søndag 30. desember 2018

Kim Leine: Rød mann, sort mann



Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Kim Leine fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Profetene i Evighetsfjorden" i 2013 - et stor roman om dansk kolonialisme og misjon på Grønland ved århundreskiftet 1700/1800, sett gjennom øynene til den ung presten Morten Pedersen Falck. I denne boken går han bakover i tid - til perioden da Hans Egede var misjonær på Grønland (eller "Grønlands apostel" som det ble kalt i historiebøkene våre da jeg gikk på skolen.
I 1728 utstyrer kong Fredrik IV en ekspedisjon til Grønland for å sikre mer dansk tilstedeværelse i kolonien. Han har allerede støttet Hans Egedes misjon siden 1723. Nå sender han en guvernør, en kommandant, lege, flere funksjonærer og en gruppe tukthusfanger som er blitt tvangsgiftet med noen av Københavns prostituerte. De skal støtte Egedes misjon, opprette handelsstasjon, utforske landet, kanskje det finnes mineraler? gull? i alle fall finnes det hvalolje.

Hans Egede var en svært stri prest i Lofoten som kom på kant med prosten og de lokale myndighetene der, prøvde lykken på Bergenskanten uten særlig hell til han besluttet å dra til Grønland med kone og 4 barn for å starte misjon blant grønlenderne. Egede blir fremstilt som en selvgod og nokså pompøs skikkelse - mer opptatt av å få sin vilje igjennom enn å frelse hedninger. Han var oppsatt på å finne de gamle bosetningene fra norsketiden etter at Eirik Raude slo seg ned her. Finner han nordmennene som antagelig ikke har hørt om reformasjonen og er katolikker har han virkelig en misjon! Så har han også gjennom sin misjonstid en tydelig aversjon mot å døpe grønlenderne.

Vi møter grønlenderen og åndemaneren Aappaluttoq på de første sidene. Han og barna hans fikk undervisning av Egedes hjelper Andreas Topp, men kona døde og gutten er syk og han ber Egede om å  pleie ham. Gutten kommer seg, blir døpt "Fredrik Kristian",  Egede behandler ham som pleiesønn og nekter å gi ham tilbake. Og slik oppstår konflikten mellom den røde mann (grønlenderen) og den sorte mann (presten). Denne blir et hovedtema som går gjennom hele boka.

Kim Leine maler landet og historien med bred pensel. De danske kolonistene fremstår som grove, skittenferdige og primitive. I den første tiden får ikke tukthusfangene materiale til skikkelige boliger, de blir boende i primitive jordhytter mens tømmeret som skipet hadde med blir liggende for om mulig bli solgt. Sjørbuk og andre sykdommer florerer, kolonistene lever i en skittpøl av urin og oppkast. I det hele tatt mangler det ikke på beskrivelser av kroppvæsker i denne boka., verken i mannskaphyttene eller i guvernørboligen. Guvernørens husholderske jomfru Titia lider av epilepsi og vi får noen livfulle beskrivelser av hennes anfall med katolske bønner på latin som hun lærte i klosteret derhun vokste opp. Og når anfallet er over er det alltid en eller annen mann som vil "berolige" henne.

Vi møter også grønlenderne. Men bortsett fra Aappaluttoq blir vi bare kjent med dem gjennom enkelte av kolonistene som besøker dem på diverse ekspedisjoner utover landet. Det inntrykket vi sitter igjen med er at grønlendernes levemåte gjør at de kan overleve i dette kalde og ugjestmilde landet - de overlever på fisk og fangst, de får ikke skjørbuk som kolonistene. Men de har også svært primitive skikker - bl.a. kaster de ut sine gamle når de ikke er produktive lenger. Vi får også inntrykk av at de ønsker kristendommen velkommen - ved siden av sin gamle åndetro naturligvis. Men Egede vil ikke slippe dem inn i menigheten.

I løpet av første vinteren dør de fleste av kolonistene av skjørbuk, sult, kulde, drap og epidemier.  Det kommer flere skip med flere folk og mer forsyninger så kolonien holder det gående, men de har ingen suksess med å finne mineraler som kan omdannes til gull ved hjelp av alkymi som Egede behersker. Flere ekspedisjoner prøver å finne spor etter de norske bosetningene men de lyktes ikke.

Fredrik IV dør. Hans sønn Kristian VI finner at Grønlandskolonien bare gir utgifter og ingen inntekter er i sikte, så han bestemmer seg for å avvikle kolonien. De fleste kolonistene reiser tilbake. Hans Egede er lovet forsyninger i ennå et år, og det er noen få kolonister som velger å bli - de føler seg rett og slett tilknyttet dette landet.

Grønlandsmisjonen får likevel nok støtte til at de kan holde stand, og etter noen år overtar en privat kjøpmann handelskompaniet og Egede får fortsatt støtte. Men i 1733 kommer det også misjonærer fra  Brødremeningheten (herrnhutere). Egedes følte nok sin posisjon truet og det var teologiske stridigheter. Hans kone Gjertrud døde i 1735, og året etter forlater han Grønland.

Det er mange enkelthistorier i boka som jeg ikke har nevnt. Barn blir unnfanget, barn blir født, dør eller blir drept eller overlever. Boka er som et kor av stemmer, hvert kapittel eller noen ganger avsnitt blir fortalt av eller om en av de mange personene som vi møter - alt fra Egede selv, hans døtre, Gjertrud, legen, guvernøren og ikke minst Aappaluttoq. Dette synes jeg gir en fin bredde over historien. Det gir oss også enkelte flotte naturbeskrivelser når vi følger med på de mange ekspedisjonene.

Danskene kolonivelde blir ikke fremstilt som noe spesielt aggressivt eller brutalt. Det som kan være brutalt er møte mellom grønlenderne og den danske kulturen med sprit, urenslighet og sykdommer som også tar livet av grønlenderne. Og hvis noen blir oppgitt over de danske kolonistene og deres skittenferdighet og primitive fremferd kan det være greit å huske på at svært mange av dem kom fra den norske delen av tvillingrikene.......

Som i "Profetene i Evighetsfjorden" er dette roman med svært direkte skildringer av menneskers primitive oppførsel. Det flommer over med blod, svette, oppkast, urin, avføring, lus og utøy. Av og til synes jeg det blir litt i meste laget. Men belønningen er en stort og rikt verk om et spennende land som det ikke er mange som skriver romaner fra. Jeg hadde ikke protestert hvis Kim Leine hadde fått Nordisk råds litteraturpris for denne boken også.

En liten kjekk ting vil jeg nevne - det er en liten oversikt i begynnelsen av boka over alle personene som er med - det setter jeg pris på.

Maria Kjos Finn: Kinderwhore


Kinderwhore

Også i år satser jeg på å lese alle seks nominerte bøker til P2-lytternes romanpris før den blir sent på radio.  4 av dem fikk jeg lånt på Ebokbib. Dette er en av dem.
Tittelen gir assosiasjoner til overgrep mot barn, ungjente på skråplanet, rusproblemer og hovedpersonen Charlotte opplever alt det og mer til. Hun vokser opp med en mor som har meldt seg ut av livet og lever på piller og det hun kan få av kjærlighet fra de mange mennene som havner i sengen hennes. Courtney Love og Nick Cave er noen av hennes idoler. Charlotte går for lut og kaldt vann og må stort sett oppdra seg selv. Hun klarer seg likevel på et vis, gjør det bra på skolen men plager gjerne medelever som ikke er så harde som henne selv.

En periode har moren en elsker, Yassine, som opptrer nesten som en farsfigur for Charlotte, tar henne med på ishockeykamper, spiller ball med henne og ser henne som det barnet hun er. Det blir hennes lykkeligste barndomsminne. Men dette varer ikke stort mer enn et år. Når Charlotte er 12 år heter morens elsker Jonas. En natt kommer han inn til Charlotte og etter den natten misbruker han henne jevnlig. Moren merker tilsynelatende ingenting, eller også lar hun det bare skure.

Nå går det nedover med Charlotte. Hun glir inn i en slags apatisk aksept av overgrepene - om kvelden ligger hun og venter på det som noe som ikke kan unngås. Det eneste hun kan gjøre er å gjøre seg kald, ikke være tilstede i smerten. Og sånn møter hun livet ellers også. Hun misbruker det hun kan komme over av rusmidler, hun ser mye på porno, har en seksualisert opptreden, selger sex for penger eller dop, hun gir blaffen i skolen, hun mobber og trakasserer andre jenter.

Charlotte har mange fantasier om selvmord, lettere inspirert av Courtney Love,og en dag regisserer hun sitt eget: Sminker og kler seg opp, ordner håret og tar alle morens sovetabletter, 120 stk i alt. Heldigvis oppdager moren det og hun våkner opp på sykehuset med et plastrør i halsen. Dette blir Charlottes første møte med hjelpeapparatet.

Så følger flere år på forskjellige barne- og ungdomsinstitusjoner. Charlotte møter mange forskjellige behandlingsmetoder og behandlere. Det meste preller av på henne og veien tilbake til selvødeleggelsen er ikke lang. Men noen ganger er det noen som når inn til henne og får henne litt på glid. En gang er opplever hun tilknytning til en hest, det er første gang hun kjenner på nærhet til noe levende og begynner å gråte. Men hun opptrer likevel så destruktivt overfor noen av de andre pasientene på gården at hun blir forflyttet.

Så møter Charlotte Christine i en av terapigruppene hun er innom. De er begge tiltrukket av hverandre, men det er når Charlotte oppdager at det finnes relasjoner utover sex at noe skjer med henne.  Så er det også vanskelig å elske noen når en har kjempet for å ikke være sårbar hele livet. Forholdet til Christine gir Charlotte styrke til å anmelde Jonas. Rettsaken blir en prøvelse, og jeg vil ikke røpe utfallet her. Men boka slutter med en forsiktig optimisme som jeg nesten ikke kan tro på.

Jeg liker vanligvis ikke å lese romaner som handler om overgrep mot unge jenter. Enkelte ganger gir de meg følelsen av å lese sensasjonsjournalistikk. Men denne boka fikk jeg godt innunder huden. Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan forfatteren fikk frem Charlottes indre liv - eller hvordan hun gradvis stengte seg ute fra livet og lyset. Det var flere detaljerte skildringer av overgrep som Charlotte gjorde overfor jevnaldrende enn de hun selv ble utsatt for - og det virket riktig i forhold til hvordan hun bevisst stengte følelsene ute - hvordan hun ikke var til stede når Jonas og senere andre mannfolk forgrep seg på henne og hvordan det lærte henne at hun kunne bruke kroppen sin til å oppnå det hun ville utenom det å gi henne glede.






torsdag 27. desember 2018

Arnaldur Indridason: Skumring


Skumring

Jeg har lest og likt de fleste (alle??) av Indridasons bøker med Erlendur Sveinsson som kriminaletterforsker og hovedperson. Dette er en av hans siste bøker der handlingen er lagt til 2. verdenskrig.
Den unge og uerfarne politimannen Flovent får  i oppdrag å etterforske saken når en selger blir funnet drept i en leilighet i Reykjavik. Et hakekors er tegnet med blod på mannens panne. Saken ser ut til å ha forbindelser til de utenlandske soldatene på Island, og Flovent får hjelp av kanadieren Thorsson som jobber i militærpolitiet. Thorson er en "vestislending", det vil si en som stammer fra islendinger som har utvandret til Amerika og snakker brukbart islandsk.
Etterforskningen konsentrerer seg først om en nazistisk gruppering rundt en tyskættet lege og hans familie som har drevet rasistisk kartlegging og eksperimenter i ungdomsmiljøet. Så oppdages det forbindelser til de utenlandske soldatene. Under 2. verdenskrig ble Island (som fremdeles var under Danmark) først okkupert av Storbritannia og deretter kom amerikanerne. De unge soldatene ble snart populære blant mange islandske ungjenter, i boka blir dette omtalt som at de "var i tilstanden". 
Men denne saken viser seg å være større enn både Flovent og Thorson hadde forestilt seg, og trusselen om å bli tatt av saken henger over dem hele tiden. Drev mordofferet spionasje? Eller kom han over et spionrede? Det blir mange spor etterhvert, noen blindspor men til slutt samles trådene. Underveis har vi fått gode miljøskildringer og et svært interessant innblikk i Islands krigshistorie på kjøpet. Litt stillestående syntes jeg nok boka ble i noen partier, men dette var likevel storartet krim. Selv om jeg savner Erlendur.


fredag 21. desember 2018

Lars Mytting: Søsterklokkene


Søsterklokkene

I denne romanen utforsker Lars Mytting myter og sagn fra Gudbrandsdalen der han selv kommer fra. Søsterklokkene er to kirkeklokker med en klang så kraftig at den kunne gjøre klokkere, døv etter bare tre messer. Det finnes vissnok et sagn om disse klokkene, et sagn som Mytting har spunnet videre på.

Den nyutdannet Kai Schweigaard har nettopp overtatt som sokneprest i Butangen kirke som er en gammel stavkirke, for liten for meningheten, dårlig vedlikeholdt, trekkfull og iskald om vinteren. Til gjengjeld har den disse berømte kirkeklokkene. Den unge Astrid fra gården Hekne går til kirken sammen med legdekona Klara Mytting, og under gudstjenesten dør Klara - hun har rett og slett frosset i hjel. Det ansporer presten til å få bygget en ny, tidsriktig kirke, godt isolert og med plass til alle. Fra Dresden i Tyskland kommer arkitektstudenten Gerhard Schönauer for å tegne den gamle kirken og for å planlegge rivningen og transporten. Hans oppdragsgivere har fått i stand en avtale med presten om å kjøpe den gamle stavkirken og frakte den til Tyskland for å sette den opp i Dresden.

Historien kommer til å dreie seg rundt disse tre menneskene. Astrid er jordnær og har sin bakgrunn i de gamle bygdetradisjonene, men hun har også et nysgjerrig sinnelag og er svært åpen for nye krefter og tendenser i tida. Både arkitekten og presten blir etterhvert svært fascinert av den unge bondedatteren  - og hun av dem. Men Astrid er også opptatt av bygdas tradisjoner, og hun er sjokkert over at de staselige kirkeklokkene skal fjernes fra bygda sammen med gammelkirken.

Det har tidligere vært en inngangsdør til kirken med noen fantastiske utskjæringer. Den hadde Gerhard ventet å finne, men døren ble fjernet fra kirken for lenge siden og erstattet med en enklere og større dør. Astrid får nyss om hvor den gamle døren muligens kan finnes og har en plan for hvordan hun kan bruke dette til å få beholde søsterklokkene i bygda.

Astrids plan lyktes tilsynelatende, men det er mangt og meget som verken hun eller de andre rår over. Vi følger arbeidet med å demontere kirken og forholdet mellom Astrid, presten Kai og kunstneren Gerhard gjennom årstidene. Samtidig gir dette oss ett godt innblikk i livet som det må ha vært i Gudbrandsdalen for 140 år siden. Vinterfrost og matknapphet, våren med håp om bedre tider men samtidig folk som tærer på de siste ressursene etter vinteren, sykdom og død.

Slutten på flyttingen blir på ingen måte slik som planlagt, og det blir heller ikke fremtiden for Astrid, Kai Schweigaard og Gerhard Schönauer, og det er best å ikke si mere om dette her. Men de gamle sagnene om kirkeklokkenes opprinnelse og deres skjebne er vevet inn i historien til siste slutt.

Denne boken var svært forskjellig fra "Svøm med dem som drukner". Den var mer fortettet både i geografisk og tidsmessig forstand. Persongalleriet var også bedre utviklet. En ting har de likevel felles: de inneholder mye kulturhistorie fra hver sine områder og tidsepoker. Begge har også utspring i Gudbrandsdalen, men i "Svøm med dem som drukner" blir dalen som en kulisse på de første og de siste sidene, mens i "Søsterklokkene" er den til stede nesten i hver eneste setning.

Jeg savnet jeg litt den driven som var i "Svøm med dem som drukner", den roadmovie-følelsen der du fulgte hovedpersonen på de mest utrolige reiser rundt på flere kontinenter og mellom øyer og skjær langs kysten av Skottland, som regel med en overasskende vending rundt neste sving. Søsterklokkene blir av og til litt stillestående. Men det var likevel en flott leseropplevelse!


tirsdag 11. desember 2018

Leonardo Paduro: Høstlandskap i Havana


Høstlandskap i Havana - 
      Leonardo Padura
    
      Kari Näumann

Dette var en forberedelse til vår reise til Cuba førstkommende søndag. Jeg var på jakt på biblioteket etter bøker som handler om dagliglivet i Cuba, fortalt av en cubaner. En av forfatterne som kom opp var Cecilia Samartin, men hun er eksilcubaner og selv om hun sikkert skriver gode bøker kan hun umulig kjenne landet innenfra. Så var det Wendy Guerra, henne har jeg lest to bøker av, de var gode nok men jeg ville ha noe annet. Så tenkte jeg på Paduro som har skrevet fire kriminalromaner om etterforskeren Mario Conde. En har jeg lest for noen år siden, og så valgte jeg denne, selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt meg en krim.

Men det var et godt valg og jeg likte denne boken bedre enn den forrige jeg leste. Mario Conde vil slutte i politiet og har levert inn sin avskjedssøknad. Men hans nye sjef er motvillig til å godkjenne avskjeden. Liket av Miguel Forcade skylles opp ved en av Cubas strender. Det høytstående funksjonæren Forcade hoppet av for 10 år siden og har nettopp fått innreisetillatelse for å besøke sin far. Dette ser ut til å bli en komplisert sak og vår Mario Donde blir lovet å få avskjedssøknaden innvilget hvis han klarer å løse mordsaken på tre dager.

Saken bringer Conde rundt til gamle herskapsboliger med kunstgjenstander av uvurdelig verdi, gjerne anskaffet ved lyssky metoder i den kaotiske tiden da så mange av Cubas velstående innbyggere valgt å flykte til USA mens eiendelene ble inndradd av staten. Conde stifter også nærmere bekjentskap med Forcades unge enke som hadde sluttet seg til mannen i exilmiljøet i Miami, med hennes bror og ikke minst med Forcades far, en skrøpelig mann som steller sin hage og som kan lese tanker.

Innimellom slapper Conde av med sine gamle venner som forbereder hans trettiseksårsdag.

Forbrytelsen får sin oppklaring, det dukker opp flere kunstgjenstander som tydeligvis var til å dø for, ikke alle personene er helt det de gir seg utfor. Conde får sin oppsigelse godkjent og kan feire sin bursdag i godt lag. Og hva kommer så? Får han skrevet den romanene han har gått og grublet på så lenge? Hvordan kommer livet hans til å bli? Det er det bare en mann som kan svare på.......

C.J.Sansom: Klagesang


Klagesang

Dette er C.J. Sansoms sjette kriminalroman fra Henrik VIII's tid med den pukkelryggede juristen Matthew Shardlake som etterforsker. Jeg har lest de foregående med stor fornøyelse. Jeg synes bøkene gir et spennende innblikk i Tudortiden med alle sine intriger og religiøse og ikke fullt så religiøse anfektelser. Vi er nå helt på slutten av Henriks liv. Kongen er sykelig, feit og oppblåst, kan nesten ikke gå ved egen hjelp men er klar i toppen og hans makt kjenner ingen grenser - bortsett fra den ene, siste grense. Nå har han gjort en viss tilnærming til den katolske kirkes ritualer og teorier og de mest alle ytterliggående protestantene står i fare for å bli anklaget for kjetteri. I denne situasjonen har et enkelt bønneskrift som dronningen har skrevet kommet på avveier, og hennes fiender kan lett snu det fromme dokumentet til en kjettersk forbrytelse. Dronningen er Katerina Parr, Henriks 6. dronning og den som overlever ham. Hun har tidligere fått hjelp av Matthew Shardlake og han engasjerer seg ut fra sin beundring for dronningen. Det skal vise seg at han stikker hånden inn i et vepsebol, farlig for ham selv og for sine venner og medarbeidere. Det summer rundt slottet av mektige menn som prøver å posisjonere seg mot Henriks død og få ansvar for den 8-årige tronarvingen Edward frem til han blir voksen nok til å regjere selv.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest i serien, bare overgått av den første der Shardlake hadde i oppdrag å etterforske et mord ved et kloster, et av de mange som den unge Henrik VIII tilbyr fortsatt eksistens mot inndragelse av rikdommene deres. Den boken hadde flere overraskelsesmomenter ved seg og den da unge juristen fikk stilt mange av sine overbevisninger og lojaliteter på prøve. 

Det som trekker denne boken opp er at den har et usedvanlig høyt tempo. Det skjer noe hele tiden - når en situasjon er avklart dukker det opp en ny utfordring. Og hele tiden skjønner vi at det står mektige menn bak - men hvem? Vår helt er nå blitt en aldrende mann i slutten av førtiårene (!), hans mauriske venn legen Guy er over 60 og hans følgesvenn Jack Barak er en sedat familiefar og det er bare såvidt de klarer å henge med i svingene. Det er nesten så jeg puster lettet ut på siste side når sverdene er tilbake i slirene og det ikke er annonsert noe henrettelser med det første.

Det slår meg når jeg leser disse bøkene at miljøet rundt hoffet kanskje var den farligste plassen å oppholde seg. Luksus for en tid, javisst - men skafottet var aldri langt unna.

Det var en del ved denne boken som minnet meg om miljøet i Wolf Hall av Hilary Mantel - romanen som handler om Thomas Cromwell som var Henrik VIII's mann i mange år til han også ble offer for intriger og måtte bøte med livet. Det er svært gode miljøskildringer begge steder - og ikke minst fremstillingen av all maktkampen rund de forskjellige trosretningene har mange likhetstrekk. Det er selvfølgelig vanskelig å ha noen oppfatning om livet i London for 600 år siden - hvordan folk tenkte, hvordan de levde. Jeg synes Sansom beskriver dette på en troverdig måte. Det er også interessant når han skriver om lover og regler som juristene forholder seg til - selv på den tiden fantes det slikt.

Sansom har skrevet en til bok om Matthew Shardlake med handling fra etter Henriks død. Den gleder jeg meg til.

søndag 9. desember 2018

Svetlana Aleksijevitsj: Frihet



Dette er en samling foredrag som nobelprisvinneren har holdt etter hun mottok prisen. Undertittelen er "Mennesket, litteraturen og Russland".

Hver for seg er foredragene interessant lesning om de menneskene Aleksijevitsj gir en stemme, om hvordan hun går frem når hun skriver og hvordan hun gjør research. Dessverre synes jeg ikke dette fungerer så godt som essaysamling. Det blir litt for mye gjentakelser, for naturlig nok er det mange av historiene som hun har med i flere av foredragene sine.

Jeg har litt på følelsen at dette er noe som forlaget har gjort for å presse mest mulig ut av en god forfatteravtale.

Men boken gir meg mer lyst til å gå løs på de andre bøkene hennes.

Emily Fridlund: History of wolves


Bilderesultat for history of wolves

Dette er Emily Fridlunds debutroman og den kom på kortlisten til årets Man Booker-pris. Tenåringen Linda bor i en hytte sammen med foreldrene sine ved bredden av en liten innsjø. Vi er i Minnesota, langt inne i de dype skogene. Familien bodde i sin tid sammen med en del andre familier i et slags alternativt  kollektivsamfunn, Linda kan fremdeles huske noen av de andre barna som hun lekte med da hun var liten. Samfunnet splittet opp, foreldrene er noen særlinger som driver en tilnærmet naturalhusholdning. Linda lærer å leve i naturen og får bl.a. i oppgave å sørge for at hundene blir matet og for all vedhogst.

Det er et ensomt liv for den unge jenta. Hun blir vant til å gå lange strekninger hver dag mellom hjemmet og skolebussen. Foreldrene er svært lite opptatt av hva hun driver på med, og spesielt moren viser en likegyldighet overfor Linda som grenser til vanskjøtsel.

Det er to hendelser i Lindas liv som kommer til å prege denne fortellingen. Læreren hennes, Mr. Grierson, viser henne ekstra oppmerksomhet ved at han oppfordrer henne til å skrive en oppgave innenfor historiefaget, og Linda skriver "History of wolves". Hun får en premie for originalitet, selv om juryen synes ulvens historie er litt utenfor tema. Mr. Grierson viser enda større interesse for Lily Holborn i Linda sin klasse. Så blir det avslørt at han har store mengder pornografisk materiale hjemme. Han blir anklaget for voldtekt, Lily vitner mot ham. Under rettsaken innrømmer hun å ha løyet - likevel blir Mr. Grierson dømt.

Den andre hendelsen dreier seg om en familie som flytter inn i en ny hytte på den andre siden av den lille innsjøen. Linda er nysgjerrig og observerer dem gjennom kikkert -  en voksen mann, en ung jente og et lite barn. Allerede på bokens første sider får vi høre at den lille gutten skal dø. Linda treffer Patra og Paul i skogen og blir kjent med dem. Paul er fire år og Patra er tjueseks. Linda er selv femten og for henne får de 11 årenes aldersforskjell en slags magisk betydning - særlig når hun hører at Leo - Pauls far og Patras tidligere universitetslærer er 11 år eldre enn Patra.

Linda blir barnevakt for Paul - like mye på dagtid som på kveldstid, men Linda og Patra utvikler også et varmt vennskap, kanskje det eneste vennskapet Linda har hatt noen gang. Paul er et spesielt barn, svært moden og reflektert (dette syntes jeg var litt unaturlig da jeg leste boka, jeg syntes Pauls reaksjonsmønster ofte lå nærmere til en seksåring enn en fireåring). Det virker av og til som om Paul ikke er helt frisk.

Så kommer Leo hjem på besøk. Linda blir først holdt på avstand, men så får hun igjen innpass i den vesle familien. Vi merker tydelig hvor dominerende Leo er overfor Patra. Leo er scientolog. Patra ser opp til ham som en gud og Leo gjør også hva han kan for å overbevise Linda om sin livsfilosofi. Linda derimot er nokså skeptisk til Leo og hans temmelige fanatiske livssyn.
Leo og Patra planlegger en tur til Duluth og inviterer Linda med. Duluth er en større by som ligger ved bredden av Lake Superior, og dette må ha fortonet seg som en eventyrlig reise for Linda. Så sitter hun i timevis på bilturen i baksetet med Paul som er nokså dårlig og sover for det meste. Det bygger seg opp en indre spenning - det skjer ikke så mye i Duluth, men vi aner en katastrofe nærme seg. Når de er vel tilbake igjen er Paul blitt enda dårligere, men Leo bagatelliserer det hele. Bare timer senere er Paul død. Han dør av bivirkninger ved ubehandlet diabetes, antagelig under store smerter.

Gjennom hele boka blir vi konfrontert med kritiske spørsmål som Linda blir stilt gjennom den etterfølgende rettsaken mot Patra og Leo. Gang på gang blir hun spurt om hun ikke reagerte på Paul sykdom, eller hvordan foreldrene tok seg av ham. Men Linda har ikke kjent igjen noen symptomer på vanskjøtsel eller ubehandlet sykdom, ikke før de siste dagene og da prøver hun å skaffe medisiner, medisiner som Patra ikke vil bruke.

Patra og Leo blir frikjent, med henvisning til deres religiøse overbevisning. Dette står i grell kontrast til Mr. Grierson som ble dømt for en handling han beviselig ikke hadde gjort.

Jeg syntes det var flere sider både ved Mr. Grierson/Lily Holborn og ved Leo og Patra som ble litt uforløst, men likevel likte jeg boka svært godt. Det jeg likte best var skildringen av den unge Linda, hennes ensomme tilværelse, hennes forhold til naturen og hennes møte med voksne menneskers uforstand: Hennes egne foreldres likegyldighet, Leo og Patras neglisjering av sitt eget barns behov og Mr. Griersons demoner.

torsdag 6. desember 2018

Louise Erdrich: Four Souls

Bilderesultat for erdrich four souls
Louise Erdrichs roman kjærlighetsmedisin ble utgitt på norsk på 80-tallet. Erdrich har bakgrunn i obijwe-indiandere og tyske innvandrere i Nord Dakota. Jeg ble svært fascinert av denne boken som handlet om indianere bosatt i reservater i nåtidens Nord Dakota, og det er også dette miljøet som preger det meste av romanene hun har skrevet. Bare noen få av dem er oversatt til norsk. Jeg har lest de fleste av romanene hennes. Denne er en av hennes tidligere bøker.

En rekke personer er gjengangere i mange av Louise Erdrich sine romaner men innar forskjellige roller. I denne er Fleur Pillager en av hovedpersonene, eller Four Souls som er et åndenavn hun har arvet fra moren. Fleur Pillager er en hjemsøkt sjel, utsatt for mange lidelser og med en ustoppelig hevntørst. Hun ble blant annet frastjålet barndomshjemmet sitt, frarøvet sin datter Lulu som hater henne. Nå vandrer hun gjennom villmarken mot den byen der han som lurte landområdene fra familien hennes bor. Hun søker og får tjeneste i huset hans og hva som skjer siden skal jeg ikke røpe. 
En del av historien blir fortalt av den gamle Nanapush som bor i Fleurs hjemtrakter med sin kone Margareth Kashpaw som heller ikke er noen ungdom. De er begge svært markante personligheter, og Nanapush nages av sjalusi mot sin gamle fiende Shesheeb som han mistenker er ute etter Margareth. Og Nanapush ser det som sin viktigste oppgave å utrydde denne trusselen fra jordas overflate.

Den som ansetter Fleur er Polly Elizabeth, svigerinnen i huset, ugift og ensom. Hun forteller oss Fleurs utrolige historie fra byen.
Boken ender opp med en forrykende avslutning når Fleur kommer kjørende inn i reservatet i en stor, hvit bil med sin unge, nokså lyshudede sønn. Gammel gjeld blir oppgjort og roen kan igjen senke seg (tilsynelatende?) over reservatet.

Jeg synes dette er en helt enestående bok. Louse Erdrich vever sammen indianske myter og overlevinger, gamle skikker og nyere elendighet som rotløshet, misunnelse, alkoholisme og spillegalskap til en rik fortelling. Vi får en viss sympati med de fleste personlighetene i romanen, ikke minst med Fleur selv, midt i all hennes bitterhet og hevntørst. 

Nanapush sine anstrengelser for å kverke sin gamle motstander og samtidig skjule det for Margareth er kostelig lesning. Det ene forsøket etter det andre faller i fisk, og på de verst tenkelige måter. 

Polly Elisabeth har også en interessant utvikling gjennom boken. Ja, vi kommer til og med nærmere innpå hennes brutale og hensynsløse svoger, Fleur sin gamle fiende. Men på mange måter synes jeg likevel dette ble Nanapush og Margareth sin bok, og det hadde de fortjent.

Synd at denne boken ikke ble oversatt til norsk da den kom ut.

Silvia Avallone: Stål


Stål av Silvia Avallone (Heftet)

Denne boka ble presentert på Sandnes bibliotek i kjølvannet av et Ferrante-foredrag ved «Sandnes Litt» i november. Boka viser en anned del av Italia og en annen tid, den er utgitt i 2010 som en samtidsroman.

«Stål» har, i likhet med Ferrante-kvartetten to jenter som hovedpersoner. Når den starter er jentene 13 år og bestevenninner. Anna er den skoleflinke med den svært samfunnsengasjert moren Sandra og broren Alessis som arbeider på stålverket. Fransesca er ikke like engasjert i skolearbeidet og får ingen oppfølging i det heller fra den kuede moren Rosa og den voldelige faren Ernesto. Allerede i åpningssekvensen blir vi presentert for Ernesto som spionerer på de to lettkledde jentene som leker på stranden. Han er seksuelt fascinert av sin vakre datter og tar ut følelsene i slag og spark mot datteren og i enda større grad mot Rosa.

Boka gir oss et bilde av det industrielle Italia der stålverket blir en nesten like viktig aktør som menneskene som er avhengig av det. Men likevel synes jeg nok undertrykking av kvinnene i det moderne Italia er et vel så viktig tema.

Fransesca og Anna har alltid vært bestevenninner, og i trettenårs alderen har de begge to utviklet seg til svært vakre ungjenter, noe de er svært bevisste på og dyrker. Deres vennskap har også sterke seksuelle undertoner, og etter hvert merker vi at Francesca sine følelser for Anna er mer enn vennskap. Anna blir også revet med, men er mere usikker på sine egne følelser. Så blir dette noe som skiller de to jentene i stedet for å forene dem.

Jentene har sine jevnaldrende beundrere som betrakter dem mer som sexobjekter eller trofeer enn som partnere. Men Fransesca trekker seg unna og Anna finner en som er eldre: Mattia, kameraten til Alessi som har vært i fengsel for væpnet ran.

Stålverket er ypperlig beskrevet, som byens ryggrad, som en kjempe med kolossale krefter og som en farlig arbeidsplass. Det er tryggheten i livet for de unge guttene som jobber der, men også en tvangstrøye, og for å holde ut det harde arbidet og all støyen og forurensningen ruser de seg på kokain
Drømmen om de mest sexy pornostjernene eller bardanserne holder dem oppe. 

Men Alessi drømmer heller om sin ungdomskjærlighet,Elena som har kommet seg oppover i samfunnet, har reist vekk og fått en økonomisk utdanning og får en stilling i ledelsen i stålverket. Og nå kommer det nye tider, produksjonen flyttes til Asia, billige arbeidere fra Østeuropa står i kø for å få seg jobb.

På mange måter synes jeg at Alessi er en like interessant skikkelse som Anna og Fransesca. Han har egentlig en slags ryggrad, forakter faren som forlot en trygg jobb for å drive med all slags kriminalitet, støtter moren økonomisk og ønsker å passe på søsteren Anna. Men han lar seg styre av machokulturen, hans omsorg for Anna blir til terrorisering og han stjeler kabler for å selge kobber for å finansiere kokainbruken sin.

De to mødrene lider under hver sin mislykkede ektemann, men de har også det til felles at ingen av dem har mot til å stå imot enten det gjelder å ta ut skilsmisse eller å anmelde mishandling.

Forholdet mellom de to jentene er vakkert fremstilt og vi aner at for å komme videre i livet må de la være å definere seg selv i forhold til hvordan samfunnet (og machokulturen) betrakter en vakker kvinnekropp. Men da synes jeg at forfatterens beskrivelse av de andre jentene i boka blir svært problematisk. Når hun tar i bruk uttrykk som «burugler» og beskriver hvor "feite" de er eller andre nedsettende uttrykk om ansiktet eller kroppene deres synes jeg hun bidrar til å gjøre kvinnene til noe som skal defineres utfra skjønnhetskriterier. Det hadde vært forståelig hvis det ble lagt i munnen på noen av ungdommene, men det er den allvitende forfatteren som kommer med slike beskrivelser.

Totalt sett var det likevel en bok med viktige kvaliteter med et rystende innsyn i en machokultur som dessverre fortsatt er levende i en av Europas store kulturnasjoner.

Katrine Marie Guldager: En plass i historien


En plass i historien

Jeg ble kjent med Katrine Marie Guldager sitt forfatterskap gjennom den lille novellesamlingen «København». Dette er noe helt annet, en roman om en dansk familie i tre generasjoner som foregår i løpet av noen måneder ved årtusenskiftet omtrent.

Romanen starter med bursdagsselskapet til Christian som fyller tre år. Det er et stort familieselskap og arrangeres som alle familieselskaper av den syttiårige Else som egentlig ikke direkte tilhører familien. Hennes storesøster var gift med Peter som er en svært sentral person i romanen.  Vi fornemmer at det er sterke bånd og samtidig store motsetninger i denne familien. Peter Fischer er den eldste, en slags patriark. Han nages av minnene om da han avrettet en tyster under krigen. Hans største nåtidige problem er datteren Monique som har falt utenfor samfunnet, er alkoholist og sosialklient og holder seg unna faren.

Peter hadde to brødre som begge er døde, men vi møter deres ektefeller, barn og barnebarn. Jørgen er minister, han har en vakker kone og to små barn og er Vellykket. Jørgen skal alltid holde tale når familien er samlet. Men hvor mye av livet hans er lykke og hvor mye er en pen fasade? Hans bror Benny er arbeidsledig og enslig og blir sett litt ned på av resten av familien.

Henny og Birgitte er søstre. Henny arbeider som lærer. Hennes store kjærlighet var en musiker fra Gambia som er far til Emma, men etter noen gode år sammen forlot han dem og reiste tilbake til Afrika. Faren til Hennys sønn Sebastian er ute av bildet. Henny er den som aldri vil ta stilling, alt har to sider, det finnes ingen retning, ingen plan, hun går barna på nervene. 

Emma lever i protest mot alt og alle, spesielt Henny og samfunnet, røyker mye marihuana og holder sammen med Ole. Sebastian hater at moren aldri kan ta stilling til noe og elsker den unge, gravide vikarlæreren.

Birgitte lever i kjernefamiliens sentrum med engelskmannen Reilly og sønnen Christian, og kan hun bare få Reilly med på å skaffe et sommerhus er lykken gjort.

Vi følger alle disse og flere til gjennom alle livets små og store utfordringer. Samtidig er det en ung mann som følger med og prøver å få kontakt med noen av dem uten å lyktes. Det er barnebarnet til tysteren som Peter tok livet av. Han har aldri fått vite noe av sine egne foreldre og øsker å få vite sannheten om sin farfar og hvorfor han måtte dø. Det er ikke sånn at noen av Fischerfamiloen direkte avviser ham, det er heller slik at han ikke finner inn til dem. De var ikke hjemme når han ringte på, de hadde ikke tid til å ta telefonen osv. Men selv er han sikker på at de har avvist ham brutalt.

Så dør Peter. Igjen samles familien, og igjen er det Else som holder selskapet, men nå er det i alle fall for sent for henne å få den plassen i Peters hjerte som hun alltid har ønsket seg.

Noen forhold holder på å gå i stykker, noen blir reparert. Jørgen er utbrent og må trekke seg fra ministerposten. Mislykkede Benny får en kjæreste med et lite barn og er kanskje den som har det best. Og til slutt dukker det frustrerte barnebarnet til tysteren opp og det blir en dramatisk scene. Men også nå faller brikkene på plass og livet går videre.

Det var mye bra i denne romanen, og gjennom de små scenene som blir avspilt i de mange familiegrupperingene i Fischerklanen kommer vi ganske godt inn på hver og en i klanen. Men det er kanskje noe jeg savner i boka. Jeg trodde en stund det var varme jeg savnet, men jeg synes nok at menneskene blir skildret med en slags ømhet.  Jeg sitter igjen med en følelse av vemod, og at det er synd på alle disse personene som svirrer omkring og ofte gjør håpløse vurderinger og helt feile valg. Er det slik at forfatteren mangler tiltro til sine personer, at de skal klare seg i verden uten å tråkke for mye på seg selv og hverandre?
Men kanskje er det nettopp det mange av oss ikke klarer?

Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig


Hva som helst er mulig

Lucy Barton i boka "Jeg heter Lucy Barton" vokste opp i total fattigdom i landsbyen Amgash i Illinois. Hun var den som kom seg ut av elendigheten og ble en suksessrik forfatter.

Denne romanen er laget som en rekke fortellinger fra samme område. Fortellinger som kan leses frittstående men som likevel har en løselig sammenheng. Vi møter også Lucy Barton igjen - enten gjennom folk som hun kjente eller er i slekt med eller som en lokal kjendis. I en av fortellingene kommer hun på besøk til broren sin som bor i det gamle huset de vokste opp i.

Åpningsfortellingen handler om Tommy Gyptill. Han var en velstående melkebonde men mistet hele gården i en brann. Han selv, kona og ungene overlevde og Tommy fikk for seg at brannen var et tegn fra Gud på at han skulle sette pris på det han var mest glad i. Han fikk seg jobb som vaktmester, ungene måtte gå på en skole sammen med fattige barn men de klarte å komme videre i livet. Nå er Tommy gammel og jobber fortsatt som vaktmester og han oppsøker Pete Barton (Lucy Bartons bror) som muligens var årsak til at brannen startet den gangen. Han møter Pete med en utstrakt hånd og noe godt kommer ut av dette møtet.

Patty Nicely i "Vindmøller" jobber som sosiallærer. Hun blir oppsøktpå kontoret av 15-årige Lila, niesen til Lucy Barton. Lila opptrer utfordrende - håner Patty fordi hun er barnløs og kaller henne "Fatty Patty". Da ser hun rødt og kaster Lila på dør etter å ha kalt henne "jævla pakk". I løpet av helgen får Patty samlet seg igjen. Hun drar på bokhandelen og kjøper Lucy Bartons nye bok. Hun besøker sin skrøpelige mor som fortsatt bor hjemme, hun ringer søsteren Linda og hun  treffer sin gode venninne Angelina. Når mandagen kommer sender hun bud på Lila og når Lila kommer ber hun om unnskyldning for at hun kalte henne pakk. Pattys vennlighet får Lila til å våkne og de jobber sammen med å legge planer for Lilas videre skolegang.

Tommy og Patty - to hverdagshelter som hver på sin måte møter vanskelige situasjoner og krevende medmennesker med åpenhet og vennlighet. Hvis ikke slike mennesker finnes er jeg i alle fall glad for at Elizabeth Strout har funnet dem opp!

Men det er ikke vennlighet som dominerer - vi møter mennesker i fornedrende situasjoner og vi møter mennesker full av uforstand og fordommer. Økonomisk og kulturell fattigdom florerer. Bare av og til dukker det opp en vakker hestehov som presser seg gjennom asfalten. Men jeg blir like glad i de som faller igjennom - som ikke klarer seg, de som tar de feile valgene og som  ikke vil ta imot en utstrakt hånd.

Så dukker altså Lucy Barton selv opp hos broren Pete som hun alltid har hatt et godt forhold til. Søsteren Vicky derimot ser på henne med forakt. Hun kommer også innom og Pete og Vicky begynner å prate om groteske hendelser fra deres barndom. Da får Lucy er angstanfall som gjør at de to må kjøre henne tilbake til storbyen. På veien begynner hun å komme til hektene igjen, men hendelsen avslører at selv ikke den vellykkede forfatteren Lucy Barton har sluppet unna barndomsopplevelsene sine.

Denne boken var en stor leseropplevelse - den beste jeg har lest av Elizabeth Strout. Jeg gleder meg til hennes neste bok.