tirsdag 12. juli 2016

Alice Sebold: The almost moon (Nesten evig"

I Alice Sebolds første roman "The lovely bones" er hovedpersonen og fortellerstemmen offer for et mord. I denne romanen er hovedpersonen morderen, allerede i første setningen forteller Alice at hun drepte sin mor. Deretter kommer de svært detaljerte skildringene av omstendighetene rundt selve drapet. Resten av boken handler dels om hvordan Alice håndterer (eller ikke håndterer) følgene av sin handling, og dels av tilbakeblikk over hennes liv med moren og faren og sitt voksenliv som kvinne, ektefelle og mor.

Alice sin mor var en vakker og selvopptatt kvinne som også led av angst - hun forlot nesten aldri hjemmet sitt. Faren og senere Alice må dekke henne med tepper og sjal for å buksere henne til legebesøk. Faren er en snill og omsorgsfull mann men sliter med sine egne "spøkelser" og overlater etterhvert en del av omsorgen for moren til Alice. Til han slutt lar han Alice ta alt ansvaret når han tar eget sitt liv.

Mesteparten av Alice sitt liv dreier seg om moren, både når hun vokser opp og etter hun gifter seg og får to barn. Det er et forhold preget av hat og kjærlighet (og lengsel etter kjærlighet), og det ødelegger tilslutt ekteskapet hennes. Men når hun vil ha noen å snakke med etter drapet er det eksmannen Jake hun ringer til, og han kommer opp for å hjelpe henne.

Alice sine handlinger etter drapet avspeiler dels hennes mentale tilstand i øyeblikket, men kanskje også hvor hun står i livet sitt i forhold til moren og til omgivelsene. Vi blir nesten irriterte over mange av valgene hennes, samtidig som de viser et menneske som er drevet langt over kanten. Spenningen i boken dreier seg om hvordan det skal gå med henne, vi skjønner jo at politiet raskt vil finne ut at det er hun som har gjort det.

Men historien om hennes oppvekst og forholdet til foreldrene er minst like interessant. Jeg synes Sebold beskriver det vanskelige mor-datter forholdet på en god måte, selv om det er et svært uvanlig mor-datter forhold. Jeg har sett at boken er blitt kritisert for å behandle dette på en overfladisk måte, og det er jeg ikke enig i, en bok som denne behøver ikke være noen dybdepsykologisk skildring, det som er viktig er at den gir næring til å se forskjellige sider av mor-datterforholdet og det synes jeg den gjør, det blir også stilt opp mot Alice' forhold til sine egne døtre.

Men av og til synes jeg at hun vakler mellom å beskrive moren som syk eller som grunnleggende selvopptatt. Og det som rammer Alice hardest er ikke morens angst, men hvor lite hun selv betyr for moren.

Dette var en bok som gikk raskt å lese, jeg kunne ikke legge den fra meg, spesielt mot slutten. Det jeg sitter igjen med først og fremst er inntrykket av hvordan et menneskes sykdom kan trekke en hel familie ned. Men også: hvor viktig er det ikke at vi ser barna våre?

Roy Jacobsen: De usynlige



Roy Jacobsen skrev om en kvinnes oppvekst på Helgelandskysten i første del av Seierherrene. Det var en barndom preget av fattigdom og elendighet. I "De usynlige" er vi også på Helgelandskysten, på øya Barrøy (oppdiktet) der Ingrid vokser opp som eneste barn av fiskerbonden Hans og kona Maria i mellomkrigstiden. Det ikke fattigdom og elendighet som preger denne boken, det er heller en hyllest til de hardt arbeidende øyboerne og beskriver det nesten umenneskelige slitet deres, men også gledene, verdigheten, pågangsmotet, drømmene og familiesamholdet

Jeg har veldig mye godt å si om "De usynlige". Det er en veldig visuell bok, naturen og menneskene blir beskrevet i bilder som gjør at du ser for deg roturene til skolen, sauene som må berges så ikke den våte ulla fryser til is, torvskjæringen og barnestolen som Hans lager til nevøen sin. Roy Jacobsen skriver med en dyprespekt for øyboerne. De er ikke noen fattige stakkarer, Hans drar inn betydelige summer på Lofotfiske hvert år, bygger kai og bidrar til å utvikle samfunnet.

Det er fine skildringer av forholdet mellom menneskene på Barrøy. Uten å bruke mange ord kommer vi under huden på Hans, Maria og Hans' far Martin. Vi opplever også hvordan Ingrid utvikler seg som menneske gjennom boken. Derimot synes jeg det mangler noe i beskrivelsen av de litt større samfunnsforholdene, vi har brukseieren som kjøper fisken og dunet, vi har presten som har garantert for lån til Hans. Dette er det de lever av og slike forhold blir bare såvidt berørt.

Historien om Ingrids tante Barbro som er arbeidsom men så enfoldig at hun ikke egner seg som tjenestejente synes jeg er god. Det blir derfor tre kvinner i tillegg til den aldrende bestefaren som passer gården når Hans er på Lofotfiske tre måneder hver vinter, Maria, Barbro og vesle Ingrid.  De må takle de mest uhyrlige utfordringer som følger med vinterstormer og frost. Ingrid er med på slitet allerede fra fem-seksårsalderen. Dette blir tøft skildret, men med varme og ømhet. Det er ingen ønsket oppvekst for en liten jente, men det er det livet de har. De eier noen øyer, litt potetland, noen sauer og kyr, et par båter og utstyr for lofotfiske. Så lenge alle er friske og far kommer hjem fra Lofoten hvert år lever de et godt liv.

Det bor et arbeidslag på Barrøy en stund. Ni måneder etterpå får Barbro en sønn som får navnet Lars etter den svenske arbeideren som var hans far. Vesle Lars blir etterhvert en viktig person i boken.

Etterat Hans dør og Maria blir innlagt på psykiatrisk sykehus er det bare Barbro, Ingrid og Barbros sønn Lars igjen på Barrøy (og i tillegg to barn). Ingrid er kanskje 15 nå, Lars noen år yngre, 12? Boken beskriver hvordan de klarer seg gjennom de første årene. Her synes jeg kanskje Roy Jacobsen tar litt godt i, det blir litt for urealistisk at de skal kunne klare seg såpass godt.

De usynlige er blitt en vakker bok og en glede å lese, men jeg synes Roy Jacobsen har tatt litt for lett på å plassere Barrøy-folket i en realistisk ramme.

Jørn Lier Horst: Jakthundene


En god norsk kriminalroman, den første jeg har lest av Lier Horst. Den erfarne politimannen William Wisting blir stilt til ansvar for at det skal ha blitt tuklet med bevis i en drapssak der han ledet etterforskningen for mange år siden. Han blir suspendert og hele hans karriere står på spill for ham. Datteren er journalist og skriver om en annen drapssak - er det noen forbindelser mellom disse sakene? Etterhvert innser Wisting at det var mangler ved den gamle etterforskningen og at det er sannsynlig at noen har jukset med et viktig bevis. Hvem var det "råtne eplet" i etterforskningsteamet, og hva var motivet hans? Var det den riktige drapsmannen de tok den gangen eller var han uskyldig? Og hvordan skal han finne ut av det når han ikke engang har adgang til politihuset?

Grepet med at detektivhelten selv står på tiltalebenken er ikke nytt, men det brukes ikke så veldig ofte, og jeg synes det løfter intrigen i denne boken. Det gjør etterforskningen vanskeligere for vår helt, og det er også interessant å utforske hva som skjer med mennesket i et slikt bytte av roller.

Ellers inneholder boken greie porsjoner med spaning på mistenkte, ensomme hus i mørke skoger og tegn på at det har vært ukjente på besøk på hytta. Boken gir også interessante innblikk i hvordan politiet jobber med etterforskningmateriale. Derimot er personene nokså overfladisk tegnet, og skal jeg trekke frem andre negative trekk er at jeg synes kanskje historien glir for lett, det blir rett og slett litt for få skjær i sjøen utover det at helten er blitt vingeklippet. For meg blir dette aldri mer enn en enkel spenningsroman, og ikke en som jeg biter negler av heller. Men jeg liker måten de forskjellige historiene langsomt blir nøstet opp, og boken fungerte svært godt som kriminalroman for meg. Jeg leste den i et strekk en dag jeg var forkjølet og hadde slikt å gjøre og jeg la den ikke fra meg før jeg var ferdig. Jeg leser gjerne en av de andre bøkene om William Wisting.

tirsdag 5. juli 2016

Takashi Hiraide: Katten


Denne lille japanske romanen (140 sider) handler om et barnløst ektepar som får sitt nokså tosomme liv forandret av en katt som kommer på daglige besøk. De leier et lite hus i utkanten av Tokio der de jobber hjemmefra som forfattere. Katten blir for dem noe som lyser opp hverdagen, en glede og noe å se frem til. Men så skjer det noe som forandrer situasjonen, og livet deres tar en ny vending.

"Katten" er en stillferdig og vakker bok. Et nydelig språk (Hiraide er poet), og med en spesiell atmosfære som jeg synes jeg kjenner igjen fra andre japanske bøker. Ifølge anmeldelser jeg har lest har den sterke selvbiografiske trekk. Den var en glede å begynne på, men mot slutten falt den sammen for meg. Hovedpersonen prøver der å nøste opp i hendelsene, og jeg synes historien ender for brått, så brått at jeg begynte å lure på om det manglet noen sider i mitt eksemplar.