Daisy Johnson: Everything under

Denne boka valgte jeg på bakgrunn av at den var en av finalistene til Booker-prisen i fjor, (prisen for beste engelskspråklige roman) og det som kom frem i omtalen av den.

Gretel er hovedpersonen i denne romanen som utspiller seg i en nesten drømmeaktig verden langs Englands kanaler.  Gretel og moren Sarah levde på en falleferdig husbåt ved elvebredden helt til noe skjedde som førte til at de forlot båten, reiste rundt på billige pensjonat, og slo seg ned i en stall der Gretel blir forlatt i en alder av 16 år. Hun bor så hos forsterforeldre, får skolegang og utdannelse men er merket for livet av morens omsorgsvikt.
Den voksne Gretel er leksiograf. Et av båndene mellom mor og datter var at de utviklet et eget språk som besto av ord som de diktet opp og interessen for ord har fulgt Gretel over i voksenlivet.

Boken er delt inn i kapitler. Noen kapitler følger Gretel som voksen i hennes leting etter sin mor Sarah. Hun finner til slutt den nå nesten senile moren som lever i sin egen verden og prøver å ta seg av henne.
.
Så er den en serie kapitler der vi møter barnet Gretel i livet på og rundt husbåten og den litt mystiske skikkelsen Marcus som er en gutt som bor en stund med dem på husbåten.

Så treffer vi Margot som er på flukt gjennom skogen og langs elvebredden. Han kommer fra hjemmet sitt sammen med mamma Laura og pappa Otto.

Disse historiene er vevet sammen i en av og til nesten spøkelsesaktig fortelling. Den handle om et barn som vokser opp først i et nesten symbiotisk forhold til moren i en boble utenfor samfunnet for så å bli brutalt forlatt av den samme moren. Så forekommer det også flere tilfeller av personer som skifter av kjønnsidentitet. Og ikke minst viktig er det til stede en sterk Ødipussymbolikk.

Det var en sterk roman å lese, og selv om hovedvekten ikke blir lagt på Sarah's forsømmelse av datteren Gretel er det det som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg synes nesten at det blir lagt litt for lite virkning på skadevirkningene dette måtte ha hatt på henne. Ellers synes jeg Daisy Johnson klarer å skape et troverdig og litt uhyggelig univers i en slags underverden på siden av det engelske samfunnet befolket med mennesker, dyr og udyr, både naturlige og overnaturlige.

Evie Wyld: After the fire - a still small voice

Jeg leste et utdrag av Evie Wylds siste roman fra 2013, "All the birds, singing" i det engelske Grantamagasinets utgave "Best of young, british novelists" for noen år siden. Jeg likte det så godt at jeg måtte lese hele romanen. Jeg ble ikke skuffet - jeg var svært begeistret for romanen. Og så har jeg vært på utkikk etter denne roman siden som er hennes første fra 2009. Hun har bare skrevet to romaner i tillegg til en rekke noveller. Så dukket den plutselig opp på Stavanger bibliotek.

Evie Wyld er dels engelsk, dels australsk og vokste opp i Australia, noe som preger begge romanene  hennes. I denne boken møter vi to australske menn, Frank og Leon som vi følger i annet hvert kapittel gjennom hele boka. Det er tilsynelatende to helt forskjellige historier som ikke ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre og jeg må innrømme at jeg var svært langt ut i boka før sammenhengen gikk opp for meg. En mer oppmerksom leser hadde nok oppdaget det tidligere.

Frank dukker opp i en hytte i nærheten av havet som skal være en arv etter hans besteforeldre. Han er en ensom ulv og har tydeligvis en vanskeligfortid som han helst ikke vil tenke på og langt mindre snakke om. Han får seg strøjobber på en marina. Hans nærmeste naboer er pågående og tar seg litt av ham og litt etter litt ser det ut til at han finner seg til rette. Samtidig får vi i tilbakeblikk gradvis høre om hans fortid med en voldelig far og sine egne voldsepisoder, spesielt overfor kjæresten, Lucy.

Så prøver Frank å forsone seg med fortiden, reiser til Sydney for å treffe faren igjen, kanskje også Lucy. Det går ikke helt som han hadde tenkt og han reiser tilbake igjen til hytta - for å oppdage at Sal, den 12-årige datteren til naboen er forsvunnet akkurat i den perioden han har vært borte og han er øverst på listen over mistenkte.

Leon er eneste sønn av innvandrere fra Europa. Det går ikke helt klart frem hvor foreldrene kommer fra, enten fra Tyskland eller fra et av de tysk-okkuperte landene under andre verdenskrig. Kanskje er de jøder?  Foreldrene føler seg alltid litt utenfor men klarer seg godt gjennom sin bake- og konditorvirksomhet. Så verver faren seg til Koreakrigen for å vise at han er en lojal australier og etter det blir ingenting det samme for den lille familien. Faren kommer ikke tilbake når krigen er over, han er tatt til fange. Når han dukker opp etter lang tid er han bare en skygge av seg selv.

Leon er rolig og veltilpasset gutt som bruker mye av sin barndom til å hjelpe foreldrene i butikken. Når faren drar i krigen slutter han skolen og driver konditoriet selv. Det går noen år, og så blir Leon selv innkalt, denne gangen til Vietnamkrigen. Vi følger Leon på hans av og til marerittaktige opplevelser i jungelen der han er skarpskytter. Han dreper mange og ser også mange av kameratene sine gå til grunne og som faren er han ikke den samme når han vender hjem.

Livet går videre - både for Frank og Leon. Ingen grunnleggende problemer blir løst, men kanskje har de kommet litt videre?

Jeg opplever denne boken som en typisk "mannebok" og en svært troverdig en. På den måten er den svært forskjellig fra "All the birds singing" der hovedpersonen er kvinne. Riktig nok ikke en spesielt feminin kvinne men hennes kvinnelighet gjennomsyrer likevel boka - problemene og utfordringene hun møter og måten hun hanskes med det på. Her befinner vi oss i en maskulin verden, spesielt i skildringene fra Vietnamkrigen men også veldig tydelig i Franks verden - både i barene, på marinaen og i de ensomme stundene hans. Miljøskildingene virker veldig troverdige på meg. Noe av det som gjør mest inntrykk er Frank sine stunder med sine egne demoner - i kontrast til de litt røffe men likevel vare møtene han har med den stadig vitebegjærlige og nysgjerrige jenta Sal som han har et nesten faderlig forhold til.

Partiene med Frank var litt langdryge i begynnelsen, helt til jeg syntes jeg fikk litt tak på ham. Så ble det etter hvert en bok jeg ble glad i og kunne ha levd med en god stund. Håper det kommer flere bøker fra Evie Wyld og at hun har tid til å skrive bøker - ikke bare selge dem i bokhandelen sin i Peckham.

Ann Cleeves: To good to be true

Dette er en kortroman i serien "Quick Reads" - altså en slags lettlest-serie for voksne. Vi møter Jimmy Perez, fra Shetland-serien, som denne gangen har reist til en landsby i det skotske området Borders, like ved grensen til NordEngland. Hans ekskone Sarah har bedt om hjelp - det går ubehagelige rykter om mannen hennes i forbindelse med et selvmord i landsbyen.

Jimmy tar noen dagers ferie og beveger seg rundt i landsbyen. Hører først på praten på pub'er og kafeer, men begynner også å stille spørsmål som ligner på en etterforskning. Akkurat det synes jeg skurrer litt - med en slik uoffisiell etterforskning fra en politikollega i et annet distrikt. Men gradvis avdekker Jimmy både den ene og den andre hemmeligheten som tilsynelatende ikke har noe med dødsfallet å gjøre - eller likevel??

Og det er her jeg synes Ann Cleeves som vanlig viser sin styrke. Folk har alltid mye forskjellig for seg som de gjerne vil holde for seg selv. Derfor blir det fortalt små og store løgner og halvsannheter, og det er i spenningsfeltet mellom disse løgnene  og sidehistoriene hun ofte finner løsningene.  Og det finner Jimmy Perez også her.

Likevel synes jeg motivet for vår morder er noe tynt, og det hele blir litt for oppkonstruert. Ikke toppscore for denne - men kjekk å lese i ferien på et par kvelder.

Catrine Knudsen: Den siste hjelperen

Denne romanen er relativt løst sammensatt av en rekke episoder rundt hovedpersonen, en kvinne , kanskje midt i trettiårene. Det foregår i et samfunn som er nokså likt vårt, men det opptrer en del både utviklingsmessige og samfunnsmessige særegenheter som likevel gjør det litt annerledes. Kvinnen ble nylig enke, to barn, Gjertrud og lillebror Bruno. Familien levde på en gård der de livnærte seg med geitehold, spesielt med produksjon av en slags silkelignende biprodukt av melka. Det var et enkelt men godt liv, men når mannen Mikhail dør i en ulykke blir kvinnen nødt til å flytte til en mindre leilighet i en slags drabantby.

Vi følger også kvinnen i en rekke betraktninger rundt det å selge en nyre, kontra det å gi bort en nyre av ren godhet. Kan hun gjøre som den ukrainske kvinnen hun leste om og få tilstrekkelig med penger til at livet som enslig mor blir litt enklere? Det er en episode tidlig i boka der hun ligger på sykehuset før og etter et kirurgisk inngrep.  

Det er også noen interessante betraktninger fra livet på boligfeltet - beboernes kamp for mer utendørs belysning som kvinnen egentlig ikke har sans for. Et barneselskap i et offentlig utendørs svømmebasseng. Fotballspilling på kunstgress der kunstgresset går i oppløsning og sprer seg til jorda rundt omkring og gjør den ufruktbar.  Datteren Gjertrud elsker fotballspillingen så dette er noe kvinnen opplever mye av..

Kvinnen jobber på en institusjon for lettere demente eldre, Viljen Bydel. Dette er en institusjon som skaper noen virtuelle verdener for de eldre som skal ligne mest mulig på deres tidligere liv og gi dem en illusjon om at de klarer seg selv. Hun må selv ofte overnatte på institusjonen om nattet. Ungene er alene men de har noen tekniske hjelpemidler som  gjør det lett å kommunisere med moren.

Så kommer kvinnen kommer i kontakt med de frivillige hjelperne - Englene som de kaller seg. Det er en gruppe som stiller som en slags personlig assistent til folk som ønsker å reise til Sveits og ta livet sitt. For det meste svært syke personer. Kvinnen er med på en del møter i organisasjonen av hjelpere og til slutt blir hun selv engasjert i et oppdrag. Vi følger henne og klienten Tonja på reisen til dødsklinikken i Sveits. Møtet med legen og assistenten som skal gjøre alt klart for at Tonja skal dø. Til slutt trykker Tonja selv på utløseren som skal sende det dødelige stoffet inn  i kroppen hennes, for det er svært viktig - helsearbeiderne skal ikke gjøre noe annet enn å legge forholdene til rette, de skal ikke bistå aktivt.

Det er veldig sobert og pent og renslig alt sammen og skildres likevel med en lett ironi. Det er akkurat som vi står ovenfor en slags luksuriøs dødsfabrikk. 

Vel hjemme skal kvinnen avlegge rapport for englene og hun gir en helt utmerket rapport. Det er bare det at hun står ikke frem som en som selv har hatt en skjellsettende opplevelse - og det er visst det som "Englene" forventer.

Så da er vi over på Altruistiske donasjoner som slett ikke er så altruistiske i og med at mottakeren av kvinnens nyre både vil gi en klekkelige sum for donasjonen - trass i organisasjonens strengt altruistiske regler -og at han også havner til køys med sin donor.

Vi ender opp med kvinnen som ligger i sengen etter operasjonen og venter på bekreftelse på at alt har gått bra så hun kan reise hjem til sine barn og et litt bedre liv. Vi aner at dette kan gå begge veier - det er en infeksjon som visstnok er slått tilbake. Og det hele avsluttes med en beskrivelse av en ganske grotesk dokumentarfilm fra 1949 som viser slakting av dyr.

Dette kunne ha vært veldig rotete, men jeg synes likevel at det holder som roman. Det er noe med beskrivelsene til hovedpersonen (alt er fortalt i 1. person) som setter meg i en spesiell stemning gjennom hele boka. En slags drømmetilværelse som likevel ligner forbausende på vår egen.

Kvinnen har et nøkternt og litt ironisk blikk på det meste hun møter, både på gården, i drabantbylivet, på Viljen Bydel og hos Englene. Samtidig kan språket av og til bli neste poetisk - jeg liker hvordan hun beskriver hvordan lyset fra husene våre stråler utover - det er lyset vi ikke bruker som slipper ut.......

Dette er like mye en nåtidsvisjon som en fremtidsvisjon. Det finnes nok ikke en norsk organisasjon som (ulovlig) organiserer transport av folk til dødsklinikker i Sveits, eller demenslandsbyer som ligner Viljen Bydel, eller silke produsert av geitemelk. Men det er ikke langt unna - på ondt og godt.

Helle Helle: De

Bokens hovedperson er en 16 år gammel jente på Lolland som begynner på gymnaset. Vi får aldri vite navnet hennes. Hun bor sammen med moren sin som arbeider i en butikk på torget. Men dette året kommer ikke moren seg på jobb, og vi skjønner snart at hun er syk. Kreftsyk.
Datteren tar bussen til og fra skolen hver dag, har venninner, prater med dem om det jenter pleier å prate om. Går noen ganger på fest, drikker litt alkohol. Treffer noen gutter men liker best å være sammen med den unge hjelpelæreren Henrik Strøm. Så viser det seg at han har en annen.

Moren blir innlagt på sykehus og jenta må klare seg selv. Hun får 400 kroner til mat men får det for seg at hun skal klare seg uten de pengene og lever på det hun finner i fryseren og klarer å koke sammen.

Mor og datter har et nært og godt forhold men det er likevel noe som skurrer. På 80-tallet var en kreftdiagnose neste jevngodt med døden. Det er ingenting som tyder på at moren kommer til å bli frisk igjen. Dette snakker de ikke om. De snakker heller ikke om det som foregår i ungdomtilværelsen til datteren - på skolen, men venner, forhold til gutter. Nå er det jo ikke så uvanlig at ungdom holder slikt for seg selv, men vi opplever heller ikke at moren spør eller undrer seg over hvordan datteren egentlig har det.

Datteren vil nok klare seg - hun er pliktoppfyllende, nesten litt for mye, omgjengelig men likevel en som trives i sitt eget selskap. Egentlig nokså alene i tosomheten sammen med moren.

Dette var en vakker bok å lese, i Helle helles minimalistiske stil der hver setning inneholder så mye mer enn det som står der. Den har også noe melankolsk over seg, og mangelen på kommunikasjon mellom mor og datter blir nesten påtrengende.

Peter Franziskus Strassegger: Stasi

Armin er fortelleren i denne romanen. Han og søsteren Stasia bor hos mormoren for øyeblikket, foreldrene reiser rundt i Europa. Faren er fra Slovenia og driver med en nokså uklar entrepenørvirksomhet sammen med onkel Janko. Eller er onkel bare en talemåte, er de bare kompiser? Moren er norsk.

En dag blir søskenparet hentet av foreldrene og de legger ut på en ny reise sørover. Målet denne gangen er et hus som faren skal bygge for å selge. Kanskje i Slovenia, kanskje i Tyskland eller Østerrike, det kommer ikke klart frem. Fremtiden ellers vet de ingenting om men Armin vil gjerne at de skal bo i huset som faren bygger.

Stasia er 17 år og en vakker jente. Armin er endel år yngre - 12? 13? De henger for det meste sammen. Når de kjører bil finner de på en masse leker, de fleste har et eller annet morbid tema, gjerne om mord eller død.. Men Stasia går også sine egne veier, og hvorfor blir hun med Janko inn i vogna hans uten at Armin får være med?

Mormor blir syk og de kjører til Norge igjen. Når de treffer mormor forteller Stasia henne at hun er gravid, men mormor er for syk til å oppfatte det. Stasia er den som sørger for å få mormor lagt inn på sykehus, men hun overlever ikke. Etter begravelsen reiser de tilbake til husbyggingen. De stopper på en bensinstasjon. På toalettet der oppdager Armin at Stasi forsvinner inn i et av avlukkene med en mann. Han forteller dette til foreldrene. Stasi kommer ikke tilbake. Hele familien leter men gir tilslutt opp og de reiser til nybygget.

Senere reiser Janko ut for å lete etter Satsia og kommer tilslutt med henne - radmager og sjuk som hun er. Eller er dette noe som skjer i Armins fantasi? For boka er også full av Armin sine drømmer og fantasier, og særlig mot slutten av boka er det ofte vanskelig å finne ut om vi er i drømmen og virkeligheten. Noen av fantasiene går ut på at han vil leve Stasia sitt liv som kvinne, lære å sminke seg og gå med klærne hennes. Mot slutten av boka er i alle fall ikke Stasia sammen med dem lenger der han kjører i bilen sammen med mor og far. Men kanskje dukker hun opp igjen?

Hele boka får noe uvirkelig og drømmeaktig over seg der de to barna flakker omkring i uten mål og mening sammen med foreldrene og lever helt utenfor samfunnet. De har en slags trygghet i hverandre, men foreldrene representerer ikke noe stabilt, noe de kan støtte seg på. En temmelig trist bok.

Elizabeth George: The punishment she deserves

Jeg har leste mange av Elizabeth George sine kriminalromaner med Lynley/Havers, men nå er det lenge siden. Jeg gikk litt lei av persongalleriet, for etterforskernes privatliv tar ofte mye plass i bøkene hennes. Men nå trengte jeg en god krim på min Kindle og da ble det denne.

Foreldre - barn forhold er en rød tråd i denne romanen, foreldres feil i oppdragelsen - i mange forskjellige forhold og på mange plan. Sentrum for handlinger er Ludlow, en småby nær grensen til Wales. Boka starter med en pubkveld der et par ungjenter feier avslutningen av semesteret. Den ene er en den drevne Dena "Ding" som deler leilighet med Bruce "Brutus" og Finnegan "Finn". Den andre er den flittige og skikkelige Minna som bor hos bestemoren. Minna blir sjenket under bordet og det blir mye halloi. Den lokale PCSO'en (en sivilansatt medhjelper for politiet) kommer og roer ned fyllekalaset.

Så blir Isabelle Ardery (sjefen til både Thomas Lynley og Barbara Havers) sendt til Ludlow for å gå en tidligere politisak i sømmene. Ian Druitt ble innbrakt etter en telefonanklage for pedofili og blir funnet hengt på politistasjonen, politiet konkluderer raskt med selvmord. Faren tror ikke verken på pedofili eller selvmord og truer med formell anklage med støtte fra et parlamentsmedlem. Ardery skal undersøke om politiet har gjort et korrekt etterforskningsarbeid mens Barbara Havers skal hjelpe henne. Havers er som alltid i ledelsens søkelys etter å ha opptrådt ukorrekt i en tidligere bok (en gjenganger i denne krimserien). Barbara er nysgjerrig og oppdager flere uoverensstemmelser mens Isabelle holder henne på en armlengdes avstand og vil helst bare gjøre det formelt nødvendige og dra tilbake til kontoret. Hun er ellers opptatt av å forhindre at eksmannen Bob skal flytte til New Zealand med de to sønnene deres og sin nye kone. Isabelle er på vei inn i tung alkoholisme som hun hittil har skjult på jobben.

Isabelle tvinger Barbara til å fjerne ting fra rapporten som indikerer at saken er mer komplisert og krever grundigere etterforskning. Lynley avslører dette og dermed blir han og Barbara sendt til Ludlow igjen for å gå grundigere til verks. De får tolv dager på seg.

Det blir en langsommelig og seig etterforskning som trekker inn et ganske stort antall personer og familier. Det som gjør boka interessant og gir meg lyst til å lese videre er at jeg hele tiden lurer på hvordan i all verden forfatteren har tenkt at alle disse menneskene skal forsvare sin plass i boka og få til en historie som henger sammen. Det er ellers ingen spenning eller dramatikk og etterforskninger blir nokså langdryg. Men underveis blir vi altså kjent med en del familier der foreldrene ikke er spesielt flinke til å håndtere barna sine.

Det er indiskeYasmine ble totalt avvist av sine foreldre da hun giftet seg med en engelskmann før hun var ferdig med sin utdannelse. Yasmine prøver nå selv å styre livet til sin egen datter Minna. DCS Clover Freeman, mor til Finn, setter PCSO'en til å holde sønnen konstant under oppsikt. PCSO'en vokste opp i en sekt i Irland som utnyttet barna seksuelt. Ding vil ikke bo hjemme etter en (for henne) uhyggelig opplevelse da faren døde.Ungjenta Francie har foreldre som er så frigjorte at de ikke bryr seg med hva hun gjør på noen måte. Og Isabelle Ardery har selv forsømt dine sønner for alkoholen.

Det viser seg at flere av disse sidehistoriene henger sammen, og ettersom flere lag blir avdekket blir det gradvis en sammenhengende historie av dette. Litt over 3/4 av boka er jeg temmelig sikker på hvilken retning det tar. Men fremdeles er det uklarheter igjen for å avsløre akkurat hvordan, hvorfor og når forbrytelsen foregikk, så jeg henger med helt til slutt, ikke minst for å finne ut om forfatteren faktisk drar alt dette i land. Og det gjør hun - med glans.

Boka er aaaaltfor lang, og jeg blir av og til irritert av å lese om Barbara Havers' uflidde utseende, nikotinfingre og ustelte hår. Jeg blir også lei av å lese gang på gang om IsabelleArderys omgang med  flyflasker med vodka. Når skal enkelte forfattere lære seg antydningens kunst? Er motivet for forbrytelsen troverdig?

Jeg lot meg rive med i denne kriminalromanen trass i disse innvendingene. Beskrivelsene av småbymiljøet, av ungdom mer eller mindre i drift og av mennesker som er glade i hverandre og egentlig vil det aller beste men som likevel gjør det ene uheldige valget etter det andre, ja av og til helt fatale valg - alt dette er superbra og gjør det til en god krim for meg. Så det blir nok til at jeg leser flere.