Elizabeth Strout: Abide with me

Dette var Elizabeth Strouts andre roman. Den fikk gode kritikker men kom litt i skyggen av debutromanen "Amy and Isabella".  Men det var først med "Olive Kitteridge" hun nådde internasjonal berømmelse. Jeg har likt alle bøkene jeg har lest av henne svært godt og tenkte jeg skulle prøve meg på denne.

"Abide with me" er hentet fra en kjent engelsk/amerikansk salme som jeg innbiller meg er den samme som "O, bli hos meg". Det er yndlingssalmen til presten og enkemannen Tyler Caskey som bor i en småby i New England sammen med 5-årige Katherine, den eldste av døtrene sine. Hans elskede Lauren, den unge, vakre og bortskjemte riksmannsdatteren har nylig gått bort etter et smertefullt sykeleie. Vi er i slutten av 50-årene. og kreft er noe de fleste dør av.

Tyler er en entusiastisk og idealistisk sogneprest, fast i troen men med et åpent sinn og har stor omsorg for menigheten sin.  Han har også lett for å snakke rett fra leveren, både i sine prekener og til den enkelte. Datteren lider under tapet av moren og reagerer med å stritte med alle piggene på skolen.  Småbysladderen starter, Tyler klarer ikke å hanskes med den og vi er vitne til at en småby klarer å ta knekken på et godt menneske. Nesten. Mot slutten skjer det noe som røsker opp i både Tyler og i menigheten hans og det tennes håp for fremtiden.

Jeg ser tilløp til storhet i denne boken som peker mot de strålende bøkene jeg har lest senere. Denne romanen synes jeg ble litt stillestående i perioder. Men Elizabeth Strout er glimrende når hun med små grep borrer seg inn i de forskjellige karakterene i boka, finner smålighet men også storhet der man minst skulle vente det. Tyler selv er en sammensatt person. Hans nesegruse beundring for Lauren er nesten patetisk i all sin naivitet, men vi aner likevel at han kanskje gjennomskuer hennes svakheter men er storsinnet nok til å bære over med det. Han har tross alt tatt henne fra jetsetlivet i byen til denne stillestående bakevjen.

Jeg ser frem til Elizabeth Strouts neste roman.

Anne Swärd: Vera

Dette var en nokså ukjent forfatter for meg selv om jeg har hørt navnet. Jeg kjøpte boka i Malmø nylig. Boka handler om den unge Sandrine som kommer til Sverige som flyktning like etter krigen, hjulpet av legen Ivan Ceder. Ivan Ceder tilhører en svært fornem og svært rik svensk familie. 

Boka åpner med en nokså grotesk bryllupsscene der den 17-årige Sandrine blir kledd opp, snørt (!) og fraktet i båt sammen med de fornemme bryllupsgjestene til familien Ceders eiendom på en av øyene i  Stockholm skjærgård. Det er iskaldt, det er midt på vinteren og etter at Sandrine har sagt ja til legen Ivan, den eneste av de fem Ceder-brødrene som ennå ikke har giftet seg, og har kommet seg tilbake til Cederhuset der festen skal fortsette setter fødselen i gang. Sandrine føder datteren Vera med en ukjent biologisk far. prisen for å komme inn i en av Sveriges fineste familier er at ektemannen er homofil og hennes rolle er utelukkende å være hans alibi.

I resten av boka får vi gradvis hele bakgrunnen til Sandrine, sammen med hennes begredelige tilværelse i familien Ceder. Hun kommer opprinnelig fra en fransk havneby, med mor og to søstre. Mormoren og tildels også moren har livnært seg på tilfeldige strøjobber kombinert med verdens eldste yrke. I en periode levde hun sammen med en polsk sjømann som skjenket henne de tre døtrene. Men landlivet var ikke noe han holdt ut i lengden. Når han drar til sjøs igjen tar moren de døtrene sine med seg og reiser til sjømannens hjemby, en liten landsby oppe i fjellene nær Zakopane. Det er like før krigen og familien drar fra det som skal bli Frankrikes "frie" sone til det landet som først blir okkupert av Hitler.

I de polske fjellene klarer de seg såvidt gjennom krigsårene og moren blir engasjer ti støtte til partisanergrupper. Men helt mot slutten av krigen kommer en liten trupp tyske soldater også til denne bortglemte landsbyen og helvetet er løs.

Livet hos familien Ceder er et annet helvete. Nok mat og klær, men Sandrine blir nærmest sperret inne og dopet ned av sin lege-ektemann som truer med å få henne tvangsinnlagt på asyl. Datteren Vera klarer hun ikke å ha noe forhold til og vi aner at det har noe med hennes herkomst å gjøre. Stuepiken/kokken/altmuligtjenestepiken Vanna tar seg derimot av den lille babyen som om det skulle være hennes egen datter. 

Gradvis våkner Sandrine til liv og aktivitet og bestemmer seg for å prøve å søke seg tilbake til noe av sin forhistorie. Etter en spektkulær scene i det Cederske hjem reiser hun av gårde og begynner å nøste opp litt av sitt tapte liv. Men finnes det noen fremtid for henne selv og for datteren Vera?

Det var mye som fascinerte meg ved denne boka. Sandrine sin oppveksthistorie var spennende og interessant. Det samme gjelder livet i den polske landsbyen og de dramatiske hendelsene der.  Men jeg hadde problemer med familien Ceders uinnskrenkede makt over sine sønner, svigerdøtre og tjenestefolk, jeg følte meg nesten hensatt til Jane Eyre, Mr. Rochester og den gale kvinnen på loftet. Det var antagelig mulig i sluttet av førtiårene for en lege av finere familie å få sin unge kone tvangsinnlagt på sinnsykehus og det fantes kanskje slike klaner med tunge dystre murer mot resten av verden. Likevel fremstår hele familien Ceder nesten i et parodisk lys.

Jeg synes boka er best i tilbakeblikkene og også mot slutten der Sandrine prøver å finne tilbake til seg selv. Datteren Vera havner i grunnen i skyggen, hvordan må morens avvisning ha virket på henne? Finnes det noen som helst mulighet for kontakt og forsoning mellom dem? 

Nino Haratischwili: Det åttende livet

Jeg har nettopp avsluttet en bok på over 1100 sider. "Det åttende livet" har blitt skamrost i de fleste anmeldelser jeg har lest. Men Dagens Næringsliv skrev "den er spekulativ, manipulerende og overlesset. Og nesten umulig å legge fra seg." Det er kanskje litt nærmere min oppfatning. 

Boka handler om hele det tjuende århundre, om Sovjetsamveldets fødsel, vekst og fall sett fra den lille republikken Georgia, om slekten Jasji i 6 ledd, om en sjokoladeoppskrift med farlige bivirkninger, om kjærlighetens ustadighet og vanskelige kår, intet mindre. Ispedd despotisme, brutale drap, voldtekter, fanatisme og litt overtro.

Boka er lagt i munnen på Nitsa, født i 1973 og utvandret til Berlin på nittitallet. Hun skriver den til sin foreldreløse niese Blitva, en litt sær og ensom 12-åring med dansen som lidenskap. Det er en stor samling fortellinger som begynner med sjokoladefabrikanten (tror ikke vi får navnet hans) med sine 4 døtre, en av dem, Stasia blir født i året 1900 og skal følge med nesten et helt hundreår. Den balettdansende Stasia gifter seg med offiseren Simon Jasji som havner på den røde siden i revolusjonen i 2017. Sønnen Kostja og datteren Kitty blir svært sentrale personer i boka. Kostja går i farens fotspor, bare mye lengre, han arbeider seg opp i sovjetsystemet og blir et maktmenneske og familiens despot, spesielt overfor kvinnene i og utenfor familien som han elsker og tyranniserer på egne og Sovjetstatens vegne.

Vi opplever stalintiden både før og etter 2. verdenskrigen, vi opplever den store fedrelandske krigen som russerne gjerne kaller den 2. verdenskrigen, både fra det beleirede Leningrad og fra det perifere Georgia. Vi møter Stalin (som bare blir omtalt som generalissimus) gjennom hans terrorvelde. Medarbeideren han Beria møter vi mer inngående, han blir omtalt som den store lille mannen med brillene og hans beryktede seksualmoral rammer flere av bokas personer, direkte eller indirekte.

Når Sovjetunionen faller mer eller mindre sammen mot sluttet av åttitallet hører vi om de mange desperate forsøkene på å styre utviklingen, til å hindre oppløsningen helt til det postsovjetiske kaoset er et faktum. Og i Georgia bestod det blant annet av etniske konflikter godt understøttet av Russland,  borgerkrig, sammenbrudd av infrastruktur, mangel på strøm, mat, oppvarmingsmuligheter og oppblomstring av brutal kriminalitet. Det er i denne fasen Nitsa blir voksen.

Jeg synes boka er svært lesverdig frem til Nitsa kommer frem, selv om den er i overkant melodramatisk. Men i Nitsas fortelling kommer vi mye mer inn på personene i boka, særlig på Nitsa selv. Det er akkurat som om Nitsa tar opp i seg alle de brudne løftene, all sveket kjærlighet, all svik fra foreldre som har foregått i generasjoner. Jeg synes boka vokser mot slutten, blir mer roman og mindre historiefortelling.

Vi har også et Englandsspor i boka representert av Kitty. Hun blir tvunget av sin bror til å bli "omplassert" til Europa. Etter mange år blir hun stor låtskriver og sanger. Det fungerer godt og blir et slags motstykke til det urolige Kaukasus med det ville kunstnerlivet og 68-generasjonen i Vesten.

Dette var en svært spesiell bok for meg å lese. I 2007 jobbet mannen min med Statoil sitt Tbilisikontor og jeg bodde sammen med ham i Baku. Jeg besøkte Georgia flere ganger, og kjenner meg igjen i enkelte av beskrivelsene av byen. 

Boka er svært, svært lang, og jeg må innrømme at deler av boka leste jeg litt overfladisk. Det angrer jeg litt på nå, i etterkant, men det blir nok en stund til jeg ser på den igjen. Men jeg tror ikke den kunne vært kortere.

Peter May: Runaway

Dette er en "standalone" krim med handling dels på 60-tallet, dels i nåtiden. Noen gutter i tenårene fra Glasgow starter et band i beatens barndom. Guttene gjør det svært bra og blir populære. Hovedpersonen, Jack, kommer i klammeri med rektor på skolen han går på. Det skulle ikke mye til i det svært autoritære skolesystemet i Storbritannia på den tiden. Jack føler seg trengt opp i et hjørne og tenker på å stikke av. Noen av de andre i bandet har også sine problemer. Foreldrene til geniet Luke er Jehovas Vitner og tvinger ham med på misjonsreiser. Far til Dave banker ham. Den nokså velstående Maurie har sine egne grunner til å ville reise, og guttene drar i en "lånt" bil. Swinging London er målet. Og i London havner de, uten bil men med Mauries kusine Rachel som de reddet fra Andy, hennes brutale heroinlanger av en ektemann. 

Det er tid for Flower Power, LSD og alternative ideologier. Guttene får fast spillejobb i et slags alternativt psykiatrisk behandlingshjem og losji hos en av hjemmets sponsorer.  Rachel og Jack innleder et stormende kjærlighetsforhold. Dette går greit ganske lenge, men det alkohol og narkotika florerer. Jeff havner i stoffkarusellen og Jack viser seg lite voksen når Rachel blir gravid.  Andy dukker opp. Londonoppholdet får en dramatisk slutt og noen dør.

I nåtiden blir Simon Flet, en av mennene fra FlowerPower-perioden funnet drept i London. Jack er 67 og bor i Glasgow. Han blir tilkalt av Maurie som har kreft i siste stadium og ligger på sykehus. Maurie vil ha Jack til å organisere en reise til London for å avsløre morderen. Jack lar seg overtale. Jack er restituert etter et lite hjerteattakk og klarer seg godt, men for å gjøre en slik reise mulig presser han sin sønnesønn Rick til å kjøre Jack, Maurie og Rick til London.

Reisen til London blir nesten like dramatisk og nervepirrende som den de hadde førti år tidligere, men de kommer frem. Det hele ender opp med noen dramatiske episoder, og til slutt får ogå Jack vite hvor det ble av hans elskede Rachel. Hvordan hadde livet hans blitt hvis han valgte annerledes den gangen?

Det er ikke alt i denne boka som er like sannsynlig, men miljøbeskrivelsene er gode og troverdige, både oppstarten av et gutteband i Glasgow, et heroinreir i et slumkvarter i Leeds og det kvasi-psykiatriske alternative behandlingshjemmet kunne nok sikkert ha eksistert. Litt artig med to road-trip i samme bok, en med 17-åringer og en med 67-åringer. Persongalleriet er bra, de fem guttene er veldig forskjellige og godt beskrevet. Boka er ellers krydret med referanser til musikk fra den tiden. Det var bare musikk som jeg husker og det var fint for meg. Både Bob Dylan og John Lennon er med - kult!

Selve krimplottet er nok det minst interessante ved boka, men det gjør ingenting,

Judith Hermann: Der hjemme

Jeg hørte den tyske forfatteren Judith Hermann på Kapitelfestivalen i år snakke om denne boka, hennes siste. Dette er tredje eller fjerde boken av henne jeg leser, og den andre romanen. Hovedpersonen er en (navnløs) kvinne i 40/50-årene som har gjort et brudd i livet sitt. Hun flyttet fra tilværelsen i storbyen (Berlin??) og mannen Otis når datteren Ann reiste ut for å oppdage verden. Nå har hun bodd i nesten et år i en liten landsby ved den tyske nordsjøkysten. Hun jobber på brorens Sascha sin lille kneipe. Hun valgte bevisst å ikke bo sammen med broren, men leier et ørlite hus. Broren er mer opptatt av den purunge jenta Nike som han har et slags forhold til.

Dette er ikke en bok med en tydelig handling, men vi følger kvinnen på de dagligdagse syslene på kneipen som hun tar mer ansvar for enn broren, gjennom nye bekjentskaper og med enkelte tilbakeblikk. Hun blir kjent med naboen Mimi, en svært selvstendig kvinne som har bodd i landsbyen hele sitt liv. Mimis bror, grisebonden Arild blir et intimt bekjentskap. 

Mimi og Arild har et nært og godt forhold til foreldrene sine og også inviterer vår hovedperson inn i sitt liv. Hun og broren Sascha er for såvidt også gode venner, men de har ikke et nært forhold på samme måte. Vi hører noen glimt fra en nokså vond oppvekst der de to barna ofte satt i trappeoppgangen i blokka der de bodde for å vente på at moren skulle komme hjem eller finne det for godt å åpne for dem. Det bandt dem sammen på en måte, men ikke så tett likevel. Kanskje Sascha kompenserer ved å prøve å ta seg av den skadeskutte Nike, men det lykkes han ikke særlig godt med.

Kvinnen har forlatt sin ektemann Otis som jeg opplever som en nokså fanatisk sivilisasjonskritiker. Hun har satt en klar strek for forholdet, men likevel er Otis den hun gjerne skriver til eller ringer til når hun har opplevelser eller bekymringer hun trenger å dele med noen. Og så er det Ann, datteren som har reist hjemmefra, er i en slags protestmodus overfor samfunnet og er vanskelig å få tak i. Hun svarer sjelden på mobilen, men har gått med på å sende koordinatene for hvor hun befinner seg i denne verden til moren og faren. Det virker som hun befinner seg på havet, lenger og lenger mot nord.

Landsbyen ligger bak dikene ved kysten og vi merker havets nærhet dels ved Mimis svømmetur ved piren, dels ved hennes grufulle historie om havfruen som ble voldtatt og drept og havets hevn og dels ved hennes uttalelse om at dette område ikke kommer til å være her om noen tiår. Vi møter landskapet som et nokså tradisjonelt og rolig jordbruksdistrikt, det er ikke noe beachparty i denne fortellingen.

Ellers er det et minne om et møte med en tryllekunstner som gjør trikset med å sage over en dame og det dukker også opp en mårfelle.

Jeg syntes ikke boka var så fengslende i begynnelsen, jeg så ikke helt hvor det bar hen og om tilværelsen i den lille landsbyen bare var et litt sært stoppested for hovedpersonen. Men etter hvert gled jeg inn i dagliglivet i landsbyen og aksepterte at det var her det foregikk, og da ble også boka viktigere for meg. Det var også veldig kjekt å høre Judith Hermann fortelle om arbeidet med boka.  Friesland var faktisk hennes barndoms sommerparadis, hun har familie og røtter her og (hvis jeg oppfattet det riktig) har nylig flyttet hit fra Berlin.  

Jeg ser frem til hennes neste bok, så bra at forlaget Pelikanen har gjort bøkene hennes tilgjengelige i Norge!

Daniela Krien: En gang skal vi fortelle hverandre alt

Jeg leste denne fordi jeg ble så begeistret for en annen bok av samme forfatter. Dette var hennes debutroman.

Maria er 17 år. Hun bor på en gård like øst for grensen mot Vest-Tyskland, en grense som snart skal forsvinne. Vi er i 1990. Hun bor sammen med kjæresten Johannes, sønnen på gården. Det er sommer og Maria vet ikke helt hva hun vil med livet. Hun elsker med Johannes men elsker ham kanskje ikke.

Henner på 40 år bor på nabogården. Han er en einstøing og preget av tragiske hendelser. Maria møter Henner helt tilfeldig. Møtet vekker de helt store følelsene i henne og livet blir snudd på hodet.

Den stormende og gjensidige, men nokså umake kjærlighetshistorien mellom disse to er det som driver handlingen i boka. Samtidig følger vi Johannes sin familie, hvordan de strever med å tilpasse seg de nye tidene og hvordan livet på gården arter seg. Og Johannes har sitt fotokunstprosjekt som han etter hvert blir mer opptatt av enn han er opptatt av Maria.

Maria blir tvunget til å ta noen vanskelige valg i livet, men hun har ikke kontroll på alt som skjer, så kanskje går livet i en helt annen retning likevel?

Denne boka er fullt og helt sett gjennom øynene til en tenåring og kanskje nettopp derfor  virker den litt famlende og usikker. Likevel likte jeg å lese den, og den var en interessant kontrast til "Kjærlighet i nødsfall".  Der var det storbylivet som dominerte, her er det livet på landsbygda.  Begge  bøkene beskriver et Øst Tyskland som er merket av sammenslåingen. 

Jeg ser frem til neste roman av Daniela Krien.

Tommi Kinnunen: Ingen anger

Tommi Kinnunen skriver sine romaner fra Nord-Finland. I denne romanen har han gått tilbake til 2. verdenskrig. Vi er på slutten av krigen. Finland tapte vinterkrigen mot Sovjet og måtte gi fra seg store landområder i øst. Når Tyskland invaderte Sovjet i operasjon Barbarossa juni 1941 angrep Finland også med støtte fra Nazi-Tyskland og gjenerobret de tapte områdene og mere til.  Finland var alliert med Tyskland frem til østfronten brøt sammen i 1944. Da sluttet Finland fred med Sovjet og den tyske hæren måtte trekke seg ut. En del av hæren trakk over til Norge. 

I boka møter vi en gruppe finske kvinner som fulgte de tyske styrkene på vandringen mot Norge. Tyskland har nå kapitulert. Kvinnene blir sendt tilbake til Finland etter de først har vært i fangeleir og blitt snauklipt fordi de ble ansett som "tyskertøser" og kollaboratører. 5 av disse kvinnene beslutter å vandre hjemover på egen hånd og vi følger deres vandring gjennom et utbrent og minelagt finsk Lappland til sine respektive hjemsteder.

Kvinnene har svært forskjellig bakgrunn og har hatt forskjellige motiver for å følge den tyske hæren. Ingen av dem er nazister, en kan heller si at de har stilt seg nokså likegyldige til bakgrunnen for krigen.  Men de har alle sammen støttet, arbeidet for eller samarbeidet med den tyske hæren, enten det er som sykepleiere, med seksuelle tjenester, som kontorister eller som kjærester.

De som har noen å komme tilbake til har ingen forventninger om å bli tatt imot med åpne armer. Kanskje klarer de å snakke seg bort fra det faktum at de fulgte tyskerne med vitende og vilje, kanskje ikke, men hvor ellers kan de gjøre av seg nå? 

Folk begynner smått om senn å vende tilbake til Lappland, til de nedbrente husene og gårdene.  De fleste har nok med seg sjøl og ser ikke etter hva som befinner seg under skautene de har knyttet rundt de snauklipte hodene sine. Noen steder finner de litt proviant, og ved et par anledninger møter de mennesker som deler av sine fattigslige matrasjoner med dem.  De fysiske strabasene, dårlige sko, dårlige klær, mangel på mat og hygiene er overveldende, jeg griper meg i å lure på om dette virkelig er troverdig, går det an å overleve en slik vandring?

Det er en eldre sykepleier blant dem. En er prostituert. En ung jente flyktet fra et traurig liv med en strengt religiøs far og mange småsøsken å ta seg av. Hovedpersonen, Irene, levde i et nokså uforløst ekteskap og tok imot en anledning som bød seg til et bedre liv med en tysk soldat som hun likte å være sammen med. De får kjennskap til hverandres historier i grove trekk, men det er på ingen måte noen dype og nære vennskapsforhold som oppstår på vandringen. Det er nærmest som de sløvt støtter seg på hverandre.

Det er noe i boka som minner om boka "Cold Mountain" der også hovedpersonen vandrer igjennom et utbrent og krigsherjet landskap, men han har i hvert fall et mål å se fram til.

Bokas tittel, "Ingen anger" er nokså treffende. Det er ingen av kvinnene som tenker igjennom sine veivalg. Det gjør dette til en nokså dyster bok, og jeg savner kanskje den spenningen som kunne ligget i at i alle fall noen av kvinnene hadde noen tanker om dette. Det blir veldig passivt, skam og fornedrelse og lidelse, hele veien.

Bokas styrke synes jeg likevel ligger i skildringen av vandringen gjennom dette utbrente landskapet, det er noe nesten suggererende over det.