J.B.Mylet: The homes

Dette er en kriminalroman skildret gjennom Lesley på 12 år. Lesley bor på The Homes utenfor Glasgow. The Homes er oppdiktet barnelandsby for barn som av en eller annen grunn ikke kan bo hos foreldrene og vi befinner oss på 60-tallet. Landsbyen består av en rekke bygninger med en gruppe barn oge noen få voksne som tar seg av de. Det er skole på området. Oppdiktet, ja, men slike landsbyer fantes og kunne ha mange hundre beboere.

Lesley er ei kvikk jente og fordi hun er skoleflink har hun fått plass på en skole i byen mens bestevenninnen Jonesy går på den lokale skolen. Barna på the Homes lider ikke fysisk nød, de får nok mat og blir passet på, men det vanker ofte fysisk avstraffelse hvis de går litt utover streken og kjærlig omsorg er det lite av. Lesley har god kontakt med sin mormor som relativt ofte kommer på besøk. Moren er i live, men Lesley ser henne nesten aldri og vi aner en vond historie der. 

Det store lyspunktet i Lesleys liv er de gangene hun får snakke med psykologen Eadie, besøkene på kontoret hennes er et slags fristed der hun kan snakke om hva som helst.  

En ung jente blir funnet død i området og kort tid etter en annen. Det ser ikke ut som om politiet kommer noen vei med etterforskningen av de to drapene. Lesley og Jonesy er skremt over hendelsene men også nysgjerrige og det foretar undersøkelser på si egen måte. Men sporene de følger er ofte mer preget av overfladiske og fordomsfulle betraktninger enn på fakta. Men de kommer nærmere og nærmere sannheten og havner selv i livsfare.

Boka er fortalt med Lesleys litt veslevoksne stil, og det synes jeg forfatteren gjør på en glimrende måte. I denne boka opplever jeg ikke krimplot'et som så vesentlig, det er mer interessant å høre om livet på en barnevernsinstitusjon i Storbritannia for 60 år siden. Og dette er noe som forfatteren selv har inngående kjennskap til fra sin mor som vokste opp i en tilsvarende barnelandsby.

Gail Jones: Salonika Burning

Jeg hørte Gail Jones lese fra en av novellene sine på Hay-on-wayfestivalen i 2007. Det var noe der jeg falt pladask for, siden har jeg lest det meste hun har skrevet og det varierer fra bra til veldig, veldig bra. Jeg tror dessverre ikke hun er oversatt til norsk.Romanene hennes har svært forskjellige tema men de er alle sammen preget av et nydelig, nesten poetisk språk.  

Handlingen i denne romanen er lagt til et feltsykehus i Montenegro under 1. verdenskrig, et sykehus organisert av den skotske suffragettebevegelsen (!)  Vi møter kirurgen Grace, sykepleieren (og journalisten) Stella, ambulansesjåføren Olive og Stanley som jobber med transport av syke og døde for en militærleir i området og som var kunstmaler før krigen.

Boka starter ved de rykende brannruinene av byen Salonika i 1917 og vi følger de fire hovedpersonene i tiden etterpå helt til boka avsluttes med en dramatisk episode som illustrerer det meningsløse ved krigen. Soldater blir brakt inn til sykehuset mer døde enn levende, noen klarer de å lappe sammen. Mange får malaria som herjet rundt Middelhavet på den tiden. Mange dør også av malaria, datidens medisiner var utilstrekkelige og  hygieneforholdene var vanskelige. 

De tre kollegene ved sykehuset jobber tildels tett sammen, men de holder seg likevel for seg selv, unngår etter beste evne å engasjere seg følelsesmessig i den verden de har rundt seg, lever i hver sin boble med minnene hjemmefra og det lille de får av brev. Det er som om de lever i en slags isolasjon, og boken er også skrevet under pandemien da forfatteren selv levde i en helt annen type isolasjon.

Romanen står svært godt på egne ben, men jeg synes det satte en ekstra spiss på det at de fire hovedpersonene løselig bygger på fore kjente personer som alle faktisk deltok i det medisinske feltarbeidet i Makedonia, om enn ikke samtidig. Brannen i Salinika er også historisk, den var ikke forårsaket av krigen men av en gnist som antente noe tørt materiale og spredte seg med vinden. Hendelsen med zeppelineren som falt ned er også en historisk hendelse. 

Gail Jones har fått mange australske litteraturpriser og har vært nominert til flere internasjonale priser. Jeg skulle gjerne sett henne vinne en av disse!

Johanna Mo: Vänd om och var stilla

Dette er nr. 2 av bøkene med etterforskeren Helena Mobacka i hovedrollen. Hun klarer nå ubehagelige intervjusituasjoner selv om de minner henne om drapet på hennes sønn Anton. Nå tar hennes fraskilte mann Stefan kontalt - men det er ikke noe hyggelig budskap han kommer med og Helena kommer til å slåss med å takle sinnet og skuffelsen gjennom hele boka. Det som også blir en gjenganger er kollegaen Niklas som nå er besatt av tanken på at Helena er skyld i at han sliter med karrieren og han bruker mer energi på å pønske ut "avsløringer" enn på selve jobben

Og jobben er etterforskning av to drap. En ung jente blir funnet slått i hjel i en bydel i Stockholm. Hun heter Lovisa og var dagen før på byen med venninner. Ifølge foreldrene var hun student og relativt pliktoppfyllende - det skal vise seg at hun hadde mørke sider også. Og så treffer vi Malin sombor sammen med andre ungdommer i et slags kollektiv. Det kan virke som en religiøs sekt. Men Malin har hørt noe som hun må fortelle noen om. Og det blir det siste hun gjør.

I denne romanen får vi ganske snart greie på hvem som er ansvarlig for drapene. Vi vet altså mer enn etterforskerne. Men også for oss er mye uklart og skal avsløres litt om litt. Den ufordragelige journalisten fra første bok har nå funnet sammen med Terese, en av etterforskerne som prøver å holde dette skult for Helena. Men han havner altfor nær det fanatiske kollektivet og det skal få fatale følger.

Spenningen i boka ligger i hvordan det skal gå for dem som kommer i nærheten av den fanatiske sekten før de blir avslørt og det hele topper seg opp helt mot slutten. Det blir nesten litt forhesblesende mot slutten - jeg savner nok noe mer om hva som skjer etter pågripelsen, noen ord til ettertanke, at boka landre, på en måte. Likevel - en god krim og jeg leser gjerne nr. 3 i serien om Helena Mobacka.

Helle Helle: Hafni forteller

"Hafni forteller" er tittelen på boka, og første setning i boka er "at hun skal skilles", dvs den utgjør andre del av setningen. Hafni legger ut på en rundtur i Danmark - Sjælland, Fyn, Langeland, Als var det flere? Og hun forteller fra turen til en venninne hun ikke har sett på 14 år. Men i  mesteparten av boka er det forfatteren som forteller. 

Hafni er i slutten av 40-årene og det er ikke helt klart hvorfor hun skal skilles. Jeg får inntrykk av at hele ekteskapet har vært et feilgrep men at Hafni bare har latt det skure og gå inntil nå.

Hun har noen vage ideer om hvor reisen skal gå, men underveis lar hun seg gjerne lokke inn på sideveier og blindspor. Hun legger seg inn på de hoteller hun kommer over og det handler mye om mat og om alkohol. Hun er åpen for kontakt med mennesker hun møter på sin vei, men hun er ikke akkurat ute etter sex. Det er ikke godt å si hva hun er ute etter.

Hafni var en biperson i romanen "de", en av de nærmeste venninnene til hovedpersonen.  Bob  (kjæresten til hovedpersonen i "De" og fra boken om ham) dukker også opp, såvidt. Kan hovedpersonen i "De" være venninnen  som hun forteller til? Men jeg klarer uansett ikke å se betydningen av disse sammenhengene. For meg ser det  ut til at boka handler om en kvinne på vei mot full oppløsning, men oppløsning fra hva og mot hva? 

Hafni er i alle fall opphengt i hva folk tenker om henne, hun kommer stadig tilbake til historier om tilfeller der hun muligens har kommet i skade for å såre eller irritere noen på grunn av noe som hun har sagt. Og så er det en del avsnitt som lekser opp hvordan man opptrer eller utfører huslige eller andre sysler. Som om det er svært viktig å gjøre alt 100% korrekt. Er det et slikt liv Hafni kommer fra? 

Boka er blitt rost opp i skyene, selv er jeg litt lunken. Men det kan  komme av at jeg leste den nokså stykkevis og delt, og med Helle Helle's minimalistiske stil kan det godt hende at det er mye jeg ikke har fått med meg. Jeg liker ellers godt Helle Helle's bøker - jeg tror nok jeg skal prøve meg på en lesning nr. 2.

Robert Seethaler: Jordet

Dette er en samling fortellinger fra en tysk landsby, innrammet av en gammel mann som besøker kirkegården. 29 døde som forteller hver sin historie. Siden de har levd i samme landsby går historiene ofte inn i hverandre og mer enn en gang får vi høre om en sak fra vidt forskjellig ståsted. Det er en nydelig bok og til sammen gir de oss et riktig godt innblikk i livet i landsbyen. Kan anbefales!

Johanna Mo: Döden tenkte jag mig så

Johanna Mo kjenner jeg fra den ypperlige Ölandsserien hennes. Denne er nr. 1 fra en tidligere krimserie med Helena Mobacka i hovedrollen som jeg måtte lese mens jeg venter på den fjerde av Ölandsbøkene.

Helena Mobacka er tilbake i Stockholmspolitiet etter et lengre fravær. Fraværet skyldes en grusom tragedie knyttet til jobben hennes. Sønnen  Anton på 9 år ble kidnappet av en som Helena etterforsket og Anton ble drept. Sorgen er ikke til å bære.

Helena er en svært anerkjent etterforsker og har fått ny jobb som leder for et etterforskerteam. Kort tid etter blir hun satt på skjer et mord på tunnelbanen i Stockholm. En ung mann blir dyttet foran toget. Politiet har svært lite å gå etter, selv om det er mulige konflikter både i familieforhold og blant tidligere og nåværende kamerater.

Så skjer det et mord til, også i tunnelbanen, denne gangen er det en psykiater som blir drept. Det er vanskelig å se at det er en sammenheng mellom de to sakene bortsett fra metoden. Men når det skjer et tredje tunellbanedrap, denne gangen på en kantor i den svenske kirken er Helena helt overbevist om at det er en og samme morder. Men er det en sinnsyk seriemorder eller finnes det noe konkret motiv i dette?

Dette er en typisk politiroman. Vi følger nitid etterforskning, gjennomgang av hundrevis av videoopptak, krysskjøring av lister og utallige intervjuer. Helena selv befinner seg hele tiden på grensen av hva hun kan mestre med sine egne demoner, samtidig som det gjør henne godt å jobbe hardt. Hun har et dyktig team, men en av dem er misunnelig på at hun ble utpekt som leder.

Mange spor og blindspor blir fulgt opp, og til slutt er det et av dem som fører frem til morderen. Klarer de å nå frem før det skjer flere mord?

Helena Mobacka er en etterforsker som er lett å like, trass i hennes mutte og innesluttede stil og mange hissige utfall. Jeg liker at etterforskerne lir fremstilt som hele mennesker, uten at privatlivet deres blir bærende for romanen. Det er mange klisjeer og arketyper i boka, for eksempel journalisten som ikke skyr noen ting for å være først ute med en story som kan løfte karrieren hans, eller den unge politimannen som er overbevist om at han er bedre enn alle andre, spesielt når han blir løftet frem av sin politipappa. Men jeg synes ikke det går utover drivet i boka.

Ann Cleeves: The Rising Tide

Jeg synes TV-episodene om Vera etter hvert begynner å gå på tomgang. Slik er det ofte når TV-selskap begynner å lage egne episoder basert på populære kriminalromaner. De har rett og slett ikke gode nok manusforfattere. Men Ann Cleeves har fortsatt grepet i denne siste boka med Vera i hovedrollen. 

Vi er på Lindisfarne eller Holy Island som den også kalles, øya utenfor Northumberland som er landfast bare ved lavvann. Øya med det berømte klosteret som ble overfalt av vikinger i 793. I dag blir øya oversvømt av dagturister, men er ellers et nokså rolig sted for de knapt 200 innbyggerne. I boka møtes en gruppe eldre mennesker her hvert 5. år. Dette har de gjort siden siste år på skolen. Men en av deltakerne blir funnet hengt om morgenen etter samlingens høydepunkt. Alt tyder på selvmord, men jeg har ennå ikke lest om noen som har tatt livet av seg på denne måten i en kriminalroman og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at den endelige konklusjonen er mord.

Så er det også andre spesielle dødsfall knyttet til denne vennegjengen - for svært lenge siden var det en av deltakerne som kjørte på land etter en opphetet diskusjon. Tidevannet kom strømmende og hun ble funnet druknet dagen etter.

 Vera og hennes medhjelpere Joe og Holly får nok å gjøre på Lindisfarne og det blir mye gammel historie å nøste opp i. Det har vært både ekteskap og skilsmisser i og rundt vennegjengen, og en av dem holder nå sammen med en av Veras overordnede, noe som ikke gjør etterforskningen lettere. Og før saken er løst skal det skje dramatiske hendelser som vi ikke aner følgene av.

Jeg synes historien er godt lagt opp. Vi møter gode, troverdige personer med tilknytning til en felles fortid (fra 70-tallet) som i alle fall jeg kan kjenne meg igjen i. Miljøet på Lindisfarne blir skildret slik at jeg synes jeg ser disse trange gatene og de grå, gamle engelske steinbygningene. Om det stemmer med virkeligheten aner jeg ikke - jeg har såvidt vært der selv som dagturist på sommeren for over 30 år siden. Håper ikke Ann Cleeves legger Vera på Hylla slik hun har gjort med Jimmy Perez!

Elizabeth Strout: Lucy ved havet

Lucy er Lucy Barton fra "Jeg heter Lucy Barton". Lucy vokste opp i ekstrem fattigdom i den oppdiktede landsbyen Amgash i Illinois. Familien var fattig på penger, men like mye på omsorg og omtanke. Lucy fikk et stipend, reiste på college, begynte å skrive bøker, ble en suksessrik forfatter. Gift først med William og fikk to døtre, skilte seg fra ham på grunn av hans notoriske utroskap, ble sammen med musikeren David som forgudet henne men nå er han død.

I boka "Å, William" har Lucy og William gjenopprettet et vennskapelig forhold. Nå insisterer William på å ta Lucy med vekk fra New York til et hus han har leid ved havet et sted i Maine. William er naturforsker og er bekymret over viruset som det er så mye snakk om. Lucy går med på å reise etter det dukker opp flere alvorlige sykdomstilfeller i nærheten. Og så opplever vi pandemien sammen med Lucy og William fra en liten by nord i Maine, omtrent frem til tiden da mobben stormet Capitol.

Dette er på mange måter en ganske stillestående bok. Lucy og William hanskes med karantene, isolasjon og munnbind. Det sosiale livet er gått i dvale. Kontakten med de døtrene er så som så - de har begge tydeligvis problemer men tar lite kontakt med foreldrene og det plager særlig Lucy. Lucy har i det hele tatt lett for å gå i mørke, og det er det jeg synes flere av bøkene om henne er så bra på å beskrive. Det finnes en stor floskel om folk som har kommet seg vekk fra en traurig barndom: "og han så seg aldri tilbake". Lucy ser seg ikke tilbake men det mørket som hun vokste opp i blir hun aldri helt kvitt og det truer av og til med å trekke henne ned, selv om hun selv er blitt en person som er raus og full av omtanke for andre. 

Om den ytre handlingen ikke er så omfattende foregår det svært mye på det indre planet, først og fremst i Lucy Bartons egen tankeverden, hvordan hun møter omverdenen, hvordan hun takler den nære kontakten med en mann som var fullstendig upålitelig mot henne, hvordan hun klarer alderdommen.  

Og så møter vi personer fra de andre universene Elizabeth Strout har skapt gjennom bøkene sine. Bob Burgess ("The Burgess Boys") har hun og William kontakt med gjennom hele boka. Katherine ("Abide with Me") er også med. Til og med Olive Kitteridge dukker også opp gjennom sin hjemmehjelp Carlene.

Når jeg begynte å lese denne boka følte jeg nesten at jeg hadde kommet hjem. (Litt av et paradoks, for det som Lucy sliter med selv er at hun lengter hjem, men hun synes ikke hun har noe hjem å lengte til.) Jeg ble samtidig tvunget til å se meg selv på nye måter. Men jeg har også noen innvendinger. av og til synes jeg det blir litt mye Lucy, hun har vært i sentrum for 4 av Elizabeth Strout sine bøker og jeg ønsker meg nye universer, nye persongallerier fra hennes side.