Inger Bråtvedt: Vassarv

Den ytre handlingen i denne romanen: En mor kjører med den lille datteren sin fra hovedstaden over fjellet til den vestlandsbygda hun kommer fra. Der oppholder de seg hos familien hennes en stund og så kjører de tilbake. Kan det bli roman av noe sånt?

Det kan det. Fortellingen snirkler seg frem og tilbake mellom mor og datter, observasjoner på veien, lengselen tilbake til hjemstedet, minner om hjemstedet slik det var, kan en reise tilbake i tiden også tro? Inger Bråtvedt skriver like vakkert om dagliglivet i Oslo som om den storslåtte naturen der hun vokste opp, for ikke å snakke om alle tankene og assosiasjonene som dukker opp om livet i sin storhet og de små hverdagslige ting.

Og så er det jo mye vann, i navnet på blomsten i tittelen, i elvene de krysser på sin vei, i fjorden og i kraftstasjonene som danner mye av levegrunnlaget for hjemstedet.

I begynnelsen ventet jeg nok litt på at det skulle skje noe spesielt, et slags dreiepunkt i boka men etter hvert ble jeg bare drevet med i forfatterens tankespinn og hadde det fint så lenge jeg leste.

Gail Jones: The name of the sister

En bilist oppdager en ung kvinne på en vei laangt ute i bushen. Kvinnen er sterkt medtatt og kan ikke gjøre rede for seg. Det blir stor oppstandelse i media og politiet blir oversvømmet av henvendelser fra folk som mener dette må være deres forsvunne søster, datter, kjæreste eller venninne.

Journalisten Angie blir fascinert av saken. Hun er en bardomsvenninne av Bev - politikvinnen som har ansvar for saken og hun begynner å gjøre undersøkelser for å skrive om den. Blant annet kontakter hun mange av dem som har gjort "krav" på Jane Doe som er det navnet politiet har gitt kvinnen.

Etter noen uker finner politiet ut hvem Jane virkelig er, ikke noe problem med dagens DNA-tester. Hannah (som er hennes virkelige navn) blir gjenforent med sin familie, men vi aner ikke om hun noen gang kan komme tilbake til et noenlunde brukbart liv.

Men boken stopper ikke der - det er svært sannsynlig at Hannah har vært utsatt for grove overgrep og Bev reiser til  gruvebyen Broken Hill som ligger i det området der Hannah ble funnet. Hun tar med seg Angie. Sammen med Kylie, en lokal kollega av Bev og Tezza, mannen som opprinnelig oppdaget Hannah havner de på en livsfarlig ekspedisjon til flere rasfarlige nedlagte gruver og gjør en dramatisk oppdagelse.

Denne boken kan leses som en thriller/krim, men den er så mye mer enn det. Det dreier seg mye om minner - hvilke vi kan stole på eller ikke. Angies forhold til ektemannen Sam løper også parallelt med historien - han er svært lite støttende til hennes undersøkelser og engasjement og vi aner at de kommer til å gli helt fra hverandre. Skildringen av Broken Hill og av området rundt de nedlagte gruvene er mesterlig.

Anna Mazzola: The Unseeing

Jeg har lest to romaner av Anna Mazzola tidligere. De var fra veldig forskjellige miljø men begge hadde noe underfundig og mystisk over seg og ga også et levende bilde av de helt forskjellige miljøene de utspant seg i.

Nå er vi i England i 1837. Sarah Gale er dømt til galgen for å ha deltatt i et grusomt mord. Dette er et mord som har funnet sted i virkeligheten og blir kalt "The Edgware Road Murder". Advokaten Edmund Fleetwood (en oppdiktet karakter) blir engasjert til å ta en gjennomgang av saken før dommen blir iverksatt.

Sarah Gale sa seg uskyldig men kom med svært lite under rettsaken. Det ser for øvrig ut som om bevisførselen var svært mangelfull, bevismateriale som ble omtalt var forsvunnet før rettsaken og i det hele tatt får vi inntrykk av at Sarah ble dømt fordi det hun var en ubeskyttet kvinne uten forbindelser. 

Edmund Fleetwood er en interessant karakter, rettskaffen og sannhetssøkende og også svært preget av sin barndom med en dominerende og brutal far. Han går samvittighetsfullt gjennom saken, oppsøker vitner med et åpent sinn, også mange som ikke ble kalt inn til rettsaken. Han får også gradvis Sarah til å åpne seg. Men engasjementet hans blir nesten manisk og går utover forholdet til kolleger og ikke minst til sin ektefelle.

Vi kommer aldri helt innpå Sarah, også overfor oss lesere holder hun kortene tett innpå brystet. Men vi får kjennskap til hennes svært pinefulle dager i fengselet, bl.a. blir hun truet på livet av et par medfanger. Noen få lyspunkter er det, hun får et godt forhold til en annen medfange som er dømt til døden for å ta livet av sitt nyfødte barn (som antagelig var dødfødt) og hun får støtte av en kvinnesaksorganisasjon.

Det som driver handlingen fremover i boka er forholdet mellom Sarah og Edmund - hva hun forteller, hva hun ikke sier, hva Edmund gjør med det hun har fortalt. Dette blir nokså langsomt i begynnelsen men så tar den seg opp. Det kommer nye fakta på bordet, bl.a. noe som slår Edmund helt av banen.

Sarahs dom blir omgjort til forvisning til Australia. Edmund sitt liv går videre og hva sitter vi igjen med? Et svært interessant innblikk i kriminologien i datidens England og i fengselsvesenet og selvfølgelig også i kvinnenes utsatte stilling. Storbyen London stiger også fram for oss med all sin stank og støy og bråk. Jeg synes karakterene var troverdige og det er helt utmerket at vi aldri får 100% visshet om hva som egentlig skjedde i Edgware Road den dagen, for det er slett ikke sikkert at Sarah forteller hele sannheten til Edmund. Men ifølge forfatterens etterord fikk Sarah det bra i Australia, hun hevdet hele tiden at hun var uskyldig og hun endte opp med å hjelpe mange unge kvinner til et godt liv.

Eva Fretheim: Dronningland

Eva Fretheim sin siste kriminalroman har fått lovord hos mange anmeldere. Jeg hadde ikke hørt om henne før og hennes første bok i Vigdis Malmstrømserien var ledig på nettbiblioteket. 

En bil har kjørt ned en skrent og inn i en fjellvegg og sjåføren, en ung kvinne er død, May-Britt Lange. Visse forhold gjør at mistanken om drap oppstår - mangel på bremsespor, forholdsvis små skader på bilen og det at kvinnens håndveske ligger i baksetet - har hun hatt en passasjer? Og når skadene hennes blir undersøkt ser det ut som om hun var død før utforkjøringen.

Sentral i boka og i etterforskningen blir gården til Johnny og Jarle Svartskog - May-Britt hadde hatt et forhold til Jarle for en tid siden. På gården bor også Unn Hansen. Hun har flyttet inn på gården som en slags ubetalt hushjelp/leieboer - har hun eller har hun hatt et forhold til Johnny? Hun driver også som birøkter i skogen. Unn får en tydelig stemme i boka - eller er den egentlig så tydelig?

To år tidligere forsvant en annen ung jente sporløst fra bygda - Iris Bjerkan. Dette skjedde samtidig som en tragisk drukningsulykke. Et skogstjern like ved Svartskoggården blir undersøkt og der finner politiet liket av en ung kvinne som viser seg å være Iris. Kan det være en sammenheng mellom disse drapene? 

Der lille etterforskningsteamet sirkler rundt Svartskogbrødrene, men det viser seg at det også er andre personer med relasjoner til både Iris og May-Britt. Kjærlighet, begjær, misunnelse, sjalusi, løgner - alt dette har ført til disse dødsfallene løsningen og den litt uventede løsningen kommer frem i dagen. Men siste ord er likevel ikke sagt.... 

Jeg syntes dette var en strålende kriminalroman fra bygdenorge. Fine miljøskildringer med noen spennende karakterer som vi ikke kommer helt inn på - derfor blir det også flere snubletråder og villspor. Grepet med å gi Unn Hansen annet hvert kapittel fungerer bra - det skaper nettopp en slik usikkerhet om hva om egentlig har skjedd. Jeg kommer nok til å lese mer av Eva Fretheim!

Helga Flatland: Så gjør vi så

Jeg vet ikke helt hva tittelen henspeiler på. Kanskje peker den på dagligdagse hendelser livene våre er fylt opp av. Eller kanskje er det en av julesangene som Skien Uavhengige Musikkorps har på repertoaret sitt. For korpset er arenaen for det meste av handlingen i denne romanen som dreier seg om Ebba, Anton og Birgitte. Og allerede i første kapittel får vi vite at når denne boka er ferdig ligger disse tre drept under et sammenrast treningslokale.

Ebba er pensjonert og gift med Berhard. De har to voksne døtre, Kristin og Anette. Kristin har sønnen Max med ekskjæresten Marte. 

Anton er i full jobb og er fraskilt fra Anette. De har tvillingene Albert og Alfred.

Birgitte har hatt en slags journalistjobb som ikke alle tar alvorlig. Hun er gift med Richard. De voksne barna deres er Simon og Nora.

Ebba og Bernhard er de som har bygd opp korpset, Ebba er nå dirigent. Hun er sterk og samvittighetsfull og er den som alle stoler på. Begge døtrene betrakter henne som selvsagt barnevakt, hjelp til alt mulig uten at de har særlig respekt for henne. Flere i familien spiller i korpset.

Anton går i sinnemestringsterapi, et krav fra Anette for at han skal opprettholde kontakten med sønnene. Anette falt i sin tid for hans upolerte stil og ble tiltrukket av hans omsorgsløse barndom. Det og mye annet brukte hun mot ham i skilsmisseprosessen. Han ble sint og mestret ikke sinnet sitt.

Birgitte har alltid vært den vakre kvinnen, den alle menn ønsket seg men bare Richard fikk. Hun har jobbet som journalist i lokalavisen, men jobben blir ikke tatt særlig seriøst av omgivelsene. Hun er svært aktiv i korpset selv om hun ikke har barn eller barnebarn som spiller der. Birgitte er varm og omsorgsfull overfor alle - og så ser hun Anton som virkelig trenger omsorg. Men hvem ser Birgitte? I alle fall ikke Richard. 

Det ligger en masse trivielle konflikter her. Ebbas forhold til døtrene. Anettes korstog mot Anton. Antons vanskelige sinnelag og påtvungne sinnemestringsterapi. De to eldre parene sliter med sitt. Og så er det Birgittes gryende forelskelse i Anton. Det hele kulminerer i korpsturen til København. Med alle de små og mellomstore konfliktene og en viss mengde alkohol går dette akkurat så ille som det kan gå, uten å virke særlig overdrevet.

Helga Flatland er mesterlig dyktig til å analysere handlingsmønsteret til disse menneskene. En anmelder kritiserte henne for å være for tydelig - "Show - don't tell", skrev han. Jeg er ikke enig. Det virker mer som Flatlands prosjekt er å grave seg net i motivene, gå bakenfor, det ordet som faller meg inn er at hun dissekerer hovedpersonene og deres relasjoner. Men jeg synes nok hun går for langt. Hun er rett og slett litt for slem mot sine karakterer, det blir liksom ingenting igjen av dem når hun har brukt kniven. Personlig skulle jeg ønsket hun lot dem sitte igjen med litt mer ære i behold, selv om hun valgte å ta livet av dem. 

Keigo Higashino: Drepende sensommerdager

Denne japanske kriminalromanen var det venteliste på på biblioteket. Dette er den tredje av forfatterens kriminalromaner som er oversatt til norsk og jeg har aldri hørt om han før.

Kyohei skal tilbringe noen sommeruker hos sin onkel og tante i kystbyen Harigaura på deres ryokan, et japansk landsens vertshus.  Den voksne kusinen Narumi bor der også. Hun er glødende opptatt av å verne om det storslåtte kystlandskapet og deltar på et debattmøte i småbyen om et planlagt prosjekt. Prosjektet kan skape mange arbeidsplasser og gi småbyen mer liv men Narumi hører til dem som som frykter det vil ødelegge havbunnen. 

Den pensjonerte etterforskeren fra Tokyo, Tsukahara bor på ryokanen og er også tilhører på debattmøtet. Morgenen etter blir han funnet død på en skrent i havgapet. Ulykke? Selvmord? Drap? Dert blir satt i gang etterforskning, først av det lokale politiet, etter hvert også av etterforskere fra Tokyo.

Mye av etterforskingen foregår i Tokyo. Det ser ut til at den avdøde har gjort undersøkelser angående en gammel drapssak fra Tokyo som han var engasjert i. Morderen fra den gang har sonet ferdig - kan han har vært ute etter hevn? 

Men historien viser seg å være mer komplisert enn det. Og det er flere personer som får gransket fortiden sin, noen ganske overraskende.

Det er hele tiden to etterforskningsgrupper - det lokale politiet og etterforskerne fra Tokyo hvor av den ene var en svært god venn av Tsukahara. Og så er det fysikkprofessoren Yukawa som har hjulpet Tokyopolitiet i flere drapssaker (mon tro om han figurerer i andre av Higashinos bøker?). Han gjør sine egne undersøkelser som han motstrebende deler med sine politivenner når han finner det for godt. Også tilbringer han gjerne tid sammen med både Kyohei og Narumi.

Det hele blir en nokså brokete etterforskning der flere spor etterforskes samtidig. Særlig er det stor avstand mellom Tokyo og distriktspolitiet. Langsomt blir jeg  (også litt motvillig) dradd inn i historien, for den blir gradvis mer og mer engasjerende. Når den fullstendige løsningen foreligger er den nokså overraskende og nesten et antiklimaks.

Det er mye japansk dagligliv og kultur her. Navn på f.eks. matretter og klesplagg er holdt på japansk. Det synes jeg er fint men forlaget kunne godt ha spandert fotnoter eller en ordliste bak i boka, det hadde gjort boka mer lesverdig. Den største utfordringen syntes jeg var alle de japanske navnene - de er fremmedartede og ser relativt like ut for meg så jeg måtte stadig vekk slå opp oversikten over personene som sto foran i boka. DEN var i alle fall nyttig. 

En langsom og litt omstendelig kriminalroman med flere overraskende vendinger og mye lokalkoloritt. Det fungerte bra for meg - jeg kommer nok til å prøve en av de to andre også.

Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.