Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake

Tove Alsterdal har de siste årene skrevet en serie utmerkede kriminalromaner fra Ådalen i Sverige med den unge politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen. Men før det skrev hun flere frittstående romaner i trillersjangeren, også svært gode og denne romanen er en av dem. De har noe til felles - de har alle en internasjonalt tilknytning, noen med en link til Sverige men ikke alle. Det dreier seg om politiske forhold, gjerne med et historisk tilsnitt. Ingen heseblesende biljakter, men spenning så det holder.

Ing -Marie Bergman forlot sin mann og to små døtrene Camilla og Helene i 1978, reiste til Buenos Aires og forsvant uten noe spor. Døtrene vokste opp hos stemor og har et svært tett søsterforhold men går likevel hver sin vei i livet. Denne romanen begynner med at Charlie(Camilla) faller ned fra en balkong i ellevte etasje i Jacobsberg, en av Stockholms forsteder. Hun har en historie med narkotika og et ustabilt sinn og politiet vurderer saken som et klart selvmord. Helene er Charlies søster og hennes rake motsetning. Hun er en vellykket arkitekt og har et stabilt familieliv med mann og barn. Hun klarer ikke å slå seg til ro med selvmordkjennelsen og undersøker på egen hånd.

Romanen forflytter seg snart til Buenos Aires og foregår i to perioder. Vi følger den unge politisk engasjerte Ing-Marie på et entusiastisk oppdrag for motstandsbevegelsen i det daværende brutale militærdiktaturet i Argentina. Og vi følger også Helene, først rundt omkring i Stockholm men hun blir også dradd mot Buenos Aires fordi Charlie skal ha vært i Argentina kort tid før hun døde men også på grunn av sin forsvunne mor.

Det blir både mørkt og dramatisk, både i Stockholm og i Argentina. Alt og alle er ikke hva de gir seg ut for verken i fortid eller nåtid. Til slutt får vi forklaring på det meste og alt henger sammen med alt som det heter!

Det er interessant lesing - Argentinas brutale fortid er jo kjent, men boka legger også opp til forgreininger til vår egen tid som jeg ikke vet noe om. Jeg synes dette fungerer svært godt som spenningsroman. Intrigen er stort sett troverdig og det virker som om forfatteren har satt seg godt inn i Argentinas fortid. Personene er godt beskrevet i alle farger - ikke noe svart/hvitt her.

Håper Tove Alsterdal fortsetter å skrive for nå har jeg lest alle bøkene hennes!

 

Gunnar Stålesen: Forfulgt av død

Det er år og dag siden jeg har lest en Varg Veum-krim! Denne er nokså ny. Varg får inndradd sertifikatet sitt i Sogn et sted. En som lenge lå bak ham på den smale veien har ringt inn mengder av klager over uvettig kjøring og det lokale politiet er av dem som nyter å bruke sin makt uten å sjekke om det er hold i anklagene. Så Varg befinner seg på bussen til Bergen. Det gjør også to unge kvinner. Han ser en av dem omfavne en ung mann når de to går av bussen i Nordhordland.

På ei tilbake fra Sogn når han har hentet sertifikatet og bilen stopper han på et tettsted ved en liten kai. Tilfeldigvis kommer han til å titte ned i sjøen og oppdager en bil i vannet. Det skal vise seg at en av de to unge kvinnene fra bussturen ligger inne i bilen. Gutten hun kysset er forsvunnet. De hadde begge vært med på en miljøverndemonstrasjon mot et lokalt fiskeoppdrettsanlegg.

Og så befinner Varg seg midt oppi et Vestlandsk krimdrama der et lakseoppdrett står sentralt. Men det er også en ensom eldre kvinne, mor til den savnede gutten med flere havarerte forhold bak seg. Hennes livs kjærlighet døde på en fjelltur for mange år siden - dødsårsaken ble aldri skikkelig avklart. Dermed er Varg engasjert og han klarer ikke å holde seg helt borte fra den nyeste drapssaken heller. 

Varg er godt voksen nå og litt rusten i kantene, men det er mye dramatisk vestlandsnatur her, regnet strømmer ned og store steiner faller ned i kjørebanen. Alt henger naturligvis sammen med alt. Kanskje ikke Stålesens aller beste men den holder! 

Olja Kneževič: Catherine the great and the small

Når vi er ute og reiser liker jeg å finne litteratur fra det landet vi er i. Mange bokhandlere har en hylle med bøker på engelsk, av og til også en dedikert til landets forfattere. Det fant jeg i en bokhandel i Zagreb der vi var i mai. 

Olja Kneževic bor i Zagreb men var født i Podgorica som er hovedstaden i Montenegro. Den gangen het byen Titograd slik alle delstater i Jugoslavia hadde en by som var oppkalt etter Tito.

Boka følger Catherine eller Kaca gjennom barndom og ungdom i Jugoslavia til hun ender opp med mann og to barn i London på 2000-tallet en gang. Kaca sin pappa trakk seg unna, moren dør og mormoren blir hennes eneste voksenperson. Ellers er de to viktigste menneskene i livet hennes venninnen Milica og ungdomskjæresten Siniša. 

De drar til hovedstaden Beograd for å studere, Milica dropper snart ut og det gjør Siniša også, det er en ungdomsverden preget av sex og dop. Og det er tidlig nittitall, oppløsningen av Jugoslavia og konfliktene på Balkan lurer i bakgrunnen.

Vi aner Balkankrigene som en skygge i bakgrunnen, Kaca opplever alvorlig svik fra en av sine nærmeste og hadde kanskje gått til grunne hvis ikke hun hadde blitt «plukket opp» av en gammel flamme og hun havner i England like før Balkankrigen blusser opp for alvor.

Mange år senere (ca 15?) befinner hun seg i London med sin relativt velstående mann og to tenåringer. Kaca er økonomisk helt avhengig av mannen. Ekteskapet skranter, familielivet skranter og Kaca skranter. Når mormoren dør reiser hun tilbake til Montenegro for første gang. Landet er fattig og utarmet av krigen men oppholdet der gir henne en ny retning i livet som hun tar med seg tilbake til London.

Boka er godt skrevet og gir et fint portrett av et ungt menneske i opprivende tider. Den fortjener absolutt å bli lest i Norge også! Jeg kan på ingen måte innestå for alle valgene Kaca gjør i livet sitt. Noen av dem er riktig dårlige. Men jeg liker at hun karer seg opp igjen gang på gang når hun har falt. 

Boka gir også et innblikk i livet på Balkan både før og etter oppløsningen av Jugoslavia. Jeg tenker at selv om dette kanskje var uunngåelig må det for mange ha følt som om grunnen forsvant under føttene deres. 

Romanen vant prisen «The VBZ best novel i 2019».

Ida Jessen: Jeg vil!

Undertittel: En forfatters portrett av Sigrid Undset.

Ida Jessen har jeg lest en del av, jeg syntes hun toppet sitt utmerkede forfatterskap med "Kaptajnen og Ann Barbara" som kom ut for noen år siden. Nå har hun skrevet en Undset-biografi, og da var det jo på sin plass å lese den når jeg var på litteraturfestivalen på Lillehammer! Der fikk jeg også høre Ida Jessen snakke om arbeidet med boken sin.

Tittelen henspiller på det som Jessen beskriver som Sigrid Undsets drivkraft for å bli forfatter, men også for å bli selvstendig, for å følge sine ambisjoner og for å velge sin kjærlighet. "Jeg vil" heter også det første (og lengste) avsnittet i boka og avsluttes med at hun forlater Anders Svarstad med sine 2 (snart 3) barn og slår seg ned på Lillehammer. 

Ida Jessen går tett på Sigrid Undset. Jeg opplever Undset som en levende, viljesterk, modig og bestemt ung kvinne fra hun bestemmer seg for å  bli "kontordame", skriver og skriver og kjemper for å bli utgitt til hun endelig blir det og får reisestipend og reiser til Italia og fortsetter å skrive og treffer Svarstad. som hun vil ha, selv om han er gift og har tre barn. Ida Jessen er respektfull men også nærgående og har en åpen og kritisk innstilling til Sigrid Undset sine av og til uforståelige valg.

Sigrid Undset skal ikke ha vært en spesiell robust kvinne, likevel fremstår hun her nesten som en naturkraft. Antagelig gapte hun over for mye. I praksis alenemor til tre barn, en av dem funksjonshemmet og til tider tok hun seg også av Svarstads barn - og samtidig skrev hun alltid. De store og viktige romanene selvsagt, men også uendelig mange brev og artikler. Jessen får godt frem hennes av og til brutale åpenhjertighet.

Jeg liker også at vi får litt innblikk i de store romanene - særlig Olav Audunssøn i Hestviken som jeg ikke kjente noe særlig til, den må jeg lese en gang! 

Undset sine mange kjepphester får også gjennomgå, ikke minst hennes kvinnesyn som står i sterk motstrid til hennes liv og egne valg. Det samme gjelder hennes totale omfavnelse av katolisismen. Jeg liker Ida Jessens tilnærmelse til dette. Hun er tydelig og kritisk men beholder respekten for mennesket Sigrid Undset og ikke minst for hennes storslagne forfatterskap.

Jeg synes dette var en biografi å bli klok på. Det gjør meg mer nysgjerrig på Sigrid Undset og har gitt meg lyst til å lese Olav Audunssøn.

Og så gleder jeg meg til Ida Jessens neste roman!

Christoffer Carlsson: Brenn meg en sol

Etter en sterk anbefaling av Carlssons krimbøker er dette den andre jeg leser og jeg har fått tak i en tredje også- De er alle i den såkalte Hallandsuiten som foregår på den svenske landsbygden, litt sør for Gøteborg.

Vidar Jörgensson fra bok nr. 1 "Jærtegn" har en viktig rolle i denne boka, men dette er først og fremst Sven Jörgensson sin bok, Vidars far. Sven er politimann men lang erfaring, kone og ett barn og ganske dårlig helse. Det lokalte politikontoret blir oppringt av en mann som sier at han har voldtatt en kvinne og etterlatt henne i en bil nær Tiarp gård. Sven finner bilen med den døende kvinnen, han prøver å få liv i henne og kjører henne til akuttmotaket på sykehuset. Men kvinnen er død når de kommer frem. Dette skjer samme natt som mordet på Olof Palme.

Sven og noen få kollegaer etterforsker drapet, men det går tregt. Så forsvinner en annen ung kvinne og det er grunn til å tro at hun er tatt av den samme mannen som nå blir kalt "Tiarpmannen". Sven synker ned i et slags mørke når han prøver å finne det andre offeret. Det er få spor og presset fra publikum er stort. Det gjør ikke saken bedre at han får en anklage rettet mot seg fra foreldrene til det første offeret. 

En tredje voldtekt finner sted, men denne gangen blir den angrepne kvinnen reddet, likevel fører ikke dette med seg vesentlige nye spor og mordet forblir uløst. Men Sven klarer ikke å slippe saken og finner noen nye sammenhenger. Historien får en ny og uventet retning og Sven får en slags personlig oppreisning, i alle fall i egne øyne samtidig som hendelsene tynger ham.  Dette skjer kort tid før han dør.

Åtteogtyve år senere gjør Vidar en oppdagelse som resulterer i at han og andre får et mer nyansert syn på hans avdøde far. Vidar jobber ikke lenger i politiet, men han barndomsvenn Markus trekker ham inn i saken. Nå blir Tiarp-mordene sett på med nye øyne og det kommer flere overraskelser.

Det jeg liker best ved denne boken i likhet med "Jærtegn" er hvordan den beskriver hvordan en forbrytelse påvirker et helt samfunn. Mange blir direkte eller indirekte berørt - ofrenes nærmeste, politimannen som kom først til åstedet, etterforskerne som ofte neglisjerer familiene sine for å komme til bunns i saken, vitner, mistenkte, mistenktes familier, vanlige folk som frykter at de selv eller noen av de nærmeste kan bli neste offer.  Og Vidars far en et godt bekjentskap, full av feil og mangler men med en grunnleggende sans for rettferdighet og vilje til å gjenopprette urett. 

Sara Strömberg: Sot

Sara Strømberg skriver om den 60-årige journalisten Vera som jobber i Jämtlandsposten og har bodd i en leilighet i den nedlagte jernbanestasjonen i Ånn. Men nå har hun flyttet inn til Thomas. Disse to vennene gjennom mange år har omsider oppdaget at de egentlig elsker hverandre, noe leserne forsto for flere bøker siden. 

En død kvinne er oppdaget på hotel Copperhill i Åreder det pågår en konferanse i forretningsjus. Det kan se ut som om kvinnen har falt ned fra en svalgang inne i hotellet. Den døde er Ewa Åkerman, mote-ikon, gjenbruksentusiast og TV-kjendis. En ulykke? Selvmord? Eller ble hun dyttet? Vera er ikke etterforsker - uansett kan det ligge interessante historier for avisen bak dette dødsfallet.

Michael Nyman er en suksessrik psykiater som har mindre suksess i sitt eget liv. Hans kone har forlatt ham og han skjønner ikke egentlig hva som har skjedd. Men kanskje han trenger å koble ut fra hverdagen? Det er lenge siden han var på familiehytta, kanskje det trengs litt vedlikehold og rengjøring? Han fyller bilen med mat og verktøy og kjører av gårde. 

Så blir Vera oppringt av en kvinne hun intervjuet for mange år siden - båten til hyttenaboen hennes har eksplodert ute på vannet og det vil ta tid for redningsmannskap å nå dit - kan Vera komme? Og det tar Vera tjue minutter å kjøre dit. Hun finner Niklas Ljung i vannet, drar ham i land men han er allerede død.

Michael hører lyder fra uthuset og der finner han en kvinne som er ille tilredt. Michael tar seg av kvinnen som ikke vil til legebehandling og er lite villig til å fortelle noe om seg selv.

Disse tre historiene utvikler seg gjennom boka og Vera prøver å nøste i de trådene hun finner. Tidspunktet er etter Sveriges innmeldelse i Nato, vi er absolutt i tiden og til og med AI blir et nyttig hjelpemiddel til å finne de som ikke vil bli funnet. Det er vel ikke så uventet at det finnes en sammenheng.

Begynnelsen av boka var litt treg, men så fløy den av gårde og ble riktig så interessant. Dramatikk var det også men jeg har selv mest utbytte av spenningen rundt "mysteriet", hva var det egentlig så skjedde og hvorfor?

Denne synes jeg er Sara Strömbergs beste hittil, og et svært god kobling mellom lokalmiljø og storpolitikk. 

 

Järpen

Helle Helle: Hey Hafni

Hafni fra "Hafni forteller" reiser til Sør-England for å bo hos sin bror en stund. Broren er forlatt av sin samboer og er nokså nedfor. Hafni har lett bagasje, hun forlot jo sitt gamle familieliv i den forrige boka og tar livet som det kommer. Og slik går dagene i England også. Hun reiser litt rundt på egen hånd når livet med broren blir for stillestående og kommer borti mange forskjellige mennesker. En stund hjelper hun en mann hun har truffet med hans lille pensjonat. Hva lever hun av egentlig?

Jeg blir ikke klok på personen Hafni - får ikke tak på henne. Hun har hatt et nokså streit familieliv med mann og to barn som nå er voksne. Hun er lett naiv og har tillit til menneskene hun møter og det går stort sett bra. Men hva vil hun med livet sitt?

Jeg har lest mye av Helle Helle og det meste har jeg likt, men jeg begynner å få mindre og mindre tak på bøkene hennes, etter "De" som jeg synes var hennes beste. Nå er jeg rett og slett litt skuffet. Det beste jeg vil si om boka er at den gir et fint bilde på engelsk småbyliv - sett med øynene til en utlending på besøk. Men jeg synes ikke det er nok til å drive boka.