Christoffer Carlsson: Brenn meg en sol

Etter en sterk anbefaling av Carlssons krimbøker er dette den andre jeg leser og jeg har fått tak i en tredje også- De er alle i den såkalte Hallandsuiten som foregår på den svenske landsbygden, litt sør for Gøteborg.

Vidar Jörgensson fra bok nr. 1 "Jærtegn" har en viktig rolle i denne boka, men dette er først og fremst Sven Jörgensson sin bok, Vidars far. Sven er politimann men lang erfaring, kone og ett barn og ganske dårlig helse. Det lokalte politikontoret blir oppringt av en mann som sier at han har voldtatt en kvinne og etterlatt henne i en bil nær Tiarp gård. Sven finner bilen med den døende kvinnen, han prøver å få liv i henne og kjører henne til akuttmotaket på sykehuset. Men kvinnen er død når de kommer frem. Dette skjer samme natt som mordet på Olof Palme.

Sven og noen få kollegaer etterforsker drapet, men det går tregt. Så forsvinner en annen ung kvinne og det er grunn til å tro at hun er tatt av den samme mannen som nå blir kalt "Tiarpmannen". Sven synker ned i et slags mørke når han prøver å finne det andre offeret. Det er få spor og presset fra publikum er stort. Det gjør ikke saken bedre at han får en anklage rettet mot seg fra foreldrene til det første offeret. 

En tredje voldtekt finner sted, men denne gangen blir den angrepne kvinnen reddet, likevel fører ikke dette med seg vesentlige nye spor og mordet forblir uløst. Men Sven klarer ikke å slippe saken og finner noen nye sammenhenger. Historien får en ny og uventet retning og Sven får en slags personlig oppreisning, i alle fall i egne øyne samtidig som hendelsene tynger ham.  Dette skjer kort tid før han dør.

Åtteogtyve år senere gjør Vidar en oppdagelse som resulterer i at han og andre får et mer nyansert syn på hans avdøde far. Vidar jobber ikke lenger i politiet, men han barndomsvenn Markus trekker ham inn i saken. Nå blir Tiarp-mordene sett på med nye øyne og det kommer flere overraskelser.

Det jeg liker best ved denne boken i likhet med "Jærtegn" er hvordan den beskriver hvordan en forbrytelse påvirker et helt samfunn. Mange blir direkte eller indirekte berørt - ofrenes nærmeste, politimannen som kom først til åstedet, etterforskerne som ofte neglisjerer familiene sine for å komme til bunns i saken, vitner, mistenkte, mistenktes familier, vanlige folk som frykter at de selv eller noen av de nærmeste kan bli neste offer.  Og Vidars far en et godt bekjentskap, full av feil og mangler men med en grunnleggende sans for rettferdighet og vilje til å gjenopprette urett. 

Sara Strömberg: Sot

Sara Strømberg skriver om den 60-årige journalisten Vera som jobber i Jämtlandsposten og har bodd i en leilighet i den nedlagte jernbanestasjonen i Ånn. Men nå har hun flyttet inn til Thomas. Disse to vennene gjennom mange år har omsider oppdaget at de egentlig elsker hverandre, noe leserne forsto for flere bøker siden. 

En død kvinne er oppdaget på hotel Copperhill i Åreder det pågår en konferanse i forretningsjus. Det kan se ut som om kvinnen har falt ned fra en svalgang inne i hotellet. Den døde er Ewa Åkerman, mote-ikon, gjenbruksentusiast og TV-kjendis. En ulykke? Selvmord? Eller ble hun dyttet? Vera er ikke etterforsker - uansett kan det ligge interessante historier for avisen bak dette dødsfallet.

Michael Nyman er en suksessrik psykiater som har mindre suksess i sitt eget liv. Hans kone har forlatt ham og han skjønner ikke egentlig hva som har skjedd. Men kanskje han trenger å koble ut fra hverdagen? Det er lenge siden han var på familiehytta, kanskje det trengs litt vedlikehold og rengjøring? Han fyller bilen med mat og verktøy og kjører av gårde. 

Så blir Vera oppringt av en kvinne hun intervjuet for mange år siden - båten til hyttenaboen hennes har eksplodert ute på vannet og det vil ta tid for redningsmannskap å nå dit - kan Vera komme? Og det tar Vera tjue minutter å kjøre dit. Hun finner Niklas Ljung i vannet, drar ham i land men han er allerede død.

Michael hører lyder fra uthuset og der finner han en kvinne som er ille tilredt. Michael tar seg av kvinnen som ikke vil til legebehandling og er lite villig til å fortelle noe om seg selv.

Disse tre historiene utvikler seg gjennom boka og Vera prøver å nøste i de trådene hun finner. Tidspunktet er etter Sveriges innmeldelse i Nato, vi er absolutt i tiden og til og med AI blir et nyttig hjelpemiddel til å finne de som ikke vil bli funnet. Det er vel ikke så uventet at det finnes en sammenheng.

Begynnelsen av boka var litt treg, men så fløy den av gårde og ble riktig så interessant. Dramatikk var det også men jeg har selv mest utbytte av spenningen rundt "mysteriet", hva var det egentlig så skjedde og hvorfor?

Denne synes jeg er Sara Strömbergs beste hittil, og et svært god kobling mellom lokalmiljø og storpolitikk. 

 

Järpen

Helle Helle: Hey Hafni

Hafni fra "Hafni forteller" reiser til Sør-England for å bo hos sin bror en stund. Broren er forlatt av sin samboer og er nokså nedfor. Hafni har lett bagasje, hun forlot jo sitt gamle familieliv i den forrige boka og tar livet som det kommer. Og slik går dagene i England også. Hun reiser litt rundt på egen hånd når livet med broren blir for stillestående og kommer borti mange forskjellige mennesker. En stund hjelper hun en mann hun har truffet med hans lille pensjonat. Hva lever hun av egentlig?

Jeg blir ikke klok på personen Hafni - får ikke tak på henne. Hun har hatt et nokså streit familieliv med mann og to barn som nå er voksne. Hun er lett naiv og har tillit til menneskene hun møter og det går stort sett bra. Men hva vil hun med livet sitt?

Jeg har lest mye av Helle Helle og det meste har jeg likt, men jeg begynner å få mindre og mindre tak på bøkene hennes, etter "De" som jeg synes var hennes beste. Nå er jeg rett og slett litt skuffet. Det beste jeg vil si om boka er at den gir et fint bilde på engelsk småbyliv - sett med øynene til en utlending på besøk. Men jeg synes ikke det er nok til å drive boka.

Eva Fretheim: Papirdukkene

Jeg har oppdaget Eva Fretheim! Dette er tredje roman i serien med Vigdis Malmström, jeg har lest den første også. Dette er bygdekrim på sitt ypperste!

Johannes Nore finner kunstneren Alva Olsen knivdrept i atelieret som hun leier hos ham. Alva flytte tilbake til bygda for to år siden og fikk leie atelieret med et lite krypinn som hun bor i for en billig penge. I atelieret står det et stort bilde som Alva er nesten ferdig med. Det er to unge jenter på bildet, en ligner Alva, den andre har ansiktet nesten utvisket.

Maleriet får en viktig rolle i etterforskningen som kommer til å berøre Alvas fortid, særlig ungdomstida da hun sang i kor og var en dominerende skikkelse i jentemiljøet. Dette er over tretti år siden og det blir en utfordrende jobb å finne tilbake til personer og hendelser som kan ha hatt noe å si for drapet. Og det er også andre mulige spor, Johannes har selv en interessant fortid. Alva har vært gift og det finnes en eksmann. Flere av jentene som Alva kjente bor fremdeles i bygda. En er prest, en annen sitter i rullestol etter en bilulykke der Alva også var med men ikke fikk noen skader.

Og Vigdis sliter med samarbeidet i teamet sitt. Hun blir selv svært opphengt i det store maleriet og får det bl.a. gjennomlyst for å finne underliggende lag. Men hun klarer ikke å overbevise sine medarbeidere om at dette kan være et viktig spor og det brygger opp til et uønsket konfliktnivå. Dette kommer samtidig med at Vigdis har utfordringer i sitt private liv med forholdet til den voksne sønnen og til sin eksmann.

Alva er en person som har en slags magnetisk utstråling, men hun har mørke sider som påvirker flere av sine bekjente og det er mange som kan ha hatt et motiv for å ta livet av henne. Det blir derfor mange spor å følge opp og den endelige løsningen kom overraskende på meg men var troverdig nok.

Gode miljø- og personskildringer, en interessant intrige og en etterforsker som jeg får sympati for men som er et helt menneske med sine feil og mangler. Jeg gleder meg til de to andre bøkene i serien!

Christoffer Carlsson: Jærtegn

Jeg fikk anbefalt denne  svenske forfatteren av krimforfatteren fra Jæren, Kaja Nygård på en bokprat, han var helt ny for meg. Denne romanen handler fra småbyen Marbäck i Vestre Götaland. (Byen finnes!) og handlingen foregår i to tidsepoker. En av hovedpersonene er Vidar Jörgensson som er en ung politimann i 1994. Den andre er åtteåringen Isak Nyquist som har mor og far og den greie onkelen Edvard som han er svært glad i. 

Der bryter ut en brann i en villa. Den unge Louisa blir funnet død, og det viser seg at hun ble drept før brannen brøt ut. Louisas kjæreste var Isaks onkel Edvard og Edvard blir funnet i skogen, dekket av blod. Edvard blir dømt for drapet men hevder at han er uskyldig. Mordet blir et stort slag for bygda, og ikke minst for familien til den dømte.

9 år etterpå. Vidar er nå førstebetjent. Han oppdager noen uregelmessigheter i den gamle etterforskningen. Han gjør en del undersøkelser og tar kontakt med Isak som nå er sytten år. Isak er en gutt som sliter med forskjellige problemer. Han er fremdeles svært påvirket av drapet på Louisa og har forestillinger om at det er voldstendenser i familien hans som går i arv.   

Vidar kommer ikke til bunns i saken og det blir heller ikke akseptert av hans overordnede at han jobber med den. Dette fører til at han forlater politiet.

Så kommer orkanen Gudrun. Trær blir revet opp med roten, en hel skog er ødelagt og uthus og mindre bygninger velter. Nye bevis dukker opp og dramatiske ting skjer.

Bygdedyret spiller en viktig rolle i denne romanen. Stigmatiseringen av en hel familie etablerte sannheter blir urokkelige. Fine personskildringer hele veien og en svært troverdig intrige gjør dette til en svært god kriminalroman. Jeg må lese mer av Christoffer Carlsson!

Vigdis Hjorth: Det gode mennesket i Sandvika

Når jeg leste anmeldelser av denne romanen fikk jeg inntrykk av at alkohol og misbruk sto svært sentralt. Da vi bestemte oss for å lese den i litteraturgruppa var jeg derfor litt lunken til den. Men jeg tok feil!

Det er mye seig og tungt drikking i den brune puben i Sandvika der det meste av handlingen foregår. Men alkoholen fungerer mest som en ytre ramme for fortellingen. Hovedpersonen, en forfatter med noen trekk av Vigdis Hjort selv har oppdaget at puben er et godt sted for henne å skrive, helst i en krok for seg selv med lite forstyrrelser. Noen ganger har hun hunden med. Og ja, det går med en del øl, både for henne og for en god del av det faste inventaret. 

En av de faste er en kvinne, kanskje i 40-årene som hun tenker på som "den enfoldige". Hun har bl.a. for vane å følge med på lottotrekningene om lørdagene med noen kuponger foran seg.  En dag når forfatteren ikke finner kortet sitt tilbyr kvinnen å spandere en øl - hun har nettopp vunnet en tusenlapp på et flaxlodd og vil slett ikke ha penger igjen neste gang.  

Forfatteren blir gradvis nokså opphengt i denne kvinnen som heter Ada. Ada har hatt et tøft liv, er uføretrygdet, har en liten leilighet og hennes sosiale liv består stort sett av puben i Sandvika. Men forfatteren registrerer etter hvert at hun har et åpent blikk for andre menneskers problemer, hun kan roe ned andre stamgjester når de blir krakilske og hun er glad i hunder. De to oppretter langsomt en slags distansert relasjon.

Men en dag skjer det noe som setter hele Adas tilværelse opp/ned og også får stor påvirkning på forfatterens forhold til henne. Jeg skal ikke gå innpå hva eller hvordan. Men hendelsesforløpet og hvilke refleksjoner forfatteren/Vigdis Hjorth gjør er det som løfter opp boka til de store høyder. Det var i alle fall sånn det virket på meg.

Vigdis Hjorth kjenner sin Bertolt Brecht og det er tydelig å se at hun har vært inspirert av hans skuespill "Det gode mennesket fra Sezuan" som jeg en gang har sett på teateret. Men dette er likevel et helt selvstendig verk med egne tanker om godhet og godhetens vilkår og begrensninger, for ikke å snakke om i hvilken grad vi har ansvar for  våre medmennesker.

Boka er vel nærmere en kortroman (eller langnovelle) enn en roman, ikke for at det gjør den noe dårligere, tvert imot. Det begynte som en småpussig beskrivelse av det litt forsofne livet på en brun pub på godt og vondt og så ble jeg blåst helt av banen!

Inger Bråtvedt: Vassarv

Den ytre handlingen i denne romanen: En mor kjører med den lille datteren sin fra hovedstaden over fjellet til den vestlandsbygda hun kommer fra. Der oppholder de seg hos familien hennes en stund og så kjører de tilbake. Kan det bli roman av noe sånt?

Det kan det. Fortellingen snirkler seg frem og tilbake mellom mor og datter, observasjoner på veien, lengselen tilbake til hjemstedet, minner om hjemstedet slik det var, kan en reise tilbake i tiden også tro? Inger Bråtvedt skriver like vakkert om dagliglivet i Oslo som om den storslåtte naturen der hun vokste opp, for ikke å snakke om alle tankene og assosiasjonene som dukker opp om livet i sin storhet og de små hverdagslige ting.

Og så er det jo mye vann, i navnet på blomsten i tittelen, i elvene de krysser på sin vei, i fjorden og i kraftstasjonene som danner mye av levegrunnlaget for hjemstedet.

I begynnelsen ventet jeg nok litt på at det skulle skje noe spesielt, et slags dreiepunkt i boka men etter hvert ble jeg bare drevet med i forfatterens tankespinn og hadde det fint så lenge jeg leste.