onsdag 22. juni 2016

Elisabeth Beanca Halvorsen: Doris Lessing


Doris Lessing En litterær forfølgelse er den fulle tittelen på boken. Denne biografien fikk god anmeldelse i "Bok i P2" og ble presentert som en utradisjonell biografi. Jeg har lest (og likt) en del Doris Lessing, både "alene" og sammen med litteraturgruppa og ble nysgjerrig på denne boken, selv om jeg sjelden leser biografier. Det har jeg ikke angret på.

Boken er først og fremst en entusiastisk og grundig gjennomgang av Doris Lessings bøker, og hennes liv blir presentert gjennom bøkene. Det passer godt, for mye av det Doris Lessing skrev hadde tilknytning til hennes liv. Hun brukte mange personer hun kjente, deriblant seg selv i bøkene og personer og temaer ble brukt om igjen på nye måter.

Doris Lessing ble født i 1919 i Persia av britiske foreldre, Alfred og Emily. To år gammel flytter hun med familien til Rhodesia der foreldrene drev en farm. Rhodesia var der Doris Lessing vokste opp, giftet seg, fikk to barn, forlot mann og barn og begynte å skrive. Hun ble radikal, kommunist, giftet seg igjen, fikk en sønn og flyttet i 1949 til London der hun bodde resten av livet. Hun gav ut sin første bok i 1949, den siste i 2008 da hun var 89. Hun har en stor skjønnlitterær produksjon, romaner, novellesamlinger og science fiction. Først i 2007 fikk hun Nobelprisen.

Halvorsen har delt boken sin inn i flere hovedemner/notatbøker (inspirert av notatbøkene til Anna Wolff  i  "Den gyldne notatbok") der hun utforsker forskjellige faser i Doris Lessings forfatterskap og liv. "Notatbok Harare" er spennende og der følger vi henne på en reise i Doris Lerssing sine fotspor i Zimbabwe.  I "Notatbok London" reiser hun rundt i storbyen og oppsøker steder der Doris Lessing har bodd, hun sitter en liten stund i en drosje utenfor huset der Doris Lessing bor (dette er skrevet før 2013 da Doris Lessing døde 93 år gammel). Hun turde ikke ringe på! Hun holder seg i det hele tatt på respektfull avstand fra forfatteren selv, Doris Lessing orket ikke intervjuer de siste årene hun levde.

Parallelt med notatbøkene får vi deler av teaterstykket "Forestilling med perlehøne" som Halvorsen begynte å utarbeide parallelt med biografien. Det gir en original vri på presentasjonen. Det tok litt tid før jeg ble komfortabel med disse delene, men etterhvert fungerte det for meg som interessante kommentarer til resten av teksten. Jeg skulle gjerne sette det fullstendige stykket!

For meg blir boken et interessant gjensyn med de bøkene jeg har lest samtidig som jeg får lyst til å lese mer.  Jeg har lest en god del av novellene, Det synger i gresset, Marta Quest, Det femte barnet, Ben ute i verden og den gyldne notatbok. Derimot har jeg vært lite interessert i science fiction-bøkene. Nå kan jeg tenke meg å lese noe av det, kanskje jeg begynner med å fullføre Marta Quest serien. Den består av fem bøker. Den første (som jeg har lest) er fra Rhodesia og har klare paralleller til Doris Lessing sitt liv.  "Byen med de fire porter" er nummer fem og regnes som science fiction, jeg lurer på hvordan hun får det til å henge sammen, det kan jeg jo sjekke ut!.

Det som gjør Halvosens bok så lesverdig er ikke hennes dype kjennskap til emnet, det er heller at vi får følge henne i hennes møte med Doris Lessings forfatterskap. Bok etter bok blir gjennomgått med åpenhet og nysgjerrighet, samtidig får hun til å trekke trådene mellom bøkene og Doris Lessing sitt liv gjennom å bruke sitater fra Doris Lessing sine selvbiografiske bøker. Slik blir dette også et svært så levende møte med personen Doris Lessing selv om det ikke er et eneste forfatterintervju i boken.

lørdag 18. juni 2016

Morten Strøknes: Havboka


"Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider" - dette er ingen roman, det er saksprosa. Jeg leser ellers nesten bare skjønnlitteratur, men jeg ble tent på "Havboka" da jeg hørte et intervju med Morten Strøksnes og Rebecca Dinerstein under litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var særlig noe han sa om at poesien hørte til faglitteraturen som gjorde meg nysgjerrig - i tillegg til alle de fine anmeldelsene selvfølgelig.

Rammen for boken er et prosjekt Strøksnes har sammen med kompisen Hugo (som driver og restaurerer et fiskebruk på Skrova i Lofoten). De to vil fange en håkjerring fra en gummibåt. Javel, tenkte jeg, håkjerring - er ikke det en slags fisk, en nordisk hai, litt stor, kanskje som en stor laks eller litt større? Men vi får vite mye om håkjerringen i løpet av boken, og den er ikke "litt stor", men et monster fra de store havdyp. Gjennom hele boken blir vi servert fakta og anektdoter (og poesi!) om håkjerringen og andre havdyr og om havet i sin alminnelighet, noen ganger referert i teksten og andre ganger i form av sitater. Det er vitenskap, overtro og diktning, og av og til alt på en gang. Det er ellevilt, det er poetisk, ofte hylende morsomt og noen ganger egnet til ettertanke. Kildene kommer fra hele verdenshistorien, fra romertiden og frem til vår egen tid.

Ettersom fangsten strekker seg over fire årstider er det vel greit å røpe at håkjerringen ikke blir trukket opp på det første forsøket. De to kameratene får mange fisketurer sammen og vi møter Vestfjorden og naturen i Lofoten over alle fire årstider. Det blir også en fortelling om det enkelte menneskets møte med elementene, i alle fall jord, vann og luft, ild er det ikke mye av.

Den viktigste grunnen til at jeg likte å lese "Havboka" er at jeg blir fanget inn av Strøksnes sin fascinasjon for havet. Han klarer å dele sin entusiasme med leseren. Jeg får lyst til å reise til Lofoten og oppleve Lofoten i all slags vær når jeg leser boken. Og så elsker jeg de mange sprelske og elleville sidesprangene, jeg måtte lese høyt mange partier for mannen min.

Det var en liten nedtur også under forberedelsene til en av de utallige båtturene. Da syntes jeg det gikk litt trått. Dette var mot slutten når også det var begynt å gå litt surt mellom de to kompisene, og det gikk litt surt mellom meg og boken også. Men så gikk det over og jeg tilgir forfatteren.

Les "Havboka" - du vil ikke angre det.

lørdag 4. juni 2016

Litteraturfestival på Lillehammer 2016





Jeg var to hele dager på Lillehammerfestivalen i år, torsdag og fredag. Jeg reiste med tog, og reisemulighetene fra Lillehammer til Stavanger med tog om søndagen var såpass dårlige at jeg heller reiste hjem om lørdagen. Det ble også buss for tog, og det er ikke særlig attraktivt å humpe på buss opp til Bø i Telemark. NSB: Skjerp dere!

Jeg bodde på hotellet som ligger på jernbanestasjonen. Enkelt, rimelig og nær alt, det var et godt valg. I fjor bodde jeg oppe ved hoppbakken og det var langt å gå opp og ned, særlig hvis jeg trengte en liten pause mellom øktene.


I år var det strålende vær i motsetning til i fjor da det regnet og var kaldt. Det betød at det var kjekt å være på utearrangementene i parken. Der fikk jeg bl.a. med meg et møte med fire debutanter. Martine Johansen: "Hvite jenter kan ikke synge blues" var bra, en interessant stemme, kanskje jeg leser den. Jeg likte også Veronica Erstad sine dikt der og da, men jeg er ikke noen poesileser akkurat.

Det var artig å høre et dobbeltintervju med amerikanske Rebecca Dinerstein og Morten Størknes. Dinerstein vant et skrivestipend for sin poesi som førte henne til Lofoten der hun ble i tre år og er blitt Norgesvenn for alltid. Og så ga dette intervjuet mitt et puff i retning av Havboka, spesielt når Størksnes snakket om poesiens plass i sakslitteraturen.



David Mitchell hørte jeg to ganger, et foredrag om spøkelser på biblioteket, og så en samtale med Maja Lunde ledet av John Freeman. Jeg var akkurat igang med hans "Skyatlas", og dette var midt i blinken. Mitchell gir inntrykk av å være åpen og forandringsorientert og han kommer nok ikke med Skyatlas2 men heller noe helt annet.

Amerikaneren John Freeman har vært redaktør av det britiske magasinet Granta i en lengre periode og løftet vel magasinet frem til å ha blikket mer utover i verden.  I hans tid begynte jeg å lese det, jeg ble spesielt tent på en utgave med Pakistan som tema. Han hadde flere intervjuer på festivalen, og et eget program der han bl.a. leste fra essay han har skrevet selv. Jeg synes ikke hans opplesninger var særlig interessante, men han er en glitrende intervjuer og presenterer litteratur på en god måte, så jeg tok med meg en utgave av hans eget nye magasin.

Jeg hadde også sett frem til intervjuet med Frank Bill som har skrevet "Forbrytelser i Southern Indiana", det ble litt skuffende. Jeg har lest at Frank Bill var for å fatte seg i korthet, men jeg syntes han det var mye prat med lav og utydelig stemme der jeg ikke fikk noe særlig inntrykk av hva han egentlig skriver om. Men kanskje jeg skal gi boken en sjanse likevel?


Liv Guldbrandsen
Ellers var vel høydepunktet Banknatta fredagskvelden. Der fremførte Liv Gulbrandsen Min Kamp 1-6 på en time (hun gikk vel kanskje LITT over tiden), en hysterisk opplevelse. Morsom også for meg som knapt kom gjennom den første boken - kanskje enkelte ihuga fans følte seg tråkket på tærne? Men det var fullt på cafe Sting. Under første omgang hadde jeg god sitteplass og fikk med meg alt. Til andre omgang var det lang kø. Mange ga seg da de lukket dørene når programmet begynte. Men jeg holdt ut og slapp inn etter en liten stund og jeg fikk med det meste fra ståplass like innenfor døra.

Jeg prøvde meg også på Poesislam. Der var det helt fullt, fikk såvidt tilkjempet meg sitteplass oppå et lite bord like ved inngangen. Jeg var med på dette i fjor for første gang og ble litt hektet. Det virker på meg som poesislam er en krysning mellom rap og poesi. Fascinerende at det meste har nokså tydelig rytme og at det brukes mye rim i motsetning til det meste av annen moderne poesi. Jeg liker den litt gyngende fremførelsen der rytme og rim skaper en slags orden i det ofte litt kaotiske innholdet. Men jeg holdt ikke så lenge ut på kanten av bordet og da dørene til "Ferdigsnakka LIVE" åpnet trakk jeg over dit, og det var en flott forestilling.

Etter to dager med 4-6 arrangement hver dag kjente jeg at det i grunnen var helt greit å reise hjem. Jeg tror også at jeg fikk en passelig dose av kjent og ukjent, norsk og utenlandsk. Og kanskje kommer jeg igjen til neste år?

fredag 3. juni 2016

Kazuo Ishiguro: The remains of the day



Denne boken begynte jeg på mens jeg leste David Mitchells "Skyatlas". Større kontrast kan en knapt tenkte seg - begge bøkene er svært gode men på helt forskjellig måte. Kazuo Ishiguro fikk Bookerprisen for denne i 1989, og filmen med Anthony Hopkins og Emma Thompson ble en stor hit.

"The remains of the day" er lagt i munnen på hovedpersonen, butleren Mr. Stevens ved Darlington Hall. Den ytre rammen for boken er en bilreise som Mr Stevens gir seg ut på, etter anmodning fra den nye amerikanske godsherren Mr. Farraday. Dette er første gang han reiser rundt i England etter en lang tjeneste som butler, antagelig hans første ferie overhodet. Målet for reisen er å treffe sin tidligere "kollega", husholdersken Miss Kenton (nå Mrs. Benn) som han håper å få tilbake igjen i tjeneste på Darlington Hall. Miss Kenton har i et brev gitt uttrykk for at hun er alene nå.

Gjennom utallige tilbakeblikk i løpet av turen får vi gradvis avdekket mye av Mr. Stevens liv og karriere som butler. dvs. vi får hans versjon av det. Men mesteparten av boken ligger i det usagte, det som Stevens ikke snakker om, det han dekker over med sin korrekte fremtreden, sitt perfekte engelsk, sin streben etter verdighet (dignity) som er er verdi han setter svært høyt.

Gjennom den ytre fortellingen får vi høre om Lord Darlington som er en tradisjonell godseier med en politisk agenda. Han ivrer for Englands forsoning med Tyskland etter 1. verdenskrig og arrangerer private sammenkomster for å fremme denne tanken. Frem mot 30-årene utvikler dette seg til lefling med nazistene. Mr. Stevens er den perfekte tjeneren som utsletter seg selv til de grader at han støtter sin herre i ett og alt. Selv når hans far ligger på dødsleiet prioriterer han å gå sin herre til hånde i stedet for å la faren komme med sine siste ord til ham.

Miss Kenton er en meget dyktig husholderske, men i motsetning til Mr. Stevens setter hun mennesket foran tjenesten når det gjelder, og deres forskjellige holdninger kolliderer flere ganger. En viktig scene er når Stevens har formidlet Darlingtons krav om å si opp to dyktige stuepiker bare fordi de er jødiske til Miss Kenton. Hun tar dette svært tungt, mens Stevens bagatelliserer avgjørelsen, selv om han egentlig er dypt sjokkert selv. Etter en tidkommer Darlington på bedre tanker. Når Stevens igjen formidler dette til Miss Kenton reagerer hun kraftig på at han ikke hadde vært åpen overfor henne med at han var imot oppsigelsen så hun kunne ha noen å dele sin fortvilelse med.

Til tross for disse episodene går det frem - men blir aldri sagt - at Mr. Stevens har svært varme følelser for Miss Kenton, følelser som han aldri lar slippe frem, ikke engang til sin egen bevissthet.

Språket i boken er langsomt og omstendelig, slik Mr. Stevens uttrykker seg, og det kan av og til virke langsomt og stillestående. Men her ligger nettopp bokens styrke - i kontrasten mellom Stevens tanker, uttrykt på en nokså oppstyltet måte og de undertrykte følelsene hans som han aldri lar slippe frem til overflaten.

Det er også artig å lese denne boken etter å ha vært gjennom utallige sesonger av Downton Abbey. Jeg kjenner igjen tjenerskapets egen verden på et større gods, hierarkiet og de klart definerte rollene og enkelte oppgaver som virker totalt meningsløse for meg i dag. Vi opplever også adelens nedgangstider fra 20-tallet frem til 50-tallet, også velkjent fra Downton Abbey. Men boken lodder mye, mye dypere.

Dette var en bok som jeg likte å lese, jeg skulle gjerne "levd i den" lenger, men ikke for det - romanen er så lang som den bør være.


Jeg har lagt vekk Alfred Hauges "Mysterier"

Alfred Hauges "Mysterier" har ligget på min leseliste i flere måneder. Jeg lastet ned denne i forbindelse med Hauge-jubileet i 2015. Da hadde jeg lest hele Cleng Peerson-serien og var svært begeistret for den. Jeg visste også at Hauge hadde et forfatterskap som omfatter tyngre stoff, mer innadvendte bøker og mer grublerier. Jeg har lest omtrent halve "Mysterier". Mye av boka beskriver tildels groteske fantasier rundt hovedpersonens forpinte sjeleliv, og endel av dem er antagelig påvirket av Alfred Hauges medisinering. Dette er noe som jeg ikke klarer å engasjere meg i, og da legger jeg vekk boken for godt (dvs. fjerner den fra min kjære Kindle). Sorry!!

David Mitchell: Skyatlas



Jeg begynte å lese Skyatlas fordi jeg skulle til Lillehammer og høre David Mitchell, og da ville jeg gjerne ha lest noe av ham. Det var litt for pretensiøst - det er en murstein på over 600 sider, men jeg var i alle fall godt i gang da jeg kom på festivalen. Jeg har hørt om boken før, blant annet refererte Maja Lunde til den som inspirasjonskilde til "Bienes historie". Jeg kom gjennom resten av boken togturen hjem fra Lillehammer.

Boken er basert på 6 forskjellige historier som alle har en løs tilknytning til hverandre men som foregår på ulik tid og sted og de er også skrevet på svært forskjellige måter, hvert sitt formspråk osv.

En reisebeskrivelse fra en reise på Stillehavet ca. 1850
En serie brev fra en ung komponist og musiker fra 1931.
En slags thriller skrevet i korte kapitler om en kvinnelig journalist som prøver å avsløre miljøkriminalitet på høyt plan i USA på,
En engelsk forlegger som spiller kortene sine dårlig og havner på et sykehjem under streng bevoktning.
En intervjuserie fra et høyteknologisk fremtidssamfunn/diktatur i området rundt Korea
Et personlig beretning fra et primitivt samfunn etter en verdenkatastrofe som har utryddet all moderne teknologi.

Hver av historiene lever nok sitt eget liv, men vi jobber oss likevel fremover i tid til vi har nådd akopalypsen, og så nøster vi oss bakover igjen til vi til slutt møter vår sjøfarende venn. Da er mange av trådene nøstet opp og vi har fått en slags oversikt over universet i denne boken.

Det er en del felleselementer i historiene som jeg vil sammenfatte med "menneskenes forhold til naturen og til sin egen fremtid". Jeg synes likevel ikke det er riktig å si at boken er en miljøroman, den er mye mer omfattende enn det. Først og fremst synes jeg at det er en "leken" bok, Mitchell leker med ulike skrivemåter og genrer og med spor og symboler som dukker opp i flere av historiene. Noen fant jeg ikke helt ut av, blant annet den om et fødselsmerke som dukker opp hos flere personer. Det er også en bok som gir mer og mer jo lenger du leser. Jeg er vanligvis ikke begeistret for forfattere som skriver så lange bøker, men her synes jeg det er på sin plass, dette er ikke som å lese en bok men mer som å gå inn i et univers.

Jeg synes det var en krevende bok å lese, mye fordi det ble et så stort person- og hendelsesgalleri og det tok lang tid før jeg så noen sammenhenger mellom dem og kunne sile ut hva som var viktig og hva som var mindre viktig. Det var en bok som jeg var glad for å ha lest ferdig, selv om jeg hadde det kjekt når jeg var i gang - i alle fall etter de første 200 sidene. Jeg leste boken på norsk, for Stavanger bibliotek hadde ikke den engelske utgaven inne. Det er jeg glad for nå, den hadde nok vært tyngre på engelsk.