torsdag 21. juni 2018

Carl Frode Tiller: Begynnelser


Begynnelser

Dette er den første boken jeg leser av Tiller. Kronprinsesse Mette Marit reiste i juni med litteraturtoget til Stavanger og det ble arrangert litterær båttur innover Lysefjorden. Som frivillig under Kapittel-festivalen fikk jeg tilbud om gratisbillett: Tusen takk!! Det ble en fantastisk båttur i strålende vær. Og Mette Marit hadde selv samtalen med Carl Frode Tiller. Det gjorde hun så bra at jeg fant ut at jeg ville lese boken, selv om jeg hørte at den skulle være ganske så mørk.

"Begynnelser" handler om Terje, nylig skilt fra sin elskede Turid og tenåringsdatteren Marit. På bokens første sider ligger han på sykehuset og utånder etter å ha kjørt seg ihjel. Så jobber vi oss gradvis bakover i tid, noen ganger et par dager av ganger, av og til måneder og år. På den måten får vi vite mer og mer om hva som tynger Terje, hvilke minner han drar med seg og hvorfor han reagerer og av og til opptrer som han gjør.

Like før han tar livet av seg er han skilt og bor han sammen med sin mor. Vi opplever en ganske vond relasjon som får frem det verste i Terje (og i grunnen i dem begge). Men så jobber vi oss bakover i tid og opplever Terje som ektemann og far, full av kjærlighet til Turid omsorg for sin datter Marit. Han har en god jobb og arbeider med det som egentlig har vært hans lidenskap hele livet, nemlig med å bevare vår truede natur. Han har i det hele tatt et trygt og "normalt" liv og opplever lykkelige stunder. Men det er noe som skurrer - han har en mørk side som av og til slipper for mye frem, han opplever selv at han det liksom er noen som vokter på ham - det er "styggen på ryggen" som han aldri blir kvitt, eller som han lar slippe til? Særlig reagerer han negativt på møter med moren og med søsteren. En gang blir han oppsøkt av faren som forlot dem i barndommen. Faren er syk og har ikke lenge igjen, men Terje kan ikke tenke seg å forsone seg med ham.

Vi får gradvis kjennskap til Terjes forhistorie og hans oppvekst med en mor som er sykelig depressiv og ikke var istand til, eller villig til, å ta vare på to barn. Søsteren Anita er eldre enn ham og var hans støtte og beskytter i de første vanskelige årene etter at faren dro, men hun klarte aldri å reise seg opp og kjempe for et skikkelig liv for seg selv.

Mot slutten av boka kommer vi frem til Terjes tidlige barndom. Han har en kjærlig og omsorgsfull far som han har et godt forhold til og en mor som ofte er innadvendt har nok med sine depresjoner. Morens dystre sinnelag og raserianfall blir tungt å bære for faren og han forlater dem. Det blir et svik som gir Terje og Anita en oppvekst uten en skikkelig omsorgsperson til å ta vare på dem.

Terje har siden barndommen vært lidenskapelig opptatt av naturen. Mot alle odds får han en akademisk utdannelse og begynner å jobbe med utforsking av og informasjon om truede plante- og dyrearter i Norge, særlig i Trøndelag. Dette er også et viktig tema i boka, men jeg opplever nok Terje som fanatisk. Mennesker som ikke har forståelse for vern av truede arter tar han avstand fra, og vi kan ane at han under gitte omstendigheter kunne ha gått over til mer voldelige retninger innenfor miljøvern.

Dette er en svært mørk bok og det er en god bok. Jeg tror på beskrivelsen av forholdet mellom Terje og moren og søsteren - det blir nesten klaustrofobisk hver gang han møter dem - de trekker hverandre ned, og det virker som om han ikke kan eller vil rive seg helt løs. Kjærligheten til Turid og Marit står i sterk kontrast til dette - men så klarer han likevel ikke å unngå at også den blir brutt ned av de mørke tankene.

Farens svik er forståelig for meg. Men hvorfor tok han ikke ungene med seg, så glad han var i dem? På den tiden han brøt ut hadde det sikkert ikke vært mulig for ham å få foreldreretten selv om det sannsynligvis hadde gitt Terje og Anita en bedre oppvekst.

Jeg synes nok boken har noen svakheter. Terjes utvikling synes jeg er troverdig, men jeg får ikke forholdet hans til Anita til å henge helt sammen. Jeg ser ikke når hun går fra å være en sterk og omsorgsfull storesøster til å være en selvmedlidende stakkar som Terje forakter. Jeg synes heller ikke moren henger helt sammen som person - når Terje er voksen har jeg inntrykk av at det er alkoholen som er hovedproblemet, men i hans barndom virker det som hun først og fremst har sterke depressive tendenser. Jeg synes dette halter litt - jeg kjenner ikke igjen depresjonen i den eldre moren - hun blir bare for meg en som drikker.

En fin oppsummering er Turid sin uttalelse et sted om at grunnen til at Terje er så lidenskapelig opptatt av å ta vare på truede arter dypest sett kommer ut fra ønske om å ta vare på sin lille verden, sin lille familie. Den lille kjernefamilien er det gode i Terjes liv, det er der han har de lykkelige periodene i livet sitt. Ikke kan han forhindre at plantearter dør ut, og han klarer heller ikke ta vare på sin lille familie.

tirsdag 19. juni 2018

Erika Fatland: Grensen


Grensen av Erika Fatland (Innbundet)

Erika Fatland er igjen ute på en lengre reise. Det er likhetstrekk med boka Sovjetistan der 5 gamle sovjetrepublikker ble saumfart. Også i den (som jeg holder på å lese nå) er Russland sterkt tilstede. I denne boka går reisen rundt Russland, gjennom alle land som grenser mot Russland, og det er mange.

Hun begynner boka med siste etappen av reisen. Denne gikk langs den aller lengste grensen - grensen mot havet i nord, skildret fra en passasjerplass på et forskningsfartøy fra Anadyr ved Beringhavet til Murmansk på Kolahalvøya, en reise som tok fire uker i selskap med en liten gjeng mer eller mindre fossile medpassasjerer med reiseerfaringer fra klodens mest utilgjengelige og ugjestmilde trakter. I resten av boka holder hun seg stort sett på landjorda

Reisen til lands starter helt i øst, i Nord-Korea. Nord-Korea blir hun bundet av et gjennomregissert program der hun hele tiden må følge turopplegget til den totalitære staten. Det er ikke måte på antall statuer av landets store leder som står på programmet. Sånn sett minner det litt om besøket hennes i Turkmenistan i "Sovjetistan", men Nord-Korea har nok en enda mer paranoid innfallsvinkel til turisme og ligger så vidt jeg vet et par nummer lengre nede på demokratiskalaen, dvs absolutt i bunnen. Men Erika Fatland er flink til å lese mellom linjene og se bakom fasaden og dette kapitlet (og alle andre kapitler) er krydret med nyttig og tankevekkende informasjon om det nord-koreanske samfunnet, det totalitære lederskapet og ikke minst Russlands innflytelse på den vesle staten.

Ferden går videre vestover gjennom Asia. Først Kina, så Mongolia og så Kina igjen. Grenseoppgangene mellom disse landene har en lang og brokete historie der både Djengis Kahn, divers mongolske fyrster, kinesiske dynastier og russiske tsarer med glupsk apetitt på landområder har hatt betydning. Og så har vi jo den moderne historien der både Kina, Mongolia og Sovjetunionen var land med et såkalt kommunistisk styresett og det førte til spesielle forhold mellom disse landene, og ikke alltid så hjertelige. Både i Kina og i Mongolia får Erika en større grad av bevegelsesfrihet som hun bruker på å oppsøke interessante grenseområder, oppleve mongolske jurtlandsbyer og buddhistklostre og utforske vilkårene for uigurene i den moderne kinesiske storbyen Urumchi.

Så går ferden videre gjennom landet med den lengste grensen mot Russland - det enorme steppelandet Kasakhstan. Her er et av underkapitlene "Back in the USSR" - i den gamle Sovjetrepublikken er det russiske nærværet sterkt, både gjennom en stor befolkningsgruppe av etniske russere og gjennom den historiske påvirkningen som har vært der i mange hundre år. Kasakhstan som var et mye brukt område til å forvise opposisjonelle kulturpersonligheter i Tsar-Russland, som ble endepunktet for utallige tvangsforflytninger av ulike etniske folkegrupper under Stalin og som ble åsted for de sovjetiske atomprøvesprengningene i flere tiår.

Så nærmer vi oss langsomt Europa. Ferden går først over Kaspihavet til Baku, så videre gjennom Kaukasus. Erika Fatland intervjuer folk i Aserbajdsjan, Georgia og Armenia og tar også turen innom Nagorno Karabach som er annektert av Armenia med folkerettslig tilhører Aserbajdsjan. I Georgia kommer hun nær utbryterrepublikken Sør-Ossetia og hun reiser også inn i utbryterrepublikken Abkhasia. Her kan vi ane hvordan motsetningene mellom de mange folkegruppene i Kaukasus har blitt kynisk utnyttet av den mektige naboen i nord for å hindre at Kaukasus nærmer seg altfor mye Europa. Men imellom de politiske betraktningene og intervjuene med folk med helt forskjellige oppfatninger av rettferdighet har vi også møter med andre interessante mennesker, vi opplever gjestfrihet, overdådige måltider og glødende skåltaler.

I Ukraina reiser Erika Fatland på kryss og tvers, til de gamle, storslåtte byene Kiev og Lviv, til Poltava der Karl 12 gikk på en smell og til de østlige, russiskdominerte områdene. Hun besøker både Krim og Donetsk og snakker med folk på begge sider av konflikten. Men hun treffer naturligvis ikke de på den andre siden av grensen som trekker i trådene. Turen går også innom Tsjernobyl og så står Hviterussland for tur. Her utforsker hun blant annet historien til de mange jødiske bosetningene og utryddelsen under 2. verdenskrig.Vi får et rystende møte med en overlevende fra ghettoen i Minsk. Og så kommer historien om møtet mellom lederne i republikkene Russland, Ukraina og Hviterussland i desember 1991 med det uventede ufallet som forandret verden: Istedet for at de tidligere sovjetiske republikkene fortsatte i en slags føderasjon fikk vi Minskavtalen som stadfestet at Sovjetunionen som enhet opphørte å eksistere.

Vi blir kjent med de tre baltiske statene med mye felles historie men som likevel er tre veldig ulike stater hvorav Estland kjenner seg nærmere Finland og Norden enn de andre to. Så kommer hun til Finland. Her tar hun likegodt turen innom Åland som i dag ligger langt fra Russland men en gang var det Russlands utpost mot det krigerske Sverige. I Finland merker vi sårene etter tapet av store deler av Karelen som kom etter 1. verdenskrig og ble kompensert med Petsamo i nord som ga Finland en korridor mot Nordishavet. Dette har aldri tidligere vært et finsk område, og så mistet de det også etter 2. verdenskrig. Men Øst-Karelen er fortsatt på russisk side av grensen-

Den siste strekningen går mellom Treriksrøysa og Grense Jacobselv. Grensen mellom Norge og Russland har vært preget av fred, naboskap og handel i hundrevis av år. Og antagelig også utplyndring av samene fra begge stater. Erika Fatland padler deler av strekningen sammen med faren sin nedover Pasvikelva, resten blir tilbakelagt til fots. Årsaken til at grensen går der den går, dvs. gjør en sving mot øst og fortsetter langs Jacobselva i stedet for å følge Pasvikdalen mot kysten får vi også: Den ortodokse kirken i Boris Gleb ble betraktet som en russisk helligdom og var så viktig for russerne at de var villig til å gi fra seg et større landområde mot øst for å få landet vest for Pasvikelva der kirken står når grensen ble fastsatt i siste del av attenhundretallet..

Og så var reisen over for leseren (siden vi fikk den siste båtturen servert først). Det har vært en fantastisk reise, full av møter med folk, historie, anekdoter, politikk og av og til små innblikk i den reisendes mange trivielle problemer. Jeg liker at Erika Fatland har en velfundert ramme for reiseskildringene sine. I denne lærer vi så utrolig mye om Russland og nabolandene at jeg mister nesten pusten. Vi resirkulerer de fleste bøkene vi leser, både for spredning av god litteratur og pga plassmangel, men denne boka må få stå igjen så jeg kan slå opp i den.

Jeg hadde "Sovjetistan" stående ulest i hyllen, og det ble den første boken jeg tok fatt på etter denne.

Og når får vi boken om reisen gjennom det veldige russiske riket, fortalt av en russisktalende skrivefør dame med stort mot og enorme kunnskaper om dette landet? Jeg venter og håper..... 

søndag 10. juni 2018

Alice Munroe: Lives of girls and women


Lives of Girls and Women

Den kanadiske forfatteren Alice Munroe skriver noveller. Men utenpå denne boken står det "A novel" - den er altså en av hennes to utgivelser som kan kalles romaner, den andre er "Tiggerpiken". Denne boken er visstnok ikke gitt ut på norsk. Jeg har lest mye av Alice Munroe, men ikke denne boken som ble presentert i en av Sølvbergets utmerkede torsdagsarrangementer "Bokprat". (Sølvberget er biblioteket i Stavanger.) Så da fikk den bli med meg hjem. Og jeg har hatt noen fine stunder sammen med Del Jordan, hovedpersonen i boken, på vei til og fra litteraturfestivalen i Lillehammer.
"Lives of girls and women" var den andre boken Alice Munroe publiserte, i 1971. Jeg er ikke sikker på at den ble presentert som en roman da den ble utgitt, og det kan diskuteres om det er det. Hvert av kapitlene er en novelle som står seg utmerket godt alene, men novellene hører sammen både i tematikk og i persongalleri og de presenteres i kronologisk orden, slik at det kan leses som en oppvektstroman.
Del Jordan er datter av en peldyroppdretter og hans kone Ada og bor først på farmen som ligger utenfor småbyen Jubilee, Ontario. Dels historie har mange likhetstrekk med Alice Munroes. Ada flytter etterhvert inn til Jubilee sammen med Del, mens faren og broren Owen blir boende på farmen. Del er en oppvakt og intelligent jente, flink på skolen er hun også. Hun og bestevenninnen Naomi stikker seg litt ut fra de andre jentene og ser litt ned på hvordan de innordner seg småbyens krav og forventninger. Del er godt belest mens Naomi varter gjerne opp med sensasjonelle avsløringer, gjerne med et seksuelt preg som høres ut som de er tatt fra Kriminaljournalen. Vennskapet er upopulært i begge familiene, Ada ser på Naomi som vulgær mens Naomis svært religiøse mor er mistenksom overfor Dels familie av fritenkere. Vi følger jentene gjennom flere faser inntil de holder på å ta skrittet over i voksenverdenen. Da går de hver sine veier.
Hver av novellene belyser forskjellige episoder i Del's oppvekst. Dette er først og fremst en bok om kvinner, og de bipersonene vi blir best kjent med er kvinner. Ada er en av dem. Hun er en kvinne som med nød og neppe klarte å komme seg videre i livet etter en  oppvekst i en strengt religiøs familie. Ada fikk aldri noen skikkelig utdannelse og er derfor svært opptatt av at datteren hennes skal få bedre muligheter enn hun selv har hatt. Hun er tilstede hele tiden, og i en av novellene får vi vite mer om bakgrunnen hennes. Leieboeren Fern er med, hun har en nokså sær kavaler, Mr. Chamberlain, han blir Del sin første, svært tvilsomme seksuelle erfaring.
Del gjør det svært bra på skolen, og et universitetstipend er absolutt innenfor rekkevidde både for henne og for Jerry som hun henger mye sammen med det siste året på skolen. Jerry er nokså nerdete, han ble en del ertet når de var yngre, også av Naomi og Del Jerry og Del er også "bare gode venner". Men så slår ungdomsforelskelsen til, og Del glir nærmest i en rus gjennom tilværelsen sammen med den unge tømmerarbeideren Garnet. Garnet har sittet inne for voldsbruk men ble frelst og er nå troende baptist. Garnet er nok glad i Del men har ingen forståelse for hvor viktig utdannelse er for henne. Jeg skal ikke si hva som kommer ut av dette forholdet, men jeg må innrømme at jeg nesten bet negler av bekymring for hvordan det skulle gå med Del videre i livet.

Novellene til Alice Munroe handler som regel (og også her) om nokså dagligdagse hendelser, men de blir likevel helt spesielle. Hun kan med få ord tegne et portrett av et menneske som dukker opp slik at det i seg selv kjennes ut som en hel historie. Jeg syntes dette virket ekstra sterkt i denne boken der vi hele tiden beveger oss i den samme småbyen, og alt vi opplever er sett med øynene til Del Jordan. Dette var en bok som var en nytelse å lese og jeg skulle ønske den aldri tok slutt.

onsdag 6. juni 2018

Gunnhild Øyehaug: Draumeskrivar


Image for Draumeskrivar from Norli


Dette er en novellesamling, men jeg er usikker på om det er riktig å kalle det noveller. Boken inneholder 19 korte historier, de fleste bare på noen sider. Historiene kretser rundt begreper som drøm og fantasi. Noen er groteske, andre er ganske komiske.
Jeg opplever historiene som fulle av liv, lekne og fabulerende og noen ganger også sjokkerende. Til meg kom de nesten som perler på en snor, best som jeg var ferdig med en fikk jeg lyst til å starte på den neste. Er det noe mer å si?

Jane Gardam:En trofast hustru


En trofast hustru

Jeg leste Jane Gardams første bok "Old Filth" om ekteparet Edward og Betty Feathers for noen år siden. Boken dukket tilfeldigvis opp i hyllen for engelske bøker en tysk bokhandel. Jeg hadde verken hørt om forfatteren eller boken men lastet den ned som ebok en stund etterpå. Hovedpersonen Edward var sønn av en engelskmann som bodde i koloniene,  i dette tilfellet Malaya (som det het da). Boken var svært god, spesielt på å beskrive ensomheten til en gutt som faren sender "hjem" til Storbritannia for å vokse opp hos en fosterfamilie. Den var også svært engelsk. Når jeg leste den var jeg ikke spesielt interessert i å lese de andre bøkene i serien.
Men noe har satt seg fast i meg i denne boken, og nå er bøkene nylig oversatt til norsk og "En trofast hustru" dukket opp på biblioteket akkurat når jeg var ferdig med en annen bok, så da fikk den lov til å bli med hjem.
Boken handler om Elisabeth som gifter seg med den suksessfulle Hongkongadvokaten Edward Feathers. I den første boken fikk jeg ikke så veldig godt inntrykk av Betty, men der var hun en biperson uten egen stemme som vi såvidt ble kjent med gjennom Edwards sorg over hennes død og hans reaksjoner på hennes forhold til rivalen Terry Veneering.
Betty vokser opp i Kina, hun også som barn av engelsk overklasse. Men hun ble aldri sendt til Storbritannia som barn, i stedet bærer hun på traumer fra sitt og morens opphold i japansk fangeleir under krigen som hun aldri snakker om.
Vi treffer Betty som ung jente i Hong Kong, en velstående arving med godt utseende, gode venninner og et nokså innholdsløst liv. Hun blir fascinert av Edward som faller pladask for henne - han frir og får ja. Edward er lite flink til å vise følelser, men hans viktigste ønske til henne er fullt nok av følelser: "Du må aldri forlate meg....Jeg er blitt forlatt hele livet". Betty forstår og aksepterer hans frykt for å bli forlatt. Men like etter hun  har sagt sitt ja treffer hun mannen som  kommer til å leve i hjertet hennes helt til hun dør - Terence Veneering. De innleder et kortvarig intimt forhold, men Betty er fast bestemt på å holde sitt løfte til Edward og bryter forholdet etter en tid.
Resten av boka handler om livet og ekteskapet til Betty. De gifter seg, flytter etterhvert til England. Hennes liv blir som den perfekte hjemmehustru der hun ordner opp med alt som hører til hus og hjem for den ganske upraktiske Edward. Elisabeth ønsker seg mange barn. Hun blir gravid og er ikke helt sikker på om Terry eller Edward er far til barnet, men hun mister barnet og får beskjed om at hun ikke kan få flere.
Forholdet til Edward er ikke særlig lidenskapelig, men med årene vokser det frem inderlig ømhet og kjærlighet mellom dem. Likevel slipper aldri minnene om Terry taket i Elisabeth. Hun møter ham noen ganger senere i livet, siste gang hun ser ham er hun blitt gammel. Nå er følelsene hennes så sterke at hun er nær ved å forlate Edward. Og hun forlater ham også, ikke for Terry, men hun får et hjerteattakk og dør.

Denne boken gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg som den første boken. Det var interessant å bli kjent med historien fra en annen side, og Elisabeth ble et sympatisk bekjentskap. Jeg synes bokens norske tittel er ganske dekkende for boken, for det som blir styrende i Elisabeths liv (til tross for hennes følelser for Veneering) er jo nettopp hennes trofasthet mot Edward. Hennes livs etiske dilemma mellom kjærligheten til Terence og hennes plikt overfor sine løfter til Edward blir det som driver boken fremover. Men jeg synes ikke det blir tilstrekkelig drivkaft til å holde boken oppe, så for meg ble boken stående er som et interessant vedheng til den første boken.