Eva Fretheim: Dronningland

Eva Fretheim sin siste kriminalroman har fått lovord hos mange anmeldere. Jeg hadde ikke hørt om henne før og hennes første bok i Vigdis Malmstrømserien var ledig på nettbiblioteket. 

En bil har kjørt ned en skrent og inn i en fjellvegg og sjåføren, en ung kvinne er død, May-Britt Lange. Visse forhold gjør at mistanken om drap oppstår - mangel på bremsespor, forholdsvis små skader på bilen og det at kvinnens håndveske ligger i baksetet - har hun hatt en passasjer? Og når skadene hennes blir undersøkt ser det ut som om hun var død før utforkjøringen.

Sentral i boka og i etterforskningen blir gården til Johnny og Jarle Svartskog - May-Britt hadde hatt et forhold til Jarle for en tid siden. På gården bor også Unn Hansen. Hun har flyttet inn på gården som en slags ubetalt hushjelp/leieboer - har hun eller har hun hatt et forhold til Johnny? Hun driver også som birøkter i skogen. Unn får en tydelig stemme i boka - eller er den egentlig så tydelig?

To år tidligere forsvant en annen ung jente sporløst fra bygda - Iris Bjerkan. Dette skjedde samtidig som en tragisk drukningsulykke. Et skogstjern like ved Svartskoggården blir undersøkt og der finner politiet liket av en ung kvinne som viser seg å være Iris. Kan det være en sammenheng mellom disse drapene? 

Der lille etterforskningsteamet sirkler rundt Svartskogbrødrene, men det viser seg at det også er andre personer med relasjoner til både Iris og May-Britt. Kjærlighet, begjær, misunnelse, sjalusi, løgner - alt dette har ført til disse dødsfallene løsningen og den litt uventede løsningen kommer frem i dagen. Men siste ord er likevel ikke sagt.... 

Jeg syntes dette var en strålende kriminalroman fra bygdenorge. Fine miljøskildringer med noen spennende karakterer som vi ikke kommer helt inn på - derfor blir det også flere snubletråder og villspor. Grepet med å gi Unn Hansen annet hvert kapittel fungerer bra - det skaper nettopp en slik usikkerhet om hva om egentlig har skjedd. Jeg kommer nok til å lese mer av Eva Fretheim!

Helga Flatland: Så gjør vi så

Jeg vet ikke helt hva tittelen henspeiler på. Kanskje peker den på dagligdagse hendelser livene våre er fylt opp av. Eller kanskje er det en av julesangene som Skien Uavhengige Musikkorps har på repertoaret sitt. For korpset er arenaen for det meste av handlingen i denne romanen som dreier seg om Ebba, Anton og Birgitte. Og allerede i første kapittel får vi vite at når denne boka er ferdig ligger disse tre drept under et sammenrast treningslokale.

Ebba er pensjonert og gift med Berhard. De har to voksne døtre, Kristin og Anette. Kristin har sønnen Max med ekskjæresten Marte. 

Anton er i full jobb og er fraskilt fra Anette. De har tvillingene Albert og Alfred.

Birgitte har hatt en slags journalistjobb som ikke alle tar alvorlig. Hun er gift med Richard. De voksne barna deres er Simon og Nora.

Ebba og Bernhard er de som har bygd opp korpset, Ebba er nå dirigent. Hun er sterk og samvittighetsfull og er den som alle stoler på. Begge døtrene betrakter henne som selvsagt barnevakt, hjelp til alt mulig uten at de har særlig respekt for henne. Flere i familien spiller i korpset.

Anton går i sinnemestringsterapi, et krav fra Anette for at han skal opprettholde kontakten med sønnene. Anette falt i sin tid for hans upolerte stil og ble tiltrukket av hans omsorgsløse barndom. Det og mye annet brukte hun mot ham i skilsmisseprosessen. Han ble sint og mestret ikke sinnet sitt.

Birgitte har alltid vært den vakre kvinnen, den alle menn ønsket seg men bare Richard fikk. Hun har jobbet som journalist i lokalavisen, men jobben blir ikke tatt særlig seriøst av omgivelsene. Hun er svært aktiv i korpset selv om hun ikke har barn eller barnebarn som spiller der. Birgitte er varm og omsorgsfull overfor alle - og så ser hun Anton som virkelig trenger omsorg. Men hvem ser Birgitte? I alle fall ikke Richard. 

Det ligger en masse trivielle konflikter her. Ebbas forhold til døtrene. Anettes korstog mot Anton. Antons vanskelige sinnelag og påtvungne sinnemestringsterapi. De to eldre parene sliter med sitt. Og så er det Birgittes gryende forelskelse i Anton. Det hele kulminerer i korpsturen til København. Med alle de små og mellomstore konfliktene og en viss mengde alkohol går dette akkurat så ille som det kan gå, uten å virke særlig overdrevet.

Helga Flatland er mesterlig dyktig til å analysere handlingsmønsteret til disse menneskene. En anmelder kritiserte henne for å være for tydelig - "Show - don't tell", skrev han. Jeg er ikke enig. Det virker mer som Flatlands prosjekt er å grave seg net i motivene, gå bakenfor, det ordet som faller meg inn er at hun dissekerer hovedpersonene og deres relasjoner. Men jeg synes nok hun går for langt. Hun er rett og slett litt for slem mot sine karakterer, det blir liksom ingenting igjen av dem når hun har brukt kniven. Personlig skulle jeg ønsket hun lot dem sitte igjen med litt mer ære i behold, selv om hun valgte å ta livet av dem. 

Keigo Higashino: Drepende sensommerdager

Denne japanske kriminalromanen var det venteliste på på biblioteket. Dette er den tredje av forfatterens kriminalromaner som er oversatt til norsk og jeg har aldri hørt om han før.

Kyohei skal tilbringe noen sommeruker hos sin onkel og tante i kystbyen Harigaura på deres ryokan, et japansk landsens vertshus.  Den voksne kusinen Narumi bor der også. Hun er glødende opptatt av å verne om det storslåtte kystlandskapet og deltar på et debattmøte i småbyen om et planlagt prosjekt. Prosjektet kan skape mange arbeidsplasser og gi småbyen mer liv men Narumi hører til dem som som frykter det vil ødelegge havbunnen. 

Den pensjonerte etterforskeren fra Tokyo, Tsukahara bor på ryokanen og er også tilhører på debattmøtet. Morgenen etter blir han funnet død på en skrent i havgapet. Ulykke? Selvmord? Drap? Dert blir satt i gang etterforskning, først av det lokale politiet, etter hvert også av etterforskere fra Tokyo.

Mye av etterforskingen foregår i Tokyo. Det ser ut til at den avdøde har gjort undersøkelser angående en gammel drapssak fra Tokyo som han var engasjert i. Morderen fra den gang har sonet ferdig - kan han har vært ute etter hevn? 

Men historien viser seg å være mer komplisert enn det. Og det er flere personer som får gransket fortiden sin, noen ganske overraskende.

Det er hele tiden to etterforskningsgrupper - det lokale politiet og etterforskerne fra Tokyo hvor av den ene var en svært god venn av Tsukahara. Og så er det fysikkprofessoren Yukawa som har hjulpet Tokyopolitiet i flere drapssaker (mon tro om han figurerer i andre av Higashinos bøker?). Han gjør sine egne undersøkelser som han motstrebende deler med sine politivenner når han finner det for godt. Også tilbringer han gjerne tid sammen med både Kyohei og Narumi.

Det hele blir en nokså brokete etterforskning der flere spor etterforskes samtidig. Særlig er det stor avstand mellom Tokyo og distriktspolitiet. Langsomt blir jeg  (også litt motvillig) dradd inn i historien, for den blir gradvis mer og mer engasjerende. Når den fullstendige løsningen foreligger er den nokså overraskende og nesten et antiklimaks.

Det er mye japansk dagligliv og kultur her. Navn på f.eks. matretter og klesplagg er holdt på japansk. Det synes jeg er fint men forlaget kunne godt ha spandert fotnoter eller en ordliste bak i boka, det hadde gjort boka mer lesverdig. Den største utfordringen syntes jeg var alle de japanske navnene - de er fremmedartede og ser relativt like ut for meg så jeg måtte stadig vekk slå opp oversikten over personene som sto foran i boka. DEN var i alle fall nyttig. 

En langsom og litt omstendelig kriminalroman med flere overraskende vendinger og mye lokalkoloritt. Det fungerte bra for meg - jeg kommer nok til å prøve en av de to andre også.

Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.

Steve Sem-Sandberg: Oceanen

Steve Sem Sandberg skriver de fleste av sine romaner (alle?) basert på virkelige hendelser og personer. Han er mest kjent for "De fattige i Lodz" som fikk Augustprisen og handler om den jødiske ghettoen i den polske byen Lodz under nazismen. Ghettoen fikk et slags selvstyre med et håp om overlevelse, men den var bare et stoppested på veien mot utryddelsen. Denne boka leste jeg i fjor og jeg synes det var en storartet roman.

Denne romanen handler om filosofen Rousseau. Han var opptatt av naturen og av det indre liv og skrev åpenhjertig ut fra sin oppfatning. Bøkene hans ble ikke tålt verken i det før-revolusjonære Frankrike eller i det pietistiske Sveits. Han var på flukt fra myndighetene i lange perioder. Denne boka handler om hans opphold i på øya Ile Saint-Pierre midt i en innsjø i republikken Bern. Han får bo der nærmest på nåde under beskyttelse av en adelsmann. Han tilbringer tiden med å botanisere. Han bor sammen med Therese, hans husholderske/elskerinne/pleierske og mor til hans 5 barn. 

Rousseau er ved svært dårlig helse, sover dårlig om nettene og plages ofte av drømmer og tanker om handlinger han har fortrengt. Hans liv har ikke alltid vært i samsvar med sine overbevisninger. Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder hans tro på den naturlige og åpne barneoppdragelse - selv fikk satt bort samtlige av sine fem barn. 

Romanen borer seg dypt ned i filosofens nokså tunge sinn og vi kjenner også på frykten hans for å bli hentet inn av noen av sine fiender. Hvis de fikk tak i han var det nokså sannsynlig at han ville bli henrettet for sine synspunkter.

Jeg kom aldri helt "under huden" på denne romanen. Der er ikke så mye som skjer, det meste dreier seg om det som snurrer rundt i hodet til filosofen. Det blir litt i overkant dystert for meg. Det var interessant å kjenne på konflikten hans mellom liv og lære, men det var ikke nok for meg til å holde lesegleden oppe gjennom hele boka.

Elizabeth Hay: Snow Road Station

Vi har snust litt på Canada som reisemål og da kom jeg over denne boka av Elizabeth Hay. Jeg har lest en av henne tidligere ……

Skuespilleren Lulu har opplevd å glemme teksten i et Beckett-stykke der hun har en svært sentral rolle, selv om hun egentlig kan teksten svært godt. I stedet for å dra til leiligheten sin i Montreal i påsken reiser hun på påskeferie til den vesle byen Snow Road Station der hun har vokst opp.

I Snow Road Station bor hennes bror med sin nåværende kone og datteren Ducky som er på vei inn i teateret. Der bor også Lulus venninne Nan med sine to sønner Jim og Blake. Lulu er invitert til Blakes bryllup.

Det er ikke så mye som skjer i boka, egentlig. Men vi opplever hvordan Lulu blir konfrontert med fortiden sin, med alderdommen, men hvordan hun vil tilbringe resten av livet sitt. Hun opplever gleder ved livet på landsbygden som hun hadde glemt, men er dette nok? Hun er tross alt en frisk og sprek og ikke minst seksuelt aktiv kvinne. Da hun blir fratatt teaterrollen sin bli valget enklere og hun finner ut hvordan hun kan fortsette livet sitt.

Dette høres kanskje ikke så spenstig ut, men det var en bok jeg likte veldig godt å lese. Det er mange personer i den med større og mindre utfordringer men som klarer å holde det gående. Det eneste som jeg syntes var kjedelig var et litt langt avsnitt der Lulu holder liv i  den tradisjonelle produksjonen av lønnesirup for broren sin når han er bortreist. Dette blir litt for detaljert for meg, men det gikk ikke ut over leseopplevelsen min ellers, og jeg tar gjerne med meg et glass Maple Syrup hvis jeg noen gang kommer til Canada. 

Og dette er jo også en fantastisk bok om Canada, dvs. om et bitte lite hjørne av dette storslåtte landet.

Marie Hermansson: Längst inn i skogen

Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.

Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet. 

Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.

Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet. 

Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.

Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.

Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk! 

Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.

En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!