Bart Van Es: Jenta med minneboka

På Kapittelfestivalen i Stavanger i fjor havnet jeg litt tilfeldig på en presentasjon av Bart Van Es’ bok. Det var et eller annet som fascinerte meg ved den historien, så jeg kjøpte den signerte boka hans der og da, noe som jeg sjelden gjør. Og nå har jeg lest den.

Jenta Lien levde i skjul hos Bart Van Es’ besteforeldre i deler av 2. verdenskrig og etter krigen ble de hennes fosterforeldre. Lien var nederlandsk jøde og da situasjonen tilspisset seg for jødene i Holland valgte foreldrene hennes å plassere henne i skjul hos ikke-jødiske familier. Det fantes et nettverk i Holland for å gjemme bort jødiske barn på denne måten. Og det gikk ikke så lang tid før Liend foreldre ble innhentet av nederlandsk politi og ble videresendt til Auswitch der de ble myrdet som så mange andre.

Bart van Es kjente til Lien, og visste også at det oppsto et brudd mellom henne og bestemoren på 70-tallet en gang. Han ble interessert i i finne ut mer om denne jenta som egentlig var hans (foster)tante. Han tok kontakt med henne, hun var interessert og så startet arbeidet med opprullingen av historien og arbeidet med å lage bom av dette.

Det har blitt en svært bra bok. Det er vel nærmest en slags biografi. Mesteparten beskriver Liens liv som barn under den brutale tyske okkupasjonen. Først avskjeden med foreldrene og så livet hos de forskjellige familiene, for det hendte flere ganger at Lien måtte omplasseres på grunn av at noen hadde tystet på familiene hun bodde hos.

Lien tilpasset seg ganske godt de mange forskjellige oppholdene, de forskjellige morserstatningene, søskenerstatningene og lekekameratene. Et sted ble hun nærmest en slags ubetalt hushjelp. Men det var også omsorg og vennlighet og like mye eller lite mat som andre familiemedlemmer hadde det på den tiden.

Det som likevel slår meg er det dype savnet av egen familie, hvordan det må ha påvirket den vesle jenta. Bart van Es forteller dette på en usentimental måte som likevel blir hjerteskjærende i all sin enkelthet.

Så klarer Lien seg gjennom krigen og etter en opprivende peridode med overgrep hos den familien hun bor hos får hun etter eget ønske bo hos Van Es. Overgrepene forteller hun ikke om, det finnes det ikke noe språk for og om det fantes ville det antagelig bare bli tidd i hjel.

Vi følger Lien etter krigen. Hun blir voksen, gifter seg med Albert, en troende jøde, får tre barn og lever som jødisk husmor. I denne perioden føler hun nok først en slags trygghet og ro, men så oppdager hun gradvis at den rollen hun har kanskje ikke passer for henne, hun konfronteres med sin fortid, men sine døde foreldre og sine døde slektninger. Hvis hun ikke passer i rollen sin, hvem er hun da? Og hvilken rett hadde hun egentlig til å overleve krigen når alle de andre døde?

Det blir en tung prosess å komme seg videre i livet, en prosess som også medfører et brudd med familien Van Es.

Deler av boka, særlig det som foregår under krigen er skrevet nesten som en roman. Innimellom følger vi Bart van Es møter med Lien og hans reiser rund i Holland på de stedene han skriver om. Vi får også vite en del generelt om hvordan de nederlandske jødene hadde det under krigen og etter krigen. Mye av dette er nytt for meg. Siden jeg leste Anne Franks dagbok som tenåring har jeg hatt inntrykk av at nederlenderne stort sett hjalp jødene under krigen. I denne boka kommer det frem helt andrevurderinger, og ikke minst av hvordan de få overlevende jødene ble behandlet da de vendte hjem etter krigen. Nokså rystende å lese om.

Likevel er det ikke noe kampskrift jeg har lest, det er først og fremst en beretning om et enkelt menneske og hva hun opplevde under og lite etter krigsårene. Det handler også om hennes (foster)nevø sitt møte med henne og hvordan det påvirket dem begge.

Kaaberbøl og Friis: Et stille, umerkelig drap

Jeg husker ikke hvordan denne havnet i bokhylla mi, det er ingen lånebok. Men jeg har lest «Gutten i kofferten» av samme forfatterpar og jeg husker at jeg syntes den var god. Noen anmeldere mener at denne ligner for mye på den, men det spilte ingen rolle for meg, det var så lenge siden jeg leste den.

Sykepleieren Nina Borg står i sentrum. Hun jobber på et senter for innvandrere og flyktninger i København. En dag blir hun kontaktet av en bekjent som skjuler noen illegale innvandrere på et nedlagt bilverksted, noen av barna er blitt nokså syke, og når Nina drar dit går det ikke bedre enn at hun også blir syk, alvorlig syk og må akuttinnlegges.

Boka åpner med at to sigøynergutter nord i Ungarn leter etter våpen og apparater på et nedlagt militærsykehus for å selge det og finner noe de ikke ser helt rekkevidden av.

En ungarsk jusstudent pugger til eksamen. Han er godt forberedt og klarer eksamen med glans, likevel presterer professoren å stryke ham.

En eldre dansk herre, tidligere arkitekt, er frustrert over at kona har kjøpt en eiendom under bygging i Spania for litt av deres felles formue.

En ung muslimsk innvandrerstudent er den eneste av flere lokale brukere av en internettside som nekter å utlevere PC’ en sin.

To menn som tydeligvis ikke har noe godt for seg henger sammen i København, den ene er en finsk, brutal fyr, den andre en velkledd danske med hund.

Vi følger alle disse historiene og de veves gradvis sammen til en helhet rundt sakens kjerne - en beholder med det radioaktive stoffet Cesium som noen vil betale en god slump penger for. Nina Borg blir, mot sin vilje, sterkt involvert og det blir også familien hennes. Det blir en spennende jakt. Selv syntes jeg den tildels svært brutale og voldelige jakten var mindre spennende enn å komme frem til hvem som var drivkraften bak det hele og hva som var bakgrunnen. Og det får vi jo greie på til slutt. Stort sett alle trådene blir nøstet opp og flere av de slemme får sin velfortjente straff. Men det er ikke sånn at helten kan lene seg tilbake og nyte seieren.

Jeg synes Kaaberbøl og Friis har snekret sammen en riktig god og spennende thriller med dansk innvandrerpolitikk og generelle holdninger til sigøynere som et viktig sidetema. Ungarns behandling av sigøynere blir heller ikke stilt i et heldig lys. Oppklaringen av hovedintrigen blir nesten et antiklimaks, men det er likevel noe jeg liker ved den.

Det tok meg et par dager å lese boka, men det var en driv over den som gjorde at den nesten leste seg selv.

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

På Sola bibliotek har vi «pusterommet» der vi møtes annenhver onsdag og blir lest for mens vi strikker. Første gang etter ferien leste bibliotekaren begynnelsen av «Buzz Aldrin». Den leste jeg for ca. 10 år siden. Etter det var vi på Færøyene og besøkte bl.a. bygda Gjogv der mye av hanclingen i boka foregår. Og deretter så jeg TV-serien som ble laget over boka.

Jeg skjønte med en gang bibliotekaren begynte å lese at denne boka må jeg lese om igjen, så det har jeg gjort. Og det var nesten kjekkere å lese den for andre gang, selv om jeg visste hvordan det gikk, i alle fall i grove trekk.

Mattias har aldri villet stikke seg ut. Han er en Stavangergutt som ble født samtidig som Neil Armstrong og Buss Aldrin tok sine første skritt på månens overflate. Han har alltid vært fascinert av Buzz Aldrin som var nr. 2 på månen og som aldri ble like berømt som Armstrong selv om de var helt likeverdige. Mattias har ellers en eksepsjonelt flott sangstemme som han absolutt ikke vil opptre med.

Mattias har en barndomsvenn, Jørn, som starter band når de går på videregående og vil gjerne ha Mattias med, men han vil ikke. På et skolekarneval får Mattias i seg litt for mye alkohol og han går opp på scenen og synger. Dagen etter begynner han og Helle, den søte jenta som Mattias har beundret lenge å henge sammen og det gjør de i 12 år.

Mattias har på en måte kommet inn i et blindspor. Han liker godt jobben sin på gartneriet. Han har ingen planer å gjøre noe annet enn å jobbe der og bo sammen med Helle i den vesle leiligheten de deler. Når Helle forlater ham og gartneriet blir nedlagt ligger livet hans i grus. Han blir med Jørn og bandet hans på en turne på Færøyene, men om morgenen etter fergen har lagt til blir han plukket opp søkkvåt i et busskur av psykologen Havstein. Havstein driver et ettervernshjem i Gjogv og Mattias blir en av beboerne der.

Mattias er på et nullpunkt og beveger seg rundt dette nullpunktet i lange tider, av og til opp, av og til ned. Store deler av boka handler om livet på hjemmet sammen med de andre beboerne og med noen svært få innbyggere i bygda.

Nyttårsaften dukker det opp en amerikaner på en livbåt og han blir også boende på hjemmet. Det forandrer først ikke så mye på tilværelsen. Mattias prøver en tur hjem til Stavanger, men er ikke helt moden for det så han reiser tilbake. Men nå har ettervernshjemmet fått kroken på døren fra myndighetene.

Det dukker opp nye ideer og forslag og gradvis vokser det frem en helt fantastisk og urealistisk plan som fyller resten av boka.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er jo en uforbeholden hyllest til Færøyene med deres natur, kultur og på alle måter helt forferdelige klima. Den utforsker et ungt menneskes fullstendige sammenbrudd og uryddige vei tilbake til et voksenliv. Det er etter min mening ikke en hyllest til middelmådighet, men den utforsker tilværelsen i skyggen av rampelyset.

Av og til synes jeg det blir litt for mye prat, litt for mye Johan Harstad, litt for mye fabuleringer om absolutt alt og alle som dukker opp i historien, men samtidig er dette hans måte å fortelle historie på og det går greit likevel.

Slutten - hele historien om Karibien - er fullstendig vill og usannsynlig, men livet er jo full av slike usannsynligheter, så hvorfor ikke? Men å seile en slik hjemmebygd båt uten noe erfaring over Atlanteren er en større bragd enn månelandingen som hadde milliardbeløp og en enorm stab av ekspertise i ryggen, det er ikke noen «nummer 2» - historie.

Det var en flott reise å lese denne for andre gang!

Raynor Winn: The Salt Path

Denne boka kom jeg over i bokhandelen i Oban da vi var i Skottland i vår. Det virker som det har vært en del blest om den i Storbritannia, men den har nok ikke funnet veien til Norge. Oban er jo en kystby, så tittelen og coveret passet godt inn så boka fikk være med meg hjem

Dette er ingen roman men en beretning om en fottur forfatteren og hennes mann Moth la ut på når de var i en svært vanskelig livssituasjon. De hadde nylig tapt alt de eide på noen uheldige pengeplasseringer  og måtte selge huset og den vesle gården de hadde for å betale gjelden de uforskyldt hadde pådradd seg. Omtrent samtidig fikk Moth vite at han hadde en dødelig nervesykdom.

I stedet for å sette seg ned og vente på en kommunal bolig bestemte ekteparet seg for å legge ut på den 100 mil lange kyststien "South West Coast Path". De var begge vant til å leve nær naturen, nå skrapte de sammen de få pengene de hadde til ryggsekker, telt, soveunderlag og regnjakker. De hadde en svært beskjeden trygdeutbetaling å leve på, det skulle vise seg at den ikke var så altfor pålitelig.

Og så vandrer de, vår, sommer og høst. Landskapet er svært vekslende, det er ofte problematisk å finne en plass der de kan sette opp teltet (allemannsretten gjelder ikke i Storbritannia!), de lever stort sett på en diett av nudler, te og vann, det er en svært strabasiøs tilværelse. Men det verste er kanskje at hvis de forteller til folk de møter at de er hjemløse blir de ofte sett på som avskum, paria, utenfor alt. 

Likevel er ikke boka gjennomgående full av klager og syt, det er nok av naturopplevelser og fine stunder og problemene de møter blir fortalt nøkternt or rett frem. Best av alt - Moth blir gradvis bedre, slev om det ikke finnes noen medisinske data som støtter at en slik tur skal være gunstig for tilstanden hans.

Ut på høsten må de stoppe opp og finner et midlertidig husvære og strøjobber nok til å holde det gående til neste vår. Og på vårparten begir de seg ut på vandring igjen for å sluttføre prosjektet. De finner også en vei videre: Moth kommer inn på etterutdanning og får studiestøtte, og det beste av alt - de får et tilbud om et permanent sted å bo der de også kan leve nær naturen.

Noe av et jeg synes var fint med denne boken var at den utforsker en situasjon der noen moderne mennesker ufrivillig blir strippet for alt de omgir seg med - hus, bil, penger i banken, klær, vaskemaskin, solkrem, kafebesøk, pubturer, og ikke minst den tryggheten som vi er så vant til. Og dette skjer mens resten av samfunnet de bor i spinner rundt som før.

Arne Dahl: Ondt Blod

Jeg har sett mange av Arne Dahls bøker om A-teamet som TV-serier og har likt dem, så jeg tenkte jeg skulle prøve å lese en av bøkene. Denne har jeg ikke sett noen filmatisering av, i alle fall kan jeg ikke huske det.

Boken ble gitt ut i 1998, og det merkes på stilen og settingen. Det var  før sosiale medier fantes og til og med Internet var mest for spesialister. Det dreier seg om en amerikansk seriemorder som er på vei til Sverige, en seriemorder som  bruker en spesiell grotesk tortur med røtter fra Vietnamkrigen som drapsmetode. Den slags er noe jeg egentlig ikke er så begeistret for i kriminalromaner, men forfatteren dveler heldigvis ikke så mye med beskrivelsen av mordene. Det blir mest liggende som et bakteppe.

Etterforskerne i A-teamet kan jeg godt kjenne igjen fra serien, enten har de truffet godt eller også er det jeg som identifiserer dem med et jeg har sett, antagelig begge deler. Og så er det hovedtemaet da - ondt blod, kan fedrenes synder hjemsøkes på deres barn? Det blir en del filosofisk røre rundt denne problemstillingen, på mer enn en måte.

Forfatteren har en lett ironisk skrivestil som jeg gradvis venner meg til. Det blir mye gjennomgang av lister og overvåkingsbilder, men også feltarbeid med fart og spenning. Selve historien har forbindelser til internasjonal politikk, og det blir vanskeligere og vanskeligere å følge tråden selv om nettet snører seg sammen. Jeg synes det er ganske fiffig gjort, og når ordene er oppklart og jeg er ferdig med boken er jeg ikke helt sikker på hva som var den egentlige sammenhengen mellom Iran, arabiske terrorister, Vietnamkrigen, CIA og morderen. 

Jer er litt usikker på om jeg skal lese flere av disse bøkene. Det er noe litt gammelmodig over dem, og de jeg har sett som TV-serie blir det kanskje litt vanskelig å forholde seg til. Men det er et godt stykke skrivearbeid!  

Anki Edvinsson: Snøengelen

Denne krimromanen kom seilende forbi når jeg googlet nye bøker. Strålende omtaler, verdt å prøve.  Dette er en del av en serie med Charlotte von Klint ved Umeåpolitiet i hovedrollen. Jeg liker ofte krim fra de nordlige områdene, Åsa Larsson og Stina Jackson er noen av mine favoritter.

En gutt hopper fra en bro. En middelaldrende kvinne blir funnet drept i sin leilighet. Lederen for et beryktet narkosyndikat i Stockholm slipper ut av fengselet og er på vei til Umeå. En tenåringsjente forsvinner. Mange tråder her, og gradvis nærmer de seg hverandre. Alt henger sammen med alt.

Det er en driv i romanen som jeg liker. Flere av personene er ganske greit tegnet, du vet i alle fall hvem du håper det går bra med. Men det går ikke bra med alle.

Jeg klarer ikke helt å forsone meg med Charlotte selv. En rik Stockholmsjente som bare kan høyne budet på eiendommen hun har lyst til å kjøpe med 500 000 for å bli kvitt andre interessenter så hun får huset for 12 millioner. Adelig er hun også. Men hun tar altså til takke med en jobb som er risikabel, kronisk underbetalt og lite fritid. Det må jo bety at hun er full av motsetninger og de synes jeg kommer lite frem, bare i noen ytre ting som designerklær og dyre viner. For min det kunne forfatteren gjerne ha redusert prisen på huset til 8 millioner og fjernet adelstilknytningen.

Stoffmiljøet i Umeå blir kanskje overdrevet en smule, hva vet jeg?  Jeg synes det er flere svakheter ved boka, men det som trekker opp er et intenst driv som ansporer til å lese videre, og jeg synes også at intrigene er relativt tilforlatelige og alle tråder nøstes opp. Noen av personene synes jeg også blir godt beskrevet, ikke minst Linn, venninnen til den forsvunne tenåringen med sin anmassende designermamma og sine usunne spisevaner som grenser til det sykelige. Og så har boka en litt åpen slutt - det skal vel være noen usikkerhetsmomenter i de etterfølgende bøkene også.....

Jeg kommer ikke til å kaste meg over de andre bøkene i serien, men hvis en av dem tilfeldigvis krysser min vei kan det godt hende at jeg leser den. 

Men kan ikke Stina Jackson snart komme ut med en ny bok??

Jo Spain: After the fire

Jo Spain har skrevet 6 kriminalromaner med Tom Reynolds i hovedrollen, dette er den femte jeg leser (men den sjette og siste i serien). Tom har nå en ledende stilling og driver egentlig ikke med etterforskning, men på et sykehusbesøk kommer han tilfeldig borti en sak som han ikke klarer å la være å blande seg bort i. En ung jente blir observert løpende naken i Dublins gater, og hun er tydeligvis svært stresset. Noen kvinner tar seg av henne og får sendt henne på sykehus, og de oppfatter ordene " jeg klarte ikke å redde babyen". Det viser seg at jenta har flyktet fra en brann og snart er vi borti et prostitusjons- og traffickingsmiljø. Et lik blir funnet i det nedbrente huset, senere blir det flere.

Det blir Laura Lennon, hun som overtok Toms etterforskerstilling som  blir satt på denne saken. Tom selv har ferie, men setter seg likevel i baksetet på etterforskningen og deltar både her og der. Hovedutfordringen blir å få de to kvinnelige vitnene i saken til å fortelle hele sannheten om det som skjedde det nedbrente huset (eller bordellet som vi heller kan kalle det). Vitnene er jenta som kom løpende fra huset og en annenjente med irsk bakgrunn som også hørte til beboerne der.

Parallelt med dette er Laura Lennons mann Ray involvert i etterforskningen av en våpenliga som har ført til en rekke drap, nærmet likvideringer. Det virker som om det er knyttet til en irsk forbryterbande der lederen sitter i fengsel. 

Og så er hele tiden historien om babyen der. Det kommer for en dag at en av jentene på bordellet hadde født en baby som nå er forsvunnet. Dette er med på å intensivere jakten.

Løsningen på drapsgåtene er slett ikke helt opp i dagen, og jeg synes Jo Spain har laget en troverdig og passe spennende intrige. Det er igjen et nytt miljø hun beskriver, og dette er en av styrkene med denne serien.  Men nå er nok Tom Reynolds utbrukt som krimhelt, det er grenser for hvor mye fotarbeid som kan tillegges en politimann i administrativ stilling.

Jeg har igjen en av de seks bøkene og kommer nok til å lese den også.