Hilary Mantel: Falkejakt

Dette er den andre boken i Hilary Mantels trilogi om Thomas Cromwell, han som var sønn av en håndverker, reiste ut i verden, fikk mektige beskyttere og endte som Henrik VIII sin sekretær og ble en av Englands mektigste menn. Det blåser jo på toppene og Cromwell var en av de mange som blåste ned. Men ikke i denne boka. Ellers er det mange som faller for bøddelens øks og bokas engelske tittel er også "Bring up the bodies". Den fikk Man Bookerprisen det året den kom ut, i likhet med sin forgjenger "Ulvetid" (Wolf Hall)

Jeg leste Wolf Hall på engelsk under en lengre vinterferie i Spania. Den var tung å komme gjennom, ikke fordi språket var spesielt vanskelig, men det var mange referanser til historiske fakta som jeg ikke kjente så godt og i tillegg mange tankesprang og tilbakeblikk, særlig fra hovedpersonen. Dette gjorde det til i overkant krevende lesning, og jeg ville heller lese denne på norsk. 

Wolf Hall handler for det meste om Henrik VIII's anstrengelser for å skille seg fra sin første kone, Catarina av Aragorn og gifte seg med Ann Boleyn uten å få pavekirken, samtlige Europas monarker og hele den engelske adel på nakken. Catarina hadde født ham en datter (som senere ble kjent som Maria den blodige) og flere sønner som dessverre ikke levde opp. Henrik VIII var riktignok den mektige kongen, men det fantes konkurrenter og det var svært maktpåliggende for ham å sikre arvefølgen. England såvel som landene på kontinentet var preget av religionsstrid og maktkamp både innenfor og utenfor pavekirken og anklager om kjetteri eller papisme herjet frem og tilbake og gjorde det utrygt for noen og enhver. Cromwell klarte å navigere i dette landskapet i motsetning til sin mentor, kardinalen som måtte bøte med livet. 

I "Falkejakt" har Henrik fått erklært ekteskapet med Catarina for ugyldig  (skilsmisse var ikke politisk mulig) og giftet seg med Anne Boleyn. Riktignok er ikke dette i samsvar med pavekirken, og dette er fremdeles et problem for Henrik. 

Anne Boleyns første barn blir en datter (Elisabeth - den berømte dronningen!). Anne er ung, vakker, stolt og egenrådig og har Henriks fulle støtte. Samtidig omgir hun seg med en rekke adelige og mindre adelige beundrere. Det er mye uro rundt Anne Boleyn, hennes familie og noen av hennes mektige venner. Og når det ikke kommer noen sønn, ingen sikre tronarvinger,  øker Henriks bekymringer. Han har samtidig fått øynene opp for den enda yngre Jane Seymour, en av Anne Boleyns hoffdamer: ung, uskyldig og av god familie. 

Thomas Cromwell ser hvilken vei dette går. Mye av boken handler om hvordan han beveger seg både bak kulissene og på scenen for å få kongen til å foreta valg som ikke skaper unødige konflikter blant adelen og overfor Englands allierte og ikke fullt så allierte. Catarina har nå sovnet inn, og ekteskapet med Anne kunne ha blitt oppløst, eller kjent ugyldig, kongen kunne fått den nye dronningen han ønsker seg, noe som også pavekirken måtte ha godtatt. Kongehuset kunne muligens bli sikrere og mer stabilt. Men det er helt utenkelig for Anne Boleyn å trekke seg tilbake - så må hun gå til grunne og blir dømt til døden for høyforrederi. Noen av hennes beundrere (og elskere?) går med i lasset. Kanskje ikke helt tilfeldig at de unge mennene som blir dømt var de samme som hånte kardinalen, Thomas Cromwells velgjører når han var falt i unåde?

Hilary Mantel beskriver Cromwell som en helstøpt personlighet, som en iherdig forsvarer av England og derfor av kongemakten, mot alle de kreftene som er interessert i å velte kongehuset og innføre uto, opprør eller krig. Disse kreftene kunne være mer eller mindre fiendtlige stater, religiøse fanatikere, opprørere, egenrådige abbeder og andre pavetro og ikke minst Henrik VIII selv med sine ofte impulsive påfunn. Cromwell er også ofte hensynsløs og brutal - i en hensynsløs og brutal tid. 

En av tingene som slår meg når jeg leser denne boka, i likhet med den første, er hvordan selv den mektige kongen og de mektige adelsmennene (og til en viss grad også noen kvinner) er bundet av regler og forventninger i det samfunnet, skrevne og uskrevne. Noen ganger kan det nesten virke som om de er marionetter i et skuespill der ingen av helt har kontrollen men alle må ty til uhederlighet og maktmisbruk for å unngå å gå til grunne selv. 

Det virker som om Hilary Mantel har satt seg svært godt inn i historien, samtidig som hun har gjort det til sin roman. Hun skaper troverdige skikkelser samtidig som hun ikke underslår brutaliteten og hensynsløsheten rundt Henrik VIII. En annen forfatter som skriver om denne perioden er C.J. Sansom. Hans ypperlige krimserie om juristen Shardlake gir sammen med Hilary Mantel sine bøker et godt innblikk i denne perioden av engelsk historie.

Jesmyn Ward: Syng gravløse, syng

Denne romanen henter handlingen fra landsbygda i staten Mississippi. Hovedpersonen Jojo er 13 og bor sammen med søsteren Kayla hos morfar Pop og mormor Mama. Moren Leoni bor der også, hun var engang Mama men nå er det besteforeldrene som ivaretar foreldrerollene. Leoni er svart som foreldrene og hun elsker Michael over alt på jorden, også over barna sine, dessuten er hun dopavhegig. Michael er i fengsel. Michael er hvit og foreldrene hans nekter å godta svigerdatteren og barnebarna.

Jojo har det godt og trygt hos Pop og Mama og Kayla har det godt og trygt hos Jojo og Pop og Mama - i den rekkefølgen. De er fattige men klarer seg på et vis, selv om det er et tøft liv. Leoni er nok glad i barna sine, men blir likevel sjalu når Kayla foretrekker Jojo og Jojo foretrekker Pop. Og når Michael har sonet ferdig vil hun at barna skal bli med henne på den lange bilturen opp til statsfengslet og møte Michael når han slipper ut.

Det blir en roadtrip uten like og ungene opplever ting som langt overgår Jojos ubehagelige opplevelser når han måtte være med morfaren og slakte geiter. I tillegg til junkies og rasistiske politifolk møter vi også noen av de gravløse som tittelen henspeiler på. En av dem er den 13-årige Richie som var i det beryktede landsfengselet sammen med Pop når han var ung. En annen er Given, bror til Leonie som ble skutt ned av fetteren til Michael og som faren til Michael, sheriff Big Joseph sørget for å få frikjent.

De døde blander seg inn i handlingen. Særlig er det Richie som legger den tunge børa på skuldrene til Jojo om å få høre hele historien fra Pop fra fengselet, historien som Pop ikke har klart å fortelle til noen. 

Vi har flere fortellerstemmer her - Jojo og Leonie forteller hver sin historie, men også Richie får slippe til. Det gir en svær mangfoldig og variert fremstilling av den dystre turen til statsfengselet. Jojo og Leonie har så forskjellig vinkling på reisen at en skulle ikke tro de hørte til samme familie. Jojo har for lenge siden sluttet å bry seg særlig om den vaklevorne mora, og faren har han svært få minner om. Han er mest opptatt av å verge Kayla fra problemene under reisen, men så får han Richie hengende over seg. Richie henger på ham som en klegg og lar han ikke få fred. Dette blir tungt for Jojo i tillegg til Kayla som er kvalm og redd og kaster opp og Leonie som kjører i sikksakk mellom forskjellige dopoppdrag på veien til fengselet.

Leonie er bekymret for Kayla, men hun klarer ikke ta seg av henne og blir irritert og sint på Jojo som greier det. Turen har hun finansiert ved å levere dop på veien - det får henne og ungene opp i livsfarlige situasjoner. I tillegg har hun gjenferdet av broren Given som hun aldri slipper fra. Og gjensynet med Michael blir godt - men løser det egentlig noe av Leonies problemer?

Det er mye mørkt og dystert i denne boka, mye svik og forfall men det er også lyspunkter, kjærlighet, vilje til forsoning. Spøkelsene forteller meg at rasismen, raseskillet, brutaliteten og undertrykkelsen av den svarte, fattige befolkningen i etterkrigstidens USA  kaster lange skygger inn i nåtiden. På den måten går jo boka inn i det som foregår i vår tids Amerika. Men jeg synes kanskje at spøkelsene har fått i overkant mye plass, hvordan skal samfunnet gå fremover hvis vi ikke kan kaste av oss vekten av fortidens forbrytelser? 

Uansett - dette var en flott og engasjerende bok, veldig bra språk, gode miljøskildringer, personer som en virkelig kommer inn på livet, en stor leseropplevelse.

Jane Harper: Falsk natur

En krim fra Australia. Ukjent forfatter for meg, det er visst hennes andre bok. En  3-dagers teambuilding i den australske villmarken ender med at bare fire av de fem kvinnene som var med kommer tilbake, utsultet, frosne, traumatiserte og med synlige skader. Den femte kvinnen, Alice, dukker ikke opp. De mannlige deltakerne hadde en rute i nærheten av kvinnene, og de er alle sammen kommet tilbake uten problemer av noen art.

Etterforsker Aaron Falk og hans medarbeider Carmen driver allerede med etterforskning av bedriften for mulig økonomisk kriminalitet og Alice var deres kontakt på innsiden. Det blir satt i gang et storstilt søk. Parallelt med etterforskningen får vi lesere gradvis kjennskap til historien, i alle fall noe av den, gjennom tilbakeblikk på den katastrofale villmarksturen der alt gikk galt. 

Historien er preget av gamle og nyere konflikter mellom de kvinnelige deltakerne. En av dem er medeier i firmaet og er derfor dypt involvert i de mer lysskye delene av virksomheten, det er historier om alkoholisme og andre avhengigheter, noen tråder peker tilbake på en slags treningsleir som noen av kvinnene var med på i ungsomstiden. Flere av dem har barn i tenårene som har sine utfordringer.

Aaron Falk har sine egne traumer  som plager han, i tillegg til den ene hånden hans som ikke er helt leget etter skogbrannen han var med på å slukke. Og så er det oppdragsgiverne hans som henger over skuldrene hans og er fin lite interessert i hele etterforskningen bare de får tak i de avslørende papirene på bedriften. 

Jeg synes det var fin driv over historien, og selv om vi fikk vite mye gjennom tilbakeblikkene fra turen hadde forfatterne mange overraskelser på lur. Det er flere gode karakterbeskrivelser og mye spenning mellom de involverte personene. Kjærlighet, omsorg, ømhet, misunnelse og hat - og mye dramatikk. Og de som måtte tro at Australia bare er sommer, surfing og hetebølger får lære noe annet! 

Tove Ditlevsen: Barndom. Ungdom. Gift

I litteraturgruppa ble vi enige om å lese et eller annet av Tove Ditlevsen og jeg valgte disse tre erindringsbøkene. De to første ble utgitt i 1967 og den siste i 1971. Men Tove Ditlevsens romaner er så vidt jeg vet alle sterkt påvirket av hennes oppvekst og erfaringer.

Tove vokste opp i en arbeiderfamilie i et fattig strøk i København. Faren kom fra en gård på Jylland, var glødende sosialist, leste bøker og fulgte med i det som skjedde i samtiden. Moren var 10 år yngre enn faren, vakker, lettlivet og virker i grunnen relativt lite opptatt av de to barna sine, Tove og Edvin. Tove er selv først og fremst opptatt av bøker, først av å lese dem, deretter å dikte selv. Hun begynner tidlig å skrive vers og levde gjennom skrivingen av og til nesten i sin egen verden når hun ikke fulgte med sin mer drevne venninne Ruth rundt på fantestreker. Hjemme hadde hun det greit nok. De var alltid fattige men hun ble ikke hundset eller plaget. Så var det heller ikke noen som så henne som det fabulerende barnet hun var. 

Utdanning utover folkeskolen kom ikke på tale selv om Tove hadde skoleevner i massevis. Det var naturligvis økonomiske hindringer men ingen av foreldrene syntes det hadde noe for seg. Moren fordi hun ikke forsto nødvendighet av skolegang overhodet og faren mente hun ikke trengte utdanning fordi hun var jente. Hun fikk først noen husposter men var ikke lenge i noen av dem. Deretter jobbet hun som kontordame, hun kunne da i hvert fall lese og skrive helt utmerket.

Diktingen er det viktigste i Toves liv.  Hun klarer seg greit nok i de mange jobbene hun har. Tilpasser seg aldri helt men nok til å holde det gående. Hun deltar i selskapelighet og dans og har flere kjærester, men det en eldre mann som kan gi henne det hun egentlig vil ha - utsiktene til å få publisert diktene sine. Hun går inn i et ekteskap med denne redaktøren av det lille magasinet "Vild Hvede". Han er 53 år, ekteskapet blir både lidenskapsløst og kjærlighetsløst - men Tove får gitt ut en diktsamling med de nye kontaktene hun får gjennom sitt ekteskap.

Hun har flere affærer, bl.a. med Piet Hein. Så treffer hun en ung student som hun blir ordentlig forelsket i. Hun skiller seg fra redaktøren og gifter seg med Ebbe. Tove er en stigende stjerne på den litterære himmel og skal komme til å forsørge sin mann. De får et barn og hun er lykkelig som mor, som kone og kjæreste og som forfatter. Så blir hun gravid igjen og synes det kommer altfor brått. Etter en desperat jakt finner hun en lege, Carl, som går med på å utføre abort. Han gir henne petidin som bedøvelse under inngrepet og hun opplever sin første rus. Den blir en så sterk opplevelse for henne at det overgår alt, også hennes kjærlighet til Ebbe og åpner veien inn i en tilværelse med dop og pillemisbruk. Tove flytter sammen med Carl for å få oppleve rusen igjen og han gir henne det hun ber om og mere til. Etter mange år med stadig sterkere medisiner kommer hun omsider under avrusing og behandling og kommer seg også vekk fra Carl og hans skadelige innflytelse. Men morfintrangen vil forfølge henne resten av livet. 

Dette er tre tynne fliser av noen romaner men de rommer så mye likevel. Det som slår meg mest er hvor åpenhjertig Tove Ditlevsen utleverer først og fremst seg selv men også sine nærmeste. Men det er ingen store, dramatiske  avsløringer, hun forteller bare (tilsynelatende, ha vet vi?) om hvordan det var. Hun er mest brutal mot seg selv , legger åpent frem sine svakheter men også sine drømmer og lengsler.  Og så er også bøkene glimrende tidsbilder og miljøskildringer av Københavns fattigkvarter, av skrivestuene og kontorene og av kunstnerkneipene,  på 30- og 40-tallet.

Barbara Kingsolver: Unsheltered

Denne romanen foregår i og rundt et hus i to tidsepoker - i 1871 og i nåtiden, dvs. 2016.  Huset ligger i  Vineland, en liten by i New Jersey som ble bygd opp av eiendomsutvikleren Charles Landis som et slags idealsamfunn. Handlingen alternerer mellom de to tidsepokene.

Huset er en flott, stor enebolig som dessverre er belemret med diverse konstruksjonsmessige feil. Ille i 1871, og så mye verre 140 år senere. 

I 1871 har realfagslæreren Thatcher Greenwood, hans vakre, 10 år yngre kone Rose, hans svigermor Aurelia og Roses lillesøster Polly nokså nylig flyttet inn. Det er bare seks år siden borgerkrigen sluttet og amerikanerne slikker fremdeles sine sår etter den blodige krigen. Thatcher kommer fra svært beskjedne kår men har klart å få seg en god utdannelse. Han er vitenskapelig orientert og begeistret for Darwins oppdagelser. Han er en lærer som streber etter å få elevene sine til å oppleve hvor fantastisk naturen er og liker å ta dem med på ekskursjoner og utføre eksperimenter. Han møter kraftig motstand fra sin overordnede, rektor Cutler sommener at Darwin er Antikrist og at en ikke trenger annen vitenskap enn Bibelen. 

Thatcher får ikke mye støtte hos sin kone som kommer fra en velstående familie og viser seg mer og mer opptatt av status, hester og pene klær. Men Thatcher finner en venn og samtalepartner i den eksentriske naboen Mary Treat. Hun er en selvlært vitenskapskvinne og en samarbeidspartner av Darwin og andre samtidige vitenskapsmenn. Hun lever og ånder for å utforske naturen og for å utføre vitenskapelige eksperimenter. Hennes hus er som et laboratorium fylt av glass og krukker med edderkopper og annet småkryp. Hun blir en trøst og støtte for Thatcher i hans kamp for å få utføre en anstendig lærergjerning.

I 2016 har journalisten Willa Knox, hennes ektemann læreren Ianos, svigerfaren Nick og datteren Antigone, "Tig" flyttet inn i dette huset som Willa har arvet fra sin tante. Det er det eneste stedet de har råd til å bo, for etter Willa mistet jobben sin klarer de seg svært dårlig økonomisk selv om begge har jobbet hele sitt liv. Tig har nettopp kommet tilbake fra et lengre opphold på Cuba og en håpløs kjærlighetsaffære med en gift kubaner. Huset er i svært dårlig forfatning, de har ikke råd til å reparere det og i løpet av boka ramler det også gradvis sammen, taket ødelegges i en storm og flere og flere rom blir ubeboelige. I bokas første kapitel kommer også sønnen Zeke hjem med sitt lille spebarn, helt nedbrutt etter at hans kone Helene har tatt livet sitt. Han reiser snart tilbake til Boston og Willa og Ianos tar seg av Dusty.

Så vi har da dette liberale og sympatiske ekteparet med sin lille pleiesønn, den rebelske datteren, den ultrakonservative gamlingen og sønnen som etterhvert blir sterkt involvert i den nye nettbaserte økonomien. Kingsolver bruker disse personene til å spille ut typiske roller i det nåtidige USA, og dette synes jeg også blir bokas svakhet. Selve handlingen her blir ikke så interessant, den blir mer et bakteppe for utredninger om problemene i det amerikanske samfunnet som det dysfunksjonelle helsevesenet, klimaproblemene, konsumsamfunnet, den hasardiøse økonomien. Flere av romanene hennes jeg har lest blir for sterkt preget av hennes politiske syn (mye av det er jeg enig i)og her blir det også for mange analyser lagt i munnen på personene, for mye tydeliggjøring. Jeg synes faktisk handlingen som foregår på attenhundretallet blir mer levende. 

Willa oppdager etterhvert at Mary Treat har bodd i området og blir mer og mer fascinert av hennes meritter. Dette blir i tillegg til det håpløse huset, linken mellom de to handlingene, og det synes jeg fungerer riktig godt i boka. Ja, og på det personlige plan blir jeg også rørt av hvordan Tigs forhold til sin lille nevø utvikler seg.

Byen Vineland eksisterer virkelig og mordet og den påfølgende rettsaken vi hører om i boka fant også sted. Mary Treat er en historisk person og det er også Charles Landis. Noe ev det beste jeg sitter igjen med er at jeg ble kjent med Mary Treat som fremstår som en enestående kvinne og forsker. Men det er langt igjen til Kingsolvers fantastiske roman "Gifttreet". "Lakunen" var også en flott roman. 

Jackie Baldwin: Perfect Dead

 Dette er den andre kriminalromanen jeg leser med den katolske eks-presten Frank Farrell i hovedrollen som kriminaletterforsker i Dundee i Skottland. Han og kollegaen Mhairi kommer her borti en kunstnerkoloni i en skotsk småby. 

I prologen møter vi ungjenta Ailish, sannsynligvis irsk som bor i kolonien sammen med en kunstner. Vi  har all grunn til å tro det ikke går så bra med henne. Noen år etter blir kunstneren Monro Stevenson funnet skutt i et landsens hus og Farrell er på saken  Alt tyder på selvmord, men Farrell føler det er noe som ikke stemmer. Monro Stevenson var tidligere en del av kunstnerkollektivet.

Parallelt etterforsker kollegaen hans, Kate Moore en serie falsknerier som ser ut til å ha forbindelser til det samme kunstnerkollektivet.  Etter hvert nærmer de to etterforskningene seg hverandre og samtidig blir et lik av en kvinne oppdaget ute på heiene.

Det skal ikke mye fantasi til å gjette at disse tre sakene har en viss sammenheng, men hva og hvem og hvorfor er ikke så lett og se. Det blir en temmelig krevende og intens etterforskning med spaning og undercover virksomhet som  ender svært dramatisk. 

Frank Farrells sjef og gamle venn DCI Lind sliter i sitt ekteskap med Laura, Franks barndomskjæreste.  Hun har sporet helt av etter en spontanabort. Dette blir liggende som en skygge over Frank også, men jeg synes heldigvis at privatlivet til etterforskerne ikke blir altfor dominerende i denne boka.

Jeg kan godt like miljøbeskrivelsene og plottet og det ligger mye spenning i hva som dukker opp bak neste sving. Helt mot slutten gjetter jeg (riktig) hvem som har gjort hva, men jeg har jo lest prologen og det har ikke etterforskerne så det er helt greit. 

Det katolske miljøet som Frank Farrell er knyttet til har jeg ikke støtt på i så mange britiske kriminalromaner. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og kjenner meg litt igjen. Men jeg håper virkelig ikke Frank Farrell forlater politiet og går tilbake til prestegjerningen igjen for jeg tar gjerne mer av skotsk, dyster krim.

Elizabeth Strout: The Burgess Boys

Jeg er fan av Elizabeth Strout. Jeg elsket Olive Kitteridge og Lucy Barton og de to "oppfølgerne" deres, "Olive, igjen" og "Hva som helst er mulig". De har alle til felles at de er bygd opp av en serie med historier som henger mer eller mindre løselig sammen og til sammen utgjør et hele. Dette er en skrivemåte som jeg synes Elizabeth Strout har et godt tak på. Denne romanen ble gitt ut etter Olive Kitteridge,og jeg var nysgjerrig på hvordan hun skrev i dette formatet som er en mer "vanlig" roman med en relativt sammenhengende fortelling.

Vi møter brødrene og juristene Jim og Robert/Bob Burgess. Susan, tvillingsøsteren til Bob er også med, og Helen, Jims ektefelle får også mye plass. Men i sentrum står likevel de to brødrene. De er vokst opp i Maine, i småbyen Shirley Falls og er velkjente der av to grunner.  

1. Minstegutten Bob forårsaket som 4-åring en bilulykke som kostet faren livet. 
2. Jim var forsvarer for en berømt popsanger som var tiltalt for mord og fikk ham frikjent mot alle odds.

Begge disse hendelsene møter vi igjen gjentatte ganger i romanen. Men det er en annen juridisk sak som står i sentrum: Susans sønn, einstøingen Zach får et innfall og stjeler et grisehode på et slakteri som han kaster inn i moskeen til den somaliske menigheten i Shirley Falls. Han blir pågrepet og tiltalt for hatkriminalitet og saken blir en het potet i småbyen som har et nokså nytt somalisk miljø og har hatt nok gnisninger fra før når dette kom opp. Her skal det statueres et eksempel!

Handlingstråden i boka blir utviklingen i tiltalen mot Zach og hvordan den blir møtt i byen, hos myndighetene, i det somaliske miljøet og i familien som gjør hva den kan for å stille opp for den "fortapte" tenåringen. Familien står sammen om å hjelpe Susan og Zach, men likevel sprekker den i sammenføyningene og det er vel her den største dramatikken utspiller seg. Særlig da mellom de to brødrene og etter hvert også mellom Jim og Helen.

Den kjekke Jim er den eldste, den dyktigste juristen, han som har steget høyest i gradene og blitt kjendisadvokat, med en vakker og rik kone og tre prektige barn, flott hus og fine ferier. Alle forventer at Jim ordner opp og han holder da også en strålende tale på et åpent forsoningsarrangement i Shirley Falls. 

Småfeite og kanskje litt forsofne Bob er fraskilt fra sin første kone, barndomskjæresten Pam som ikke klarte livet i et barnløst ekteskap og som er gift på ny og har to sønner. Bob drikker for mye, særlig når han kjeder seg og den ene dagen er lik den andre. Bob har lett for å rote det litt til. Det unnlater ikke Jim å gjøre ham oppmerksom på. Men Bob er egentlig en grei og jovial type som det ikke går an å mislike. Begge brødrene bor i New York, langt borte fra hjembyen i Maine, der er det bare Susan som har blitt igjen.

I det hele tatt øker min irritasjon over Jim etter hvert som boka skrider fremover. Alle ser opp til ham, men han oppfører seg i virkeligheten som en drittsekk overfor de nærmeste samtidig som resten av verden beundrer ham.

Det ligger nok av spenninger i dette familieforholdet og det overskygger all dramatikken rundt rettsaken til den nokså forskremte Zach - og det er vel også meningen med boka. Vi kommer også tilbake til den gamle historien med bilulykken som virkelig har tynget de tre søsknene hele livet, hver på sin måte.  Hva skjedde egentlig den gangen? Og hvordan vil det gå med Jim og Helen og vil Bob klare å få en ny retning på livet sitt?  Boka ender åpent men kanskje med en lett optimisme. Jeg sitter igjen med en følelse av at kanskje noen av dem vil få et greit liv i fremtiden.

Jeg synes boka har blitt et svært vellykket familiedrama og i tillegg synes jeg den gir et godt og balansert innblikk i utfordringene som møter de somaliske flyktningene i USA. Selv om dette er en hel, sammenhengende fortelling flyttes ståstedet mellom de viktigste hovedpersonene og noen ganger også til enkelte bipersoner som den eldre somalieren Abdikarim, som til Bobs ekskone Pam og til Zach selv. Dette synes jeg fungerer svært godt og gir romanen liv og balanse.  Ingen helter, ingen skurker, bare mennesker.