Jane Harper: Exiles

Aaron Falk reiser fra Melbourne til "the Marralee Valley Annual Food and Wine Festival" for å stå fadder for lille Henry, sønnen til hans gode venner Greg og Rita Raco. Dåpen var planlagt for et år siden men da en nær venn av familien, Kim Gillespie forsvant så uforklarlig under festivalen valgte familien å utsette barnedåpen. 

Falk er politimann og etterforsker økonomisk kriminalitet. Han har vært hovedpersonen i to tidligere bøker jeg har lest av Jane Harper. Denne romanen handler aller mest om hans tilknytning til den utvidede Raco-familien, livet i småbyen midt i et av Australias vindistrikt, om tilhørighet, om karriere og om hva som er et godt liv. Det foregår ingen egentlig etterforskning, men litt etter litt kommer Falk nokså tett innpå de tette familienettverkene og relasjonene i småbyen og kommer til slutt frem til hva som egentlig skjedde med Kim Gillespie for et år siden.

Jeg som egentlig liker svært godt kriminalromaner med et sakte tempo synes dette ikke fungerte helt som kriminalroman. Storyen er god nok, men det går for tregt. Og forfatteren klarer ikke å avdekke bakgrunnshistorien til Kim i løpet av boka og legger i stedet inn et kapittel mot slutten som forklarer hele historien.  Johanna Mo bruker et lignende forfattergrep i Ölandbøkene sine men der beskriver hun hendelsene frem til drapet gjennom korte kapitler parallelt med etterforskningen og slik at vi aldri får vite mer enn etterforskerne, og hun får det til. Her synes jeg ikke det fungerer så godt.

Likevel var det kjekt å lese boka. Jane Harper er god til å få frem nyansene i menneskesinnet i et tett småbymiljø. Folk er stort sett gode venner og tar vare på hverandre. Men det er heller ikke greit å stikke seg for mye ut, og noen holder svært godt på hemmelighetene sine. Vi aner hele tiden at det er noen av de hyggelige folkene som har noen mørkere sider som de holder skjult, vi vet bare ikke hvem.

Aaron Falk er en grei fyr som det er bra å være sammen med. Et bra innblikk i australsk kultur og natur er det også. Men jeg savner etterforskningsatmosfæren fra de to andre bøkene jeg har lest av Jane Harper.

Carl Johan Vallgren: Din tid kommer

1993: Liket av en ung jente blir funnet i en bekk i Småland/Halland. Det kan se ut som om hun har vært holdt fanget og sultet ut.  Den lokale politimannen Bjørling og den erfarne etterforsker Johanna fra Rikskrim etterforsker saken. Begge bærer på traumer, han er nylig blitt ektemann, hun har hatt en svært vond oppvekst nettopp i dette området.

Mens etterforskningen pågår forsvinner Björlings datter mens hun er på campingtur med kjæresten Mattias. Både turen og kjæresten har hun holdt hemmelig for faren. Mattias' eldre bror dukker opp. Han er en litt sær type og har hatt adferdsproblemer gjennom hele barndommen men er sterkt knyttet til Mattias. Maria føler seg ikke trygg på ham. Maria våkner om natten, Mattias er ikke i teltet. Hun går ut og leter etter ham, men finner ikke frem i mørket...

Resten av boka følger dels den intense jakten på den som bortførte og drepte den døde jenta og som sannsynligvis har bortført Maria, dels Marias opplevelser  i fangenskap. Klarer Björling og Johanna å finne Maria før hun også blir drept? De har ikke mye å gå etter. Mishandlede dyrekadavre dukker opp flere steder. Björling er sterkt preget av frykten for at de skal komme for sent. Han opplever at han fører samtaler med din avdøde kone og kollegaene betrakter han som litt utilregnelig. 

Det blir en dramatisk avslutning på etterforskningen. Jeg synes ikke løsningen lå helt oppi dagen, og det ble riktig spennende. Boka er godt skrevet, beskrivelsene av den litt dystre og mørke naturen i skogene rundt Småland når det lir mot vinter drar opp spenningen noen hakk. Jeg synes også vi kommer godt innpå de to etterforskerne, uten at det blir for personlig.  Jeg får lyst til å lese mer av Vallgren.

 

Margaret Drabble: The Sea Lady

Det er gått lang tid siden jeg leste denne, for jeg har hatt noen tekniske problemer som nå er løst. Defor husker jeg svært lite detaljer fra handlingen. To personer møtes på en stor konferanse, begge er akademikere og nokså offentlige personer, begge er godt opp i årene. Deres fag har dreid seg om livet i havet og de ble kjent som barn ved ferieopphold ved Nordsjøen, derav tittelen. En gang i tiden var de barndomsvenner, så ble de et par, både før og i ekteskapet. En gang i tiden var Ailsa nokså vill av seg, Humphrey mere tilbakeholden. De skiltes ikke i fordragelighet og det er ubehagelig for begge to å møtes. Begge to har delvis fortrengt deler av fortiden sin.

Det viser seg etter hvert at møtet er regissert av en person som har kretset rundt dem begge en gang i tiden. Også noen andre mennesker blir dradd inn i handlingen, personer som på mange måter også lever litt "falske" liv. Det er mange tilbakeblikk og det kommer til noen konfrontasjoner men både Humphrey og Ailsa klarer seg gjennom de offisielle delene av konferansen. Deretter ender de opp der det hele begynte - ved en en liten lagune ved kysten av Nordsjøen der de møttes for et femtitalls år siden. En slags forsoning.

Dette er en bok det tar litt tid å komme inn i. Den begynner å utvikle seg med skildringene av barndomsopplevelsene ved kysten og tar virkelig fart når vi merker at det er noen som leker med både oss og de to gamle elskerne i den lille universitetsbyen. Jeg likte å lese den, den etter fortiden på hodet, får hovedpersonene til å tenke gjennom livene sine på nytt, vi aner ikke hva som vil skje før det skjer. Det meste jeg har lest av Margareth Drabble har jeg likt, kanskje aller best hennes aller siste roman "The Dark Flood Rises".  Det er synd hun ikke skriver bøker lenger, men hun er 86 år så hun kan få slippe!

Anne Serre: A Leopard Skin Hat

Denne fant jeg på kortlisten til Booker International prize og jeg syntes den så interessant ut. Anne Serre har gitt ut novellesamlinger og kortromaner og det er tydelig at hun trives i det korte formatet også i denne romanen.

Boken beskriver forholdet mellom fortelleren (the Narrator, en mann) og Fanny, en kvinne med sterk personlighet men som også er preget av store psykologiske utfordringer. Vi følger disse gjennom et tjuetalls år til Fanny tar livet sitt. Hun hopper rett og slett i havet for å drukne.

Fortelleren og Fanny er ikke kjærester. Tvertimot har de begge sine forhold, men Fanny krever, og klarer bestandig å komme øverst i fortellerens bevissthet.

Det skjer ikke spå mye i denne romanen. Ut og inn av forskjellige episoder, ofte handler det om hvordan Fanny opptrer, hvordan hun fremstår eller ønsker å fremstå. Bokas tittel henspeiler på en gang hun ble så begeistret for en hatt av leopardskinn (eller som så ut som leopardskinn, jeg er ikke helt sikker) at hun rappet det og gikk omkring med den på hodet.

Fanny er av og til ganske frittalende, er det hennes egne meninger hun kommer med? En gang blir det et poeng at hun holder på å kopiere (mimicking) Fortellerens utsagn. Ellers får jeg et sterkt inntrykk av at Fanny til stadighet er nokså misfornøyd med - ja med hva? med alt, kanskje, og kanskje mest av alt seg selv?

Hvorfor tar Fanny livet av seg? Har det sammenheng med at Fortelleren har utviklet et forhold tilen kvinne som virker svært seriøst? Det blir ikke antydet til erotisk sjalusi - mer at Fanny ikke tåler å spille annenfiolin. Eller kanskje det er hennes manglende evne til å glede seg over livet og tilværelsen? Fanny vender seg til Gud og til kirken en stund før hun dør. Og i bokas siste kapitel følger vi Fanny inn i etterlivet - en tilværelse hun ser ut til å trives svært så godt med, mye mer enn hun likte seg i livet på jorda.

Dette var en rar liten roman - eller kanskje heller jeg vil si kortroman. Det er greit å ha lest den, men jeg kan ikke akkurat si at den har gitt meg så mye. Jeg klarer ikke helt å relatere meg til personen Fanny, kanskje bortsett fra når hun svever omkring i limbo på slutten, det er noe lett forsonende med at hun endelig er blitt tilfreds med sin eksistens.

  

Kjell Ola Dahl: Lille tambur

Dette er en av Kjell Ola Dahls utmerkede kriminalromaner med Gunnarstranda i hovedrolla og Frølich som hans dr. Watson. Journalisten Lise Fagernes finner en ung dame død i en bil i et parkeringshus med en sprøyte ved siden av seg. Et opplagt overdosedødsfall. Det er bare det at obduksjonsrapporten viser at hun først har vært bedøvet med eter.

Omtrent samtidig blir den unge forskeren Stuart Takeyo fra Kenya meldt savnet. Det viser seg at disse har hatt kontakt med hverandre. Litt senere får Gunnarstranda vite at Lise Fagernes har hatt kontakt med Takeyo som har reist hjem til Kenya. Da er det jo opplagt at han har tatt livet av Kristine Ramm. Men det er likevel en del ting som skurrer. 

Frølich reiser til Kenya for å snakke med Takeyo, det samme gjør Lise Fagernes. Gunnarstranda holder fortet og det dukker opp stadig nye spor og vinklinger. AIDS-medisin, innsidehandel, mer eller mindre idealistiske uhjelpsarbeidere, bartendere, healere, båtturer med fiffen for å nevne noe.

Like kompliserte er forholdene i Kenya der både Frølich og Fagernes får virkelig brynt seg i møte med den fargerike og tildels nokså brutale virkeligheten i landet. Takeyo får de bare nesten snakke med - han blir skutt på åpen gate foran nesa på Frølich.

Og når de er tilbake fra Afrika er de nok noe klokere, men fortsatt mangler den endelige avsløringen av morderen, og spenningen tårner seg opp helt til det siste.

Dette var en riktig god krim, synes jeg. Av og til tipper boka nesten over mot det politisk ukorrekte i enkelte sidekommentarer fra etterforskerne, kanskje det er for å irritere leseren, eller kanskje det bare er det at boka er mer enn 20 år gammel. Men det er ikke noe vondt i disse kommentarene og jeg lar meg ikke irritere.

Synd at Dahl sluttet å skrive kriminalromaner. Men først skrev han tre veldig gode romaner med tema fra 30-40 årene - "Lasarus", "Kureren" og "Assistenten", gode som romaner og gode som krim, fantastiske tidsbeskrivelser. De vil jeg virkelig anbefale.

Merete Lindstrøm: Når vi synger

Dette er Agnes sin roman. Agnes har et nærmest symbiotisk forhold til tvillingbroren Kasper. Familien bor i et sommerhus som ikke er beregnet til helårsbruk. De lever  i et slags utenforskap selv om faren har en grei jobb. Det er med andre ord et valgt utenforskap. De kler seg som hippier og ungene går ofte for lut og kaldt vann. Når Agnes forteller mamma at skolelegen har befølt henne blir hun rasende - ikke på legen men på Agnes fordi hun forteller det. Det lille spedbarnet som nettopp er født dør, kanskje det var for kaldt i huset? 

Agnes er en observant jente og hennes beskrivelser av det som skjer i hjemmet og hos naboene virker ofte skremmende nøkterne og følelskalde. Men hun henvender seg stadig til sin døde lillesøster, det er som om det er der hun kan gi uttrykk for sine varme følelser. Og Kasper trekker seg lenger og lenger vekk fra det nære søskenforholdet.

Dette er en nokså mørk og dyster bok. Agnes stiger frem med en styrke som på mange måter er et tveegget sverd, hun reiser seg opp fra likegyldigheten til foreldrene og brorens avvisning men tramper gjerne på andre og gjør farlige valg som kan ødelegge henne for bestandig. Men kjærligheten til sin døde lillesøster bærer hun med seg.

Johanna Mo: Jag var tvungen att gå

Fjerde bok i en krimserie med etterforskeren Helena Mobacka i «hovedrollen». Jeg har likt godt de tre andre bøkene i serien. I denne blir Helena konfrontert med gamle demoner - det skjer et mord på nøyaktig samme måte som for mange år siden, mordet som ledet frem til at Helenas 9-årige sønn også ble myrdet. Jeg er ikke veldig begeistret for seriemorder-genren, da foretrekker jeg heller at intrigen dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Og i denne romanen er det nettopp seriemorderen med en forskrudd hjerne som utfolder seg.

Men ellers er det mange gode elementer fra Johanna Mo’s bøker - samarbeidet (og spenningene) mellom etterforskerne, alle spor som må følges opp og som gir et nettverk av tråder og sidespor som går på kryss og tvers helt til de begynner å få en retning. Jeg synes personene i boken er levende mennesker uten å bli perfekte eller helt ufordragelige. Og spenningen tårner seg opp - en liten gutt er forsvunnet og hva vil skje med ham?

Boken var absolutt lesverdig og tildels spennende, men jeg synes likevel ikke så mye om selve krimintrigen.