Ida Jessen: Barna

Ida Jessen har skrevet en rekke bøker fra den fiktive småbyen Hvium som ligger ved Limfjorden på Jylland. Jeg har lest to av dem tidligere og jeg likte særlig godt "Det første jeg tenker på". Sentralt i den sto bilulykken der presten Lisa's sønn Gustav blir påkjørt på sin 7-årsdag og dør av skadene. Den historien er et sidetema i denne romanen, men hovedtema er likevel hovedpersonen Solvej.

Helsesøsteren Solvej flytter til Hvium nærmest hals over hode for å bo i nærheten av sin 5-årige datter Christiane. Hennes eksmann har fått foreldreretten etter at Solvej flyttet fra dem på grunn av et intenst erotisk forhold til en annen mann. Nå vil hun prøve å gjenopprette kontakten med datteren. Hun har hverken jobb eller husrom men får hjelp til bolig av bonden Søren Martinsen. Etter hvert får hun også jobb. Hun innleder et seksuelt forhold til Søren. Dette blir et svært destruktivt forhold i den korte tiden det varer. Samtidig har Solvej so helsesøster ansvar for Sørens gravide kone Britta. Britta er et menneske som sliter med seg selv, med forholdet til sin brutale ektemann og med omsorgen for sine barn. 

Solvej blir nærmere kjent med Ebbe, rektor på Christiane sin skole og nå finner hun et godt, stabilt forhold. Og etter noen år får eksmannen hennes problemer og må flytte og Solvej får tilbake omsorgen for Christiane. Men forholdet mellom mor og datter blir aldri riktig godt. Når Christiane er voksen flytter hun hjemmefra så fort hun kan og ønsker ikke å ha mye kontakt med moren.

Det er også noen parallelle historier i boka. I Hvium blir Solvej kjent med Ragna som lever i et kjærlighetsløst ekteskap, og hun klarer ikke å rive seg løs fra det før det skjer noe dramatisk. Og så er det ungjenta Manne som er oppover ørene forelsket i Albin. Manne og Albin kjører bil og klarer ikke la være å ta på hverandre i godværet, det er hverken andre biler eller folk å se men så er det likevel en syvåring som er ute og rusler og katastrofen har skjedd. 

Det er mye godt stoff i denne boka og viktige tema som blir tatt opp. Når ens eget sex - og kjærlighetsliv kommer i konflikt med omsorg for egne bar er kanskje det aller viktigste. Men jeg ble likevel ikke sp begeistret for boka. Jeg synes ikke det fungerer så godt når handlingen springer fra Solvej til Britta og til Ragna og til Manne. Jeg har ingenting imot kollektivromaner, men i denne boka synes jeg det skiftende perspektivet fungere dårlig. Jeg opplever også at den svært rotete og uansvarlige Solvej som vi møter i begynnelsen ikke er den samme som den mere rolige og reflekterte Solvej som lever sammen med Ebbe på .slutten av boka. Og jeg synes ikke vi får se hvordan den forandringen har skjedd.

Men hvis jeg ser boka som en del av det store verket om befolkningen i Hvium passer det kanskje bedre?

 

Anders Totland: Til jord skal du bli

Jeg leste Totlands "Vintertonar" for noen år siden, og det var en roman som jeg likte svært godt. Jeg husker ikke så mange detaljer - en sønn kommer hjem, en døende far, traumatiske minner, noe uavklart i fortiden som kommer frem. Men den gjorde inntrykk på meg.

Dette er noe helt annet. Biblioteket har klassifisert den som "humor". Det er besk og svart humor. Den pensjonerte presten Jacob Juul bor alene i den gamle prestegården som han på mystisk vis har fått beholde selv om det er kommet en ny prest. Han driver med birøkt og hjemmebrent, det siste for å komme tettere innpå bygdemiljøet. hans kjære kone Margot har ligget på sykehjemmet i mange år og har mistet all evne til kommunikasjon. Deres eneste sønn Knut-Halvard reiste hjemmefra som 18-åring og de har ingen kontakt.

I løpet av kort tid blir Jacob angrepet av torpedoer og blir selv drapsmann,  barnevernet be ham om å ta omsorgen for barnebarnet Isabella Donnatina(som han ikke visste om) siden Knut Halvard har forsvunnet og Margot trekker sitt siste sukk. Det blir mye dramatikk av sånt. Vi aner også at Jacob selv ikke er av de enkleste personene å omgås.

Er det spennende? Er det morsomt? Ikke veldig spennende, det blir nærmest noe feelgood over den relativt sprelske intrigen og jeg synes ærlig talt Jacob blir en litt for lite troverdig figur, selv i en slik farseaktig fortelling som dette. Morsomt? Jeg dro på smilebåndet noen ganger, det gjorde jeg. Men det jeg sitter igjen med er dette spørsmålet: Hvorfor skrev Anders Totland denne boken?

Sara Stridsberg: Farväl til Panic Beach

Jeg har lest flere bøker av Sara Stridsberg, den første var "Darling River". Den husker jeg som litt rar. Bäckomberga elsket jeg - romanen om folk i og rundt det store psykiatriske syjehuset like ved Stockholm som nå er nedlagt. Såvidt jeg vet har Sara Stridsberg egne erfaringer med å ha nøre familiemedlemmer innlagt der som sikkert har inspirert denne glitrende romanen. Og "Kjærlighetens Antarktis" der fortellerstemmen er en myrdet prostituert kvinne.

Sara Stridsberg skriver ikke om A4-familier. Dette er en nokså stort anlagt familiehistorie som begynner tidlig på 1900-tallet og går frem til i dag. Også denne romanen er befolket av mennesker som befinner seg nokså langt fra det "vanlige", på godt og ondt. 

I begynnelsen slet jeg med å komme meg gjennom boka - det var så mange mennesker som var nevnt og jeg hadde problemer med å se hva slags relasjoner de hadde til hverandre. Handlingen går frem og tilbake i tid, det gjør det ikke enklere. Men gradvis begynte bitene å falle på plass - hvem som var foreldre til hvem, hvem som var nåværende og tidligere elskere. Hvem som var alkoholikere, for alkoholismen flyter langs boksidene i strie strømmer.

Hovedpersonen er Nina som i nåtiden er godt voksen - hvor gammel vet jeg ikke, hun har voksne barn.  Men en av de første som dukker opp er David. Han er sønn av Samuel Grossman og Laura - et elskende men umake par som ikke kan få hverandre. Samuel kommer fra en russisk jødisk familie, I stedet får Laura Harry som hun egentlig ikke vil ha og han blir oppført som Davids far.David og Lykke får barna Matti og Hanna og Matti er Ninas far. Matti er en uhelbredelig og sjarmerende alkoholiker og kvinnebedårer og totalt ansvarsløs. Siri kommer fra en familie med flere alkoholikere. Hun og Matti får Nina, senere slår han seg sammen med Jane, men det har vært mange kvinner i mellom. Mange år senere får Matti og Jane datteren Eddie. Nina blir og lillesøsteren blir svært knyttet til hverandre. Matti og Nina står hverandre også nær men Matti ignorerer nærmest Eddie.

Ninas forhold til Eddie preger store deler av boka, vi skjønner at Eddie dør, gradvis får vi vite mer og mer om hennes død, og vi skjønner at hun tok livet sitt. Det kommer også gradvis frem at noe har skjedd med Eddie, har Matti forgrepet seg på henne? Det blir aldri sagt rett ut, men antydet nokså sterkt. Og her er vi ved et punkt som jeg synes er vanskelig med boka. Eddie betror seg til Nina like før hun tar livet sitt, men Nina tar aldri noe egentlig oppgjør med Matti. Han får fortsette å leve sitt alkoholikerliv og det er vanskelig å forstå at Nina opprettholder en slags kontakt med sin far til tross for det hun har fått vite. 

Å lese denne boka er som å gå inn i en egen, nokså spesiell verden der ingen går på jobben om morgenen og kommer hjem og spiser middag, ingen går på skole, foreldre går ikke på foreldremøter og barna går ikke på fotballtrening eller i speideren. Det totale fravær av vanlig dagligliv. Det kan være forfriskende en stund, men så får jeg lyst til å trekke handlingen inn i en mer normal hverdag, eller i alle fall oppleve at handlingen forholder seg på en eller annen måte til det vanlige hverdagslivet.

Yal Van der Wouden: The safe keep

Isobel steller hagen i det store huset hun bor i, i en eller annen småby i Nederland i 1961. Hun har bodd i huset alene siden moren døde for et par år siden. Louis, storebroren og Hendrik, lillebroren er begge flyttet ut.  Vi aner at det var noe i situasjonen hjemme hos moren, eller kanskje småbyen sin trangsynhet som det ville vekk fra. Mest tydelig gjelder det Hendrik som kom ut av skaoet og etter hvert slo seg sammen med kjæresten Sebastian. Louis har derimot bare kvinnelige kjærester, og det er mange av dem. Nå er det Eva som gjelder, en platinablond-farget sexy og, etter Isobel og Hendriks oppfatning, nokså tomhjernet når de tre søsknene møtes på en restaurant. Eva blir ikke vel mottatt, særlig ikke av Isobel.

Kort tid etter kommer Louis og Eva på besøk til Isobel. Louis har fått et jobb-oppdrag i en annen by, Eva har ikke noe sted å gjøre av seg - kan hun ikke få bo i det store huset noen uker? Svært motvillig og etter sterkt press går Isobel med på dette.

Det blir noen pinefulle uker der Isobel ignorerer Eva så mye hun kan. Eva gjør sine egne ting, av og til overrasker hun ved å stille Isobel nokså inngående spørsmål om hennes tilværelse ensom i det store huset. Isobel får det for seg at det forsvinner saker og ting fra huset, og mens hun tidligere kunne mistenke hushjelpen for smånasking overvåker hun nærmest Eva.

Forholdene mellom dem endrer seg likevel - det oppstår når panseret som Isobel omgir seg med slår sprekker. Hun har vært ute med sin nabo, en venn og antagelig beiler men hun har ikke gitt etter for hans påtrengende amorøse tilnærmelser. Men hun drikker enda mer vin sammen med Eva og de utveksler et hett kyss. Og kysset blir til flere.

Like før Louis kommer tilbake skjer det brått noe annet mellom de to kvinnene som gjør at Eva forlater huset. Så får Isobel greie på mer om Eva sin bakgrunn og det gir lys til hendelser hun husker fra sin egen oppvekst som hun ikke har forstått før nå. Men hva kan fremtiden bli etter dette?

Dette var både en rørende, dramatisk og av og til sexy kjærlighetshistorie og et dystert innblikk i en del av Europas nære historie som vi ikke hører så mye om. Jeg likte hvordan boka var bygd opp, og jeg synes det var et interessant portrett av Isobel. Først virker hun som en innbitt og nesten aldrende peppermø, men det viser seg at hun er ikke så gammel likevel. Hun er bare stivnet i sin eneboertilværelse, gått på sparebluss først under morens vaktsomme øyne, deretter har hun nesten inntatt morens rolle. At begge brødrene nærmest flyktet hjemmefra sier vel noe om morens dominerende innflytelse over barna sine. Det er noe ved Isobel i første del av boka som minner om den gamle damen i Dickens "Store Forventninger", Isobel kunne ha blitt slik. 

Likevel stiller jeg spørsmål ved hennes jobbløse tilværelse - gikk det an å leve slik i Nederland på 60-tallet uten å være stenrik? Ta seg av et stort hus, ha hushjelp og leve helt fett uten egen inntekt? Jeg har større forståelse for Evas situasjon - hun er ribbet for alt, kjemper for sin eksistens som menneske i dette landet. Det er også noe ved transaksjonene rundt huset på slutten som virker litt for enkelt på meg. Men disse innvendingene går ikke utover det utbyttet jeg hadde av å lese boka.

Boka ble kortlistet til Bookerprisen 2024 og er oversatt til norsk - "I minnenes hus", noe som jeg syner er en dårlig oversettelse av tittelen.

Granta: Best of young british novelists 2023

Litteraturmagasinet Granta har gitt ut en slik samling hvert 10. år siden 1983. Jeg kom over det fra 2013 og der traff jeg på noen forfattere som jeg har hatt glede av å lese senere, Evie Wyld (Opprinnelig fra Australia, «All the birds, singing», «Bass Rock») Sarah Hall (en roman om utplassering av ulver i grenseområdene mellom England og Skottland) og Kamila Shamsie (opprinnelig fra Pakistan, «Home Fire» og flere andre, jeg har en av hennes tidlige romaner på min Kindle nå).

Det var mange fine noveller og flere lovende utdrag fra romaner i denne utgaven også.  Men dessverre var det ingenting som trigget meg til å lete etter bøker fra noen av forfatterne. Kanskje dukker de likevel opp senere med et eller annen jeg får lyst til å lese? Forresten savnet jeg en forfatter som Caleb Azumah Nelson, han er født i 1993, bor i London og har fått flere priser. Jeg har lest hans utmerkede roman «Small World».

I alle fall er det et godt tiltak å fremme ung litteratur på denne måten. Jeg husker jeg var på en premieutdeling i Lillehammer for ti forfattere under 35 år og ble kjent med bøkene til forfattere som Agnes Ravatn og Lars Petter Sveen.

Kjell Ola Dahl: Søsteren

Jeg har lest krimforfatter Kjell Ola Dahls tre historiske romaner med stor entusiasme, så jeg måtte jo få med meg denne også. 

Frank Frølich samarbeidet en gang med Gunnarstranda. Nå er han privat etterforsker. Han får oppdrag fra flere personer som er løselig linket til hverandre. Det første gjelder en kvinnelig asylsøker som vil ha hjelp til å oppspore søsteren sin, derav tittelen på boka. Og så er det en forfatter som skriver om skipsbrannen på «Sea Breeze» der 159 mennesker omkom, en helt klar parallell til «Scandinavian Star».

Noen av oppdragsgiverne blir myrdet, andre slår rundt seg med balltre. Det er også lagt inn en reise til Nordvestlandet for å grave i Sea Breeze-historien.

Mange biter faller på plass til slutt, men slett ikke alle og jeg må si at jeg syntes denne boka var nokså forvirrende. 

Tea Obreht: The morningside

Tea Obrehts tredje roman har som de foregående en tilknytning til hennes bakgrunn fra Balkan. Romanen foregår i en nokså nær fremtid. Vi merker at miljøproblemene er store og det har vært en ødeleggende krig, hvor? i Europa? På Balkan? Har USA vært involvert? Dette er ikke helt klart. 

Hovedpersonen og fortelleren er Silvia. Det meste av boka foregår når hun er elleve år. Sammen med sin mor har hun fått en leilighet i boligkomplekset Morningside av en komite som prøver å få folk til å slå,seg ned i en forlatt by som har store likhetstrekk med New York.  Silvia  og moren kommer fra Paraiso (i Sør Amerika?) men det kommer etter hvert frem at de opprinnelig kommer fra en uspesifisert del av Balkan. 

Silvia og moren bor sammen med tanten Ena som er en slags portner/vaktmester i Morningside. Ena har en hel skattkiste av fortellinger og eventyr fra deres felles hjemland som Silvia blir fascinert av, bl.a. om heksen Vila. I en takleilighet bor kunstneren Bezi Duras som hver kveld går på tur i byen med tre store hunder. Ena antyder at hundene egentlig er tre voksne gutter som Bezi Duras forvandler til hunder.

Silvia blir også kjent med Lewis May, en middelaldrende mann som tidligere hadde samme jobb som tante Ena.

Ena dør plutselig og Silvia er besatt av tanken på Bezi Duras. Hun får med seg den jevnaldrende Mila som nettopp har flyttet inn på diverse mer eller mindre mislykkede forsøk på å avsløre henne. 

Dramatiske ting skjer med Silvias mor og så må hun og Silvia bevege seg videre ut i verden.

Romanen foregår i en slags post-apokalyptisk virkelighet men jeg vil ikke kalle den dystopisk. Menneskene lever og klarer seg på et vis i dette problematiske universet. Alt som skjer ser vi med Silvias åpne, nysgjerrige blikk som også er litt naivt. Jeg liker godt hvordan forfatteren bruker folklore både for å skape en forbindelse til den «gamle» verden men også innføre en dimensjon av mystikk.