Kristin Marja Baldursdottir

Jeg leste de to bøkene om de islandske kunstneren Karitas av samme forfatter og syntes de var glimrende. De foregikk tidlig på nittenhundretallet og ga riktig interessante bilder av en oppvekst i en fattig islandsk familie der moren var enke, og av Karitas' utvikling mot å bli en original kunstner.

Denne boka foregår i nåtiden. Tittelen henspeiler nok på fortellermåten, boka er skrevet som en kantaste av ulike fortellerstemmer. På de første sidene kommer et par inn på metroen i Paris, de ser svært nordiske ut, er opptatt av hverandre, kjærester? En av medpassasjerene tar i all hemmelighet et bilde av dem med mobilen.

Resten av handlingen foregår på Island. Sentralt står Nanna og Gylfi som driver et tradisjonsrikt hotell på sagaøya. Gylfi kommer fra en velstående familie, Nannas bakgrunn synes jeg blir litt mer uklar, hun ble som barn forlatt av sin far som reiste ut i verden og vokste opp hos nær familie, jobbet i mange år i Frankrike og det var der hun traff Gylfi. 

Gylfis far var litt av en rundbrenner og i tillegg svært glad i alkohol. Han fikk sønnen Hjalmar med Ingdis, Hjalmar er i dag en relativt kjent skuespiller og bor fortsatt hos sin mor i en leilighet som halvbroren Gylfi har skaffet dem. Hjalmar har to barn med ekskona Åse.

Gylfis onkel Finnur er revisor for hotellet, er lidenskapelig interessert i svømming, elsker klassisk musikk, en interesse som han deler med Nanna. Så har han også gått med på å la Gylfis unge nevø Dui bo i huset sitt sammen med Duis hund Olli. 

Nanna og Gylfis ekteskap er preget av ro og varme følelser. De har den nå voksne datteren Senna som de adopterte da de giftet seg, flere barn har det ikke blitt. Nanna hjelper til på hotellet, men hennes store lidenskap er hagen som hun steller med stor iver, bortsett fra når hun møter på ubehagelige insekter, veps, maur, hun har nesten en fobi mot insekter.

Alle mennene i boka er glødende opptatt av fluefisking og de drar ofte sammen til en fiskehytte som Gylfi har arvet nær noen riktig gode fiskeplasser.

Så tar en utenlending inn på hotellet. Han er relativt mørk, ser nesten arabisk ut og han sier han er fotograf og jobber med å lage en fotobok om Island. Av en eller annen grunn fatter Gylfi interesse for ham og lar han flytte inn for en periode i kjellerleiligheten i huset deres, uten å konsultere Nanna.

Det blir fotografen som får ubehagelige følelser til å komme frem i dagen, stemningen blir mer og mer amper og til slutt eksploderer det på en fisketur der de fleste av mennene i historien er med. Etterpå kan ikke livet gå videre som før.

Jeg synes det var mange gode ideer i denne romanen og opplegget med mange fortellere var et riktig godt opplegg. Familien som boka handlet om var også en familie med mange spennende kontraster og motsetninger. Men dessverre var ikke jeg helt fornøyd med komposisjonen, av og til synes jeg det var vanskelig å følge de forskjellige personene. Bl.a. syntes jeg det var vanskelig å følge Nanna sin utvikling, hun som egentlig fremsto som den mest sentrale personen i boka.  Jeg var også skuffet over at vi ikke fikk vite lite grann mer om denne fotografen, et sted mot slutten er det akkurat som vi får frem et lite glimt av hans mørke sider, men det blir så lite at han blir hengende litt i luften.

Alt i alt var jeg litt skuffet over boka, jeg ville så gjerne like den, men jeg syntes den falt litt igjennom.

Linda Boström Knausgaard: Oktoberbarn

Denne boken må vel kunne kalles autofiksjon. Linda skriver her om bruddstykker fra sitt liv, men først og fremst om tiden da hun var tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon der hun gjennomgikk utallige elektrosjokkbehandlinger. Miljøet på institusjonen går igjen som en rød tråd i boka, og forfatteren legger ikke fingrene imellom når hun forteller om behandlingen, hvordan den får henne til å "miste hukommelsen", hvor lite hun som pasient har å stille opp mot legene på sykehuset og hvor lite nytte hun mener hun har hatt av behandlingene, hvor lite det har hjulpet mot sykdommen hennes. 

I deler av boka "snakker" hun til en annen person som tydeligvis er hennes eksmann, Karl Ove. Jeg opplever likevel ikke bruddet mellom dem som det egentlige temaet i boka, det er mer sorgen hun kjenner på når de glir fra hverandre, eller når han trekker seg vekk, inn i sin egen skriveverden. Samtidig tar han seg godt av de etter hvert fire barna deres når hun i perioder ikke er i stand til å ta seg av dem selv, og jeg synes ikke at han blir  fremstilt som "skurken" i historien.

Vi får også mange glimt fra Linda sin barndom og oppvekst med en far som drakk og var psykisk syk og en mor som var skuespiller og var mer opptatt av teateret enn av familien.

Det er mange likhetstrekk med den andre romanen av henne som jeg har lest - "Velkommen til Amerika". Jeg opplever denne som mye tettere på eget liv, på godt og vondt. Av og til synes jeg kanskje det blir litt for nært, jeg er ikke sikker på at jeg vil vite så mye om hennes liv og hennes ekteskap som hun byr på. I "Velkommen til Amerika" bygger hun opp en fortelling om en annen jente men en oppvekst som ligner veldig mye på hennes egen. Men den boka blir en frittstående fortelling og på mange måtes syntes jeg den fungerte bedre som roman.

Scenene fra tvangsbehandling på den psykiatriske institusjonen står igjen som det viktigste ved boka, de gir et skremmende bilde av hvor svake pasientene kan være mot legehierarkiet. Når jeg leste det fikk det meg til å tenke på forfatteren Janet Frame som såvidt ble reddet fra et lobotomi-inngrep på 1950-tallet. 

Hallgrimur Helgason: Kvinden ved 1000

Jeg fant denne boken fra 2011 på en reise i Danmark i fjor. Jeg hadde ikke hørt om den men danskene oversetter mange flere islandske bøker enn vi gjør i Norge. Senere oppdaget jeg at den faktisk er oversatt til norsk, i 2015, og at den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2013.

Herbjørg Maria Bjørnsson er 80 år, har en sterkt fremskreden kreftsykdom og får sin pleie i en garasje hun har leid i Reykjavik. Hun har bestemt seg for å dø i tide til å bli kremert 14. desember 2009, derav bokas tittel. Mens hun venter anvender hun flittig sin nyinnkjøpte PC som hun gjerne bruker til intriger mot sin nærmeste familie. Ellers ser hun tilbake på sitt svært begivenhetsfulle liv.

Herra som hun kalles ble født på en av øyene i Breidafjorden på Island. Moren var av øyfolket, faren sønn av en islandsk politiker og diplomat som i 1944 ble Islands første president. Boka er diktet på bakgrunn av virkelige personers liv og skjebne.

Det er en storartet roman, full av hendelser og kontraster. Et sted forteller hun om sin mormor som ble 100 år at hun aldri kom til å sette sine bein på fastlandet. Med fastlandet menes her Islands fastland! Mens Herra selv flakket mellom Island, Danmark, Tyskland, Argentina og USA for å nevne noen steder hun har oppholdt seg. Farfaren var en sindig politiker og tilhørte Islands intellektuelle elite mens faren ble glødende inspirert av Hitlers nazipropaganda og vervet seg til tjeneste som tysk soldat på Østfronten under krigen.

Herra selv vokser opp på øyene i Breidafjorden med sin mor og sin mormor. Når hun er 7 år finner faren ut at han likevel vil gifte seg med moren som han forlot like etter at Herra var unnfanget. Så flytter de til København til Herras farfar og farmor. Krigen kommer til Danmark, farfar og farmor reiser tilbake til Island, faren verver seg og etterlater moren i en tjeneste i Lübeck der det ikke er plass til Herra. Hun får bo hos en familie på Amrum, en av de frisiske øyene. På Amrum har hun det trygt og ganske godt, men etter et år henter faren henne i et mislykket forsøk på å samle familien og hjelpe Herra og moren i "trygghet". Det blir litt av en trygghet, de kommer bort fra hverandre og Herra er alene i et krigsherjet, nazistisk Tyskland. I årene frem til krigen er over flakker hun alene omkring i Tyskland og Polen. Hun er 16 år når freden kommer og har sett mer død og elendighet enn de fleste, ikke minst i kjølvannet av krigen, når freden kom til mennene mens krigen mot kvinnene startet for fullt.

Når hun kommer hjem til Island i 1945 har hun vanskelig for å finne seg til rette i et land som er blitt amerikanisert og som ikke har følt krigen på kroppen slik hun har. Faren kommer også men må gå "under jorden" med sin nazihistorie. Så reiser far og datter til Argentina der de prøver å finne et utkomme. Hun får sitt første barn, en datter som tragisk nok dør i en trafikkulykke. Ellers kommer Herra til å gifte seg tre ganger, har et utall av elskere og får 3 sønner. Sønner som hun gladelig overlater i andres varetekt for å smake mer av livet, bl.a. under et opphold i Hamburg på 60-tallet der hun omgås noen langhårede musikere fra Liverpool.

Boka hopper frem og tilbake i tid mellom 2009 og fortiden, men det er ikke vanskelig å følge med på hvor og når vi befinner oss. Det er store deler av Herra sitt liv vi ikke får vite noe særlig om, men vi skjønner at hun til dels blir dradd mot opplevelser ute i verden og dels til det barske, kalde og strevsomme livet på øya. Hun har ofte bitende analyser av islandsk lynne og levemåte, blant annen når hun påstår at grunnen til at det islandske språket har holdt seg så godt gjennom århundreder er at islendingene foretrekker tausheten, at de derfor ikke bruker opp språket sitt. Men samtidig elsker hun sitt hjemland.

Noe av det som gjør denne boka så god er at Hallgrimur Helgason skriver like lett og ledig om Herras liv som fiskerkone på en islandsk gård som om livet på den varme argentinske pampasen. Snart befinner vi oss i ambassadørboligen i København, snart er vi i en liten landsby på en av de frisiske øyer snart venter vi på Hamburg Hauptbanhof sammen med Herra på at toget fra Lübeck skal ankomme med hennes mor. I store deler av boka flakker vi rundt i en slags apokalyptisk krigstilværelse med nedbrente og nedbombede byer og landsbyer og soldater eller partisaner som ligger på lur overalt.  Men alle stedene vi reiser til er like levende og godt beskrevet så jeg ser det for meg, nesten som om jeg så det på kino.

Jeg måtte bruke litt tid på boka for det var som å følge med på en lang, dramatisk reise. Det var grenser for hvor mye dramatikk jeg orket å ta inn av gangen. Men til tross for de mange hårreisende og nesten usannsynlige opplevelsene klarer forfatteren å gjøre dette troverdig. 

Denne boka vil jeg virkelig anbefale til de som tåler å lese om all brutaliteten under krigen.

Stina Jackson: Sølvveien

Denne fikk jeg lyst til å lese etter jeg var ferdig med "Ødemark" av samme forfatter. Stina Jackson skriver også her krim fra de tynt befolkede skogene i Nord-Sverige, og det gjør hun godt! (Er ikke hele Sverige nord for Stockholm skogkledt og tynt befolket, forresten??) Dette var hennes debutroman, og hvilken debut!

Det begynner med læreren Lelle, døpt Lennart, som kjører om nettene langs Sølvveien,  riksvei 95 som strekker seg fra Skellefteå til Junkerdal tollstasjon. Han leter etter spor etter datteren Lina som forsvant fra busstoppet i Arvidsjaur 3 år tidligere. Inn og ut alle sideveiene, stopper ved gårdene, hvis de er bebodd spør han om folk har sett henne, hvis de er ubebodde går han inn og sjekker selv. Denne frenetiske letingen har gjort ham til en enstøing og Anette, Linas mor har flyttet fra ham.

Maja og moren Silje har reist til Arvidsjaur for å bo sammen med Torbjørn som Silje har datet på nettet. Maja har ikke noe sted hun kaller hjemme, Silje har aldri klart å slå seg til ro noe sted. Det går mye på vin og piller. Vil det bli bedre hos ungkaren Torbjørn? Maja streifer rundt alene og en kveld treffer hun tre brødre som er ute og fisker. Den ene, Carl Johan er ganske kjekk og viser interesse for henne også. Snart er de et par. Foreldrene til brødrene  er skeptiske til staten og har verken TV eller mobiltelefoner og guttene har fått hjemmeundervisning. Med hardt arbeid der voksne og ungdommer må delta klarer de seg med mat og andre livsnødvendigheter. Maja blir tatt godt imot i familien.

Lelles og Majas veier krysser hverandre. Så forsvinner nok en ung jente og det skjerper bare Lelles iver etter å lete etter datteren sin. Han kommer i kontakt med flere underlige typer på turene sine og til slutt blir det en dramatisk konfrontasjon.

Det er flere mulige skyldige å bortføre tenåringsjenter, noen er bevæpnet og andre ikke og få har helt rent mel i posen. Men jeg blir likevel ikke så veldig overrasket når vi kommer til bunns i saken. Det svekker ikke boka, dette er ikke en "whodunnit krim". Og intrigen er godt bygd opp, jeg føler at alt som skjer kunne ha hendt i virkeligheten ut fra omstendighetene rundt hovedpersonene.

Jeg følger med Lelle rundt på veiene der han samtaler med sin forsvunne datter i bilen og jeg følger også med Maja der hun lister seg vekk fra morens alkoholiserte elskovsrede og nysgjerrig stifter bekjentskap med en familie som holder sammen i tykt og tynt og som har helt andre verdier enn noe andre hun har møtt. Granskogen og fiskevannene og de fraflyttede gårdene er overalt, i lyse sommernetter og i tette snødriver. 

Jeg håper det blir mer Norrbotten-krim fra Stina Jackson!

Arni Thorarinson: Heksens tid

Nok en islandsk krim av en forfatter jeg ikke har lest fra før, men jeg er inne i en islandsk periode, så det er greit å bli kjent med flere forfattere.  

Einar er en litt rufsete journalist som mot sin vilje er sendt til Akureyri fra hovedstaden. Akureyri ligger nord på Island og er den neststørste byen, men den er ikke stor og langt mer "provinsiell" enn Reykjavik. Nå er ikke Einar der for å skrive om forbrytelser, men som leser spør jeg meg selv: Kan det hende noe spennende i denne småbyen?

Og det kan det. En kvinne omkommer på et teambuildingsarrangement for godteriprodusenten "Namnam" (!!). Hun detter ut av raftingbåten, får et slag i hodet og drukner. Ulykke, eller? Samtidig forsvinner  Skarphedinn, en ung gutt som hadde hovedrollen i et gammelt islandsk drama som ble satt opp av den videregående skolen i Akureyri. Han var en bemerkelsesverdig ung mann med et stort ego og et like stort jentetekke og svært opptatt av islandsk tradisjon. 

Det er ikke disse sakene Einar skal dekke, han har en "Dagens spørsmål"-spalte, det er politiske debatter i  fjerntliggende bygder på Vestlandet og så er det solskinnshistorier om hunden som forsvant og kom til rette igjen. Men Einar er en nysgjerrig sjel med nese for drama og lukter at mangt og meget ikke er som det gir seg ut for rundt de to mysteriene han kommer borti. En lokal politimann ser nytten av å ha en journalist rundt saken og da er Einar i gang, ikke akkurat med "License to kill" men en viss toleranse for å snakke med folk som politiet har i kikerten.

Det er mye som skiller denne boka fra Arnaldur Indridasson sine kriminalromaner. Der Erlendur er tenksom og til tider dyster og litt innadvendt er Einar pågående og rask på labben. Sammen med den lesbiske fotografen Joa klarer han å grave frem mye snusk både rundt godteriprodusenten og i ungdomsmiljøet i Akureyri. Det hele foregår til lyden av kjente og kjære låter fra 60 og 70-tallet (som Einar umulig kan ha opplevd selv?), og boka har med flust av sitater fra tekstene.  

Det er en lett, humoristisk og noen ganger litt ironisk tone over boka. Den kunne ha blitt litt påtrengende om ikke Einar selv opptrer som en bunnhederlig person med et godt hjerte. Og sans for musikk. Bokas tittel er hentet fra Donovan-låten "Season of the witch" som jeg  husker godt med Julie Driscoll, Brian Auger and the Trinity fra 1968. Den psykedeliske sangen passer godt til det dopbefengte miljøet som noen av ungdommene i boka tilhører og henspiller også på et heksekostyme som Skarphedinn hadde på seg på festen kvelden før han forsvant. 

Det å ha en journalist som hovedperson i en krimroman skaper en del utfordringer sammenlignet med det å følge en etterforsker, men journalisten har også en viss frihet til å opptre utradisjonelt i kulissene som ikke en politietterforsker har. Jeg synes dette blir taklet greit i boka, men noen kameler må en svelge, ikke  minst at Einar får lov til å være så lite produktiv i lengre perioder.  På plussiden kan jeg også føre opp at jeg ble mer kjent med  Akureyri og med islandske sagadrama. En grei historie, men sekseren fra Fedrelandsvennen er helt ufortjent!!

Ett lite stikk til oversettelsen: Hva er vitsen med å oversette tittelen til "Heksens tid" som ikke sier meg noe som helst, hvorfor ikke heller bruke det engelske "Season of the witch" som knytter det til den sangen som faktisk har en liten rolle i boka?

Zeshan Shakar: Gul bok

Shakars andre roman handler om arbeidet med forslaget til statsbudsjettet som kalles "gul bok" til det blir vedtatt. Kan det bli en god bok av et så tørt tema? Jeg hadde mine tvil, selv om jeg likte "Tante Ulrikkes vei" svært godt.

Mani, hovedpersonen, er ikke fra Stovner men fra en av høyblokkene på Haugenstua. Miljøet han kommer fra har mye til felles med miljøet han beskriver i den første romanen, men Mani er voksen, han har en mastergrad fra BI og har falt igjennom i mange jobbsøknader og han får heller ikke jobben i oppvekstdepartementet før den innstilte kandidaten trekker seg. Da blir jobben hans. Han blir hoppende glad, men begynnerlønna er dårlig. Kan han likevel klare å betale husleien på en byleilighet i et av Oslos bedre strøk? Kjæresten Meena som fortsatt studerer mener i alle fall det. Mani lar seg presse til å skrive leiekontrakt selv om han egentlig helst ville ha leid noe rimeligere og noe som faren kunne ha flyttet inn i også.

"Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka" står det som et motto bakpå boka. Men Mani klarer seg likevel godt i Y-blokka. En del kulturelle utfordringer merker han jo, det tar tid å ta inn over seg at han som er fadderen hans og som han liker godt er homofil og en del av praten i kantina treffer ham ikke helt hjemme. Men Mani fikser jobben, han forstår sin rolle i dette arbeidet og innser at han er et viktig hjul i det store maskineriet som statsapparatet utgjør. 

22.juli 2011 er Mani ikke på jobb, han er pålagt å ta ut en ukes ferie, men han opplever de første timenes redsel for at det kan være et attentat fra fundamentalistiske muslimer inntil meldingene fra Utøya vender opp ned på den teorien. Han har kollegaer som var nær eksplosjonen, han er med på restruktureringen av departementene, han legger ned blomster ved Domkirken. Dette er jobben hans, en stor del av livet hans

Da er det vel så mange utfordringer på hjemmeplanet. Han elsker Meena og hun elsker ham, men de har svært forskjellige forventninger til livet sammen. Meena er også vant til å ha god råd og Mani klarer ikke å involvere henne i den økonomiske situasjonen deres. Og så har Mani dårlig samvittighet for å la faren klare seg alene. Faren har vært drosjesjåfør men ble arbeidsufør etter han rygget på og skadet en liten gutt for mange år siden. Faren har tatt seg av Mani siden moren døde, har laget mat til han og vist ansvar og omsorg men er stadig engstelig og må snakke med Mani minst hver dag. Etter 22.juli er faren så engstelig for ham at han velger å flytte hjem. 

Jeg synes romanen handler vel så mye om klasseforskjellene i de miljøene Mani ferdes i enn om utfordringer han møter i arbeidslivet. Ikke minst blir dette levende beskrevet når Manis far skal møte familien til Meena i et av rekkehusene på Høybråten for å snakke om bryllup. Familien klarer å ydmyke far og sønn på alle områder, høyblokken på Haugenstua, Manis jobb i byråkratiet, ja selv det at faren er den som lager maten blir snakket ned. 

Vi møter også noen av Manis gamle venner fra oppveksten. Det har vært et litt belastet miljø - et par av dem er fortsatt på stoffkjøret. Manis beste venn Meedhi døde av en overdose og dukker opp i utallige flashbacks gjennom boka og på den måten gir uttrykk for Manis tungsinn. På mange måter opplever jeg veien fra Haugenstua til Y-blokka som veien ut av det belastede miljøet som Mani godt kunne ha blitt sittende fast i hvis ikke han hadde valgt å ta utdannelse og  gå videre i livet.

Alt i alt synes jeg det har blitt en god roman selv om den mangler den spenstige fortellermåten fra "Tante Ulrikkes vei". Og Zeshan Shakar skal ha all ære for at han tør å skrive en roman der såpass mye av handlingen foregår på en arbeidsplass blant byråkrater og kommer så godt ut av det.

Arnaldu Indridason: Gravstille

Arnaldur Indridason skriver islandsk krim på sitt beste. Denne tittelen som dukket opp på Sølvberget bibliotek trodde jeg ikke jeg hadde væt borti, og ganske riktig, det var kanskje den siste av bøkene om Erlendur som jeg ikke hadde lest.

Innledningen er grotesk nok - en liten unge gnager på noe som viser seg ikke å være en del av grillmaten med derimot en menneskeknokkel. Der viser seg at knokkelen stammer fra en byggetomt i nærheten. Erlendur og kollegaene hans blir satt på saken - det blir avdekket et skjelett som må ha ligget der i 40-50 år.

De blir en langsom etterforskning, blant annet fordi utgravingen blir svært komplisert og det tar tid før de har fått gravd frem hele skjelettet. Etterforskningen følger to spor. Det ene dreier seg om beboerne av et lite hus, nærmest en hytte som skal ha vært leid ut på 40-tallet. Men det fantes ingen oversikt over leietakerne, på den tiden var det stor bolignød og i dette området var det ingen som var registrert noe sted, men det er fortsatt noen som husker vagt at det skal ha bodd folk i huset.  Det andre sporet dreier seg om eieren av tomta og hytta. Han var lykkelig forlovet og skulle gifte seg en gang på 40-tallet, men jenta forsvant før bryllupet. Ingen visste hvor hun hadde tatt veien og ifølge familiehistorien hadde jenta gått på sjøen. Det viser seg etter hvert at hun hadde vært gravid etter en voldtekt når hun var på gårdsarbeid nordpå. Hadde det blitt for mye for kjæresten hennes?

Parallelt med etterforskningen får vi historien til en familie som bodde nettopp i en slik hytte. Kvinnen i huset hadde vært gravid med datteren Mikkelina når kjæresten forsvant på havet. Hun giftet seg etter noen år med Grimur. Da var datteren skadet etter en sykdom, kunne ikke gå og heller ikke snakke. Det viser seg at Grimur er en brutal kjeltring som slår og tyranniser henne i årevis. De får to sønner og også de oppfører han seg truende mot, men aller verst mot jenta. Det er en sjeldent stygg mishandlingshistorie. 

Etterforskningen avdekker gradvis sporene etter utleieforholdet og også flere detaljer om den forsvunne ungjenta, men det er først helt mot slutten at vi får greie på hvem som var begravet i skråningen, og selv ta tar det tid å få frem hvem som var ansvarlig for drapet. 

Mye av denne boka handler egentlig om mennesker som bodde i utkanten av Reykjavik for 50-70 år siden, Vi kommer til og med borti de amerikanske forlegningene fra krigens dager. Boka gir et svært interessant og levende tidsbilde av forholdene for fattigfolk og for kvinner på Island i denne perioden som vi også kjenner igjen fra de senere bøkene til Indridason med handling nettopp fra denne tida.