torsdag 16. september 2021

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit

Jeg var i Finnmark i sommerferien i år for første gang og besøkte bl.a. Karasjok med Sametinget og to gode museer for samisk kultur. Dette gjorde meg mer nysgjerrig på samenes historie. 

Elin Anna Labba fikk svenske Augustprisen for denne boken som forteller om den store tvangsflyttingen av samene som foregikk på 1920-tallet. Norge hadde blitt selvstendig i 1905. Både på norsk og svensk side var det ønske om å redusere antall reindriftssamer og ingen forståelse for å ta vare på samisk levemåte, kultur og språk. Mens samene tidligere hadde vandret mellom Norge og Sverige på vei fra og til sommerbeite ved kysten ble det satt en stopper for dette fra norsk side, i forståelse med svenske myndigheter. Store grupper av samer ble tvunget til å forlate beiteområdene sine i Lappland til landsdeler lenger sør. 

Boka er bygd opp på basis av intervjuer med etterkommere etter de som ble tvangsflyttet, utallige gamle bilder, avisartikler, offentlige forordninger osv. Forfatteren levendegjør historien til de enkelte familiene og beskriver strabasene rundt selve flyttingen, hvordan de strevde med å få med seg alle dyrene sine og mistet utallige rein på veien. Hvordan de opplevde savnet av livet på viddene i Lappland og på sommerbeite i Troms. Hvordan det var å miste kontakten med storfamilien de var så sterkt knyttet til når de skulle etablere seg på nytt i et område der de opprinnelige innbyggerne slett ikke var interesserte i å få konkurranse om sine beiteområder.

Boka gir vakre skildringer av naturen de reiste fra, men også den de kommer til, og av de tvangsflyttedes tanker, minner, sorger og av og til håp. Det er brukt mange samiske ord og uttrykk. Dette virker naturlig, og det er en ordliste bak. Men her er også mitt største ankepunkt: Ordlisten er altfor liten. Det forekommer svært mange ord i teksten som ikke blir oversatt og det går ut o ver forståelsen min at jeg ikke kan slå dem opp. Det brukes konsekvent samiske stedsnavn. I noen tilfeller går det an å gjette de norske/svenske stedsnevnene men også her kunne det vært en utførlig liste for kartnerder som meg selv som gjerne skulle fulgt med på reiseruten på kartet.

Men aller viktigst er hvordan boka setter søkelyset på den hensynsløse behandlingen av det samiske folket fra både svenske og norske myndigheter på denne tida. 

Annie Ernaux: Årene

Jeg har lest en annen av Annie Ernaux sine bøker, den het noe sånt som "Forelskelsen", og jeg var ikke så begeistret for den. Men "Årene" har fått svært gode omtaler, og jeg ble positive overrasket når jeg leste den.

Jeg har hørt at alle Ernaux' bøker er mer eller  mindre selvbiografiske. Dette opplevde jeg som en begrensende faktor i "Forelskelsen", men her fungere det svært bra. Hun skriver om et liv i Frankrike (hennes eget) fra tidlig barndom og frem til våre dager. Hun bruker ofte gamle fotografier som ramme for fortellingen, slik som bildet av jenta på karusellen som preget forsiden på mitt seksemplar. 

Som leser opplever vi Frankrikes moderne historie utfolde seg, samtidig som hovedpersonen lever og utvikler seg. Dette beskriver hun på en måte som gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i historien. 

Dette er Frankrike og ikke Norge. Vi har mye til felles, men det er også mye som er forskjellig. Men for meg gjør dette boken nesten dobbelt interessant. Jeg føler jeg blir tatt med inn i erindringene til forfatteren og kan speile dette mot mine egne minner, i tillegg til at jeg også lærer litt om Frankrikes nyere historie.

Språket i boken er spesielt. Ernaux skriver som om det ikke bare er denne kvinnen (henne selv) som forteller. Hun får det til å bli en kollektiv fortelling samtidig som den blir høyst personlig. Det er en fornøyelse å lese!

søndag 15. august 2021

Maggie O Farrell: The vanishing act of Esme Lennox

Jeg kom over denne forfatteren når jeg var på jakt etter en annen bok. Dette er en av hennes tidligere bøker, utgitt i 2007, men det var ikke noe dårlig valg. Den er oversatt til norsk, men jeg fant den på elib-tjenesten Libby som bare har engelske bøker.

Iris, en ung dame i 20-årene får en uventet henvendelse. Hun står oppført som den eneste nålevende slektningen til Euphemia Lennox som skal skrives ut fra et sinnsykehuset Cauldstone som skal nedlegges. Det er et helt ukjent navn for Iris og hun prøver å glemme hele saken, men saken vil ikke glemme henne. Hun oppsøker sykehuset og blir fortalt at Euphemia er søsteren til hennes bestemor Kitty som har Alzheimer og bor på et sykehjem. 

Iris er ikke interessert i å involvere seg, men ber for skam skyld om å få se grandtanten som har vært på institusjonen i 60 år. Det viser seg at damen er ganske oppegående og insisterer på å bli kalt Esme som er hennes opprinnelige navn. Iris er sjokkert over forholdene både i og utenfor institusjonen og det ender med at hun tar med seg Esme hjem inntil videre. 

Boken er et enestående oppgjør med de forferdelige forholdene som hersket på en del av de psykiatriske institusjonene i Storbritannia på 1900-tallet. Mange var også plassert der uten å ha noen psykiatrisk lidelse, en mann kunne på 50-tallet få plassert sin datter eller kone bare med en underskrift fra fastlegen deres. Ukonvensjonell oppførsel, opprørstrang, utroskap er grunn nok. Esme er en litt eksentrisk tenåring og hennes oppførsel blir ikke tolerert av foreldrene. Hun blir tvangsinnlagt som 16-åring. Foreldrene avskriver henne fullstendig og av grunner som kommer frem senere i boken vil heller ikke søsteren Kitty snakke om henne, ikke en gang til sin egen sønn og sitt barnebarn.

Iris har selv et nokså komplisert kjærlighetsliv. Hun har en gift elsker, Luke, som hun egentlig ikke står så nær. Hun vokste opp sammen med halvbroren Alex. De hadde et svært tett forhold, et forhold som utviklet seg til et erotisk forhold. Selv om de ikke er beslektet følte Iris at det var noe skamfullt over dette og dro til Russland noen år for å bryte de erotiske båndene. Alex giftet seg, men prøver nå å vinne henne tilbake. Er Iris' motvilje mot dette uttrykk for løsrivelse eller er det heller manglende evne til å engasjere seg følelsesmessig?

Esme sin historie blir først og fremst fortalt gjennom hennes egne glimt tilbake i historien, helt fra den ganske lykkelige barndomstiden i India sammen med hennes elskede storesøster Kitty og frem til den første grusomme tiden på Caulderstone. Det er vakre, levende, av og til litt drømmende fortellinger, og vi aner at Esme har vært litt i sin egen verden. Litt av historien kommer også frem gjennom Kitty som av og til har sine klarere øyeblikk. Gradvis avdekkes hele bakgrunnen for Esme's "forsvinning". Avslutningen av boka er brå, dramatisk og uventet.  

Dette er en bok som først og fremst gjorde meg opprørt og rasende over at slike forhold har eksistert så tett på vår tid. Men det er også en drivende god roman med interessante personer, et godt språk og en troverdig handling. Den blir beskrevet som en bestselger - det beviser bare at gode bøker også kan selge godt! Boka er på 290 sider - det er det flere forfattere som har noe å lære av. 

Jeg har allerede lånt en annen bok av Maggie O Farrell!






Jon Kalman Stefansson: Ditt fravær er mørke

Dette er en stor anlagt roman av en av mine yndlingsforfattere. Romanen fortelles av en ukjent forfatter som har mistet hukommelsen. Han møter en bussjåfør i en kirke, denne viser seg å være en tidligere prest eller noe lignende, kanskje han er mer en åndelig skikkelse. Sammen går de i gjennom tildragelser rundt familien som bor på gården Oddi fra attenhundretallet og frem til i dag.  Det blir mange krumspring og sidespor frem og tilbake mellom ulike slektsledd. Og i mellomtiden legger de opp "Dødens spilleliste" med relevant musikk. Døden er et et gjennomgående tema, døden og kjærligheten. 

Det hele begynner med den fattige men beleste bondekonen Gudridur som skriver et brev til en avis om meitemarkens mange fortrinn og den interessen dette vekker hos presten Petur. Petur som stadig vekk snakker med den avdøde tyske poeten  Hölderlin når livet begynner å bli vanskelig. Det er fiskeren Pall som leser Kierkegaard. Det er Aldis fra Reykjavik som får øye på en gutt på en traktor på nabogårde til Oddi og forlater byen og samboeren for å finne gutten igjen. Det er en ung mor som må forlate barnet sitt hos foreldrene til kjæresten sin for aldri å treffe det igjen. Det er besteforeldrene Hafrun og Skuli som blir foreldre på nytt. Eirikur tror at moren døde da hun fødte ham, det preger ham for hele livet og han har vondt for å tåle sannheten når han møter den.

Alle disse historiene berørte meg. Jon Kalman maler med bred pensel alle disse skikkelsene som blir berørt av kjærligheten på den ene eller på den andre måten. Det islandske lynnet ligger under hele tiden, men han tar da også streiftog til Paris, til Canada, til Marseille og han er åpen for all verden. 

Likevel var jeg ikke helt fornøyd med denne boka. Jeg synes det ble så mange tidssprang og sidespor at det gikk ut over helheten. Mot slutten gjør han en liten endring i historiens gang. Dette grepet synes jeg ikke fungerer så godt, spesielt når fortellingen ellers er så ustrukturert. Jeg synes forresten Dødens spilleliste er en artig sidekommentar til hele fortellingen.


fredag 13. august 2021

Ingeborg Arvola: Plutselige varmegrader

Det begynte med at vi leste en av novellene i denne boka på et strikk-og-lytt arrangement på Sola Bibliotek. Så dukket boken opp i en utsalgskasse, og da var ikke veien hjem lang.

Ingebjørg Arvola er finsk/norsk og vokste opp i Finnmark og i Tromsø. Det preger noen av novellene i denne samlingen, ikke minst i tittelnovellen. Men vi er også med på groteske dykkerprosjekt i Middelhavet og i mange av novellene spiller ikke stedet noen viktig rolle.  

I alle historiene finnes det noe skrudd, noe uventet, kanskje litt overnaturlig eller grotesk. Ingeborg Arvola leker med menneskene hun skriver om, fabulerer og er like ofte på det komiske som på det dystre. Det er en artig novellesamling å lese men jeg måtte ta den i porsjoner, en novelle av gangen. 

Jeg likte tittelnovellen aller best. Kanskje leser jeg mer av Arvola?

Daniela Krien: Kjærlighet i nødsfall

Daniela Krien er fra den østlige delen av Tyskland. I denne romanen møter vi fem kvinner og deres til dels kompliserte kjærlighetsliv. Kvinnene bor i Leipzig. De er løselig forbundet med hverandre. Noen av dem går i bokhandelen til Paula. Legen Judith er venninnen til Paula og Brida og fastlegen til flere andre vi møter. Brida og Malinka har et forhold til samme mann.  Malika og Jorinde er søstre. De var alle sammen tenåringer da muren falt, så alle har minner fra kommuniststyret og opplever friheten i demokratiet men også frihetens pris.

Boken gjorde sterkt inntrykk på meg. Vi blir godt kjent med en av kvinnene av gangen, går inn i deres liv, opplever sorger og gleder men kanskje mest av alt hvor vanskelig livey og kjærligheten kan være. Så blir  perspektivet snudd på hodet når vi blir kjent med en av de andre kvinnene som deler litt av historien men fra et helt annet ståsted. Dette kommer særlig sterkt frem i møtene med Brida og Malinka som begge elsker og opplever sviket til samme mann. Eller hos søstrene Malinka og Jorinde som  begge føler at den andre blir mer elsket og forstått av foreldrene. Så ender søstrene opp med å bo sammen i et slags symbiotisk og konfliktfylt søskenforhold. 

Boken gir også et godt innblikk i livet i øst etter sammenslåingen av Tyskland. Nesten, men ikke helt likt vest, det er som de fortsatt har et bein i det gamle DDR. Dette blir likevel ikke gjort til noen hovedpoeng i boka.

Krien beskriver daglidagse hendelser og gjøremål på en lett og elegant måte, men det er som hver eneste setning betyr noe, og de fem kvinnene trer frem som helstøpte og interessante mennesker.

Jeg vil lese mer av Krien, håper på flere oversettelser!

Douglas Shelton: Thunder Bay

En for meg ny krimforfatter. Jeg finner ikke mye om ham på nettet heller, annet enn at han er skotsk. Og denne boken er også svært skotsk, med handlingen lagt til den (antagelig fiktive) øya Stoirm i Hebridene.

 Den nysgjerrige journalisten Rebecca Connolly blir interessert i et dødsfall på øya som faren hennes vokste opp på og som hun selv aldri har besøk. Det ser ut som om dødsfallet kan ha forbindelser til en gammel drapssak  der den mistenkte ble sluppet fri av mangel på bevis. Rebecca reiser dit for å gjøre visse undersøkelser, stikk i strid med redaktøren i det beskjedne magasinet hun jobber for.

Innbyggerne på øya slipper ikke utenforstående så lett innpå seg, og Rebecca må jobbe hardt for å få noen av dem ordentlig i tale. Det viser seg også at noen gjør hva de kan for å forhindre undersøkelsene hennes. Men enkelte hemmeligheter siver opp til overflaten, og trådene leder etter hvert til den øde bukta Thunder Bay og noe som fant sted før det første drapet. 

Rebecca har også personlige grunner for å utforske øya. Hennes far har aldri villet snakke om sin oppvekst og sin familie der ute og dette ønsker hun å finne ut av, og hun finner også frem til den ubehagelige sannheten og forklaringen på farens veivalg.

Det er mye vær og vind og trauste og barske øyboere i denne boka, og det hele både spennende og troverdig. Likevel føler jeg at det hele blir litt for klisjeaktig. Persongalleriet blir en samling arketyper, og jeg synes spesielt den onde og brutal russisk mafiatype vi møter på slutten er for mye av det gode. Vi har rett og slett ikke bruk for å sementere fordommer om russerkjeltringer like lite som fordommer om arabiske terrorister.