Deborah Crombie: A Bitter Feast

Denne boka kommer like etter Garden of Lamentation som jeg nettopp leste. Den var veldig Londonbasert. Men her er Duncan Kincaid og Gemma James med barn invitert på landstedet til foreldrene til Gemmas kollega Melody Talbot, delvis pga. hendelser i den forrige boka.

Duncan kjører alene og like før han kommer til landsbyen der familien Talbot bor blir han påkjørt, bilen velter utfor en skråning og han klarer med nød og neppe å klatre ut av bilen og opp på veien. Kvinnen som kjørte på ham er ikke like heldig, hun dør av skadene og hun har en passasjer som også er død - det skal vise seg at han var død før kollisjonen.

Passasjeren var Fergus O’Reilly, en tidligere berømt kjøkkensjef, nå nokså fallert. Hans tidligere kollega Viv Holland var også en svært anerkjent kokk, hun driver nå den lokale puben og har påtatt seg å arrangere maten ved en veldedighetslunsj som holdes på eiendommen til familien Talbot.

Det skjer et til dødsfall - barkeeperen i puben blir påkjørt på veien hjem og det virker som det var en planlagt påkjørsel. Og O’Reilly hadde en overdose av hjertemedisin i blodet, det er tydelig at det er en morder på ferde.

Hovedtemaet i denne romanen er mat, avansert kokekunst, miljøet i restaurantbransjen i London versus miljøet i en landsbypub med restaurantservering. Det er heldigvis ikke en herregårdskrim, det var jeg litt redd for. Det er en broket samling av personer tilstede - to av Vivs medarbeidere har jobbet sammen med henne og O’Reilly i London. Det er en bonden Mark, Vivs nåværende kjæreste. Gartneren Joe jobber for Talbotfamilien og bor nærmest som en eneboer i en strømløs hytte, og så er det Roz, assistenten til Addie Talbot som har en sterk dragning på mannfolk. Tidligere ektefeller av flere av de impliserte dukker også opp. 

Dette er en krim der ting foregår i et tett miljø og i løpet av nokså kort tid. Duncan og Gemma driver ikke direkte etterforskning selv men bidrar likevel, hver på sin kant.

Jeg synes det er positivt at saken rulles opp gjennom samtaler og hendelser som dreier seg om mellommenneskelige forhold, og dette er Deborah Crombie god til. Det blir likevel litt for mye familieforviklinger på landet etter min smak, jeg vil heller ha ekteparet tilbake til bakgatene i storbyen.

Johan B Mjønes: Spuria

Kristin er 87 år. Hennes ektemann gjennom år er død etter et langt sykeleie. De elsket hverandre og hadde et godt liv sammen. Men noe har tynget Kristin i alle disse årene. Hvor ble det av den vesle gutten hun ble nødt til å adoptere bort da hun var 16 år? Sengen hennes i barsel var merket med S for Spuria, uekte. Hun har aldri snakket med noen om dette.

Kristin blir nærmest besatt av ønsket om å finne barnet sitt som nå må være i 70-årene. Hun allierer seg med den av barnebarna som står henne nærmeste, veslegutten Knut sin yngste sønn Birger. Men det er ikke så lett å få noe hjelp fra byråkratiet rundt gamle adopsjonssaker og reglene er strenge.

Vi får høre hele bakgrunnshistorien til barnefødselen gjennom tilbakeblikk i boka. Parallelt følger vi Kristin i nåtiden, en gammel dame, helt avhengig av rullator og rullestol og den daglige hjemmesykepleien. Moderate dataferdigheter, hun kan nok gjøre litt men så kommer hun borti et eller annet og da blir det umulig å finne frem på skjermen.

De to døtrene tar seg av forberedelsene til begravelsen. Døtrene som hun ikke klarte å amme, med den eldste sank hun inn i en fødselsdepresjon som gled over i den andre fødselen. Hun har et nokså anstrengt forhold til begge to. Og av og til blir Kristin litt for skarp og avvisende i kanten, også overfor hjemmesykepleierne, til og med overfor Birger som tross alt hjelper henne hele tiden. Men letingen skal være hemmelig....

Det er mye godt i denne romanen. Jeg synes det viktigste den tar opp er hva fortielsen gjør med et menneske og med forholdene i en familie. Fortielsen har gjort at Kristin ikke klarte å være en god mor for sine døtre, noe både de og hun selv har tatt skade av. For Kristin blir ikke det viktigste hva hun finner i letingen etter barnet sitt men hva som skjer når hun åpner opp. De fineste partiene er de som beskriver Kristin i nåtiden, hvordan hun blir hindret av sine fysiske forutsetninger og likevel halsstarrig går videre. Det er ikke noe vondt i henne, men hun blir ikke fremstilt som noe uskyldig offer heller, så bisk som hun kan være i kantene. Det er en virkelig god og varm beskrivelse av en gammel dame på godt og av og til vondt.

Derimot synes jeg enkelte ting skurrer i beskrivelsen av oppveksten hennes. Den drikkfeldige faren, sånn som han er på sitt verste - jeg savner en slags oppløsning, hvordan forsvant han egentlig "ut or soga"? Den dramatiske julekvelden da de rømmer til slektningene blir på en måte hengende i lufta og er egentlig litt unødvendig for beskrivelsen av Kristins voksne liv. Det lutfattige hjemme til Tobias og faren hans blir nesten litt idyllisert. Det hele virker litt "oppdiktet" på meg.

Noen har trillet seksere, det gjør ikke jeg men det er en god bok.

Elly Griffiths: En følelse av død

Dette er nr. 4 i serien om arkeologen Ruth Galloway og politioverbetjent Harry Nelson. En museumskurator blir funnet død ved siden av kisten til middelalderbiskop Augustine som nylig er oppdaget. Det skjer like før kisten skulle åpnes.

Eieren av det lokale museet og hans familie står ellers sentralt i denne boka. Hester er hans store lidenskap og det han lever både for og av. Og så er han svært stolt over noen museumsgjenstander som hans oldefar tok med seg fra sitt opphold i Australia - bl.a. hodeskaller og knokler fra urinnbyggerne som ble gravet opp og tatt med til England. Men en organisasjon som kaller seg Elginistene jobber for tilbakeføring av stjålne kulturgjenstander og er på saken. 

Danforth Smith og hans tre svært forskjellige barn samt hans kone står sentralt i etterforskningen, ikke minst når det skjer enda et mystisk dødsfall. Det kan virke som om noen av dem har sin egen agenda. Men det har jo også elginistene. Og hva med Ruths nye nabo, ur-australieren Bob som  spiller didgeridoo og utfører mystiske ritualer ved leirbålet?

Det er alltid en interessant blanding av gammel historie og nåtiden i disse bøkene. Personene er nokså enkelt og overfladisk beskrevet, men jeg liker likevel de litt finurlige intrigene og leser gjerne mer!

Merete Lindstøm: Om tingenes natur

Hva kan jeg si om hovedpersonen i denne romanen:

Hun er fattig, Hun flytter fra hus til hus sammen med samboeren Asgeir. Akkurat nå bor de i et gammelt hus i utkanten av en by i et område som snart skal bygges ut, og da må de flytte. Hun er forfatter men hun vasker for å tjene til livets opphold. Vasker for det meste i private hjem, men også i noen kontorbygg. Navnet hennes er Julie men det brukes så lite i boka at jeg nesten ikke husker det. Hun er barnløs, men har en gang født et barn som hun ga bort til adopsjon.

I deler av boka beskriver hun sin nåværende tilværelse. Asgeir har for en god stund mistet sin egentlige jobb, nå kjører han skolebussen. Han er ellers en depressiv natur og det virker som om han står påranden av en dyp depresjon. De lever nærmest fra hånd til munn, sliter med å betale strømregningen. 

Selv liker hun å vaske, det er et arbeid hun utfører mekanisk, hver dag. Det krever ikke mye av henne men gjør henne likevel sliten både fysisk og psykisk.  

I resten av boka forteller hun om sin bakgrunn, sin oppvekst og sin ungdomstid. Hun vokste opp med en alenemor som var kunstner og ikke hadde tid (eller lyst, råd, mulighet???) til å ta seg av henne, derfor bodde hun det meste av tida hos sin mormor i hennes leilighet på Møhlenpris i Bergen. Hun er glad i mormoren, og i moren også. Vi får også vite endel om mormorens bakgrunn.

Som ung student treffer hun tyske Marin. Han er klassisk musiker, spiller kontrabass men virker som han ikke helt vet hva han vil i livet. De to reiser til Vest-Berlin, til Marins familie som tilhører den øvre middelklassen. De flytter i kollektiv, tar strøjobber, spiller på gata, reiser rundt i Europa.  Men så blir Julie gravid (der er litt rart å bruke det navnet, det er bare ett sted i boka hun er nevnt med navn). Hun vil egentlig ta abort, kjenner på det, Marin vil at hun skal gjøre det. De har ingen penger, han kan ikke (vil ikke) spørre foreldrene og selv har hun ingenting. Men det er for sent for abort. Barnet blir født, det er ei jente. Hun blir gitt bort for abort. Julie og Marin går fra hverandre og vi er tilbake i nåtiden.

Flere steder i boka beskrives ting, gjenstander som blir symboler for personer eller hendelser. Jeg ser ikke helt forbindelsen til bokas tittel - så viktige synes jeg ikke disse tingene er. Det som står sterkest er vel fattigdommen som ligger som en klam hånd over det meste av fortellingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe selvvalgt over denne fattigdommen. Jeg klarer ikke å se at hovedpersonen eller Asgeir på noen måte har prøvd å skape seg et liv, en fremtid. Eller kanskje de bare har blitt sittende fast i fattigdommen?

Ikke akkurat oppløftende lesing men det var likevel en bok jeg syntes jeg måtte lese ut, komme igjennom.

Kristin Eiriksdottir: De blottede

Denne ble nominert fra Island til Nordisk råds litteraturpris for 2024. Boka åpner med en filmfremvisning i Sverige av en dokumentarfilm regissert av islandske Villa Duadottir. Filmen handler om Dimitri, en bekjent av Villa som vokste opp hos sin far da hans russiske mor forsvant til Sovjetunionen. Han er ellers preget av et liv i doping og rus, og det skal vise seg at det omfatter annen kriminell virksomhet. 

Så hopper vi tilbake til Villas selv, henne egen vanskelige oppvekst og voksenliv. Hun har vært vel så preget av rus som Dimitri og hele boka handler egentlig svært mye om dop og misbruk. Villa har også en sønn som hun elsker men ikke evner å ta seg av.

Det er et slags sidetema i boka rundt Dimitris mørkeste sider. Det kommer frem at han har aktivt rekruttert unge jenter fra dopmiljøet til prostitusjon og drevet hallikvirksomhet. Er det ikke uansvarlig å fremstille han som et offer på den måten som Villa har gjort? 

Boka følger Villa ganske nærgående i hennes rusproblemer og demonene hun er plaget av og det var på mange måter dens styrke for meg. Men den ble likevel litt for springende i handlingen og jeg hadde problemer med å se hvor den egentlig ville føre oss. Og den følelsen satt i, selv når jeg hadde lest siste side.

Jane Harper: Villspor

Jane Harper er ikke (som jeg trodde) en 100% australsk forfatter. Hun vokste opp i England og familien flyttet til Australia da hun var 8. Så reiste hun tilbake til England i tenårene og tok utdannelsen der. Men som voksen slo hun seg ned i Australia igjen. Hun skriver kriminalromaner og de er alle sammen sterkt knyttet til Australias land, folk og natur. Så sterkt at alle bøkene hennes har tatt tak i meg på en spesiell måte og plassert meg mentalt i et område av Australias ofte nokså brutale natur.

I denne boka er vi i Queensland, i et område med storfegårder og enorme utmarker. Brødrene Nathan og Bub møtes ved et gammel gravplass over liket av Cameron, den tredje broren som tydeligvis har forgått av tørst og varme, en mil fra der bilen hans står parkert. Hva har skjedd? 

Nathan er hovedpersonen. Han sørger over sin bror og er ikke overbevist over politiets vurdering av dødsfallet som enten selvmord eller en ulykke. Men det er ikke så mange steder å lete annet enn i gamle familiehemmeligheter som også omfatter hans egen problemfylte fortid. Brødrenes barndom var sterkt preget av en streng og voldelig far og det skal vise seg at farens brutalitet hadde flere følger enn han aner.

Jane Harper er utrolig dyktig til å beskrive forhold mellom mennesker i under slike naturforhold som vi opplever her - et område med store avstander og drepende hete om sommeren. I alle bøkene jeg har lest av henne har naturbeskrivelsene en så viktig rolle enten det er på de endeløse præriene, eller på den ville kysten av Tasmania, eller i fruktbare vindistrikt. Det har vært en spesiell nytelse å lese alle bøkene hennes og denne var ikke noe unntak. Kanskje hun har spesielt gode forutsetninger for å beskrive dette kontinentet for oss med sin bakgrunn fra England, at hun ser kontrastene og klarer å demonstrere dem for leserne?

Sonja Holterman: Gå med meg

Denne lånte jeg når jeg prøvde å utvide min krimhorisont. Handling fra kristenmiljøet på Jæren, kongeparken og russefeiring på Ålgård - det må jo være kult?

Ira Torgrimsson er krimjournalist i tabloidavisa DK. Jeg tror det skal være en Osloavis og at den er oppdiktet. Hun er i Kongeparken på Ålgård for å dekke det årlige russestevnet og vil egentlig helst ha vært hjemme i Oslo sammen med mann og barn.

I Kongeparken er det samme kveld en gjenforeningsfest for de som var russ et 20-talls år tidligere og deres alkoholkonsum og paringslyst står ikke tilbake for 18-åringene. Ira kommer nærmest til å snuble over en av festdeltakerne, Kristine Varhaug som ligger død i en myr. Og siden dette er krim er hun ikke død av naturlige årsaker.

Ira blir engasjert av sjefen sin til å følge opp drapsetterforskningen sammen med en kollega fra Rogalands avis, det er en Stavangeravis som finnes. Etterforskningen kommer til å rote rundt i det kristen miljøet på Jæren, både kirken og bedehusmiljøene. Kristine hadde vært aktiv i begge. Og Ira nenger med og roter seg av og til opp i en del vanskelige og også farlige situasjoner. For alvorlige følelser som sjalusi, grådighet og misunnelse florerer. Spenningene har rot i saker som foregikk for mange år siden da Kristine og vennene hennes var russ.

Det er en del bra i denne boka, skildringene av dobbeltmoral i bedehusmiljøene er jo tøffe. Men jeg synes den er for mye preget av Iras rotete forhold til sin egen rolle. Den store, stygge tabloidpressen går ikke av veien for å tråkke uskyldige mennesker ned i sølen for en god overskrift. Men Irqa vil helst unngå å lage skandaler og karakterdrap, så hva har hun egentlig å gjøre som representant for en tabloidavis? Jeg synes det svekker storyen, hadde gjerne vært bedre om hun hadde jobbet i VG eller i politiet, da hadde hun hatt en tydelig rolle. Nå har jeg inntrykk av at hun jakter etter intervjuobjekter men egentlig ikke vil skrive om noen av dem.