Agota Kristof: Den tredje løgnen

Jeg leste de to første bøkene om tvillingene Claus og Lucas, skrevet av den ungarske forfatteren Agota Kristof som flyktet til under oppstanden i 1956 og skriver på fransk. Oversettelsen av den tredje boken kom ut på nytt i 2020, men hele serien ble først utgitt i Norge fra 1986-1992, kort tid etter originalene.

I denne boka kommer Lucas tilbake til hjembyen etter å ha bodd 10 år i utlandet. han dukker ned i minnene om sin oppvekst sammen med broren Claus i huset til bestemoren på gården like ved grensen, og han prøver å oppspore sin bror. Eller er det det han gjør? Finnes broren, eller er hele historien og livet hans basert på en serie med løgner?

Den første boka om tvillingene dreide seg om krigens redsler og hvordan overleve både fysisk og som menneske i en verden herjet av krig. I den andre møtte vi mennesker under et totalitært regime der mennesker plutselig kunne forsvinne, og særlig hvis de ikke gikk i takt med det politiske systemet. I denne boka er handlingen i etsamfunn etter murens fall, men jeg opplever likevel ikke at bokas handling er så direkte samfunnskritisk som de to andre, med mindre vi betrakter løgnene som delvis avdekkes, eller i alle fall antydes som metaforer for det ungarske samfunnet i hele perioden fra krigens dager og frem til 90-årene?  

Jeg har litt problemer med å se helheten i denne serien. selv om denne boka er interessant nok alene. Men for meg står nok den første boka i et egen lys (eller kanskje vi skal heller si mørke).

Roy Jacobsen: Bare en mor

Som mange andre trodde jeg at "Rigels øyne" var den endelige avslutningen på Barrøy-historien. Jeg ble gledelig overrasket da "Bare en mor" kom ut i fjor og har gledet meg til å lese den.

Boka er jo på mange måter et gjensyn med mange av personene fra de tidligere bøkene og lenge følte jeg nok at boka var skrevet for å samle de unge og gamle og nøste opp trådene fra den nokså kaotiske krigstilværelsen i øysamfunnet. Jeg brukte litt tid på å memorere hvem som var barn av hvem og hvilken forbindelser det var mellom alle beboerne i de to husene på Barrøy. Og så dukker jo Mattis opp, da. Like gammel som Kaja, Ingrid sin datter med den russiske krigsfangen. Sjøsyk etter å ha fulgt sin antatte far Johannes i melkebåten utover til Barrøy og får bli igjen en stund. Moren Olavia har reist fra dem, til sin tyske kjæreste viser det seg senere. Johannes forsvinner på havet og Ingrid adopterer Mattis, for hans mors familie viser ingen interesse for den vesle gutten som antagelig har tysk far.

Ellers er Ingrid det ubestridte overhodet på Barrøy som ellers er bebodd av Barbro, hennes dugelige om enn litt tilbakestående tante, Barbros sønn Lars med kone og barn, Ingrids fostersønn Felix med kone og barn og fosterdatter Suzanne med sønn. Trass i sårene fra krigen hersker en relativ velstand, det har en stør skøyte, kyr og sauer beiter, det er sild i sjøen og rikelig med arbeidshender til å dra den opp og Lofotfisket bringer hvert år gode inntekter. Roy Jacobsen beskriver med innsikt det harde arbeidet men også de gode stundene. 

Så inntreffer en hendelse som ryster Barrøy i sine grunnvoller og skaper store endringer for befolkningen på Barrøy. Dette fører bl.a. til at Ingrid innser at hun må gjenoppta kontakten med Mariann Vollheim i Trondheim som også hadde hatt et forhold til Ingrids russiske kjæreste. Gjensynet med Mariann blir ikke enkelt, minnene om Aleksander blir fort for sterke, men Mariann blir likevel en god støtte i den nye situasjonen, og livet går videre på Barrøy - på en eller annen måte.

Roy Jacobsen skriver godt om øysamfunnene på Helgelandskysten, strevet og slitet, det hårde klimaet men også den fantastiske naturen, daglige gjøremål på gården og på sjøen. Vi føler også på stemningen i etterkrigsårene, kolloboratørene, de deporterte fra Finnmark, de mange som har mistet noe eller noen. Som Ingrid. 

Er det noe som mangler? Midtveis i boka begynner jeg å lure på om denne boka bare er et slags gjensyn med personene fra de tidligere bøkene, en slags "reunion". Og så blir vi slått av banen av noe som skjer, som aldri skulle ha hendt men som hender likevel, og boka blir dessverre helt nødvendig for å komme videre.

Vi kommer ikke så veldig tett innpå Ingrid, Roy Jacobsen lar henne ikke si så mye. Hun deler ikke så lett sine tanker med noen. Og dette oppleves på mange måter som riktig og troverdig. Hun er streng og viljesterk. Men så er hun også blitt Barrøy sin store mor - mor til Kaja, adoptivmor til Mathias, fostermor til Felix og Suzanne og en slags Mater Familias til alle de andre barna på Barrøy.

En flott bok, dette her, som de andre Barrøy-bøkene.  Men likevel synes jeg "Seierherrene" ruver over den, det skal godt gjøres å overgå den. Barrøy-serien står seg godt, nå. Men om Roy Jacobsen velger å ta den enda lenger blir det sikkert også bra.

Margaret Skjelbred: Mors bok

Jeg hørte nylig en novelle av Margaret Skjelbred og kom på at jeg aldri fikk lest den boka hun skrev om sin mor. Men jeg har lest to av romanene hennes, "Gulldronning, perledronning" og "Andrea D" og likte godt begge to så endelig "Mors bok" fant veien hjem til meg.

Margaret Skjelbreds foreldre var strengt religiøse. Begge var haugianere (jeg visste ikke at det fantes haugianere i nyere tid), ja de var gammelhaugianere i motsetning til nyhaugianerne og de sto i statskirken mens noen andre haugianere visstnok ikke synes det er noe bra. Eller kanskje jeg har misforstått noe, i alle fall er det underlig at det finnes så mange avarter av den kristne lære som alle tror de sitter inne med den ene, riktige troen.

Hun vokste opp i et ganske så puritansk og også nokså fattigslig hjem på landsbygda i Vestfold. Hun er nummer 3 av fem søsken som ble født i løpet av seks år. I begynnelsen bodde de riktig så kummerlig, men så fikk faren en vaktmesterstilling ved skolen og det fulgte en vaktmesterbolig med - og den hadde innlagt vann og toalett og til og med vaskemaskin!

Margaret Skjelbred skriver om en barndom med varme og kjærlige foreldre, men også om hvordan foreldrenes puritanisme gjorde at barna ofte var utenfor det som andre barn fikk være med på, for det var mye som var synd. Jentene måtte ha langt hår og gå med lange skjørt eller kjoler, bukser var utenkelig. Ingen sanger eller bøker med verdslig innhold. Mirakuløst nok virker det som de ikke ble ertet så mye av de andre barna.

Til tross for at det var mye varme og omsorg i hjemmet var foreldrenes og menighetens gudsoppfatning og praktisering av religionen preget av fordømmelse, fornektelse av seksualitet og forakt for alt som var verdslig.   Forfatteren skriver mye om dette, bl.a. hva hun tenkte og tenker i dag om mye av den grusomheten som står beskrevet i det gamle testamentet og som ble livfullt gjengitt i den illustrerte billedbibelen som var en av de få bøkene som fantes i hjemmet.

Men det som går igjen som en rød tråd er den boka som moren hadde skrevet, boka om Signe og hvordan hun fant veien til frelsen og klarte å kjempe mot alskens djevelske fristelser som hun stadig møtte i dagliglivet. Det er dette som er "Mors bok", men egentlig mener Margaret Skjelbred nok at dette like mye er morens bok om seg selv.

Hun skriver om sin barndom og sine foreldre med mye varme, respekt og kjærlighet, men hun legger heller ikke skjul på at det har vært tungt å være omgitt av et så fundamentalistisk livssyn.  Djevelen lurer bak enhver fornøyelse, de som ikke har overgitt seg til vår tolkning av bibelen går fortapelsen i møte. Av og til synes jeg nesten hun toner ned hva slags virkning dette kan ha på et barnesinn.  

Noe av det som jeg synes hun får best frem er hvordan et relativt lukket miljø med en felles livsanskuelse har en selvforsterkende virkning på deltakernes holdninger, hvordan de blir mer og mer trygge på at de besitter den ene og fulle sannhet. Akkurat dette miljøet tolererte omgivelsene så langt at de ikke utstøtte barna sine når de gikk andre veier, men de var helt overbevist om at helvete ventet de frafalne på den andre siden. 

Arnaldur Indridason: Vinterbyen

Nok en krim. Arnaldur Indridason skuffer aldri! Jeg trodde jeg hadde lest alle bøkene hans med Erlendur som etterforsker, men så kom jeg over denne som jeg ikke hadde lest før.

Det er et grusomt drap som blir oppdaget i et boligområde i Reykjavik. En gutt blir funnet knivstukket ute i vinterkulden. Gutten het Elias og var sønn av thailandske Sunee og islandske Odinn. De er nå skilt, og Sunee er aleneforsørger og har også tenåringssønnen Niran som hun hadde med seg fra Thailand.

De meste av etterforskningen pågår i Reykjavik i snø og kulde. Det oppstår mistanker om at drapet er rasistisk motivert og flere av elevene og lærerne på skolen der begge guttene går blir avhørt. Elias er arbeidsom og er i grunnen godt likt på skolen selv om han strever litt med det islandske språket. Niran derimot er lite integrert i det islandske samfunnet og er bl.a. motvillig til å lære språket. Han er sammen med en liten gjeng med lignende bakgrunn - hva driver de med egentlig?  

Niran forsvinner kort tid etter drapet, er han i fare? Eller kanskje han vet noe eller er involvert på noen måte? Men Niran har også vært svært glad i sin bror og nå er han den eneste Sunee har igjen. 

Samtidig er Erlendur litt engasjert i en forsvinningssak han har jobbet med tidligere. En kvinne har forsvunnet fra mannen sin - de hadde begge to forlatt sine tidligere partnere. Det viser seg at for mannen var ikke dette første gangen - og der ser ut til at han kanskje er på god vei inn i et nytt forhold. Erlendur begynner plutselig å få telefoner fra en kvinne som virker som hun har problemer men som ikke tør å snakke ut om dem, har dette sammenheng med forsvinningssaken? 

En av lærerne på skolen har svært innvandrerfiendtlige holdninger og har en fortid i et miljø med sterke bruntoner. En gammel pedofilisak dukker opp i nærområdet der Sunee bor, kan den ha noen forbindelse til drapet?

Når sløydlæreren finner at en tollekniv er borte fra sløydsalen setter dette fart i etterforskningen, men det blir likevel noen krokveier før saken blir oppklart.

Boka er full av gode miljøskildringer. Det er Reykjavik om vinteren som står i sentrum, og samtidig får vi et lite innblikk i holdningene til innvandrere i det islandske samfunnen tidlig på 2000-tallet. Erlendur selv kjemper med sine demoner, både broren som forsvant når han var liten og det at han aldri klarte å opprettholde et godt forhold til de to barna sine når han og kona gikk fra hverandre. 

Det er i det hele tatt mye fint i denne boka. Arnaldur Indridason skriver gode romaner om kriminalsaker og det er en fryd å lese. Nå ser jeg at det nylig er kommet ut en ny bok av han på norsk, så jeg har noe å glede meg til.

Jo Spain: Beneath the surface

Jeg kom over den irske krimforfatteren Jo Spain for en stund siden og leste hennes første roman med Tom Reynolds i hovedrollen, "With Our Blessing" . Den had
de som tema den brutale undertrykkelsen av unge jenter i vaskeriene som ble drevet av katolske klostre i Irland. Jeg likte den svært godt.

Denne romanen foregår i miljøet rundt den irske regjering.  Selve mordet skjer i en underjordisk tunnel mellom parlamentsbygningen Leinster House og en nærliggende bygning. Den drepte, Ryan Finnegan er rådgiver til finansministeren Aidan Blake som er i ferd med å legge frem et nytt lovforslag for parlamentet. Lovforslaget skal sørge for at Irland tar mer skatt fra utenlandske oljeselskap, en politikk som partiet har stilt til valg på. Men det er kommet inn noen avsnitt som sørger for at selskap som allerede er inne får unntak for de nye skattekravene. Dusse detaljene er lite kjent blant folk. Det er milliardbeløp på spill og det er kjent at Ryan Finnegan var sterkt kritisk til disse sidene av det nye lovforslaget.

Så har vi McNally, partiformannen som også opererer som en slags grå eminense i og rundt partiet. Vi har dansken Carl Madsen, nestleder i Udforske som har sterke forbindelser til flere personer i og rundt regjeringen. Statsministeren McGuiness har støttet Aidan Blake men føler seg samtidig truet av hans popularitet og energi. Sara Blake, gift med Aidan og glødende engasjert i arbeid for barns velferd arrangerte en veldedighetsmiddag i regjeringskvartalet den samme kvelden mordet skjedde der de aller fleste mulige impliserte var tilstede. Sekretæren Grace Brady har hatt noe samrøre med flere av mennene rundt Aidan Blake. 

Et bilde med en sexscene mellom to menn blir funnet under liket, og det viser seg at Aidan Blake har flere skjeletter i skapet, noen ville utskeielser i Thailand i ungdomstiden og så er det en hemmelig klubb i Dublin.

Det blir også en tur til Donegal der anlegget til Udforske ligger og det planlegges store utvidelser og ilandføring av gass. Det er store protester i lokalbefolkningen, men utbyggingen har også støtte hos andre.

I begynnelsen syntes jeg politikermiljøet virket like engasjerende, det ble mange detaljer om Leinster House, tunellen og bygningene omkring og mange roller å holde styr på. Men etter hvert kom vi litt mer inn på enkelte av de impliserte og det ble mer og mer interessant å følge de ulike trådene. Det var også spennende å se hvilke av sporene som førte nærmere løsningen. Det var mange muligheter for flere av de impliserte hadde svin på skogen, men de behøvde ikke nødvendigvis å ha drept noen for det.

Den endelige løsningen var kanskje litt overraskende, i alle fall gjennom de første 4/5-delene av boka. Jeg har ingen kjennskap til irsk politikk og aner ingenting om forskjellige partier og retninger, så jeg kjøpte bare den delen av historien. Det var interessant å lese litt om oljeindustrien i Irland og at det faktisk er kontroversielt å skattlegge utenlandske utvinninger når en tenker på hva vi har fått ut av dette i Norge fra sekstitallet og frem til i dag. 

Det er lett å se at det er en kvinnelig forfatter, bl.a. gjennom beskrivelser av interiør, klesdrakt og makeup (!) som ingen mann ville tatt med. Vi får vite litt om privatlivet til Tom Reynolds og litt om et par av de andre i etterforskningsteamet, men ikke så mye at det blir sjenerende.  

I det store og hele en god kriminalroman som gir et lite innblikk i deler av Irland som jeg ikke har lest noe om før, og veldig forskjellig fra den første jeg leste. Så jeg kommer nok til å lese flere. 

Karin Fossum: Bakom synger døden

Det er lenge siden jeg har lest noe av Karin Fossum. Hun er en av de norske krimforfatterne jeg setter høyest og har skapt en politietterforsker  som fremstår som et helstøpt menneske. Jeg synes Karin Fossum har sin styrke i sine psykologiske skildringer av menneskesinnet. Ofte skildrer hun mennesker som på en eller annen måte har havnet i utkanten av samfunnet. I denne boka er det flere uforglemmelige typer - den unge gutten Ellef - genial kunstner og ellers nokså sær, et anstrøk av autisme? Eller har han skjulte, voldelige tilbøyeligheter? Den vakre og sjarmerende tenåringen Viktor, allerede en småkjeltring som har havnet på en ungdomsanstalt.  Hans alkoholiserte mor  Nanna som nærmest har rømt fra foreldreansvaret til Spania men som klarer å stramme seg opp når hun trengs mest? Og så er det den sterkt traumatiserte unge mannen vi blir introdusert for på første side med store lkomplekser for sin økende fedme og som vi ikke får vite navnet på før et godt stykke ut i boka. 

Tidlig i boka blir seksten år gamle Gritt Zeeland funnet drept i Svartlandsskog. Hun er svært vakker og mange mulige spor og motiv må nøstes opp før Konrad Sejer kommer noen vei. Og så skjer det et annet mord som også krever full oppmerksomhet. Mordene er svært forskjellige, men det finnes noe krysninger mellom dem, har de en sammenheng?

I denne romanen er det Sejers tankevirksomhet som står i sentrum av etterforskningen, mer enn arbeidet til etterforskningsteamet. Imens skranter Frank, hunden hans og det viser seg at den er dødssyk og må avlives. 

Jeg synes ikke dette var Karin Fossums beste bok, den kommer ikke opp på siden av f.eks. "Elskede Poona". Det som trekker opp er en del av karakterene vi møter i boka, både Nanna, Ellef og de to kunstnerparene vi møter er interessante mennesker på både godt og ondt. Karin Fossum klarer også å gå inn i problemstillinger rundt kunst og etikk so  jeg synes glir godt inn i romanen. Jeg liker også hvordan det andre mordet blir avslørt gjennom morderens egne feilgrep. Men jeg er ikke helt begeistret for alle fortellergrepene hun bruker for å holde oss unna løsningen på det første mordet, og jeg synes i det hele tatt det første mordet ikke blir helt troverdig. Det er også noen tråder som blir hengende i løse luften, særlig i forbindelse med den helt første scenen i boka. 

Karin Fossum har vissnok bestemt seg for at dette blir siste bok om Konrad Sejer, og det synes jeg er synd!

Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor

Dette er den første boka Lars Saabye Christensen skrev etter trilogien "Byens spor", den som han trodde skulle bli hans siste. Dette er ingen roman, heller ikke noen biografi, hva slags bok er det egentlig?  Han skriver her om sin farmor, men egentlig skriver han mest om sine tanker og minner om sin farmor, ellers skriver han vel så mye om sin farfar. 

Boka starter med hans besøk hos sin far som var sykehjemspasient i 2009 og ingen visste om han ville oppleve sin 90-årsdag en måned senere. Christensen ber faren fortelle om Kina, der farfaren arbeidet for et redningsselskap i seks år. Farfaren dro til Hongkong like etter han giftet seg, og litt senere reiste Hulda alene etter ham med båt fra Marseilles. Faren har i alle fall ingen egne minner fra årene i Kina, han ble født etter at foreldrene hadde vendt tilbake til Europa, men kanskje han har noen minner, noe hans mor har fortalt ham?

Det er ikke svært mye faren kan fortelle på tampen av sitt liv. Og aller mest får vi vite om farfaren som var sjømann fra nokså enkle kår. Flittig og nøysom steg han i gradene, lærte seg navigasjon, ble styrmann på redningsekspedisjoner til Grønland og ble så godt ansett i redningsrederiet der han arbeidet at han ble utestasjoner i Hong Kong. Gjennom brev, avisintervjuer, anbefalelsesskriv og annet skriftlig materiale får vi vite ganske mye om Jørgen Christensens liv som sjømann og sjøoffiser.  Men hustruen Hulda finnes det ikke mye dokumentasjon om, så der må vi følge Lars Saabye Christensens mentale reise der han prøver å gjenskape bruddstykker av farmorens liv, særlig hennes liv i Hongkong. Noe stammer fra forfatteres egne minner om farmoren, noen bilder som han har, mange besøk i besteforeldrenes danske hjem, men det meste skaper han selv når han ser for seg hvordan tilværelsen hennes kan ha artet seg.

Christensen var også selv i Hong Kong, på en avstikker etter et besøk i Kina for å promotere oversettelsen av romanen "Beatles".  Dette avsnittet ble veldig levende for meg siden vi hadde et to dagers stopp i Hong Kong på vei fra Vietnam i 2017 og jeg ble veldig fascinert av byen. Og Lars Saabye Christensen er ikke snauere enn at han klarer å mane frem farmoren sin der hun 100 år tidligere går i land i denne byen så hun trer riktig så levende frem for oss..

Det er en fin liten bok, dette her. Den som er ute etter å få vite mer hvordan danske Hulda Christensen hadde det i Hong Kong kan kanskje bli skuffet, men den som vil følge Lars Saabye Christensens funderinger over sin egen og familiens historie har mye å glede seg til.