Lydia Salvayre: Ikke gråte

Dette er en roman fra den spanske borgerkrigen som (antagelig) bygger nokså direkte på beretninger fra forfatterens mor som er 90 år gammel og har sviktende hukommelse. Men hun husker det hun opplevde i 1936 og 1937.

Montse er en vakker ungjente som vokser opp i en landsby nær Barcelona. Familien er svært tradisjonell, faren er landarbeider, jobber hardt og holder streng fysisk kustus på kone og barn. Moren er religiøs. Men broren José bli oppildnet av anarkistiske ideer når han arbeider i en større by i nærheten. 

José reiser til Barcelona med vennen Juan, Montse og søsteren deres.  Borgerkrigen er i gang, og i Barcelona har den sosialistiske regjeringen stor oppslutning og det er et yrende liv med møter og appeller. Monte blir begeistret for livet i Barcelona.  Hun faller for en fransk poet som skal ut og sloss. Hun blir med ham hjem. Men de utveksler ikke navn, han blir borte og Montse er gravid.

Det som redder Montse fra den fullstendige katastrofen er at den unge Diego, sønn av en nokså liberal jordeier i landsbyen har falt fullstendig for henne. De gifter seg, han godtar å være far for det ufødte barnet og Monte flytter inn med familien hans. Gradvis klarer hun å tilpasse seg livet i overklassen, svelger ydmykelser og blir bedre kjent med svigerforeldrene. 

Borgerkrigen hører vi mest om gjennom innslagene fra boka "Les grandes cimitières sous la lune" av Georges Bernanos, en fransk katolsk forfatter bosatt på Mallorca. Denne boka leser bokas "Lidia" (Montes datter) fra. Bernados var en konservativ forfatter men han ble rystet av alle de grusomhetene som ble begått av falangistene (tilhengerne av Franco) og som ble velsignet av den katolske kirke.

Frem til 1937 har fortsatt regjeringen sterk  i det distriktet hvor Monte bor og krigen har ikke nådd dem. Men det er store og tildels dramatiske konflikter mellom de ulike fraksjonene. Diego tilhører de Moskvatro kommunistene mens José er anarkist på sin hals. Mange steder kommer det til voldshandlinger mellom disse grupperingene også, og i tillegg har Diego og José vært bitre fiender siden barndommen. Så går det rykter om at falangistene planlegger et angrep på rådhuset og både Diego og José er med i gruppen som skal prøve å avverge angrepet. Bortsett fra José kommer alle uskadd tilbake, men han dør av skuddsåret han fikk.

Falangistene vant borgerkrigen, som vi vet. August 1938 kom de så nær landsbyen at Montse flyktet med sin lille datter. Sammen men tusenvis av gamle, kvinner og barn gikk hun mot grensen til Frankrike og kom seg i sikkerhet.

Boka er kanskje mer et personlig vitnesbyrd om livet under borgerkrigen enn en roman om selve krigen. Den er fortalt med en slags lett ironisk varme, noe som skaper litt avstand til stoffet men samtidig gjør det mulig å beskrive både den litt naive og fanatiske begeistringen hos de unge forkjemperne på regjeringssiden og brutaliteten som foregikk på begge sider. Den katolske kirkes rolle får en stor og sikkert velfortjent plass. Samtidig er det livet i landsbyen og familiene til Monte og til Diego som tar den største plassen.

De mange muntlige kommentarene fra Lidias gamle mor liver opp og gjør at romanen virker svært troverdig. Flott også at boka er utstyrt med en godt redigert ordliste og oversikt over viktige navn og hendelser.

Det var en riktig fin bok og et interessant tidsbilde. 

Karin Smirnoff: Sen for jag hem

Den forrige boken om janakippo endte med en virkelig "cliffhanger" - jana hang utfor et stup i et tau hun hadde festet i et tre mens hun fortvilet prøvde å holde fast sin tvillingbror.  Ingen hjelp i sikte. Det ante meg da at dette ikke var siste bok, og her kom altså treeren.

Jana overlevde, men brorkippo falt ned og døde av skadene. I denne boken prøver jana å komme videre i livet etter tapet av bror som hun er så tett knyttet til. Forholdet hennes til John, den alkoholiserte kunstneren som er far til Janas datter Diana gjør ikke livet lettere. Det sier ikke så rent lite at jana ikke klarer å fri seg fra mistanken om at John kan ha fingret med repet da hun hang utfor stupet. Samtidig er det en fysisk tiltrekning som gjør at hun igjen og igjen havner under dyna med John - selv om han bor sammen med den sofistikerte Pirjo fra Finland.

Brors samboer Angelika bor fortsatt på kippogården og har tilgitt bror sitt nesten inngåtte ekteskap med sirkkaliisa, den unge jenta fra den fundamentalistiske sekten vi besøkte i bok nr. 2. Jana og Angelima prøver å holde hverandre oppe gjennom vinteren på kippogården. Jana jobber stadig i hjemmehjelpen. Så får hun vite at leirfigurene hennes skal vises på en større utstilling i Stockholm, og hun reiser dit sammen med Diana. Like før hun reiser forteller John henne at han har uheldbredelig kreft.

Utstillingen blir en suksess, hun får overstrømmende kritikker og mange av skulpturene blir solgt. Og så treffer hun Nikki. Noe klaffer mellom dem og de innleder et slags forhold. I likhet med Jana har Nikki et svært dårlig forhold til faren sin, Mikkel som hun ikke har kontakt med. Men Jana får se et bilde av en steinskulptur han har laget og finner ut at hun må oppsøke Mikkel som bor alene på en liten øy i Bohuslän. I løpet av noen intense måneder får hun bo hos den game einstøingen og lære litt om hvordan han jobber. 

Når Jana er i Stockholm avdekkes også litt om hennes ungdomsliv der, ikke minst hennes samliv med den psykopatiske Steven King. Den gangen brøt det henne fullstendig ned. Hun kom seg ut av forholdet med et nødskrik og ble en sterkere, men også ensommere utgave av seg selv.

Jana får høre at John ligger for døden og reiser til Smalånger. Hun steller for John helt til han dør. Det er flere andre som dør mot slutten av boka, Mikkel, far til Nikki, Angelikas far og Gösta Grönlund som kjente hennes farfar og far og alltid har vært snill mot henne. 

Det er ikke mye som holder janakippo igjen i Smalånger.

"Vid stopptecknet vid efyran vände jag mig om en sista gång. Sen for jag hem"

Hva blir det av janakippo nå? Vil hun finne tilbake til Nikki?  Vil hun noensinne klare å slippe folk innpå seg? Jeg ser ikke for meg at vi skal få svar på disse spørsmålene mer, da tror jeg vi måtte fulgt janakippo i graven.

Smalånger-bøkene til Karin Smirnoff har gått helt hjem hos meg. Jeg kan ikke la være å bli glad i den skadeskutte skapningen som stadigvekk gjør dårlige valg i livet - samtidig som hun har et varmt hjerte for andre som er i vanskeligheter. En hund som skal ha hvalper. Katten som Steven King plager fordi han vet at det gjør henne vondt. Gamle, ensomme mennesker som hun treffer i hjemmetjenesten. 

Smirnoff byr også på noen kostelige skildringer av forskjellige forhold i det svenske samfunnet - fra kunstfiffen i Stockhold til helsetjenesten i utkanten. Den beste er av overgangen fra den slitne men velmenende offentlige eldreomsorgen til de effektive men iskalde  private selskapet som har overtatt. 

Det spesielle språket i boka har jeg blitt vant til gjennom de foregående bøkene - Norrlandsdialekten, konsekvent bruk av små bokstaver i egennavn og janakippos nokså personlige omskrivninger. 

Tea Obreht: Inland

Jeg leste Tea Obrehts gjennombruddsroman "Tigerens kone" da den kom ut i 2012. Det var en roman fra det tidligere Jugoslavia. Jeg husker ikke mange detaljer fra romanen, men det var en ung kvinne og hennes bestefar, diverse dramatiske skildringer fra forskjellige historiske epoker og en legende om en mishandlet kvinne som ble venn med en tiger som rømte fra en dyrepark. Alt dette sydd sammen til en fin fortelling. Dette var en bok som gjorde dypt inntrykk på meg.

Tea Obreht ble født i Serbia i 1985 men har bodd i USA siden 1998. Nå har hun skrevet en roman fra USA, ikke fra nåtiden men fra det  fra det ville vesten som vi har møtt gjennom utallige filmer med bl.a. John Wayne og Clint Eastwood. Vi befinner oss på attenhundretallet. Det er to historier som blir fortalt parallelt. Den ene foregår i 1893 i småbyen Amargo, Arizona i løpet av et døgn i livet til Nora Lark, mor til 3 levende sønner og en avdød datter og gift med trykkerieier og avisredaktør Emmet Lark. Den andre tar oss igjennom hele livet til Lurie Mattie, sønn av en muslimsk innvandrer fra Balkan, tidlig foreldreløs, fosterbarn, småkriminell, lovløs og etterhvert kameldriver og den beveger seg over store deler av det nordamerikanske kontinentet.

Det er tørke i Amargo, Nora venter på at Emmet skal komme tilbake med nye vannforsyninger. Vannrasjonene er små og nå har vannsisternen veltet så situasjonen begynner å bli kritisk. Emmet driver en uavhengig avis som er en torn i øyet på den rike kvegeieren Merrion Crace. De to eldste sønnene, halvvoksne Dolan og Rob tror faren er drept og har ridd ut, kanskje for å hevne drapet. Vesle Toby er hjemme sammen med Josie, en ung slektning av Emmet som hjelper litt til i huset når hun ikke arrangerer spiritistiske seanser. Mye skal skje i løpet av denne dagen. Josie påstår hun har sett et monster og overbeviser Toby om det samme. Josie drar ut i bushen for å plukke hagtornbær og kommer ikke tilbake. Noras gamle beundrer sheriffen dukker opp. Det gjør også Merrion Crane og hun får høre nytt om hva sønnene hennes har gjort og hvor Emmet befinner seg. Noen av historiene er løgner, andre antagelig sanne. Når det blir mørkt prøver Nora og sheriffen å finne Josie som ligger skadet i en kløft - skadet av hva? Eksisterer monsteret? Tilslutt er Nora, Josie og Toby alene igjen og Nora må ta stilling til hvordan de skal klare seg videre heretter.

Lurie husker såvidt at han kom over havet. Når faren døde hang han først med en gammel mann som drev med liktransport og gravrøveri. Mannen kom i fengsel og Lurie havnet i en slags fosterfamilie sammen med brødrene Donovan og Hobbs Mattie. Hobbs døde og de to andre slo seg på lommetjueri, småkriminalitet og ran. Et ransoffer døde etter et basketak og da ble de lovløse og forfulgt av den nidkjære sheriffen John Berger. Donovan ble tatt og hengt og Lurie flakket rundt, stadig med Berger i hælene. Lurie er nokså mørk i huden, blir ofte tatt for tyrker og er derfor lett å kjenne igjen. Men når han treffer på en gjeng kameldrivere fra Midt-Østen ser han muligheten til å mingle sammen med dem. De aksepterer ham, han lærer å ri kameler og blir med på ferden til Texas og California med kamelene. Han henger med kameldriften så lenge den holder stand. Når den går i oppløsning drar han videre på "sin" kamel Burke og livnærer seg med små transportoppdrag og mer sirkusaktige stunt, veddemål om hvor mye kamelen kan løfte osv.

Etter mange år treffer han Jolly, en av hans gamle kameldrivervenner i en liten landsby der Jolly har slått seg ned med kone og et barn. Han blir der i endel år, til Jolly blir lokket til å bruke kamelen sin til å frakte utstyr inn i mineralrike områder i ørkenen. Lurie blir motstrebende med. De blir lurt av oppdragsgiverne, men Jolly har lurt dem også - han har tatt med seg en stor, svart edelsten. Steinen blir til slutt deres bane.

De to historiene møtes i siste kapittel uten at jeg skal gå inn på hvordan.

Jeg leste romanen på engelsk, den er ikke oversatt til norsk, og jeg vet ikke om den blir det. Boka var dessverre litt tung å lese, det var mange ukjente ord. Jeg leste den på Kindle, og da er det lett å få opp ordforklaringer, det hjelper jo litt men det er slitsomt å slå opp hele tiden. Det var også en del ord som det ikke lå inne forklaringer på. 

Historien om Nora er godt fortalt, i tredjeperson. Hun er intelligent, omsorgsfull, sta og egenrådig. Hun er en sånn kvinne som jeg gjerne skulle hatt som venninne men som sikkert hadde vært litt slitsom. Hun prøver å stå opp mot Merrion Crane og folk som vil frata Amargo sin status som distriktssenter fordi de har økonomiske fordeler av det. 

Det tok det lang tid før jeg syntes jeg kom helt inn i historien. Jeg skjønte ikke helt retningen på en måte.  Det var mange tilbakeblikk og sideblikk for å få fortalt hvordan hun havnet der hun er og hva som skjer rundt henne. Men det var samtidig noe magisk ved atmosfæren i det tørkerammede områdene som jeg har sett så mange ganger på film. Hadde dette vært en westernfilm hadde John Wayne, Lee van Cleef eller Clint Eastwood kommet ridende forbi og nedkjempet den onde kvegeieren for deretter å ride ensom mot solnedgangen, men Nora må klare dette alene. Klarer hun det? Der får vi (heldigvis) ikke vite. 

Lurie fortelling er dramatisk på en helt annen måte. Det er ikke den første jeg har lest om barn som vokser opp under elendige forhold og som kommer seg videre mot alle odds, men det er mye originalt i historien. I likhet med Josie har også Lurie en slags kontakt med de døde, det er akkurat som de har en slags lengsel og krever en viss kontakt med ham som er levende. Lurie forteller historien selv, til sin beste venn, til kamelen Burke, kapittel for kapittel Og det er når han begynner sitt liv på kamelryggen jeg synes denne historien virkelig tar av. Jeg aner også noen frampek mot hva som skal skje i bokas "nåtid".  Importen av kameler til USA midt på attenhundretallet er faktisk noe som har sin rot i virkeligheten. 

Tea Obreht har laget en storslått roman av dette som handler om USAs historie men samtidig har tråder tilbake til hennes gamle Jugoslavia. Jeg synes det er synd hvis den ikke blir oversatt til norsk, jeg vil spesielt anbefale den til alle som har et forhold til de gode, gamle westernfilmene.

Niviaq Korneliussen: Blomsterdalen

Korneliussen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen. Bokens grunntema er selvmord. Selvmordsraten på Grønland er skyhøy. Hovedpersonen i boka er en ung (navnløs) jente. Hun kommer fra en trygg og omsorgsfull familie, hun har riktignok et litt anstrengt forhold til moren, men hvem har ikke det i ungdomsårene? Hun har nettopp fått seg en ny (jente)kjæreste, Maliina. Familien har fullt ut akseptert hennes seksuelle legning, det samme har Maliinas. Likevel merker vi at det er noe som skurrer i livet hennes, en slags indre uro som er vanskelig å sette navn på.

Hun har kommet inn på universitetet i Århus, på det studiet hun ønsket seg og gleder seg til å flytte hjemmefra, flytte for seg selv, selv om hun vet hun kommer til å savne Maliina. Så alt ligger i grunnen til rette for henne. Møtet med studentmiljøet i Århus er litt tøft, hun møter en del fordommer blant de danske medstudentene, men det er ingen katastrofale problemer og hun er ikke selv helt uten fordommer heller.

Men lengselen etter Maliina, og egentlig etter livet på Grønland blir stor. Hun har en kort affære med en annen student og det gir henne litt seksuell tilfredstillelse og mye dårlig samvittighet. Når Maliinas kusine tar livet av seg drar hun til Øst-Grønland for å støtte Maliina under begravelsen. Eller er det først og fremst for sine egne behov? Universitetet gir henne permisjon frem til jul, men hun må ta eksamen seinere. Egentlig virker dette som en flukt fra universitetet, kanskje også en flukt fra voksenlivet? 

Hun blir fullt ut akseptert av Maliinas familie, men reisen får henne også til å bli mer opptatt av de mange selvmordshistoriene, blant annet vist gjennom en gravplass full av plastblomster på de mange selvmordsgravene, den såkalte Blomsterdalen. 

De to jentene reiser tilbake til Nuuk der familien hennes blir nærmere kjent med Maliina og de er svært begeistret for forholdet. Men forholdet til Maliina er ikke helt enkelt og det blir ikke bedre når hun lyver om sin utroskap og samtidig later som om universitetslivet er gode greier og at hun har gode resultater. Til slutt slår hun opp med Maliina som tar det svært tungt.

Tilbake i Århus tar det ikke lang tid før hun melder seg helt ut, flytter ut av studentboligen, slår seg sammen med de hjemløse og de selvdestruktive kreftene i henne tar gradvis over.

Det foregår en slags nedtelling i boka. I første del "De" er det om forskjellige selvmord, i korte setninger, f.eks. "45. Kvinne. 38 år, Hengning" . I andre tredjedel "Du" fortsetter nedtellingen, men nå er det korte stykker som er rettet mot en person som har tatt livet av seg, kan det være Maliinas avdøde kusine? I siste del "Jeg" er det korte stykker som antagelig handler om hennes egen død. 

Boken har fått mange overstrømmende anmeldelser. Jeg var selv ikke fullt ut begeistret. Det er utfordrende å skrive så mye om selvmord, og jeg synes temaet blir behandlet på en respektfull måte, det er ikke noe glorifiserende over de mange ulykkelige skjebnene som vi såvidt toucher borti. Men jeg har problemer med hovedpersonen. Hun er dypt ulykkelig, men jeg oppfatter henne også som svært selvsentrert og kanskje umoden. Hennes følelser for Maliina blir først og fremst skildret gjennom seksuallivet deres i et nokså rått og grovt språk, neste litt avstumpet synes jeg.  Det blir mye orgasmer men lite omsorg og gode ønsker. 

Maliina er en annet type, hun har mer omsorg for andre og tar bl.a. seg av Sejer, en venn av dem som er transperson og sliter litt med det. Kanskje hovedpersonen vår er litt sjalu, at hun vil være den eneste Maliina bryr seg om? Jeg kunne ønske at dette hadde blitt mer problematisert i boka.

I de siste avsnittene er hovedpersonen fullstendig selvdestruktiv. Jeg synes ikke noe om avslutningen, det blir en skildring av en euforisk ferd mot døden som fremstiller døden som noe litt tøft, litt stilig. Mulig det ikke er ment sånn, men jeg synes det er det som blir virkningen. 

Etter denne boken kunne jeg godt tenke meg å lese noe fra Grønland fra et litt annet perspektiv.

 

Lars Saabye Christensen: Byens spor

Så var "Skyggeboken" likevel ikke den siste i "Byens spor" - serien. Disse bøkene har jeg elsket og måtte selvsagt lese denne også. Undertitelen er "Jesper og Trude" og vi møter her Jesper og Trude en del år etter at vi tok farvel med Jesper på Gaustad nervesanatorium. De bor sammen. Trude jobber som assistent for en berømt billedhugger. Hun har leilighet og grei økonomi og det er jamen godt for Jespers arbeid som pianolærer for unge håpefulle kan umulig være særlig innbringende.

Boka starter med begravelsen til Maj, mor til Jesper og Stine. Maj døde av hjerteslag "på vei mellom vaskekjelleren og tørkeloftet" som det står. Hun var ingen ungdom lenger men ble heller ikke veldig gammel og har hatt sine påkjenninger i livet. Mannen Evald sin altfor tidlige død. Den korte og intense kjærlighetsaffæren med Jespers pianolærer og følgene av den og ikke minst bekymringen for Jesper som stakk av og ble borte i mange år uten å gi livstegn fra seg for å komme hjem som psykiatrisk pasient.

Jesper blir nødt til å holde talen i moren begravelse når Stine som hadde lovet det kom for seint, heftet av en eller annen hendelse på legevakten der hun jobber som lege. Han holder en ganske original tale, snakker rett fra leveren om moren og livet hennes.

Stine er ferdig utdannet lege og jobber seg nesten fra sans og samling på legevakten. På den måten prøver hun å flykte fra traumene etter overgrepet hun ble utsatt for i "Skyggeboken", overgrepet som gjorde at hun ikke lenger klarer å stole på noen og trakk seg vekk fra kjæresten Are.

Jostein, Jespers barndomskamerat er fremdeles en ihuga beundrer av Stine. Han roter seg lenger og lenger inn i økonomisk ugreie etter alle de vidløftige prosjektene han startet med som guttunge og videreutviklet i ungdomsårene. Han havner i et svært spesielt håndgemeng, får fysiske skader som vil prege ham resten av livet og flytter hjem til sine slakterforeldre.

Margrethe Vik er fortsatt med og bor i sin gamle leilighet i samme oppgang som barndomshjemmet til Jesper og Stine, men både den fysiske og psykiske helsa skranter. 

Vi møter også den gamle direktøren på reklamebyrået DekRek og om ikke det er nok tar vi oss en tur innom Hurdal og treffer gutten som var resultatets av Jespers utskeielser den sommeren han flyktet fra Norge.

Lars Saabye Christensen samler trådene fra de tidligere bøkene og gir oss noen svar på "hvordan gikk det". Det gjør han i samme stil som i "Skyggeboken". Han er stadig inne som kommentator i handlingen. Av og til synes jeg det blir litt anmassende. at handlingen blir forstyrret av forfatteren hele tiden. Det geniale er likevel at Christensen klarer å skrive personene som levende vesener så de lever sine liv uforstyrret av forfatterens krumspring, de virker ikke oppdiktet men ekte, om enn litt sære personer.

For sære er de. Det er ingen av våre venner som lever "normale" liv med jobb og partner og barn og skole og FAU og fotballkamper. Det virker som om de alle sammen sitter fast i livet og ikke kommer videre. Ikke minst gjelder dette Jesper og Trude. De bor sammen men har ikke noe kjærlighetsliv og på mange måter har Trude en slags pleierrolle overfor Jesper. Av og til får jeg lyst til å be Trude om å la Jesper seile sin sjø, få deg et eget liv, få deg en mann som vil noe, få deg en jobb der du kan bruke dine evner, få barn som du kan ha selskap av når du blir gammel. Men hun hører jo ikke på meg.

Dette ble en nødvendig bok for meg, men jeg hadde ikke samme "flytte inn i" - følelsen som med de andre bøkene og det skyldes mest forfatterens altfor tydelige nærvær. Men han klarer å samle de fleste trådene og jeg tror på personene og utviklingen deres. Eller, for noens vedkommende, mangelen på utvikling. Og så er det jo en bok om en bydel i Oslo, byen der jeg har bodd i 12 gode år.

Oda Malmin: Steinauge

Dette var Oda Malmin sin debutroman og den var  årets "Hele Rogaland leser"-bok. Oda Malmin er 34 år og er fra Stavanger. Hun har ikke vokst opp på en gård og har heller ikke noen annen direkte tilknytting til jærbondens liv og levnet, likevel handler boka om livet på Jæren, sett gjennom øynene på den 65+ årige Ingeborg og søskenbarnet og barndomsvenninnen Randi. Ingeborg skulle ikke bli bonde men ble det likevel og har drevet gården alene siden mannen Erling døde. Broren Ådne var odelsgutt men døde i en ulykke i tenårene. Randi, Ingeborg og Ådne hang sammen som erteris i barndommen. 

Ulykken førte til at Ingeborg ikke fikk gjort noe av sine planer om å bli veterinær men endte opp som nonde i stedet. Og Randi flyttet, eller kanskje heller flyktet til Bergen. Nå har Randi kommet tilbake til Rogaland. Ingeborg og Randi har gjenopptatt den nære kontakten. Randi har fått kreft med dårlige utsikter og skal gjennom en operasjon og vil at Ingeborg skal følge med henne til Oslo.

Boka følger møtene mellom Randi og Ingeborg parallelt med tilbakeblikk fra oppveksten deres og til slutt kommer detaljene rundt ulykken frem i dagen.  Bakteppet er først og fremst den jærske naturen og kulturlandskapet.  Den sterile og litt klaustrofobiske tilværelsen på sykehuset er også med i bildet. Forholdet mellom de to kvinnene er preget av en felles fortid sammen med tanker og problemstillinger som de holder for seg selv, helt til trykket slippes løs mot slutten.

Jeg synes dette var en perle av ei bok. Nå kjenner jeg ikke til livet på en jærgård, men for meg er det ingenting som skurrer i fremstillingen. Landskapet og naturen er beskrevet på en måte som jeg godt kjenner meg igjen i. De to hovedpersonene er troverdige og begge to er hele personer med sterke og svake sider, mennesker en blir glad i.  Det ligger nok av dramatikk i det konfliktstoffet som bringer handlingen fremover til å gjøre dette til en fullblods roman selv om den bare er på 188 sider.

Så da må jeg nok lese den siste boka av Oda Malmin også.

Johanna Mo: Nattsångaren

Svensk krim fra utkantstrøk kan jo være bra. Denne fikk god omtale på en svensk podcast jeg følger og har handlingen lagt til Öland. Tidligere har jeg lest flere av (alle?)Johan Theorins kriminalromaner fra Øland.  Det er noe spesielt med hendelser på en øy, selv om Öland har hatt bro siden 1972.

Hanna Duncker har flyttet tilbake til øya hun forlot i ungdommen etter at faren ble dømt for et rovmord på en enslig kvinne. Faren er nå død, drakk seg ihjel og når Hannah var i begravelsen fikk hun en voldsom lengsel til naturen og de små forholdene på Öland. Hun kjøpte et lite hus på den andre siden av øya enn der hun vokste opp og fikk jobb  som etterforsker ved Politiet i Kalmar (på fastlandssiden av broen). Hun hadde nok tenkt seg at det meste av jobben ville bli på fastlandet, men hennes første sak blir drapet på en ung gutt på Öland, Joel.

Det viser seg at Joel var sønnen til hennes barndomsvenninne Rebecka. Joel var spesiell, nokså innesluttet, den eneste vennen er en nokså utfreaket jevnaldrende jente. Selv har han hatt problemer med å finne ut av seg selv og sin identitet. Under etterforskningen blir det opprullet stoffvirksomhet og pengeutpressing av småbarn i miljøet rundt Joel. Men det dukker også opp andre mulige motiver for drap, bl.a. er Joel sin biologiske far sterkt inne i bildet. Boka blir fortalt kronologisk, og parallelt får vi korte kapitler om Joels bevegelser den siste dagen. Det fungerer godt.

Hannah har ord på seg for å være dyktig men har ofte en nokså utradisjonell stil. Hennes partner Erik er hennes rake motsetning - han er den som alltid følger boka. Det blir utfordrende for henne å drive med etterforskning så nær en barndomsvenninne, samtidig som hun kjenner at hun blir motarbeidet av enkelte krefter både innafor og utafor politiet, antagelig pga. farens kriminelle historie.  Det gjør ikke situasjonen bedre at hun ofte opptrer nokså nedlatende overfor Erik. Men hun blir støttet av sin leder og gradvis blir samarbeidet med Erik også bedre.

Det blir en krevende etterforskning med flere spor som alle skal gås etter i sømmene. Samtidig med etterforskningen oppdager Hannah at det er en del uklarheter ved faren sin straffesak - og for første gang stiller hun seg spørsmålet om faren virkelig var skyldig i alt det der grusomme som han ble dømt for. Kan det ha vært noen formildende omstendigheter?

Jeg likte godt denne boka, til tross for den dystre forbrytelsen. Hanna Duncker var en troverdig hovedperson. Jeg synes hennes tøffe og litt tverre ytre sammen med de såre barndomsminnene var riktig godt beskrevet. Jeg synes også det var gode beskrivelser av menneskene, naturen og miljøet på Öland som kontrast til Stockholm. Det skal visst komme flere bøker der farens kriminalsak vil fortsette som sidetema. Jeg melder meg på!