fredag 7. januar 2022

Arnaldur Indridason: Den tause moren

Jeg både gleder og gruer meg når jeg skal lese en ny krim av Arnaldur I. Bøkene hans gir meg alltid noe, og så gruer jeg meg til å bli ferdig og måtte vente på neste.

Hovedpersonen i denne romanen er den Konrad, en pensjonert politietterforsker. Konrad er tynget av minnet etter en svært usympatisk far som livnærte seg på å utnytte andre menneskers svakhet. Faren ble knivdrept på en slakteritomt i Reykjavik for mange år siden og drapet ble aldri oppklart.

I denne boka engasjerer Konrad seg i etterforskningen av et drap på kvinnen Valborg. I sin tid avslo Konrad  å hjelpe Valborg med å finne sitt barn som ble bortadoptert etter fødselen.  Siden Konrad har en viss kjennskap til saken tar hans tidligere kollega Marta ham av og til motvillig med på råd. Konrad engasjerer seg like mye i å finne ut hvor det var blitt av det barnet som Valborg hadde født og han angrer på at han ikke var mer hjelpsom en gangen hun ba om hjelp, selv om det egentlig ikke hadde vært hans plikt som etterforsker.

Samtidig med Valborg-saken undersøker Konrad også videre rundt drapet på faren. Dette var han også i gang med i den forrige boka. Faren samarbeidet i en periode med en mann som regnet seg som synsk og sammen utnyttet de etterlatte kvinner som ønsket å komme i åndelig kontakt med sine avdøde. Datteren til den synske, Eyglo, er også interessert i finne ut mer om de sakene som faren hennes var involvert i. Konrad og Eyglo utgjør et umake par. Hun har av og til merkelige opplevelser som hun oppfatter som overnaturlige, og hun er åpen for at det finnes en åndelig dimensjon som det er mulig å komme i kontakt med. Konrad er jordnær og nøktern og helt utenforstående til den slags. Forholdet mellom de to er dels gjensidig respekt og varme, dels åpne konflikter.

Drapet på Valborg fant sted i et boligkompleks. Der treffer vi bl.a. en gjenboer med kikkert, en kvinne med barn som blir  mishandlet av mannen sin og en ung kvinne som har et forhold til sin søsters mann som er i pengeknipe og har motiv for et rovmord. Senere treffer vi en alkoholisert eldre mann som såvidt kom seg unna en voldtektsdom for mange år siden og hans tidligere arbeidskamerat som har kommet seg oppover i samfunnet og har fin jobb, flott kontor, en vakker kone og en datter. Et fotografi av denne familien finnes hjemme hos Valborg

Etterforskningen av mordet på Valborg, letingen etter Valborgs barn og undersøkelsene av drapet på Konrad sin far skjer parallelt, og overraskende nok er det noen felles tråder mellom dem. Avsløringen av Valborgs morder skjer helt på slutten. Flere personer med motiv og anledning har vært inne i bildet. Jeg synes denne oppklaringen er den største svakheten med boka, det blir litt for mange tråder og jeg har følelsen av at de snubler litt i hverandre. 

Konrad kommer stadig noen skritt nærmere å få vite noe om drapet på faren, og Eyglo må forsone seg med at faren hennes har hatt en aktiv rolle i  flere falske spiritistseanser enn hun var klar over. Jeg regner med at vi får mer om dette som sidetema i neste bok om Konrad.

Å lese denne boka er som å se en svart/hvitt film fra Island, av og til dystert og av og til vakkert filmet. Det er noe suggererende over fortellerstilen. Jeg synes nok mordintrigen var litt svak i denne boka, men det overskygges av andre kvaliteter. Jeg liker hvordan forfatteren skriver om det umake paret Konrad og Eyglo. Han lar det stå helt åpent om det er noe hold i de merkelige fornemmelsene Eyglo får, samtidig som han får frem en spenning mellom Konrads inngrodde skepsis til slike fenomener og hans respekt for mennesket Eyglo. 

Nå må jeg dessverre vente en stund på neste bok.

P2-lytternes romanpris del 7: Foreløpig oppsummering

Nå har jeg vært igjennom de 6 finalistene (bortsett fra "Mordet på Henrik Ibsen" der jeg kastet inn håndkledet). Før jeg begynte på bøkene trodde jeg at jeg ville rangere Linn Ullmann og Erling O. Nødtvedt øverst. Men hvordan er det nå? Her kommer min helt subjektive vurdering:

Jeg har en klar favoritt - det er Jægtnes' "Jeg grunnla de forente stater". Den kom seilende fra det ukjente og opp på toppen. Det er et gripende og balansert portrett av en interessant person i USA's tidligste historie, har et lærerikt historisk perspektiv og er tankevekkende mht. hva som kan skje i og utenfor maktens sentrum. Språket er godt, varmt og maler frem personene og hendelsene for oss. Jeg har vondt for å finne noen haker ved denne boka og den holdt interessen min oppe helt til siste side, selv om jeg vet at Hamilton ble skutt i en duell.

Nummer to er Stein Toralf Bjellas "Fiskehuset". En liten roman om en ukes fisketur og et slags kammerspill mellom onkel og nevø. Spenningen mellom dem dirrer på hver eneste side. Så er det også mennesket og skogen og fiskevannet i sol og regn og vind, morgen og mørke kvelden. Og samtidig ensomhet, tafatthet og hvor vanskelig livet kan være. En fin liten roman.

Deretter kommer Linn Ullmans "Jente, 1983". Jeg syntes ikke det var nok stoff i den til at det ble en glitrende roman. Det var en treffende beskrivelse av hvordan menn i moteverdenen utnyttet unge, ambisiøse jenter på åttitallet - og er dessverre hyperaktuell.  Derimot synes jeg ikke det fungerer godt nok når hun skriver om hvordan disse hendelsene påvirker hovedpersonen 38 år senere. Men tross alt -  Linn Ullmann er en glitrende forfatter og kan vel ikke skrive en dårlig bok?

Så er det Mattis Øybøs "Den siste overlevende er død" og Brynjulf Jung Tjønns "Kvar dag skal vi vere så modige".  Øybø har et ambisiøst opplegg med en rekke personer som har forbindelser til en jødisk mann som flyktet til Sverige under krigen. Dessverre synes jeg ikke opplegget kommer helt vellykket i mål. Tjønn leverer et gripende innblikk i et oppveksten til et forsømt barn, men avslutningen fungerer ikke helt og jeg synes ikke barnevernets rolle blir helt troverdig.

Erlend O. Nødtvedts "Mordet på Henrik Ibsen" har jeg nederst. Jeg klarte rett og slett ikke komme igjennom den. I den delen jeg leste syntes jeg det var mer blødmer enn morsomheter og mer ord enn diktning - for meg ble det keiserens nye klær. 

Jeg gleder meg til å følge diskusjonene i radioen. Håper det blir bare radiosendinger i år, jeg synes TV fungerer dårligere som medium for denne avstemmingen, det tar bort fokuset fra samtalen.

Erlend O Nøtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. P2-lytternes romanpris del 6

Den siste av de seks finalistene så jeg frem til å lese. Jeg hadde stor glede av "Vestlandet" av samme forfatter. Det var en original roman med handling fra Vestlandets bygdekultur på godt og vondt der bokas to hovedpersoner reiser på kryss og tvers gjennom Hordaland og Sogn med hodeskallen til den halshugde bondeopprøreren Anders Lysne i bagasjerommet.  Den traff meg rett i fleisen, jeg syntes den var hysterisk morsom med sine sleivspark mot mangt og mye fra øst og vest. En god porsjon "magisk realisme" var det også.

I denne boka er det Bergen som får gjennomgå, Bergen i 1850-årene. Henrik Ibsen er  leid inn av selveste Ole Bull som instruktør ved Det Norske Theater (en forløper til Den Nationale Scene). Dette liker den daværende teatersjef og instruktør Herman Laading dårlig. Det er meningen at de to skal alternere som instruktører.

I romanens nåtid er den unge forfatter Erlend O Nødtvedt i dialog med teatersjef Stefan Larsson ved Den Nationale Scene om å skrive et teaterstykke basert nettopp på Henrik Ibsens dramatiske periode i Bergen. Og så har jeg ikke mer å fortelle, for denne boka kom jeg ikke gjennom. Jeg prøvde gang på gang men det var ingenting i boka som talte til meg. Jeg syntes ikke bergensironien var morsom, teatermiljøet virket kjedelig, jeg likte ikke det pompøse skriveriet - i det tatt fant ikke denne boka sin leser i meg, og så er det så mange andre kjekke bøker jeg har lyst til å lese.

Jeg ser at boka har fått strålende kritikker, både i NRK og i mange aviser. Det gjør den ikke mer fristende, den ga meg rett og slett ingenting.

torsdag 6. januar 2022

Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. P2-lytternes romanpris del 5

Isak er ti år og bor alene med mor sin i et lite hus et sted på landsbygda. Mora er mye syk. Ofte ligger hun i senga hele dagen. Andre ganger ber hun Isak om å gå ut for hun vil ha fred. Mange ganger må Isak holde seg hjemme fra skolen for å hjelpe henne. Han gå ofte på butikken for mamma men får sjelden med seg penger og må handle på krita. Det går bra, men han liker ikke å måtte handle på krita.

Isak har en kamerat, Yardan. Han har mor og far to tvillingsøstre. De slår ofte følge til skolen, men det er ikke sikkert at Yardan vil fortsette å være kameraten hans når han skulker så mye.

Morgan er en enslig kar som har en liten gård i nærheten. Av og til treffer Isak på ham i skogen. Morgan gir ham tyggis og snakker vennlig til ham. Noen ganger får Morgan besøk av en pen dame, Line. De to inviterer noen ganger Isak inn, eller tar ham med på grilling i hagen.

Et par ganger kommer det en rød bil på tunet der Isak og moren bor. Moren ber Isak om å gjemme seg bak gardinene, hun sier det er Jehovas vitner som kommer.

Læreren prøver å få kontakt med moren til Isak og sier til ham at han må be moren om å ringe til skolen, men ingenting skjer. Inntil en dag Line kommer på besøk til Isak og forteller at det vil komme noen å hente ham i morgen. Og så forteller hun Isak litt om Morgan og hvorfor han bor alene i skogen og hva som har skjedd mellom dem. Dagen etter kommer den røde bilen kommer og tar med seg Isak. 

Denne historien er det Isak selv som forteller. Han forteller den i jeg-form og på et barns vis, litt veslevoksent kanskje. Vi merker hvordan moren har klart å få Isak til å føle at det er han som har ansvar for henne, hvordan hun i all sin elendighet begår det overtrampet det er å la et barn bære den voksnes ulykke på sine skuldre. For det er et hjerteskjærende overgrep som blir beskrevet.  Men i denne historien ender det med at noen griper inn.

Dette er en nydelig liten roman om et dystert tema. Historien nærmest skriker etter at noen setter ned foten, tar affære, griper inn og det skjer heldigvis også. Men først får vi relasjonen til Morgan og Line som vi vet så lite om. Jeg må innrømme at jeg var redd for hva Isak ville møte på i dette huset - og så viser det seg at de er to skadeskutte personer med sine egne tunge historier. Jeg synes at presentasjonen av disse menneskene er et godt grep fra forfatteren sin side.

Noen innvendinger har jeg likevel. Det blir litt for usannsynlig at ikke barnevernet har gjort flere fremstøt enn å ringe på døra. Jeg synes også at slutten blir for enkel. Vi får et glimt av Isak som voksen i form av et kort avsnitt. En slik barndom som Isak har hatt må nødvendigvis føre til noen ettervirkninger og dette blir ikke nevnt. Dette kunne enten vært utbrodert mer, eller så kunne boka ha hatt en mer åpen slutt.

torsdag 30. desember 2021

Mattis Øybø: Den siste overlevende er død. P2-lytternes romanpris del 4

Denne romanen er satt sammen av fem langnoveller som har noen fellestrekk og noen personer og/eller hendelser som går igjen. Vi møter personer, par som på forskjellige måter kommer til å grave i historien. De har alle sammen en forbindelse til det jødiske miljøet i Norge og det som skjedde under krigen. 

Jonathan får beskjed om at hans biologiske far Jacob er død. Jacobs far Isak Meyer var jøde og flyktet til Sverige under krigen. 

Louise og Henrik finner noen kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne. De begynner å undersøke historien hans. Soldaten hadde gjort det mulig for Isak Meyer å flykte fra en tysk vaktpost da han var på vei til Sverige, men senere var soldaten involvert i utryddelse av jøder i Øst-Europa.

Tessa hadde et hemmelig erotisk eventyr som tenåring. Dette blir avdekket i en selvbiografisk roman som også forteller en historie fra krigen om en jødisk student som kalles "M"

Tomas blir kontaktet av sin ekskone som har kort tid igjen å leve. Hun er filmskaper og vil ha ham til å hjelpe henne å få ferdig en film der et av temaene er å avsløre hvem som var faren hennes - en ung, norsk flyktning under krigen.

Samlivsbrudd, utroskap og  fraværende fedre er gjengangere i disse historiene. Det er også måten personene forholder seg til historien på. Prøver vi å fortolke historien slik den skal passe inn i livet vært, slik vi har lyst til å leve det? 

Historien er godt fortalt, og det er jo spennende og ikke så rent lite fiffig at Jacob Meyer og hans far Isak Meyer har nær forbindelse med de viktigste personene i alle historiene. Det er et ganske ambisiøst opplegg, og jeg synes ikke det blir helt vellykket. Jacob og Isak - vi ser dem ikke helt, de blir bare skygger, de er ikke hele personer, de har verken varme eller kulde og klarer ikke å gi liv til historiene. Det jødiske innslaget blir heller ikke helt troverdig, det blir litt påklistret, jeg blir ikke engasjert i det jødiske miljøet, det kunne like gjerne være noen italienere eller spanjoler som var tråden i fortellingene. Så jeg synes vi står igjen med fem langnoveller som ikke står helt på egne ben.

Ideen om å bygge opp en roman rundt flere fortellinger med felles tema har jeg ingenting imot, jeg synes bare ikke det er godt gjennomført her.

Linn Ullman: Jente, 1983. P2-lytternes romanpris del 3

Linn Ullman skriver i denne romanen om opplevelsene hun hadde i 1983 da hun som 16-åring ble invitert av en fotograf til å reise fra New York til Paris for bli modell. Dette forteller hun ganske utførlig om, men boka handler like mye om hvordan dette påvirket henne midt under pandemien når hun var nede i en depresjon. Eller kanskje minnene fra den gangen kom opp til overflaten og var med på å forårsake depresjonen?

Historien i Paris ble såvidt nevnt i hennes forrige roman "de urolige". Dette er en skikkelig metoo-historie.  Den unge jenta som kaller seg Karin lar seg dupere av en ganske stilig mann i 40-årene som tilsynelatende tar henne på alvor. Karin har lyst til å reise. Moren setter seg imot det, men Karin trumfer viljen sin igjennom. Det hun opplever er helt i tråd med det vi kunne forvente. Fotografen utnytter henne på det groveste. Vi kan ikke akkurat si at det er voldtekt. De seksuelle relasjonene mellom de voksne mennene med makt og de unge, sårbare men også ambisiøse jentene ville kanskje ikke ha blitt rettslig dømt selv i dagens samfunn. Men det er et iskaldt miljø. Alkohol og kokain florerer.  Jentene blir brukt seksuelt av menn med makt som totalt mangler omsorg og respekt for dem. Heldigvis for romanens Karin blir hun grepet av hjemlengsel og reiser hjem etter en liten uke.

Vi får ikke mange spektakulære detaljer fra moteverdenen i Paris. Det som står klarest for meg er bildet av den unge jenta som virrer rundt i gatene den første natten hun er i Paris for å finne tilbake til hotellet sitt. Hun har adressen til den førtiårige fotografen i lomma, han er en av dem som har satt henne i denne situasjonen og hun går hjem til ham.  Naiviteten hos den unge Karin og hensynsløsheten hos de middelaldrende maktpersonene i moteverdenen kommer tydelig frem. Likevel legger Ullmann vel så mye vekt på hva som skjer med den voksne kvinnen når hun blir konfrontert med disse 28-årgamle minnene. 

Linn Ullmann skriver svært godt, både om den voksne kvinnen og den unge jenta. Likevel synes jeg ikke denne romanen kan måle seg med "De urolige". Det virker mer som en bok hun har kjent behov for å skrive enn en bok som jeg har behov for å lese. Selvsagt blir jeg opprørt over den hjerterå utnyttelsen av de unge jentenes men historien berører meg ikke helt. 


mandag 27. desember 2021

Majgull Axelsson: Inställd resa til Sabarmati



Majgull Axelsson er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Jeg likte veldig godt "Aprilhexan", det var et absolutt høydepunkt, men jeg har likt de andre jeg har lest også. Jeg synes etablerer gode miljøer i bøkene sine. For hver roman er jeg på et nytt sted og møter helt nye persongallerier.

Denne romanen dreier seg først og fremst om Lykke. Lykke er enslig, nærmer seg pensjonsalderen og er lærer på en videregående skole. En mørk høstettermiddag blir hun brutalt slått ned når hun går tur med hunden sin, havner på intensiven og overlever såvidt.

Lykke har ikke alltid vært alene. I mange år var hun fostermor for Fatima, et hittebarn som hennes kusine Magdalena adoptere sammen med sin ektemann Henrik da de i en periode bodde og arbeidet i India. Henrik er en alkoholisert prest. Da Magdalena fikk kreft og døde viste Henrik svært lite interesse for datteren og Lykke meldte seg som en slags fostermor. Hun og Fatima hadde mange gode år sammen inntil Fatima plutselig forsvant like etter sin studenteksamen.

Vi følger Lykke gjennom overfallet og tiden etterpå, delvis sett fra hennes eget ståsted, delvis fra andre personer som hun omgås. Hennes hjelpsomme nabo er med, det er også en taxisjåfør som i sin tid var i klammeri med Lykke på skolen etter et rasistisk utfall mot Fatima. Den mer og mer forfyllede Henrik kommer vi også nærmere innpå til vi til slutt treffer på Fatima. Eller Meera som hun kaller seg nå og som var det navnet hun ble "fratatt" av sine adoptivforeldre.

Det altoverskyggende temaet i boka er rasismen i det moderne Sverige. Først og fremst gjennom nynazistiske miljøer og organisasjoner, men også "hverdagsrasismen", den som Fatima møter på skolen gjennom stikk og slengbemerkninger fra andre ungdommer og den hun møter hos adoptivforeldrene som i sin grunninnstilling mener hun må være dem dypt og evig takknemlig for at de tok henne med til det rike Sverige. I tillegg møter vi personer med forbindelser til det gammelnazistiske miljøet i  Sverige der antisemittisme og jødehat florerer.

Boka viser noe av det rasistiske grumset i vårt fredelige Norden i all sin brutalitet, men jeg synes ikke den tipperover til å bli noen slags pamflett. Den personlige historien står stødig i sentrum. Lykke er et menneske som jeg blir litt glad i, men hun blir ikke bare fremstilt i et fordelaktig lys. Og det er når vi treffer Fatima/Meera at vi forstår hvorfor hun  måtte bryte alle bånd til fortiden sin, også til Lykke.

Den personen jeg har vanskeligst for å forsone meg med er Henrik som vi ser nokså mye til. Han er den totale egoist uten antydning til selvinnsikt. Han blir et slags vrengebilde på et anstendig menneske, og derfor fremstår han heller ikke som helt ekte. Her synes jeg Axelsson rett og slett har smurt litt for tjukt på. 

Boka er fortalt gjennom mange forskjellige personer fra deres ståsted, men i 3. person og fortellerstemmen er den allvitende forfatteren. På den måten kan hun la små detaljer få en rolle i de mange tablåene som hu  bygger opp. Jeg synes dette fungere svært godt i denne romanen. Forfatteren inviterer oss inn for å betrakte alt hun skriver om på nært hold. Dette er ikke hennes "standard" måte å skrive på, jeg har lest andre av hennes romaner som ble fortalt på helt andre måter. Men her fungerer det godt.