Stine Pilgaard: Leilighetssanger

Jeg fant denne boka på Bokhuset i Stavanger og ble nysgjerrig på den.  Boka er utgitt på Pelikanen forlag og jeg har funnet flere godbiter derfra. 

Leilighetssanger er en roman som er bygget opp av mange småstykker som tilsammen danner en helhet. Den foregår i en leiegård i Århus med en broket samling av leieboere. Bokens "jeg"-person er ganske ung og har en samboer som vi bare møter som "du", hovedpersonen skriver ofte om samboeren. Ellers er boka inndelt i kapitler som følger stjernebildene. Hvert kapittel starter med et kort, horoskoplignende innlegg som har en mer eller mindre løs tilknytning til handlingen som følger.

Hovedpersonen skriver sanger, "leilighetssanger", dvs. sanger til store eller små anledninger, fødselsdager, bryllup, konfirmasjoner og sånt. Det kommer ikke helt frem om det er dette hun lever av. Så er det Tomas og Lisa. Lisa er forsker og glødende opptatt av vikingetidens sagafigurer som hun kommer trekkende med ved enhver anledning enten det passer eller ikke. Mormor og Ruth er samboere/kjærester. Mormor er egentlig bare mormor til Iben som har laget kollektiv i sin leilighet, men alle kaller henne for mormor. Mia er forkvinne i leiegården,  kostholdsfanatiker og mor til Gudrun, og det er mange flere.

Det er noe lett hippie-aktig over miljøet i leiegården og dens beboere, og jeg får inntrykk av at de lever tettere sammen enn folk flest gjør i leiegårder. I begynnelsen så jeg ingen sammenheng mellom de foskjellige personene og da boka har svært lite handling ble dette vel løst og usammenhengende. Men etter hvert gled jeg på en måte inn i miljøet og likte bedre og bedre å lese hovedpersonens betraktninger om livet rundt seg - alt skrevet i et nokså poetisk språk, fullt av metaforer og litt drømmende. 

Dette er vakkert å lese, samtidig blir dette også litt av svakheten for meg. Metaforene blir ofte for utydelige og det blir for lite sammenheng med det lille som finnes av handling i boka.

Jeg tenker at det kunne ha vært fint om vi hadde fått med litt av disse sangene, kanskje et lite vers av gangen. Det hadde blitt en fin kontrast til det poetiske og svevende og knyttet det tettere opp mot personene og handlingen i boka. 

En blandet leseropplevelse, men det kan godt hende jeg leser Stine Pilgaard igjen.

Tore Renberg: Tollak til Ingeborg

Ja, så var det Tollak da. En beisk, gretten og sær gammel mann som nylig har fått dødsdommen hengende over seg. Han har kort tid igjen før kreften overmanner ham. Tollak trekker seg unna alt og alle som ikke går hans vei. Han motsetter seg forandringer, hater alt som smaker av modernitet, tar alle sparepengene ut av banken for at ikke banken skal lure han for noen skilling og henter pensjonen på NAV-kontoret siden han ikke har bankkonto lenger. De to barna sine har han nærmest støtt fra seg, i alle fall datteren, hun som har sunket så dypt at hun vil bo i hovedstaden . Men nå vil han likevel gjerne se dem på gården for å lette samvittigheten for noe som har tynget ham lenge.

Finnes det ikke noen forsonende trekk ved Tollak? Har han alltid støtt fra seg folk, er det ingen kjærlighet i ham? Jo, noen myke sider har det vært, han har vist omsorg og han har elsket, men er ikke det også litt med vrangsida til? Han elsket kona si, Ingeborg som er død og som han stadig fører samtaler med om livet "før helvetetskreftene tok henne fra ham". Og Ingeborg elsket ham igjen, og trosset slekta si som advarte henne mot Tollak. Men vi skjønner snart at han har ikke gitt henne noe greit liv slik som han isolerer seg. Og så er det Oddo, gutten som han tok til seg når han ble ertet og plaget av andre gutter fordi han ikke var helt som andre. Men de guttene fikk kjenne på Tollaks neve. Det var det andre også som gjorde.

Barna hans, Hillevi og Jan Vidar ser han ikke mye til. Hillevi vil ikke ha noe med ham å gjøre og vi får ikke vite noen het konkret årsak til det. Jeg tenker ikke at det har foregått noe overgrep eller noe sånt, heller at hun har kjent på det store mørket som faren omgir seg med, kanskje helt fra hun var liten. Ingen av barna har helt akseptert at foreldrene tok til seg Oddo, selv om, eller kanskje nettopp på grunn av det som lå bak, årsaken til at Tollak tok seg av Oddo.

Vi får flere og flere glimt av viktige hendelser i Tollak og Ingeborg sitt liv og Tore Renberg lar Tollak lette samvittigheten til oss, leserne, en stund før han omsider får barna sine til å komme hjem til seg og får fortalt dem om det som tynger ham slik.  

Det er mye mørke i denne boka. Den blir fortalt direkte til oss av en som har et mørkt sinn. De eneste lyspunktene er vel når vi kjenner på Tollak sin lengsel etter de gode øyeblikkene med Ingeborg, etter varmen hennes og den fysiske kjærligheten, men selv denne lengselen har to sider. Og så er omsorgen for Oddo nesten rørende, men selv i denne omtanken ligger det et mørke - ja noen ganger et hat mot alle som ikke deler denne omtanken fullt ut. 

Boka har fått mye bra kritikker, men ikke bare ros. En anmelder kritiserte at Renberg lar Tollak fortelle for mye om sine tanker og følelser, at han nærmest bryter litt med "Show, don't tell"-prinsippet. Akkurat det er jeg ikke enig i - det er svært mye som bare blir antydet gjennom Tollaks sin grove og "hardbarkede" fortellerstil. 

Tore Renberg forteller at han tross alt ble litt glad i Tollak. Det ble vel kanskje ikke jeg, men han gikk nok innpå meg likevel. Og så var det godt å komme ut i lyset igjen etterpå.

En god bok. Den tok kortere tid å lese enn det tok å arbeide seg ut av den.

 

Ann Cleeves: The long call

Ann Cleeves har skrevet kriminalromanene fra Shetland med Jimmy Perez som etterforsker og bøkene om Vera Stanhope. Begge er er blitt gode TV-serier, spesielt Shetlandserien. Vera-serien er også bra, men det blir med den som med så mange andre serier basert på krimbøker - det lages nye episoder som ikke er basert på romanene og plot'ene er ikke fullt så gode som i romanene og det hele kjennes litt "tynnere" ut, selv om Brenda Blethyn fortsatt er strålende som Vera. Jeg har lest alle romanene og liker de veldig godt. De er gode eller glimrende!

Nå er det en ny etterforsker og et nytt miljø. Matthew Venn har brutt ut av et svært konservativt brødresamfunn i Nord-Devon som ligger sørvest i England. Dette var et svært traumatisk brudd som gjorde at han ikke klarte å fullføre universitetsstudiet men søkte seg i stedet inn i politiet der han har gjort det bra. Han lever lykkelig sammen med ektemannen Jonathan som leder et kultur- og sosialsenter i Barnstaple og har fått seg jobb der som politietterforsker.

En mann blir funnet død på stranden. Han er stukket med kniv så det er opplagt at det er et drap. Det viser seg at mannen har hatt litt tilknytning til det senteret der Jonathan jobber. Så blir vi også kjent med et par unge kvinner som bruker dagsenteret, begge med Downs syndrom. En av dem forsvinner og siden begge hendelsene har en viss tilknytning til dagsenteret blir det en vanskelig sak for Matthew. Etterforskningen bringer ham også litt nærmere brødresamfunnet han vokste opp med.

Boka har mange likhetstrekk med de to andre suksessrike seriene. Vi befinner oss blant trauste bønder og arbeidsfolk. Havet er aldri langt unna. Vi blir kjent med flere medlemmer av etterforskningsteamet i tillegg til Matthew, men det er hele tiden etterforskningen som står i sentrum. Matthew selv er ingen helt, vi kjenner på hans usikkerhet og redsel for å miste tryggheten i ekteskapet og hans vanskelige forhold til moren som ikke har villet ha noe med ham å gjøre siden han forlot brødresamfunnet. Det er etterforskningen som driver handlingen i boka, men vi  møter samtidig flere interessante personligheter både med og uten lærevansker.

Jeg håper Ann Cleeves kommer med flere bøker fra Nord Devon, men først skal jeg få tak i den aller siste hun har gitt ut som handler om Vera Stanhope.

Lucia Berlin: Kveld i paradis

Jeg hadde stor glede av å lese Lucia Berlins novellesamling "Håndbok for vaskedamer" og da jeg oppdaget at det var gitt ut en samling med andre av novellene hennes på norsk fikk jeg tak i den. Dessverre var jeg ikke like begeistret for denne boka. Jeg var nesten halvveis i boka, og ingen av novellene hadde gjort noe særlig inntrykk på meg. Jeg fant ikke igjen den dirrende rastløsheten som jeg kjente da jeg leste den den andre boka, ikke noe annet som fenget spesielt heller og da la jeg den vekk, fordi det er så mange andre bøker jeg har lyst til å lese.

Gerbrand Bakker: Omveien

En kvinne reiser fra Nederland (forfatteren er nederlandsk) til Wales. Hun forlater mannen sin og universitetsjobben og legger ikke igjen noe spor. Hun leier et gammelt hus på landet nær nordvestkysten av Wales som tidligere har vært leid av en eldre dame. eller fins det 10 hvite gjess på eiendommen. Hun lever et nokså enkelt og nøysomt liv. Hennes viktigste interesse er den eksentriske amerikanske poeten Emily Dickinson, hun holder på med en avhandling om henne

Det blir kaldere i været, det går mot vinter, julen nærmer seg. Hun blir bitt av en grevling og går til en lege som ellers ikke har særlig annet å gjøre enn å kjederøyke. 

Bonden som har sauene på beite på markene rundt huset forteller at han skylder henne et lam for lånet av beitemark, det har hun ikke bruk for.  Hun har smerter i kroppen etter bittet - men det er andre smerter også som vi ikke får vite årsaken til.

Hun går til frisøren.

En unggutt hopper over gjerdet en dag med en hund. Han drar igjen, men kommer tilbake.

Samtidig prøver ektemannen å finne ut hva som har skjedd, han allierer seg med en politibetjent som hjelper ham ut fra kameratslige hensyn, det blir ingen forsvinningssak eller etterforskning. De klarer å oppspore kvinnen og tar fergen over til Hull like før julehelgen.

Hele historien ender i julehelgen på den lille eiendommen.

Dette var en nokså strippet fortelling. Vi aner nok at kvinnen har hatt en seksuell forbindelse til en av sine studenter, ekteparet har også vært gjennom noen fertilitetstester, kanskje har kvinnen hatt noen lengsler etter å bli mor? Det er også mulig at hun har gjort noe som kan koste henne jobben og i alle fall hennes anseelse og som hun rømmer fra. Dette får vi ikke vite så mye mer om. Det virker som det er en del symbolikk her: Gjessene som stadig blir færre - det er fire på sluttet av boka - hvem er det som tar livet av dem? Grevlingen som angrep henne om dagen (alle sier at dette er umulig, grevlingen er et nattdyr og veldig sky). Smertene som kvinnen stadig kjenner i hele kroppen kan også ha en eller annen dobbeltbetydning. Ikke noe av dette finner jeg ut av. 

Ingen av personene i boka kommer nær meg, ikke en gang hovedpersonen. 

Det var lett å komme gjennom boka, men jeg ble ikke klok på den og den ga meg ikke noe. 

Sarah Perry: After me comes the flood

Dette var debutromanen til Sarah Perry og da jeg likte godt både "The Essex Serpent" og "Melmoth" syntes jeg at jeg måtte lese denne. Sarah Perry er ofte omtalt som en forfatter av "gotiske" bøker, hva nå det betyr. Fantasy, litt overtro, alternative univers osv. Dette var jo sterkt tilstede i Melmoth, ikke så mye i Sjøormen i Essex og kan kanskje leses inn i denne boka.

John Cole har en bokhandel i London, eller muligens et antikvariat. Han er en einstøing, litt ubestemt alder. Broren Christopher bor på Norfolk-kysten og har alltid hjemmet sitt åpent for John. En var sommerdag bestemmer han seg for å besøke broren, stenger forretningen og kjører nordover. Så sjelden besøker han broren at han mister retningen. Han kjører av fra hovedveien fær et illebefinnende i sommervarmen og befinner seg snart ved enden av en smal vei som leder til en sti innover i skogen. Han stopper bilen og følger stien som er som en grønn tunnel gjennom grønnsværet. Etter en stund er han ved utkanten av en gressplen som leder opp mot et stort, gammelt hus. Når han nærmer seg inngangen hører han at noen roper ut navnet sitt, døren åpnes og en ung jente møter ham i døren. Det virker som om han er en ventet gjest og han blir så forfjamset at han ikke sier noe.

Dette er innledningen på Johns opphold i det gamle huset sammen med en broket forsamling av beboere. Det er Hester, en 60-årig, nokså uskjønn men varmhjertet kvinne, den tidligere presten Elijah som har forlatt sin religiøse kone og deres barn, det er unge, pene Eve som spiller så vakkert på pianoet, det er den flotte og litt dominerende Walker og søsteren hans, Clare og unge, nervøse Alex. Etter at John mottar en telefonbeskjed fra en Jon(athan) Coules som sier han er blitt en uke forsinket forstår John hvorfor han er blitt så hjertelig for ingen i huset har faktisk truffet Jon Coules. Mot alle odds blir John boende i rommet til Jon og kommer gradvis inn i dagliglivet til beboerne.

Eiendommen ligger tett inntil et reservoir, og det råder en viss bekymring for at demningen til reservoiret vil ryke ved et uvær, den er gammel, sprekker er oppdaget og særlig Alex er opptatt av dette. 

Vi følger John og beboerne gjennom en uke der det ikke skjer så forferdelig mye, men vi fornemmer spenninger og konflikter mellom beboerne som kuliminerer siste dagen på Hesters 60-årsdag. De opplever en hetebølge som det kan være i England av og til om sommeren, og det hele ender opp i et forrykende uvær med en del dramatikk.

Jeg ser ikke noe grunn til å fortelle biter av den ellers nokså tynne handlingen, men jeg får inntrykk av at John har kommet inn i en slags alternativ virkelighet som kretser rundt det gamle huset, reservoiret og menneskene der. Dette virker ikke som å være rikfolk, men det er ingen som går på jobben og de spiser og drikker vin og har det tydeligvis materielt sett greit. Vi får vite at de fleste har vært på en slags psykiatrisk behandlingssted, og på en eller annen måte er de overført til dette stedet uten at det virker som det er noen slags institusjon. De er ikke fullstendig avsteng fra omverdenen, men der er akkurat som om den ikke angår dem utover at de får vareleveringer og kan gå på butikken og sende kort fra posten. Nåtid eller nær fortid - dette er ikke helt klart.

Det var interessant nok å lese denne boka, men jeg syntes det var litt for lite som skjedde til at jeg ble helt begeistret. Jeg savnet også å komme litt dypere inn på John, på hvilken måte blir han påvirket av besøket, hva gjør det med ham?

Vigdis Hjort: Er mor død

Dette var en tankevekkende bok, en rystende bok og på mange måter synes jeg det er den beste Vigdis Hjort har skrevet.

Rammen for romanen er denne: Johanne flyttet (eller kanskje vi kan si flyktet) fra familien sin, moren, faren, søsteren Ruth, den nybakte ektemannen og fra jusstudiet som hun var kommet langt på. Hun blir værende i USA, gifter seg med Mark som var kunstlærer på et sommerkurs hun gikk på, hun begynner å male, blir en anerkjent kunstner og får sønnen John. Foreldrene og søsteren tilgir henne aldri og etter en utstilling av noen av hennes arbeider med tema "mor og barn" blir vist i Oslo slutter moren helt å skrive til henne og til barnebarnet John. Nå er Johanne enke, 60 år, moren ble enke for lenge siden og er nå over 80, og Johanne som har hatt et godt liv med Mark, John og sin kunstnerkarriere kjenner et økende behov for å gjenopprette en viss kontakt med moren. Hun leier en sted i Oslo og en liten tømmerkoie og prøver forsiktig å få kontakt.

Så følger vi Johanne der hun ringer til mora gjentatte ganger uten at mora tar telefonen. Hun får mail fra søsteren om å holde seg unna mora, det vil være for ubehagelig for henne. Men Johanne gir seg ikke, hun finner huset mora bor i, gjemmer seg og følger etter henne når hun går ut, noen ganger alene, andre ganger med Ruth, en gang følger hun etter henne til kirken og ser henne gråte. Noen av disse scenene har nesten noe komisk over seg, samtidig som vi kjenner på Johannes desperasjon. 

Så får vi mange tilbakeblikk fra Johannes oppvekst i et hjem med en dominerende far som er opptatt av å ha et vellykket, A4 familieliv og en mor som følger ham i et og alt - nesten. For det er også øyeblikk da moren kaller henne sin spesielle datter, er begeistret for hennes kunstneriske evner, ler med henne når hun hermer etter sin svært strenge farmor og oppmuntrer henne til å være seg selv. Vi ser at moren selv har hatt noen kreative sider som hun har lagt på hylla. Likevel moren underordner seg som regel faren og når han fnyser av Johannas drøm om å utforske tegnetalentet sitt har han morens fulle støtte. Men det dukker opp noen scener, en istykkerrevet flybillett til Yellowstone i USA i morens navn, og kanskje den mest rystende - når hun finner morens genser med blodflekker på det ene ermet på badet, moren som alltid går med langermede plagg.

Johanne finner ro i den vesle tømmerhytten, går lange turer, plukker sopp, nyter skogens stillhet selv om hun også der bygger seg opp til det endelige møtet med moren. Jeg spør meg selv om det er et riktig valg av et modent menneske å gå så tett innpå en gammel dame på over åtti år som har tatt sine valg, kan hun ikke riste det av seg, legge det bak seg? Men det lille barnet i Johanne har ikke helt klart å bli voksen og lengter etter en slags forsoning for å kunne gå videre i sitt liv, det er dette Vigdis Hjort skriver om, riktig eller galt, sånn er denne historien.  

Det var mye å tenke på rundt denne boka. Vigdis Hjort utforsker mor/barn-forholdet på godt og ondt, men kanskje særlig med vekt på barnets avhengighet av moren og hva det medfører når moren svikter. Johanne har mange samtaler med seg selv om dette og hun bygger seg opp sammensatte forestillinger om hvordan Ruth forhindrer moren å ha kontakt med henne, om morens underkastelse under farens strenge regime, om hva som var morens egentlige drømmer og håp som hun til slutt ga avkall på, og Johanne legger i boka ikke skjul på at mye av dette er spekulasjoner, men det ligger hele tiden under at hun ble avvist, forkastet, vraket når hun fulgte sine egne livsvalg i stedet for foreldrenes og hun er overbevist at moren nettopp ikke hadde fulgt sine egne livsvalg. 

Så utforsker også Vigdis Hjort kunstens vilkår og diskuterer om en kunstner har rett til å skape den kunsten hun vil, selv om hun kan såre andre mennesker. Noen ganger synes jeg nesten hun blir for tydelig, særlig ett sted er det som om Vigdis Hjort selv polemiserer direkte, teksten nærmer seg et debattinnlegg. Da liker jeg bedre glimtene fra barndommen der hun tegner den strenge farmoren som hun ser henne, eller hun tegner den vakre moren med all sin tristhet i stedet for å bare lage vakre bilder. I begge tilfellene fører det til foreldrenes nokså brutale avvisning.

Boka er skrevet med en slags dirrende spenning og harme som minner litt om den harmen vi kjenner svært mye på i "Arv og miljø", men her synes jeg det er mer sårhet. Jeg leste ikke boka som noe i nærheten av en selvbiografi. Om Vigdis Hjort har hatt lignende følelser av svik fra moren har hun i så fall utforsket dette i en helt annen historie.