke helt riktig, dette er en roman og gir seg ikke ut for å være sannferdig, men den bygger på en virkelig hendelse fra 1802 og er Islands første kriminalroman.

Boken fortelles av kapellanen Eyolf Kolbeinsson som bor i Rødsand sogn i Bardestrand syssel. Det er en del av det nordvestlige landskapet på Island, et samfunn av halvøyer mellom trange fjorder som selv i dag regnes for ganske utilgjengelig. Ekteparet Jon Torgrimsson og Steinunn Sveinsdatter bor på gården til Bjarne Bjarneson og Gudrun Egilsdatter. Begge ekteparene sliter på hverandre og så går det rykter om en forbindelse mellom Bjarne og Steinunn.

Så forsvinner Jon, han skal ha falt ned fra et stup i nærheten av gården. Og det er ikke slutt på konfliktene på gården. En tid etter blir Gudrun alvorlig syk, men kommer seg igjen. Noen dager senere dør hun av smerter i brystet. Og så skyller liket av Jon i land - og han har ingen tydelige skader etter et fall....

Så blir øvrigheten koblet inn ved Sysselmann Scheving og vi får en etterforskning og rettergang mot Bjarne og Steinunn etter datidens lover og skikker. og ikke minst tempo - ingenting går raskt, for eksempel blir Gudrun begravet uten at det har vært holdt noen medisinsk undersøkelse. Noe kan skyldes unnfallenhet fra de involverte, men like mye at veiene er ufremkommelige og en må få de døde i jorden før de går helt i forråtnelse.

Hele bygdesamfunnet lever midt i denne tragedien og mistankene som følger, ikke minst Eyolf som føler skyld hviler på hans skuldre, kunne han avverget drapene? Eyolf blir instendig bedt om å få de mistenkte til å tilstå - det foreligger nemlig ikke noe holdbart bevis i saken, bare indisier og folkesnakk. det hadde blitt domfellelse hvis han ikke hadde gjort det.

Boken gir et godt innblikk i livet på vestkysten av Island på den tiden - hva folk driver med, hva som opptar tankene, og hvordan det står til med lov og rett. Og rettsystemet er ikke så ille. Dødsstraff var det for drap, men det var det f.eks i England heltfrem til 1965 også. Men drapsmannen ble dømt til tortur før han ble henrettet - den brutaliteten er vanskelig å fatte. Hovedfokuset er likevel på Eyolf og hans reaksjoner på det som skjer - sorgen over konfliktene i sognet han som førte til drapene,  avmektigheten han føler og hans utilstrekkelighet.

Det er ikke bare en interessant skildring av en gammel kriminalsak, det er også fine naturskildringer og det er flere av de involverte personene som er beskrevet meg god psykologisk innsikt, ikke minst Bjarne og Steinunn. Dette er absolutt en lesverdig bok som øker min nysgjerrighet på Gunnar Gunnarssons forfatterskap og Islansk litteratur i sin helhet.  Og jeg får jo lyst til å reise til Island igjen.

mandag 14. oktober 2019

Audur Ava Olafsdottir: Arr


Arr Olafsdottir

Jeg har lest en annen bok av denne forfatteren, "Regn i november". Dette er den boka hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. Jeg var litt skeptisk til denne, jeg syntes "Regn i november" hadde en del svakheter, men inspirert av sommerens reise til Island tok jeg tak i den likevel.

Temaet har likhetstrekk med en bok jeg leste for mange år siden, "East of the mountains" av David Guterson (han som skrev "Sneen på sedertrærne"). Begge handler om en mann som ønsker å ta sitt eget liv og legger ut på en reise for å skape minst mulig problemer for omgivelsene med selvmordet sitt. Og i begge bøkene møter hovedpersonen mennesker som trenger hans hjelp, og han blir etterhvert så opptatt med å hjelpe dem at han ikke har tid til å dø.

Jonas Ebeneser nærmer seg 50, nylig fraskilt men har levd de siste årene uten noe egentlig ekteskap. Han har tre kvinner i sitt liv, moren, ekskona og datteren som kona fortalte ikke var hans, like før hun gikk fra ham. Man kan vel si at Jonas er i en tilstand av dyp depresjon når han planlegger sin død. For å unngå å bli funnet av datteren bestemmer han seg for å reise til utlandet og velger et krigsherjet land for der tror han det skal bli enkelt å stikke seg bort.

Han kommer til et nyåpnet turisthotell på Balkan et sted, jeg får mest assosiasjoner til Bosnia med det kan også være Kosovo, det spiller forøvrig ingen rolle. Jonas er en handyman og har med litt verktøy og en drill, så klarer han nok å få laget et sikkert feste i taket for et solid tau. Men mye er nedslitt på Hotell Stillhet og der er dørhengsler som trenger oppstramming og vannrør som må renses for at han skal få ta seg en dusj. Og så er han i gang, for etter de første reparasjonene som i grunnen bare er for å forbedre oppholdet for seg selv blir han bedt om å hjelpe til med flere reparasjoner, først på hotellet og så baller det på seg.......

Oppholdet i dette samfunnet der han må regne med at de få mennene han treffer alle har har drept noen, der det er kulehull overalt, alle har mistet noen, mange av kvinnene har vært voldtatt - alt dette gir Jonas nye perspektiver på tilværelsen, og gradvis blir livet så uendelig viktigere enn døden.

Når boka er ferdig vet vi svært lite om hvordan det vil gå med Jonas, bortsett fra at jeg tror det blir alt annet enn at han tar livet sitt. Jonas rir ikke inn i solnedgangen, vi vet ikke om han kommer til å gjenoppdage kjærligheten, men han er sterk og klar.

Jeg kjenner igjen fortellerstemmen fra "Regn i November", men jeg liker denne boka mye bedre, kanskje fordi jeg synes forfatteren berører svært viktige tema på en fin måte - dette er rett og slett en nydelig bok. Fortellerstilen er nokså "hverdagslig", Jonas sine tanker og gjøremål dreier seg om det vesle som skjer rundt ham men nettopp i det dagligdagse får vi innblikk i det krigsherjede landet. Taxisjåføren som bare har en hånd på rattet og slipper den når han skal peke - det er bare den armen han har igjen. Sønnen til hotellvertinnen som er full av redsel etter alt han har opplevd. Steder han ikke må gå fordi de ikke er ryddet for miner ennå.

Forøvrig var jeg også svært begeistret for "East of the mountains" (som dessverre ikke er oversatt til norsk). Samme tema, svært forskjellig men også den en tankevekker om hva som er viktig i livet. 

tirsdag 8. oktober 2019

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie


Dager i stillhetens historie

Denne boken i et nydelig lite pocketformat dukket opp i bokbyen Fjærlands avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den ga henne bl.a. Nordisk råds litteraturpris i 2012. Mange lovord bakpå - det behøver ikke bety så mye, men boken grep meg virkelig.

Eva og Simon er et ektepar forbi livets middagshøyde, for å si det slik. De har hatt et godt liv sammen med sine tre døtre som nå er voksne. Men de har hver sine historier fra fortiden som de ikke snakker om, og så var det den episoden med hushjelpen Marija som de ikke snakker med sine døtre om engang.

Simon opplevde som lite barn jødeforfølgelsene i Tyskland, men han og den nærmeste familien gikk under jorden og overlevde. Eva fødte som tenåring en sønn som ble adoptert bort, det var lenge før hun traff Simon.

I de siste par årene har Simon trukket seg mer og mer inn i seg selv, i tausheten, og Eva sliter med å finne seg selv i et liv preget av den stille tosomheten som ikke passer henne i det hele tatt. Det eneste alternativet til dette livet er den totale ensomheten uten omsorgen for Simon.

Det er Eva som er fortellerstemmen og gradvis avdekker hun hvordan hushjelpen Marija kom inn i livene deres, ble en hjelp og støtte og nesten en nær venn inntil de så seg nødt til å si henne opp. Dette blir på en måte den røde tråden i boka.

Døtrene deres kjenner verken til Simons jødiske bakgrunn eller til Evas første fødsel. Jeg synes det er troverdig at Simon har lagt et lokk på den delen av fortiden sin, nærmest fordi det vil bringe minnene for sterkt frem å snakke om det. Jeg har litt mer problemer med Eva sin forhistorie. Hennes reaksjoner på den første fødselen er nokså rystende, uten å være i stand til å vise gutten ømhet og kjærlighet gjennom det halve året det tok før hun fikk summet seg til å overgi ham til adopsjon. Det står i sterk kontrast til det relativt gode og nære forholdet hun har til sine døtre. Det skurrer litt for meg - akkurat som hun har en annen personlighet i de avsnittene hun forteller om denne perioden. 

Når Merete Lindstrøm skrev boka var hun godt under 50, og jeg er litt forbauset fordi jeg synes hun skriver svært overbevisende om livet og tankene til en eldre kvinne, og dette er en av de sterke sidene ved boka. Det er også noe ved måten hun skriver på som gjør at historien kommer så nær innpå meg. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme.