onsdag 8. juni 2022

Agnete Pleijel: Dubbeltporträtt

Jeg tok med meg et knippe bøker når vi var i Malmø i fjor høst. Det er så mye svensk litteratur som ikke blir oversatt til norsk. Agneta Pleijel har jeg vært borti for mange år siden. 

Agneta Pleijel skriver her om den østeriske maleren Oskar Kokoschka og forfatteren Agatha Christie. I anledning forfatterens 80-årsdag ønsker barnebarnet hennes å få malt et portrett av henne, og dette går hun motstrebende med på.

Maleren er også nokså lunken til ideen men går til slutt med på prosjektet, inkludert 6 "sittinger", situasjoner der maleren og forfatteren møtes for å forberede maleriet. Maleren ønsker å bli bedre kjent med henne før han begynner å male, men det skal vise seg å være vanskelig. forfatteren vil aldeles ikke snakke om seg selv. I stedet får hun maleren til å snakke om sitt liv, og først og fremst om sitt forhold til Alma Mahler. Alma Mahler var en østerisk komponist men er mest kjent for sine mange forhold til europeiske kunstnere og ekteskap med tre av dem, komponisten Gustav Mahler, arkitekten Walter Gropius og forfatteren Franz Werfel.

Først under femte sitting begynner forfatteren å fortelle om seg selv, sin barndom og sitt første ekteskap med Archie Christie som ble inngått etter en stormende, gjensidig forelskelse.  Hun snakker også om sitt andre ekteskap med arkeologen Max Mallowan som hun traff på en reise i Midt-Østen. Agatha Christie ble svært interessert i arkeologi, fulgte ektemannen på mange utgravinger og har skrevet en rekke kriminalromaner med tema fra arkeologien.

Når forfatteren begynner å fortelle begynner også maleren og male. I den siste sittingen forteller forfatteren om forsvinningsepisoden da hun reiste fra sin utro ektemann. Hun tok inn på et hotell i Harrogate og bodde der i 10 dager før noen oppdaget hvor hun var. Her får vi Agneta Pleijels versjon av episoden.

Vi får noen fine samtaler mellom forfatter og maler, begge langt inne i alderdommen. De snakker om livet, døden, kjærligheten, kunsten og altså om seg selv. Vi vet ikke om disse samtalene noen gang fant sted, eller om Kokoschka malte på grunnlag av fotos. De seks sittingene er Agneta Pleijels fiksjon i likhet med denne versjonen av Mrs. Christies forsvinningsnummer. Men maleriet finnes og det meste som kommer frem om livet til de to kunstnerne er historiske fakta. 

Dette er en bok som er lett og artig å lese, men jeg aner ikke hvorfor Agneta Pleijel har valgt å skrive den. Ikke en stor men en kjekk leseropplevelse.

tirsdag 7. juni 2022

Ali Smith: Sommer

Dette er den siste boka i årstidskvartetten, fire bøker av Ali Smith med årstidene som titler. Jeg leste de tre første på engelsk, og likte dem svært godt. Aller best likte jeg den første, "Høst". Bøkene har mange fellestrekk. De går rett inn i den britiske nåtiden med forfatterens kritiske blikk på saker som Brexit og internering av flyktninger. De har også tilbakeblikk på historiske hendelser i Storbritannia på nittenhundretallet. I hver av bøkene møter vi også noen relativt ukjente kunstnere og deres verker.

I begynnelsen hadde jeg problemer med denne boka. Jeg klarte ikke å se forbi episoden da den ufordragelige tolvåringen Robert limer fast et timeglass i hånden på storesøster Sacha så hun skjærer seg og må sys med ørten sting, og dette gjør han med hensikt. Skulle dette være hovedpersonene i denne boka? Så jeg leverte den tilbake. Men da Ali Smith skulle snakke om bøkene på Lillehammer tenkte jeg å gi den en sjanse til, i norsk oversettelse denne gangen. Jeg kom et stykke videre men hadde fortsatt problemer. I andre del møter vi Daniel Glück som er 104 år, men så er han i internering med faren og jeg skjønner ikke helt hva som skjer i nåtid og hva som skjer i fortid. Men etter å ha kjempet meg videre kommer gradvis det meste på plass. (Dette er helt i tråd med Ali Smith sin skrivemåte.) Så hadde jeg heller ikke oppdaget at Daniel Glück er den samme som en av de to hovedpersonene i "Høst". Etter hvert kom dette og mange andre forbindelser mellom bøkene på plass, og resten av lesingen var en ren fest. 

Interessant å lese om den forholdsvis korte interneringen av tyskere og italienere under krigen på Isle of Man satt opp mot de kommersialiserte interneringsleirene for flyktninger som ble opprettet i Storbritannia for bare noen få år siden og som er hovedtema i "Vår". Når Covid kom måtte de slippe en del av de flyktningene ut av leirene, men hadde ingen planer for hvordan disse skulle greie seg under epidemien. Dette og andre sider av Covid-situasjonen blir et viktig tema i denne boka.

På Lillehammer hørte jeg også en veldig interessant samtale mellom Ali Smith med oversetter Merete Alfsen. Det må være en krevende oppgave å oversette Ali Smith som er en ordkunstner og ofte bruker fabuleringer rundt engelske ord med dobbeltbetydninger, men det virker som om Alfsen har et svært godt grep om dette.

Kanskje må jeg ta en ekstrarunde gjennom de andre årstidsbøkene, eller kanskje jeg bare skal la de sveve omkring i hukommelsen. Jeg har i alle fall skaffet meg "spin-off"boka "Companion Piece"

mandag 30. mai 2022

Guzel Jakhina: Zulejkha åpner øynene

Denne boka dukket plutselig opp overalt og la seg på minnet, jeg synes alltid russisk og øst-europeisk litteratur er spennende. Så kom invasjonen av Ukraina, og da syntes jeg det ga en vond bismak å lese russisk litteratur. Men når jeg fikk med meg at Guzel Jakhina er en demokratisk innstilt forfatter som tar avstand fra invasjonen tok jeg opp tråden igjen, og det har jeg ikke angret på. Jeg leste halve boka i papirformat, resten som ebok.

To personer står sentralt i boka. Zuleikha er 30 år, bor sammen med sin brutale og mye eldre mann og sin ondskapsfulle svigermor i den sovjetiske delen av Tartaria der de sliter for å holde det gående på en liten gård, som så mange andre. Tartaria er et landområde i midt i Asia. Zuleikha er beskjeden, overtroisk og etterlever de lokale tradisjonene og islam. Hun har født fire jenter som alle døde som spedbarn. Tiden er 1930 men i Zulejkhas verden kunne det like gjerne være 1830. 

Så kommer kollektiviseringen til Tartaria. Mannen til Zulejkha er som de fleste skeptisk til å gi fra seg retten til å drive egen gård, hvor fattigslig den enn er. Når kommunistene kommer for å tvangskollektivisere setter han seg til motverge. Han blir betraktet som kulakk og blir skutt på stedet. Zulejkha er "kulakkvinne" og blir sendt til av-kulakkiseringsleir. Kulakk betyr vel egentlig storbonde men ble brukt som skjellsord på alle bønder som motsatte seg kollektiviseringen. 

Så blir Zuleikha sendt til Sibir. Fangetransporten er en historie for seg. Folk blir stuet sammen i krøttervogner og sent av gårde. Maten er en tynn suppe, toalett er et hull i golvet, det er ingen oppvarming. Transporten stopper stadig opp, vognen står lenge på forskjellige sidespor og ingen vet når den kommer videre. Mange dør, ingen bryr seg. Noen klarer å rømme. Siste etappe foregår i lasterommet på en elvebåt på Jenisei før de gjenlevende fangene blir satt i land på elvebredden av Angara, en sideelv til Jenisei i det nordlige Sibir. Kommandanten blir også satt i land.

Kommandanten Ignatov er den andre sentrale personen. Det er han som dreper mannen til Zulejkha, og han blir (mot sitt ønske) utpekt som kommandant og ansvarlig for fangetransporten. Ignatov er fra Leningrad, han er kommunist inn til beinet og er også svært lojal overfor det sovjetiske systemet og sine overordnede.  Han møter utallige vanskelighetene med å frakte kulakkene levende frem til leiren. Ingen av disse vanskelighetene kan han egentlig lastes for, de ligger høyere oppe i systemet. Likevel er det han som blir gjort ansvarlig. 

Når Ignatov blir etterlatt i ødemarken sammen med en flokk gamlinger av ymse herkomst ser han på det som sin oppgave å sørge for at så mange som mulig overlever den første vinteren uten noe særlig annet enn hans eget skytevåpen med ammunisjon og det fangene bærer med seg.

Vi følger Zulejkha og medfangene hennes gjennom den første forferdelige vinteren. Om våren får de noe mer forsyninger og det kommer stadig flere fanger. Leiren blir etter hvert som en liten by, langt fra begivenhetenes sentrum. Sultkatastrofen tidlig i trettiårene, Moskvaprosessene, ja til og med 2. verdenskrig er langt borte. For Zulejkha blir fangenskapet nærmest en oppvåkning, selv om livet er hardt og brutalt. Gradvis frigjør hun seg fra den personlige undertrykkelsen og de mentale sperrene som hun hadde med seg fra Tartarstan. Det er også interessante bipersoner, som den gamle legen, kunstmaleren, fiskeren og ikke minst angiveren og spyttslikkeren som kommer seg opp og fram.

Ignatov forandrer seg også i fellesskapet med fangene som han gradvis begynner å se på som mennesker. Han merker også at det kommunistiske statsapparatet som han trodde på er fullt av feil og mangler.  Det er en klatrementalitet som gjør at hvis han skal klare seg må han svike alle de prinsippene han har trodd på.

Guzel Jakhina skriver med bred pensel. Jeg var så heldig å få med meg et intervju med henne i Stavanger for noen dager siden. Boka hennes er blitt elsket og kritisert, det er kritikere som mener hun skjønnmaler Gulag mens andre mener hun rakker ned på Russlands historie. Stoffet er personlig for henne, hun kommer fra Tatarstan og har en bestemor som vokste opp i en fangeleir i Sibir. 

Jeg likte godt å lese boka. Den var ikke feilfri men ga likevel et storslått bilde av en periode i Russlands historie som jeg synes vi trenger å vite mer om. Beskrivelsene av naturen er storslått. Karakterene hennes blir tegnet med en slags vennlig ironi, jeg synes det fungerer godt i denne fortellingen. Det skjer så mye grusomt at en trenger å ha litt avstand til stoffet. Jeg gleder meg til flere av bøkene hennes blir oversatt.


søndag 22. mai 2022

Elizabeth George: Something to hide

Det er flere som har noe å skjule i denne kriminalromanen der radarparet Thomas Lynley og Barbara Havers er etterforskere. Denne gangen har også deres kollega Winston Nkata fått en fremtredende rolle. Grunnen til det er at mye av etterforskningen foregår i det nigerianske miljøet i London.

Elizabeth George er god til å bygge opp en historie, og den første delen er det nettopp det hun gjør. Det er mange løse handlinger og vi beveger oss frem og tilbake mellom personene. I begynnelsen er det litt vanskelig å finne tråden, det er så mange involvert. Først og fremst familien Bankole. Faren Abeo er en tyrann, Moren Monifa underkuet, datteren Simisola på åtte tror foreldrene planlegger en festlig introduksjon til nigeriansk kultur, men det er omskjæring det dreier seg om. Monifa prøver riktignok å få til en litt mindre brutal og risikabel metode men er helt innforstått med omskjæring. Storebror Tani skjønner gradvis hva de planlegger og gjør h a han kan for å forhindre det.

Thomas Lynleys gamle venninne Deborah St.James arbeider med en fotobok som skal dreie seg om ofre for omskjæring og får kontakt med en organisasjon som tar hånd om jenter som er truet.

Politimannen Mark Phinney har en sterkt handikappet datter som konen bruker all sin tid og energi til å ta seg av. Selv har han et forhold til sin tidligere kollega Teo delvis i forståelse med sin kone. Teo er afrikaner og ble adoptert som liten sammen med lillesøsteren.

Så er den en ung nigeriansk jente som forsvinner og blir etterlyst, og her er også spørsmålet om omskjæring aktuelt.

Flere personer og miljøer er med. Gradvis begynner det å vise seg sammenhenger mellom dem. Og så dør en av dem, dødelig skadet av et tungt slag mot hodet. Boka blir på en måte delt i to, dels dreier det seg om etterforskningen av drapet, delvis dreier det seg om skjebnen til den unge jenta Simisola og personene rundt henne. Men alt henger sammen med alt i denne boka. Selv blir jeg mest engasjert i historien rundt Simisola, men det er likevel alltid spennende å se hvordan en slik nokså komplisert historien henger sammen. 

Løsningen på drapet så jeg ikke komme, men det var en relativt troverdig historie som gjorde at jeg fikk et litt annet syn på noen av de involverte.

Det er fryktelig å lese om omskjæring av jenter som tydeligvis foregår i en viss utstrekning også i England selv og det er strengt forbudt og forbundet med lange fengselsdommer. Det er nokså risikabelt å skrive en kriminalroman der dette er bakgrunnen for historien. Det er så lett å bikke over til nedlatende holdninger overfor de menneskene som lever i kulturer der dette foregår. Det er vanskelig for meg å bedømme om Elizabeth George har unngått å tråkke i salaten, men på meg virker det som hun har gjort et hederlig stykke arbeid med dette.

Elizabeth George klarer i de beste av bøkene sine å tegne opp troverdige miljøer og personskildringer og skape spenninger mellom dem som driver handlingen fremover. Det synes jeg hun klarer godt i denne.  Noe rusk er det nok - jeg begynner bl.a. å bli lei av Dorothea Harrimans utallige forsøk på å få Barbara Havers spleiset med en passende mann gjennom stepping, malekurs, spa osv.  Men alt i alt var dette en riktig god krim (om enn noe lang....)

fredag 6. mai 2022

Sara Stridsberg: Hunter i Huskvarna

Jeg har lest de fleste novellene i denne samlingen. En av dem,  "Hvalene" syntes jeg var svært god, det var noe ved den som berørte meg. Flere av de andre likte jeg godt. Noen foregår i Sverige, flere foregår i USA, det er også noen som overskrider vanlige steds- og tidsbegreper. Det ble litt for mye for meg, mange av disse novellene mine traff meg ikke helt,  selv om jeg godt kan klare overnaturlige innslag i en historie. Jeg mistet konsentrasjonen, interessen og leselysten, så jeg leste ikke de 3-4 siste novellene.

Dette er ikke noen nøytral anmeldelse. Jeg kan godt forstå at mange synes denne novellesamlingen er helt strålende, den traff bare ikke meg helt - med noen gode unntak. 

Jeg håper Sara Stridsberg kommer tilbake med noe som er like storartet som "Kjærlighetens Antarktis" eller "Beckomberga". 

Joyce Carol Oates: Night. Sleep. Death. The stars

Denne boka hadde jeg så lyst til å lese, men jeg la den fra meg litt før halvveis. Romanen handler om hva som skjer med en familie når dens overhode gjennom en hel generasjon, "Whitey" Mc Claren dør. Mc Clare en en svært vellykket forretningsmann og politiker i 60-årene i en by i staten New York. Mc Claren dør av senskader etter et svært brutalt overfall fra noen politifolk som har  angrepet en svart bilfører på en av hovedveiene.  Mc Claren kritiserer dem verbalt for voldsbruk og blir selv brutalt slått med køller og sparket. Når han får hjerneslag sender politifolkene ham på sykehus. Overfallet blir dysset ned og familien tror han har hatt et trafikkuhell. Men dette redder  livet på den andre sjåføren. 

Vi følger hans svært trofaste kone Jessalyn og de fem barna gjennom Whiteys' sykehusopphold, dødsfall, begravelse og det som følger etter. Kona Jessalyn er først en supermodell av en pårørende, viker ikke fra mannens side og gjør samtidig hva hun kan for å mildne konflikter mellom barna deres. Man når Whitey dør etter en infeksjon går hun nærmest opp i limingen, og det virker det som resten av gjengen gjør også.

 Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i disse menneskene. Begynnelsen virker interessant nok, men politivoldsepisoden forsvinner ut i dimman under sykehusoppholdet. Det er også flere interessante trekk ved familiemedlemmene, ikke minst den yngste sønnen Virgil som lever i alternative samfunn med lavt miljøavtrykk og asketisk livsstil. Whitey har aldri akseptert hans veivalg. Den velutdannede Sophia jobber på et senter for dyreforsøk og driver stort sett og lemlester og/eller tar livet av dyr i vitenskapens tjeneste. Etter farens død får hun ikke til å fortsette med dette arbeidet. Den eldste sønnen Thom skal overta for faren i firmaet, er den som er mest aggressiv overfor Virgil og blir også den som oppdager hva som egentlig foranlediget farens skader og død.

Jessalyn tar ikke det helt innover seg at mannen faktisk er død, skrumper nærmest inn mentalt, klarer ikke selv de enkleste praktiske ting når det gjelder penger, bankonto, papirarbeid osv. Hun slutter å stelle håret og går omkring nærmest som en zombie. Svært mye av det jeg har lest hittil handler om hennes svært innskrenkede liv i tiden etter begravelsen.

Konflikten mellom barna ligger og lurer, spesielt når det viser seg at de alle sammen arver lik andel etter faren, noe flere av dem synes er dypt urettferdig da de mener de selv skulle hatt en mye større andel. Jeg klarer ikke å føle sympati for noen av dem, ikke engang Virgil, han blir for sær for meg og Jessalyn har jeg lyst til å riste og brøle til: "Se å få deg et liv!" 

Jeg har lest flere av Joyce Carol Oates sine romaner og likt dem godt, ikke minst "Niagara" og "Blonde". Det virker som om hun har hatt ambisjoner om å skrive "Den store amerikanske romanen" og ikke har fått det til. Og siden den var svært tjukk ga jeg meg, det finnes så mange andre bøker.

mandag 2. mai 2022

Katarina Wennstam: Vargen

I fjor høst var vi i Malmø, og jeg måtte jo raske med meg noen svenske pocketbøker. Det er jo mange gode svenske romaner som aldri blir oversatt til norsk. En av de skulle være en krim, helst en forfatter jeg ikke har lest før, og denne så lovende ut.

Boken handler om drap på kvinner. Det er to parallelle historier. En ung jente forsvinner på vei hjem fra en fest. Dagen etter blir liket hennes funnet i en park, ille tilredt. Etterforskeren Charlotte Lugn jobber med denne saken. Samtidig er en gammel bekjent av henne, Shirin Nouri, bistandsadvokat i en straffesak der en ung mann har drept sin ekspartner. Shirin representerer de etterlatte.

Jeg er ikke kommet langt inn i boken før jeg merker at forfatteren har en politisk agenda. Hun vil frem i lyset med hvordan det svenske rettssystemet lar hustru/kjærestemordere slippe lettere hvis de påberoper seg å være sveket, bedradd, snakket nedlatende til osv. Her har hun jo en "god" sak, og hvis det virkelig er slik i 2020-årene at en mann kan argumentere seg til strafferabatt ved å snakke nedsettende om den samboeren han drepte - da bør det skrikes høyt i alle medier. Men det blir dessverre ikke automatisk noen god kriminalroman av det.

Omstendighetene rundt rettsaken tar svært mye plass, og jeg er langt over halvveis før det skjer noe særlig utvikling i den andre saken som jeg betrakter som hovedplottet. I siste tredjedel av boka begynner det å utkrystallisere seg noen mulige spor.  Helt mot sluttet blir det også en slags (indirekte)sammenheng mellom de to handlingene og vi får også en kort dramatisk hendelse. 

Jeg er ikke imot å ha en eller annen (god) politisk agenda i en roman, heller ikke i en kriminalroman, men da må ikke argumentasjonen smøres så tydelig utover som i et kampskrift. Og i en kriminalroman må det være mer handling rundt selve plot'et enn det er her. Ikke nødvendigvis action, men det må avhøres vitner, spor må følges opp, vi må bli kjent med mulige mistenkte, romanen må bevege seg. Det skjer ikke i de første 60% av denne boka.

Så er det litt personlig krydder rundt hovedpersonene som er helt greit. Både Charlotte (som er lesbisk) og hennes kollega har kanskje noe på gang med den samme kvinnen. Charlotte er plaget av migrene og har sin voksne datter og svigersønn boende hjemme hos seg for tiden. Shirin kjemper i rettenen mot en ufyselig forsvarsadvokat for den like ufyselige morderen. En kvinnelig journalist er demonstrativt uinteressert i rettsaken  fordi partnerdrap har mindre interesse enn gatemord på en ung pike. I det hele tatt.

Men nå ser jeg frem til å lese "Skuggliljan" av Johanna Mo som skriver fra Öland, den første boken i serien likte jeg svært godt. Og kanskje kommer det mer fra Stina Jackson, "Sølvvegen" og "Ødemark" - jeg likte begge disse svært godt.