Keigo Higashino: Drepende sensommerdager

Denne japanske kriminalromanen var det venteliste på på biblioteket. Dette er den tredje av forfatterens kriminalromaner som er oversatt til norsk og jeg har aldri hørt om han før.

Kyohei skal tilbringe noen sommeruker hos sin onkel og tante i kystbyen Harigaura på deres ryokan, et japansk landsens vertshus.  Den voksne kusinen Narumi bor der også. Hun er glødende opptatt av å verne om det storslåtte kystlandskapet og deltar på et debattmøte i småbyen om et planlagt prosjekt. Prosjektet kan skape mange arbeidsplasser og gi småbyen mer liv men Narumi hører til dem som som frykter det vil ødelegge havbunnen. 

Den pensjonerte etterforskeren fra Tokyo, Tsukahara bor på ryokanen og er også tilhører på debattmøtet. Morgenen etter blir han funnet død på en skrent i havgapet. Ulykke? Selvmord? Drap? Dert blir satt i gang etterforskning, først av det lokale politiet, etter hvert også av etterforskere fra Tokyo.

Mye av etterforskingen foregår i Tokyo. Det ser ut til at den avdøde har gjort undersøkelser angående en gammel drapssak fra Tokyo som han var engasjert i. Morderen fra den gang har sonet ferdig - kan han har vært ute etter hevn? 

Men historien viser seg å være mer komplisert enn det. Og det er flere personer som får gransket fortiden sin, noen ganske overraskende.

Det er hele tiden to etterforskningsgrupper - det lokale politiet og etterforskerne fra Tokyo hvor av den ene var en svært god venn av Tsukahara. Og så er det fysikkprofessoren Yukawa som har hjulpet Tokyopolitiet i flere drapssaker (mon tro om han figurerer i andre av Higashinos bøker?). Han gjør sine egne undersøkelser som han motstrebende deler med sine politivenner når han finner det for godt. Også tilbringer han gjerne tid sammen med både Kyohei og Narumi.

Det hele blir en nokså brokete etterforskning der flere spor etterforskes samtidig. Særlig er det stor avstand mellom Tokyo og distriktspolitiet. Langsomt blir jeg  (også litt motvillig) dradd inn i historien, for den blir gradvis mer og mer engasjerende. Når den fullstendige løsningen foreligger er den nokså overraskende og nesten et antiklimaks.

Det er mye japansk dagligliv og kultur her. Navn på f.eks. matretter og klesplagg er holdt på japansk. Det synes jeg er fint men forlaget kunne godt ha spandert fotnoter eller en ordliste bak i boka, det hadde gjort boka mer lesverdig. Den største utfordringen syntes jeg var alle de japanske navnene - de er fremmedartede og ser relativt like ut for meg så jeg måtte stadig vekk slå opp oversikten over personene som sto foran i boka. DEN var i alle fall nyttig. 

En langsom og litt omstendelig kriminalroman med flere overraskende vendinger og mye lokalkoloritt. Det fungerte bra for meg - jeg kommer nok til å prøve en av de to andre også.

Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.

Steve Sem-Sandberg: Oceanen

Steve Sem Sandberg skriver de fleste av sine romaner (alle?) basert på virkelige hendelser og personer. Han er mest kjent for "De fattige i Lodz" som fikk Augustprisen og handler om den jødiske ghettoen i den polske byen Lodz under nazismen. Ghettoen fikk et slags selvstyre med et håp om overlevelse, men den var bare et stoppested på veien mot utryddelsen. Denne boka leste jeg i fjor og jeg synes det var en storartet roman.

Denne romanen handler om filosofen Rousseau. Han var opptatt av naturen og av det indre liv og skrev åpenhjertig ut fra sin oppfatning. Bøkene hans ble ikke tålt verken i det før-revolusjonære Frankrike eller i det pietistiske Sveits. Han var på flukt fra myndighetene i lange perioder. Denne boka handler om hans opphold i på øya Ile Saint-Pierre midt i en innsjø i republikken Bern. Han får bo der nærmest på nåde under beskyttelse av en adelsmann. Han tilbringer tiden med å botanisere. Han bor sammen med Therese, hans husholderske/elskerinne/pleierske og mor til hans 5 barn. 

Rousseau er ved svært dårlig helse, sover dårlig om nettene og plages ofte av drømmer og tanker om handlinger han har fortrengt. Hans liv har ikke alltid vært i samsvar med sine overbevisninger. Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder hans tro på den naturlige og åpne barneoppdragelse - selv fikk satt bort samtlige av sine fem barn. 

Romanen borer seg dypt ned i filosofens nokså tunge sinn og vi kjenner også på frykten hans for å bli hentet inn av noen av sine fiender. Hvis de fikk tak i han var det nokså sannsynlig at han ville bli henrettet for sine synspunkter.

Jeg kom aldri helt "under huden" på denne romanen. Der er ikke så mye som skjer, det meste dreier seg om det som snurrer rundt i hodet til filosofen. Det blir litt i overkant dystert for meg. Det var interessant å kjenne på konflikten hans mellom liv og lære, men det var ikke nok for meg til å holde lesegleden oppe gjennom hele boka.

Elizabeth Hay: Snow Road Station

Vi har snust litt på Canada som reisemål og da kom jeg over denne boka av Elizabeth Hay. Jeg har lest en av henne tidligere ……

Skuespilleren Lulu har opplevd å glemme teksten i et Beckett-stykke der hun har en svært sentral rolle, selv om hun egentlig kan teksten svært godt. I stedet for å dra til leiligheten sin i Montreal i påsken reiser hun på påskeferie til den vesle byen Snow Road Station der hun har vokst opp.

I Snow Road Station bor hennes bror med sin nåværende kone og datteren Ducky som er på vei inn i teateret. Der bor også Lulus venninne Nan med sine to sønner Jim og Blake. Lulu er invitert til Blakes bryllup.

Det er ikke så mye som skjer i boka, egentlig. Men vi opplever hvordan Lulu blir konfrontert med fortiden sin, med alderdommen, men hvordan hun vil tilbringe resten av livet sitt. Hun opplever gleder ved livet på landsbygden som hun hadde glemt, men er dette nok? Hun er tross alt en frisk og sprek og ikke minst seksuelt aktiv kvinne. Da hun blir fratatt teaterrollen sin bli valget enklere og hun finner ut hvordan hun kan fortsette livet sitt.

Dette høres kanskje ikke så spenstig ut, men det var en bok jeg likte veldig godt å lese. Det er mange personer i den med større og mindre utfordringer men som klarer å holde det gående. Det eneste som jeg syntes var kjedelig var et litt langt avsnitt der Lulu holder liv i  den tradisjonelle produksjonen av lønnesirup for broren sin når han er bortreist. Dette blir litt for detaljert for meg, men det gikk ikke ut over leseopplevelsen min ellers, og jeg tar gjerne med meg et glass Maple Syrup hvis jeg noen gang kommer til Canada. 

Og dette er jo også en fantastisk bok om Canada, dvs. om et bitte lite hjørne av dette storslåtte landet.

Marie Hermansson: Längst inn i skogen

Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.

Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet. 

Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.

Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet. 

Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.

Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.

Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk! 

Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.

En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!

Jo Spain: The Confession

Jo Spain er forfatter av en serie krimbøker med Tom Reynolds og hans team. Disse bøkene har jeg likt godt.

Dette er en frittstående krim. Den begynner med at Harry McNamara og hans kone Julie sitter i sitt luksuriøse hjem. Plutselig står det en fremmed mann. foran dem med en golfkølle i hånden. Han begynner å slå Harry med køllen, så hardt og brutalt at han blir liggende livløs i en blodpøl på golvet.  I mens sitter Julie urørlig, nesten som fryst. Så løper mannen av gårde.

Et par dager etterpå melder JP Carney seg hos politiet og sier det var han som utførte angrepet. Politikvinnen Alice blir den som skal etterforske saken. For så enkelt er det vel ikke?

I resten av boka hører vi gjennom Julie, Alice og JP Carney forhistorien til de impliserte, hva som skjedde forut for angrepet og hva som skjer etterpå. Det er en historie som inneholder oppvekst på skyggesiden av Irland, et alkoholisert hjem, dyp søskenkjærlighet, et ekteskap mellom den rike bankmannen og den vakre piken av folket, deres stormfylte samliv og ikke minst fremveksten og fallet til den keltiske tigerøkonomien.

Historien vender seg frem og tilbake men mot slutten blir det en slags mening med alle hendelsene.

Romanen er godt skrevet, men jeg er ikke så begeistret for den noe bråkjekke stilen til politiets etterforskningsteam. Spenningen ligger i å komme til bunns i hva som skjedde og det fungerer ok for meg. Men jeg kommer liksom ikke innpå noen av karakterene, de blir rett og slett likegyldige for meg og da får jeg litt avstand til hele historien.

Judy Nunn: Territory

Mannen min hadde denne boken med seg fra sitt arbeidsopphold i Australia. Forfatteren er tidligere skuespiller og hadde bl.a. i mange år en rolle i «Home and Away». Hun forlot TV-serien i 2000 for å bruke mer tid på å skrive og er visst en populær forfatter i hjemlandet.

Dette er en stort anlagt roman om Northern Territory og byen Darwin fra 1940-1975 men den gjør også et sveip innom 16- hundretallet der vi følger nederlandske Lucretia van der Mylen ombord på «Batavia» på vei til hennes ektemann.

Men bokas hovedperson er engelske Henrietta Galloway som gifter seg med en australsk pilot og følger ham hjem til den store kvegfarmen i Northern Territory, ikke så langt fra Darwin etter krigen. i England er Terence Galloway er ung og kjekk og forelsket og en hensynsfull kavaler. Hjemme på farmen er han machomannn og kopierer sin far i å være despotisk familieoverhode og overgår ham i rasisme og brutalitet.

Henrietta er en tøff jente og klarer å tilpasse seg livet i «the outback» men hennes ektemann behandler henne som sin eiendom. Hun finner litt trøst i miljøet i Darwin som nettopp har reist seg etter mange år med japansk utbombing under krigen. 

Det er flere interessante bipersoner: aborigineren Jackie som har ansvar for kvegdriften, hans kone Nellie som er husholderske på farmen og datteren Pearl. I Darwin møter vi den energiske læreren Aggie, hennes gode venn Paul og den kinesiske kjøpmannen Foong Lee. Lenger ut i boka kommer Henriettas sønner Malcolm og Kit i fokus.

Og så er det en gjenstand som følger boka fra Lucretias reise til siste side: en kostbar og spesiell medaljong som hun fikk laget før sin sjøreise og som har sin egen historie.

En storslått bok på mange måter som maler et levende bilde av nordområdene i Australia. Den har også med orkanen Tracy’s voldsomme ødeleggelser i 1974, en hendelse som var ukjent for meg men som det fremdeles snakkes om i Australia. 

Men alt er ikke like supert. Northern Territory er skildret gjennom menneskene vi møter, og her svikter forfatteren. Det blir mye arketyper og overdrivelser. Ondskapen til Terence har ingen grenser og utvikler seg til galskap, Foong Lee er mystisk og eksotisk ("typisk kineser?") men eiegod så det holder, Henrietta er sterk og snill, underlegger seg sin grumme ektemann og ofrer seg for sine sønner. og De aboriginerne vi møter blir også fremstilt nokså skjematisk. Skildringene av Batavias forlis og det som fulgte skal være basert på faktiske hendelser og virkelige personer men personene er skildret helt endimensjonale, enten gode eller ondere enn ondest.