Dette er en bok om mor og datter, i likhet med Helga Flatlands "Et liv forbi". Jeg hørte Sandra Lillebø på en sending fra litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var en samtale med henne, Hanne Ørstadvik og Olaug Nilssen som kretset rundt problemstillingen å utlevere andre mennesker i litteraturen. Boka handler om hvordan det har vært å vokse opp med en mor som lider av vrangforestillinger, antagelig schizofreni. Olaug Nilssen har jo skrevet om livet med en sterkt autistisk sønn mens Hanne Ørstadvik skriver om livet med en ektemann som holder på å dø.
Tingenes tilstand er rystende lesning, ikke fordi det er så mange dramatiske episoder. Det som gir inntrykk er heller hvordan et barn blir påvirket av å ikke ha noen voksenperson som evner å ta ledelsen i livet. Noen ganger er det andre voksne som trør til når foreldrene er ute av balanse - en bestemor eller bestefar, en lærer, en tante. Men mormoren var om mulig enda mer ute av balanse, og det var ingen andre å støtte seg på. Hun har også en søster, og selv om de holdt sammen på et vis i oppveksten har de ikke utviklet et varig samhold som kunne støtte dem i voksenlivet.
Hun har klart seg godt i verden. Hun har en forståelsesfull ektemann, to barn, bra jobb og en viss suksess som forfatter. Men det har kostet. Hun lider av angst og klarer ikke helt å kvitte seg med redselen for å bli som moren, eller som mormoren. Hun har holdt moren på en armlengdes avstand etter at hun ble voksen, men klarer likevel ikke å unngå å føle ansvar for moren når hun stadig vikler seg inn i nye problemer.
Boka er nokså fragmentarisk, synes jeg, med korte glimt fra hverdagslivet spedd på med assosiasjoner og tilbakeblikk fra barndommen, av og til også fra episoder i voksen alder, f.eks. fra noen reiser til London der moren i en periode slo seg ned. Vi merker stadig hennes tilbakevendende dårlige samvittighet for at hun ikke vil involvere moren i livet sitt, samtidig som det er veldig tydelig at det er svært viktig for henne å ikke gjøre det.
På meg virker boka mer som en terapeutisk øvelse, sikkert en helt nødvendig øvelse, enn en roman. Den er godt skrevet, av og til nesten poetisk, men jeg savner en slags sammenhengende historie, et tydelig utvikling eller noe sånt. Kanskje boka i seg selv er en slags stadfesting av at hun ikke på noen måte kan ta ansvar for sin psykisk syke mor og på den måten gjør det lettere å gå videre i livet?