torsdag 26. desember 2019

Trevor Zahra: Nanna Genoveffas hemmelige liv


Nanna Genoveffas hemmelige liv

Denne fant jeg på et boksalg i Oslo i høst. Det er første gang jeg har kommet over en bok fra Malta, skrevet av en malteser. Vi var på Malta i fjor vår, et svært spesielt og spennende reisemål som jeg gjerne ville lese noe fra.

Forfatteren er visstnok en av de mestselgende forfatterne på Malta. Her skriver han dagboken til Nanna Genoveffa, bestemor til (den antagelig oppdiktede) Renzo Camilleri Manduca hvis far overleverer ham en bunke papirer på sitt dødsleie med beskjed om å brenne dem. Men istedet leser Renzo denne fornøyelige dagboken fra livet til en landsbykvinne i de øvre samfunnslag, og det er ikke en beretning som er i tråd med de strenge reglene som gjaldt for sømmelighet i det temmelig konservative samfunnet.

Romanen er altså skrevet som er samling med "autentiske" dagboksnotater. Den morløse Genoveffa er en lidenskapelig kvinne allerede i sin tidlige ungdomstid på klosterskolen og snur senere alle steiner som  kommer i veien for hennes valg av elskere, og så får hun også den mannen hun har utpekt som sin ektemann tross farens sterke motvilje og samfunnets forventninger om at pappa bestemmer.

Genoveffa forteller uten blygsel om sitt blomstrende kjærlighetsliv, både i og utenfor ekteskapet sitt. Nå var det ikke sånn at hun hadde utenomekteskapelige affærer mens hun var gift, men det var sannelig nok av dem både før og etter livet med Zanzu. Boken er morsom å lese og er også en fin presentasjon av dagliglivet på Malta på 30 - 60 tallet, et samfunn som virker forunderlig gammeldags og innelukket. 

Laila Stien: Hjem til jul


Hjem til jul

Laila Stien kommer fra Mo i Rana der jeg selv bodde på 70-tallet. Laila Stien skriver først og fremst noveller og hun debuterte før jeg flyttet fra Rana. Men den gangen kom hun ikke under leseradaren min. Jeg leste novellesamlingen "Over elva" for ikke så lenge siden og ble vilt begeistret, så jeg ble interessert i denne boka da den dukket opp på et salg fra bibliotekets lager. 

Denne samlingen snor seg rundt en venninnegjeng som bor på et udefinert sted på Østlandet. Jeg kjenner godt igjen skrivestilen hennes. Språket er veldig "rett på", ikke mye utenomsnakk der i gården. Vi er først på hyttetur i en nokså primitiv hytte med dårlige muligheter for oppvarming. Det er mest for at ektefellene skal få prøve å klare seg selv, for de er fremdeles gift. Senere blir det flere og flere ekteskap som blir oppløst. Den enslige Susanne som flytter inn i nabolaget er nok en pådriver når det gjelder ekteskapsoppløsning.

Den første novellen om hytteturen minnet meg om en hyttetur jeg var på selv, på fjellet i påsken like ved Mo i Rana med sprengkulde og en åpen peis som eneste brukbare varmekilde i den primitive hytten med utedo og enkle vinduer. Vi måtte fyre på skift hele natta for å unngå å fryse fordervet.Det er småpussige episoder med mye velkjent samlivs-problematikk. Vi ser kvinnene fra forskjellige sider og jeg liker å lese om de samme personene i flere noveller, jeg synes det gir de nokså enkle historiene mer tyngde.  Likevel synes jeg ikke novellene kommer noe særlig lengre enn å være noe jeg kan humre litt til og nikke gjenkjennende til. Så jeg ble litt skuffet, jeg synes nok det var adskillig mer dybde over novellene i "over elva". Jeg leste boka midt i desember pga tittelen, jeg kom i skade for å tro at dette var en julerelatert novellesamling, men det var bare den siste novellen som hadde bittelitt tilknytning til jula. Men det var jo ikke boka sin skyld.

Johan Harstad: Max, Mischa og tet-offensiven



Hovedpersonen Max i denne romanen er oppkalt etter Kar Marx. Søsteren Ulrikke var oppkalt etter Ulrike Meinhof, men når hun ikke lenger var et greit ideal forandret foreldrene stavemåten. Max' foreldre var kommunister og AKP'ere i Stavanger tidlig på 70-tallet. Senere ble de mindre rødglødende, særlig faren som gjør alvor av å utdanne seg til pilot. Når vi møter Max som barn har foreldrene akkurat bestemt seg for å flytte til USA, til Long Island. Faren vil få bedre lønns- og arbeidsvilkår som pilot i USA.

Romanen kan godt karakteriseres som en oppvekstroman. Max vokser opp i staten New York med en sterk følelse av å høre til et annet sted. Han overvinner vanskene, perfeksjonerer engelsken, lærer seg til og med å tenke på engelsk. Han begynner å svømme og får kameraten Mordecai. Guttene blir trukket inn i et aktivt skoleteatermiljø og det er det som kommer til å prege oppveksten hans og etterhvert yrkesvalg.

Så er det Mischa som Max treffer når han er i femtenårsalderen. Mischa er åtte år eldre enn ham og er allerede en etablert kunstner. Aldersforskjellen er et stort drawback de første årene, men får mindre og mindre betydning. For de to blir et par som holder sammen i årevis, helt til det begynner å skurre og Mischa trekker seg ut. Men i løpet av de årene de er sammen utvikler Mischa seg som kunstner og blir svært anerkjent og ettertraktet.

Tet-offensiven henspeiler på Max' store fascinasjon for Vietnamkrigen. Han begynte å se filmer om krigen allerede før han flyttet til USA. Han var særlig opptatt av  "Apocalypse Now". Ironisk nok var det ikke så mye den politiske bakgrunnen han var interessert i, den som hadde ført foreldrene sammen i deres felles engasjement i solidaritetbevegelsen. Det var mer de kunstneriske sidene ved filmen som opptok ham, og Vietnamkrigen nærmest som kultfenomen.  Denne interessen kommer han til å bære med seg gjennom ungdomstida, helt til han blir kjent med onkelen Ove eller Owen som han nå heter. Owen som reiste til USA for musikken, for å få en karriere som jazzpianist og til slutt havner i de amerikanske Vietnamstyrkene fordi det er den eneste måten han kan få fast arbeids- og oppholdstillatelse på. Så Owen har opplevd den krigen som Max bare har sett gjennom en kameralinse.

Owen har så stor plass i boka at han kunne godt ha fått en egen plass i boktittelen. Vi følger ham litt frem og tilbake i tida men får med både hans første år som jazzmusikker, neddykkingen til et liv som transportarbeider og fabrikkarbeider og hvordan han tilfeldigvis kommer til å få dele en svær leilighet midt i New York city, en leilighet som han til slutt får overta som leietaker til en overkommelig pris. Overkommelig for Owen fordi han har fått en merkelig karriere som musiker for et firma som arkiverer og selger alle slags musikkopptak til underholdningsbransjen.

Og dette blir det roman av. En roman som jeg av og til synes godt om og av og til blir lei av. Boken er for lang, jeg synes ikke den forsvarer sine 1082 sider. Noen ganger er det side opp og side ned med utlegninger over kunstretninger som følger Mischa sine arbeider, eller om filmhistoriske betraktninger. Dette blir ofte for mye av det gode. Språket er også av og til litt for oppstyltet, litt kjekt og akademisk og jeg vet ikke helt om det er Johan Harstad som snakker sånn eller unggutten Max. Kanskje det siste, for han skriver vel litt annerledes når han forteller fra Owens liv i 3. person.  Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gjennom hele boka. Og så er det jo mye som fascinerer, ikke minst at det er en drivende god oppvekstskildring fra amerikansk forstadsmiljø. Jeg har ikke funnet ut hvor Harstad har kjennskapen sin fra dette miljøet fra, men det fungerer godt i romanen.

Det er flere interessante personskjebner her. Max sin far forlater familien for videre karriere og et annet, mer spennende og ungdommelig forhold, begge deler strander etter noen år. Max' mor klarer seg på et vis i en forstadsleilighet - hvorfor reiser hun ikke tilbake til Norge, tro? Kameraten Mordecai er et lysende skuespillertalent men har ikke noe stort talent for livet. Den som jeg synes vi får minst tak i er Mischa. Jeg skjønner Max sin fascinasjon for henne men hun omgir seg med et skall av noe betydningsfullt og jeg føler ikke at jeg kommer bakenfor det skallet. Jeg synes også forholdet mellom Max og Mischa rett og slett er litt tamt beskrevet, jeg kjenner ikke på noen erotikk mellom dem.

Den personen som ruver i boka er Max selv, han er både sår og ensom og rotløs og eplekjekk tenåring. Like omsorgsfull overfor mora som han er bitter og uforsonlig overfor faren. Han er en fremmed fugl i USA men bygger opp en slags amerikansk identitet som han lever videre med.

Mye godt i denne romanen, også noen svake sider og først og fremst trekker lengden ned.

Elizabeth Strout: Olive, again


Olive Kitteridge

Dette er Elizabeth Strouts andre bok om Olive Kitteridge. Den frittalende og litt beiske, matematikklæreren i småbyen Crosby i Maine er nå pensjonert og bor alene. Ektemannen Henry som hun hundset men likevel elsket døde på slutten av forrige bok. Oppbyggingen av boken er ellers den samme som i de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Gjennom en serie historier der hovedpersonen noen ganger har hovedrollen og andre ganger bare såvidt blir nevnt vever hun et bilde av Olive og det miljøet hun ferdes i.

Er Olive den samme? På noen måter er hun det. Forholdet til sønnen Christopher er ikke blitt lettere som vi opplever det når Chris kommer på julebesøk med sin andre kone Ann, deres lille sønn Henry og Ann sine to døtre. Det blir et vanskelig juleselskap og skylden for det kan nok deles ut nokså likt på mor og sønn.

Jack er også med, den rike enkemannen som av en eller annen grunn har lyst til å dele resten av livet med Olive. Og Olive er åpen for nye eventyr. Hun selger huset som hun og Henry fikk bygget med den fine utsikten mot havet og flytter inn i Jacks store villa. De får noen gode år sammen, og aner vi at Olive er blitt litt rundere i kantene på sine gamle dager?

I tillegg til at at vi møter mange interessante skjebner i Crosby følger vi Olive inn i alderdommen, alderdommen med sine forskjellige trivielle og ikke fullt så trivielle plager. Samlivet med Jack blir litt mer frynsete i kantene, begge to lengter vel litt tilbake til sine gamle liv med hver sin ektefelle, men de får likevel til et brukbart og nokså harmonisk forhold. Jack dør og Olive blir alene igjen, nå i Jacks store villa der hun ikke føler seg så tilpass. Et hjerteattakk setter henne tilbake, hun blir avhengig av hjemmehjelp og til slutt aksepterer hun at Chris får henne inn i en eldrebolig. Under over undre - Olive finner en "soulmate" der, Isabelle, og vi tar avskjed med Oliver Kitteridge, nå over 80 år. Det er noe som sier meg at det ikke blir flere bøker om henne.

Denne boka var fin å lese og jeg har stor sans for måten Elizabeth Strout skriver på. Olive er en figur som jeg ikke kan unngå å bli glad i trass i alle hennes feil. Jeg synes kanskje julebesøket til Christopher er et av  høydepunktene i boka. En annen var "Exiles" der vi møter brødrene Jimmy og Bob. Jimmy, den rike, flyttet til New York og hans kone avskyr barndomsbyen hans som pesten, den andre, Bob,  ble værende i Maine og hans kone er redd for storbyen. Både brødrene og ektefellene deres kjenner på ensomhet, hver på sin måte. Fantastisk skildret.

Likevel synes jeg ikke denne kommer helt opp mot den første boka om Olive Kitteridge. Kanskje har jeg ikke helt troen på at Christopher klarer å behandle moren med ømhet og respekt på hennes gamle dager, og så er det et sted der jeg synes forfatterens politiske holdninger blir litt for fremtredende og selv om jeg sympatiserer med holdningene synes jeg ikke de kler boka helt. 

Egentlig holder jeg Strouts forrige bok. "Anything is possible" for hennes beste. Der tegner hun et enda mer sammensatt bilde av en småby pålandsbygda i Maine og boka har såre undertoner og langt mer mørke enn bøkene om Olive Kitteridge, men også glimt av håp og forsoning.

lørdag 14. desember 2019

Inger Bråtveit: Dette er også vatn


Dette er også vatn

Denne boka fikk jeg av svigerdatteren min til jul. Hun bor i Suldal og kjenner forfatteren derfra. Den har ligget og ventet på meg og nå fant jeg ut at det passet å lese den.

Boka blir omtalt som en hybridroman og hva er nå det for noe?. Den har vel egentlig ikke noen gjennomgående handling men er en blanding av opplevelser til jeg-personen (henne selv? antagelig, for det meste, men kanskje ikke 100% - hva vet jeg) og refleksjoner hun gjør seg, noen ganger nesten i en essayistisk form. Men det er et gjennomgående tema og det er vann. Svømmeturer, ferier ved vann, fostervann, ubåten Kursk som er fanget under vannet. Vannet er både livgivende og livstruende.

Vi følger jeg - personen som forfatter, lærer, mor, stemor og ektefelle i noen faser av livet. Fødselen av hennes datter som mot slutten har blitt noen år. Også noen tilbakeblikk på hennes barndom gjennom noen bilder hun finner.

Hun blander også inn sitater og betraktninger rundt andre bøker. Jeg blir glad over gjensynet med Sommerboka av Tove Jansson fra Finland og Museum for betingelsesløs overgivelse av Dubravka Ugresic fra Kroatia.  Herta Müller og Nordal Grieg er også med og mange andre.

Dette høres nok nokså rart ut, og i begynnelsen lurte jeg nok også på hva hun ville med alt dette, men så lot jeg meg bare flyte med i bølgene. Da var det greit, og jeg kunne nok ha blitt der enda lenger. Fin bok!

Tara Westover: Noe tapt og noe vunnet

Noe tapt og noe vunnet


Jeg husker ikke riktig hvem som anbefalte meg denne boka, mulig det var en i litteraturgruppa som jeg går i. Jeg leser sjelden denne typen bøker (dvs historier fra virkeligheten) men ble litt interessert.

Tara Westover er en ung amerikansk forsker fra Idaho og dette er hennes egen historie. Tara er født i 1986 i en mormonerfamilie på en fjellgård eller vi kan kanskje kanskje heller si en søppelplass. Jeg hadde en oppfatning av at boka var et slags oppgjør med et pietistisk mormonermiljø, men Taras far skiller seg også ut fra mormonermiljøene i småbyene rundt og i nabostaten Utah. De fleste mormonere er frafalne i hans øyne.
Taras oppvekst er en oppvekst i fullstendig utenforskap. Alle barna til Gene og Faye (fiktive navn) er født hjemme, fødslene blir ikke registrert og foreldrene husker heller ikke fødselsdatoene og etterhvert heller ikke årstallet barna er født. De holder barna unna skolegang for såkalt hjemmeundervisning, men undervisningen er det knapt med den og går ikke stort lengre enn til grunnleggende leseferdigheter.

Taras far jobber med søppel, bilopphogging og skraphandel ved siden bygningsarbeid. Faye er urtekyndig og blir etter hvert presset av Gene til å operere som jordmor, vel og merke uten lisens eller formell utdannelse. Gene elsker nok barna sine men utsetter dem likevel stadig for livsfare der de må delta i bilopphogging og bygningsarbeid uten å bry seg om de mest grunnleggende sikkerhetsforanstaltninger. Og det går galt. Mange ganger. Alle barna opplever farefulle situasjoner og noen blir lemlestet eller får alvorlige hodeskader. Og siden sykehus er satans verk er det bare mammas urtehage som kan brukes ved tredjegradsforbrenninger og alvorlige kuttskader. Gene har også et imponerende våpenlager og organiserer et stort bensindepot når årtusenskiftet (Y2K - hvis det er noen som husker det?)  nærmer seg. Han blir litt skuffet når katastrofen uteblir.

Det er et sterkt familiesamhold i denne familien og det må det være når foreldrene har bygget opp et bilde for barna av at de er omgitt av et fiendtlig samfunn der de ikke kan stole på noen. Gene er svært opptatt av våpen men opptrer ikke selv voldelig. Det gjør derimot en av Taras eldre brødre Shawn som i likhet med faren antagelig har en bipolar lidelse. Etter han får en hodeskade begynner han å opptre voldelig, spesielt over kvinner. Foreldrene ser dette men griper ikke inn når det trengs.

Tara er et kunnskapstørst barn. Først i en alder av 17 år får hun kontakt med en undervisningsinstitusjon når hun klarer opptaksprøven på Brigham Young universitetet i nabostaten Utah. Selv om foreldrene er skeptiske lar de henne begynne.  Brigham Young er en undervisningsinstitusjon som er drevet av mormonere, så særlig revolusjonerende var ikke dette, men for Tara var det likevel et møte med verden, en verden som var fullstendig ukjent for henne. Det er der hun kommer til å spørre om betydningen av et ord som hun aldri har hørt før, og læreren og medelevene tror hun  holder dem for narr. Ordet er Holocaust. Hun få også høre om borgerrettsbevegelsen som var helt ukjent for henne. Gene er Holocaustfornekter og har sine oppfatninger om utryddelsen av jødene fra antisemittisk litteratur.

Taras liv som student er på den ene siden preget av hardt arbeid for å ta igjen all lærdommen hun har gått glipp av  i oppveksten, og hun oppnår enestående resultater som ender med et stipend til et universitet i Cambridge i England. På den andre siden prøver familien, særlig faren og Shawn å trekke henne tilbake til familien, ta avstand fra alt hun lærer i den andre tilværelsen og leve sitt liv i skyggen av farens rasistiske og fanatisk religiøse ideer.

Det er først helt mot slutten av boka vi opplever at Tara innser at hun må bryte kontakten med faren, hvis ikke han er villig til å vise henne respekt som et selvstendig menneske. Det koster henne all kontakt med moren og med alle søsknene bortsett fra de to andre som også har flyttet hjemmefra. Disse to lever i mormonermiljø men er relativt uavhengige av farens ekstreme fanatisme og tør derfor ha normal kontakt med søsteren sin.

Boka er svært godt skrevet. Kanskje ikke noe stort litterært mesterverk, men det er vakre passasjer der om fjellene hun er vokst opp under og hun er svært dyktig til å beskrive hvordan familiebåndene river og sliter i henne selv..  Det som kanskje gjør mest inntrykk på meg er nettopp dette - at hun ikke tar det bruddet med faren og broren tidligere og setter hardt mot hardt. Jeg husker når jeg selv gjorde opprør mot foreldrenes forventninger til hvordan livet mitt skulle være. Jeg valgte min vei og sto for den og det var det. Jeg hadde litt laber kontakt med foreldrene mine noen år, men det gikk seg til. Men dette var i hippietiden, det var normalt å gjøre opprør og jeg var ikke oppvokst i selvpålagt "mentalt slaveri" som Tara siterer fra Bob Marley.  Jeg får noen tanker når jeg leser dette om hva som kan skje med mennesker som vokser opp med en mur av fanatisme rundt seg, en mur som like gjerne kan komme fra en strøm av hatpropaganda fra sosiale media som fysisk isolasjon fra samfunnet. 

torsdag 14. november 2019

Thomas Bernhard: Amras


Amras - 
      Thomas Bernhard
    
      Sverre Dahl

Jeg er vært nysgjerring på tyskspråklig litteratur, og navnet Thomas Bernhard har dukket opp noen ganger, senest på et boksalg i Oslo i september. Dette var en tynn flis av en bok, og jeg leste bakpå at østerrikeren satte denne boken høyest av alle romanene han hadde skrevet.

Boka handler om to gutter som har vokst opp med en mor med en alvorlig, dødelig sykdom. Vi får ikke helt vite hvilken sykdom, det følger med epilepsi, og den ene av guttene, Walter har arvet samme sykdommen. Faren går konkurs, og foreldrene beslutter at hele familien skal begå kollektivt selvmord. Foreldrene dør, men guttene overlever og onkelen deres gjemmer dem unna i et tårn i en periode for å beskytte dem mot omverdenens fordømmelse. 

Det meste av boka, som er på bare 68 sider, foregår i dette tårnet, eller omhandler tankene til den ene av guttene, K. Noe av dette skriver han om i flere brev.  Etter en tid tar Walter sitt liv og K  utvikler tegn på sinnsykdom.

Denne boka traff meg overhodet ikke. Siden den var så kort var den grei å komme gjennom. Ifølge etterordet skulle den bl.a. handle om hovedpersonens frigjøring fra sine foreldres autoritære grep på en eller annen måte, men det med frigjøringen fant jeg aldri ut av. Livet til de to guttene i tårnet, deres sjeldne møter med livet utenfor tårnet og deres vei ut av denne sumpen (Walter sitt selvmord og K sin sinnsykdom), alt dette virket som det foregikk i en annen dimensjon som jeg ikke var interessert i å vite mer om. Sorry!

onsdag 13. november 2019

Karin Smirnoff: Jag for ner til bror


Jag for ner till bror

Av og til liker jeg å lese svenske bøker på svensk, det er så mye som ikke blir oversatt til norsk. Norli i Oslo har et godt utvalg og denne plukket jeg opp når jeg var der i høst.

Jana er på vei til sitt barndomshjem, til tvillingbroren Bror som holder på å forgå i drukkenskap og ensomhet i utkanten av den den (oppdiktede) norrlandske småbyen Smalånger. Fra bussen har hun et stykke å gå, det er oktober og været er elendig og verre blir det. Det er en annen som også er ute og går i uværet. Det er John som Jana nesten ikke kjenner igjen. John er noe eldre enn henne, amatørmaler og har en dårlig behandlet leppe/ganespalte. Hun blir med ham hjem for å varme seg litt, og varme blir det på mer enn en måte. Slik begynner Karin Smirnoff sin debutroman som ble nominert til den gjeve Augustprisen, ikke verst for en debutant på over 50 år.
Denne boka traff meg som et skudd, selv om jeg slet endel med språket i de første kapitlene. Det er det visst en del svenske lesere som også har gjort, har jeg skjønt. Smirnoff bruker mange dialektord og har et veldig rett frem språk, nesten litt brutalt, og i tillegg skyr hun unna store bokstaver og tegnsetting så godt hun kan. Bare etter punktum er det stor bokstav, ikke i navn og navnene blir gjerne slått sammen til et ord. Men dette ble jeg vant til etter hvert. Jeg syntes det var en uttrykksmåte som var med på å beskrive hovedpersonen og fortelleren Jana.
Bror holder på å gå i hundene, og Jana vasker og ordner opp. Det gjør hun også hos klientene sine når hun får seg jobb som hjemmehjelp. Og jo lengre  hun blir der jo mer kommer frem om saker ting som har skjedd i bygda. Vi får samtidig hennes egen historie (og brors historie), bit for bit. Allerede i de første kapitlene skjønner vi at tvillingenes oppvekst har vært preget av en brutal og voldelig far og en mor som ble hundset og som heller ikke stilte opp for barna sine, det har også vært brutale seksuelle overgrep. Jana hater minnet om sin far, men like mye hater hun sin mor som glattet over og lot det vonde skje. Hun har ikke sett henne siden hun flyttet hjemmefra som tenåring.
Bygda har mange andre vonde minner. Maria, bygdas femme fatale som var gift med John og var Brors (og svært mange andre menns) besettelse ble funnet død midt i en blomstereng bare noen måneder før Jana dukker opp. Og er det riktig at hun var Brors og Janas halvsøster?
John og Jana henger for det meste sammen. Han har noen svært mørke sider som gjør at Jana ikke helt kan ha tillit til ham, men hun kjenner likevel en sterk dragning mot ham. Men er det hennes barndomserfaring med en voldelig far som hun henger fast i, er forholdet deres usunt for Jana?
Gjennom boka blir Jana tvunget til å gå i dybden i flere av bygdas og sine egne hemmeligheter, tildels mot sin vilje. Noen avsløringer tar nesten knekken på henne, men hun kommer helskinnet fra det. Er hun blitt sterkere eller bare enda mer hardhudet?
Jeg elsket denne boka og måten Jana fremstår på som rå, sår og brutalt ærlig, nesten ubarmhjertig. Det gjør vondt å lese om all volden, men Jana jobber seg gjennom minnene og boka fungerer nesten som en renselse. 
I fortsettelsen, "Vi for upp med mor" skal vi møte morens barndomsbygd som er knuget av en religiøs sekt som minner om lestadianerne. Den har også fått gode anmeldelser, og den må jeg lese.

Colum McCann: Danseren


Danseren av Colum McCann (Innbundet)

Første bok jeg leste av McCann var en kortroman som ble gitt ut sammen med to lengre noveller, «Thirteen ways of looking». Jeg likte den så godt at når denne boken dukket opp i bokbyen Fjærland måtte den bli med hjem.

«Danseren» er en roman om den russiske balletdanseren Rudolf Nurejev som herjet verdens balletscener på 1960 og 70-tallet. Nurejev vokste opp i en by i Sibir. Han var et naturtalent som kjempet seg frem og opp i ballettverdenen sterkt imot sin fars vilje og ble en av de mest fremstående ballettdanserne i Sovjetrussland på slutten av 50-tallet, og i 1961 hoppet han av i Vest-Europa på en turne med Kirovballetten. Deretter lå veien åpen til de største ballettscenene i Vesten, mens veien tilbake til Sovjet og til familien hans var ettertrykkelig stengt. Nurejev blir kanskje særlig husket for sitt årelange samarbeid med den britiske ballettstjernen Margot Fonteyn. I min ungdomstid husker jeg at disse ble sett på som de beste av de beste.
Mc Cann’s roman begynner med oppveksten i et krigsherjet land og senere beskriver han livet både i småbyen i Sibir og i dansemiljøet i Leningrad, først under Stalins, senere Khrutsjovs skygger.  Mc Cann lar mange forskjellige personer beskrive Rudik: En sykepleier, søsteren Tamara, moren, mannen til den tidligere ballettstjernen Anna som oppdager hans talent og hjelper ham frem, Julia, ekteparets datter i Leningrad, av og til også en nøytral fortellerstemme. Dette synes jeg er et svært godt fortellergrep, det gjør skildringen av Nurejevs oppvekst til en storslått beretning om en ung gutts uslokkelige tørst etter dansen som en helt nødvendig del av livet, og samtidig en tørst etter livet selv. Men ikke nok med det, vi får også et innblikk i Sovjetunionen i denne perioden, hvordan det kan ha artet seg for vanlige innbyggere som vi møter.
Senere, når Rudi er blitt en verdenskjent (og etter hvert velstående) ballettstjerne hører vi hans egen stemme i et langt kapittel som omhandler perioden 1961-1971. På en måte synes jeg nesten vi kommer tettere innpå ham i andre deler av boka der det er andre som har ordet, det er noe nesten manisk flyktig over denne delen av boka. Det er stadig nye scener, nye byer, nye berømtheter, sex, dop....  Men samtidig skinner ensomheten og savnet av familien igjennom. Rudi ble dømt til syv års straffearbeid i hjemlandet for den store forbrytelsen å flytte ut av Sovjetunionen og kan ikke sette sin fot innenfor landet, han er også stadig redd for å bli angrepet og invalidisert av agenter.
Først i 1987 får Nurejev lov til å reise en kort tur til hjembyen til sin mor som ligger for døden. Det er Gorbatsjov og Glasnost og han tar sjansen. Det er søsteren Tamara som forteller om besøket. Ruri får snakket til moren der hun ligger på dødsleiet, men han er ikke sikker på at hun kjenner ham igjen. Han treffer også Julia igjen på en mellomlanding i Leningrad på vei tilbake til Wien og det blir vårt siste møte med Rudi, fortalt av Julia selv.

Jeg liker fortellerstemmene til McCann veldig godt i denne boka. På sitt beste blir det en slags symfoni som beskriver livet til et særegent og fascinerende dansegeni. Rudolf Nurejev sto for meg som selve personifiseringen av den klassiske balletten, og denne boka har brakt ham nærmere (på godt og ondt) og har også vist noen interessante biter av livet i Sovjetsamfunnet i etterkrigstiden.
Boken har også gitt meg lyst til å lese mer av Colum McCann. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg prøver meg på engelsk neste gang, tror jeg.

fredag 18. oktober 2019

Gunnar Gunnarsson: Svartfugl


Svartfugl

Etter vi var på Island i sommer laget jeg meg en liste over islandske bøker jeg kan tenke meg å lese. Det blir påstått at alle islendinger med respekt for seg selv har utgitt minst en bok før de er tretti. Eller noe sånt. Så det er mye å ta av!

Gunnar Gunnarsson er en av Islands mest kjente forfattere og skrev samtidig med Halldor Laxness, men det var Laxness som stakk av med Nobelprisen, og det er mange beundrere av Gunnar Gunnarsson som ikke kan tilgi ham det. Disse historiene gjorde meg jo nysgjerrig på forfatterskapet hans, og så er Svartfugl nylig gitt ut på Solum Bokvennens forlag og godt er det.

"Svartfugl" kom ut på Island i 1929, og det er rett og slett en historisk kriminalroman, ikke oppdiktet en gang, men "True Crime". Vel, det er kanskje ikke helt riktig, dette er en roman og gir seg ikke ut for å være sannferdig, men den bygger på en virkelig hendelse fra 1802 og er Islands første kriminalroman.

Boken fortelles av kapellanen Eyolf Kolbeinsson som bor i Rødsand sogn i Bardestrand syssel. Det er en del av det nordvestlige landskapet på Island, et samfunn av halvøyer mellom trange fjorder som selv i dag regnes for ganske utilgjengelig. Ekteparet Jon Torgrimsson og Steinunn Sveinsdatter bor på gården til Bjarne Bjarneson og Gudrun Egilsdatter. Begge ekteparene sliter på hverandre og så går det rykter om en forbindelse mellom Bjarne og Steinunn.

Så forsvinner Jon, han skal ha falt ned fra et stup i nærheten av gården. Og det er ikke slutt på konfliktene på gården. En tid etter blir Gudrun alvorlig syk, men kommer seg igjen. Noen dager senere dør hun av smerter i brystet. Og så skyller liket av Jon i land - og han har ingen tydelige skader etter et fall....

Så blir øvrigheten koblet inn ved Sysselmann Scheving og vi får en etterforskning og rettergang mot Bjarne og Steinunn etter datidens lover og skikker. og ikke minst tempo - ingenting går raskt, for eksempel blir Gudrun begravet uten at det har vært holdt noen medisinsk undersøkelse. Noe kan skyldes unnfallenhet fra de involverte, men like mye at veiene er ufremkommelige og en må få de døde i jorden før de går helt i forråtnelse.

Hele bygdesamfunnet lever midt i denne tragedien og mistankene som følger, ikke minst Eyolf som føler skyld hviler på hans skuldre, kunne han avverget drapene? Eyolf blir instendig bedt om å få de mistenkte til å tilstå - det foreligger nemlig ikke noe holdbart bevis i saken, bare indisier og folkesnakk. det hadde blitt domfellelse hvis han ikke hadde gjort det.

Boken gir et godt innblikk i livet på vestkysten av Island på den tiden - hva folk driver med, hva som opptar tankene, og hvordan det står til med lov og rett. Og rettsystemet er ikke så ille. Dødsstraff var det for drap, men det var det f.eks i England heltfrem til 1965 også. Men drapsmannen ble dømt til tortur før han ble henrettet - den brutaliteten er vanskelig å fatte. Hovedfokuset er likevel på Eyolf og hans reaksjoner på det som skjer - sorgen over konfliktene i sognet han som førte til drapene,  avmektigheten han føler og hans utilstrekkelighet.

Det er ikke bare en interessant skildring av en gammel kriminalsak, det er også fine naturskildringer og det er flere av de involverte personene som er beskrevet meg god psykologisk innsikt, ikke minst Bjarne og Steinunn. Dette er absolutt en lesverdig bok som øker min nysgjerrighet på Gunnar Gunnarssons forfatterskap og Islansk litteratur i sin helhet.  Og jeg får jo lyst til å reise til Island igjen.

mandag 14. oktober 2019

Audur Ava Olafsdottir: Arr


Arr Olafsdottir

Jeg har lest en annen bok av denne forfatteren, "Regn i november". Dette er den boka hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. Jeg var litt skeptisk til denne, jeg syntes "Regn i november" hadde en del svakheter, men inspirert av sommerens reise til Island tok jeg tak i den likevel.

Temaet har likhetstrekk med en bok jeg leste for mange år siden, "East of the mountains" av David Guterson (han som skrev "Sneen på sedertrærne"). Begge handler om en mann som ønsker å ta sitt eget liv og legger ut på en reise for å skape minst mulig problemer for omgivelsene med selvmordet sitt. Og i begge bøkene møter hovedpersonen mennesker som trenger hans hjelp, og han blir etterhvert så opptatt med å hjelpe dem at han ikke har tid til å dø.

Jonas Ebeneser nærmer seg 50, nylig fraskilt men har levd de siste årene uten noe egentlig ekteskap. Han har tre kvinner i sitt liv, moren, ekskona og datteren som kona fortalte ikke var hans, like før hun gikk fra ham. Man kan vel si at Jonas er i en tilstand av dyp depresjon når han planlegger sin død. For å unngå å bli funnet av datteren bestemmer han seg for å reise til utlandet og velger et krigsherjet land for der tror han det skal bli enkelt å stikke seg bort.

Han kommer til et nyåpnet turisthotell på Balkan et sted, jeg får mest assosiasjoner til Bosnia med det kan også være Kosovo, det spiller forøvrig ingen rolle. Jonas er en handyman og har med litt verktøy og en drill, så klarer han nok å få laget et sikkert feste i taket for et solid tau. Men mye er nedslitt på Hotell Stillhet og der er dørhengsler som trenger oppstramming og vannrør som må renses for at han skal få ta seg en dusj. Og så er han i gang, for etter de første reparasjonene som i grunnen bare er for å forbedre oppholdet for seg selv blir han bedt om å hjelpe til med flere reparasjoner, først på hotellet og så baller det på seg.......

Oppholdet i dette samfunnet der han må regne med at de få mennene han treffer alle har har drept noen, der det er kulehull overalt, alle har mistet noen, mange av kvinnene har vært voldtatt - alt dette gir Jonas nye perspektiver på tilværelsen, og gradvis blir livet så uendelig viktigere enn døden.

Når boka er ferdig vet vi svært lite om hvordan det vil gå med Jonas, bortsett fra at jeg tror det blir alt annet enn at han tar livet sitt. Jonas rir ikke inn i solnedgangen, vi vet ikke om han kommer til å gjenoppdage kjærligheten, men han er sterk og klar.

Jeg kjenner igjen fortellerstemmen fra "Regn i November", men jeg liker denne boka mye bedre, kanskje fordi jeg synes forfatteren berører svært viktige tema på en fin måte - dette er rett og slett en nydelig bok. Fortellerstilen er nokså "hverdagslig", Jonas sine tanker og gjøremål dreier seg om det vesle som skjer rundt ham men nettopp i det dagligdagse får vi innblikk i det krigsherjede landet. Taxisjåføren som bare har en hånd på rattet og slipper den når han skal peke - det er bare den armen han har igjen. Sønnen til hotellvertinnen som er full av redsel etter alt han har opplevd. Steder han ikke må gå fordi de ikke er ryddet for miner ennå.

Forøvrig var jeg også svært begeistret for "East of the mountains" (som dessverre ikke er oversatt til norsk). Samme tema, svært forskjellig men også den en tankevekker om hva som er viktig i livet. 

tirsdag 8. oktober 2019

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie


Dager i stillhetens historie

Denne boken i et nydelig lite pocketformat dukket opp i bokbyen Fjærlands avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den ga henne bl.a. Nordisk råds litteraturpris i 2012. Mange lovord bakpå - det behøver ikke bety så mye, men boken grep meg virkelig.

Eva og Simon er et ektepar forbi livets middagshøyde, for å si det slik. De har hatt et godt liv sammen med sine tre døtre som nå er voksne. Men de har hver sine historier fra fortiden som de ikke snakker om, og så var det den episoden med hushjelpen Marija som de ikke snakker med sine døtre om engang.

Simon opplevde som lite barn jødeforfølgelsene i Tyskland, men han og den nærmeste familien gikk under jorden og overlevde. Eva fødte som tenåring en sønn som ble adoptert bort, det var lenge før hun traff Simon.

I de siste par årene har Simon trukket seg mer og mer inn i seg selv, i tausheten, og Eva sliter med å finne seg selv i et liv preget av den stille tosomheten som ikke passer henne i det hele tatt. Det eneste alternativet til dette livet er den totale ensomheten uten omsorgen for Simon.

Det er Eva som er fortellerstemmen og gradvis avdekker hun hvordan hushjelpen Marija kom inn i livene deres, ble en hjelp og støtte og nesten en nær venn inntil de så seg nødt til å si henne opp. Dette blir på en måte den røde tråden i boka.

Døtrene deres kjenner verken til Simons jødiske bakgrunn eller til Evas første fødsel. Jeg synes det er troverdig at Simon har lagt et lokk på den delen av fortiden sin, nærmest fordi det vil bringe minnene for sterkt frem å snakke om det. Jeg har litt mer problemer med Eva sin forhistorie. Hennes reaksjoner på den første fødselen er nokså rystende, uten å være i stand til å vise gutten ømhet og kjærlighet gjennom det halve året det tok før hun fikk summet seg til å overgi ham til adopsjon. Det står i sterk kontrast til det relativt gode og nære forholdet hun har til sine døtre. Det skurrer litt for meg - akkurat som hun har en annen personlighet i de avsnittene hun forteller om denne perioden. 

Når Merete Lindstrøm skrev boka var hun godt under 50, og jeg er litt forbauset fordi jeg synes hun skriver svært overbevisende om livet og tankene til en eldre kvinne, og dette er en av de sterke sidene ved boka. Det er også noe ved måten hun skriver på som gjør at historien kommer så nær innpå meg. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme.

mandag 30. september 2019

Arnaldur Indridason: Fluktruten


Fluktruten av Arnaldur Indridason (Innbundet)

Den tredje boken til Arnaldur Indriðason om den islandske politimannen Flovent og den canadis/islandske Thorsson som jobber for den amerikanske okkupasjonsstyrken i 1940-årenes Island.

Flovent får i oppdrag å etterforske det som ser ut som en drukningsulykke mens Thorsson får i fanget liket av en ung amerikansk soldat som er brutalt stykket ned og dør på sykehuset. Men det viser seg at han er islending likevel, til tross for uniformen. Dermed blir dette en sak som Flovent og Thorsson samarbeider om.

Men helt først møter vi en ung islandsk kvinne som forlater sin kjæreste i København. Han er blitt engasjert i undergrunnsarbeidet i den tidlige fasen av okkupasjonen. Litt senere er det meningen at de skal møtes i Petsamo i Finland der båten Esja er gitt tillatelse til å seile til Island med islandske statsborgere. Men kvinnens kjæreste dukker ikke opp som han hadde lovet og hun må gå ombord uten ham.

Underveis på overfarten får kvinnen informasjon om at kjæresten sannsynligvis er tatt av Gestapo. En  ung antinazist som hun snakker med på båten er engasjert  i saken, så forsvinner han plutselig og blir antatt falt overbord.

Etterforskningen av den drepte islendingen kommer til å kretse dels rundt en pub med frynsete rykte og tvilsomme brennevinskilder, dels et belastet boligstrøk i Reykjavik og dels en brutal gjeng amerikanske soldater og en uspiselig underoffiser. Forskjellige påstander kommer frem om svik, homofile kjærlighetsforhold, prostitusjon og hallikvirksomhet. Hvem snakker sant, hvem lyver? Kanskje alle lyver litt?

Drukningsulykken er sannsynligvis ingen ulykke, det viser enkelte funn under obduksjonen, og Flovent etterforsker miljøet rundt den avdøde. Men så dukker det opp andre mulige kontaktpunkter, for den avdøde har vært ombord på den kjente "Esja" transporten.

Alle tråder samles til slutt, og det blir ikke noen store overraskelser her, men i stedet for overraskelser får vi en interessant miljøskildring av livet på Island med de amerikanske soldatene under krigen, særlig livet rundt kneipene og kasernene.

Alle tre bøkene som Inðridason har skrevet fra denne tiden beskriver forskjellige aspekter ved denne historien. Jeg elsker dem!

Gail Jones: The death of Noah Glass


Bilderesultat for gail jones the death of noah glass

En forfatter som jeg har et spesielt forhold til, helt siden jeg hørte henne lese opp en nydelig novelle på Hay on Wye-festivalen i 2007. Jeg har likt alle bøkene hennes, noen veldig godt , andre bare godt. I flere av bøkene spiller ulike former for kunst en viktig rolle.

Kunstkjenneren Noah Glass dør og etterlater seg de voksne barna Martin og Evie. Noah har vært alenefar det meste av tida og har hatt et godt og kjærlig forhold til sine barn, i motsetning til sin egen far som var en strengt religiøs prest på en leprainstitusjon der Noah vokste opp i et pietistisk og kjærlighetsløst hjem.

Kort tid før sin død hadde Noah et lengre opphold på Sicilia der han studerte barokk kirkekunst som var hans store interesse.

Etter begravelsen blir Martin og Evie oppsøkt av politimannen Frank som stiller dem noen underlige spørsmål. Disse leder frem til mistanken om at Noah kunne være blandet inn i et tyveri av en skulptur fra 19-hundretallet fra et museum i Palermo. Dette er utenkelig for Martin og Evie, både fordi det ikke stemte med Noah's karakter, og også fordi han ikke hadde vært interessert i såpass moderne kunst.

Martin, som selv er kunstner, blir nysgjerrig nok til å reise til Palermo for å finne ut mer om farens sitt opphold der. Evie blir ikke med. Hun har nettopp fått en svært spesiell jobb - en ung, velstående mann ved navn Sebastian har blitt blind etter en ulykke. Han er svært filminteressert og Evie skal "lese" filmer for ham, se dem sammen med ham og fortelle om hva vi ser på bildene mens han hører dialogene og alle lydene for øvrig.

I romanen følger vi dels Martin og Evie, dels Noah som vi først møter som bar i leprakolonien, deretter som voksen og ikke minst gjennom hans dager på Sicilia der han blir kjent med kvinnen Dora som han blir svært tiltrukket av.

Slik beveger vi oss frem og tilbake både i tid og mellom kontinentene. Det er hele tiden en melankonsk tone over beretningen. Ingen av personene har levd et lyst og lett liv. Martin lå under for narkotika i mange år, noe som han har kommet nokså godt over men som likevel preger ham. Evie har alltid hatt et spesielt sinn, hun er svært intelligent men uten evne eller vilje til å gjøre noe med det utover en hang til å lage alfabetiske lister over fenomener hun støter på, nesten en mani. Noah bærer sin barndoms ensomhet på ryggen gjennom livet. Av og til opplever vi likevel øyeblikk av sann glede og lykke sammen med dem.

Vi får gradvis avdekket historien med skulpturen, men det er ikke sikkert at Martin og Evie får vite like mye, og hva er egentlig sannheten? Hva er mafiaen sin rolle, hva er Dora sin? Fremdeles flere åpne spørsmål etter at boka er ferdig. Men vi har hatt mange fine vandringer gjennom Palermos gater, på kafeer og  restauranter og drukket mye god vin. Noe av det fineste i boka synes jeg er blandingen av Martin sine bevegelser og Noah sine bevegelser - det er akkurat som den ene er et ekko av den andre. Og så har hun et nydelig språk - fullt av varme og svært ordrikt, så jeg må ofte slå opp. Men jeg leste på Kindle og der får jeg opp ordboka bare ved å trykke på ordet.

Jeg gleder meg allerede til neste bok fra Gail Jones. Jeg tror dessverre ikke noen av bøkene hennes er oversatt til norsk.

Agota Kristof: Tvillingenes dagbok


Tvillingenes dagbok

Denne boka fikk jeg lyst til å lese da den ble anmeldt i Bok i P2 for noen måneder siden. Den ungarske forfatteren flyktet fra Ungarn etter den antikommunistiske oppstanden i 1956 og skrev siden på fransk. Dette var hennes første roman og den kom ut i 1986. Først nylig er den oversatt til norsk.

Et tvillingpar, gutter, reiser med sin mor fra storbyen (Budapest) til en småby der bestemoren bor. Det er krig (2. verdenskrig) og moren etterlater dem der fordi det er stor nød og matmangel i hovedstaden. Bestemoren blir rasende for hun har ikke hatt kontakt med datteren på mange år. Guttene får aller nådigst sove på en benk på kjøkkenet.

Men tvillingene klarer seg. De går sammen om å gjøre mest mulig av livet hos bestemoren. Hun forlanger at de jobber hardt. De jobber hardt. De får mat nok og finner etterhvert ut at det er mange måter å skaffe seg fordeler på. De fanger fisk med hendene i elven. De får tak bøker og underviser seg selv. De blir kjent med (den tyske) offiseren som også har losji hos bestemoren og som har lært ungarsk av sin mor. De skaffer seg lærebok i offiseren sitt språk (tysk) og lærer det. Hele tiden skriver de opp hva de gjør i dagboken.

I dagboken skriver de bar helt ugjendrivelige ting - hva de foretar seg. Hva de observerer. Men ikke subjektive saker. "Jenta gråter" kan de skrive men ikke "jenta er lei seg". De eksperimenterer på seg selv - prøver å sulte noen dager for å kunne tåle sult. Prøver å slå hverandre for å tåle slag.

Lenge er livet i småbyen nøysomt men uten de helt store problemene. I møte med folk i landsbyen tar tvillingene ofte de svakestes parti, som når de gir mat til en desertør eller utpresser sognepresten til å gi mat og brensel til en fattigjente som han tidligere har utnyttet seksuelt. Så begynner krigen å nærme seg.  En lang rekke magre og fillete mennesker (jøder?) blir drevet gjennom landsbyen. Noen håner dem. Tvillingene sørger for at de får sin grusomme straff.

Slik går tiden frem mot slutten av krigen. Tvillingene snor seg frem gjennom livet. Stadig nye utfordringer. Mer enn en gang tar de dødsengelens rolle. Moren kommer for å hente dem, men de klorer seg fast. Så blir bestemoren syk, og får en interessant endelikt.

Krigen er over, og nå er det andre krefter som har makten (Sovjet). Faren dukker opp etter opphold i fangeleir. Han ønsker å flykte over grensen (mot Østerrike). Tvillingene lover å hjelpe ham, og denne flukten med en litt åpen ende er det som avslutter boka.

Dette er ikke en realistisk roman, og jeg betrakter romanpersonene mer som bilder på menneskelige egenskaper enn som troverdige personer. Men den gir et rått bilde av krigens påvirkning på menneskene. Tvillingene selv opptrer sjelden som gode eller onde, de er som regel mer amoralske enn umoralske når de for eksempel "hjelper" medmennesker å dø. Men overfor krigens verste grusomheter er de observatører og ikke utøvere. Det er ingen steds-eller tidsangivelser, heller ikke er nasjonaliteter nevnt, mine tolkninger står i parentes.

Jeg har hørt noen kommentarer om at tvillingene kanskje skal være en og samme person, men jeg deler ikke den tolkningen. Jeg kan ikke se at de trekker i hver sin retning eller representerer noen slags dualisme, bortsett fra på den siste siden, da.

David Mitchell: The bone clocks


Bilderesultat for the bone clock

Nok en koloss fra forfatteren av "Cloud Atlas". Jeg leste den med stor glede og likte også godt filmen. Det er mange likhetspunkter mellom The Bone Clocks og Cloud Atlas. Også denne romanen er bygd opp som flere fortellinger, men her er tidsspennet ikke så stort. Vi begynner i 1984, og fortsetter i 1991, i 2004, 2015, 2025 (nær fremtid) og avslutter i 2043 (ikke fullt så nær, men likevel gjenkjennbar fremtid). Den som kan sies å representere den røde tråden her er Holly Sykes som vi møter som en nokså vanlig tenæring i England og som er med i alle historiene i mer eller mindre sentrale roller.

Dette er likevel en mørkere, dystrere roman. Allerede i den første historien der Holly rømmer hjemmefra møter vi de mørke understrømningene i noen merkelige, dramatiske hendelser med tildels nokså blodig utfall. Det dukker opp noen mystiske personer og andre hun møter er slett ikke det de gir seg ut for å være. Og så forsvinner hennes elskede lillebror Jacko. For godt.

I 1991 er det Hugo Lamb som er hovedpersonen og fortelleren, og vi oppdager gradvis for en avskyelig person han er. Ung student i et utsøkt snobbete universitetsmiljø, lurere vennene sine opp i stry, sørger for å tjene på deres spillegjeld mens han har seg med kjærestene deres, alt sammen for å tjene penger så han kan leve et utsvevende og innholdsløst liv. På et alpinsenter møter han barservitøren Holly Sykes. De har et svært kort forhold, men så blir han oppsøkt av en gruppe som gjerne vil inkludere ham. Gevinsten? Evig liv - på den mørke siden.

I 2004 er Ed Brubeck på en større bryllupstilstelning sammen med sin elskede kone Holly Sykes og deres felles datter. Han er nettopp returnert fra Bagdad som berømt krigsreporter og har vanskelig for å velge mellom en videre karriere som stjernejournalist og nærheten til familien. Så forsvinner datteren Aoife fra hotellrommet og en storstilt leteaksjon blir satt igang. Men det er bare en mystisk melding fra Hollys underbevissthet med linjer tilbake til hennes opplevelser i 1984 som gir nøkkelen til at hun blir funnet igjen.

Rammen rundt fortellingen fra 2015 er "Hay on Wye in Cartagena".  Den fremgangsrike forfatteren Crispin Hersey har fått lunkne anmeldelser for sin aller siste bok. Det er mer misunnelse og spisse albuer enn kjærlighet til bøker i dette miljøet. En av dem som Crispin møter er den nokså ukjente Holly Sykes som har hatt suksess med sin nye bok "The Radio People" der hun skriver om sine merkelige eringdinger. Crispin har ikke noe imot Holly, men har desto mer imot anmelderen Richard Cheeseman og spiller ham et pek som får denne til å havne i columbiansk fengsel for forsøk på narkotikasmugling. Dette skal han komme til å betale dyrt for mot slutten av historien der han både blir konfrontert med Richard Cheeseman og representanter for den dunkle gruppen vi har støtt på tidligere.

Det er først når vi kommer til 2025 og møter horologisten Marinius at vi får mer inngående kjennskap til de mørke kreftene vi har møtt tidligere i boken, men også de lyse kreftene. Anchoritene og horologistene. De første søker evig liv ved å drepe barn og unge og har bygd opp et mørkt nettverkt for å ivareta sin styrke. Horologistene har mer humane måter å forlenge livet på og deres misjon er å gjøre godt. Her blir vi kjent med flere av deres mestere som vi har møtt tidligere i boken, noen under helt andre navn og forkledninger. Nå viser det seg en mulighet for å knuse anchoritene en gang for alle ved å tilintetgjøre den borgen i Sveits der det hele begynte og de samler gruppen sin til et hemmelig fremstøt. Holly Sykes er ikke en av dem, men hun bærer på noen erindringer som gjør at hun blir med på denne avgjørende og dramatiske kampen.

Det er ikke utfallet av kampene mellom de to overnaturlige kreftene i 2025 som har skapt det verdensbildet vi møter i 2043, men derimot menneskenes ødeleggelse av kloden. En av følgene av klimaendringene er gigastormer som har ført til store ødeleggelser. Holly Sykes har slått deg ned i en landsby sør i Irland sammen med sitt barnebarn og en guttunge hun tok til seg da han ble reddet iland fra et flyktningeskip på vei til Norge. Store deler av infrastrukturen har brutt sammen. De overlever på grønnsaksdyrking, noen høner og litt sauehold. Et svært svakt statsapparat prøver å skape en viss orden og holde de verste kriminelle bandene i sjakk. De får noe støtte fra stater som Kina som fortsatt har en viss infrastruktur intakt. Og så er trusselen fra et forlatt kjernefysisk kraftanlegg i England stadig i bakgrunnen. Dette er et "etter-katastrofe-samfunn" på linje med "the Road", men egentlig litt mer troverdig fordi Mitchell greier å trekke så tydelige linjer tilbake til vår egen tid. Til slutt i boka blir Holly stilt overfor en mulig redning for barna hennes....

Deler av denne boka var tung å komme igjennom, spesielt gjaldt det fortellingen om Hugo Lamb. Fortellerstilen hans var så til de grader preget av den bråkjekke gutteklubben grei - og så på engelsk - at jeg hadde problemer med å motivere meg. Det var heller ikke alltid så givende å lese om de feterte forfatterne på bar i solsteken i Colombia - men da var jeg tross alt drevet av trangen til å få vite mer og i tillegg var det jo litt morsomt. Så ble det i overkant mye esoteriske og psyko - et - eller - annet stridigheter i den mystiske borgen etter min smak. Men det hele henger godt sammen. Det er masse frempek i de første historiene som vi først oppdager lenger ute i boka, det synes jeg er glimrende løst. Holly er en srålende antihelt-heltinne, bare en helt vanlig jente som møter en masse uvanlige hendelser og møter dem oppreist. Så alt i alt likte jeg godt å lese boka. Den er på 600 sider, men for en gangs skyld synes jeg den fortjener å være så lang.   

onsdag 25. september 2019

Jón Kalman Stefansson: Historien om Ásta


Historien om Asta - 
      Jón Kalman Stefánsson
    
      Tone Myklebost

Denne siste romanen til Jón Kalman Stefansson var vel verdt å vente på. Noen av romanene hans handler om flere personer, fra en bygd (Sommerlys) eller en hel slekt (Fiskerne har ingen føtter). Men denne boken dreier seg om Ásta som blir unnfanget i en blomstrende sexscene på bokens aller første sider på 1950/60-tallet engang og som vi møter i flere faser av livet til hun selv er i sekstiårene.

Boken går på ingen måte i en rett, historisk linje, den hopper frem og tilbake og fortelles fra mange ståsteder. Ikke minst fra Sigvaldi, faren hennes, som forteller om livet hennes og sitt eget der han ligger på fortauet i Stavanger etter et fall fra en stige. Ástas og den ett år eldre søsteren sine tidlige barneår hos Helga og Sigvaldi er preget av en mor som er vakker, egenrådig, seksualfiksert og svært selvopptatt og en far som prøver å være elsker, husmor, forsørger og pappa på engang. Det lyktes han ikke med til tross for sine gode intensjoner. Begge døtrene vokser opp hos fosterforeldre og Sigvaldi finner et bedre liv sammen med norske Sigrid.

Ásta har en god og kjærlig fostermor og får en trygg oppvekst, men hun er en urolig sjel. En sommer blir hun sendt til et opphold på en svært øde gård på Islands Nord-vestkyst hos bonden Arni som bor sammen med sin halvt demente mor Kristin. Arni pleier å ta til seg et par uregjerlige ungdommer i sommersesongen. Unggutten Josef bor der også denne sommeren. Det blir et røft men begivenhetsrikt opphold for Ásta og vi blir beriket med flere historier, bl. a. om Kristin sin søster som utvandret til Canada.

Senere møter vi Ásta i studietiden i Praha, i Paris og i Wien bl.a. gjennom en serie brev som hun skriver til sin elskede. Men hvem er det? Ásta har flere elskere, noen betyr mye for henne, andre betyr mindre. Blant dem er far til datteren Sesselja som hun forlot for å dra på sine studiereiser og aldri vendte tilbake til, men først helt på slutten av boka får vi vite hvem som er hennes store kjærlighet.

Her er både kjærlighet og hat, trofasthet, svik og forsømmelse, ja hele spekteret av menneskelighet. Forfatteren har også skrevet seg selv inn i boka der han sitter og skriver i en hytte i bygda Strandir i Vestfjordene. Det siste synes jeg ikke bidrar noe særlig til fortellingen, men jeg synes ikke det er ødeleggende heller, en må bare slippe taket i forestillingen om at disse partiene er mer "realistiske" enn resten av boka.

Boka er et vakkert lappeteppe av bruddstykker som gradvis blir vevet sammen til en helhet. Mange huller står igjen, men det er helt i orden. Det var en stor leseropplevelse og en av de beste bøkene jeg har lest av forfatteren.


tirsdag 27. august 2019

Daniel Glattauer: Mot nordavinden


Mot nordavinden av Daniel Glattauer (Heftet)

Denne boken er skrevet som en emailkorrespondanse mellom to mennesker. Emmi Rothner feilsender en mail til Leo Leike, han sender et ironisk svar, hun svarer igjen og dermed er vi i gang.  Etter en stund kommer det frem at Emmi er (lykkelig?) gift med barn mens Leo er ungkar. Det begynner med småerting og ironi, det er det egentlig gjennom hele boken, men litt etter litt merker de to at de blir mer og mer avhengig av kontakten med hverandre.

Det virker jo som et artig , moderne opplegg for en roman. Boken toucher inn på betydningen av det bildet som de begge to bygger opp av den andre og stiller spørsmålet om dette bildet (og hele forelkskelsen) vil rase helt sammen om de en gang skulle treffes. Dette er for så vidt en fin side ved boken. Likevel synes jeg at historien aldri tar hel tav. Noe av denne skyldes kanskje at den kjappe, enkle formen som en gjerne bruker i email gjør at begge karakterene fremstår som nokså overfladiske og banale. En drivende god forfatter kunne kanskje ha skapt en fortryllelse bak disse ordene, men jeg synes ikke dette skjer her. Av og til kommer aktørene men noen lengre utbrudd, men det er ikke nok til å skape et mer helhetlig bilde av personene.

Et annet aspekt er at boken ble gitt ut i 2006. På det tidspunktet virket kanskje kjærlighet vie email svært moderne, men nå, 13 år etter virker dette nokså foreldet nå når hvert et menneske i 30-årsalderen forlengst ville ha vært på mye mer avanserte medier med både bilder, video og lyd.

Tankene mine går også til "84 Charing Cross Rd", romanen om den 22 år lange brevkorrespondansen mellom forfatteren Helen Hanff og antikvariateier Frank Doel. Men den boken gikk langt langt utenpå denne lettvekteren, synes jeg.

Boken var lett å lese, så selv om jeg ikke tente på den var det ikke noe problem å komme seg igjennom den. Jeg er likevel forbauset over noen av de mest positive anmeldelsene, bl.a. Dagbladet som kaller den "en nydelig roman med et nydelig språk".

torsdag 22. august 2019

Deborah Crombie: Garden of lamentations


Garden of Lamentations (Duncan Kincaid & Gemma James #17)

Jeg har lest mange av Crombies kriminalromaner om etterforskerne Duncan Kincaid og Gemma James som bor sammen med sine barn og hunder og katter fra hver sine forhold i en leilighet i London. I flere av bøkene oppstår noen av forbrytelsene de skal etterforske i nærmiljøet deres, det er også tilfellet her.

En ung jente som jobbet deltid som modell for en av Gemmas bekjente blir funnet drept i en innelukket felleshage i et boligfelt i et av Londons bedre strøk. Reagan Keating var også en slags barnepike for det 10-årige dansetalentet Jess. Gemma blir satt på saken etter et viss press fra Reagan sin arbeidsgiver.

Duncan treffer i hemmelighet sin tidligere sjef Denis Childs på en pub der han får høre hvorfor sjefen var borte i et halvt år og hvorfor han fikk både Duncan og Gemma forflyttet til andre politidistrikt. Like etter møtet blir Childs brutalt slått ned og havner i koma på et sykehus. Duncan mistenker at dette har forbindelser til en tidligere sak han har jobbet med der det dukket opp mistanker om korrupsjon innenfor politiet uten at det ble etterforsket videre.

Gemma og Duncan jobber med disse sakene, hver på sin kant og får sjelden anledning til å møtes. Duncan holder sine kort svært tett til brystet, men etterhvert involverer han to av sine tidligere medarbeidere, Doug og Melody selv om begge disse er i full jobb på annet hold. Det skjer et mord på en person som hadde forbindelse til den samme gamle saken, og dermed har han et (syltynt) alibi til å grave i dybden også i korrupsjonssaken.

Vi får også tilbakeblikk fra Denis Childs' fortid som undercover agent for politiet på 80-tallet. Disse glimtene vever seg inn i historien helt frem til den endelige og dramatiske løsningen av korrupsjonssaken.

Imens jobber Gemma seg gjennom drapssaken i hagen som tittelen på boka henspeiler seg på og gjennom intervjuer og tekniske undersøkelser i kjølvannet på et nytt mord som skjer i det samme boligstrøket avslører hun morderen.

Jeg synes generelt at intrigene i bøkene til Crombie er intelligente og handler om konflikter og drifter hos mennesker som er gjenkjennelige og troverdige. Forbrytelsene er ikke spesielt groteske med brutale, grafiske detaljer. Jeg liker også hennes miljøskildringer som får London til å fremstå som et levende, mangfoldige og pulserende univers. Det gjelder også denne boka. Det som jeg synes trekker litt ned er at det kan virke som om etterforskningene på en måte oppstår utfra ekteparets dagligliv mer enn at det er oppgaver de blir satt på på grunn av ting som skjer i samfunnet. Det kan bli litt mye feelgood-idyll med kaffelatte, katt og kaniner. I denne boken har jeg også problemer med at Duncan kan bruke så mye av tiden sin på en sak som ikke er under etterforskning.

God underholdning er det likevel, og nok av spenning rundt etterforskningen. 

Sara Stridsberg: Kjærlighetens Antarktis


Kjærlighetens Antarktis

I denne romanen skildrer Sara Stridsberg mordet på en navnløs prostituert narkoman sett fra offeret sin side, hennes tilbakeblikk på livet hun har levd og hennes "etterliv" som død der hun observerer sine nærmeste og deres reaksjoner. Dette kan grotesk ut, og det er en nokså trist bok men den er først og fremst en vakker bok full av respekt for hovedpersonens integritet trass i hennes elendige historie.

Om og om igjen og fra stadig nye vinkler skildrer hun bilturen med morderen, hvordan hun instinktivt nesten vet hva som skal skje, hvordan hun ikke prøver å stikke av (for hun har ikke noe sted å dra til), og selve dødsøyeblikket og hvordan morderen parterer og skjender liket og etterlater deler av det i en koffert. Det siste beskrives på en nøktern måte slik at det føles ikke grotesk når en leser om det men heller vemodig og trist.
Hovedpersonen kommer selv fra en dysfunksjonell familie med moren Raksha som selv er misbruker og faren Ivan som er alkoholiker og stakk av for lenge siden. Lillebroren Eskil som hun elsker drukner under lek og det har hun aldri kommet over. Selv treffer hun Shane som hun  får et glødende kjærlighetsforhold til. De finner støtte i hverandre og i heroinen og det blir viktigere for dem enn de to barna de får. Først Valle som blir både elsket og forsømt og først bli tatt fra dem når han er tre år. Han er merket for livet både av forsømmelsen og av adskillelsen og blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Når hun blir gravid med Solveig velger hun å adoptere henne bort så hun skal få sjansen til et bedre liv.

Raksha og etterhvert Ivan driver rundt i Stockholm på leting etter hva som har skjedd med datteren deres men må slå seg til ro med de levningene som blir funnet i kofferten og etter begravelsen driver de fra hverandre igjen.

Solveig har det godt hos sine adoptivforeldre og de lar henne snakke om den biologiske moren og hvorfor hun ikke kunne ta seg av henne. Når hun blir voksen nok begynner hun å lete etter mer informasjon om familien sin og finner til slutt broren Valle. De får noen år med god kontakt og det blir på en måte en forsoning, så lenge det varer.

Det er mye elendighet i denne boken, men mye vakkert også. Noe av det som gjør mest inntrykk på meg er hva som foregår i hovedpersonens sinn. Hun er dønn ærlig og legger ikke skjul på sin utilstrekkelighet som mor og menneske, men samtidig er det en ømhet og lengsel etter moren, etter den vakre men egoistiske Shane og etter de to barna hennes som hun selv har støtt bort.

Denne boken er den beste jeg har lest på lenge, og også den beste jeg har lest av Sara Stridsberg, selv om jeg også var begeistret for "Beckomberga"

onsdag 14. august 2019

Daisy Johnson: Everything under


Everything Under av Daisy Johnson (Heftet)

Denne boka valgte jeg på bakgrunn av at den var en av finalistene til Booker-prisen i fjor, (prisen for beste engelskspråklige roman) og det som kom frem i omtalen av den.

Gretel er hovedpersonen i denne romanen som utspiller seg i en nesten drømmeaktig verden langs Englands kanaler.  Gretel og moren Sarah levde på en falleferdig husbåt ved elvebredden helt til noe skjedde som førte til at de forlot båten, reiste rundt på billige pensjonat, og slo seg ned i en stall der Gretel blir forlatt i en alder av 16 år. Hun bor så hos forsterforeldre, får skolegang og utdannelse men er merket for livet av morens omsorgsvikt.
Den voksne Gretel er leksiograf. Et av båndene mellom mor og datter var at de utviklet et eget språk som besto av ord som de diktet opp og interessen for ord har fulgt Gretel over i voksenlivet.

Boken er delt inn i kapitler. Noen kapitler følger Gretel som voksen i hennes leting etter sin mor Sarah. Hun finner til slutt den nå nesten senile moren som lever i sin egen verden og prøver å ta seg av henne.
.
Så er den en serie kapitler der vi møter barnet Gretel i livet på og rundt husbåten og den litt mystiske skikkelsen Marcus som er en gutt som bor en stund med dem på husbåten.

Så treffer vi Margot som er på flukt gjennom skogen og langs elvebredden. Han kommer fra hjemmet sitt sammen med mamma Laura og pappa Otto.

Disse historiene er vevet sammen i en av og til nesten spøkelsesaktig fortelling. Den handle om et barn som vokser opp først i et nesten symbiotisk forhold til moren i en boble utenfor samfunnet for så å bli brutalt forlatt av den samme moren. Så forekommer det også flere tilfeller av personer som skifter av kjønnsidentitet. Og ikke minst viktig er det til stede en sterk Ødipussymbolikk.

Det var en sterk roman å lese, og selv om hovedvekten ikke blir lagt på Sarah's forsømmelse av datteren Gretel er det det som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg synes nesten at det blir lagt litt for lite virkning på skadevirkningene dette måtte ha hatt på henne. Ellers synes jeg Daisy Johnson klarer å skape et troverdig og litt uhyggelig univers i en slags underverden på siden av det engelske samfunnet befolket med mennesker, dyr og udyr, både naturlige og overnaturlige.


Evie Wyld: After the fire - a still small voice


9780224088879: After the Fire, a Still Small Voice

Jeg leste et utdrag av Evie Wylds siste roman fra 2013, "All the birds, singing" i det engelske Grantamagasinets utgave "Best of young, british novelists" for noen år siden. Jeg likte det så godt at jeg måtte lese hele romanen. Jeg ble ikke skuffet - jeg var svært begeistret for romanen. Og så har jeg vært på utkikk etter denne roman siden som er hennes første fra 2009. Hun har bare skrevet to romaner i tillegg til en rekke noveller. Så dukket den plutselig opp på Stavanger bibliotek.

Evie Wyld er dels engelsk, dels australsk og vokste opp i Australia, noe som preger begge romanene  hennes. I denne boken møter vi to australske menn, Frank og Leon som vi følger i annet hvert kapittel gjennom hele boka. Det er tilsynelatende to helt forskjellige historier som ikke ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre og jeg må innrømme at jeg var svært langt ut i boka før sammenhengen gikk opp for meg. En mer oppmerksom leser hadde nok oppdaget det tidligere.

Frank dukker opp i en hytte i nærheten av havet som skal være en arv etter hans besteforeldre. Han er en ensom ulv og har tydeligvis en vanskeligfortid som han helst ikke vil tenke på og langt mindre snakke om. Han får seg strøjobber på en marina. Hans nærmeste naboer er pågående og tar seg litt av ham og litt etter litt ser det ut til at han finner seg til rette. Samtidig får vi i tilbakeblikk gradvis høre om hans fortid med en voldelig far og sine egne voldsepisoder, spesielt overfor kjæresten, Lucy.

Så prøver Frank å forsone seg med fortiden, reiser til Sydney for å treffe faren igjen, kanskje også Lucy. Det går ikke helt som han hadde tenkt og han reiser tilbake igjen til hytta - for å oppdage at Sal, den 12-årige datteren til naboen er forsvunnet akkurat i den perioden han har vært borte og han er øverst på listen over mistenkte.

Leon er eneste sønn av innvandrere fra Europa. Det går ikke helt klart frem hvor foreldrene kommer fra, enten fra Tyskland eller fra et av de tysk-okkuperte landene under andre verdenskrig. Kanskje er de jøder?  Foreldrene føler seg alltid litt utenfor men klarer seg godt gjennom sin bake- og konditorvirksomhet. Så verver faren seg til Koreakrigen for å vise at han er en lojal australier og etter det blir ingenting det samme for den lille familien. Faren kommer ikke tilbake når krigen er over, han er tatt til fange. Når han dukker opp etter lang tid er han bare en skygge av seg selv.

Leon er rolig og veltilpasset gutt som bruker mye av sin barndom til å hjelpe foreldrene i butikken. Når faren drar i krigen slutter han skolen og driver konditoriet selv. Det går noen år, og så blir Leon selv innkalt, denne gangen til Vietnamkrigen. Vi følger Leon på hans av og til marerittaktige opplevelser i jungelen der han er skarpskytter. Han dreper mange og ser også mange av kameratene sine gå til grunne og som faren er han ikke den samme når han vender hjem.

Livet går videre - både for Frank og Leon. Ingen grunnleggende problemer blir løst, men kanskje har de kommet litt videre?

Jeg opplever denne boken som en typisk "mannebok" og en svært troverdig en. På den måten er den svært forskjellig fra "All the birds singing" der hovedpersonen er kvinne. Riktig nok ikke en spesielt feminin kvinne men hennes kvinnelighet gjennomsyrer likevel boka - problemene og utfordringene hun møter og måten hun hanskes med det på. Her befinner vi oss i en maskulin verden, spesielt i skildringene fra Vietnamkrigen men også veldig tydelig i Franks verden - både i barene, på marinaen og i de ensomme stundene hans. Miljøskildingene virker veldig troverdige på meg. Noe av det som gjør mest inntrykk er Frank sine stunder med sine egne demoner - i kontrast til de litt røffe men likevel vare møtene han har med den stadig vitebegjærlige og nysgjerrige jenta Sal som han har et nesten faderlig forhold til.

Partiene med Frank var litt langdryge i begynnelsen, helt til jeg syntes jeg fikk litt tak på ham. Så ble det etter hvert en bok jeg ble glad i og kunne ha levd med en god stund. Håper det kommer flere bøker fra Evie Wyld og at hun har tid til å skrive bøker - ikke bare selge dem i bokhandelen sin i Peckham.


søndag 4. august 2019

Ann Cleeves: To good to be true


Too Good To Be True

Dette er en kortroman i serien "Quick Reads" - altså en slags lettlest-serie for voksne. Vi møter Jimmy Perez, fra Shetland-serien, som denne gangen har reist til en landsby i det skotske området Borders, like ved grensen til NordEngland. Hans ekskone Sarah har bedt om hjelp - det går ubehagelige rykter om mannen hennes i forbindelse med et selvmord i landsbyen.

Jimmy tar noen dagers ferie og beveger seg rundt i landsbyen. Hører først på praten på pub'er og kafeer, men begynner også å stille spørsmål som ligner på en etterforskning. Akkurat det synes jeg skurrer litt - med en slik uoffisiell etterforskning fra en politikollega i et annet distrikt. Men gradvis avdekker Jimmy både den ene og den andre hemmeligheten som tilsynelatende ikke har noe med dødsfallet å gjøre - eller likevel??

Og det er her jeg synes Ann Cleeves som vanlig viser sin styrke. Folk har alltid mye forskjellig for seg som de gjerne vil holde for seg selv. Derfor blir det fortalt små og store løgner og halvsannheter, og det er i spenningsfeltet mellom disse løgnene  og sidehistoriene hun ofte finner løsningene.  Og det finner Jimmy Perez også her.

Likevel synes jeg motivet for vår morder er noe tynt, og det hele blir litt for oppkonstruert. Ikke toppscore for denne - men kjekk å lese i ferien på et par kvelder.

Catrine Knudsen: Den siste hjelperen


Den siste hjelperen

Denne romanen er relativt løst sammensatt av en rekke episoder rundt hovedpersonen, en kvinne , kanskje midt i trettiårene. Det foregår i et samfunn som er nokså likt vårt, men det opptrer en del både utviklingsmessige og samfunnsmessige særegenheter som likevel gjør det litt annerledes. Kvinnen ble nylig enke, to barn, Gjertrud og lillebror Bruno. Familien levde på en gård der de livnærte seg med geitehold, spesielt med produksjon av en slags silkelignende biprodukt av melka. Det var et enkelt men godt liv, men når mannen Mikhail dør i en ulykke blir kvinnen nødt til å flytte til en mindre leilighet i en slags drabantby.
Vi følger også kvinnen i en rekke betraktninger rundt det å selge en nyre, kontra det å gi bort en nyre av ren godhet. Kan hun gjøre som den ukrainske kvinnen hun leste om og få tilstrekkelig med penger til at livet som enslig mor blir litt enklere? Det er en episode tidlig i boka der hun ligger på sykehuset før og etter et kirurgisk inngrep.  
Det er også noen interessante betraktninger fra livet på boligfeltet - beboernes kamp for mer utendørs belysning som kvinnen egentlig ikke har sans for. Et barneselskap i et offentlig utendørs svømmebasseng. Fotballspilling på kunstgress der kunstgresset går i oppløsning og sprer seg til jorda rundt omkring og gjør den ufruktbar.  Datteren Gjertrud elsker fotballspillingen så dette er noe kvinnen opplever mye av..

Kvinnen jobber på en institusjon for lettere demente eldre, Viljen Bydel. Dette er en institusjon som skaper noen virtuelle verdener for de eldre som skal ligne mest mulig på deres tidligere liv og gi dem en illusjon om at de klarer seg selv. Hun må selv ofte overnatte på institusjonen om nattet. Ungene er alene men de har noen tekniske hjelpemidler som  gjør det lett å kommunisere med moren.
Så kommer kvinnen kommer i kontakt med de frivillige hjelperne - Englene som de kaller seg. Det er en gruppe som stiller som en slags personlig assistent til folk som ønsker å reise til Sveits og ta livet sitt. For det meste svært syke personer. Kvinnen er med på en del møter i organisasjonen av hjelpere og til slutt blir hun selv engasjert i et oppdrag. Vi følger henne og klienten Tonja på reisen til dødsklinikken i Sveits. Møtet med legen og assistenten som skal gjøre alt klart for at Tonja skal dø. Til slutt trykker Tonja selv på utløseren som skal sende det dødelige stoffet inn  i kroppen hennes, for det er svært viktig - helsearbeiderne skal ikke gjøre noe annet enn å legge forholdene til rette, de skal ikke bistå aktivt.
Det er veldig sobert og pent og renslig alt sammen og skildres likevel med en lett ironi. Det er akkurat som vi står ovenfor en slags luksuriøs dødsfabrikk. 
Vel hjemme skal kvinnen avlegge rapport for englene og hun gir en helt utmerket rapport. Det er bare det at hun står ikke frem som en som selv har hatt en skjellsettende opplevelse - og det er visst det som "Englene" forventer.
Så da er vi over på Altruistiske donasjoner som slett ikke er så altruistiske i og med at mottakeren av kvinnens nyre både vil gi en klekkelige sum for donasjonen - trass i organisasjonens strengt altruistiske regler -og at han også havner til køys med sin donor.
Vi ender opp med kvinnen som ligger i sengen etter operasjonen og venter på bekreftelse på at alt har gått bra så hun kan reise hjem til sine barn og et litt bedre liv. Vi aner at dette kan gå begge veier - det er en infeksjon som visstnok er slått tilbake. Og det hele avsluttes med en beskrivelse av en ganske grotesk dokumentarfilm fra 1949 som viser slakting av dyr.

Dette kunne ha vært veldig rotete, men jeg synes likevel at det holder som roman. Det er noe med beskrivelsene til hovedpersonen (alt er fortalt i 1. person) som setter meg i en spesiell stemning gjennom hele boka. En slags drømmetilværelse som likevel ligner forbausende på vår egen.

Kvinnen har et nøkternt og litt ironisk blikk på det meste hun møter, både på gården, i drabantbylivet, på Viljen Bydel og hos Englene. Samtidig kan språket av og til bli neste poetisk - jeg liker hvordan hun beskriver hvordan lyset fra husene våre stråler utover - det er lyset vi ikke bruker som slipper ut.......

Dette er like mye en nåtidsvisjon som en fremtidsvisjon. Det finnes nok ikke en norsk organisasjon som (ulovlig) organiserer transport av folk til dødsklinikker i Sveits, eller demenslandsbyer som ligner Viljen Bydel, eller silke produsert av geitemelk. Men det er ikke langt unna - på ondt og godt.


søndag 28. juli 2019

Helle Helle: De


de av Helle Helle (Innbundet)

Bokens hovedperson er en 16 år gammel jente på Lolland som begynner på gymnaset. Vi får aldri vite navnet hennes. Hun bor sammen med moren sin som arbeider i en butikk på torget. Men dette året kommer ikke moren seg på jobb, og vi skjønner snart at hun er syk. Kreftsyk.
Datteren tar bussen til og fra skolen hver dag, har venninner, prater med dem om det jenter pleier å prate om. Går noen ganger på fest, drikker litt alkohol. Treffer noen gutter men liker best å være sammen med den unge hjelpelæreren Henrik Strøm. Så viser det seg at han har en annen.

Moren blir innlagt på sykehus og jenta må klare seg selv. Hun får 400 kroner til mat men får det for seg at hun skal klare seg uten de pengene og lever på det hun finner i fryseren og klarer å koke sammen.

Mor og datter har et nært og godt forhold men det er likevel noe som skurrer. På 80-tallet var en kreftdiagnose neste jevngodt med døden. Det er ingenting som tyder på at moren kommer til å bli frisk igjen. Dette snakker de ikke om. De snakker heller ikke om det som foregår i ungdomtilværelsen til datteren - på skolen, men venner, forhold til gutter. Nå er det jo ikke så uvanlig at ungdom holder slikt for seg selv, men vi opplever heller ikke at moren spør eller undrer seg over hvordan datteren egentlig har det.

Datteren vil nok klare seg - hun er pliktoppfyllende, nesten litt for mye, omgjengelig men likevel en som trives i sitt eget selskap. Egentlig nokså alene i tosomheten sammen med moren.

Dette var en vakker bok å lese, i Helle helles minimalistiske stil der hver setning inneholder så mye mer enn det som står der. Den har også noe melankolsk over seg, og mangelen på kommunikasjon mellom mor og datter blir nesten påtrengende.

lørdag 27. juli 2019

Peter Franziskus Strassegger: Stasi


Stasia av Peter Franziskus Strassegger (Innbundet)

Armin er fortelleren i denne romanen. Han og søsteren Stasia bor hos mormoren for øyeblikket, foreldrene reiser rundt i Europa. Faren er fra Slovenia og driver med en nokså uklar entrepenørvirksomhet sammen med onkel Janko. Eller er onkel bare en talemåte, er de bare kompiser? Moren er norsk.

En dag blir søskenparet hentet av foreldrene og de legger ut på en ny reise sørover. Målet denne gangen er et hus som faren skal bygge for å selge. Kanskje i Slovenia, kanskje i Tyskland eller Østerrike, det kommer ikke klart frem. Fremtiden ellers vet de ingenting om men Armin vil gjerne at de skal bo i huset som faren bygger.

Stasia er 17 år og en vakker jente. Armin er endel år yngre - 12? 13? De henger for det meste sammen. Når de kjører bil finner de på en masse leker, de fleste har et eller annet morbid tema, gjerne om mord eller død.. Men Stasia går også sine egne veier, og hvorfor blir hun med Janko inn i vogna hans uten at Armin får være med?

Mormor blir syk og de kjører til Norge igjen. Når de treffer mormor forteller Stasia henne at hun er gravid, men mormor er for syk til å oppfatte det. Stasia er den som sørger for å få mormor lagt inn på sykehus, men hun overlever ikke. Etter begravelsen reiser de tilbake til husbyggingen. De stopper på en bensinstasjon. På toalettet der oppdager Armin at Stasi forsvinner inn i et av avlukkene med en mann. Han forteller dette til foreldrene. Stasi kommer ikke tilbake. Hele familien leter men gir tilslutt opp og de reiser til nybygget.

Senere reiser Janko ut for å lete etter Satsia og kommer tilslutt med henne - radmager og sjuk som hun er. Eller er dette noe som skjer i Armins fantasi? For boka er også full av Armin sine drømmer og fantasier, og særlig mot slutten av boka er det ofte vanskelig å finne ut om vi er i drømmen og virkeligheten. Noen av fantasiene går ut på at han vil leve Stasia sitt liv som kvinne, lære å sminke seg og gå med klærne hennes. Mot slutten av boka er i alle fall ikke Stasia sammen med dem lenger der han kjører i bilen sammen med mor og far. Men kanskje dukker hun opp igjen?

Hele boka får noe uvirkelig og drømmeaktig over seg der de to barna flakker omkring i uten mål og mening sammen med foreldrene og lever helt utenfor samfunnet. De har en slags trygghet i hverandre, men foreldrene representerer ikke noe stabilt, noe de kan støtte seg på. En temmelig trist bok.

søndag 14. juli 2019

Elizabeth George: The punishment she deserves


Bilderesultat for the punishment she deserves

Jeg har leste mange av Elizabeth George sine kriminalromaner med Lynley/Havers, men nå er det lenge siden. Jeg gikk litt lei av persongalleriet, for etterforskernes privatliv tar ofte mye plass i bøkene hennes. Men nå trengte jeg en god krim på min Kindle og da ble det denne.

Foreldre - barn forhold er en rød tråd i denne romanen, foreldres feil i oppdragelsen - i mange forskjellige forhold og på mange plan. Sentrum for handlinger er Ludlow, en småby nær grensen til Wales. Boka starter med en pubkveld der et par ungjenter feier avslutningen av semesteret. Den ene er en den drevne Dena "Ding" som deler leilighet med Bruce "Brutus" og Finnegan "Finn". Den andre er den flittige og skikkelige Minna som bor hos bestemoren. Minna blir sjenket under bordet og det blir mye halloi. Den lokale PCSO'en (en sivilansatt medhjelper for politiet) kommer og roer ned fyllekalaset.

Så blir Isabelle Ardery (sjefen til både Thomas Lynley og Barbara Havers) sendt til Ludlow for å gå en tidligere politisak i sømmene. Ian Druitt ble innbrakt etter en telefonanklage for pedofili og blir funnet hengt på politistasjonen, politiet konkluderer raskt med selvmord. Faren tror ikke verken på pedofili eller selvmord og truer med formell anklage med støtte fra et parlamentsmedlem. Ardery skal undersøke om politiet har gjort et korrekt etterforskningsarbeid mens Barbara Havers skal hjelpe henne. Havers er som alltid i ledelsens søkelys etter å ha opptrådt ukorrekt i en tidligere bok (en gjenganger i denne krimserien). Barbara er nysgjerrig og oppdager flere uoverensstemmelser mens Isabelle holder henne på en armlengdes avstand og vil helst bare gjøre det formelt nødvendige og dra tilbake til kontoret. Hun er ellers opptatt av å forhindre at eksmannen Bob skal flytte til New Zealand med de to sønnene deres og sin nye kone. Isabelle er på vei inn i tung alkoholisme som hun hittil har skjult på jobben.

Isabelle tvinger Barbara til å fjerne ting fra rapporten som indikerer at saken er mer komplisert og krever grundigere etterforskning. Lynley avslører dette og dermed blir han og Barbara sendt til Ludlow igjen for å gå grundigere til verks. De får tolv dager på seg.

Det blir en langsommelig og seig etterforskning som trekker inn et ganske stort antall personer og familier. Det som gjør boka interessant og gir meg lyst til å lese videre er at jeg hele tiden lurer på hvordan i all verden forfatteren har tenkt at alle disse menneskene skal forsvare sin plass i boka og få til en historie som henger sammen. Det er ellers ingen spenning eller dramatikk og etterforskninger blir nokså langdryg. Men underveis blir vi altså kjent med en del familier der foreldrene ikke er spesielt flinke til å håndtere barna sine.

Det er indiskeYasmine ble totalt avvist av sine foreldre da hun giftet seg med en engelskmann før hun var ferdig med sin utdannelse. Yasmine prøver nå selv å styre livet til sin egen datter Minna. DCS Clover Freeman, mor til Finn, setter PCSO'en til å holde sønnen konstant under oppsikt. PCSO'en vokste opp i en sekt i Irland som utnyttet barna seksuelt. Ding vil ikke bo hjemme etter en (for henne) uhyggelig opplevelse da faren døde.Ungjenta Francie har foreldre som er så frigjorte at de ikke bryr seg med hva hun gjør på noen måte. Og Isabelle Ardery har selv forsømt dine sønner for alkoholen.

Det viser seg at flere av disse sidehistoriene henger sammen, og ettersom flere lag blir avdekket blir det gradvis en sammenhengende historie av dette. Litt over 3/4 av boka er jeg temmelig sikker på hvilken retning det tar. Men fremdeles er det uklarheter igjen for å avsløre akkurat hvordan, hvorfor og når forbrytelsen foregikk, så jeg henger med helt til slutt, ikke minst for å finne ut om forfatteren faktisk drar alt dette i land. Og det gjør hun - med glans.

Boka er aaaaltfor lang, og jeg blir av og til irritert av å lese om Barbara Havers' uflidde utseende, nikotinfingre og ustelte hår. Jeg blir også lei av å lese gang på gang om IsabelleArderys omgang med  flyflasker med vodka. Når skal enkelte forfattere lære seg antydningens kunst? Er motivet for forbrytelsen troverdig?

Jeg lot meg rive med i denne kriminalromanen trass i disse innvendingene. Beskrivelsene av småbymiljøet, av ungdom mer eller mindre i drift og av mennesker som er glade i hverandre og egentlig vil det aller beste men som likevel gjør det ene uheldige valget etter det andre, ja av og til helt fatale valg - alt dette er superbra og gjør det til en god krim for meg. Så det blir nok til at jeg leser flere.

Edverd Hoem: Jordmor på jorda. Huset under blåhammaren


Jordmor på jorda

Denne boken om tippoldemor til Edvard Hoem hører sammen med forfatterens romaner om slektningene som utvandret til Amerika, den første var "Slåttekar i himmelen". I 2008 skrev han teksten "Jordmor på jorda" til Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum, og denne boka bygger på den teksten.

Jeg har ikke lest de andre slektsromanene til Hoem men vi skulle lese den i litteraturgruppa jeg er med i og den kan godt leses uavhengig av de andre. Jeg syntes også jordmortemaet var interessant, for jeg har lest flere romaner om jordmødre, alle sammen sterke kvinneskikkelser. I Kerstin Ekmann "Guds barmhjertighet" (første del av Vargskinnet, en trilogi fra Jämtlandstraktene) er jordmora Hillevi hovedpersonen. Hun kommer alene fra storbyen til jobben som disktriksjordmor i distrikts-Sverige i 1916, og det er mange tøffe tak.  I første del av Tommi Kinnunens "Der fire veier møtes" begynner Maria sin jordmorvirksomhet i nord-Finland i 1895 og blir en sterk kvinneskikkelse og familiens matriark. I Katja Kettus "Jordmora" møter vi "Villøye", som er datter av en kommunist og dermed utstøtt fra samfunnet og som praktiserer fødselshjelp og andre legekunster og ukunster på kvinner i den brutale krigen i Lappland under 2. verdenskrig.

Edverd Hoems roman starter hundre år tidligere, i året 1800.  Marta Kristine Nesje var 7 år og familien flyttet fra Gjermundnes i Romsdal over fjorden til Nesje på sørsiden der faren hadde kjøpt et hus. Familien livnærte seg på farens arbeid som skomaker og slakter og det de fikk ut av jorden på den lille husmannsplassen. I tillegg var det pliktarbeid på den store gården.

Foreldrene var både arbeidsomme og fremsynte og Marta Kristine tok til seg det hun kunne av kunnskap på omgangsskolen. Hennes interesse for kvinners strev med barnefødsler ble vakt da hun som barn fikk se det skremmende synet av en stake med en hodeskalle etter en halshugget kvinne. Presten Stub fattet interesse for den oppvakte jenta og ville sende henne på jordmoropplæring i Molde. Jordmoryrket var i sin spede begynnelse, og i nødsårene etter Napoleonskrigene ble dette ikke prioritert, men Marta Kristine fikk omsider et kurs og kunne begynne å praktisere. Men det var stor motstand i befolkningen mot å gå vekk fra folkemedisinen og de mer eller mindre kloke konene i bygdene. Hun arbeidet som jordmor i disse årene, men ble innkalt til svært få av barnefødslene.

Så ble det ekteskap med barndomskjæresten Hans som kom hjem fra krig og militærtjeneste. Marta Kristine ønsket å praktisere mer som jordmor, og familien trengte også den kjærkomne ekstrainntekten. I full forståelse med Hans forlot hun ham og de tre barna deres høsten 1821 for å gå over fjellet til Christiania og ta jordmorskolen der. På forsommeren neste år var hun ferdig, og nå var hun fullt kvalifisert til arbeidet. Jobben omfattet også koppevaksinering av barn.

Som distriktsjordmor måtte hun alltid være tilgjengelig for utrykninger og inntekten var liten. Folk var pålagt ved lov å tilkalle jordmor til fødselen, men mange unnlot dette, noen fordi de ikke hadde råd, andre av motstand mot alt som var nytt. I noen tilfeller var Marta Kristine med på søksmål for å drive inn bøter fra folk som nektet å kalle inn jordmora.

Samtidig var det hus og hjem og barn å ta seg av, og til dels gården også. Hans var mye ute på fiske for å skaffe inntekter til familien utover soldatlønnen. Sammen fikk de elleve barn. En døde like etter fødselen og en i seksårsalderen. Alt dette hun ikke klart uten hjelp fra foreldrene og fra Ingeborg, datteren hun fikk før hun giftet seg med Hans. De levde ellers et godt og nøysomt liv, men etter hvert utviklet Hans et tungsinn som gjorde at han først mistet soldatstillingen og lønnen som fulgte med, og senere trakk seg gradvis ut av alt som hadde med omsorg for familien bortsett fra litt fjordfiske. Han døde i 1841, da var han i femtiårene og Marta Kristine var 48. Det viste seg at Hans hadde gjeld til oppover ørene, og det ble tatt ut auksjonforretning på alle eiendelene deres. Heldigvis klarte Marta Kristine såvidt å beholde huset og noen få nødvendighetsartikler.

Livet som enke, jordmor og mor var hardt. Likevel klarte de å komme på fote igjen. Den eldste gutten, Ole Hansen var 12 år når faren døde, men han ble etterhvert en dugelig bonde. De andre kom ut i tjeneste når de vokste til og Marta Kristine arbeidet på jordlappen og på setra og fortsatte samtidig sin jordmorvirksomhet. Først når hun var 75 år la hun inn årene. Da hadde hun virket som jordmor i femti år, men hun fikk leve enda i ni år til, til hun var 84.

Det er vanskelig å skrive om denne boka uten å skrive mest om livet til Marta Krisitne, for boka fungerer på mange måter som en biografi. Jeg føler av og til at jeg ikke kommer helt inn på personene i boka, og jeg synes at beskrivelsen av jordmorprofesjonen på attenhundretallet går en del ut over boken som roman. Men den gir veldig interessante innblikk i akkurat det. Jeg var nok klar over at jordmoryrket var dårlig betalt på den tiden, men det var mye jeg ikke visste om folks motstand mot jordmødrene og om hvordan staten faktisk drev frem et profesjonelt program for jordmorutdannelse. Jeg synes også at boka har gode skildringer av livet på bygda i Romsdal i skyggen av Napoleonskrigene og tiden etterpå. Dette gjør jo boka høyst lesverdig, selv om jeg har litt problemer med om personene er romanfigurer eller om de faktisk er Edvard Hoems formødre og forfedre.