Jeg har hørt flere intervjuer med ihuga boklesere der de blir spurt om favorittboken sin. Det er sjelden de svarer med en enkelt bok. Jeg ville heller ikke klart å gi ett svar, men her er noen av mine favoritter. Rekkefølgen er tilfeldig.
Disse to bøkene bøkene kom jeg tilfeldig over. Det er lenge siden de kom ut, og de er lite omtalt - jeg skjønner ikke hvorfor, de er hver for seg fantastiske bøker som hadde fortjent mye oppmerksomhet. Bibliotekene har de nok ennå:
Tsjingiz Ajtmatov: Og dagen varer lenger enn et århundre. Fra Kirgisistan - et gravfølge med en ondskapsfull kamel i spissen, en gjeng banditter, en felles romekspedisjon fra USA og Sovjet som finner en bebodd planet - og mye annet.
Mika Waltari: Egypteren Sinuhe. En eventyrlig beretning fra Nefertiti og Tut Ankh Amons tid. Hovedpersonen Sinuhe er lege, hjernekirurg(!) og opplever mye både i Egypt og gjennom sine reiser gjennom mange oldtidssamfunn vi har hørt om i historietimene
Og her er resten:
Chinua Achebe: Things fall apart. Den beste boken jeg har lest fra Afrika, skrevet av Nigerias store forfatter. Om en høvding som opplever store omveltninger når det gamle samfunnet møter nyere tanker og konfronteres med imperialismen og vestens verdier.
Keri Hulme: Margfolket. Fra New Zealand. Klarer ikke å si noe om den på få linjer, men jeg leste den to ganger og må kankje ha en runde til.
Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Hele trilogien må leses for å få med storheten i verket, ikke bare første del (Kransen) med sin ungpikeromantikk fra middelalderen.
Tolkien: Ringenes herre var jo bare vidunderlig å lese - du gikk inn i boken og kom ikke ut av den før verden var reddet. Jeg tør ikke tenke på hva vi skulle ha gjort hvis Sauron hadde vunnet.
Louise Erdrich: Kjærlighetsmedisin. Dette var den første boken jeg leste av henne. Hun skriver godt om indianere og andre i Nord Dakota..
Louse Erdrich: Plague of doves. Denne er om mulig enda bedre
Colin Thubron: Sibir. En reiseskildring som av en eller annen grunn gjorde dypt inntrykk på meg. Kaldt, tungt, dystert, men også en fantastisk stor og åpen natur. Mennesker og samfunn forkrøplet av Sovjetunionens mangeårige undertrykkelse, og i kontrast til dette møter med store personligheter og mye varme og menneskelighet.
Alice Munroe: Ingen nevnt - ingen glemt av hennes mange hundre noveller
Margaret Atwood: Tjenerinnens beretning. Dette var den av hennes bøker som slo ned i meg som en kule.
William Golding: Fluenes herre. Denne leste jeg som tenåring og husker ennå uhyggen.
Michael Cunningham: Timene. Jeg så filmen først og den var jo veldig bra. Jeg trodde boken var mer eller mindre et filmmanus, men dette viste seg å være en vakker bok med et fantastisk språk. Jeg må kanskje lese den en gang til.
Oondatje: Den engelske pasient. Stemningen på det forlatte sykehuset og spenningene mellom bokas 4 hovedpersoner gjorde dypt inntrykk på meg. Filmen så jeg kanskje 20 år etter, og den var bare en skygge av boka og la alt for mye vekt på ørkenromantikk.
Uwe Tellkamp: Tårnet. En øst-tysk familie og endel personer rundt dem i de siste årene før Berlinmurens fall. Boka var tung å komme inn i, men ga etter hvert svært mye igjen. Beskriver både normaliteten og unormaliteten i det øst-tyske samfunnet. Mye ligger mellom linjene.
Rohinton Mistry: Balansekunst. Fra Mumbai. Tre historier som er vevd inn i hverandre. Alle handler om mennesker som gjennomlever prøvelser og katastrofer som vi knapt kan forestille oss. Mange bøker fra India beskriver fattigdom og elendighet, men det som gjør denne boka spesiell er at den midt oppi all elendigheten likevel fremstår som positiv og håpefull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar