Sara Blædel: Bare et liv

Louise Rick blir utlånt til lokalpolitiet i Holbæk når liket av en ung jente blir funnet i sjøen, bundet til en betongkloss. Jenta er 15 år og fra en innvandrerfamilie fra Jordan. Ganske snart kommer spørsmålet om et mulig æresdrap opp. Det var tydeligvis konflikter mellom Samra og hennes far. Men etterforskningen gir nokså lite hold i disse mistankene. 

Samras bestevenninne Dicte drømmer om en fremtid som fotomodell og har hatt en viss suksess også med flere oppdrag for en lokal fotograf. Så får hun napp hos en stjernefotograf i København. Hun reiser dit for prøvefilming. Louise finner henne snyden full tilbake i Holbæk og mistenker at hun har blitt grovt utnyttet. Noen dager senere blir hun funnet brutalt slått i hjel. Kan det være noen forbindelse mellom disse sakene?

Det meste av etterforskningen foregår rund den jordanske familien, faren, broren og onkelen er i søkelyset. Avlytting av leiligheten blir foretatt (er det lov når ingen er siktet?) 

Jeg synes ikke Sara Blædel håndterer problemstillingen med æresdrap på en god måte. Hun prøver å fremstå som "nøytral" i denne saken men beskriver likevel æresdrap som en nokså vanlig del av kulturen blant muslimer, som noe som er alminnelig anerkjent. Og det er det inntrykket jeg sitter tilbake med selv om det er andre elementer i akkurat denne drapssaken.

Det er også noe med språket. Gikk det an å skrive "full som en eskimo" i 2009 i Danmark? Og er det vanlig å kalle hijab for skaut? For meg er skaut noe som gamle koner gikk med for 100 år siden. Hijab eller hodetørkle er et hodeplagg som mange kvinner bruker i islamske miljøer.

Hallgrimur Helgason: Seksti kilo solskinn

Dette er første bok i islendingens 3-binds beretning om sildeeventyret på nordsiden av Island som startet i den avsidesliggende bygda Segulfjördur i begynnelsen av 1900-tallet. Boka begynner med et snøskred der toåringen Gestur såvidt overlever ved å drikke melk rett fra juret til kua som falt ved siden av ham, Og Gestur blir om ikke hovedperson så i alle fall en gjennomgangsfigur i denne boka. 

Hallgrimur tegner et bilde av et Island som er svært fattigslig og tilbakeliggende og preget av uvitenhet og stor uvilje mot forandringer. Og han tegner med bred pensel, det er av og til hylende morsomt og av og til kan en lure på hvordan hans landsmenn kan finne seg i å få sin fortid utbrettet med en slik ubarmhjertighet.

Men det finnes også varme og respekt for Islands tradisjoner, deres hang til poesi, deres rare mattradisjoner, deres evne til å stå på og holde ut uvær og kulde og sult og fattigdom. Og så møter vi en del uforglemmelige personer. Presten Arni som egentlig heller vil bruke tiden sin på å samle gamle folkesanger enn samle bygdefolket i kirken men gjør sin plikt likevel.  Og hans vakre unge kone Vigdis dom forlot en komfortabel tilværelse i Reykjavik for å bo i denne avkroken med bare en håndfull trehus.  De tre presteenkene som presteparet må huse. Snekkeren Lasi som binder fast alle familiemedlemmene hver kveld i et langt tau så ikke de blir blåst på sjøen hvis raset kommer om natten. Bare for å nevne noen.

Men silden er det nordmenn som introduserer. I perioder koker sjøen av sild, men islendingene mener at sild ikke er menneskemat, så den fisker de ikke - selv om de ofte er rammet av sult og armod. Så når norske redere med sine snurpenøter prøver å få i gang et samarbeid om ilandføring og nedsalting av sild i bygda møter de først stor skepsis og betydelig motstand. Men ungdommen og særlig jentene får muligheter til å tjene penger på sildesalting og dermed er eventyret i gang!

Det er en storartet roman på alle måter. Men av og til synes jeg Hallgrimurs festlige språk og saftige historier blir hans egen fiende - det blir litt i overkant for meg og litt langdrygt. I lange partier leser jeg med laber interesse, men så tar det seg opp når sildeeventyret drar seg i gang.  Jeg tenkte en stund at det holdt med den første boka, men jeg må visst likevel følge Gestur videre på ferden inn i den nye tid!

L T Vargus/Tim McBain: Dead end girl

Denne dukket opp på Amazon og havnet altså på min kindle siden jeg trengte en kriminalroman. Det er det første i en serie med FBI-agent Violet Dargent i hovedrollen. Violet blir sendt til småbyen for å støtte en annen FBI-agent i etterforskningen av en brutal seriemorder. Unge kvinner blir funnet drept og partert. Violet har nyttig erfaring med å lage psykologiske profiler av forbrytere. 

Boka er veldig amerikansk, og jeg mener ikke dette som et kompliment! Det er mye grotesk utbretting av hvordan likene blir behandlet og etter hvert følger vi også forbryteren i hans groteske fantasier og handlinger.  Beskrivelsene av politiarbeidet i en småby i USA er kanskje realistisk men alvorlig talt: går det an å leve av pizza og energibrus HVER DAG hele året? Jeg synes også at det virker nokså unaturlig at familien til et av ofrene er i stand til å gjennomføre en stor minnestund med taler og det hele i en fase i livet da de burde være på sammenbruddets rand.

Men det er noen lyspunkter også - Violet Dargent er en sammensatt og interessant person som opplever både motgang og fremgang i kampen for å finne forbryteren før han får gjort mer skade. Henne liker jeg. Scenene der hun prøver å vise normal respekt for folk som lever helt på kanten (og blir lurt trill rundt av dem) gir flere dimensjoner til politiarbeidet. Intrigen er ellers relativt troverdig innenfor seriemordergenren og det er flere dramatiske scener som passer godt inn i sammenhengen. 

Men etter min mening er seriemordergenren er oppskrytt og jeg tror ikke jeg trenger å lese flere bøker i serien.

Christoffer Carlsson: Mester, vokter, løgner, venn

Jeg har lest et par av bøkene til Carlsson i "Hallandsuiten" der handlingen foregår i et småbysamfunn i landskapet Halland som ligger sør for Göteborg der politimannen (og etterhvert expolitimannen)Vidar Jörgensson spiller en viktig rolle.

Dette er en bok i en helt annen serie der Leo Junker er gjennomgangsfigur. Han har også en viss, litt utflytende tilknytning til politiet men det er ellers store forskjeller i miljøet i denne boka i forhold til Hallandsuiten.

En eldre mann blir funnet skutt i sitt eget hjem i småbyen Bruket. Den drepte er den pensjonerte politietterforskeren Charles Levin. Den lokale politibetjenten Tove Walterson får en viktig rolle i etterforskningen. Men siden dette virker som en større politisak skal det komme assistanse fra Rikskrim. Leo Junker ankommer og gir seg ut for å ha den rollen. Leo ble i sin tid rekruttert av den samme Charles Levin og er svært interessert i saken. Tove Walterson har ingen tillit til ham og har sine personlige grunner til det.

I 1984 får to politimenn en enestående sjanse under et oppdrag. En av disse er Charles Levin, han blir nokså motstrebende trukket inn i dette av en kollega men sitter snart fast i et nettverk han ikke kommer seg ut av. En journalist er på sporet og det får dramatiske følger.

Handlingen i boka bølger frem og tilbake mellom disse scenarioene og av og til tar den seg noen avstikkere på kryss og tvers av tid og sted også. Det hele blir litt forvirrende og av og til sliter jeg med å holde tritt med handlingen. 

Det store underliggende temaet er korrupsjon, lojalitet, vennskap og svik i politiets rekker, streben etter å skaffe seg lojale medsammensvorne for å fremstå som usårlige og "normale" politifolk. Og penger, selvsagt.

Det er godt fortalt men blir litt for hesblesende for meg. Jeg savner litt Vidar Jörgenssons møte med "vanlige" småbybeboere som Hallandssuitebøkene var mer preget av. 

Eva Fretheim:Kråketronen

Mesterlig! Dette er den fjerde kriminalromanen av Eva Fretheims jeg leser. Jeg har likt alle, men denne som er hennes siste topper serien. Dette er bygdekrim, det som driver bøkene er spenningene mellom personene i et relativt like og gjennomsiktig samfunn. Men så gjennomsiktig er det ikke, mange har hemmeligheter, både nye og gamle. 

Persongalleriet består av "normale" mennesker, de er bønder, kunstnere, lærere, sykepleiere, arbeidsløse og ordførere. Det er sjalusi, nevroser, kjærlighet, besettelse, anger, fortvilelse.

Bergljot Os våkner da noen hiver egg på ruten til stuen deres samme dag det har vært en viktig avstemming i kommunestyret der hus var inhabil og ikke deltok i avstemmingen. Mannen, Ulf blir rasende og styrter ut. Etter en stund kommer han inn, han blør etter et bitt i hånden, han sier han fikk tak i en av eggkasterne og hadde holdt henne fast og hun hadde bitt ham.  

Men den andre av de to eggkasterne hadde løpt en annen retning gikk gjennom isen Selv om ambulansen kom fort sto ikke livet hennes til å redde. Ble hun skremt eller ble hun jaget ut på isen? Det blir åpnet etterforskning. Både Ulf og Bergljot blir koblet inn, hun er ordfører og det bidrar til at dette blir en vanskelig sak for Vigdis Malmstrøm. Lite håndfast bevismateriale kommer frem og hun blir nødt til å lukke saken uten noen fast konklusjon. Men så skjer et drap - en leieboer i en av Ulf Os sine hytter blir funnet drept.

Parallelt med disse hendelsene får vi lesere gradvis innblikk i noen dramatiske begivenheter for lenge siden. En gruppe på fem barn hadde en slags klubb der de utfordrer hverandre på nokså grenseoverskridende måter. Vi skjønner at Bergljot og Ulf og drapsofferet kan ha vært en del av gruppen og at noe uhyggelig må ha skjedd.

Dette er en teknikk Eva Fretheim bruker mye. Vi som lesere får gradvis informasjon fra en som har kjennskap til forbrytelsen fra en helt annen kant, informasjon som ikke etterforskerne har tilgang til men ikke nok til at vi finner løsningen. Dette skaper et ekstra spenningsmoment hvor fortiden møter fremtiden.

Vigdis Malmstrøm og kollegaene avdekker gradvis korrupsjon, aggresjon og grådighet og frykt for å bli avslørt og til slutt kommer etterforskningen i mål. Men forfatteren har likevel en ekstra tvist på de siste sidene.....

Hvordan skal jeg klare å vente på neste Fretheim-krim?

Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake

Tove Alsterdal har de siste årene skrevet en serie utmerkede kriminalromaner fra Ådalen i Sverige med den unge politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen. Men før det skrev hun flere frittstående romaner i trillersjangeren, også svært gode og denne romanen er en av dem. De har noe til felles - de har alle en internasjonalt tilknytning, noen med en link til Sverige men ikke alle. Det dreier seg om politiske forhold, gjerne med et historisk tilsnitt. Ingen heseblesende biljakter, men spenning så det holder.

Ing -Marie Bergman forlot sin mann og to små døtrene Camilla og Helene i 1978, reiste til Buenos Aires og forsvant uten noe spor. Døtrene vokste opp hos stemor og har et svært tett søsterforhold men går likevel hver sin vei i livet. Denne romanen begynner med at Charlie(Camilla) faller ned fra en balkong i ellevte etasje i Jacobsberg, en av Stockholms forsteder. Hun har en historie med narkotika og et ustabilt sinn og politiet vurderer saken som et klart selvmord. Helene er Charlies søster og hennes rake motsetning. Hun er en vellykket arkitekt og har et stabilt familieliv med mann og barn. Hun klarer ikke å slå seg til ro med selvmordkjennelsen og undersøker på egen hånd.

Romanen forflytter seg snart til Buenos Aires og foregår i to perioder. Vi følger den unge politisk engasjerte Ing-Marie på et entusiastisk oppdrag for motstandsbevegelsen i det daværende brutale militærdiktaturet i Argentina. Og vi følger også Helene, først rundt omkring i Stockholm men hun blir også dradd mot Buenos Aires fordi Charlie skal ha vært i Argentina kort tid før hun døde men også på grunn av sin forsvunne mor.

Det blir både mørkt og dramatisk, både i Stockholm og i Argentina. Alt og alle er ikke hva de gir seg ut for verken i fortid eller nåtid. Til slutt får vi forklaring på det meste og alt henger sammen med alt som det heter!

Det er interessant lesing - Argentinas brutale fortid er jo kjent, men boka legger også opp til forgreininger til vår egen tid som jeg ikke vet noe om. Jeg synes dette fungerer svært godt som spenningsroman. Intrigen er stort sett troverdig og det virker som om forfatteren har satt seg godt inn i Argentinas fortid. Personene er godt beskrevet i alle farger - ikke noe svart/hvitt her.

Håper Tove Alsterdal fortsetter å skrive for nå har jeg lest alle bøkene hennes!

 

Gunnar Stålesen: Forfulgt av død

Det er år og dag siden jeg har lest en Varg Veum-krim! Denne er nokså ny. Varg får inndradd sertifikatet sitt i Sogn et sted. En som lenge lå bak ham på den smale veien har ringt inn mengder av klager over uvettig kjøring og det lokale politiet er av dem som nyter å bruke sin makt uten å sjekke om det er hold i anklagene. Så Varg befinner seg på bussen til Bergen. Det gjør også to unge kvinner. Han ser en av dem omfavne en ung mann når de to går av bussen i Nordhordland.

På ei tilbake fra Sogn når han har hentet sertifikatet og bilen stopper han på et tettsted ved en liten kai. Tilfeldigvis kommer han til å titte ned i sjøen og oppdager en bil i vannet. Det skal vise seg at en av de to unge kvinnene fra bussturen ligger inne i bilen. Gutten hun kysset er forsvunnet. De hadde begge vært med på en miljøverndemonstrasjon mot et lokalt fiskeoppdrettsanlegg.

Og så befinner Varg seg midt oppi et Vestlandsk krimdrama der et lakseoppdrett står sentralt. Men det er også en ensom eldre kvinne, mor til den savnede gutten med flere havarerte forhold bak seg. Hennes livs kjærlighet døde på en fjelltur for mange år siden - dødsårsaken ble aldri skikkelig avklart. Dermed er Varg engasjert og han klarer ikke å holde seg helt borte fra den nyeste drapssaken heller. 

Varg er godt voksen nå og litt rusten i kantene, men det er mye dramatisk vestlandsnatur her, regnet strømmer ned og store steiner faller ned i kjørebanen. Alt henger naturligvis sammen med alt. Kanskje ikke Stålesens aller beste men den holder!