torsdag 8. juli 2021

Liz Moore: Lang, lysende elv

En amerikansk kriminalroman som jeg leste en god anmeldelse av. Den fantes som låne-ebok på biblioteket og jeg hadde behov for en grei krim til en togreise.

Michaela, kalt Mickey jobber som uniformert ordenspoliti i bydelen Kensington i Philadelphia. På sine mange patruljeringer kommer hun noen ganger borti narkodødsfall blant gateprostituerte, og hun har en konstant redsel for at en av dem kan være hennes lillesøster Kacey.

Mickey er alenemor til femåringen Thomas. Hun og Kacey vokste opp hos bestemoren Gee etter at moren døde som narkovrak og faren stakk av. Der fikk de dekket sine viktigste materielle behov men lite annet. Mickey klarte seg, Kacey dukket under.

Vi møter Mickey på vei mot et gatedødsfall som viser seg å være et regelrett drap. Det blir fulgt av flere drap på prostituerte. Mickey følger med på etterforskningen så godt hun kan, bl. a. med hjelp av sin tidligere partner og mentor, hun er først og fremst på jakt etter Kacey som har gått helt under jorden, hvis det ikke er noe verre som har skjedd.

Parallelt med den offisielle etterforskningen og Mickeys egen etterforskning får vi tilbakeblikk på fortiden, fra Mickeys og Kaceys oppvekst, hva som skjedde da foreldrene ble borte og omstendighetene rundt Thomas fødsel. Jakten på drapsmannen gjør at Mickey må snu mange steiner. Helt mot slutten konvergerer historien om Kaseys forsvinning og drapene i et dramatisk oppgjør.

Jeg likte denne kriminalromanen svært godt. Jeg likte hovedpersonen, en sliter, troverdig, skarp og raus men overhodet ikke perfekt. Politiet får sitt, korrupsjon og samfunnsansvar i skjønn forening. Livet som enslig mor i en ikke så godt betalt stilling. Gateprostitusjonen. Familien som trygg ramme og som en byrde. Og ikke minst likte jeg skildringen av narkotikaavhengigheten. Rusens forbannelse og rusens herlighet. Spebarn på avvenning. Livet som avvent junkie.

Håper det kommer mer fra Liz Moore.   

Antal Szerb: Reise i måneskinn

Denne fikk jeg anbefalt etter et "strikk og les"-arrangement på Sola Bibliotek. Jeg er alltid litt nysgjerrig på forfattere fra andre steder i Europa enn Storbritannia. Forfatteren var ungarsk. Han var født som jøde. Familien konverterte til kristendommen, men det hjalp ikke når det tredje riket la sin klamme hånd over Europa. Antal Szerb ble slått i hjel i en konsentrasjonsleir i 1945. Han var kjent som en stor forfatter i sin tid.

Boka foregår i trettiårene. Mihaly og Erzsi er på bryllupsreise i Italia, Italia som alltid har vært Mihaliys drømmemål. Men i Ravenna treffer han en gammel kjenning fra barndommen som bringer minner frem i lyset, minner som er så overveldende at han forlater Erzsi og begir seg ut på en egen reise. Han streifer rundt på kryss og tvers, får et illebefinnende og blir lagt inn på et sykehus. Han kommer langsomt til hektene igjen, blir kjent med legen som behandlet ham og treffer en annen barndomsvenn som er blitt en berømt munk i et kloster. Tilslutt ender han opp i Roma der han blir konfrontert med sin fortid, sitt ekteskap, sin familie og hele sitt liv.

Mihalys reise på egen hånd blir en reise i  hans indre, et oppgjør med engler og demoner fra barndommen som egentlig har forfulgt ham hele livet. I barndommen ble han kjent med Eva og Tamas Ulpius, et søskenpar som var sterkt knyttet til hverandre gjennom morens død og farens strenghet og kulde. Sammen med Mihaly og to andre gutter utgjorde de en tett sammensveiset gjeng. Eva var vakker men hun opptrådte mer som en guttejente i gjengen. Men med tiden ble flere av dem svært opptatt av henne, ikke minst Mihaly, selv om han ikke tør å innrømme det for seg sjøl en gang. Men han var nesten like opptatt av Tamas som hadde en dragning mot mørket. Tamas tok til slutt livet av seg etter flere selvmordsforsøk. Det var et gotisk preg over dette miljøet og det har aldri helt sluppet taket på Mihaly. Oppgjørets time kommer til slutt, i Roma.

I begynnelsen var jeg bare sånn litt mellomfornøyd med boka. Å forlate sin kone uten et ord på bryllupsreisen for så å leve en slags bohemtilværelse i Italia uten mål og mening, jeg fikk ikke noe annet ut av det enn at det handlet om en bortskjemt rikmannssønn på loffen. Det minnet meg litt om "On the road" av Jack Kerouac, en svært opphauset bok om en guttegjeng som ikke foretar seg noe annet enn å reise frem og tilbake i USA, jobbe litt, nedlegge noen damer, tigge penger fra hovedpersonens tante og reise videre.

Godt over halvveis fikk jeg gradvis mer sympati for hovedpersonen og boken, og jeg ble i stand til å ta hans indre konflikter på alvor. Da ble det hele mer interessant og jeg ser nå boken i et helt annet lys. Det var også svært interessant å lese om livet i Ungarn og Italia like før krigen, skrevet av en som fornemmer de samfunnsmessige konfliktene men som selvsagt ikke har noen anelse om hva som kommer til å skje.

Det ble til slutt en bok jeg er glad for at jeg har lest, om den ikke kom helt opp på høyden

torsdag 1. juli 2021

Kirsten Thorup: Indtil vanvid, indtil døden

Denne boka traff meg som en knyttneve. Harriet er gymnastikklærer og har sin ideologiske bakgrunn i et et idrettsmiljø i Danmark som dyrket den sterke, sunne kropp på trettitallet, ikke uten brunstripede kanter. I dette miljøet traff hun Gustav som falt hodestups for. det var gjensidig og de giftet seg og fikk 2 barn som når boka sterter er 2 og 4 år. Gustav er glødende antikommunist og sympatiserer sterkt med Finland. Etter okkupasjonen melder han seg til krigstjeneste under tysk ledelse for å kjempe for Finland som pilot. Han blir skutt ned over Sovjetunionen og meldes drept.

Harriet er helt knust. Hun klarer seg godt materielt, er av god familie og får en god pensjon fra Tyskland. Harriet sympatiserer nok med Tyskland, om hun ikke liker okkupasjonen noe særlig men hun er ikke tilhenger av nazipartiet og har i det hele tatt en hang til å se alle saker fra flere sider.

Vi møter Harriet i en overfylt togkupe i 1942 på vei til München der hun skal bo hos en dansk bekjent, Gudrun som er gift med Klaus, en høyerestående tysk offiser. Guttene har hun plassert på et barnehjem.  Hun betrakter reisen som et nødvendig rekreasjonsopphold for å komme til hektene etter en dyp depresjon.

På toget fornemmer vi litt av den rå og brutale kaosstemningen i et krigsherjet land. Harriet får hjelp av en gategutt til å finne Gudrun og Klaus. Nå er hun inne i en annen virkelighet. Ekteparet tilhører en beskyttet overklasse, de har rikelig tilgang på mat og ikke minst på drikkevarer. Klaus er for det meste ved fronten og Gudrun har hjelp av to jenter som hun kaller Ludmilla til å ta seg av sønnen Thor, holde huset i orden til hverdag og fest.

Det er et liv i sus og dus som Gudrun fiffer opp med alkohol og andre nytelsesmidler. En og annen flyalarm sender dem ned i et komfortabelt tilfluktsrom, ellers er kontakten med krigens virkelighet begrenset til litt frivillig arbeid ved sykehusene. 

Gudrun er glødende nazist og har kjøpt Hitler med hud og hår. Hushjelpene betrakter hun som undermennesker, de kalles Ostarbeidere, arbeidsfør ungdom fra Sovjetunionen og Polen som er tatt til fange og stuet sammen i krøttervogner og sendt til Tyskland til all slags slavearbeid. De som havner i privattjeneste er de heldige, de får mat og seng. 

Klaus kommer på permisjon og det stelles i stand et stort selskap der alkoholen flyter og det er fritt frem for andre utskeielser også. Og Harriet oppdager at hushjelpene har andre forplikter også. En av dem har nettopp gjennomgått en medisinsk helt uforsvarlig abort og tåler ikke alle voldtektene hun blir utsatt for. Liket blir bare kastet vekk, og den andre hushjelpen blir sparket.

Harriet blir også kjent med andre ofre for nazismen, ungdommer som gjemmer seg i skogen, en jødisk kvinne som skjuler sin identitet, en kommunistsympatisør. Hun er intelligent og gjennomskuer gradvis mye av propagandaen de utsettes for, bl.a. om fremgangen ved Stalingrad der i virkeligheten den tyske hær har stagnert og kilt seg fast. 

Hjemmet til Gudrun og Klaus har også sine hemmeligheter. Thor har en storesøster som viste seg mentalt tilbakestående etter fødselen og ble plassert på et hjem der det slike barn ble utsatt for eutanasi. Gudrun har ikke akseptert adskillelsen og langt om lenge strammer hun seg opp til å få besøkt datteren som ligger mager og utsultet i en seng, mens personalet sier at hun ville ikke ta til seg mat. Dette sykehuset hadde utsulting som en av de vanligste metodene for avliving av pasientene sine.

Vi opplever Harriets opphold i München som en vandring i et slags marerittaktig samfunn, til tross for at hun bor hos folk som har det materielt bedre enn de fleste. Og hvordan reagerer hun? Harriet er et undersøkende og kritisk menneske, hun observerer, er vennlig mot alle, tar flere ganger stor personlig risiko for å hjelpe folk som er truet på livet. Men hun blir aldri noen opprører. Hun omgås stadig den nazistiske omgangskretsen til Gudrun, konverserer Klaus når han er på permisjon selv om hun vet at han var med på å drepe den unge hushjelpen og at han støtter eutanasi av sitt eget barn.  Men samtidig har hun et brennende ønske om å reise hjem og for å få tillatelser til det er hun helt avhengig av sine nazivenner.

Tilslutt går hjemreisen så vidt i orden og Harriet kommer tilbake til hjembyen og til sønnene sine. Har hun lært noe av sine erfaringer? Noe har hun nok lært, hun har sett baksiden av all propagandaen, hun har fått et innblikk i hva det tredje riket egentlig sto for. Men kanskje vil hun fortsette å sitte på gjerdet?

Boka er skrevet helt uten kapitler, og det er også få avsnitt. I begynnelsen syntes jeg det var litt irriterende, jeg liker jo å kunne "hvile" meg ved et nytt kapittel. Men så lot jeg meg suge inn i den litt heseblesende fortellerstilen, det passet ganske godt til den marerittaktige opplevelsen i hjertet av Nazityskland.

Jeg likte at Kirsten Thorup lot en tysklandsympatisør spille hovedrollen. Det ga henne jo innpass i nazimiljøet og åpenbarte mange sider ved dagliglivet i Tyskland under krigen som ellers ikke var mulig. Men jeg undrer også på om Harriet hadde klart å beholde sin undersøkende og kritiske tankegang om hun hadde blitt værende hos Gudrun og Klaus eller om hun hadde gradvis begynt å se det som naturlig å dele mennesker inn etter rase, overmennesker og undermennesker?  

Kirsten Thorup har gjort mye research for denne boka. Jeg tror ikke det er noe av det avskyelige vi leser om som ikke skjedde nok i virkeligheten.  

Alle bør lese denne boka!!!