søndag 13. juni 2021

Jane Gardam: Venner til sist

Dette er den siste i en trilogi som startet med "Old Filth", om advokaten Sir Edwards Feathers. Den boken var en flott leseropplevelse. Den beskrev livet til et forsømt barn av det britiske imperiet som klarer å karre seg frem til en strålende karriere som jurist i Hong Kong. Den er like god når den forteller om britenes liv i Hongkong som når vi opplever det kjærlighetsløse livet i en bortgjemt oppvekstanstalt i Wales. og har et interessant persongalleri. Den andre boken handler om Feathers elskede kone Betty som lever i skyggen av sin kjærlige men nokså fjerne ektemann. Denne boken handler om Terence Veneering, Feathers rival gjennom hele livet, i ungdomstiden, i juristkarrieren og i kjærligheten.

Veneering måtte også kjempe seg frem i livet - men mens Feathers  far var en høytstående offiser i Singapore kom Veneering fra arbeiderklassen. Til gjengjeld hadde Veneering familie og venner som brydde seg om ham i barndommen, og så ble han da også en mer utadvendt og gladlynt karakter enn Feathers. 

I romanen følger vi Veneerings barndom og ungdomstid under krigen, blant annet om den fantastiske måten han unnslapp båten "SS City of Benares" som ble torpedert med to hundre voksne og nitti barn ombord som skulle evakueres til Canada. De fleste omkom. 

Mye av handlingen i boka foregår etter hans død som en gammel mann. Der blir vi nærmere kjent med noen karakterene fra de første bøkene, venner av dem begge som møtes etter begravelsen. På en måte samles noen av trådene fra de to første bøkene slik at det blir en helhet ut av det. Men jeg synes ikke boka står seg som en selvstendig roman, hvis det noen gang har vært meningen.

Jeg hadde opprinnelig ikke tenkt å lese denne boken, jeg likte ikke karakteren Veneering når jeg traff ham i de første bøkene og var ikke så interessert i å høre historien hans. Men den dukket opp i en billigkasse i en bokhandel jeg var innom og så var det gjort. Jeg synes det var bra å få med seg denne delen av historien, men av de tre bøkene syntes jeg denne var den minst interessante og den første var den beste. 


Ida Jessen: Kaptajnen og Ann Barbara

Ida Jessens siste bok er en historisk roman fra Nord Jylland midt på 1700-tallet. Ida Jesen er selv fra Jylland og en drivkraft må ha vært kjærlighet til de jydske lynghedene.

Boka blir av forlaget beskrevet som "en western fra den jydske hede dengang landet endnu skulle erobres", og jeg synes det passer riktig godt på innholdet.

Kaptein Ludwig von Kahlen kommer kjørende over hedene. Han har gitt seg i kast med et oppdrag som går ut på å bevise at det golde og ugjestmilde landskapet kan dyrkes opp, og driver også landoppmåling på vegne av kongen og staten. Kapteinen er utstyrt med godt pågangsmot, stahet og den nyeste kunnskapen om landmåling og om dyrking under harde forhold. En viss støtte har han også fra den lokale representanten for myndighetene og fra en nyutdannet prest han blir kjent med. Men så får han også en mektig og farlig fiende i det brutale og ondskapsfulle godseier Schinkel til Hald.

På 1700-tallet er det ikke deilig å være dansk i Danmark. Lyngheden viser seg å være svært så tung og utakknemlig å arbeide med, selv om det virker å være håp for en ny vekst som kalles jordeple. Men naturen og ikke minst været er hard og setter kapteien på mang en prøve. Vintrene er kalde, det er barske vinterstormer og ulvene en stadig trussel. 

Schinkel legger kapteinen for hat, fordi han ser landmålingen som en trussel mot sitt lokale enevelde, og fordi kapteinen ikke vil underlegge seg hans overherredømme. Han utnytter bøndene sine på det groveste og tar sadistisk glede i å ilegge dem de mest brutale og fornedrende straffer som en godseier kunne tillate seg den gangen. Han har også en ondskapsfull glede over å nedlegge alle kvinner som kommer i hans vei, sine egne tjenestepiker med den største selvfølge og likeså med nygifte bondekoner. Dette var en skikk som var lovlig på den tiden, men neppe gjennomført med så utstudert sadisme som den Schinkel utviser.

Kapteien selv er ikke en svært omgjengelig mann og på ingen måte noen opprører mot tidens seder og skikker, men litt anstendighet har han da. En handelsmann som kommer innom har med ei lita sigøynerjente som har brutalt slenger ut i en dam. Kapteinen tar seg av henne,lar henne jobbe for seg og lærer henne å lese.

Så kommer Ann Barbara over heden, strikkende mens hun går. Hun blir hans husholderske og etterhvert  elskerinne. Men når Schinkel kommer innom er Ann Barbara over alle hauger.

Boka ender ikke med at kapteinen rider mot solnedgangen,  men han må nok forlate stedet etter å gi tapt overfor alle problemene han møter. Men et visst håp er tilstede for et verdig liv for en gammel kaptein.

Det er en forrykende bok Ida Jessen har skrevet, full av hendelser, noen veldig sannsynlige, andre kanskje litt mindre sannsynlige, men de henger godt sammen og det er godt funnet på, som det heter. Både kapteinen og den grumme godseier er historiske skikkelser, selv om det meste som skjer er oppdiktet. Oppdyrkingsprosjektet er visstnok også basert på historiske opptegnelser. Og Ida Jessen gir liv til den barske jydske naturen og til folkelivet og lynnet til den fattige danske landbruksbefolkningen, så underkuet som den var på denne tiden.  En flott bok! Den var lett og lese på dansk. Men skal den ikke oversettes? Hvis ikke blir den neppe lest mye i Norge, dessverre.


torsdag 27. mai 2021

Arnaldur Indridason: Jenta ved broen

Så var Arnaldur ute med enda en ny krim, denne gangen med den pensjonerte politimannen Konrad i hovedrollen. Jeg grugledet meg til å lese den, for så har jeg ingen flere Arnaldur-bøker igjen og må vente til han gir ut en ny.

Vi får flere tilbakeblikk til fortiden i denne boken. Konrads gode venninne Eyglo har hatt mye befatning med overnaturlige fenomener gjennom sin far som hadde synske evner og som dessverre utnyttet disse evnene kommersielt sammen med Konrads far før de begge møtte en voldelig død kort tid etter hverandre. Selv får også Eyglo underlige fornemmelser av og til. Nå kommer det påtrengende glimt om ei jente som druknet ved broen over innsjøen Tjørnin midt i Reykjavik for mange år siden og om dukken hennes.

Konrad selv har er svært skeptisk til det overnaturlige, særlig det som minner om farens spiritistseanser som var arrangert for å narre penger av godtroende mennesker som ønsket å få kontakt med sine kjære avdøde. I stedet blir han engasjert i en forsvinningssak, datterdatteren til noen bekjente av Konrads avdøde kone er forsvunnet og nærmest motvillig blir han trukket altfor nær etterforskningen. Men han hjelper også Eyglo i å komme nærmere det som skjedde med den vesle jenta som druknet, han treffer bl.a. mannen som i sin tid oppdaget jenta i innsjøen. 

Enkelte tråder finnes mellom de to historiene, og det er ikke godt å vite hvem som har svin på skogen, det er flere enn det ser ut til ved første øyekast. Konrad bidrar til å løse saken med den druknede jenta og uroen slipper taket i Eyglo. 

Sexforbrytelser mot mindreårige jenter er temaet i denne boka. Det er ubehagelig, men jeg synes det blir håndtert på en god måte. Det beste ved boka er likevel miljøbeskrivelsene av de slitne fattigstrøkene i Reykjavik. Så liker jeg Konrad, han er en traust karakter som samtidig er sterkt preget av demoner fra sin egen fortid med en brutal far som livnærte seg på kjeltringstreker og en ungdomstid både på og utenfor kanten av loven.

Det var en fin kriminalroman å lese, håper det ikke blir så lenge til neste!

tirsdag 18. mai 2021

Romy Hausmann: Elskede barn

Denne romanen i krimsjangeren er blitt nokså hypet opp i media. Var den verdt det? Etter min mening  ikke helt.

En mann har holdt en eller flere kvinner som fange, etter hvert også sammen med barna deres, som en familie. En dag blir en kvinne påkjørt av en bil og blir lagt inn på sykehuset med kraftige skader. En liten jente er sammen med henne og hun forteller at kvinnen heter Lena og at de har bodd i en hytte i skogen med tildekkede vinduer. Saker blir etter hvert etterforsket som en kidnappingssak.

Tolv år tidligere ble en ung kvinne med navn Lena Beck meldt savnet og politiet fant ingen spor etter henne. Foreldrene, Matthias og Karin Beck har ikke gitt opp håpet om at hun skal dukke opp igjen.

Dette er i grove trekk rammen for boka. Det er helt klart at dette dreier seg om frihetsberøvelse, overgrep og vold, men ellers er det mye som ikke er som det fremgår av første blikk, mange personer er involvert og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Kvinnen kommer seg av skadene, men traumene etter marerittet hun har vært utsatt for er dyptgripende og livet i frihet er ikke så fritt som en skulle tro.

Boka blir fortalt gjennom kvinnen, gjennom den vesle jenta Hannah og gjennom Matthias Beck. Hanna er et interessant bekjentskap. Veslevoksen og full av boklig lærdom men også svært sosialt avstumpet gjennom de svært rigide grensene for sitt liv. Matthias er hissig og oppfarende, besatt av tanken på at Lenas ungdomskjæreste er forbryteren, og kanskje er han det? Kritisk til politiets arbeid og bruker gjerne journalistkontakter til å presse politiet, uten tanke på konsekvensene for hans egen familie. 

Mange spor dukker opp, og det oppstår tvil om flere av karakterene i boka, om identiteten deres og om de har noe med bortførelsene å gjøre. Dette er bokas styrke, synes jeg, og jeg ble drevet mest av nysgjerrighet til å lese videre, for jeg måtte vite forklaringene på de viktigste gåtene. Til slutt kulminerer handlingen i en svært dramatisk episode som gir oss svar på det meste.

Spennende, ja. Men jeg synes det var noen alvorlige logiske brister i historien som gjorde at den ikke helt fortjente skamrosen på coveret. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her, for da er jeg redd for å avsløre litt av handlingen. Måten boka fortelles på gjennom flere personer fungerer ellers godt, synes jeg. Jeg synes særlig Hannah er godt fortalt. Matthias  blir i overkant bråkjekk og ufordragelig, at Karin ikke har forlatt ham for lenge siden blir helt uforståelig for meg. Han kunne godt ha fått en større dybde, det ville også gjort ham mer troverdig.

  

lørdag 15. mai 2021

Tomas Bannerhed: Korparna

Jeg liker å lese svenske og danske bøker på originalspråket, og det er også mange gode bøker som ikke blir oversatt til norsk. Denne boka kom jeg over når jeg pløyde gjennom hyllen for danske og svenske bøker på biblioteket, den så interessant ut og hadde til og med vunnet Augustprisen. Og er ikke utgitt på norsk.

Klas er 12 år og bor på et småbruk på syttitallet. Småskala jordbruk i Sverige er på vei nord og ned. Faren, Agne, sliter dagen lang for å klare å få et utkomme av gården. Det ligger nok av problemer og motgang på lur, og Agne går i kjelleren ikke bare på grunn av utfordringene han møter, men også andre tenkelige plager som kan komme, som atomkrig eller at Coloradobillen kan komme til å invaderer potetåkeren. Hans strev er tilsynelatende for familien og for at eldstegutten Klas skal kunne drive gården videre slik han selv ble pålagt gårdsdriften fra sin far.

Men Klas vil aldeles ikke bli bonde, han trekker seg heller vekk, ut i skogen på utkikk etter fugler som er hans store lidenskap. Klas er ikke redd for faren, men heller redd for presset, tyngden fra Agnes glødende engasjement for gården. Han frykter vel også farens gryende sinnssykdom. Selv er han heller ikke helt psykisk stabil - han har en redsel i seg som gjør at han er sengevæter, han ser et ondt øye over seg i taket som han aldri helt kommer unna.

Eller er Klas svært intelligent og utmerker seg på skolen i de fleste fag, løser lange regneoppgaver i hodet, suger til seg fagkunnskap som ingenting i tillegg til at han selvsagt vet alt om fugler. Disse evnene har han nok fra faren som også var et skolelys og har huset fullt av bøker, men Agne ble tidlig dradd inn i gårdsdriften.

Lillebror Ørjan er også med. Moren, Gerd, er den rolige, stabile som holder huset og hjemmet oppe gjennom de utallige prøvelsene hun blir utsatt for. Gerd tar også et tak i gårdsstellet når Klas viker unna.

Veronika kommer inn i historien. Hun er byjente og har flyttet til stedet sammen med foreldrene sine som ser på bygdelivet som et litt romantisk alternativ til byen. Veronika finner seg ikke til rette på landsbygda. Hun blir litt nysgjerrig på Klas som tar henne med til noen av de beste fugletitterplassene sine. For Klas er Veronika en åpenbaring, men for henne er nok Klas bare et tidsfordriv, en som tør å stikke seg ut fra mengden i likhet med henne. Men faren til Veronika er litt for høy på seg selv og på alkohol og kanskje andre stoffer også. Han blir alene igjen i landsbyidyllen og Veronika og moren drar tilbake til byen.

Savnet etter Veronika er tung å bære for Klas, men snart blir dagliglivets problemer viktigere for ham. Farens depresjoner eskalerer og han blir lagt inn på en psykiatrisk institusjon. Det blir tøffe tak for Gerd og guttene, likevel klarer de seg på et vis. Når Agne blir utskrevet kommer han ikke helt til hektene igjen. 

Historien blir hele tiden fortalt gjennom Klas, og det er en blanding av veslevoksne betraktninger, litt overtro, en glødende lidenskap for naturen og en litt klaustrofobisk engstelse. Klas har et våkent øye for folk rundt seg, men det er først gjennom noen sidebemerkninger fra moren og faren at vi skjønner i hvilken grad han nærmest har meldt seg ut og trukket seg inn i seg selv. Ellers går "far og sønn" igjen som et grunntema i boken. Det ligger forventninger, kjærlighet, frykt og mye annet i det forholdet. Og dreier det dreier seg ikke bare om Klas skal klare å løsrive seg fra gården, for det ser jeg som nokså åpenbart. Men jeg tenker like mye på om Klas kan klare å reise seg opp fra sin egen problematiske sinnstilstand og gå ut i livet. 

Dette var en svært god roman, jeg kan godt forstå at den vant Augustprisen. Selv syntes jeg den var litt tung å komme igjennom. Jeg har vanligvis ikke problemer med å lese svensk, men her var det mange spesialuttrykk om naturen, om fuglelivet og fra jordbruket som gjorde at det gikk litt tregt. Likevel synes jeg at språket var vakkert og nærmest malende. Synd den ikke er oversatt til norsk.

onsdag 12. mai 2021

Gail Jones: Our Shadows

Gail Jones er en australsk forfatter som jeg hørte om på Hay on Wye-festivalen i 2007 for første gang, hun var en av fire forfattere som leste fra sin produksjon og det var et eller annet ved henne som jeg falt pladask for. Senere har jeg lest flere av bøkene hennes etterhvert som de er gitt ut, men de har vært litt vanskelig å få tak i. De to siste har jeg kjøpt som ebøker.

Det er en melankolsk undertone i alt jeg har lest av henne, også i denne romanen. Karakterene i bøkene hennes har ofte lidd et eller annet tap som de drar med seg senere i livet. Hovedpersonene i denne boka er søstrene Frances og Nell som mistet moren Mary da Nell ble født. Faren forsvant bare, og de vokste opp hos morens foreldre Fred og Else under trygge og gode forhold. Som voksne har de glidd fra hverandre. Det er først og fremst Frances vi blir kjent med. Hun har vondt for å komme over tapet av sin elskede ektemann som døde av kreft. Mormor Else er dement og Frances besøker henne ofte på sykehjemmet.

Morfar Fred er død for mange år siden. Familien kommer fra gruvebyen Kalgoorlie i Vest-Australia, Fred jobbet i gruvene og som de fleste gruvearbeiderne pådro han seg antagelig en dødelig lungesykdom. I boka følger vi også Fred i hans ungdomstid når han som en enkel gruvearbeider synes han har skutt gullfuglen når han beiler til den vakre Else og får ja. Så verver han seg til krigen mot Japan. Han blir tatt til fange og vi får en hjerteskjærende beretning om tiden i de japanske slaveleirene. Han er også i nærheten av Nagasakibomben, det er også mulig at det er den som ødelegger ham.

Fred er en kjærlig og omsorgsfull morfar/stefar. Det er antagelig også Else, men jeg får inntrykk av at hun er noe mer reservert. 

Nell har strevd med psykiske lidelser siden ungdomstiden. Hun går nå i terapi, det virker som det hjelper og hun prøver å komme på fote igjen. Hun og Frances begynner forsiktig å ta opp kontakten, og Nell besøker Else på sykehjemmet for første gang. 

Når Else dør dukker spørsmålet opp om å prøve å finne faren deres - dette blir en het potet mellom søstrene, men til slutt blir de enige om at de skal prøve. Frances får kontakt med deres tante Enid etter begravelsen, de bodde sammen med henne og besteforeldrene i oppveksten og hun bor nå i deres barndomshjem.  Frances reiser for å besøke Enid. Hun er en merkelig karakter,  totalt selvsentrert, kanskje følte hun seg tilsidesatt av Mary og niesene? Hun har gjemt på et brev fra advokaten til søstrenes far i halvannet år og gir det bare motvillig fra seg. Det viser seg at faren er død. 

Enid har også besøk av Val som opprinnelig var Marys venninne. Val er halvt aboriginer og vokste opp hos pleieforeldre. Nå bor hun hos Enid når hun er på de kanter. Val og Frances får svært god kontakt med hverandre - Val blir nesten en slags morsfigur for Frances, samtidig som hun får opp Frances interesse for urbefolkningens kultur og levemåte.

I de siste kapitlene følger vi Frances på en kjøretur langs kysten for å levere et brev til etterkommerne etter en mann som Fred ble kjent med i fangeleiren, og det blir også en slags indre reise for Frances.

Det er flere temaer som går igjen i romanen:

Gruvearbeidernes kår, gjennom historiene om Paddy Hannan som fant gull i 1893 og gjennom alle de som får en tidlig død pga. lungeskader etter arbeid i gruvene for at noen skulle tjene seg rike på slitet deres. 

Så er det tap - Frances og Nells tap av foreldrene, Frances tap av sin mann, Vals tap av familie og moren til Freds medfange danseren Marty Friedlander sitt tap av sønnen. Kanskje har også faren til jentene tapt noe, vi får aldri høre hvorfor han ikke lot høre fra seg.

Aboriginenes leveforhold er også et tema som først og fremst kommer opp i siste del av boka gjennom Frances' vennskap med Val, men som hun utforsker grundigere på sin reise.

Det er egentlig ingen handling i boka, den nærmest ruller frem og tilbake etter hvert som vi blir bedre kjent med personene. Det som alltid fascinerer meg ved bøkene til Gail Jones er språket hennes. Jeg synes hun skriver så vakkert enten hun skriver om Frances sin sorg over ektemannen, om de forferdelige forholdene i den japanske fangeleiren, om Nells gjensyn med sin mormor på sykehjemmet eller Frances sin biltur gjennom ørkenen. Men hun bruker endel ord som for meg er vanskelige, fint da å lese på Kindle som har innebygd ordbok.

Likevel likte jeg ikke denne boka fullt så godt som "The death of Noah Glass" som jeg elsket. Og en litt irriterende detalj er at personen Val blir fremstilt som litt for perfekt, litt for vis, litt for tolerant, hun blir for god til å være sann.

mandag 3. mai 2021

Jackie Baldwin: Avenge the dead


Tredje bok jeg leser med skotske Frank Farrell i hovedrollen, tidligere katolsk prest, nå politietterforsker. Han har flyttet fra hjembyen Dumfries til storbyen Glasgow, men blir sendt til Dumfries for å etterforske et mord i hjembyen, sammen med kollega Mhairi McLeod. 

Boka starter med en prolog 10 år før handlingen tar til. En ung kvinne, jurist? blir etter en fuktig aften med et påfølgende eventyr brutal angrepet, slått ned og sperret inne i en brennende hytte. 

I nåtid blir konen til en forsvarsadvokat funnet myrdet. det blir ikke det eneste drapet. Så viser det seg at flere jurister som er innblandet i saken var sammen med Colette på et jobbsamling den gangen hun døde i ildhavet. Den gangen ble det antatt at det var et ulykkestilfelle, nå blir også den gamle saken åpnet.

Far til den myrdede advokatfruen er en lokal forretningsmann som alle tror har forbindelser i  mafiaen. Hushjelpen til den avdøde er litt for interessert i enkemannen. En unggutt blir drept, det virker som han har vært presset inn i langervirksomhet. Det foregår også noe muffens i advokatmiljøet i byen, kvinner har blitt utsatt for neddoping, filming i ubehagelige situasjoner. Kort sagt - det er mange tråder å følge.  

Franks ungdomskjæreste Laura som er gift med Franks tidligere overordnede som liggere i koma har slått seg sammen med Franks rival i Dumfries-politiet. Mhairi McLeod er stadig uheldig med kjærlighetslivet sitt. Begge to er merket av drapet på en av kollegaene deres (i forrige bok) men livet må gå videre. Frank har også noe uoppgjort med kirken, har aldri stengt døren helt til sin fortid som prest.

Jeg synes det ble en spennende og god krim av dette her - hele tiden med Frank Farrell i sentrum. Det er mange spor og etterforskningen bølger frem og tilbake til det gradvis kommer frem et mønster, men sidesporene blir likevel ikke hengene løst i luften og oppklaringen er troverdig nok. Jeg liker også når kriminalromaner bringer meg nærmere nye steder og  miljøer slik denne gjør.

Det blir ingen retur til presteyrket på Frank Farrell så det kan komme flere bøker etter denne.