tirsdag 10. januar 2023

Kim Leine: Etter åndemaneren

Etter å ha lest Kim Leine sine to første mursteinsromaner om Grønlands historie var det ingen utvei - jeg måtte lese denne også, den tredje og siste i trilogien. Nå har jeg kommet meg igjennom de 845 sidene, og jeg føler meg helt slått ut!

I likhet med de to første bøkene er "Etter åndemaneren" en helt selvstendig roman som kan leses uavhengig av de andre. Mesteparten av handlingen i boka foregår på 1880-tallet og rammen er en dansk ekspedisjon som ble ledet av løytnant Gustav Holm til østsiden av Grønland. Det meste av både dagens og fortidens bosetninger på Grønland er på sør og sørvestsiden, men det var kjent at det fantes noen bosetninger av inuiter på østsiden, og det gikk også rykter om at det skulle finnes etterkommere eller i alle fall spor etter norske bosetninger der fra vikingetiden. 

Ekspedisjonen er en historisk begivenhet, den ble kalt "Konebåtekspedisjonen", basert på at det var inuittkvinner som rodde ekspedisjonen nordover langs de farlige, delvis islagte fjordene, i tråd med tradisjonen. En av deltagerne var den dansk-grønlandske kateketen Johannes "Hanseeraq" Hansen.

Ekspedisjonen er en viktig del av boka, men ryggraden er likevel bosetningen i Sydprøven (nå Alluitsup Paa). Hanseeraq er en viktig person. Han strever med samvittighetskvaler over måten hans første kone Dorthe døde på, dette får vi vite mer om senere i boka. Datteren Sara er hushjelp hos den sære gamle eneboeren Julius Krabbe. Han har arbeidet i gruvene sammen med Jørgen, Hanseeraq's bror Jørgen og har en lang fortid som horebukk. Han er sannsynligvis far til mange av ungdommene i bygda. Ufrivillig incest blir derfor et viktig tema i romanen.

Før han (noe motvillig) lar seg verve til ekspedisjonen får Hanseeraq brev fra sin bror Jørgen fra Danmark. Jørgen er døende og insisterer på at hans sønn Jens må komme til København. Og Jens reiser, men han kommer for sent til å treffe faren. I stedet treffer han pastor Chresten Kok som var en venn av Jørgen og han opplever at det er noen som gir ham en viss økonomisk støtte, uten at han vet hvor pengene kommer fra. Jens oppdager sin homofile legning i møte med det ganske utsvevende livet i visse kulturkretser i København. Gjennom Jens sine opplevelser får vi et innblikk i livet i bakgatene, på ølstuene, under broene og på utedoene i tillegg til teatersalongene og på universitetet på denne tida. Det er flere som er ute etter å trekke Jens lenger ned i rennesteinen, og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Og så er det gullet da. Noe gullstøv og noen store biter fra en gullåre, de inngår i handlingen.

Kim Leine har laget noen fantastiske historier av dette som  er like spennende enten vi følger Hanseeraq's ensomme vandring i kulde og uvær inn  mot den eldgamle isbreen, ekspedisjonsmedlemmenes besøk i de lusbefengte men varme hyttene til de utfattige inuitene eller Jens sine vandringer i kokainrus i Københavns bakgater.

Det er ingen reinspikka helter i denne boka, men flere interessante personligheter både blant grønlenderne, danskene og de mange av blandet avstamning. Noen av dem blir jeg riktig glad i, både Hanseeraq, Sara og Jens følger jeg med spenning, ja, til og med Julius Krabbe får jeg litt sympati for. I forhold til de andre to bøkene er grønlenderne og ikke minst danskene blitt mer siviliserte, men danskene representerer fortsatt en kolonimakt. Boken avsluttes i 1953. det året da Grønland skiftet status fra koloni til å bli et av Danmarks amt (fylker).

Her er både fødsler og død, både fredfylt bortgang og voldelig død, og som i de første bøkene flyter det med kroppsvæsker både her og der.

Vi finner også sterke tråder bakover til noen av personene "Profetene i Evighetsfjorden" bl.a. i minnene til Julius Krabbe. (Jeg må nok ta en titt på den igjen for å følge trådene) Og så er et åndemaneren Aappaluttog som var både mann og ånd i "Rød mann, sort mann", han kunne reise både i tid og rom. Han dukker også opp i denne boka, nå bare som ånd.

Kim Leine skriver i et etterord om bakgrunnen for boka og hvor mye som bygger på historiske hendelser. Det er forbausende mye som har en historisk bakgrunn, men de mange intrigene i boka er likevel Kim Leines påfunn.

Boka traff meg ikke som et mildt pust, mer som et knytteneveslag, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å begynne på en ny roman igjen.

 


fredag 30. desember 2022

Solvej Balle: Om utregning av romfang I

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris 2022 for denne romanserien som hun visstnok har jobbet på i mange år. Jeg har lest nr. 1, nr. 2 og 3 er ikke oversatt til norsk ennå. Det er en svært original roman. Tara Selter bor i en liten by i Nord Frankrike sammen med sin ektemann Thomas. De driver et antikvariat sammen og er verdens beste venner og elskere.

En dag, nærmere bestemt 18. november er Tara på en auksjon i Paris for å handle inn varer til butikken deres. Hun legger seg på hotellet om kvelden. Når hun våkner neste morgen er det fremdeles 18. november og i de tidlige morgentimene opplever hun det samme som hun gjorde "dagen før" som ikke er dagen før men 18. november nr. 1. Det er litt skremmende. Hun ringer Thomas og for han er også dagen 18. november, men for ham er det den første gang mens Tara har opplevd dagen en gang før.

Tara reiser hjem. De følgende dagene, som alle er 18. november, gjentar alt seg: hun våkner om morgenen om må forklare Thomas hvorfor hun er der og ikke i Paris, hun nedtegner alle dagene i en notisbok og nummererer dem. un opplever det som om de er fanget i tiden, som om tiden er gått i stykker. Thomas står hver morgen opp til den samme dagen og har ikke opplevd den før. Grønnsakene han tok opp fra grønnsakhagen har vendt tilbake, mat han har kjøpt er forsvunnet. Men Tara ser at for henne er det annerledes. Hun ser av og til spor etter ting hun har gjort en tidligere 18. november: butikkhyllen hun tømte er fortsatt tømt, purren hun tok opp er borte. Hun begynner å se på seg selv som et monster som fortærer ting uten å legge noe igjen. Det hele blir så uutholdelig at hun flytter inn på gjesterommet uten at Thomas vet det - han tror jo hun er i Paris. Der lever hun en slags skyggetilværelse.

Vi følger Tara gjennom hennes nedtegnelser som pågår i 366 dager og ender med den 18 november igjen, men det skulle vært gått et år. Er det muligheter for at tiden lukkes opp igjen, at hun vender tilbake til et normalt liv og våkner opp 19. november? dette året eller neste år?

En spenstig fabulering om tid og rom og eksistens. Hva hvis hun kommer ut av 18. november - hva har skjedd i resten av verden? Hva med de 365 dagene hun har opplevd? Og hva med Thomas som bare har opplevd en eneste dag? Eller har resten av verden pågått i et år ved siden av hennes bevisshet?

Til tross for den klaustrofobiske tilværelsen i boka var den svært artig å lese og man kan gjøre seg mange tanker om livet og tiden og bevisstheten underveis i lesingen. Jeg ble likevel ikke superengasjert i hovedpersonen selv, jeg levde meg ikke inn i hennes bekymringer og fortvilelser - jeg betraktet det på en måte utenfra. Jeg tror nok jeg må prøve å få tak i nr. 2. Hun har visstnok planer om 7 bøker i alt. 

Men favoritten min til Nordisk Råds Litteraturpris var likevel Kerstin Ekmans "Løpe ulv".

torsdag 29. desember 2022

Anna Mazzola: The clockwork girl

Jeg leste en av Anna Mazzolas tidligere bøker , "The Story Keeper" etter en reise til Skottland. Det var en historisk kriminal/spenningsroman sterkt knyttet il Isle of Skye. Jeg likte godt miljøbeskrivelsene og plottet var ok nok. Dette var bakgrunnen for at jeg gikk løs på denne romanen.

Dette er også en historisk krim/spenningsroman, denne gangen lagt til Frankrike midt på 1700-tallet. Hovedpersonen er Madeleine, en ung ubemidlet jente som har vokst opp på morens bordell og er vansiret i ansiktet etter et angrep fra en av hennes kunder. Madeleine ser det som sin livsoppgave å ta seg av den vesle nevøen Emile. Hun blir tilbudt et oppdrag fra politimannen Camille og pengene hun blir lovet vil hun bruke til en tryggere fremtid for seg og Emile. Oppdraget går ut på å spionere på klokkemakeren Dr. Reinhart mens hun jobber som tjenestejente i huset hans og levere jevnlige rapporter om det hun finner.

Dr. Reinhart er en dypt engasjert vitenskapsmann og har mange tanker og ideer om hva livet består av. Han lager klokker men også utallige andre mekaniske gjenstander, leker, opptrekkbare figurer som beveger seg, noen av disse er svært så livaktige.  Slikt er svært populært bland rikfolk og ved hoffet. Den 17-årige datteren Veronique er nettopp kommet hjem fra klosteret hun har bodd på siden moren døde. Hun er også en viktig person i denne romanen. Hun hadde det ikke godt i klosteret. Nå vil faren lære henne opp i yrket sitt. Dette er hun interessert i, men hvilken fremtid er det i dette for en ung kvinne?

Den tredje kvinnen som blir fremhevet i boka er Leanne. Hun kommer fra fattige kår men har klart å komme seg frem i verden og er nå kjent som Madame Pompadour, elskerinnen til Ludvig 15, barnebarnet til solkongen Ludvig 14. 

Madeleine klarer seg godt i det Reinhartske hus. Hun blir godt kjent med resten av tjenerskapet og kommer også på god fot med Veronique. Men til tross for de grundige undersøkelsene hun gjør finner hun svært lite å rapportere.

Samtidig ulmer det i befolkingen i Paris. Flere barn forsvinner fra bygatene og det verserer all slags rykter om hvem som står bak.

Kongen selv tar kontakt med Dr Reinhart for å få ham til å starte et hemmelig prosjekt som skal vises på hoffet. Han har store forventninger til dette og Dr. Reinhart sin husholdning flytter til Louvre for å jobbe med dette.

Flere barn forsvinner og det skjer også et tragisk dødsfall i Reinharthusholdningen. Madeleine er svært utsatt men må være med på den endelige presentasjonen av prosjektet. Dette blir først en stor sensasjon, senere fremvisninger blir katastrofal og det ser ut som om alt håp er ute for Madeleine. Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men det blir mye drama mot slutten.

Jeg ville nok ikke lest en roman av denne typen hvis det ikke hadde vært for at jeg likte "The Story Keeper". Boka var lettlest og det var jo en viss spenning i å finne ut hva som lå bak det hele. Det var en viss logikk i plot'et men jeg synes nok det var en anelse for fantasifullt. Litt artig med de tre damene fra hoffet, fra borgerskapet og fra de fattige som hovedpersoner. Beskrivelsene av livet i Paris i fattigkvarterene, i de penere bydelene og ved hoffet var ok. Men hele settingen ble litt for fjernt fra det jeg er interessert i så jeg kommer neppe til å lese flere av denne forfatteren.

tirsdag 20. desember 2022

Vigdis Hjorth: Femten år. Den revolusjonære våren.

"Det var en rytme i tilværelsen". Slik møter vi Paula når hun er i 12-13årsalderen. Hun bor sammen med hjemmeværende mor, far som jobber på regnskapskontor, storesøster Elisabeth som går på Kristelig Gymnas, lillebror Lasse og bestevenninnen Karen. Paula er svært opptatt av tilværelsens rytmer, de trygge, kjente rutinene i hverdagen og ved de store høytidene, farmor og farfar som kommer på besøk fra Østfold, turene i skogen om sommeren og på ski om vinteren. Somrene i ei hytte i Østfold eller på Rødøy hos den strenge mormoren. Samværet med Karen som kommer fra en svært så annerledes familie, de er ikke kristne, faren er lærer og spiller gitar. 

Men Paula har noe annet inni seg - en vulkan, en dragning mot noe større, bedre eller verre, noe stort som utfordrer verden og som berører henne. Av og til må hun oppsøke denne trangen, det kan være følelsene hun får når hun blåser på et stearinlys når alle de voksne lukker øynene og hører på søndagsgudtjenesten i radioen eller det å gå alene til skøytebanen om kvelden og danse piruetter på isen. Slike ting oppleves som ukristelige og litt forbudte.  

Familien har noen utfordringer i dagliglivet. Elisabeth strever med matematikken og det går ikke bedre enn at hun stryker til avsluttende eksamen. Og faren mener at han er lite verdsatt på jobben, han burde få lønnsøking, han drømmer om en bedre bil.  Men når Paula tilfeldigvis oppdager at moren rett og slett skriver usant om tilværelsen deres i brevene hennes til mormor blir Paulas opplevelse av det trygge familielivet snudd helt på hodet. Og i sommerferien hos mormor på Rødøy finner hun flere brev og ser at dette ikke bare er en glipp men et mønster. 

For Paula betyr dette flere ting - for det første kan ikke moren være fornøyd med det livet de lever, med Paula, med Elisabeth, med ektemannen, de er ikke bra nok, livet deres er ikke bra nok. For det andre blir det trygge livet hun har levd bare en kulisse, hvordan kan de voksne holde ut å bry seg med slike småligheter som de har løyet om? Og hvordan kan hun forholde seg til dem?

Paulas finner nye steder for å utfolde sin trang til overskridelse av hverdagslivet. Lytte til en gammel radio hun har funnet om natten under dyna så ingen kan høre det.  Eller ligge på ryggen i en gamme pram som ligger fortøyd ved fjorden. Hun har mange tanker som svirrer i hodet og hun kan i alle fall ikke snakke med noen voksne om dette ettersom det viktigste av alt der i familien er å opprettholde fasaden.

Faren melder Paula blir opp til konfirmasjonsundervisning (uten å spørre henne), men Paula er ikke sikker på at hun tror på Gud, hvordan kan hun da konfirmere seg? Men hvordan kan hun la det være når mor og far og farmor og farfar og mormor tar det som en selvfølge? Paula skal konfirmeres til våren når hun er femten år. Så får hun hjelp fra uventet hånd til å takle dilemmaet rundt konfirmasjonen. Det er faktisk et menneske som ser henne. Men vil dette hjelpe henne videre i livet?

Vigdis Hjorth skriver om en ungpikes inn med stor innsikt. Hele boka er skrevet ut fra Paulas ståsted, vi blir ikke kjent med noen av de andre personene utenom gjennom det Paula opplever. Men det er ikke Paulas stemme vi hører, vi hører henne gjennom den allvitende forfatteren. Vigdis Hjorth sine tolkninger av en ung jentes tanker og følelser er kunne aldri ha kommet fra en tenåring selv, til det er de altfor voksne og modne. Dette er på ingen måte noen innvending mot boka, tvert imot. Det fungere svært bra for å la oss forstå tyngden av det som Paula opplever. Men et par ganger synes jeg nok forfatterens stemme blir litt overtydelig.

Jeg synes ellers at Vigdis Hjorth omhandler tanker om tro og tvil på en svært fin måte i denne boka, gjennom Paulas skyldfølelse over å glede seg over en hestesko og noen firkløver, hennes nokså dype tanker om meningen med livet og hennes diskusjoner med presten.

De siste bøkene jeg leste av Vigdis Hjorth var "Arv og miljø" og "Er mor død?". Flotte romaner, men jeg synes det er bra at hun her utforsker et helt annen tema.

søndag 18. desember 2022

Randi Fuglehaug: Fallesjuke

Boka starter friskt: 4 kvinnelige fallskjermhoppere i omsydde bunader kaster seg ut i et felles hopp i starten på Ekstremsportveko på Voss. En av disse treffer bakken altfor fort.  Det skal vise seg at noen har tuklet med fallskjermutstyret til Veslemøy Liland.

Journalisten Agnes Tveit kjenner noen av de fire venninnene fra sine skoledager. Hun har nylig flyttet fra Oslo med VG-jobb til hjemstedet og lokalavisa sammen med den prektige samboeren Fredrik. De ser for seg å stifte familie og Voss må vel være et bra sted for unger å vokse opp? Agnes nærmer seg 40 og skal hun får barn bør det skje snart. 

Jeg syntes begynnelsen var nokså haltende til tross for den spektakulære innledningen. Språket virket litt uferdig og skolestilaktig og jeg var nær ved å levere boka inn ulest. Men jeg ga den en sjanse, og etter en stund syntes jeg den ble mer engasjerende.

Intrigen i boka handler mye om relasjoner, både i nåtid og i fortid. En ung kollega fra avisa blir satt på å dekke saka, men Agnes engasjerer seg likevel. Men sitt kjennskap til miljøet klarer hun å nøste opp en del svært interessante hendelser som kan være relevante for oppklaringen. Det viser seg at det er flere som kan ha hatt grunn til å ta livet av Veslemøy. Hevn? Sjalusi? Utpressing? Ektemannen er jo alltid en kandidat, og var nå forholdet mellom de fire venninnene så bra som alle tror? Agnes oppdager en gammel voldtektssak, og hvordan var det nå  legeerklæringen som dekket over Veslemøys epilepsi som nesten ingen kjente til. 

Redaktøren av lokalavisa vil ikke at Agnes skal jobbe med saka, men det blir nok Agnes sin gravejournalistikk kombinert med hennes kjennskap til noen av de involverte som avslører bakgrunnen for fallskjermmordet og hvem som utførte det. Samtidig dras vi tett innpå Agnes sitt privatliv. Hun er en heltinne med stort pågangsmot og med stor evne til å gjøre en rekke dårlige personlige valg. 

Til tross for at det ble i overkant mye om Agnes sitt samliv likte jeg at hun kom så tett på. Bortsett fra innledningen og avslutningen er hele boka er skrevet ut fra Agnes sitt perspektiv, riktignok i 3. person men sånn at vi får alle vurderinger og beskrivelser av personer og relasjoner sett fra hennes ståsted. Dette gjør at handlingen blir litt langsom og omstendelig, men jeg synes det fungerer bra, på en måte sørger det for å holde alle de mange trådene samlet. 

Det passer godt å legge handlingen til Voss, bygde/småby-miljøet er fint skildret og i det hele tatt legger Fuglehaug ut en kabal med svært mange interessante personer og relasjoner. Dessverre synes jeg det blir litt for mange, vi kunne gjerne gått litt mer innpå noen av dem. Det er også en del stereotypier: Den dumme redaktøren som ikke vil bruke den dyktigste journalisten til en så sensasjonell sak, de gamle "gutta boys" som legger et lokk over gamle hendelser av hensyn til slekt og venner, den gamle lett senile bestemoren som kan komme med gullkorn i klare øyeblikk. Men det er en del originalt stoff også, og oppklaringen er på ingen måte opplagt. Men når den først kommer blir det avsluttende kapitlet  nokså forutsigbart, i alle fall tenkte jeg meg at det ville ende på den måten.

Nok godt stoff her til at jeg kan tenke meg å lese oppfølgeren også - Tonedød

Ingeborg Arvola: Kniven i ilden. Sanger fra ishavet

Brita Caisa reiser fra Nord-Finland til Norge. Året er 1859. Målet er Bugøynes sør for Vararangerfjorden der det har flyttet mange finner fra før, der havet koker av torsk og det er bedre å leve enn i de nordfinske skogene. Hun er en del av et større reisefølge og har med seg sine to sønner som hun har fått med to forskjellige fedre. Den ene av dem var gift og for dette har hun stått i kirketukt foran menigheten fire søndager på rad. Nå ønsker hun å finne et godt ektemannsemne, en staut og pålitelig kar som kan forsørge henne og de to guttene.

Brita Caisa er tipptippoldemor til Ingeborg Arvola. Hun er arbeidsom og har helbredende evner, hun kan gjøre dyr og mennesker friske. Hun er svært vakker og gifte og ugifte menn kan ikke få øynene vekk fra henne. 

Første stopp på reisen blir Neiden der hun kan få seg arbeid som slåttehjelp mens hun venter på fiskesesongen. Hun får plass på gården til Mikkel Aska og kona Gretha Lisa. De har vært gift i mange år men er barnløse.

Brita Caisa får bli på Askalaiset over vinteren og neste vår blir hun med til Bugøynes og får plass på Mikkos fiskelag. Det blir en svært hektisk sesong, og det dukker også opp flere muligheter for ekteskap. Men Brita Caisas skjebne er allerede lagt - hennes hjerte banker for Mikko og han er like opptatt av henne.  Brita Caisa er en kvinne som lar seg styre av følelsene sine mer enn fornuften. Hun lar seg rive med av sin kjærlighet. Forholdet blir umulig å holde skjult og det er ikke bare kirken som ser med ublide øyne på utroskap, dette er også noe en kunne bli straffet for.

Ingeborg Arvola tegner et bredt portrett av Brita Caisa. Vi opplever gjennom henne livet i den barske naturen ved Varangerfjorden, men tilværelsen der blir likevel blir det fremstilt som tryggere og bedre enn vi søringer i vår tid har lett for å tro. Det er fisk i havet og poteter og neper vokser i jorda. Noen kyr og sauer klarer de å holde liv i, litt reinsdyrhold blir det også, og bærsanking om høsten. Det er for det meste godt samhold, og en kvinne med legende evner blir som regel tatt godt imot. Men konflikter er det også. Skoltesamene er en utsatt gruppe. Og de norske kjøpmennene utnytter  manglende språk- og regnekunnskaper til å sette fiskerbøndene i gjeld - det kan ende med tvangsauksjoner og elendighet.

Brita Caisa selv er en person som er lett å like for meg som leser. Gjennom henne ser jeg landskapet i Øst Finnmark  for 150 år siden, jeg blir kjent med dagligdagse sysler, med navneskikker, den nære tilknytningen til naturen, den korte avstanden mellom liv og død. Så blir jeg også skuffet når hun tar dårlige valg, for det er et dårlig valg å ta Mikko fra hans ektefelle Gretha Lisa. Brita Caisas opptreden får meg til å tenke på Dolly Partons "Jolene" - hun blir Jolene. Til tross for dette trives jeg i hennes selskap. Jeg nyter å jobbe meg gjennom boka - det er sjelden jeg har denne opplevelsen når jeg leser. Brita Caisa er en spill levende person og har så mye å fortelle meg, så får jeg heller bære over med hennes svakheter. 

Dette er en helt fabelaktig roman - full av fortellerglede og historisk svært interessant. Det skulle ikke forundre meg om antall turister til Varanger kommer til å øke etter denne boka (og de to oppfølgerne som er lovet). 

onsdag 7. desember 2022

Jo Spain: The sleeping beauties

Dette var min siste bok med Tom Reynolds som leder av et drapsetterforskerteam i Dublin. Boka er nr. 3 av de seks bøkene om teamet og jeg har lest de andre. 

Jo Spain har lagt handlingen i disse bøkene til svært forskjellige miljøer i Irland. Her reiser vi rundt på landsbygda i Vest Irland. I begynnelsen av boka er det en ung kvinne, Fiona Holland som er forsvunnet og hun blir ettersøkt. Så dukker det opp et lik i en godt besøkt naturpark. Det er liket av en ung kvinne, og ikke nok med det, flere andre graver blir avdekket på samme sted.

De døde blir identifisert. Det er alle sammen unge eller yngre kvinner, de kom fra forskjellige landsbyer i forskjellige distrikt i Sør- og Sørvest Irland og ser ut til å være drept med 1-2 års mellomrom.  De fleste har vært populære unge jenter med stor appetitt på livet. Drapene må ha vært utført av en seriemorder.

Etterforskingen kommer noen ganger farlig nær et par av Tom Reynolds kolleger i det lokale politiet. Det gjør ingen forskjell for Tom og hans team men får Toms overordnede Joe Kennedy til å prøve å legge bånd på undersøkelsene. Han er mer opptatt av politistyrkens ansikt utad enn noe annet.

Det er mange steiner å snu og det blir flere dramatiske episoder. Men når endelig seriemorderen er tatt er fremdeles ikke Fiona Holland dukket opp og det er ført helt på slutten vi får vite hva som er skjedd med henne.

En godt sammenskrudd intrige, gode miljøskildringer og troverdig beskrivelse at etterforskningen preger denne boka som de andre Tom Reynolds-bøkene. Det hele er kanskje ikke veldig originalt, men svært godt utført og holder spenningen min oppe i flere kvelder og netter. Det er nesten litt synd at Tom Reynolds tilslutt aksepterer opprykk og slutter med hands-on politiarbeid (ref.bok nr. 5 og 6 i serien), men det er vel en nokså sannsynlig utvikling?