lørdag 4. juli 2020

Patrik Svensson: Åleevangeliet

Åleevangeliet av Patrik Svensson (Ebok)
Dette er den beste boka jeg har lest på lenge! Jeg så et intervju med forfatteren på Lillehammer for et par år siden og ble litt interessert, men det var først når Morten Strøksnes hadde en samtale med Patrik Svensson og Thorolf Kroglund på den digitale litteraturfestivalen i mai i år at jeg virkelig fikk lyst til å lese boka, og så dukket den opp nylig på et av mine biblioteksbesøk her i Sola.

Åleevangeliet er en sakprosabok om ålen, om menneskenes forhold til og oppfatninger av ålen opp gjennom historien og om forskning på ålen. Men det er også en bok om forfatterens forhold til sin far som var ivrig hobbyfisker av ål og om de mange mer eller mindre vellykkede fisketurene til far og sønn. Også farens egen forhistorie blir berørt.. Han hadde en ukjent og uinteressert biologisk far og en kjærlig og omtenksom stefar som alltid har vært farfar for forfatteren. Og på den måten trekker han sammenligninger mellom sitt eget noe usikre opphav og ålens betydelig mer usikre opprinnelse.

For det er mye som er usikkert ved ålen, hvor den kommer fra, hvordan den forplanter seg, hvordan yngelen finner frem til ferskvannsystemene og den voksne ålen finner tilbake til Sargassohavet og hvor den blir av når den dør. Ålen er tusenvis av år gammel, og allerede Aristoteles var interessert i og skrev om ålen. Er den en egentlig en fisk? Har den kjønnslig forplantning eller oppstår den av leire i sjøen? Er den tvekjønnet? Slike spørsmål ble diskutert og utredet opp gjennom  historien, for lenge var det ingen som hadde observert en fullvoksen ål på vei i havet mot sin gyteplass, selv om det var kjent at den ikke la egg i innsjøene der den tilbringer det meste av sitt liv. 

I dag "vet" vi at all europeisk og amerikansk (ja, det finnes en art som lever i amerikanske vannsystemer også!) ål kommer fra Sargassohavet og at den en gang i sitt voksne liv slutter å spise, søker seg tilbake til havet og svømmer mot Sargassohavet samtidig som kroppen utvikler kjønnsorganer.  Dette "vet" vi fordi forskere har gjort iherdige anstrengelser i å følge yngelens veier mot Europa og Amerika og lete opp voksen, kjønnsmoden ål på sin siste reise. Og særlig det siste har ikke vært lett. 

Ennå er det ingen som noensinne har observert gyteferdig ål i Sargassohavet eller har funnet død ål som har gjort seg ferdig med forplantningen. Og kanskje vi ikke får vite noe mer heller, for ålebestanden er dessverre kraftig på retur enten det nå skyldes overfiske, miljøgifter eller regulering av innsjøer og elver. 

Helt nytt for meg var det også at det også finnes ål i Asia som kommer fra Stillehavet. Den har visstnok også ett eneste gyteområde midt i Stillehavet et sted og ellers en nokså lik oppførsel til vår "egen" ål.

Jeg er selv ellers totalt uinteressert i fisk og fiskerier men denne boken falt jeg fullstendig for. Jeg ble grepet av forfatterens egen begeistring og han klarer å formidle det mystiske, det ukjente, det nesten overnaturlige ved denne skapningen. På den måten fanger han litt av det magiske ved hele skaperverket (hvis jeg som ikke-troende kan bruke et sånt begrep om naturen). Jeg liker også alle beretningene om forskere helt fra Aristoteles til idag som har vært opptatt av ålen, og spesielt synes jeg det var interessant å høre om Rachel Carsons og hennes fortellinger om dyrene som lever i havet, og spesielt som ålen som hun også var fascinert av. Kanskje jeg må lese boka hennes "Under the Sea Wind?"

Jeg var veldig begeistret for Morten Strøksnes "Havboka" og selv om den var nokså forskjellig fra denne ser jeg også en del likhetspunkter - livet i havet og menneskenes forhold til dette livet opp igjennom historien, bruk av historiske anekdoter og sitater,  entusiasmen for bokens tema, sammenveving av fortellingene om håkjerringen/ålen og forfatterens egne opplevelser og ikke minst en skrivemåte som gjør dette til litteratur.


mandag 29. juni 2020

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

Gravlunden i Praha
Umberto Eco skriver  i denne romanen om antisemittisme og andre fordommer og hvordan myter og "fake news" blir fabrikert og presentert for befolkningen i 1800-tallets Italia og Frankrike. Alt er sett gjennom  den italienske falskneren og jødehateren Simonii's øyne. Simonii er utdannet advokat men fikk sine første jobboppdrag med å fabrikkere falske dokumenter hos en tvilsom notar og ble senere en ekspert på området. Han er sterkt påvirket av sin bestefar, en fanatisk motstander av sosialisme, kommunisme, frimureri og jødedom som han mener henger sammen, mens Simonii's far var kommunist og glødende hater av jesuittene og den katolske kirke. Simonii selv er motstander av all disse ismene, men særlig av jødene. 

Vi møter ham når han nettopp har møtt den unge østerriske legen Sigmund Freud. Han forakter Freuds' fremdeles noe uferdige teorier om drømmetydningens betydning for kurering av sinnslidelser. Men så lider han selv av hukommelsessvikt og forvirring og har noen merkelige opplevelser med en abbed som bor i samme hus som han selv bor. Likevel inspirert av Freud begynner han å føre dagbok, det viser seg at det gjør abbeden og, og gjennom dagbokutveksling mellom de to og lange avsnitt av forfatteren selv følger vi Simonii fra hans ungdomstid til han som aldrende skal i gang med å plassere ut en bombe i Paris Metro.

Vi følger Simonii gjennom Garibaldis samling av Italia, Napoleon III's fall i Frankrike, den tyske/franske krigen og Pariserkommunens dager, følger Dreyfus-saken og andre hendelser som er kjent fra historien. Simonii deltar i spionasje og oppildner til konspirasjoner og sammensvergelser. Han bygger seg opp en stadig større formue ved bruk av alle tenkelige triks, utpressing og tjueri og er heller ikke fremmed for drap. Noen ganger støtter han jesuittene og kirken mot frimurerne, andre ganger omvendt. Men hans store livsoppgave er å fabrikere dokumentasjon av jødenes påståtte ondskap og planer om verdensherredømme, bl.a. gjennom en beskrivelse av et fiktivt hemmelig møte av fremtredende jøder på en jødisk gravlund i Praha. Hans dokumenter blir dels solgt, dels stjålet men blir til slutt et vesentlig bidrag til de såkalte "Sions vises protokoller", en samling forfalskninger som ble brukt av Hitler under nazismens fremvekst.

"Forfatteren" i boka skriver at aller personene i boka har levd, med unntak av Simonii selv. Boka er også gjennomillustrert med tegninger og trykk, noen fra autentiske tidsskrift fra 1800-tallet, og mange av hendelsene i boka er historiske hendelser eller bygger på historiske hendelser. Så ja, det meste i boka har skjedd eller kunne ha skjedd. Boka er en tankevekker når det gjelder hvordan det er mulig å bygge opp hatkampanjer og er på den måten blitt mer aktuell igjen etter de siste års utvikling med russiske trollfabrikker og Trumps twitringer.

Boka er spennende og lesverdig, og jeg blir spesielt nysgjerrig på hvordan historien med abbeden egentlig har seg. Likevel synes jeg ikke at boken fungerer helt som roman. Simonii selv blir altfor grotesk, ond og fanatisk og han har absolutt ingen menneskelige sider. Vi møter heller ikke noen andre sympatiske mennesker i boka, heller ikke noen av de andre strømningene og bevegelsene som var i Europa på attenhundretallet. Dette synes jeg dessverre svekker troverdigheten av den historien som Eco vil fortelle, den blir litt for endimensjonal . 


Jenny Erpenbeck: Hjemsøkelse

Hjemsøkelse - 
      Jenny Erpenbeck
    
      Ute Neumann
Jeg har lest de to første bøkene av Jenny Erpenbeck som kom ut på norsk, "Alle dagers ende" og "Går, gikk, har gått".  Jeg likte begge, men aller best "Alle dagers ende". Denne romanen kom ut på norsk i 2019, men ble utgitt på tysk i 2008, altså en god stund før de to andre.

Et hus ved en av innsjøene i Brandenburg utenfor Berlin står sentralt i denne boken, man kan si at huset er bokens hovedperson. Huset blir oppført i 1930-årene av en arkitekt som en sommerhus til konen hans og vi følger eiendommen og huset gjennom de mange skiftende tidene i Tyskland. Huset er vakkert og hemmelighetsfullt,  har fine smijernsdekorasjoner og har også et hemmelig rom bak kleskottet. En ung kvinne druknet seg i sjøen lenge før huset ble bygd. En familie flytter til utlandet for å unngå jødeforfølgelsene. Arkitekten graver ned alle verdisakene i hagen på vei til forhør under en av de mange utrenskningene i Øst-Tyskland.  Arkitektens kone gjemte seg i det hemmelige rommet når de russiske soldatene marsjerte inn i Berlin. Et ektepar returnerer fra eksil i Sibir. En student drukner i forsøk på å svømme over en elv til Vest Tyskland.

Gartneren bor i sin beskjedne gartnerhytte og holder styr på den fine hagen i krig og fred og gjennom de omskiftelige beboernes krav og forventninger og naturens forskjellige luner inntil han en dag sporløst forsvinner omtrent på samme tid som huset blir revet ned.

Det er mye fint i denne boken, men jeg klarer likevel ikke å få den innunder huden, jeg blir ikke helt engasjert verken av de forskjellige beboerne eller av huset selv som en metafor for hele det tyske samfunnet på 1900-tallet. Den kommer ikke opp i nærheten av "Alle dages ende" som også bretter ut Tysklands historie i samme tidsrom, men som jeg følte berørte meg hele veien. 

tirsdag 23. juni 2020

Karin Fossum: Formørkelsen

Formørkelsen
Det grusomste i denne boka er beskrevet på de første sidene. Ekteparet Sylvi Renate Roos Madini og Miele Madini med den 18-måneder gamle sønnen Elias bor en natt på hotell Annabelle i Oslo. De har et slags siste oppgjør før skilsmissen som er under oppseiling og der begge vil kreve foreldreretten til sønnen. Men tidlig om morgenen faller Elias ned fra balkongen i syvende etasje og dør momentant. Blir han sluppet ned fra balkongen, slik Sylvi forklarer seg på de første sidene? De har helt forskjellige versjonen av hva som skjedde den natten, og det er dette som er starten på etterforskningen til Konrad Sejer. I første omgang fører dette til at ingen av foreldrene blir dømt for drap eller forsømmelse. De er likevel begge to fortsatt mistenkte, og det er her romanen beveger seg - i spenningsfeltet mellom ekteparet. Og liksom de gir svært motstridende forklaringer på hendelsesforløpet på hotellet beveger de seg også i hver sin retning og angriper hverandre fra hver sin kant om enn på nokså forskjellig måte.

Det er opplagt at i det minste en av dem er skyldig i drap eller grov forsømmelse, og Sejer håper de skal avsløre seg når de begge er på frifot i hvordan de opptrer alene og mot hverandre. Og de foretar seg litt av hvert, hver på sin kant. Miele møter vi på arbeidsplassen sin og på en reise hjem til småbyen Obrenovac i Serbia der han treffer søsteren Marijana og moren Zora. Sylvi flytter hjem til moren Irene Roos. Det er konfrontasjoner på gravplassen, bilen til Miele blir tagget, vinduene i huset der Sylvi bor blir malt svarte for å nevne noe. 

Konrad Sejer slipper ikke taket i saken, intervjuer mulige vitner, karaktervitner, oppsøker både Sylvi og Miele men kommer ikke mye lenger. Gradvis ser det ut til at de to går over i en ny fase av livet, men sorgen over den tapte sønnen sammen med dårlig samvittighet får Sylvi og Miele til å trå over noen grenser og det topper seg i en dramatisk hendelse som gir oss forklaringen på hva som skjedde på hotellrommet den natten.

Karin Fossum  skriver godt om hva som beveger seg i menneskesinnet, og styrken i denne boka er ikke ytre spenning, heller ikke at hvordan saken får sin endelige forklaring, den gjettet jeg meg til tidlig. Den ligger heller i spenningene som oppstår mellom to mennesker i både kjærlighet og hat, sammen med gode miljøbeskrivelser, både av arbeidsmiljøet av de to hovedpersonene og av familiebakgrunnen deres.

En god Karin Fossum-krim, synes jeg, ikke hennes beste, for jeg synes "Elskede Poona" rager høyest.

fredag 19. juni 2020

Celeste Ng: Små branner overalt

Små branner overalt av Celeste Ng (Innbundet)
Jeg har sett forfatterens navn flere ganger og har lest noen positive anmeldelser, så jeg tenkte jeg ville prøve denne. "En fabelaktig velfortalt pageturner", siteres Jyllandsposten.
Det veldig vellykkede (og hvite, men absolutt ikke rasistiske) nabolaget Shaker Heights får gjennomgå i denne romanen og blir stående som et typisk eksempel på amerikansk liberal middelklasse.

Familien Richardson under strengt oppsyn av moren, Elena, står i sentrum. Hun og mannen har, i tillegg til huset sitt, en leilighet i en flermannsbolig et stykke unna som de pleier å leie ut til mennesker som fortjener et godt sted å bo. Her flytter kunstneren Mia inn med datteren Pearl. Pearl går i samme klasse som Moody Richardson og snart blir Pearl nær knyttet til familien.

Mia og Pearl har hatt en omflakkende tilværelse og det kan virke som Mia har noe mørkt og dystert  å trekke på, men nå vil hun i alle fall at de skal prøve å slå seg til ro her. Og det gjør de, og i begynnelsen er alt såre vel - Mia tar ekstrajobb som hushjelp hos Elena men har nesten status som venn av familien. Pearl er kompis med Moody, men betatt av Moodys storebror Trip mens Izzy, Richerdsonfamiliens "enfant terrible" finner en atmosfære hjemme hos Mia og Pearl som hun liker og får hjelpe Mia med arbeidet hennes. 

Så dukker det opp saker og ting som gjør det tydelig at Mia har litt andre verdier enn familien Richardson. Et vennepar vil adoptere et spebarn med asiatisk opphav, men så viser det seg at moren i høyeste grad er tilstede og ønsker å ta seg av barnet sitt. Mia hjelper den unge moren med å engasjere advokat, mens Elena og mannen hennes støtter det barnløse ekteparet. Dette gjør Elena så rasende at hun begynner å snoke i Mias fortid og konsekvensene blir dramatiske.

Historien er greit fortalt, men jeg synes aldri at den tar av. Det er noe flinkt og skolepikeaktig over måten Celeste skriver på, og jeg synes også at hun smører litt for tjukt på. Elena Richardson blir neste parodisk, forfatteren kunne gjort mye mer av hvilke problemer hun har som har ført til hennes trang til å følge regler og rettesnorer i ett og alt. Mia kunne godt ha vært problematisert mer, hun fremstår etterhvert som varm, edel og litt heroisk men hun har tross alt påført datteren sin et liv der hun aldri har kunnet knytte bånd til andre mennesker.

Litt for mye skolestil, dette her.

Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres

En fin liten bok der Jan Grue skriver om sitt liv i en kropp med en alvorlig sykdom som gjør ham sterkt bevegelseshemmet. Jan Grue vokste opp i et hjem der han fikk mye støtte og oppmuntring for å kunne leve et så godt liv som mulig og har vel også fått mye av den hjelpen han trenger fra helsevesenet i Norge. Likevel er det svært tankevekkende når han skriver om alle hindringene han som bevegelseshemmet møter på sin vei. Han kommer også ofte innom hva slags forhold han har til sin egen kropp, er den venn eller fiende, skal han forsone seg med den og de vanskelighetene han har eller skal han prøve å nå lenger, overgå alle vanskeligheter, gjøre alt som alle andre gjør, og til hvilken pris? 
Jan Grue skriver svært godt om sitt liv og sine lengsler mot et godt liv,  "et liv som ligner vårt". Han har reist mye og våget mye som andre med samme kroppslige utfordringer kanskje ikke ville ha gjort. Han har studert i Amsterdam og California, reist mye med fly, tatt mange kamper for å få med seg sin elektriske rullestol som han er avhengig av.
Det er sterkt når han skriver om opplevelsen å bli far, men det er nesten enda sterkere når han går inn på hva det vil si å leve med et stigma, hva det vil si å leve hele livet med en sorg over den skrantende kroppen sin UTEN å bli sentimental og selvmedlidende.

Sigridur Hagalin Bjørnsdottir: Den avstengte øya

Den avstengte øya
Island har mistet forbindelsen med omverdenen. Ingen får telefonkontakt med omverdenen. Ingen fly lander, ingen båter ankommer og de få båtene som legger ut på langtur og fly som tar av bare forsvinner. Det finnes ikke internetforbindelse - det klarer forresten noen datanerder få i gang igjen, men bare med islandske nettsteder. 

Dette skjer i dag, eller i morgen eller i overmorgen, kan være når som helst. Presidenten, statsministeren og en rekke av andre ministre er på reise til Europa, men de hører man ikke fra. Dette er ikke en kortvarig situasjon, en forbigående elektrisk forstyrrelse, det blir snart klart at situasjonen kommer til å være sånn lenge, for bestandig? ligger resten av verden i grus?

Først blir vi kjent med journalisten Halti som bor sammen med fiolinisten Maria og hennes to barn som han ikke har noe spesielt godt forhold til og ofte glemmer å ta hensyn til. Hans barndomskjæreste Elin er innenriksminister. Hun overtar midlertidig statsministerfunksjonen, noen av de andre ministerne deler på de andre departementene. Så prøver de å ta styringen over utviklingen.

Det oppstår selvfølgelig matmangel og mangel på andre forbruksvarer, hamstring skjer de første dagene, så blir det ikke lenger mulig å få tak i varer å hamstre, det blir svartebørs og ulovlige lagre. Elin og regjeringen prøver å bygge opp en bevissthet og tro på at islendingene kan klare å brødfø seg sjøl, som i gammel tid, på fisk, enkelt jordbruk, sauehold, poteter. Få folk ut på landsbygda for å dyrke opp jorda. Så er det viktig å unngå panikk, få folket til å tro på at myndighetene har kontroll. Til dette blir forbindelsen mellom Elin og Halti viktig, han kommer til å lede propagandaarbeidet.

Det er mange som vil ha nyvalg, men statsministeren vil vente til de har fått situasjonen under kontroll, deretter vil hun holde på den kontrollen de har så noe valg blir det ikke snakk om. For å holde kontrollen allierer de seg med en slags milits som mer eller mindre består av rene motorsykkelbander.

Islendingene klarte å leve av øya si i gammel tid. Man da bodde det under 50000 mennesker der, nå bor det over  350000. Kan situasjonen bli lettere hvis befolkningen blir redusert, hvis en sender vekk alle turister, tilreisende, utlendinger? Og så er det de som har islandsk statsborgerskap men som opprinnelig ikke er "rene" islendinger. Alt dette har regjeringen en plan for, stue sammen alle de uønskede i store leirer og sende de ut på havet.

Boka blir fortalt i kapitler der vi følger Halti, Maria og Mara, Marias tenåringssdatter, og så er det noen avsnitt som er merket "Svangi" der vi møter en person som har gjemt seg unna all elendigheten. Halti blir invitert inn i kjernen rundt Elin, statsministeren, og får viktige oppdrag i propagandaøyemed, og også tilgang på både mat of kaffe. Halti er ingen heroisk person og relativt tilfreds med dette livet, men etterhvert kommer tvilen frem.
Maria opplever at kulturhuset "Harpa" bir sprengt, midt under en konsert og er en av svært få som kommer fra det med livet. Hun prøver å klare seg som best hun kan med de to barna, tenåringen Mara er ustyrlig og trekker mot et belastet ungdomsmiljø. Enstund klarer hun og sønnen sin seg på et idealistisk kollektiv, men det blir angrepet av bandene. Og gradvis merker Maria utfrysing på grunn av hennes søramerikanske bakgrunn og utseende. 
Mara føler friheten i et ungdomsmiljø rundt noen rivningsrårder, tiltrekkes av det røffe språket og tilgangen på alkohol og andre stoffer, men etterhvert opplever hun at dette har sin pris.
Rundt disse personene beskrives et samfunn i fullstendig oppløsning, kampen for tilværelsen er beinhard og de voldelige "sikkerhetsstyrkene" får meg til å tenke på noen av bandene i undergrunnen i boka "Metro33".
Boka er svært godt skrevet, språket er malende og fortettet og gir god innlevelse i det dystre miljøet. Interessant også å lese midt under pandemien, og jeg må innrømme at etter å ha lest den ble jeg mer bevisst på hvor viktig og riktig det er å legge begrensninger på regjeringens utvidede fullmakter som har vært oppe i debatten.  Jeg synes også det er pussig å tenke på ad i David Mitchells "The bone clock" er nettopp Island det vestlige samfunnet som klarer å opprettholde en slags menneskelighet....
 
Bokas første setninger: "Hør på meg. Vi er her. Vi er i live." og siste setninger: "Men vi er her. Vi er i live. Hører dere det."  gir muligens en smule håp i denne dystopien.

Dette var en svært god bok som jeg synes det er rart jeg ikke har hørt om, den kunne vært en god kandidat til Nordisk råds litteratupris.