mandag 3. mai 2021

Jackie Baldwin: Avenge the dead


Tredje bok jeg leser med skotske Frank Farrell i hovedrollen, tidligere katolsk prest, nå politietterforsker. Han har flyttet fra hjembyen Dumfries til storbyen Glasgow, men blir sendt til Dumfries for å etterforske et mord i hjembyen, sammen med kollega Mhairi McLeod. 

Boka starter med en prolog 10 år før handlingen tar til. En ung kvinne, jurist? blir etter en fuktig aften med et påfølgende eventyr brutal angrepet, slått ned og sperret inne i en brennende hytte. 

I nåtid blir konen til en forsvarsadvokat funnet myrdet. det blir ikke det eneste drapet. Så viser det seg at flere jurister som er innblandet i saken var sammen med Colette på et jobbsamling den gangen hun døde i ildhavet. Den gangen ble det antatt at det var et ulykkestilfelle, nå blir også den gamle saken åpnet.

Far til den myrdede advokatfruen er en lokal forretningsmann som alle tror har forbindelser i  mafiaen. Hushjelpen til den avdøde er litt for interessert i enkemannen. En unggutt blir drept, det virker som han har vært presset inn i langervirksomhet. Det foregår også noe muffens i advokatmiljøet i byen, kvinner har blitt utsatt for neddoping, filming i ubehagelige situasjoner. Kort sagt - det er mange tråder å følge.  

Franks ungdomskjæreste Laura som er gift med Franks tidligere overordnede som liggere i koma har slått seg sammen med Franks rival i Dumfries-politiet. Mhairi McLeod er stadig uheldig med kjærlighetslivet sitt. Begge to er merket av drapet på en av kollegaene deres (i forrige bok) men livet må gå videre. Frank har også noe uoppgjort med kirken, har aldri stengt døren helt til sin fortid som prest.

Jeg synes det ble en spennende og god krim av dette her - hele tiden med Frank Farrell i sentrum. Det er mange spor og etterforskningen bølger frem og tilbake til det gradvis kommer frem et mønster, men sidesporene blir likevel ikke hengene løst i luften og oppklaringen er troverdig nok. Jeg liker også når kriminalromaner bringer meg nærmere nye steder og  miljøer slik denne gjør.

Det blir ingen retur til presteyrket på Frank Farrell så det kan komme flere bøker etter denne.

Hilary Mantel: Speilet og lyset

Jeg har levd sammen med Thomas Cromwell i noen uker. Den tredje av Hilary Mantels bøker om Cromwell var også den lengste, 800 sider, så det tok litt tid å komme gjennom den. Akkurat lettlest var den ikke, i likhet med de to første bøkene. Det skyldes først og fremst det enorme persongalleriet hvor de fleste heldigvis er presentert foran i boka. Men likevel er det ikke lett å huske hvem som er i familie med hvem, hvem som er papist (=katolikk eller pavetro), hvem som er kjetter, hvem som er Cromwells venn eller fiende (noen ganger vet de det ikke heller selv), særlig når de både har vanlig navn og slektsnavn som jeg ellers forbinder med distrikter i Storbritannia (som f.eks. Norfolk, Suffolk, Surrey, Richmond osv.

Thomas Cromwell var sønn av en smed (muligens med en løs forbindelse til noen finere familier). Han rømte tidlig fra sin brutale far, streifet omkring i Europa, levde lenge i Italia, lærte mange språk, ble skikkelig boklærd og drev antagelig også med ymse lyssky aktiviteter. Han kom etter hvert i tjeneste hos kardinal Wolsley som fikk ham tilbake til England. Wolsley ble han mentor og nærmest en farsfigur. 

I den første boka er  Wolsley allerede gammel. Han faller i unåde hos Henrik VIII når han ikke klarer å oppløse ekteskapet med Henriks første kone, spanske Katarina av Aragon. Han slipper unna skafottet da han dør på vei til fengslet. Men Cromwell har fått innpass hos kongen og unngår å bli dradd med i dragsuget. 

Den andre boka handler mest om Anna Boleyns vekst og fall. Cromwell er en av dem som hjelper Henrik med å få henne på tronen så Henrik kan få en mannlig arving for å sikre kongedømmet. Men Anne Boleyn får først en datter, hun er dessuten svært egenrådig og ambisiøs og har antagelig litt for mange elskere. Cromwell ser katastrofen komme og regisserer Henriks neste ekteskap med den mer stillfarne Jane Seymour, og kongen beiler til Jane mens ekteskapet med Anne holder på å falle i grus. Anne blir dømt til døden, anklaget for høyforræderi sammen med noen av de unge mennene hun omgås med. De unge mennene er tilfeldigvis de samme som var med på å dra Wolsley ned i sølen, og på den måten får Cromwell sin hevn. Han har nå steget i gradene hos Henrik og har tittelen lordseglbevarer, blir adlet som jarl og er en av de mektigste mennene i England.

Denne boka begynner der den forrige slapp, på skafottet etter avrettelsen av Anne Boleyn. Vi møter Cromwell på høyden av sin makt. Han har fingrene i det meste av Englands politikk. Han overtaler den pavetro Maria, datter av Katarina Aragon, til å sverge lydighet til sin far og dermed anerkjenne at morens ekteskap var ugyldig for å unngå å bli henrettet. Han står i spissen for beslaglegning av klostrene - store eiendommer tilfaller kongehuset, noen får han til dels selv, andre blir gitt til mektige menn i adelen for å sikre støtte til kongen (og indirekte ham selv). Han prøver å få kontroll men kongens verste interne fiende, Pole-familien som også hevder de har krav på tronen, men Cromwell klarer aldri å få has på dem.

Det tar mange lange måneder før Jane Seymour blir gravid. Så får hun er frisk gutt, Edward som er Henriks lenge etterlengtede tronarving og som er svært viktig for å befeste kongedømmet. Helst skulle han ha hatt flere sønner. Men Jane dør kort tid etter fødselen. Nå er en av Cromwells viktigste oppgaver å finne en ny dronning til Henrik som er en mektig konge men ikke lenger en ung og kjekk mann. Det meste er politikk - en kandidat er lovet bort til kongen av Skotland, den danske Kristina er aktuell, men står antagelig keiseren for nær. Valget faller på Anna av Kleve, søster til en tysk fyrste. Cromwell tror det vil være en nyttig allianse, kongen er begeistret og ekteskapsavtale blir inngått.

Ekteskapet med Anna blir en katastrofe, Henrik tåler henne ikke og det går ikke lang tid før Cromwell blir bedt om å finne ut hvordan han kan få det annullert. Samtidig gir kongen Cromwell en barontittel. Den var det ikke mye hjelp i, kongens misnøye med sin brud var kanskje nok til at noen av Cromwell sine fiender fikk inn en kile mellom Henrik og Cromwell. Og da skulle det ikke mye til før de fikk kokt sammen et brygg av til dels svært irrelevante og inkonsistente beskyldninger. Cromwell ble fengslet, avhørt og dømt til døden. Fallet fra han var på topp til han ble halshugget tok noen få uker. Henrik skal visstnok ha angret seg noen uker etter henrettelsen.

I denne boka kom jeg ennå tettere innpå Cromwell enn i de foregående. Det er flere tilbakeblikk på hans oppvekst og hans reiser på kontinentet som ungdom som gir et større perspektiv på historien hans. Jeg ser han som et maktmenneske som ikke skyr noe for å oppnå sine mål, som først og fremst var et sterkt, velstående og fredelig England. Han var fullstendig lojal til Henrik, selv om han så kongens svakheter, hans ustabilitet, forfengelighet og overfladiskhet.  Hans makt var bygget på kunnskap mer enn på terror, blant annet gjorde han et utrettelig arbeid med å samle informasjon fra alle informanter på strategiske steder i England og på kontinentet. 

Cromwell var omsorgsfull mot sine nærmeste, men han gikk ikke av veien for vold og grusomheter - når han så det som nødvendig.  Fiendene prøvde han å nøytralisere, men han kunne også intrigere slik at de ble sendt til galgen.  Og han hadde mange fiender, først og fremst fra adelen, det var mange som ikke tålte at en mann som ikke kom fra adelen fikk så stor innflytelse.

Når Cromwell oppløser klostrene blir en del av humbugen i pavekirken avslørt, helgenrelikvier av ymse slag, de mest fantasifulle historier har vært brukt til å få uvitende folk til å tro at en liten beinsplint hadde undergjørende kraft. Gjennom slik nesegrus tro fikk pavekirken solgt avlatsbrev og bygde opp store rikdommer. Men jeg ser ironien i at disse rikdommene nå så lett kunne innlemmes i kongens eiendommer. Er kongemakt bedre enn pavemakt? 

Det er en skjebnens ironi at Henrik etter sin død ble etterfulgt av tre kvinner, Maria (den blodige), Jane Grey og så den meste bemerkelsesverdige av dem, Anne Boleyns datter Elizabeth I. 

Litt artig er det å møte maleren Hans Holbein d.y i boka. Det er vel hans bilder av både Henrik VIII og Thomas Cromwell som er mitt visuelle møte med disse personene, kjent fra bl.a. historiebøkene mine. Han malte både Henrik og Anna av Kleve som et ledd i ekteskapsforhandlingene for at de skulle få en ide om hvordan den andre parten så ut.

Jeg har levd meg så sterkt inn i denne boka at jeg ble litt glad i Thomas Cromwell tross alt, og boka etterlater et slags tomrom i meg. 

torsdag 29. april 2021

Janis Jonevs: Fordømte 94

Jeg fant denne boken i bokbyen Tvedestrand - en by jeg vil anbefale alle bokelskere å besøke! Dette er en latvisk roman. På omslaget ble den omtalt som Latvias svar på Lars Saabye Christensens "Beatles". Det hørtes jo interessant ut, så den fikk bli med hjem.

Det er lett å se parallellene til "Beatles". Dette er en oppvekstroman men noen unggutters lidenskap for Black Metal-musikk, bare noen få år etter Berlinmurens fall og de baltiske landenes nyvunne selvstendighet. Jeg er litt usikker på alderen, men de er kanskje i 15-16 årsalderen. De elsker alt som har med Heavy Metal, all symbolikken om død og mørke og uhygge går rett hjem, gjerne med øl, en halvflaske sprit og kanskje en rullings med noge attåt. Men egentlig er de ganske så snille og uskyldige gutter på bunnen. Sex kan de gjerne snakke brautende om, men når alt kommer til alt er de nokså famlende og usikre når det gjelder det annet kjønn.

Til tider var dette en fornøyelig bok å lese, men den gikk ikke helt hjem hos meg, kanskje først of fremst fordi Black Metal er en helt fremmed verden for meg, jeg har ingen forståelse for musikkstilen eller alt stæsjet rundt det, og jeg mangler også alle referanserammer som kunne hjulpet på lesingen.

Likevel var dette et artig møte med latvisk ungdomsliv på nittitallet. Bøka er gitt ut av Bokbyen forlag, jeg visste ikke at de hadde noe sånt, et ypperlig initiativ.

torsdag 8. april 2021

Ingebjørg Berg Holm:Rasende binne

Forfatteren har jeg ikke hørt om, men tittelen på denne krim'en (eller thriller) var jo ganske kul, deler av den skulle foregå på Svalbard og det lille jeg fant av omtaler var på plussiden, så da lånte jeg den som ebok.

På de første sidene ligger det en død person nedfrosset et sted på Svalbard. Så flytter vi oss til Bergen. Isbreforskerne Nina og Njål har vært samboere. De er kollegaer, han var hennes lektor og mentor og en del eldre enn henne. Njål forlot sin kone, presten Sol, for å være sammen med Nina. En av grunnene var at Sol ikke kunne få barn og Njål vil for all del ha et barn. Njål er også fascinert av Ninas lubne kropp som svarer til hans idealbilde av kvinnen.

Og Njål gjorde Nina gravid, mot hennes vilje. Datteren Lotta er et par år når boka starter. Da har Njål og Nina allerede gått fra hverandre. Nina fikk en fødselsdepresjon og Lotta bor mest hos Njål men også mye hos Nina.

Njål er en virkelig macho-mann, driver med testosteron-pregede aktiviteter som padling, overnatting ute, leve som vikinger. Samtidig er han slett ikke tøffest når det gjelder og er bl.a. redd for hunder. Njål er en engasjert pappa for Lotta, men jeg aner at hans pappaengasjement er mer drevet at fascinasjon for urmennesket og seg selv som urpappaen enn av et dypt engasjement for datterens egenverdi. Jeg ser Njål som en svært manipulerende person. 

Nina er en engasjert forsker og fagperson. Hun er også svært glad i Lotta, men hun utviser likevel lite empati for datteren og reagerer noen ganger merkelig når Lotta er frustrert og når Lotta skriker, det grenser nesten til neglisjering. På meg virker det som om Nina har autistiske trekk.

Så er det Sol som lider under sin barnløshet og av at Njål forlot henne.

Nina og Njål ønsker begge å følge forskningsprosjektet sitt til Svalbard. Vi aner at det er Nina som er den mest engasjerte forskeren, mens Njål flyter endel på sin senioritet. Den forestående ekskursjonen driver mye av handlingen i boka, det dreier seg om en kombinasjon av foreldreretten til Lotta og muligheten til å arbeide på Svalbard.

Njål søker tilbake til Sol. Nå har han jo allerede et barn, så det er ikke så farlig med Sols infertilitet lenger. Sol blir glad i Lotta og ser seg gjerne i rollen som reservemamma, kanskje senere adoptivmor hvis Nina blir vurdert uskikket som mor. Nina opplever nå Sol som en trussel. 

Så blir Sol gravid - mot alle odds. Men hun er ikke ung lenger, og det viser seg at fosteret har Downs syndrom. Det passer ikke Njål - det kan svekke hans posisjon i kampen om Lotta og jeg aner også at det ikke passer inn i hans selvbilde som den sterke og rene urmannen. Njål forlater Sol og overtaler Nina til å prøve å være sammen igjen, så kan de begge forske på Svalbard og ta med seg Lotta. Motvillig lar Nina seg overtale og den vesle familien reiser til Svalbard. Og på Svalbard får vi også den dramatiske slutten.

Og mot sluttet ble dette også riktig spennende, selv om det aldri ble helt klart for meg hva som egentlig skjedde, utover at jeg forsto hvem som var det frosne liket i snøen. Resten av boka blir opptakten til det som skal skje. "Kammerspill" synes jeg er en ganske treffende beskrivelse på spenningsrommet mellom hovedpersonene. 

Nina er på en måte hovedpersonen i boka. Jeg får litt sympati med henne, hun virker som en som er omgitt av et hardt skall men som har stort behov for omsorg. Dessverre er ikke Njål den som kan gi henne det, han er altfor selvopptatt. Men ingen av dem er helt gode i foreldrerollen, de har rett og slett ikke Lottas ve og vel som første prioritet. Sol kommer  inn fra sidelinjen og spiller de to andre opp mot hverandre. Jeg synes dette dramaet er ganske godt beskrevet, men jeg klarer ikke å bli helt engasjert i personene.

 

torsdag 18. mars 2021

Colum McCann: Let the great world spin

Jeg har blitt mer og mer begeistret for bøkene jeg har lest av Colum McCann. Denne kom ut i 2009 og vant "National Book Award i USA og International Dublin Literery Award i 2011. Den er dessverre ikke oversatt til norsk.

Dette er en bok om livet i New York, sentrert rundt en faktisk hendelse som forfatteren dikter fritt omkring: 7. august 1974 gjør linedanseren Philipe Petit et stunt mellom de to tårnene i New York, de samme tårnene som ikke finnes lenger. Tusenvis av byens innbyggere blir stående målløse å se på den elegante og livsfarlige oppvisningen. Etterpå blir han tatt hånd om av politiet.

Boken er fortalt i enkeltstående historier som alle har forbindelser til hverandre og som tilslutt setter det sammen til en helhet. Vi møter først Cieran Corrigan som sammen med sin bror har en vanskelig oppvekst med en brutal far. Broren blir religiøs og går inn i en katolsk munkeorden som jobber ute blant fattigfolk og han havner i New York. Etter noen år finner Cieran ham i Bronx i en leilighet i en falleferdig leiegård i et strøk preget av stoffmisbruk og prostitusjon. Corrie, om han blir kalt, er blitt et samlingspunkt for de prostituerte jentene som får låne toalettet og drikke litt te mellom slagene. Cieran er sjokkert over omgivelsene men blir likevel boende en stund. Han blir mer og mer bekymret for sin bror som han betrakter som dumsnill. Han mistenker at han bruker heroin, men det viser seg at Corrie har en alvorlig sykdom. Men det store i Corries liv er ikke sykdommen, det er hans kjærlighet til sykepleieren Adelita, en kjærlighet som strider mot hans løfter om sølibat.

Like etter linedanserstuntet er Corrie i retten sammen med den prostituerte Tilia og datteren hennes Jazzlyn som selv er mor til to småjenter. Samme dag kommer også linedanseren for retten. Linedanseren går fri, men Tilia blir dømt til 8 måneders fengsel for å ha ranet en kunde og Corrie kjører Jazzlyn hjem.  Bilen blir påkjørt bakfra, bilen kommer i spinn tvers over motorveien og krasjer. Jazzlyn blir drept på stedet og Corrie dør på sykehuset.

Claire er ektefellen til den suksessfulle dommeren Solomon som er arving til en formue og bor i en toppleilighet i et av New Yorks fasjonable strøk. Hun elsker sin mann, men det hjelper henne ikke over tapet av den strålende intelligente sønnen Joshua som ble drept av en bombe i Vietnam. Hun fant en avisannonse for en gruppe mødre av falne Vietnamsoldater og ble med i gruppen som samles hos henne. 

Tilia forteller sin historie fra fengselet, om hvordan hun begynte på trekke på gaten, om det tøffe livet på gaten, hvordan hun sverget på at hennes vakre datter aldri skulle gå den veien, om hennes bekymring for hvordan det skal gå med de små døtrene til Jazzlyn, det er hennes høyeste ønske å se dem før hun dør, for hun har tenkt å dø.

Lara og ektemannen Blaine har flust med penger og er mer opptatt av kokain og festing enn av kunsten sin. På vei til en hytte de har leid ute i naturen lenger nord kjører Blaine i en bil som går i spinn og krasjer. Lara ser liket at den unge Jazzlyn og det sjokkerer henne dypt, Blaine er mer opptatt av skadene på egen bil og å komme vekk så fort som mulig så ingen kan beskylde dem for noe. Men Lara kan ikke glemme ulykken, kommer til Jazzlyns begravelse og blir kjent med Cieran.

Gloria er med i samme gruppe som Claire. Hun er ensom, fraskilt og har mistet tre sønner i Vietnam men holder hodet over vannet. Hun bor i samme kompleks som Corrie, Tilia og Jazzlyn. Etter sammenkomsten hos Claire får de to kvinnene god kontakt etter en ubehagelig hendelse. På veien hjem ser Gloria at sosialarbeidere henter Jazzlyns to jenter. Hun melder seg som nær venn av familien og får ansvaret for jentene.

Det er flere stemmer også, noen blir litt mer perifere, som en unggutt som er lidenskapelig opptatt av å fotografere tagging på utilgjengelige steder, særlig på subway'en og en gruppe programmerere som driver med "telefonhacking" på si. Det siste er litt morsomt å lese om - vi er i 1974, lenge før PC'en og mobiltelefoner og Internet.

Den siste historien foregår i nåtiden, dvs. i 2006. Vi følger Jaslyn, en av Jazzlyns to døtre, på vei til New York for å besøke Claire som er sengeliggende etter et slag og sannsynligvis ikke har lenge igjen. Noen (men ikke alle) tråder blir samlet. Gloria er død. Omsorgen for de to jentene har gitt henne et godt liv. De har hatt en trygg og god oppvekst selv om det er tøft å vite at mor og mormor trakk på gatene. Claire og Gloria holdt kontakten og Claire har betraktet de to jentene nærmest som nieser. Lara og Cieran er i Irland og har det greit. Det er ingen "happy ending" akkurat, men livet går videre og kjærligheten finnes.

Jeg var litt skuffet over boka i begynnelsen. Jeg ble ikke så engasjert av søppelet og de frekke gateprostituerte i Bronx og de neste historiene ble stående litt hver for seg. Men etter hvert syntes jeg fortellingene vevde seg mer og mer inn i hverandre, og til slutt framsto dette som en helthetlig roman, som en av de bedre jeg har lest.  Jeg oppdaget at jeg ble mer og mer engasjert i personene , også de som jeg hadde lest om tidligere når jeg så dem fra andre vinkler. Men ett kort kapittel måtte jeg hoppe over, det som beskriver linedanserens bevegelser oppe i lufta. Jeg har litt høydeskrekk og det ble i meste laget for meg!

Edna O'Brien: Girl

Edna O'Brien er først og fremst kjent for sin debutroman "Country Girls" , norsk oversettelse "Irsk blod" fra 1960 som handlet om oppveksten til irske jenter på landsbygda. Så fulgte to oppfølgere. Trilogien ble bannlyst i det strengt puritanske Irland på grunn av de nokså direkte og åpne beskrivelsene av unge jenters drifter og sexliv, uten at det på noen måte finnes noe pornografisk eller utfordrede språk i dem. Noen år senere flyttet O'Brien til London der hun har bodd siden. Hun har skrevet mange bøker siden, ofte står kvinner i sentrum og nå, i en alder av 89 (!) har hun gitt ut denne romanen om bortførelsen av unge skolejenter i Nigeria (løselig basert på Boko Haram).

Jeg har lest "Country Girls"-trilogien og Edna O'Briens forrige roman "The Little Red Chairs" fra 2015 og likte dem så godt at jeg måtte lese denne også og så dukket den opp på et av mine lokale bibliotek.

Boka blir fortalt gjennom Maryam, en jente så vidt i puberteten, og i første halvdel forteller hun den grusomme historien om da væpnede menn bryter seg inn på pensjonatskolen og tar dem med til en leir i jungelen. Der blir de stuet sammen, tvunget til å kle seg i blå, heldekkende klær og utsatt for grusomme voldtekter av noen som kaller seg ekte muslimer. 

Livet blir litt bedre når Maryam blir tvunget til å gifte seg, ektemannen er ikke så brutal og hun er beskyttet mot tilfeldige voldtekter fra andre menn. Hun blir gravid og føder en liten jente som hun kaller Babby. Men ektemannen er selv i en nokså utsatt posisjon og hvis hun  lir alene igjen er hun i livsfare. Under et raid fra militæret klarer Maryam å flykte sammen med venninnen Buki. De vandrer gjennom jungelen, mister retningen, lever av planter de finner langs veien og finner til slutt en forlatt hytte der de slår seg ned og prøver å livnære seg og babyen på en eller annen måte. Men så dør Buki av et slangebitt og Maryam er alene med Babby og er døden nær. 

Hun blir funnet av kvinner fra en nomadestamme og tatt med til leiren deres der de får mat og trygghet for en stund, men det er farlig for nomadene å ha henne der så de bringer henne til slutt til en militærleir. Der blir hun møtt med mistenksomhet, er hun terrorist? Selvmordsbomber? Etter ganske fornedrende undersøkelser blir hun likevel ansett som ufarlig og brakt til byen. Hun får hjelp av leger og psykolog og kommer sånn noenlunde til hektene og dcet blir sent bud etter familien hennes. Moren kommer og det viser seg at både faren og broren Yusuf som hun hadde et nært forhold til er døde. Det er stor avstand mellom mor og datter når de møtes.

Det blir ikke snakk om å returnere til kjente og kjære omgivelser med moren som støtte og kjærlig bestemor. Onkelen bor hos dem og han ser på Maryam som en ødelagt kvinne og en skam for familien. Babby blir tatt fra henne og hun frykter for datterens liv. De brutale hendelsene hun er offer for blir møtt med fordommer og overtro, datteren, den vesle babyen har "ondt blod" og utgjør en trussel for familien, Maryam er en "bush wife". Folk i landsbyene lever i redsel for terroristene. Hun flykter igjen, ender opp i et katolsk nonnekloster der hun får bo en tid og får til slutt et tilbud om å jobbe på en skole og vi ser et ørlite håp for fremtiden.

Den første halvdelen av boka blir fortalt nokså direkte, "slik var det", vi får høre alt som skjer, også det mest brutale, men følelsene, redslene snakkes det ikke noe særlig om, unntatt i beskrivelser av drømmer som Maryam har. Det er så brutalt at det er vondt å lese, samtidig opplever jeg det nesten som litt distansert. For meg går boka først helt under huden når Maryam er tilbake til sivilisasjonen, til det hun trodde var tryggheten. Hun opplever at hun ikke bare er utsatt for et grusomt attentat men at attentatet har merket henne, ødelagt henne for resten av livet, at hjemmet hennes ikke lenger er trygt - ei jente i 14-15-årsalderen, det var opprørende å lese. Bortførelsene av skolejentene i Nigeria har mye større ringvirkninger i samfunnet enn det som rammer ofrene direkte, og dette synes jeg Edna O'Brien får frem i romanen.

Hele boka er fortalt gjennom Maryam, men den er også ispedd forskjellige beretninger fra folk som bun møter på veien. Det er med på å gi boka et enda videre perspektiv. I et etterord forteller forfatteren litt om reisene hennes til Nigeria for å gjøre research til boka, og det var greit å få vite at hun intervjuet mange jenter som hadde vært fanget av Boko Haram, flere av dem med barn. 

Jeg var ikke begeistret for coveret, det hadde ikke fått meg interessert i boka hvis ikke jeg hadde visst om den på forhånd. Her burde forlaget skjerpe seg!

Hvorfor kommer ikke denne boka ut på norsk?


tirsdag 9. mars 2021

Lars Mytting: Hekneveven

Jeg har lest "Svøm med dem som drukner" og "Søsterklokkene" og hadde stor glede av begge, hver på sin måte. Denne er jo en fortsettelse av "Søsterklokkene", men jeg ser også spor etter "Svøm med dem som drukner" når han skriver detaljert om våpen og når han skriver om Skottland.

Vi starter i 1903 og ender i 1919. Kai Schweigaard er fremdeles sokneprest på Butangen. Jehans er den av Astrid Heknes tvillingsønner som overlevde. Vi følger Jehans og hans tilkommende Kristine gjennom jakt og fiske, rydning av tomt, arbeid og slit, kjærlighet og konflikter. Jehans er like stridig som hans mor Astrid var det, og Kristine er heller ikke tapt bak en vogn.

Skotten Victor Harrison som Jehans blir kjent med på flere av sine jaktturer får en svært viktig plass i boka. Opptakten til møtet er en jakthistorie som bringer oss rett inn i Jehans strev etter å få tak i en skikkelig Krag-gevær.

Lars Mytting skriver om store endringer i samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet, han skriver om livet i Gudbrandsdalen i gammel og nyere tid og han skriver om tro, folketro og overtro. Noen gjenstander blir stående som viktige symboler. Krag-geværet til Jehans er et av dem, det står for meg som et symbol for Jehans manndom og han overmot.  Putene som presten finner i en gammel kiste, vevet av søstrene Halfrid og Gunhild er et annet. De peker frem mot selve hekneveven med all sin folkekunst og sin overtro. Det lille elektrisitetsverket som Jehans bygger i den strie elven som renner gjennom den steinete fjellgården hans er også viktig. Det gir strøm til de første glødelampene på Butangen og symboliserer på en måte hele fremtida til Jehans og Kristine.

Presten Kai Schweigaard er  med, fra første til siste side. Hans blir nesten besatt av jakten på hekneveven, et vevstykke som ble laget av søstrene Halfrid og Gunhild på 1600-tallet som skulle ha undergjørende kraft. 

Verdenskrigen blir nokså fjern for folket på Butangen, men desto nærmere for Victor Harrison. Han har blitt tent på flyging, har kjøpt et lite fly og med den erfaringen blir han pilot og reiser på utallige tokt over Tyskland. Men før krigen blir han kjent med den norske stavkirken i Dresden og den spesielle klokken som henger der og som så tydelig savner sin søsterklokke som ligger i Løsnevannet i Gudbrandsdalen.

Om ikke Butangen hadde verdenskrigen nært innpå seg får bygda i alle fall nok kjennskap til spanskesyken som vi møter på de siste sidene i boka og som tar sine ofre.

Dette var en bok som var god å lese. Lars Mytting skriver i en god gammel fortellertradisjon. Han har lagt litt forskjellige synsvinkler inn i boka, Jehans og Kristine, Kai Schweigaard og Victor som er på forskjellige steder og opplever forskjellige ting. Med det klarer han å lage en del cliffhangere, og boka kunne i en annen tid sikkert ha vært brukt som føljetong slik som flere av Dickens sine bøker ble gjort kjent. Boka inneholder noen overnaturlige hendelser og det synes jeg var helt i orden. Jeg synes også det er mye fint å lese om livet på Gudbrandsdalsgårdene på den tiden. Likevel synes jeg nok at boka var i overkant lang. Kanskje forfatteren gapte over litt for mye?

Jeg savner også litt mer om hvordan Victor ble den han ble. Jeg behøver ikke ha alle detaljer, men noe til å bygge bro over det usannsynlige hadde vært greit. Men kanskje det kommer i neste bok?