Johan Theorin: Bumerker

Dette er vel den femte av Theorins kriminalromaner fra Öland. Etterforsker Tilda Davidsson er høygravid når boka starter, dette gjør at hun får en litt mer tilbaketrukket rolle. Hennes grandonkel Gerlof, den pensjonerte kapteinen er på plass og klarer å spille en viktig rolle fra sitt rom på aldershjemmet. 

Det blir avdekket en forbrytelse tidlig i boka under svært spesielle omstendigheter. Samtidig får vi tilbakeblikk fra noe som hendte på øya under krigen. Ikke helt uventet er det en viss sammenheng mellom disse historiene som vi som lesere oppdager. Boka veksler hele tiden mellom nåtiden og krigshistorien.  Denne sammenhengen kommer lite frem i etterforskningen, men i løpet av de dramatiske hendelsene på slutten av boka faller brikkene på plass både for oss lesere og for etterforskningsteamet og også for Tilda og Gerlof som i denne boka står litt på utsiden. 

Krigshistorien er interessant, selv om mye av historien og personene rundt utgravingene av kanalen på nordre Öland er oppdiktet. Det gir boka en slags forankring i virkeligheten, det liker jeg. I det hele tatt synes jeg at persongalleriet er bra, både i tilbakeblikkene fra krigen og i den nåtidige handlingen. Såvidt jeg husker var jeg litt mellomfornøyd med den forrige boka i serien, jeg syntes den gikk litt på tomgang.  Men dette ble en riktig spennende leseropplevelse og jeg vil nok klare en sjette bok om Gerlof og Tilda også, om det fortsetter å være futt i den gamle kapteinen.

Skulle jeg trekke ned på noe er det nok Tilda sitt kronglete kjærlighetsforhold. Jeg synes det blir litt påklistret og kunne godt klart meg uten. 

Katrine Marie Guldager: Jeg hører hvad du sier

Dette er den tredje romanen Guldager skriver over temaet "kvinner som raser over forhold i sosialhjelpen i Danmark". Jeg har lest de to andre og syntes jeg måtte ha med denne også for å gjøre bildet komplett.

Hver dag har sitt kapittel. I denne boka er det 18, jeg husker ikke om det var like mange i de andre bøkene. Det er Marianne denne gangen. Marianne er på vei til en etterlengtet ferie i Norge sammen med kjæresten og samboeren Morten. Men så får hun melding om at sønnen Nicolaj er innlagt på psykiatrisk avdeling og Marianne må være der for han. Ikke at dette er første gang - Nicolaj har levd inn og ut av psykiatrisk pleie siden han var ganske ung. 

Marianne synes pleien av Nicolaj stort sett består i å gi han altfor mye medisin som han reagerer dårlig på. Hun sliter med å få dialog med de ansvarlige legene på sykehuset. Hun har fått tilgang på journalen til Nicolaj, det viser seg at det har dukket opp en mistanke om overgrep i hans barndom - det får Marianne til å gå inn i seg selv og sin historie med kjærester og samboere - kan det være noe i dette?

Morten er i Norge, Marianne hører ikke så ofte fra ham, det kan virke som det er kommet inn en kvinnelig alenereisende.

Nicolajs søster og Mariannes mor blir også involvert og en venninne som kjenner til miljøet blant psykiatrikerne. 

Det går opp og ned for Nicolaj, mest ned. Marianne møter stadig lite forståelse for sin bekymring og føler seg avvist av helsevesenet.

Denne er i likhet med de andre to bøkene full av raseri, og det er virkelig gode og treffende skildringer av kvinner som føler seg i en håpløs kamp mot en uformelig overmakt, det være seg helsevesenet eller sosialkontorene. Og Marianne er heller ikke ufeilbarlig selv. Kan det være hun ikke lot barna få stor nok plass i sine kjærlighetsforhold? Og er en del av raseriet hennes forårsaket av at Morten ser ut til å leve livet på hvalsafari i Finnmark? Og finner vi ikke et liknende raseri hos noen av Mariannes klienter (parterapi), et raseri som bunner litt i manglende vilje til å lytte til andre? Liknende dobbelthet syntes jeg det var i de andre bøkene. Og den dobbeltheten liker jeg.

Hva er Guldager sitt prosjekt? Er det å skildre raseriet, det nokså forståelige raseriet men ikke alltid er 100% velbegrunnet? Eller stiller hun på barrikadene, vil hun reise hele Danmark til kamp mot dem som skal passe på oss men som ikke alltid klarer å få det til? Et slikt altomfattende raseri over alt som ikke er perfekt vil jeg ikke være med på, det har i seg mye av grumset på sosiale medier og viser ingen vei fremover.

Louise Kennedy: Trespasses

På norsk heter denne romanen "Overtredelser". Jeg synes det er en god og treffende tittel. Dette er Louise Kennedys første roman og den har vunnet flere priser. Det kan jeg godt forstå.

Vi er i Nord Irland, Belfast på 1970-tallet. Cushla er en ung kvinne i en katolsk familie. Hun er folkeskolelærer og hjelper også sin eldre bror Eamonn i puben hans når det trengs. Faren er død og moren Gina er alkoholiker. To hendelser som inntreffer nesten samtidig skal få stor innvirkning på livet til Cushla. 

Faren til en av elevene hennes blir funnet nesten ihjelslått. Cushla kommer til å strekke seg langt for å hjelpe Davy og familien hans. Det dukker opp en mann i 50-årene på pub'en som viser henne høflig oppmerksomhet. Det er Michael Agnew, en forsvarsadvokat med protestantisk bakgrunn. Dette blir starten på et kjærlighetsforhold som de begge må holde skjult. Michael er gift. I begynnelsen inviterer han henne med til en vennegruppe som har lyst til å lære gælisk, noe Cushla behersker. Men det ligger likevel i kortene hennes/deres at dette er et påskudd til å møtes.

Kjærlighetsforholdet mellom Michael utvikler seg. De reiser til Dublin sammen, hun får nøkler til en leilighet han har sentralt i Belfast. Samtidig herjer volden overalt. Cushla elsker jobben sin som lærer og hun prøver å stå opp mot presten Bradley som har tilsyn med skolen og som preker hatets evangelium. Kollegaen Gerry er hennes gode venn og medsammensvorne.

Når jeg leser tenker jeg at denne historien kan ikke gå bra, og det gjør det da heller ikke. Vi er tross alt i Nord Irland. Akkurat hvilken av de mange mulige triste hendelsene som inntreffer skal jeg ikke gå innpå her men de rir ikke lykkelige inn i solnedgangen.

Boka traff meg rett i hjertet. Louise Kennedy skriver historien nokså rett frem i kronologisk orden og i tredje person. Men hun går så inn i Cushlas virkelighet, hennes hverdagsliv, hennes dragning mot den eldre Michael, hennes ømhet og samtidig forakt for den alkoholiserte Gina at jeg føler nesten at det er Cushla selv som forteller historien og at hun er en levende person.. 

Det er mange bilder av Belfast, av utbombede terrormål, av falleferdige sosialboliger, av publiv og av  mennesker som lever sine liv i dette samfunnet, på denne tida. Og så står Cushla ikke frem som noe offer men tvertimot som en levende kvinne uten skam over sine erotiske følelser. Nettopp dette synes jeg er en svært sterk side av denne romanen. 

Michael Cunningham: Day

Michael Cunningham er forfatteren av romanen "The Hours". Den ga ham den amerikanske Pulitzerprisen og stor berømmelse. Boka ble til den berømte filmen med Meryl Streep, Nicole Kidman og Julianne Moore. Det er en fantastisk roman også. Jeg har lest to bøker il av Cunningham, den ene likte jeg svært godt, den andre ikke så godt.

Denne romanen handler om en familie som man godt kan si er i oppløsning og den forteller om tre dager, 5. april i 2019, 202 og 2021. Ekteparet Dan og Isobel har barna Nathan og Violet. Isobels bror Robbie bor i loftsleiligheten deres. Chess (lærer) har babyen Odin med Dans bror Garth, men de lever ikke sammen. 

Robbie er svært sentral i historien. Han er en elskelig onkel til alle barna, han står sin søster svært nært og Dan er nesten forelsket i ham. Og han er homofil. Det er mange skeive i bøkene til Cunningham uten at det egentlig er en hovedsak i hans forfatterskap. De skeive bare befolker bøkene hans. 

Der skranter i ekteskapet mellom Isobel og Dan. Og forholdet til barna deres er heller ikke helt bra. Robbie må flytte ut fordi Nathan trenger rommet. Robbie er på jakt etter en endring i livet sitt. 

I neste bolk er vi i 2020. Det er Covid overalt. Chess driver nettundervisning mens babyen Odin sover. Dan får ikke spilt noe særlig for publikum. Isobel og Dan og barna må holde seg inne i leiligheten. Violet tror smitten vil komme inn gjennom åpne vinduer. Hun ser også mye som ingen andre ser. Tenåringen Nathan henger med noen kompiser selv om han egentlig ikke skal være ute. Robbie har strandet på Island og bor i en hytte langt fra folk. Garth vil ha mer kontakt med både Chess og Odin

I siste bolk er vi i 2021. Smittevernstiltakene er mindre strenge. Isobel har flyttet til en hytte på landsbygda. Robbie ble funnet død av Covid i hytta på Island. Det skal arrangeres spredning av asken etter Robbie i nærheten av Isobels hytte. Storfamilien samles om dette. Hvor går veien videre? Mot oppløsning? Kan vennskap erstatte ekteskap? 

Boka var egentlig litt tung å lese. Det var vanskelig å se hvilken vei forfatteren ville gå. Men når vi var i gang med Covidåret begynte det å få mer mening for meg, og nå når jeg er ferdig synes jeg egentlig svært godt om boka. Den omhandler bl.a. kjærlighet på svært mange plan - søskenkjærlighet, erotisk kjærlighet, morskjærlighet (litt farskjærlighet og) og familiekjærlighet. 

Cummingham er på sitt beste når han skildrer relasjoner mellom mennesker - små, bagatellmessige detaljer, fine dialoger, intrikate observasjoner - og som regel ligger det noe bak, noe som ikke blir gjort altfor tydelig.

Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde

Alt skrytet jeg har lest om denne romanen stemmer. Ingenting er overdrevet. 

Nils Vik har skysset folk over fjorden i hele sitt voksne liv, et liv han har delt med kona, Marta og de to døtrene deres. Nils har vært enkemann siden Marta døde. Nå er dagen kommet til ham. 

Vi følger Nils Vik i båten hans der han tar om bord den ene etter den andre av hans tidligere passasjerer denne dagen, den siste i hans liv. De reisende er alle sammen døde, og vi får historiene om møtene deres med Nils. Det blir mange fine samtaler, ikke minst Nils sine samtaler med hunden sin som også er død etter å ha klart 17 menneskeår. 

Samtidig trenger vi lenger og lenger inn i Nils egen historie. Marta har vært den eneste kvinnen for ham. Men Marta har nok selv syntes at skyssbåten har tatt minst like stor plass som henne i livet til Nils. 

Bok fremstår som en blanding av drøm og virkelighet der den mektige vestlandsnaturen også spiller en viktig rolle. Den er drevet av en retning fremover mot slutten, mot avslutningen av Nils Viks tid på jorden. Dette var en fantastisk leseropplevelse.

Arnadur Indridason: Røsten

Ennå en Arnaldurkrim frem fra glemselen, det vil si jeg er nokså sikker på at jeg ikke har lest denne før.  Ellers tror jeg at jeg har lest alle. Og her er Indridason i storform! 

En ganske trist og patetisk likfunn på et av Reykjaviks bedre hotell. Den drepte jobbet som dørvakt og for tiden julenisse. Det skal etter hvert vise seg at han har en fortid som barnestjerne - han hadde en usedvanlig vakker guttesopran som barn og var til og med litt berømt under navnet Gulli. Nå har han levd adskilt fra familien i mange år. det som er igjen av den er faren og søsteren.

Det er like før jul og Erlendur flytter like godt in n på et rom på hotellet der han driver etterforskningen i fra. Det blir flere runder tilbake til Gullis fortid, hans sparsommelige omgangskrets og også mulige sexpartnere. Det dukker også opp en engelskmann som er samler av "smale" plater, og det ble spilt inn noen plater med Gulli den gangen. Disse kan ha en ikke helt ubetydelig verdi.

Erlendur prøver å opprettholde en viss kontakt med datteren, Eva Lind, som stadig trekker mot utkanten av samfunnet. Det er en krevende oppgave, av og til finner de en tone, av og til sklir det ut. Samtidig dukker det opp en kvinne i dagliglivet hans, Valgjerdur, synes å huske at de henger litt sammen i noen av de senere bøkene om ham.

Homofili er et tema i boka.  Diskusjonene rundet homofili blant politikollegaene ville sikkert ikke ha blitt skrevet på samme måte i dag (boken kom ut i 2002), men er sikkert representativt for tiden. Erlendur selv fremstår som en tolerant fyr og jeg synes dette fungere bra i boka.

Avsløringen av drapet er ikke helt rett frem, men historien er svært troverdig. Der samme gjelder opprullingen av hva som foregikk i hjemmet til den samme Gulli den gangen familien brøt med ham.

Dette var en fin Islandsk kriminalroman - anbefales!

Kjell Ola Dahl: Assistenten

Veien min til denne boka var slik: Jeg har lest en del av forfatterens politikrimbøker og syntes de var gode. Så dukket romanen "Lazarus" opp på et boksalg, en frittstående roman fra krigens dager. Den var svært god, og da oppdaget jeg denne som også er en frittstående roman, denne gangen fra mellomkrigstiden

Dette er mer en roman enn en kriminalroman, selv om vi befinner oss i et miljø fullt av forbrytelser. Vi befinner oss i to tidsplan. Nåtiden er 1938. Jack Rivers har jobbet et års tid som assistent hos privatetterforsker Ludvig Paaske. Disse to har hatt kontakt før. Da var Jack spritselger og Paaske politietterforsker.

I 1924-1926 livnærer Jack seg med å selge ulovlig sprit. Det er forbudstid og spritsmugling og omsetning er en populær geskjeft for å tjene penger i en tid med mye arbeidsledighet. På romanens første sider treffer vi Jack i en hasardiøs flukt fra politiet med en lastebil full av spritdunker. Han jobber for forretningsmannen, senere politiker Arvid Bjerke. Bjerke har en vakker, rik ung kone, Julie og en like vakker men ikke så rik hushjelp, Amalie. Jack blir tiltrukket av Amalie.

I nåtiden dukker disse personene opp igjen i en av sakene Paaske og Jack jobber med. Amalie har kommet seg opp i verden, er fraskilt fra en tysk forretningsmann og bor i en floo leilighet på beste vestkant. Det svirrer en del folk henne, b.l. en tysk spion. Jack blir mistenkt for et drap på en som viser seg å være tysk motstandsmann.

Historien hopper frem og tilbake mellom de to tidsplanene inntil en svært dramatisk hendelse. Det bor mer grums i enkelte personer enn en skulle trodd, og jeg velger å ikke si noe mer om dette hvis noen som leser dette har lyst til å lese boka.

Det som gjorde dette til en svært god leseropplevelse for meg var at romanen gir svært gode og troverdige tidsbilder både av tiden like før 2. verdenskrig og av forbudstiden. Hva folk sier og tenker, hva de kler på seg, maten de spiser, bilveiene, de brune kafeene, vestkantvillaene, hyttene langs Oslofjorden, båtmotorene - alt gjør at jeg føler meg helt hensatt til den tiden det dreier seg om. Kjell Ola Dahl går kanskje ikke veldig dypt inn i personene, men de er noen troverdige typer likevel. Jack er en fin hovedperson, absolutt ingen heltetype men likevel en som du håper skal greie seg. Kontrasten til den mer finslige Ludvig Paaske er slående. En fin liten kjærlighetshistorie får vi også. Og vi aner verdenskrigen som snart skl buldre innover oss. En svært bra roman, krim eller ikke!