torsdag 17. juni 2021

Sandra Lillebø: Tingenes tilstand

Dette er en bok om mor og datter, i likhet med Helga Flatlands "Et liv forbi". Jeg hørte Sandra Lillebø på en sending fra litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var en samtale med henne, Hanne Ørstadvik og Olaug Nilssen som kretset rundt problemstillingen å utlevere andre mennesker i litteraturen. Boka handler om hvordan det har vært å vokse opp med en mor som lider av vrangforestillinger, antagelig schizofreni. Olaug Nilssen har jo skrevet om livet med en sterkt autistisk sønn mens Hanne Ørstadvik skriver om livet med en ektemann som holder på å dø. 

Tingenes tilstand er rystende lesning, ikke fordi det er så mange dramatiske episoder. Det som gir inntrykk er heller hvordan et barn blir påvirket av å ikke ha noen voksenperson som evner å ta ledelsen i livet. Noen ganger er det andre voksne som trør til når foreldrene er ute av balanse - en bestemor eller bestefar, en lærer, en tante. Men mormoren var om mulig enda mer ute av balanse, og det var ingen andre å støtte seg på. Hun har også en søster, og selv om de holdt sammen på et vis i oppveksten har de ikke utviklet et varig samhold som kunne støtte dem i voksenlivet.

Hun har klart seg godt i verden. Hun har en forståelsesfull ektemann, to barn, bra jobb og en viss suksess som forfatter. Men det har kostet. Hun lider av angst og klarer ikke helt å kvitte seg med redselen for å bli som moren, eller som mormoren. Hun har holdt moren på en armlengdes avstand etter at hun ble voksen, men klarer likevel ikke å unngå å føle ansvar for moren når hun stadig vikler seg inn i nye problemer. 

Boka er nokså fragmentarisk, synes jeg, med korte glimt fra hverdagslivet spedd på med assosiasjoner og tilbakeblikk fra barndommen, av og til også fra episoder i voksen alder, f.eks. fra noen reiser til London der moren i en periode slo seg ned. Vi merker stadig hennes tilbakevendende dårlige samvittighet for at hun ikke vil involvere moren i livet sitt, samtidig som det er veldig tydelig at det er svært viktig for henne å ikke gjøre det. 

På meg virker boka mer som en terapeutisk øvelse, sikkert en helt nødvendig øvelse, enn en roman. Den er godt skrevet, av og til nesten poetisk, men jeg savner en slags sammenhengende historie, et tydelig utvikling eller noe sånt. Kanskje boka i seg selv er en slags stadfesting av at hun ikke på noen måte kan ta ansvar for sin psykisk syke mor og på den måten gjør det lettere å gå videre i livet?


Helga Flatland:Et liv forbi

Mor og datter står i sentrum av denne romanen. Sigrid er lege, bor i Oslo, samboer med Aslak, de har sønnen Viljar som går i barnehagen. Sigrid har datteren Mia fra et kortvarig forhold til legen Jens når hun var nitten år. Jens forsvant ut av livet hennes til et eller annet spennende oppdrag for en hjelpeorganisasjon, Sigrid slet med å komme over det, men så kom Aslak forbi, trygg og god, elsket Sigrid av hele sitt hjerte og tok til seg Mia som sin egen.

Anna er mor til Sigrid og Magnus. Hun jobber som lærer men har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av sin elskede ektemann Gustav som fikk en serie slag, det første når han var i trettiårene. Han fikk mer og mer behov for hjelp, utviklet gradvis demens og har de siste årene bodd på sykehjemmet i bygda. 

Sigrid har alltid følt at moren ikke tok seg ordentlig av henne når bun vokste opp, at all omsorgen gikk til faren, og når hun hadde muligheten til det flyttet hun til hovedstaden, lang vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Hun er full av bitterhet overfor moren og har forventninger om at moren en dag skal be henne om unnskyldning. Hun kommer godt overens med broren, men Magnus bærer ikke på et slikt nag til moren som Sigrid gjør.

Så blir Anna syk, tykktarmskreft. Hun blir operert, det ser bra ut men etter en stund viser det seg at det er spredning, bl.a. til lungene og utsiktene er nokså dårlige. Sigrid har kontakt med moren gjennom sykdomsforløpet, de ringes ofte og hun tar ofte kjøreturen over fjellet for å våre hos Anna når hun trenger det. Men tonen blir aldri helt god mellom dem, Sigrid sin bitterhet tyter ut over alt, hun møter moren stadig med en anklagende holdning parallelt med den rent kliniske vurdering av sykdomssituasjonen.

Sigrid har også andre utfordringer - Jens har dukket opp med en yngre, engelsktalende samboer, han jobber på en privat klinikk i Oslo og vil nå gjerne ha kontakt med Mia etter alle disse årene. Og Mia møter opp, kaller Jens for pappa og slutter å betrakte Aslak som en far selv om han har opptrådt som faren hennes hele livet. Det gjør først Sigrid rasende, hun konfronterer Jens men oppnår bare å igjen falle for hans sjarm. Forholdet til Aslak slår sprekker. 

Boka veksler mellom Sigrid og Anna, et kapittel hver. Noen ganger forteller de om de samme begivenhetene. Begge to blir fremstilt som hele personer med hver sine liv, hver sin privatsfære. Vi kjenner på kjærligheten hos begge to, men også negative følelser, Sigrids selvmedlidenhet, Annas selvoppofrelse overfor sin syke ektemann som har overtatt hele livet hennes. Vi følger Anna gjennom sykdommens mange uskjønne faser, vi kjenner på Sigrids ergrelser når moren av og til gjør ufornuftige ting som kan forverre hennes helsetilstand. Og så kommer den helt umulige bønnen fra mor til datter om å hjelpe henne med å avlutte livet.

Helt mot slutten, når livet til Anna ebber ut aner vi en slags forsoning og Sigrid klarer å slippe taket i sine uendelige anklager mot moren og klarer å bare være der for Anna. Det blir en vakker slutt på boka som ellers dirrer av konflikter hele veien.

Denne boka gjorde stort inntrykk på meg. Jeg likte veldig godt hvordan Helga Flatland lar Sigrid og Anna utbre seg like mye. Jeg forstår Sigrids følelser, men kan ikke sympatisere med all bitterheten hun insisterer på å bære og komme trekkende med til alle tider. Jeg forstår også Anna, hun mener at Sigrid har glemt eller fortrengt alle anledningene da hun faktisk støttet Sigrid i barndommen. Men hennes bønn om dødshjelp er ikke noe en mor burde  pålegge datteren sin.

Boka handler om et mor og datter - forhold, men like mye om hva som skjer med kropp og sinn når et menneske langsomt må gi tapt for kreftsykdom og hvordan det påvirker de nærmeste. Det er den beste boka jeg har lest på lenge. 

tirsdag 15. juni 2021

Marie Aubert: Voksne mennesker

Denne boka skulle diskuteres på et online-arrangement jeg dessverre ikke fikk med meg, men det var det som gjorde at jeg leste boka. Det er et lite familiedrama, først og fremst mellom søstrene Ida og Marthe. Ida er barnløs, arkitekt, runder førti og det har begynt å gå opp for henne at fertilitetens klokke tikker langsomt mot slutten. For selv om hun lever et "vellykket" liv er hun ikke fremmed for tanken på å få et barn, så hun har kontakt med et svensk sykehus for å gjøre noe med saken.

Lillesøster Marthe har samboeren Kristoffer og bonusbarnet Olea og har forsøkt desperat å bli gravid i mange år. Nå er hun på familiens hytte og Ida kommer på besøk. Det viser seg å bli litt av en dragkamp mellom søstrene i det meste. Hvem kommer best ut av det med Olea? Hvem har rett til å bestemme over når og hvordan hytta skal males og hvilke møbler den skal ha? Og hvem kommer først med familieforøkelse? Ida hadde tenkt hun skulle ta innersvingen på lillesøster i dette, men sånn ble det ikke!

Mamma med nåværende kjæreste kommer på besøk, og det bidrar ikke til å dempe konfliktnivået. Så blir det midsommerfest med reker og vin, mye vin og det hele kuliminerer i at flere går over streken. Dagen etter bryter Ida et taushetsløfte og mye går overstyr.

Romanen beskriver tette, nesten litt klaustrofobiske familieforhold som intensiveres over en kort periode, den kan nesten kalles et kammerspill. Interessant vinkling på barnløshet. Jeg-personen Ida blir ikke akkurat fremstilt i et flatterende lys, og jeg antar at tittelen "Voksne mennesker" henspiller på hennes i grunnen nokså umodne og egosentriske oppførsel. Men jeg personskildringene er for lite dyptgående, refleksjonene er fraværende og språket er for flatt til at jeg synes det blir en god roman av det. Det er nesten litt skolestil over måten denne historien er fortalt på.

mandag 14. juni 2021

Monika Fagerholm: Vem dödade Bambi

Monika Fagerholm fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2020. Likevel har den gått under radaren min, og jeg hadde overhodet ikke tenkt på å lese den før jeg hørte en samtale med  Fagerholm og Sara Stridsberg på et strømmeprogram fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg lest den.

Bambi er et symbol på uskylden, og den som "drepte" Bambi var Nathan, barndomsvennen til hovedpersonen Gustav, og han trakk tre av kameratene sine inkludert Gustav med på ugjerningen. Overklassegutten Nathan tålte ikke at kjæresten Sasha hadde dumpet ham og regisserte en svært brutal gruppevoldtekt av Sasha under en fest hjemme i huset deres.  Av de fire guttene er det bare Gustav som angrer på voldtekten og til slutt går til anmeldelse. Det blir rettsak, men bare Nathan som blir dømt og han får betinget straff. Sasha reiser til USA, havner på stoffkjøret og dør et par år senere. Gustav gjennomgår et psykisk sammenbrudd. 

Gustav sin alenemor Angela er operasanger, Nathan sin mor Annelise er en suksessrik økonom, de to mødrene er hjertevenninner og begge bidrar til å legge et lokk over saken. 

Handlingen i boka foregår i 2014, ti år etter forbrytelsen som på mange måter er tiet i hjel, både av samfunnet og av de involverte.  Angela reiser verden rundt og synger i de mest moderne oppsetninger, Annelise døde av kreft to år tidligere og vennskapet deres smuldret bort.

Gustav bodde i mange år sammen med Emma som han fremdeles elsker men som forlot ham for et par år siden. Han har et "av-og-på" forhold til Saga Lill, Emmas bestevenninne. Så dukker barndomsvennen Cosmo opp. Cosmo som ble mobbet av Nathan den gangen, som ikke var med på den famøse festen og som reiste vekk, kom tilbake med nytt navn og en lovende filmkarriære. Cosmo arbeider med et prosjekt som han kaller "Vem dödade Bambi", og det går langsomt opp for Gustav hva filmen skal handle om.

Vi følger Gustav, Emma og Saga-Lill i nåtiden og gjennom tilbakeblikk får vi gradvis bygget opp et bilde av hendelsene som Gustav først var med på og siden prøvde å leve videre med. Det kjennes numment, som om voldtekten gradvis forsvinner, det er lagt et lokk over den men den ligger der hele tiden i bakgrunnen.

Ikke alt i boken er like tydelig og ofte maler Fagerholm med bred pensel. Det er som vi plukker av lag på lag og likevel ikke får med alt. Dette er en bok som jeg kan tenke meg å lese om igjen for å forstå den bedre. Til tross for det dystre temaet var det en skikkelig leseropplevelse. 

søndag 13. juni 2021

Jane Gardam: Venner til sist

Dette er den siste i en trilogi som startet med "Old Filth", om advokaten Sir Edwards Feathers. Den boken var en flott leseropplevelse. Den beskrev livet til et forsømt barn av det britiske imperiet som klarer å karre seg frem til en strålende karriere som jurist i Hong Kong. Den er like god når den forteller om britenes liv i Hongkong som når vi opplever det kjærlighetsløse livet i en bortgjemt oppvekstanstalt i Wales. og har et interessant persongalleri. Den andre boken handler om Feathers elskede kone Betty som lever i skyggen av sin kjærlige men nokså fjerne ektemann. Denne boken handler om Terence Veneering, Feathers rival gjennom hele livet, i ungdomstiden, i juristkarrieren og i kjærligheten.

Veneering måtte også kjempe seg frem i livet - men mens Feathers  far var en høytstående offiser i Singapore kom Veneering fra arbeiderklassen. Til gjengjeld hadde Veneering familie og venner som brydde seg om ham i barndommen, og så ble han da også en mer utadvendt og gladlynt karakter enn Feathers. 

I romanen følger vi Veneerings barndom og ungdomstid under krigen, blant annet om den fantastiske måten han unnslapp båten "SS City of Benares" som ble torpedert med to hundre voksne og nitti barn ombord som skulle evakueres til Canada. De fleste omkom. 

Mye av handlingen i boka foregår etter hans død som en gammel mann. Der blir vi nærmere kjent med noen karakterene fra de første bøkene, venner av dem begge som møtes etter begravelsen. På en måte samles noen av trådene fra de to første bøkene slik at det blir en helhet ut av det. Men jeg synes ikke boka står seg som en selvstendig roman, hvis det noen gang har vært meningen.

Jeg hadde opprinnelig ikke tenkt å lese denne boken, jeg likte ikke karakteren Veneering når jeg traff ham i de første bøkene og var ikke så interessert i å høre historien hans. Men den dukket opp i en billigkasse i en bokhandel jeg var innom og så var det gjort. Jeg synes det var bra å få med seg denne delen av historien, men av de tre bøkene syntes jeg denne var den minst interessante og den første var den beste. 


Ida Jessen: Kaptajnen og Ann Barbara

Ida Jessens siste bok er en historisk roman fra Nord Jylland midt på 1700-tallet. Ida Jesen er selv fra Jylland og en drivkraft må ha vært kjærlighet til de jydske lynghedene.

Boka blir av forlaget beskrevet som "en western fra den jydske hede dengang landet endnu skulle erobres", og jeg synes det passer riktig godt på innholdet.

Kaptein Ludwig von Kahlen kommer kjørende over hedene. Han har gitt seg i kast med et oppdrag som går ut på å bevise at det golde og ugjestmilde landskapet kan dyrkes opp, og driver også landoppmåling på vegne av kongen og staten. Kapteinen er utstyrt med godt pågangsmot, stahet og den nyeste kunnskapen om landmåling og om dyrking under harde forhold. En viss støtte har han også fra den lokale representanten for myndighetene og fra en nyutdannet prest han blir kjent med. Men så får han også en mektig og farlig fiende i det brutale og ondskapsfulle godseier Schinkel til Hald.

På 1700-tallet er det ikke deilig å være dansk i Danmark. Lyngheden viser seg å være svært så tung og utakknemlig å arbeide med, selv om det virker å være håp for en ny vekst som kalles jordeple. Men naturen og ikke minst været er hard og setter kapteien på mang en prøve. Vintrene er kalde, det er barske vinterstormer og ulvene en stadig trussel. 

Schinkel legger kapteinen for hat, fordi han ser landmålingen som en trussel mot sitt lokale enevelde, og fordi kapteinen ikke vil underlegge seg hans overherredømme. Han utnytter bøndene sine på det groveste og tar sadistisk glede i å ilegge dem de mest brutale og fornedrende straffer som en godseier kunne tillate seg den gangen. Han har også en ondskapsfull glede over å nedlegge alle kvinner som kommer i hans vei, sine egne tjenestepiker med den største selvfølge og likeså med nygifte bondekoner. Dette var en skikk som var lovlig på den tiden, men neppe gjennomført med så utstudert sadisme som den Schinkel utviser.

Kapteien selv er ikke en svært omgjengelig mann og på ingen måte noen opprører mot tidens seder og skikker, men litt anstendighet har han da. En handelsmann som kommer innom har med ei lita sigøynerjente som har brutalt slenger ut i en dam. Kapteinen tar seg av henne,lar henne jobbe for seg og lærer henne å lese.

Så kommer Ann Barbara over heden, strikkende mens hun går. Hun blir hans husholderske og etterhvert  elskerinne. Men når Schinkel kommer innom er Ann Barbara over alle hauger.

Boka ender ikke med at kapteinen rider mot solnedgangen,  men han må nok forlate stedet etter å gi tapt overfor alle problemene han møter. Men et visst håp er tilstede for et verdig liv for en gammel kaptein.

Det er en forrykende bok Ida Jessen har skrevet, full av hendelser, noen veldig sannsynlige, andre kanskje litt mindre sannsynlige, men de henger godt sammen og det er godt funnet på, som det heter. Både kapteinen og den grumme godseier er historiske skikkelser, selv om det meste som skjer er oppdiktet. Oppdyrkingsprosjektet er visstnok også basert på historiske opptegnelser. Og Ida Jessen gir liv til den barske jydske naturen og til folkelivet og lynnet til den fattige danske landbruksbefolkningen, så underkuet som den var på denne tiden.  En flott bok! Den var lett og lese på dansk. Men skal den ikke oversettes? Hvis ikke blir den neppe lest mye i Norge, dessverre.