Sigrid Undset: Olav Audunson i Hestviken

Jeg ble inspirert av danske Liv Jessen sin utmerkede Undset-biografi til å lese denne boken og så hadde vi også et Undset-program i litteraturgruppa vår. Denne middelalderromanen har jo havnet litt i skyggen av Kristin Lavransdatter og det har den absolutt ikke fortjent! 

Dette er på mange måter en klassisk roman med en fortelling som strekker seg fra Olav og kjæresten Ingunns ungdomstid til alderdommen. Jeg har foreløpig bare lest første delen.

Olav står i sentrum, oppfostret på gården til Ingunn sine foreldre siden hans egne foreldre er døde. Når barna var små ble det inngått en forholdsvis uformell avtale om fremtidig ekteskap. De to vokser opp nærmest som søsken og står hverandre nært, men i ungdomstiden går dette over til et kjærlighetsforhold. 

Olav og Ingunn er sikre på at de skal få gifte seg. Ingunns far dør og Ingunns brødre vil ikke akseptere Olav som svoger. Olav er hissig og oppfarende og etter at Einar fornærmer ham på det groveste dreper han ham i et håndgemeng. Han må reise ut av landet for å  tjene penger til å bøte for drapet til de andre brødrene etter datidens skikker. Ingunn blir igjen på gården.

Ingunn betrakter seg som forlovet med Olav men dette blir ikke respektert av familien. Et langt avsnitt i boka handler om Ingunns liv i de årene hun venter på Olav som hun får svært liten informasjon om. Så kommer islendingen Teis på banen. Han er ung, sjarmerende og ganske upålitelig. Teis blir begeistret for Ingunn. Hun tar godt imot ham og liker å prate med ham men sjarmen biter ikke på henne. Bortsett fra en ulykksalig kveld som får følger. Ingunns posisjon på gården blir nå verre enn noensinne, foraktet som hun blir av alle.  Og like før Olav kommer hjem fra Danmark med sin bot betalt og klar for ekteskap føder hun en sønn. 

Olav blir rasende og tenker først å avlyse ekteskapsplanene, men så besinner han seg og er villig til å ta med seg Ingunn og sønnen hennes Eirik til Hestviken der gården hans ligger. Men først oppsøker han Teis. Teis vil gjerne gifte seg med Ingunn, men snakker nokså nedlatende om henne. For Olav er dette en trussel mot en fremtid der Ingunn tross alt skal være hans hustru og sønnen hennes som han har tenkt å utgi som sin egen. Olav reiser over fjellet med Teis og (delvis fremprovosert) havner i basketak med islendingen og dreper ham. Så skjuler han alle spor etter drapet og reiser tilbake til Ingunn.

Resten av boka handler om livet i Hestviken. Forholdet mellom Olav og Ingunn er først temmelig kjølig, men gradvis kjenner Olav på sine gamle følelser for Ingunn. For Olav er også troen svært viktig, han har lovet å elske og ta vare på Ingunn og dette skal han stå for.

Ingunn finner seg ikke så godt til rette i Hestviken. Hun har skrantende helse og når Olav finner tjenestefolk som kan hjelpe henne med husarbeidet kommer hun ikke overens med noen av dem. Hun blir gravid flere ganger. Den første sønnen deres er svakelig og dør, to andre dør ved fødselen. Så føder hun en velskapt jente som lever opp. Forunderlig nok går ikke barnedødsfallene så sterkt innpå Olav men han blir sterkere knyttet til datteren. Og så er det Eirik, sønnen til Teis. For Eirik blir Olav det store ideal og Olav tar seg godt av gutten og sørger for at han får fulle rettigheter til å arve etter ham. Men Eirik har et spesielt lynne - han er full av fantasier og legger ut om den ene historien etter den andre - Olav tar det som løgner og dermed synd og skam.

Olav har hatt store sjelekvaler etter drapet på Teis - ikke så mye at han tok livet av ham, men at han prøvde å skjule drapet. Dette blir et stort og voksende dilemma for ham - for å få sjelefred kan han skrifte sin synd og ta den straffen som dette kan medføre men det vil også føre til at Ingunn fremstår som utro og Eirik vil miste alle sine fremtidsmuligheter.

Etter den siste fødselen blir Ingunns helse dårligere. Hun blir lam og sengeliggende. Gradvis svekkes hun og til slutt dør hun.

Jeg syntes det var svært interessant å lese en middelalderroman med en mann som hovedperson, det gir et annet perspektiv enn i Kristin Lavransdatter. Olav sitt hissige temperament, sine sjelekvaler, sitt ønske om å gjøre det riktige, opptre høvisk, alt dette blir svært godt beskrevet. Det er fascinerende å lese om den sterke kristentroen som også er oppblandet med en god del gammel overtro. 

Det jeg synes er problematisk i boka er Ingunn - hun blir liksom reduser til et ingenting. Tilslutt kommer det frem at hun var nærmest blitt voldtatt av Teis den natten - hadde hun trukket det frem kunne hun kanskje ha fått litt bedre behandling. I stedet lar hun seg nærmest selvpiske inn i en taperrolle som ikke bare hun men hele familien lider under. Og hvordan har hun vokset opp på gården uten å lære noe om gårdsdrift? Jeg kan ikke unnlate å tenke på Kristin som husfrue - når hun kommer til den nokså neglisjerte gården til Erlend bretter hun opp ermene og får ryddet og vasket og ordnet opp med tjenerstab og jeg vet ikke hva. Ingunn går nærmest i dvale og i tillegg avviser hun all hjelpen hun blir tilbudt. Kunne ikke Sigrid Undset gitt henne litt mer å spille på???

Kaja Gjersem Nygaard: Et dypere svik

Dette er Nygaards tredje krim og jeg synes det er den beste. Hun etterforsker et dødsfall som ikke overraskende viser seg å være drap. En død mann blir funnet i vannet ved Risavika. Mannen viser seg å være fra Skottland. Saken har forgreininger til forskningsmiljøer i Stavanger og til et innovativt industrimiljø. Det er flere mennesker involvert som har store ambisjoner innenfor sitt område og det se ut til at den drepte kan ha stått i veien for en av dem. Og så er det kanskje også noe på privaten?

Politietterforskeren Martha Krogh har også i denne boka noen som puster henne i nakken. Dette har en viss sammenheng med hennes fars dødsfall som hun aldri har akseptert som et selvmord. Jeg synes ikke hele denne historien har vært helt troverdig men den er likevel mindre påtrengende enn i de andre bøkene. Her konsentrerer hun seg om å prøve å løse den oppgaven hun faktisk har og nøster i alle tråder til noe rakner og hun får avdekket bakgrunnen for mordet.

Men jeg savner den kjekke politimannen fra Jæren som hun hadde mer kontakt med i de andre bøkene, han er nevnt men nesten glemt.

Sara Blædel: Bare et liv

Louise Rick blir utlånt til lokalpolitiet i Holbæk når liket av en ung jente blir funnet i sjøen, bundet til en betongkloss. Jenta er 15 år og fra en innvandrerfamilie fra Jordan. Ganske snart kommer spørsmålet om et mulig æresdrap opp. Det var tydeligvis konflikter mellom Samra og hennes far. Men etterforskningen gir nokså lite hold i disse mistankene. 

Samras bestevenninne Dicte drømmer om en fremtid som fotomodell og har hatt en viss suksess også med flere oppdrag for en lokal fotograf. Så får hun napp hos en stjernefotograf i København. Hun reiser dit for prøvefilming. Louise finner henne snyden full tilbake i Holbæk og mistenker at hun har blitt grovt utnyttet. Noen dager senere blir hun funnet brutalt slått i hjel. Kan det være noen forbindelse mellom disse sakene?

Det meste av etterforskningen foregår rund den jordanske familien, faren, broren og onkelen er i søkelyset. Avlytting av leiligheten blir foretatt (er det lov når ingen er siktet?) 

Jeg synes ikke Sara Blædel håndterer problemstillingen med æresdrap på en god måte. Hun prøver å fremstå som "nøytral" i denne saken men beskriver likevel æresdrap som en nokså vanlig del av kulturen blant muslimer, som noe som er alminnelig anerkjent. Og det er det inntrykket jeg sitter tilbake med selv om det er andre elementer i akkurat denne drapssaken.

Det er også noe med språket. Gikk det an å skrive "full som en eskimo" i 2009 i Danmark? Og er det vanlig å kalle hijab for skaut? For meg er skaut noe som gamle koner gikk med for 100 år siden. Hijab eller hodetørkle er et hodeplagg som mange kvinner bruker i islamske miljøer.

Hallgrimur Helgason: Seksti kilo solskinn

Dette er første bok i islendingens 3-binds beretning om sildeeventyret på nordsiden av Island som startet i den avsidesliggende bygda Segulfjördur i begynnelsen av 1900-tallet. Boka begynner med et snøskred der toåringen Gestur såvidt overlever ved å drikke melk rett fra juret til kua som falt ved siden av ham, Og Gestur blir om ikke hovedperson så i alle fall en gjennomgangsfigur i denne boka. 

Hallgrimur tegner et bilde av et Island som er svært fattigslig og tilbakeliggende og preget av uvitenhet og stor uvilje mot forandringer. Og han tegner med bred pensel, det er av og til hylende morsomt og av og til kan en lure på hvordan hans landsmenn kan finne seg i å få sin fortid utbrettet med en slik ubarmhjertighet.

Men det finnes også varme og respekt for Islands tradisjoner, deres hang til poesi, deres rare mattradisjoner, deres evne til å stå på og holde ut uvær og kulde og sult og fattigdom. Og så møter vi en del uforglemmelige personer. Presten Arni som egentlig heller vil bruke tiden sin på å samle gamle folkesanger enn samle bygdefolket i kirken men gjør sin plikt likevel.  Og hans vakre unge kone Vigdis dom forlot en komfortabel tilværelse i Reykjavik for å bo i denne avkroken med bare en håndfull trehus.  De tre presteenkene som presteparet må huse. Snekkeren Lasi som binder fast alle familiemedlemmene hver kveld i et langt tau så ikke de blir blåst på sjøen hvis raset kommer om natten. Bare for å nevne noen.

Men silden er det nordmenn som introduserer. I perioder koker sjøen av sild, men islendingene mener at sild ikke er menneskemat, så den fisker de ikke - selv om de ofte er rammet av sult og armod. Så når norske redere med sine snurpenøter prøver å få i gang et samarbeid om ilandføring og nedsalting av sild i bygda møter de først stor skepsis og betydelig motstand. Men ungdommen og særlig jentene får muligheter til å tjene penger på sildesalting og dermed er eventyret i gang!

Det er en storartet roman på alle måter. Men av og til synes jeg Hallgrimurs festlige språk og saftige historier blir hans egen fiende - det blir litt i overkant for meg og litt langdrygt. I lange partier leser jeg med laber interesse, men så tar det seg opp når sildeeventyret drar seg i gang.  Jeg tenkte en stund at det holdt med den første boka, men jeg må visst likevel følge Gestur videre på ferden inn i den nye tid!

L T Vargus/Tim McBain: Dead end girl

Denne dukket opp på Amazon og havnet altså på min kindle siden jeg trengte en kriminalroman. Det er det første i en serie med FBI-agent Violet Dargent i hovedrollen. Violet blir sendt til småbyen for å støtte en annen FBI-agent i etterforskningen av en brutal seriemorder. Unge kvinner blir funnet drept og partert. Violet har nyttig erfaring med å lage psykologiske profiler av forbrytere. 

Boka er veldig amerikansk, og jeg mener ikke dette som et kompliment! Det er mye grotesk utbretting av hvordan likene blir behandlet og etter hvert følger vi også forbryteren i hans groteske fantasier og handlinger.  Beskrivelsene av politiarbeidet i en småby i USA er kanskje realistisk men alvorlig talt: går det an å leve av pizza og energibrus HVER DAG hele året? Jeg synes også at det virker nokså unaturlig at familien til et av ofrene er i stand til å gjennomføre en stor minnestund med taler og det hele i en fase i livet da de burde være på sammenbruddets rand.

Men det er noen lyspunkter også - Violet Dargent er en sammensatt og interessant person som opplever både motgang og fremgang i kampen for å finne forbryteren før han får gjort mer skade. Henne liker jeg. Scenene der hun prøver å vise normal respekt for folk som lever helt på kanten (og blir lurt trill rundt av dem) gir flere dimensjoner til politiarbeidet. Intrigen er ellers relativt troverdig innenfor seriemordergenren og det er flere dramatiske scener som passer godt inn i sammenhengen. 

Men etter min mening er seriemordergenren er oppskrytt og jeg tror ikke jeg trenger å lese flere bøker i serien.

Christoffer Carlsson: Mester, vokter, løgner, venn

Jeg har lest et par av bøkene til Carlsson i "Hallandsuiten" der handlingen foregår i et småbysamfunn i landskapet Halland som ligger sør for Göteborg der politimannen (og etterhvert expolitimannen)Vidar Jörgensson spiller en viktig rolle.

Dette er en bok i en helt annen serie der Leo Junker er gjennomgangsfigur. Han har også en viss, litt utflytende tilknytning til politiet men det er ellers store forskjeller i miljøet i denne boka i forhold til Hallandsuiten.

En eldre mann blir funnet skutt i sitt eget hjem i småbyen Bruket. Den drepte er den pensjonerte politietterforskeren Charles Levin. Den lokale politibetjenten Tove Walterson får en viktig rolle i etterforskningen. Men siden dette virker som en større politisak skal det komme assistanse fra Rikskrim. Leo Junker ankommer og gir seg ut for å ha den rollen. Leo ble i sin tid rekruttert av den samme Charles Levin og er svært interessert i saken. Tove Walterson har ingen tillit til ham og har sine personlige grunner til det.

I 1984 får to politimenn en enestående sjanse under et oppdrag. En av disse er Charles Levin, han blir nokså motstrebende trukket inn i dette av en kollega men sitter snart fast i et nettverk han ikke kommer seg ut av. En journalist er på sporet og det får dramatiske følger.

Handlingen i boka bølger frem og tilbake mellom disse scenarioene og av og til tar den seg noen avstikkere på kryss og tvers av tid og sted også. Det hele blir litt forvirrende og av og til sliter jeg med å holde tritt med handlingen. 

Det store underliggende temaet er korrupsjon, lojalitet, vennskap og svik i politiets rekker, streben etter å skaffe seg lojale medsammensvorne for å fremstå som usårlige og "normale" politifolk. Og penger, selvsagt.

Det er godt fortalt men blir litt for hesblesende for meg. Jeg savner litt Vidar Jörgenssons møte med "vanlige" småbybeboere som Hallandssuitebøkene var mer preget av. 

Eva Fretheim:Kråketronen

Mesterlig! Dette er den fjerde kriminalromanen av Eva Fretheims jeg leser. Jeg har likt alle, men denne som er hennes siste topper serien. Dette er bygdekrim, det som driver bøkene er spenningene mellom personene i et relativt like og gjennomsiktig samfunn. Men så gjennomsiktig er det ikke, mange har hemmeligheter, både nye og gamle. 

Persongalleriet består av "normale" mennesker, de er bønder, kunstnere, lærere, sykepleiere, arbeidsløse og ordførere. Det er sjalusi, nevroser, kjærlighet, besettelse, anger, fortvilelse.

Bergljot Os våkner da noen hiver egg på ruten til stuen deres samme dag det har vært en viktig avstemming i kommunestyret der hus var inhabil og ikke deltok i avstemmingen. Mannen, Ulf blir rasende og styrter ut. Etter en stund kommer han inn, han blør etter et bitt i hånden, han sier han fikk tak i en av eggkasterne og hadde holdt henne fast og hun hadde bitt ham.  

Men den andre av de to eggkasterne hadde løpt en annen retning gikk gjennom isen Selv om ambulansen kom fort sto ikke livet hennes til å redde. Ble hun skremt eller ble hun jaget ut på isen? Det blir åpnet etterforskning. Både Ulf og Bergljot blir koblet inn, hun er ordfører og det bidrar til at dette blir en vanskelig sak for Vigdis Malmstrøm. Lite håndfast bevismateriale kommer frem og hun blir nødt til å lukke saken uten noen fast konklusjon. Men så skjer et drap - en leieboer i en av Ulf Os sine hytter blir funnet drept.

Parallelt med disse hendelsene får vi lesere gradvis innblikk i noen dramatiske begivenheter for lenge siden. En gruppe på fem barn hadde en slags klubb der de utfordrer hverandre på nokså grenseoverskridende måter. Vi skjønner at Bergljot og Ulf og drapsofferet kan ha vært en del av gruppen og at noe uhyggelig må ha skjedd.

Dette er en teknikk Eva Fretheim bruker mye. Vi som lesere får gradvis informasjon fra en som har kjennskap til forbrytelsen fra en helt annen kant, informasjon som ikke etterforskerne har tilgang til men ikke nok til at vi finner løsningen. Dette skaper et ekstra spenningsmoment hvor fortiden møter fremtiden.

Vigdis Malmstrøm og kollegaene avdekker gradvis korrupsjon, aggresjon og grådighet og frykt for å bli avslørt og til slutt kommer etterforskningen i mål. Men forfatteren har likevel en ekstra tvist på de siste sidene.....

Hvordan skal jeg klare å vente på neste Fretheim-krim?