Jon Fosse: Andvake

I litteraturgruppa skal vi lese en bok av Jon Fosse, fritt valg. Og jeg valgte Andvake, den første i en romantrilogi. Handlingen i boka er lagt til en ubestemt, nokså fjern fortid, kan være tidlig på 1800-tallet eller like før?

Asle og Alida reiser til Bergen (eller Bjørgvin som de kaller byen) fra en liten bygd. Jeg tenker det er i Nordhordland på grunn av måten de kommer inn i Byfjorden på. Eller en kan godt si at de sniker seg av gårde. Alida er høygravid og paret er kastet ut av det lille krypinnet de hadde over et naust. De er heller ikke velkomne hos Alidas mor. Alida tar med seg alle morens sparepenger og så seiler de til byen i en liten robåt med alle eiendelene i et par sekker i tillegg til feleskrinet til Asle.

I Bergen går de gatelangs hele ettermiddagen og spør etter husvære men får nei overalt. Det begynner å regne, de er våte og kalde og desperate. Til slutt spør Asle en gammel kone som kommer gående på nytt om de kan få slippe inn hos henne. Hun nekter, men han presser seg innenfor døren og tar med seg Alida som siger sammen på kjøkkenet. Og så aner vi at Asle tar livet av den gamle kona. Alida får veer og Asle må ut å finne fødselshjelp. Deres sønn blir født den natten og blir oppkalt etter Sigvald, Asles felespillende far. Og den gamle kona som det viser seg har vært Fødefrøkna, altså en slags jordmor ser vi ikke noe mer til. 

Boka er skrevet med Jon Fosses gjenkjennelige minimalistiske stil med en del suggererende gjentagelser som bidrar til å skape en egen stemning. Men boka fenger meg ikke. Jeg synes det er noe kunstig, noe oppdiktet over den. Det er akkurat som om han prøver å gjøre den så gammelmodig som mulig, det blir noe kunstig over det synes jeg. Og hvordan kan han fremstille et drap på denne måten, som noe som bare skjer i forbifarten, som ikke hjemsøker morderen på noen måte?  

Men for å gjøre Jon Fosse rettferdighet må jeg nesten lese de to andre bøkene i triologien, de ligger allerede i bestilling på mitt lokale bibliotek.

Claire Keegan: Småting som dette

Claire Keegan har også skrevet "Tre lys" eller "Foster" som den het på engelsk, en nydelig liten bok om en jente som mot alle odds blomstrer under en periode i en fosterfamilie. Dette er også en kortroman - det virker som om Keegan trives godt med dette formatet.

Boka handler om kullhandleren Bill Furlong og hans møte med de nå beryktede irske klostervaskeriene der tusener av unge jenter ble utnyttet på det groveste og fratatt sine barn. Furlong kommer selv fra fattige kår. Moren var tjenestepike og var alene med ham og døde når han var barn. Morens velstående arbeidsgiver tok seg av ham og gav ham et hjem. Så har han klart seg, fått greit med skolegang, fant ei jente å gifte seg med og har et godt arbeid. De har fem døtre og lever enkelt men klarer seg godt.

Men når han skal kjøre kull til nonneklosteret kommer han flere ganger over jenter som ser ut som de ikke har det så godt. En gang er det ei som vil ha hjelp til å komme seg til elva og han mistenker at hun vil hoppe i den. En annen gang finner han ei skitten, avmagret jente i klosterets kullkjeller. 

Kirken er en mektig institusjon i Irland og når Furlong snakker med andre landsbyboere og med sin kone om det han har observert er tonen gjennomgående at "det skal vi ikke legge oss opp i". Så hva velger Furlong å gjøre? Boka har en nokså åpen og usikker slutt, vi ser både håp og uoverstigelige problemer.

Jeg får lyst til å lese mer av Claire Keegan, hun  har bl.a. en novellesamling som heter Antarktis.

Mohsin Hamid: Exit West

Mohsin Hamid er en engelsk-pakistansk forfatter, dvs. han kom fra Pakistan, utdannet seg i USA og flyttet til England i 2001 der han fikk statsborgerskap. Jeg har tidligere lest "Den motvillige fundamentalist" og likte den svært godt. 

"Exit West" begynner i en navnløs storby i et land som heller ikke er nevnt med navn men som vi antar ligger i Asia. Landet er i en overgang fra et relativt fredelig samfunn med overveiende muslims befolkning til et land preget av voldshandlinger og styrt av fundamentalistiske terrorgrupper.

Nadia og Saeed er hovedpersonene. De treffer hverandre, finner at de har mange felles interesser og det utvikler seg til kjærlighet. Nadia bor alene og er svært opptatt av sin selvstendighet. Saeed bor hos foreldrene som er relativt liberale. 

Etterhvert som volden feier gjennom landet blir Nadias hus ødelagt og hun må flytte inn hos Saeeds familie. Forholdene forverrer seg, Saeeds mor dør av et vådeskudd, det er lite mat, strømmen blir borte. Men det finnes dører enkelte steder - dører en kan passere gjennom for å komme til et annet sted. I den terrorstyrte byen er dette livsfarlig, men Nadia og Saeed prøver likevel. Faren blir ikke med, han vil ikke forlate det hjemmet han har hatt i alle år.

De to unge slipper igjennom og havner på den gresk øya Mykonos. Og så er vi over i den andre del av romanen som rører seg rundt livet som emigrant, og det er dette som er det egentlige temaet i boka. Emigranttilværelsen er hard, det som er et turistparadis om sommeren er ikke mye bedre enn et fengsel for emigrantene. Det er lite mat, finnes ikke privatliv, ingen utsikter til arbeid og et selvstendig liv. 

Når våren kommer går de igjen gjennom noken dør og havner nå i utkanten av London i et stort, forlatt hus som ligger i et område der det bor mengder av andre emigranter. Men det er ikke London som vi kjenner det, konfliktene med lokalbefolkningen er enorme, væpnet politi raider området de bor i. Men det finnes også private hjelpeorganisasjoner som stiller opp. Det finnes arbeidsleire der de kan jobbe og tjene seg opp litt småpenger. Konflikter oppstår, emigrantene har en tendens til å samle seg i etniske grupper.  Nadia og Saeed trekkes i forskjellige retninger. 

Deres neste dør fører dem til California, like utenfor San Fransisco der de finner et tomt skur de kan bo i. Men det er fabrikker i nærheten, de finner gradvis en basis for sine fremtidige liv, for de kommer ikke til å dele denne tilværelsen lengre.

Det var mye jeg likte ved denne romanen. Først og fremst det at den skildrer emigrantlivet fullt og helt  fra emigrantenes side. Det er et underlig påfunn med disse dørene som bringer folk over på et helt annet sted, men på en måte frigjør det fortellingen fra realismens tvangstrøye. Det blir ikke nødvendig at alle detaljer stemmer med dagens virkelighet - det som teller er hvordan emigrantene opplever det å være på vei rundt i verden, nærmest kastet ut i den.  Jeg likte også måten forholdet mellom de to ungdommene var beskrevet - deres styrker og svakheter, hvordan de opplever å elske og bli elsket, og svike og å bli sveket. Og i hele historien finnes det håp.

Håkan Nesser: Sjakk under vulkanen

Håkan Nesser har skrevet en rekke veldig bra kriminalromaner fra den fiktive europeiske byen Maardam med Van Veeteren i hovedrollen. Så har han en serie fra den svenske (også fiktive) byen Kymlinge med Gunnar Barbarotti i hovedrollen. I tillegg har han gitt ut en rekke frittstående bøker. Han er en ypperlig forfatter!

I denne boken fra 2021 er Gunnar Barbarotti etterforskeren. Det dreier seg om noen merkelige forsvinningssaker i forfattermiljøer. Omstendighetene kan tyde på at det dreier seg om kidnapping, eller kanskje mord. Det går rykter om at det har vært en eller flere stalkere på ferde på diverse arrangement der de forsvunnede forfatterne har holdt opplesninger like før de ble borte. Men ingen lik eller fysiske spor etter dem, bortsett fra en utbrent bil.

Siden den første forfatteren forsvant fra et hotell i Kymlinge får Barbarotti i oppdrag å etterforske saken. Når de andre forfatteren blir borte blir det mer trøkk i saken, og når forfatter nummer tre blir borte er det blitt en stor sak av det.

Jeg liker vanligvis kriminalromaner der etterforskningen går langsomt og vi får tid til å bli godt kjent med miljøene rundt både offer og gjerningsperson. Men i denne boken synes jeg det går i overkant langsomt og at Barbarotti og hans nærmeste nesten går rundt seg selv i prat og funderinger.  Det er akkurat som om Håkan Nesser her blir altfor flink, henger seg for mye opp i den tørre humoren og det skrå sideblikket på samfunnet. Løsningen kommer mot slutten, nærmest som troll i eske og er nok troverdig på et vis men jeg synes ikke den henger sammen med etterforskningen. Det er kanskje noen ganger sånn i virkeligheten men passer ikke så godt i kriminallitteraturen. Jeg synes ikke det er blitt noen god kriminalroman.

Liza Marklund: Polarsirkelen

Liza Marklund har tatt et steg vekk fra bøkene med journalisten Annika Bengtsson i hovedrollen. Denne har fått gode anmeldelser og jeg er alltid nysgjerrig på god krimlitteratur.

Polarsirkelen er navnet på boksirkelen til fem gymnasiaster i småbyen Stenträsk i Norrland i slutten av 70-tallet. De møtes en gang i måneden og diskuterer en bok som en av dem har valgt. Sommeren 1980 forsvinner en av dem, Sofia Hellsten.

I desember 2019 blir det funnet et godt bevart, men hodeløstlik i et brofundament til en bro som går over Pite-elven i forbindelse med utebedring av broen. En antar at det er Sofia Hellsten som ligger der og i såfall er forbrytelsen foreldet men etterforskning blir satt i gang.

Carina var en av de fem. Hun er nå kontorassistent på politistasjonen og jobber sammen med politisjef Wiking Stormberg. De er nå i 60-årene, men Wiking var den mest populære gutten på skolen i 1980 og mange av jentene var forelsket i ham. Carina er iherdig medlem av Sverigedemokratene.

Susanne er journalist, bosatt i Stockholm og enke etter Krister, bror til Carina. Susanne kommer til Stenträsk og vilpublisere en blogg om etterforskningen. Hun bærer på en hemmelig forelskelse til Carina fra ungdomstiden.

Birgitta kom fra en av de rikeste familiene i Stenträsk. Hun var feminist og opprører allerede på syttitallet og er det fortsatt. Hun hadde psykiske problemer i ungdomstiden og gikk i terapi. Nå er hun en forholdsvis vellykket akademiker og er ellers nokså alene.

Agneta hadde finsk bakgrunn og en mor som var mentalt syk. Agneta reiste fra Stenträsk  sommeren 1980. 

Noe er bra i boken - først og fremst er det en interessant intrige. Boken er bygd opp rundt fem møter i boksirkelen der vi blir bedre kjent med hver av de fem jentene både i ungdomstiden og i nåtiden. Det hele kuliminerer i begravelsen til Sofia Hellsten som kaster opp nye momenter i etterforskningen. 

Denne fortellingsmåten fungerer i og for seg greit. Men samtidig synes jeg det er en litt for eplekjekk tone hos forfatteren som ikke passer med historien. Jeg synes også at beskrivelsen av noen av personenes nokså utagerende sexliv i tenårene er unødig overdrevet og  lite troverdig. Det er heller ingen personer i boka som jeg får noen slags sympati med og det ødelegger lesegleden min og gjør at jeg ikke får noen tilknytning til handlingen.  Jeg kommer derfor ikke til å lese de to andre bøkene i denne serien.

Jan Carson: The Raptures

Jeg hørte Jan Carson fortelle om den forrige romanen "The Fire Starters" i Skudeneshavn i 2020 og ble så interessert at jeg måtte kjøpe den. Jeg var veldig begeistret for boka og når jeg fant ut at dette var den nyeste romanen hennes kjøpte jeg den på min første reise til Storbritannia etter pandemien. Der har den ligget og ventet på meg inntil nå.

Jan Carson er en forfatter fra Nord Irland. Hun tilhører den protestantiske delen av befolkningen. Og det er absolutt et poeng i begge bøkene jeg har lest av henne. I "The Fire Starters" befant vi oss i den protestantiske delen av Belfast, denne foregår i en like protestantisk landsby. 11 år gamle Hannah Adger er enebarn og foreldrene hører til en ganske ekstrem protestantisk sekt. Det er et hjem med mye kjærlighet, men kjærligheten til Jesus står sterkest og faren er familiens overhode og bestemmer alt.  

Så inntreffer det flere uforklarlige sykdomstilfeller i klassen til Hannah. Et av de syke barna dør - og det skal bli flere. Vi blir litt kjent med familiene til de syke etter hvert. Hanna blir også bedre kjent med dem, for hver og en av dem gjør en kort visitt hos nettopp henne etter at de dør - alle er noe forandret. Dette kan Hannah selvfølgelig ikke fortelle om - noen vil tro hun er sprø og faren vil tenke på Satan.

Det blir panikk i landsbyen. Myndighetene sender en person for å lede undersøkelsene og setter i gang tester og finner spor av et kjemisk stoff. Hvor kommer det fra? Og hva skjer med Hannah oppi det hele?

Boken kan muligens leses som en slags krim - jeg leser den mer som en skildring av landsbylivet på godt og ondt. Her møter vi sladrekjerringen og rasismen og intoleransen mot bl.a. den kinesiske familien som driver et gatekjøkken og den thailandske konen til en av bøndene. Den årlige marsjen 12 juni som først og fremst er rettet mot den katolske delen av befolkningen er viktig for mange. Men det finnes også samhold og vilje til å glemme og gå videre i livet.

Noe av boka er skrevet i tredje person og da med en lett ironisk distanse, men det er også flust med empati og ømhet for selv noen av de mer ubehagelige personene i boka. De eneste menneskene som blir stående som totalt usympatiske er de eldste i menigheten. Hun er heller ikke redd for å bringe inn noen overnaturlige elementer i teksten. 

Noen av kapitlene lar forfatteren Hannah fortelle. Hannah er en person jeg ble svært glad i. Hun er svært glad i sin familie, kanskje spesielt farfaren som er den eneste som ikke tilhører sekten men hun elsker også sin mor og sin far. Og så er hun nysgjerrig på alle de andre strømningene i tiden - bl.a. alt hun ikke får lov til å være med på. Gud er nokså fjern men hun snakker ofte med den Jesus-skikkelsen hun ser for seg i sitt indre. Men finnes de egentlig? Gjennom alt Hannah opplever lærer hun også mye om seg selv og de menneskene hun har rundt seg.

Det var også en god porsjon spenning i boka - ikke minst hvordan forfatteren har tenkt å lande historien. Det var så vidt jeg klarte å la være å kike på de siste sidene. I det hele tatt var det en fest å lese den!  Jeg elsker skrivestilen til Jan Carson og synes også det er flott å få mer kjennskap til de protestantisk miljøene i Nord Irland. Håper på flere romaner fra henne!