torsdag 8. juli 2021

Liz Moore: Lang, lysende elv

En amerikansk kriminalroman som jeg leste en god anmeldelse av. Den fantes som låne-ebok på biblioteket og jeg hadde behov for en grei krim til en togreise.

Michaela, kalt Mickey jobber som uniformert ordenspoliti i bydelen Kensington i Philadelphia. På sine mange patruljeringer kommer hun noen ganger borti narkodødsfall blant gateprostituerte, og hun har en konstant redsel for at en av dem kan være hennes lillesøster Kacey.

Mickey er alenemor til femåringen Thomas. Hun og Kacey vokste opp hos bestemoren Gee etter at moren døde som narkovrak og faren stakk av. Der fikk de dekket sine viktigste materielle behov men lite annet. Mickey klarte seg, Kacey dukket under.

Vi møter Mickey på vei mot et gatedødsfall som viser seg å være et regelrett drap. Det blir fulgt av flere drap på prostituerte. Mickey følger med på etterforskningen så godt hun kan, bl. a. med hjelp av sin tidligere partner og mentor, hun er først og fremst på jakt etter Kacey som har gått helt under jorden, hvis det ikke er noe verre som har skjedd.

Parallelt med den offisielle etterforskningen og Mickeys egen etterforskning får vi tilbakeblikk på fortiden, fra Mickeys og Kaceys oppvekst, hva som skjedde da foreldrene ble borte og omstendighetene rundt Thomas fødsel. Jakten på drapsmannen gjør at Mickey må snu mange steiner. Helt mot slutten konvergerer historien om Kaseys forsvinning og drapene i et dramatisk oppgjør.

Jeg likte denne kriminalromanen svært godt. Jeg likte hovedpersonen, en sliter, troverdig, skarp og raus men overhodet ikke perfekt. Politiet får sitt, korrupsjon og samfunnsansvar i skjønn forening. Livet som enslig mor i en ikke så godt betalt stilling. Gateprostitusjonen. Familien som trygg ramme og som en byrde. Og ikke minst likte jeg skildringen av narkotikaavhengigheten. Rusens forbannelse og rusens herlighet. Spebarn på avvenning. Livet som avvent junkie.

Håper det kommer mer fra Liz Moore.   

Antal Szerb: Reise i måneskinn

Denne fikk jeg anbefalt etter et "strikk og les"-arrangement på Sola Bibliotek. Jeg er alltid litt nysgjerrig på forfattere fra andre steder i Europa enn Storbritannia. Forfatteren var ungarsk. Han var født som jøde. Familien konverterte til kristendommen, men det hjalp ikke når det tredje riket la sin klamme hånd over Europa. Antal Szerb ble slått i hjel i en konsentrasjonsleir i 1945. Han var kjent som en stor forfatter i sin tid.

Boka foregår i trettiårene. Mihaly og Erzsi er på bryllupsreise i Italia, Italia som alltid har vært Mihaliys drømmemål. Men i Ravenna treffer han en gammel kjenning fra barndommen som bringer minner frem i lyset, minner som er så overveldende at han forlater Erzsi og begir seg ut på en egen reise. Han streifer rundt på kryss og tvers, får et illebefinnende og blir lagt inn på et sykehus. Han kommer langsomt til hektene igjen, blir kjent med legen som behandlet ham og treffer en annen barndomsvenn som er blitt en berømt munk i et kloster. Tilslutt ender han opp i Roma der han blir konfrontert med sin fortid, sitt ekteskap, sin familie og hele sitt liv.

Mihalys reise på egen hånd blir en reise i  hans indre, et oppgjør med engler og demoner fra barndommen som egentlig har forfulgt ham hele livet. I barndommen ble han kjent med Eva og Tamas Ulpius, et søskenpar som var sterkt knyttet til hverandre gjennom morens død og farens strenghet og kulde. Sammen med Mihaly og to andre gutter utgjorde de en tett sammensveiset gjeng. Eva var vakker men hun opptrådte mer som en guttejente i gjengen. Men med tiden ble flere av dem svært opptatt av henne, ikke minst Mihaly, selv om han ikke tør å innrømme det for seg sjøl en gang. Men han var nesten like opptatt av Tamas som hadde en dragning mot mørket. Tamas tok til slutt livet av seg etter flere selvmordsforsøk. Det var et gotisk preg over dette miljøet og det har aldri helt sluppet taket på Mihaly. Oppgjørets time kommer til slutt, i Roma.

I begynnelsen var jeg bare sånn litt mellomfornøyd med boka. Å forlate sin kone uten et ord på bryllupsreisen for så å leve en slags bohemtilværelse i Italia uten mål og mening, jeg fikk ikke noe annet ut av det enn at det handlet om en bortskjemt rikmannssønn på loffen. Det minnet meg litt om "On the road" av Jack Kerouac, en svært opphauset bok om en guttegjeng som ikke foretar seg noe annet enn å reise frem og tilbake i USA, jobbe litt, nedlegge noen damer, tigge penger fra hovedpersonens tante og reise videre.

Godt over halvveis fikk jeg gradvis mer sympati for hovedpersonen og boken, og jeg ble i stand til å ta hans indre konflikter på alvor. Da ble det hele mer interessant og jeg ser nå boken i et helt annet lys. Det var også svært interessant å lese om livet i Ungarn og Italia like før krigen, skrevet av en som fornemmer de samfunnsmessige konfliktene men som selvsagt ikke har noen anelse om hva som kommer til å skje.

Det ble til slutt en bok jeg er glad for at jeg har lest, om den ikke kom helt opp på høyden

torsdag 1. juli 2021

Kirsten Thorup: Indtil vanvid, indtil døden

Denne boka traff meg som en knyttneve. Harriet er gymnastikklærer og har sin ideologiske bakgrunn i et et idrettsmiljø i Danmark som dyrket den sterke, sunne kropp på trettitallet, ikke uten brunstripede kanter. I dette miljøet traff hun Gustav som falt hodestups for. det var gjensidig og de giftet seg og fikk 2 barn som når boka sterter er 2 og 4 år. Gustav er glødende antikommunist og sympatiserer sterkt med Finland. Etter okkupasjonen melder han seg til krigstjeneste under tysk ledelse for å kjempe for Finland som pilot. Han blir skutt ned over Sovjetunionen og meldes drept.

Harriet er helt knust. Hun klarer seg godt materielt, er av god familie og får en god pensjon fra Tyskland. Harriet sympatiserer nok med Tyskland, om hun ikke liker okkupasjonen noe særlig men hun er ikke tilhenger av nazipartiet og har i det hele tatt en hang til å se alle saker fra flere sider.

Vi møter Harriet i en overfylt togkupe i 1942 på vei til München der hun skal bo hos en dansk bekjent, Gudrun som er gift med Klaus, en høyerestående tysk offiser. Guttene har hun plassert på et barnehjem.  Hun betrakter reisen som et nødvendig rekreasjonsopphold for å komme til hektene etter en dyp depresjon.

På toget fornemmer vi litt av den rå og brutale kaosstemningen i et krigsherjet land. Harriet får hjelp av en gategutt til å finne Gudrun og Klaus. Nå er hun inne i en annen virkelighet. Ekteparet tilhører en beskyttet overklasse, de har rikelig tilgang på mat og ikke minst på drikkevarer. Klaus er for det meste ved fronten og Gudrun har hjelp av to jenter som hun kaller Ludmilla til å ta seg av sønnen Thor, holde huset i orden til hverdag og fest.

Det er et liv i sus og dus som Gudrun fiffer opp med alkohol og andre nytelsesmidler. En og annen flyalarm sender dem ned i et komfortabelt tilfluktsrom, ellers er kontakten med krigens virkelighet begrenset til litt frivillig arbeid ved sykehusene. 

Gudrun er glødende nazist og har kjøpt Hitler med hud og hår. Hushjelpene betrakter hun som undermennesker, de kalles Ostarbeidere, arbeidsfør ungdom fra Sovjetunionen og Polen som er tatt til fange og stuet sammen i krøttervogner og sendt til Tyskland til all slags slavearbeid. De som havner i privattjeneste er de heldige, de får mat og seng. 

Klaus kommer på permisjon og det stelles i stand et stort selskap der alkoholen flyter og det er fritt frem for andre utskeielser også. Og Harriet oppdager at hushjelpene har andre forplikter også. En av dem har nettopp gjennomgått en medisinsk helt uforsvarlig abort og tåler ikke alle voldtektene hun blir utsatt for. Liket blir bare kastet vekk, og den andre hushjelpen blir sparket.

Harriet blir også kjent med andre ofre for nazismen, ungdommer som gjemmer seg i skogen, en jødisk kvinne som skjuler sin identitet, en kommunistsympatisør. Hun er intelligent og gjennomskuer gradvis mye av propagandaen de utsettes for, bl.a. om fremgangen ved Stalingrad der i virkeligheten den tyske hær har stagnert og kilt seg fast. 

Hjemmet til Gudrun og Klaus har også sine hemmeligheter. Thor har en storesøster som viste seg mentalt tilbakestående etter fødselen og ble plassert på et hjem der det slike barn ble utsatt for eutanasi. Gudrun har ikke akseptert adskillelsen og langt om lenge strammer hun seg opp til å få besøkt datteren som ligger mager og utsultet i en seng, mens personalet sier at hun ville ikke ta til seg mat. Dette sykehuset hadde utsulting som en av de vanligste metodene for avliving av pasientene sine.

Vi opplever Harriets opphold i München som en vandring i et slags marerittaktig samfunn, til tross for at hun bor hos folk som har det materielt bedre enn de fleste. Og hvordan reagerer hun? Harriet er et undersøkende og kritisk menneske, hun observerer, er vennlig mot alle, tar flere ganger stor personlig risiko for å hjelpe folk som er truet på livet. Men hun blir aldri noen opprører. Hun omgås stadig den nazistiske omgangskretsen til Gudrun, konverserer Klaus når han er på permisjon selv om hun vet at han var med på å drepe den unge hushjelpen og at han støtter eutanasi av sitt eget barn.  Men samtidig har hun et brennende ønske om å reise hjem og for å få tillatelser til det er hun helt avhengig av sine nazivenner.

Tilslutt går hjemreisen så vidt i orden og Harriet kommer tilbake til hjembyen og til sønnene sine. Har hun lært noe av sine erfaringer? Noe har hun nok lært, hun har sett baksiden av all propagandaen, hun har fått et innblikk i hva det tredje riket egentlig sto for. Men kanskje vil hun fortsette å sitte på gjerdet?

Boka er skrevet helt uten kapitler, og det er også få avsnitt. I begynnelsen syntes jeg det var litt irriterende, jeg liker jo å kunne "hvile" meg ved et nytt kapittel. Men så lot jeg meg suge inn i den litt heseblesende fortellerstilen, det passet ganske godt til den marerittaktige opplevelsen i hjertet av Nazityskland.

Jeg likte at Kirsten Thorup lot en tysklandsympatisør spille hovedrollen. Det ga henne jo innpass i nazimiljøet og åpenbarte mange sider ved dagliglivet i Tyskland under krigen som ellers ikke var mulig. Men jeg undrer også på om Harriet hadde klart å beholde sin undersøkende og kritiske tankegang om hun hadde blitt værende hos Gudrun og Klaus eller om hun hadde gradvis begynt å se det som naturlig å dele mennesker inn etter rase, overmennesker og undermennesker?  

Kirsten Thorup har gjort mye research for denne boka. Jeg tror ikke det er noe av det avskyelige vi leser om som ikke skjedde nok i virkeligheten.  

Alle bør lese denne boka!!!

torsdag 17. juni 2021

Sandra Lillebø: Tingenes tilstand

Dette er en bok om mor og datter, i likhet med Helga Flatlands "Et liv forbi". Jeg hørte Sandra Lillebø på en sending fra litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var en samtale med henne, Hanne Ørstadvik og Olaug Nilssen som kretset rundt problemstillingen å utlevere andre mennesker i litteraturen. Boka handler om hvordan det har vært å vokse opp med en mor som lider av vrangforestillinger, antagelig schizofreni. Olaug Nilssen har jo skrevet om livet med en sterkt autistisk sønn mens Hanne Ørstadvik skriver om livet med en ektemann som holder på å dø. 

Tingenes tilstand er rystende lesning, ikke fordi det er så mange dramatiske episoder. Det som gir inntrykk er heller hvordan et barn blir påvirket av å ikke ha noen voksenperson som evner å ta ledelsen i livet. Noen ganger er det andre voksne som trør til når foreldrene er ute av balanse - en bestemor eller bestefar, en lærer, en tante. Men mormoren var om mulig enda mer ute av balanse, og det var ingen andre å støtte seg på. Hun har også en søster, og selv om de holdt sammen på et vis i oppveksten har de ikke utviklet et varig samhold som kunne støtte dem i voksenlivet.

Hun har klart seg godt i verden. Hun har en forståelsesfull ektemann, to barn, bra jobb og en viss suksess som forfatter. Men det har kostet. Hun lider av angst og klarer ikke helt å kvitte seg med redselen for å bli som moren, eller som mormoren. Hun har holdt moren på en armlengdes avstand etter at hun ble voksen, men klarer likevel ikke å unngå å føle ansvar for moren når hun stadig vikler seg inn i nye problemer. 

Boka er nokså fragmentarisk, synes jeg, med korte glimt fra hverdagslivet spedd på med assosiasjoner og tilbakeblikk fra barndommen, av og til også fra episoder i voksen alder, f.eks. fra noen reiser til London der moren i en periode slo seg ned. Vi merker stadig hennes tilbakevendende dårlige samvittighet for at hun ikke vil involvere moren i livet sitt, samtidig som det er veldig tydelig at det er svært viktig for henne å ikke gjøre det. 

På meg virker boka mer som en terapeutisk øvelse, sikkert en helt nødvendig øvelse, enn en roman. Den er godt skrevet, av og til nesten poetisk, men jeg savner en slags sammenhengende historie, et tydelig utvikling eller noe sånt. Kanskje boka i seg selv er en slags stadfesting av at hun ikke på noen måte kan ta ansvar for sin psykisk syke mor og på den måten gjør det lettere å gå videre i livet?


Helga Flatland:Et liv forbi

Mor og datter står i sentrum av denne romanen. Sigrid er lege, bor i Oslo, samboer med Aslak, de har sønnen Viljar som går i barnehagen. Sigrid har datteren Mia fra et kortvarig forhold til legen Jens når hun var nitten år. Jens forsvant ut av livet hennes til et eller annet spennende oppdrag for en hjelpeorganisasjon, Sigrid slet med å komme over det, men så kom Aslak forbi, trygg og god, elsket Sigrid av hele sitt hjerte og tok til seg Mia som sin egen.

Anna er mor til Sigrid og Magnus. Hun jobber som lærer men har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av sin elskede ektemann Gustav som fikk en serie slag, det første når han var i trettiårene. Han fikk mer og mer behov for hjelp, utviklet gradvis demens og har de siste årene bodd på sykehjemmet i bygda. 

Sigrid har alltid følt at moren ikke tok seg ordentlig av henne når bun vokste opp, at all omsorgen gikk til faren, og når hun hadde muligheten til det flyttet hun til hovedstaden, lang vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Hun er full av bitterhet overfor moren og har forventninger om at moren en dag skal be henne om unnskyldning. Hun kommer godt overens med broren, men Magnus bærer ikke på et slikt nag til moren som Sigrid gjør.

Så blir Anna syk, tykktarmskreft. Hun blir operert, det ser bra ut men etter en stund viser det seg at det er spredning, bl.a. til lungene og utsiktene er nokså dårlige. Sigrid har kontakt med moren gjennom sykdomsforløpet, de ringes ofte og hun tar ofte kjøreturen over fjellet for å våre hos Anna når hun trenger det. Men tonen blir aldri helt god mellom dem, Sigrid sin bitterhet tyter ut over alt, hun møter moren stadig med en anklagende holdning parallelt med den rent kliniske vurdering av sykdomssituasjonen.

Sigrid har også andre utfordringer - Jens har dukket opp med en yngre, engelsktalende samboer, han jobber på en privat klinikk i Oslo og vil nå gjerne ha kontakt med Mia etter alle disse årene. Og Mia møter opp, kaller Jens for pappa og slutter å betrakte Aslak som en far selv om han har opptrådt som faren hennes hele livet. Det gjør først Sigrid rasende, hun konfronterer Jens men oppnår bare å igjen falle for hans sjarm. Forholdet til Aslak slår sprekker. 

Boka veksler mellom Sigrid og Anna, et kapittel hver. Noen ganger forteller de om de samme begivenhetene. Begge to blir fremstilt som hele personer med hver sine liv, hver sin privatsfære. Vi kjenner på kjærligheten hos begge to, men også negative følelser, Sigrids selvmedlidenhet, Annas selvoppofrelse overfor sin syke ektemann som har overtatt hele livet hennes. Vi følger Anna gjennom sykdommens mange uskjønne faser, vi kjenner på Sigrids ergrelser når moren av og til gjør ufornuftige ting som kan forverre hennes helsetilstand. Og så kommer den helt umulige bønnen fra mor til datter om å hjelpe henne med å avlutte livet.

Helt mot slutten, når livet til Anna ebber ut aner vi en slags forsoning og Sigrid klarer å slippe taket i sine uendelige anklager mot moren og klarer å bare være der for Anna. Det blir en vakker slutt på boka som ellers dirrer av konflikter hele veien.

Denne boka gjorde stort inntrykk på meg. Jeg likte veldig godt hvordan Helga Flatland lar Sigrid og Anna utbre seg like mye. Jeg forstår Sigrids følelser, men kan ikke sympatisere med all bitterheten hun insisterer på å bære og komme trekkende med til alle tider. Jeg forstår også Anna, hun mener at Sigrid har glemt eller fortrengt alle anledningene da hun faktisk støttet Sigrid i barndommen. Men hennes bønn om dødshjelp er ikke noe en mor burde  pålegge datteren sin.

Boka handler om et mor og datter - forhold, men like mye om hva som skjer med kropp og sinn når et menneske langsomt må gi tapt for kreftsykdom og hvordan det påvirker de nærmeste. Det er den beste boka jeg har lest på lenge. 

tirsdag 15. juni 2021

Marie Aubert: Voksne mennesker

Denne boka skulle diskuteres på et online-arrangement jeg dessverre ikke fikk med meg, men det var det som gjorde at jeg leste boka. Det er et lite familiedrama, først og fremst mellom søstrene Ida og Marthe. Ida er barnløs, arkitekt, runder førti og det har begynt å gå opp for henne at fertilitetens klokke tikker langsomt mot slutten. For selv om hun lever et "vellykket" liv er hun ikke fremmed for tanken på å få et barn, så hun har kontakt med et svensk sykehus for å gjøre noe med saken.

Lillesøster Marthe har samboeren Kristoffer og bonusbarnet Olea og har forsøkt desperat å bli gravid i mange år. Nå er hun på familiens hytte og Ida kommer på besøk. Det viser seg å bli litt av en dragkamp mellom søstrene i det meste. Hvem kommer best ut av det med Olea? Hvem har rett til å bestemme over når og hvordan hytta skal males og hvilke møbler den skal ha? Og hvem kommer først med familieforøkelse? Ida hadde tenkt hun skulle ta innersvingen på lillesøster i dette, men sånn ble det ikke!

Mamma med nåværende kjæreste kommer på besøk, og det bidrar ikke til å dempe konfliktnivået. Så blir det midsommerfest med reker og vin, mye vin og det hele kuliminerer i at flere går over streken. Dagen etter bryter Ida et taushetsløfte og mye går overstyr.

Romanen beskriver tette, nesten litt klaustrofobiske familieforhold som intensiveres over en kort periode, den kan nesten kalles et kammerspill. Interessant vinkling på barnløshet. Jeg-personen Ida blir ikke akkurat fremstilt i et flatterende lys, og jeg antar at tittelen "Voksne mennesker" henspiller på hennes i grunnen nokså umodne og egosentriske oppførsel. Men jeg personskildringene er for lite dyptgående, refleksjonene er fraværende og språket er for flatt til at jeg synes det blir en god roman av det. Det er nesten litt skolestil over måten denne historien er fortalt på.

mandag 14. juni 2021

Monika Fagerholm: Vem dödade Bambi

Monika Fagerholm fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2020. Likevel har den gått under radaren min, og jeg hadde overhodet ikke tenkt på å lese den før jeg hørte en samtale med  Fagerholm og Sara Stridsberg på et strømmeprogram fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg lest den.

Bambi er et symbol på uskylden, og den som "drepte" Bambi var Nathan, barndomsvennen til hovedpersonen Gustav, og han trakk tre av kameratene sine inkludert Gustav med på ugjerningen. Overklassegutten Nathan tålte ikke at kjæresten Sasha hadde dumpet ham og regisserte en svært brutal gruppevoldtekt av Sasha under en fest hjemme i huset deres.  Av de fire guttene er det bare Gustav som angrer på voldtekten og til slutt går til anmeldelse. Det blir rettsak, men bare Nathan som blir dømt og han får betinget straff. Sasha reiser til USA, havner på stoffkjøret og dør et par år senere. Gustav gjennomgår et psykisk sammenbrudd. 

Gustav sin alenemor Angela er operasanger, Nathan sin mor Annelise er en suksessrik økonom, de to mødrene er hjertevenninner og begge bidrar til å legge et lokk over saken. 

Handlingen i boka foregår i 2014, ti år etter forbrytelsen som på mange måter er tiet i hjel, både av samfunnet og av de involverte.  Angela reiser verden rundt og synger i de mest moderne oppsetninger, Annelise døde av kreft to år tidligere og vennskapet deres smuldret bort.

Gustav bodde i mange år sammen med Emma som han fremdeles elsker men som forlot ham for et par år siden. Han har et "av-og-på" forhold til Saga Lill, Emmas bestevenninne. Så dukker barndomsvennen Cosmo opp. Cosmo som ble mobbet av Nathan den gangen, som ikke var med på den famøse festen og som reiste vekk, kom tilbake med nytt navn og en lovende filmkarriære. Cosmo arbeider med et prosjekt som han kaller "Vem dödade Bambi", og det går langsomt opp for Gustav hva filmen skal handle om.

Vi følger Gustav, Emma og Saga-Lill i nåtiden og gjennom tilbakeblikk får vi gradvis bygget opp et bilde av hendelsene som Gustav først var med på og siden prøvde å leve videre med. Det kjennes numment, som om voldtekten gradvis forsvinner, det er lagt et lokk over den men den ligger der hele tiden i bakgrunnen.

Ikke alt i boken er like tydelig og ofte maler Fagerholm med bred pensel. Det er som vi plukker av lag på lag og likevel ikke får med alt. Dette er en bok som jeg kan tenke meg å lese om igjen for å forstå den bedre. Til tross for det dystre temaet var det en skikkelig leseropplevelse.