Denne boka traff meg som en knyttneve. Harriet er gymnastikklærer og har sin ideologiske bakgrunn i et et idrettsmiljø i Danmark som dyrket den sterke, sunne kropp på trettitallet, ikke uten brunstripede kanter. I dette miljøet traff hun Gustav som falt hodestups for. det var gjensidig og de giftet seg og fikk 2 barn som når boka sterter er 2 og 4 år. Gustav er glødende antikommunist og sympatiserer sterkt med Finland. Etter okkupasjonen melder han seg til krigstjeneste under tysk ledelse for å kjempe for Finland som pilot. Han blir skutt ned over Sovjetunionen og meldes drept.
Harriet er helt knust. Hun klarer seg godt materielt, er av god familie og får en god pensjon fra Tyskland. Harriet sympatiserer nok med Tyskland, om hun ikke liker okkupasjonen noe særlig men hun er ikke tilhenger av nazipartiet og har i det hele tatt en hang til å se alle saker fra flere sider.
Vi møter Harriet i en overfylt togkupe i 1942 på vei til München der hun skal bo hos en dansk bekjent, Gudrun som er gift med Klaus, en høyerestående tysk offiser. Guttene har hun plassert på et barnehjem. Hun betrakter reisen som et nødvendig rekreasjonsopphold for å komme til hektene etter en dyp depresjon.
På toget fornemmer vi litt av den rå og brutale kaosstemningen i et krigsherjet land. Harriet får hjelp av en gategutt til å finne Gudrun og Klaus. Nå er hun inne i en annen virkelighet. Ekteparet tilhører en beskyttet overklasse, de har rikelig tilgang på mat og ikke minst på drikkevarer. Klaus er for det meste ved fronten og Gudrun har hjelp av to jenter som hun kaller Ludmilla til å ta seg av sønnen Thor, holde huset i orden til hverdag og fest.
Det er et liv i sus og dus som Gudrun fiffer opp med alkohol og andre nytelsesmidler. En og annen flyalarm sender dem ned i et komfortabelt tilfluktsrom, ellers er kontakten med krigens virkelighet begrenset til litt frivillig arbeid ved sykehusene.
Gudrun er glødende nazist og har kjøpt Hitler med hud og hår. Hushjelpene betrakter hun som undermennesker, de kalles Ostarbeidere, arbeidsfør ungdom fra Sovjetunionen og Polen som er tatt til fange og stuet sammen i krøttervogner og sendt til Tyskland til all slags slavearbeid. De som havner i privattjeneste er de heldige, de får mat og seng.
Klaus kommer på permisjon og det stelles i stand et stort selskap der alkoholen flyter og det er fritt frem for andre utskeielser også. Og Harriet oppdager at hushjelpene har andre forplikter også. En av dem har nettopp gjennomgått en medisinsk helt uforsvarlig abort og tåler ikke alle voldtektene hun blir utsatt for. Liket blir bare kastet vekk, og den andre hushjelpen blir sparket.
Harriet blir også kjent med andre ofre for nazismen, ungdommer som gjemmer seg i skogen, en jødisk kvinne som skjuler sin identitet, en kommunistsympatisør. Hun er intelligent og gjennomskuer gradvis mye av propagandaen de utsettes for, bl.a. om fremgangen ved Stalingrad der i virkeligheten den tyske hær har stagnert og kilt seg fast.
Hjemmet til Gudrun og Klaus har også sine hemmeligheter. Thor har en storesøster som viste seg mentalt tilbakestående etter fødselen og ble plassert på et hjem der det slike barn ble utsatt for eutanasi. Gudrun har ikke akseptert adskillelsen og langt om lenge strammer hun seg opp til å få besøkt datteren som ligger mager og utsultet i en seng, mens personalet sier at hun ville ikke ta til seg mat. Dette sykehuset hadde utsulting som en av de vanligste metodene for avliving av pasientene sine.
Vi opplever Harriets opphold i München som en vandring i et slags marerittaktig samfunn, til tross for at hun bor hos folk som har det materielt bedre enn de fleste. Og hvordan reagerer hun? Harriet er et undersøkende og kritisk menneske, hun observerer, er vennlig mot alle, tar flere ganger stor personlig risiko for å hjelpe folk som er truet på livet. Men hun blir aldri noen opprører. Hun omgås stadig den nazistiske omgangskretsen til Gudrun, konverserer Klaus når han er på permisjon selv om hun vet at han var med på å drepe den unge hushjelpen og at han støtter eutanasi av sitt eget barn. Men samtidig har hun et brennende ønske om å reise hjem og for å få tillatelser til det er hun helt avhengig av sine nazivenner.
Tilslutt går hjemreisen så vidt i orden og Harriet kommer tilbake til hjembyen og til sønnene sine. Har hun lært noe av sine erfaringer? Noe har hun nok lært, hun har sett baksiden av all propagandaen, hun har fått et innblikk i hva det tredje riket egentlig sto for. Men kanskje vil hun fortsette å sitte på gjerdet?
Boka er skrevet helt uten kapitler, og det er også få avsnitt. I begynnelsen syntes jeg det var litt irriterende, jeg liker jo å kunne "hvile" meg ved et nytt kapittel. Men så lot jeg meg suge inn i den litt heseblesende fortellerstilen, det passet ganske godt til den marerittaktige opplevelsen i hjertet av Nazityskland.
Jeg likte at Kirsten Thorup lot en tysklandsympatisør spille hovedrollen. Det ga henne jo innpass i nazimiljøet og åpenbarte mange sider ved dagliglivet i Tyskland under krigen som ellers ikke var mulig. Men jeg undrer også på om Harriet hadde klart å beholde sin undersøkende og kritiske tankegang om hun hadde blitt værende hos Gudrun og Klaus eller om hun hadde gradvis begynt å se det som naturlig å dele mennesker inn etter rase, overmennesker og undermennesker?
Kirsten Thorup har gjort mye research for denne boka. Jeg tror ikke det er noe av det avskyelige vi leser om som ikke skjedde nok i virkeligheten.
Alle bør lese denne boka!!!