Arnadur Indridason: Røsten

Ennå en Arnaldurkrim frem fra glemselen, det vil si jeg er nokså sikker på at jeg ikke har lest denne før.  Ellers tror jeg at jeg har lest alle. Og her er Indridason i storform! 

En ganske trist og patetisk likfunn på et av Reykjaviks bedre hotell. Den drepte jobbet som dørvakt og for tiden julenisse. Det skal etter hvert vise seg at han har en fortid som barnestjerne - han hadde en usedvanlig vakker guttesopran som barn og var til og med litt berømt under navnet Gulli. Nå har han levd adskilt fra familien i mange år. det som er igjen av den er faren og søsteren.

Det er like før jul og Erlendur flytter like godt in n på et rom på hotellet der han driver etterforskningen i fra. Det blir flere runder tilbake til Gullis fortid, hans sparsommelige omgangskrets og også mulige sexpartnere. Det dukker også opp en engelskmann som er samler av "smale" plater, og det ble spilt inn noen plater med Gulli den gangen. Disse kan ha en ikke helt ubetydelig verdi.

Erlendur prøver å opprettholde en viss kontakt med datteren, Eva Lind, som stadig trekker mot utkanten av samfunnet. Det er en krevende oppgave, av og til finner de en tone, av og til sklir det ut. Samtidig dukker det opp en kvinne i dagliglivet hans, Valgjerdur, synes å huske at de henger litt sammen i noen av de senere bøkene om ham.

Homofili er et tema i boka.  Diskusjonene rundet homofili blant politikollegaene ville sikkert ikke ha blitt skrevet på samme måte i dag (boken kom ut i 2002), men er sikkert representativt for tiden. Erlendur selv fremstår som en tolerant fyr og jeg synes dette fungere bra i boka.

Avsløringen av drapet er ikke helt rett frem, men historien er svært troverdig. Der samme gjelder opprullingen av hva som foregikk i hjemmet til den samme Gulli den gangen familien brøt med ham.

Dette var en fin Islandsk kriminalroman - anbefales!

Kjell Ola Dahl: Assistenten

Veien min til denne boka var slik: Jeg har lest en del av forfatterens politikrimbøker og syntes de var gode. Så dukket romanen "Lazarus" opp på et boksalg, en frittstående roman fra krigens dager. Den var svært god, og da oppdaget jeg denne som også er en frittstående roman, denne gangen fra mellomkrigstiden

Dette er mer en roman enn en kriminalroman, selv om vi befinner oss i et miljø fullt av forbrytelser. Vi befinner oss i to tidsplan. Nåtiden er 1938. Jack Rivers har jobbet et års tid som assistent hos privatetterforsker Ludvig Paaske. Disse to har hatt kontakt før. Da var Jack spritselger og Paaske politietterforsker.

I 1924-1926 livnærer Jack seg med å selge ulovlig sprit. Det er forbudstid og spritsmugling og omsetning er en populær geskjeft for å tjene penger i en tid med mye arbeidsledighet. På romanens første sider treffer vi Jack i en hasardiøs flukt fra politiet med en lastebil full av spritdunker. Han jobber for forretningsmannen, senere politiker Arvid Bjerke. Bjerke har en vakker, rik ung kone, Julie og en like vakker men ikke så rik hushjelp, Amalie. Jack blir tiltrukket av Amalie.

I nåtiden dukker disse personene opp igjen i en av sakene Paaske og Jack jobber med. Amalie har kommet seg opp i verden, er fraskilt fra en tysk forretningsmann og bor i en floo leilighet på beste vestkant. Det svirrer en del folk henne, b.l. en tysk spion. Jack blir mistenkt for et drap på en som viser seg å være tysk motstandsmann.

Historien hopper frem og tilbake mellom de to tidsplanene inntil en svært dramatisk hendelse. Det bor mer grums i enkelte personer enn en skulle trodd, og jeg velger å ikke si noe mer om dette hvis noen som leser dette har lyst til å lese boka.

Det som gjorde dette til en svært god leseropplevelse for meg var at romanen gir svært gode og troverdige tidsbilder både av tiden like før 2. verdenskrig og av forbudstiden. Hva folk sier og tenker, hva de kler på seg, maten de spiser, bilveiene, de brune kafeene, vestkantvillaene, hyttene langs Oslofjorden, båtmotorene - alt gjør at jeg føler meg helt hensatt til den tiden det dreier seg om. Kjell Ola Dahl går kanskje ikke veldig dypt inn i personene, men de er noen troverdige typer likevel. Jack er en fin hovedperson, absolutt ingen heltetype men likevel en som du håper skal greie seg. Kontrasten til den mer finslige Ludvig Paaske er slående. En fin liten kjærlighetshistorie får vi også. Og vi aner verdenskrigen som snart skl buldre innover oss. En svært bra roman, krim eller ikke!

Lars Saabye Christensen: Vrakeren

Lars Saabye Christensen ble intervjuet av Erik Fosnes Hansen på SILK-festivalen i Skudeneshavn i fjor høst og det var en opplevelse å høre på, så dette var en bok jeg måtte lese. 

Vrakeren er blant annet en roman om en romanforfatter. Jørgen Ribe vokser opp i Gabels gate i Oslo i samme strøk som svært mange av forfatterens bøker henter handlingen fra. Han er enebarn, mor er hjemmeværende og far er disponent på Banan-Mathiessen. Så flytter Carl inn i gården. Han er litt eldre, men de to blir fort venner. Og vennskapet med Carl skal få katastrofale følger.

Jørgen blir senere forfatter og har stor suksess, særlig med romanen "Pøbler" som blir en knallsuksess på alle måter. Deretter dabber det litt av.

Store deler av romanen blir ført i pennen av Bendik Riis, gutten som var badevakt da Jørgen falt/ble dyttet fra  (det blir vi vel aldri helt kloke på) timeteren i Frognerbadet og holdt på å slå seg fordervet. Senere har Jørgen vært som en besettelse for Bendik. Noe an handlingen svirrer rundt huset der Jørgen vokste opp og Gabelhus hotell der Bendik stadig prøver å få til en samtale eller et intervju med Jørgen for en biografi han påstår at han skriver på. Vi er midt i pandemien som minst en av personene i boken blir rammet av. Mye grums fra fortiden kommer frem. Noe av det tror vi på, men jeg tror vel ikke at verken Jørgen eller Bendik er helt troverdige.

Det er kjekt å ha lest denne romanen, men jeg synes ikke den er blitt helt vellykket. Den delen som handler som Jørgens oppvekst synes jeg er bra, tildels svært bra. Lars Saabye gir en makeløs skildring av Jørgen sin mor med all sin besteborgerlighet og nedsnakking av alt og alle som ikke stemmer med hennes forestilling om et pent hjem og en pen familie. Det er godt skrevet, men jeg savner Mai (fra "Byens spor" sin romslighet overfor omgivelsene). Carl er en personlighet som jeg synes jeg kjenner igjen enkelte trekk hos, bl.a. fra "Halvbroren". Når han kommer inn i historien skjønner jeg at dette kan umulig gå bra. 

Men når Bendik overtar beretningen mister jeg lesegleden. Verken Jørgen eller Bendik fremstår som likandes personer. Jeg skjønner at Jørgen har opplevd fryktelige traumer, men jeg synes likevel ikke jeg får noe innblikk i ham som person, og det hjelper liksom ikke når detaljene fra Carls død blir rullet ut på de siste sidene. Jørgen som forfatter kan jeg nok tro på, men at han har  gått rundt og surret i 40 år etter at han ga ut den siste boka som han kan ha håvet inn noe penger på blir litt søkt.

Bendik får jeg overhodet ikke tak på. Jeg griper meg i å tenke: Hva gjør han i denne historien egentlig? 

Det er andre personer i boka som jeg godt kunne tenkt meg å komme mer innpå, ikke minst Carl sin søster og mor. Men disse to blir dessverre bare statister. At Carl selv blir stående som et åpent mysterium er for så vidt greit, men jeg synes at vi kunne fått visst litt mer om ham.

Yoko Ogawa: The Housekeeper and the Professor

Ut fra prislappen på denne boka ser det ut som jeg har kjøpt den i Hong Kong, der var vi på vei hjem fra VietNam for 6-7 år siden. Og der har den stått tålmodig i bokhylla og ventet på meg.

Boka er blant annet noe så originalt som en hyllest til matematikken og tallene. Husholdersken er fortelleren. Hun er enslig mor til en gutt på 10 år og jobber for et byrå. Mannen hun skal stelle for har vært matematikkprofessor men ble skadet i en trafikkulykke for 17 år siden. Professoren bor i et lite hus på eiendommen til svigerinnen sin som er enke. Han er ikke senil og full oversikt over fagområdet han jobbet med og løser også enkelte oppgaver for universitetet. Men korttidshukommelsen hans varer bare i 80 minutter.  Det innebærer bl.a. at han ikke husker om morgenen hvem hun er.

Arbeidet hos professoren er ikke vanskelig, men han kan krevende på enkelte områder. Og så har han for vane å leke med tall. Første dagen spør han henne om skostørrelsen hennes og telefonnummeret. Til begge tallene knytter han matematiske egenskaper som hushjelpen aldri har hørt om. Og dette gjentar seg hver dag, inntil professoren har skrevet opp navnet hennes og noen av tallene på post-it-lapper som han har massevis av festet til dressjakken. Antagelig for å avhjelpe den manglende korttidshukommelsen. 

De sjeldne gangene de prater sammen dreier samtalen seg som regel inn på tall. Inntil han får vite at hun har en sønn. Professoren er svært barnekjær og insisterer på at sønnen skal være sammen med dem når hun jobber i stedet for å være alene hjemme. Han kaller gutten for "Root" fordi han synes hodet hans ligner på et kvadratrottegn. Og professoren og Root kommer virkelig godt ut av det med hverandre, ikke  minst på grunn av deres felles begeistring for baseball. Baseball og tallgåter blir basis for et svært spesielt  vennskap. 

Hushjelpen prøver å live opp professorens tilværelse på forskjellige måter hvor høydepunktet er å ta ham med på en baseballkamp. Alt går likevel ikke så glatt, det skjer flere endringer i hennes og professorens liv inntil livet hans ebber ut mot slutten av boka.

Dette var en aldeles nydelig bok. Artig å lese en roman fra et japansk miljø - et land med en høyt utviklet kultur men samtidig svært forskjellig fra Europa. Noe av det jeg fant rørende var hvordan hushjelpen nysgjerrig åpnet seg for de mange tallhistoriene og gåtene som professoren serverte henne - det viste en dyp og inngående respekt for en mann som mange ville avfeid som tåpelig og bare original. Kanskje jeg finner andre bøker av forfatteren? 

Niels Fredrik Dahl: Fars rygg

Jeg jeg har lest to andre bøker av samme forfatter, det er lenge siden. Den ene likte jeg godt, den andre ble jeg ikke helt fortrolig med. Hvis ikke jeg hadde fått denne i gave hadde den antagelig gått under radaren min - det er jeg glad for at den ikke gjorde.

Niels Fredrik Dahl skriver denne romanen om sin far.  Jeg tenkte kanskje tittelen henspilte på en fars sterke rygg, som kanskje hadde båret sønnen oppe - enten direkte eller i overført betydning. Der tok jeg grundig feil. Et hovedmotiv i boka er ensomhet og utenforskap - fortelleren kjenner farens rygg fra noen gamle fotografier fra farens barndom, enten alene eller sammen md moren. Kanskje symboliserer det heller at faren vender seg litt bort fra omgivelsene.

Forfatteren er i boka et par steder opptatt av om ensomhet og utenforskap kan gå i arv, i generasjoner, bl.a. fordi han kjenner litt på dette selv. Men han går ikke noe særlig innpå sine egne forhold. Derimot forfølges faren hans av slike følelser hele livet. Han vokser opp som enebarn i Alexandria i Egypt i mellomkrigstiden. Faren, alltid omtalt som "Dommeren" har en attraktiv stilling for kolonimakten. Han holder den lille familien i et jerngrep samtidig som han er full av fanatiske ideer om hvordan man skal leve. Og han er hellig overbevist om at alt han gjør er til familiens og særlig sønnens beste. 

Dommeren tar faren ut av skolen når han oppdager at lærerne der slår barna. Moren, Ellen begynner å undervise ham hjemme. Han er svært lettlært, men denne ordningen fører med seg at han ikke omgås andre barn, heller ikke andre voksne enn moren. Ellen trives ikke som expathustru og går gradvis inn i dype depresjoner. Når gutten er 13 år bestemmer Dommeren at han trenger skikkelig skolegang og sender han til et norsk ektepar i Oslo der han skal gå på en vanlig skole. Det er hjerteskjærende å lese om guttens innestengte lengsel etter først og fremst moren, men også etter Dommeren. 

Han klarer seg faglig på skolen, men han vet ikke hvordan det er å omgås andre barn, så han blir gående alene. Dette lærer han seg å takle med sykle eller å gå turer i skog og mark. Et par år senere bestemmer Dommeren at gutten skal ta gymnaset på en internatskole i Geneve. Der får han i det minste et par venner. Foreldrene treffer han derimot ikke før etter to år. Da er det igjen oppbrudd. På et ferieopphold på Skeikampen faller Dommeren for en tennisinstruktør som er ung, spenstig og ikke det minste deprimert og hun blir med ham til Egypt. 

Ellen flytter til Oslo og gutten skal bo hos henne. Men nå er det han som må vise henne omsorg og trygghet. Hun klarer seg godt materielt, det har Dommeren sørget for, og hun klarer seg vel på et vis på andre måter også. Men hun er for alltid vraket, forkastet, kjøpt ut. Det gir ingen god forankring i livet.

Faren får venner i gymnastiden i Oslo og gjennom en sosialistisk studentforening som blir aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Men også her faller han litt utenfor. Han flykter til Sverige for å unngå mobilisering.  

Farens voksne liv blir nokså kort fortalt, men i bokas innledende kapitel forteller forfatteren om hvordan han selv opplevde farens utenforskap når faren var blitt en eldre mann - hvordan han aldri ville trenge seg på, var altfor beskjeden, trakk seg tilbake.

Dette er en roman og ikke en biografi. Kildene er først og fremst gamle fotografier, noen brev og det lille forfatteren har fått vite fra faren og farmoren. Det er likevel gjort med respekt for de nå avdøde slektningene og andre personer som er med. Noen av dem er antagelig oppdiktede. Han klarer virkelig å gjøre utenforskap og ensomhet til en rød tråd gjennom hele boka uten at den på noen måte blir kjedelig. Det er også svært interessant å lese om Sveits på slutten av trettiårene. At det også der fantes en betydelig antisemittisk strømning ante jeg ikke - jødene måtte ha passene sine merket med sin tilknytning!

 

Colum McCann: Everything in this country must

Denne boka består av en kortroman og to noveller, alle kretser rundt konfliktene i Nord Irland under "The troubles". Colum McCann er en irsk forfatter som bor i USA. Her utforsker han hvordan folk lever og tenker under konflikten. Det er den katolske delen av befolkningen han skriver om, men det er ingen glorifisering av den katolske siden. 

I en av novellene kommer en bil med britiske soldater forbi når en bonde og datteren hans strever med å få en hest opp av elva. Men den samme bonden har fått kona og sønnen sin drept av britiske soldater noe tidligere og vil helst ikke ta imot hjelpen som soldatene tilbyr. 

I den andre novellen er mannen invalid.  Det er lite penger og kona og sønnen tilvirker flaggpåler om nettene som de selger til protestantene til bruk under en årlig forhatt marsj.

Kortromanen handler om en unggutt som har reist med sin mor fra Nord-Irland for å unngå tumultene rundt sultestreiken. Guttens onkel på farssiden er en av de streikende. Moren tar strøjobber som sanger og gutten går mye for seg selv men følger med på nyhetene og identifiserer seg mer og mer med onkelen sin og det de streikende står for. Et eldre par tar seg litt av ham og det er en spennvidde mellom gamle mannen og hans nokså uselviske måte å omgås gutten på og det militante og kanskje noe egosentriske miljøet som onkelen representerer. Hvordan skal det gå med gutten videre i livet?

Det er en fin bok. Colum McCann moraliserer ikke, han viser oss bare hva som kan foregå i et land midt i en så dyptgripende konflikt. Likevel følte jeg at kortromanen ble en tanke for dyster for meg, og det er andre bøker av forfatteren jeg har likt bedre. Kanskje aller mest "La kloden spinne" og "Transatlantic". Begge disse er bygd opp av noveller som henger nokså tett sammen - en teknikk som forfatteren behersker til fingerspissene.

Katrine Marie Guldager: Endnu en dag i Guds skaberværk

Nok en bok om kvinner på randen, jeg tror det er nr. 2 av de tre Guldager har skrevet, men rekkefølgen spiller visst ingen rolle.

Det er Lotte denne gangen. Lotte er sosialrådgiver. Eller var sosialrådgiver - nå har hun fått sparken. Lotte bor i en liten leilighet på Nørrebro. Hun er alene etter å ha forlatt Michael som hun var glad i men ikke ville flytte sammen med. Men nå blir Michael funnet død etter at de to var på fylla sammen (!). Michaels halvvoksne sønn Daniel tyr til Lotte selv om de ikke kom så godt ut av det med hverandre tidligere.

Hvorfor fikk Lotte sparken? Fordi hun ikke ville være med på praksisen ved sosialkontoret med å dekke over alle manglene de gjør i sitt arbeide på grunn av manglende ressurser og muligheter. Hun nektet å skrive usannheter i rapportene sine, selv om sjefen hennes gav henne pålegg om å gjøre det.

Lotte blir gående dels i en slags opprulling av omstendigheter omkring Michaels død, dels som en slags støttekontakt for Daniel og dels på et NAV-pålagt jobbsøkingskurs.  Samtidig involverer hun seg i sin nabo hvis ektemann bedrar henne grovt. Naboen flytter inn til henne med de tre barna sine og utnytter Lotte på alle måter. Og vil hun egentlig reddes? 

Michaels drapsmann blir funnet, og Lotte står fremdeles uten jobb. Et lyspunkt er der: Lotte kommer skikkelig på talefot med Daniel som lar henne være som en reservemor for ham. Og kanskje slutter han med dop. Det er kanskje noget?

Forfatteren beskriver et samfunn der det legges stor vekt på å ha tilsynelatende gode og menneskelige rutiner for dem som faller litt utenfor, mens de reelle problemene "på bakken" blir ignorert.  Det dreier seg først og fremst om sosialvesenet, men av og til kommer hun borti andre samfunnsområder so utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. I likhet med boka om Birgithe er denne også en slags dagbok skrevet som i et slags personlig raseri. Av og til syntes jeg kanskje det ble litt mye klaging og syting, men det gikk over. Og jo - jeg må lese den tredje boka også!