tirsdag 2. mars 2021

Kristin Marja Baldursdottir

Jeg leste de to bøkene om de islandske kunstneren Karitas av samme forfatter og syntes de var glimrende. De foregikk tidlig på nittenhundretallet og ga riktig interessante bilder av en oppvekst i en fattig islandsk familie der moren var enke, og av Karitas' utvikling mot å bli en original kunstner.

Denne boka foregår i nåtiden. Tittelen henspeiler nok på fortellermåten, boka er skrevet som en kantaste av ulike fortellerstemmer. På de første sidene kommer et par inn på metroen i Paris, de ser svært nordiske ut, er opptatt av hverandre, kjærester? En av medpassasjerene tar i all hemmelighet et bilde av dem med mobilen.

Resten av handlingen foregår på Island. Sentralt står Nanna og Gylfi som driver et tradisjonsrikt hotell på sagaøya. Gylfi kommer fra en velstående familie, Nannas bakgrunn synes jeg blir litt mer uklar, hun ble som barn forlatt av sin far som reiste ut i verden og vokste opp hos nær familie, jobbet i mange år i Frankrike og det var der hun traff Gylfi. 

Gylfis far var litt av en rundbrenner og i tillegg svært glad i alkohol. Han fikk sønnen Hjalmar med Ingdis, Hjalmar er i dag en relativt kjent skuespiller og bor fortsatt hos sin mor i en leilighet som halvbroren Gylfi har skaffet dem. Hjalmar har to barn med ekskona Åse.

Gylfis onkel Finnur er revisor for hotellet, er lidenskapelig interessert i svømming, elsker klassisk musikk, en interesse som han deler med Nanna. Så har han også gått med på å la Gylfis unge nevø Dui bo i huset sitt sammen med Duis hund Olli. 

Nanna og Gylfis ekteskap er preget av ro og varme følelser. De har den nå voksne datteren Senna som de adopterte da de giftet seg, flere barn har det ikke blitt. Nanna hjelper til på hotellet, men hennes store lidenskap er hagen som hun steller med stor iver, bortsett fra når hun møter på ubehagelige insekter, veps, maur, hun har nesten en fobi mot insekter.

Alle mennene i boka er glødende opptatt av fluefisking og de drar ofte sammen til en fiskehytte som Gylfi har arvet nær noen riktig gode fiskeplasser.

Så tar en utenlending inn på hotellet. Han er relativt mørk, ser nesten arabisk ut og han sier han er fotograf og jobber med å lage en fotobok om Island. Av en eller annen grunn fatter Gylfi interesse for ham og lar han flytte inn for en periode i kjellerleiligheten i huset deres, uten å konsultere Nanna.

Det blir fotografen som får ubehagelige følelser til å komme frem i dagen, stemningen blir mer og mer amper og til slutt eksploderer det på en fisketur der de fleste av mennene i historien er med. Etterpå kan ikke livet gå videre som før.

Jeg synes det var mange gode ideer i denne romanen og opplegget med mange fortellere var et riktig godt opplegg. Familien som boka handlet om var også en familie med mange spennende kontraster og motsetninger. Men dessverre var ikke jeg helt fornøyd med komposisjonen, av og til synes jeg det var vanskelig å følge de forskjellige personene. Bl.a. syntes jeg det var vanskelig å følge Nanna sin utvikling, hun som egentlig fremsto som den mest sentrale personen i boka.  Jeg var også skuffet over at vi ikke fikk vite lite grann mer om denne fotografen, et sted mot slutten er det akkurat som vi får frem et lite glimt av hans mørke sider, men det blir så lite at han blir hengende litt i luften.

Alt i alt var jeg litt skuffet over boka, jeg ville så gjerne like den, men jeg syntes den falt litt igjennom.

mandag 1. mars 2021

Linda Boström Knausgaard: Oktoberbarn

Denne boken må vel kunne kalles autofiksjon. Linda skriver her om bruddstykker fra sitt liv, men først og fremst om tiden da hun var tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon der hun gjennomgikk utallige elektrosjokkbehandlinger. Miljøet på institusjonen går igjen som en rød tråd i boka, og forfatteren legger ikke fingrene imellom når hun forteller om behandlingen, hvordan den får henne til å "miste hukommelsen", hvor lite hun som pasient har å stille opp mot legene på sykehuset og hvor lite nytte hun mener hun har hatt av behandlingene, hvor lite det har hjulpet mot sykdommen hennes. 

I deler av boka "snakker" hun til en annen person som tydeligvis er hennes eksmann, Karl Ove. Jeg opplever likevel ikke bruddet mellom dem som det egentlige temaet i boka, det er mer sorgen hun kjenner på når de glir fra hverandre, eller når han trekker seg vekk, inn i sin egen skriveverden. Samtidig tar han seg godt av de etter hvert fire barna deres når hun i perioder ikke er i stand til å ta seg av dem selv, og jeg synes ikke at han blir  fremstilt som "skurken" i historien.

Vi får også mange glimt fra Linda sin barndom og oppvekst med en far som drakk og var psykisk syk og en mor som var skuespiller og var mer opptatt av teateret enn av familien.

Det er mange likhetstrekk med den andre romanen av henne som jeg har lest - "Velkommen til Amerika". Jeg opplever denne som mye tettere på eget liv, på godt og vondt. Av og til synes jeg kanskje det blir litt for nært, jeg er ikke sikker på at jeg vil vite så mye om hennes liv og hennes ekteskap som hun byr på. I "Velkommen til Amerika" bygger hun opp en fortelling om en annen jente men en oppvekst som ligner veldig mye på hennes egen. Men den boka blir en frittstående fortelling og på mange måtes syntes jeg den fungerte bedre som roman.

Scenene fra tvangsbehandling på den psykiatriske institusjonen står igjen som det viktigste ved boka, de gir et skremmende bilde av hvor svake pasientene kan være mot legehierarkiet. Når jeg leste det fikk det meg til å tenke på forfatteren Janet Frame som såvidt ble reddet fra et lobotomi-inngrep på 1950-tallet. 

onsdag 24. februar 2021

Hallgrimur Helgason: Kvinden ved 1000

Jeg fant denne boken fra 2011 på en reise i Danmark i fjor. Jeg hadde ikke hørt om den men danskene oversetter mange flere islandske bøker enn vi gjør i Norge. Senere oppdaget jeg at den faktisk er oversatt til norsk, i 2015, og at den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2013.

Herbjørg Maria Bjørnsson er 80 år, har en sterkt fremskreden kreftsykdom og får sin pleie i en garasje hun har leid i Reykjavik. Hun har bestemt seg for å dø i tide til å bli kremert 14. desember 2009, derav bokas tittel. Mens hun venter anvender hun flittig sin nyinnkjøpte PC som hun gjerne bruker til intriger mot sin nærmeste familie. Ellers ser hun tilbake på sitt svært begivenhetsfulle liv.

Herra som hun kalles ble født på en av øyene i Breidafjorden på Island. Moren var av øyfolket, faren sønn av en islandsk politiker og diplomat som i 1944 ble Islands første president. Boka er diktet på bakgrunn av virkelige personers liv og skjebne.

Det er en storartet roman, full av hendelser og kontraster. Et sted forteller hun om sin mormor som ble 100 år at hun aldri kom til å sette sine bein på fastlandet. Med fastlandet menes her Islands fastland! Mens Herra selv flakket mellom Island, Danmark, Tyskland, Argentina og USA for å nevne noen steder hun har oppholdt seg. Farfaren var en sindig politiker og tilhørte Islands intellektuelle elite mens faren ble glødende inspirert av Hitlers nazipropaganda og vervet seg til tjeneste som tysk soldat på Østfronten under krigen.

Herra selv vokser opp på øyene i Breidafjorden med sin mor og sin mormor. Når hun er 7 år finner faren ut at han likevel vil gifte seg med moren som han forlot like etter at Herra var unnfanget. Så flytter de til København til Herras farfar og farmor. Krigen kommer til Danmark, farfar og farmor reiser tilbake til Island, faren verver seg og etterlater moren i en tjeneste i Lübeck der det ikke er plass til Herra. Hun får bo hos en familie på Amrum, en av de frisiske øyene. På Amrum har hun det trygt og ganske godt, men etter et år henter faren henne i et mislykket forsøk på å samle familien og hjelpe Herra og moren i "trygghet". Det blir litt av en trygghet, de kommer bort fra hverandre og Herra er alene i et krigsherjet, nazistisk Tyskland. I årene frem til krigen er over flakker hun alene omkring i Tyskland og Polen. Hun er 16 år når freden kommer og har sett mer død og elendighet enn de fleste, ikke minst i kjølvannet av krigen, når freden kom til mennene mens krigen mot kvinnene startet for fullt.

Når hun kommer hjem til Island i 1945 har hun vanskelig for å finne seg til rette i et land som er blitt amerikanisert og som ikke har følt krigen på kroppen slik hun har. Faren kommer også men må gå "under jorden" med sin nazihistorie. Så reiser far og datter til Argentina der de prøver å finne et utkomme. Hun får sitt første barn, en datter som tragisk nok dør i en trafikkulykke. Ellers kommer Herra til å gifte seg tre ganger, har et utall av elskere og får 3 sønner. Sønner som hun gladelig overlater i andres varetekt for å smake mer av livet, bl.a. under et opphold i Hamburg på 60-tallet der hun omgås noen langhårede musikere fra Liverpool.

Boka hopper frem og tilbake i tid mellom 2009 og fortiden, men det er ikke vanskelig å følge med på hvor og når vi befinner oss. Det er store deler av Herra sitt liv vi ikke får vite noe særlig om, men vi skjønner at hun til dels blir dradd mot opplevelser ute i verden og dels til det barske, kalde og strevsomme livet på øya. Hun har ofte bitende analyser av islandsk lynne og levemåte, blant annen når hun påstår at grunnen til at det islandske språket har holdt seg så godt gjennom århundreder er at islendingene foretrekker tausheten, at de derfor ikke bruker opp språket sitt. Men samtidig elsker hun sitt hjemland.

Noe av det som gjør denne boka så god er at Hallgrimur Helgason skriver like lett og ledig om Herras liv som fiskerkone på en islandsk gård som om livet på den varme argentinske pampasen. Snart befinner vi oss i ambassadørboligen i København, snart er vi i en liten landsby på en av de frisiske øyer snart venter vi på Hamburg Hauptbanhof sammen med Herra på at toget fra Lübeck skal ankomme med hennes mor. I store deler av boka flakker vi rundt i en slags apokalyptisk krigstilværelse med nedbrente og nedbombede byer og landsbyer og soldater eller partisaner som ligger på lur overalt.  Men alle stedene vi reiser til er like levende og godt beskrevet så jeg ser det for meg, nesten som om jeg så det på kino.

Jeg måtte bruke litt tid på boka for det var som å følge med på en lang, dramatisk reise. Det var grenser for hvor mye dramatikk jeg orket å ta inn av gangen. Men til tross for de mange hårreisende og nesten usannsynlige opplevelsene klarer forfatteren å gjøre dette troverdig. 

Denne boka vil jeg virkelig anbefale til de som tåler å lese om all brutaliteten under krigen.


søndag 21. februar 2021

Stina Jackson: Sølvveien

Denne fikk jeg lyst til å lese etter jeg var ferdig med "Ødemark" av samme forfatter. Stina Jackson skriver også her krim fra de tynt befolkede skogene i Nord-Sverige, og det gjør hun godt! (Er ikke hele Sverige nord for Stockholm skogkledt og tynt befolket, forresten??) Dette var hennes debutroman, og hvilken debut!

Det begynner med læreren Lelle, døpt Lennart, som kjører om nettene langs Sølvveien,  riksvei 95 som strekker seg fra Skellefteå til Junkerdal tollstasjon. Han leter etter spor etter datteren Lina som forsvant fra busstoppet i Arvidsjaur 3 år tidligere. Inn og ut alle sideveiene, stopper ved gårdene, hvis de er bebodd spør han om folk har sett henne, hvis de er ubebodde går han inn og sjekker selv. Denne frenetiske letingen har gjort ham til en enstøing og Anette, Linas mor har flyttet fra ham.

Maja og moren Silje har reist til Arvidsjaur for å bo sammen med Torbjørn som Silje har datet på nettet. Maja har ikke noe sted hun kaller hjemme, Silje har aldri klart å slå seg til ro noe sted. Det går mye på vin og piller. Vil det bli bedre hos ungkaren Torbjørn? Maja streifer rundt alene og en kveld treffer hun tre brødre som er ute og fisker. Den ene, Carl Johan er ganske kjekk og viser interesse for henne også. Snart er de et par. Foreldrene til brødrene  er skeptiske til staten og har verken TV eller mobiltelefoner og guttene har fått hjemmeundervisning. Med hardt arbeid der voksne og ungdommer må delta klarer de seg med mat og andre livsnødvendigheter. Maja blir tatt godt imot i familien.

Lelles og Majas veier krysser hverandre. Så forsvinner nok en ung jente og det skjerper bare Lelles iver etter å lete etter datteren sin. Han kommer i kontakt med flere underlige typer på turene sine og til slutt blir det en dramatisk konfrontasjon.

Det er flere mulige skyldige å bortføre tenåringsjenter, noen er bevæpnet og andre ikke og få har helt rent mel i posen. Men jeg blir likevel ikke så veldig overrasket når vi kommer til bunns i saken. Det svekker ikke boka, dette er ikke en "whodunnit krim". Og intrigen er godt bygd opp, jeg føler at alt som skjer kunne ha hendt i virkeligheten ut fra omstendighetene rundt hovedpersonene.

Jeg følger med Lelle rundt på veiene der han samtaler med sin forsvunne datter i bilen og jeg følger også med Maja der hun lister seg vekk fra morens alkoholiserte elskovsrede og nysgjerrig stifter bekjentskap med en familie som holder sammen i tykt og tynt og som har helt andre verdier enn noe andre hun har møtt. Granskogen og fiskevannene og de fraflyttede gårdene er overalt, i lyse sommernetter og i tette snødriver. 

Jeg håper det blir mer Norrbotten-krim fra Stina Jackson!

søndag 14. februar 2021

Arni Thorarinson: Heksens tid

Nok en islandsk krim av en forfatter jeg ikke har lest fra før, men jeg er inne i en islandsk periode, så det er greit å bli kjent med flere forfattere.  

Einar er en litt rufsete journalist som mot sin vilje er sendt til Akureyri fra hovedstaden. Akureyri ligger nord på Island og er den neststørste byen, men den er ikke stor og langt mer "provinsiell" enn Reykjavik. Nå er ikke Einar der for å skrive om forbrytelser, men som leser spør jeg meg selv: Kan det hende noe spennende i denne småbyen?

Og det kan det. En kvinne omkommer på et teambuildingsarrangement for godteriprodusenten "Namnam" (!!). Hun detter ut av raftingbåten, får et slag i hodet og drukner. Ulykke, eller? Samtidig forsvinner  Skarphedinn, en ung gutt som hadde hovedrollen i et gammelt islandsk drama som ble satt opp av den videregående skolen i Akureyri. Han var en bemerkelsesverdig ung mann med et stort ego og et like stort jentetekke og svært opptatt av islandsk tradisjon. 

Det er ikke disse sakene Einar skal dekke, han har en "Dagens spørsmål"-spalte, det er politiske debatter i  fjerntliggende bygder på Vestlandet og så er det solskinnshistorier om hunden som forsvant og kom til rette igjen. Men Einar er en nysgjerrig sjel med nese for drama og lukter at mangt og meget ikke er som det gir seg ut for rundt de to mysteriene han kommer borti. En lokal politimann ser nytten av å ha en journalist rundt saken og da er Einar i gang, ikke akkurat med "License to kill" men en viss toleranse for å snakke med folk som politiet har i kikerten.

Det er mye som skiller denne boka fra Arnaldur Indridasson sine kriminalromaner. Der Erlendur er tenksom og til tider dyster og litt innadvendt er Einar pågående og rask på labben. Sammen med den lesbiske fotografen Joa klarer han å grave frem mye snusk både rundt godteriprodusenten og i ungdomsmiljøet i Akureyri. Det hele foregår til lyden av kjente og kjære låter fra 60 og 70-tallet (som Einar umulig kan ha opplevd selv?), og boka har med flust av sitater fra tekstene.  

Det er en lett, humoristisk og noen ganger litt ironisk tone over boka. Den kunne ha blitt litt påtrengende om ikke Einar selv opptrer som en bunnhederlig person med et godt hjerte. Og sans for musikk. Bokas tittel er hentet fra Donovan-låten "Season of the witch" som jeg  husker godt med Julie Driscoll, Brian Auger and the Trinity fra 1968. Den psykedeliske sangen passer godt til det dopbefengte miljøet som noen av ungdommene i boka tilhører og henspiller også på et heksekostyme som Skarphedinn hadde på seg på festen kvelden før han forsvant. 

Det å ha en journalist som hovedperson i en krimroman skaper en del utfordringer sammenlignet med det å følge en etterforsker, men journalisten har også en viss frihet til å opptre utradisjonelt i kulissene som ikke en politietterforsker har. Jeg synes dette blir taklet greit i boka, men noen kameler må en svelge, ikke  minst at Einar får lov til å være så lite produktiv i lengre perioder.  På plussiden kan jeg også føre opp at jeg ble mer kjent med  Akureyri og med islandske sagadrama. En grei historie, men sekseren fra Fedrelandsvennen er helt ufortjent!!

Ett lite stikk til oversettelsen: Hva er vitsen med å oversette tittelen til "Heksens tid" som ikke sier meg noe som helst, hvorfor ikke heller bruke det engelske "Season of the witch" som knytter det til den sangen som faktisk har en liten rolle i boka?

lørdag 13. februar 2021

Zeshan Shakar: Gul bok

Shakars andre roman handler om arbeidet med forslaget til statsbudsjettet som kalles "gul bok" til det blir vedtatt. Kan det bli en god bok av et så tørt tema? Jeg hadde mine tvil, selv om jeg likte "Tante Ulrikkes vei" svært godt.

Mani, hovedpersonen, er ikke fra Stovner men fra en av høyblokkene på Haugenstua. Miljøet han kommer fra har mye til felles med miljøet han beskriver i den første romanen, men Mani er voksen, han har en mastergrad fra BI og har falt igjennom i mange jobbsøknader og han får heller ikke jobben i oppvekstdepartementet før den innstilte kandidaten trekker seg. Da blir jobben hans. Han blir hoppende glad, men begynnerlønna er dårlig. Kan han likevel klare å betale husleien på en byleilighet i et av Oslos bedre strøk? Kjæresten Meena som fortsatt studerer mener i alle fall det. Mani lar seg presse til å skrive leiekontrakt selv om han egentlig helst ville ha leid noe rimeligere og noe som faren kunne ha flyttet inn i også.

"Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka" står det som et motto bakpå boka. Men Mani klarer seg likevel godt i Y-blokka. En del kulturelle utfordringer merker han jo, det tar tid å ta inn over seg at han som er fadderen hans og som han liker godt er homofil og en del av praten i kantina treffer ham ikke helt hjemme. Men Mani fikser jobben, han forstår sin rolle i dette arbeidet og innser at han er et viktig hjul i det store maskineriet som statsapparatet utgjør. 

22.juli 2011 er Mani ikke på jobb, han er pålagt å ta ut en ukes ferie, men han opplever de første timenes redsel for at det kan være et attentat fra fundamentalistiske muslimer inntil meldingene fra Utøya vender opp ned på den teorien. Han har kollegaer som var nær eksplosjonen, han er med på restruktureringen av departementene, han legger ned blomster ved Domkirken. Dette er jobben hans, en stor del av livet hans

Da er det vel så mange utfordringer på hjemmeplanet. Han elsker Meena og hun elsker ham, men de har svært forskjellige forventninger til livet sammen. Meena er også vant til å ha god råd og Mani klarer ikke å involvere henne i den økonomiske situasjonen deres. Og så har Mani dårlig samvittighet for å la faren klare seg alene. Faren har vært drosjesjåfør men ble arbeidsufør etter han rygget på og skadet en liten gutt for mange år siden. Faren har tatt seg av Mani siden moren døde, har laget mat til han og vist ansvar og omsorg men er stadig engstelig og må snakke med Mani minst hver dag. Etter 22.juli er faren så engstelig for ham at han velger å flytte hjem. 

Jeg synes romanen handler vel så mye om klasseforskjellene i de miljøene Mani ferdes i enn om utfordringer han møter i arbeidslivet. Ikke minst blir dette levende beskrevet når Manis far skal møte familien til Meena i et av rekkehusene på Høybråten for å snakke om bryllup. Familien klarer å ydmyke far og sønn på alle områder, høyblokken på Haugenstua, Manis jobb i byråkratiet, ja selv det at faren er den som lager maten blir snakket ned. 

Vi møter også noen av Manis gamle venner fra oppveksten. Det har vært et litt belastet miljø - et par av dem er fortsatt på stoffkjøret. Manis beste venn Meedhi døde av en overdose og dukker opp i utallige flashbacks gjennom boka og på den måten gir uttrykk for Manis tungsinn. På mange måter opplever jeg veien fra Haugenstua til Y-blokka som veien ut av det belastede miljøet som Mani godt kunne ha blitt sittende fast i hvis ikke han hadde valgt å ta utdannelse og  gå videre i livet.

Alt i alt synes jeg det har blitt en god roman selv om den mangler den spenstige fortellermåten fra "Tante Ulrikkes vei". Og Zeshan Shakar skal ha all ære for at han tør å skrive en roman der såpass mye av handlingen foregår på en arbeidsplass blant byråkrater og kommer så godt ut av det.


torsdag 11. februar 2021

Arnaldu Indridason: Gravstille

Arnaldur Indridason skriver islandsk krim på sitt beste. Denne tittelen som dukket opp på Sølvberget bibliotek trodde jeg ikke jeg hadde væt borti, og ganske riktig, det var kanskje den siste av bøkene om Erlendur som jeg ikke hadde lest.

Innledningen er grotesk nok - en liten unge gnager på noe som viser seg ikke å være en del av grillmaten med derimot en menneskeknokkel. Der viser seg at knokkelen stammer fra en byggetomt i nærheten. Erlendur og kollegaene hans blir satt på saken - det blir avdekket et skjelett som må ha ligget der i 40-50 år.

De blir en langsom etterforskning, blant annet fordi utgravingen blir svært komplisert og det tar tid før de har fått gravd frem hele skjelettet. Etterforskningen følger to spor. Det ene dreier seg om beboerne av et lite hus, nærmest en hytte som skal ha vært leid ut på 40-tallet. Men det fantes ingen oversikt over leietakerne, på den tiden var det stor bolignød og i dette området var det ingen som var registrert noe sted, men det er fortsatt noen som husker vagt at det skal ha bodd folk i huset.  Det andre sporet dreier seg om eieren av tomta og hytta. Han var lykkelig forlovet og skulle gifte seg en gang på 40-tallet, men jenta forsvant før bryllupet. Ingen visste hvor hun hadde tatt veien og ifølge familiehistorien hadde jenta gått på sjøen. Det viser seg etter hvert at hun hadde vært gravid etter en voldtekt når hun var på gårdsarbeid nordpå. Hadde det blitt for mye for kjæresten hennes?

Parallelt med etterforskningen får vi historien til en familie som bodde nettopp i en slik hytte. Kvinnen i huset hadde vært gravid med datteren Mikkelina når kjæresten forsvant på havet. Hun giftet seg etter noen år med Grimur. Da var datteren skadet etter en sykdom, kunne ikke gå og heller ikke snakke. Det viser seg at Grimur er en brutal kjeltring som slår og tyranniser henne i årevis. De får to sønner og også de oppfører han seg truende mot, men aller verst mot jenta. Det er en sjeldent stygg mishandlingshistorie. 

Etterforskningen avdekker gradvis sporene etter utleieforholdet og også flere detaljer om den forsvunne ungjenta, men det er først helt mot slutten at vi får greie på hvem som var begravet i skråningen, og selv ta tar det tid å få frem hvem som var ansvarlig for drapet. 

Mye av denne boka handler egentlig om mennesker som bodde i utkanten av Reykjavik for 50-70 år siden, Vi kommer til og med borti de amerikanske forlegningene fra krigens dager. Boka gir et svært interessant og levende tidsbilde av forholdene for fattigfolk og for kvinner på Island i denne perioden som vi også kjenner igjen fra de senere bøkene til Indridason med handling nettopp fra denne tida. 

Evie Wyld: Bass Rock

Evie Wyld dukket opp i det engelske litteraturmagasinet Granta over unge, britiske forfattere for noen år siden. Det var et utsnitt fra romanen "All the Birds, Singing" som jeg falt pladask for, jeg måtte bare lese den boken. Og den likte jeg så godt at jeg også leste hennes første roman, "After the Fire, a Still, Small Voice so jeg også likte godt. Den første har hele handlingen lagt til Australis (der Evie Wyld er oppvokst), den andre har halvparten av handlingen lagt til Australia. Ellers har begge bøkene det tilfelles at de er skrevet i en retroperspektiv teknikk der vi stadig få høre mer fra fortiden inntil fortid og nåtid er sammenvevd i en fortelling.

Det er ingen spor av Australia i denne romanen. Den foregår i Skottland i utkanten av småbyen North Berwick med utsikt mot den vesle klippeøya Bass Rock. Båe landsbyen og klippeøya finnes. Handlingen foregår i tre tidsperioder. I vår egen tid (2018/19) reiser Viviane opp fra London for å rydde opp i farens store hus etter han er død. Rett etter 2. verdenskrig prøver Ruth å bygge opp et hjem for de to brødrene som fulgte med i ekteskapet med enkemannen Peter Hamilton. Og på 1700-tallet flykter Sarah for livet sammen med en liten familie etter hun har blitt beskyldt for å være heks. 

Jeg opplever at romanen kretser mest omkring Ruth og hennes liv. Hun har et godt, men nokså distansert forhold til stesønnene sine, Christopher og Michael. De er heller ikke så mye tilstede siden faren har insistert på å sende dem på kostskole. Peter selv er også nokså fjern og reiser ofte til London. Hushjelpen Betty blir Ruths støtte, til gjengjeld går Ruth med på at Bettys niese Bernadette får bo i huset siden hennes mor er innlagt på sinnssykehus. Ruth hadde selv et nært forhold til broren Anthony som ble drept under krigen, dette har hun aldri kommet helt over. 

Peter blir mer og mer distansert og Ruth mer og mer ensom og alene. Hun blir omsider gravid, men forholdet til Peter går dukken. Hun mister barnet etter en dramatisk hendelse. Hun døyver sorgen og ensomheten med alkohol og blir mer og mer innadvendt.

Ruths historie får vi fra hennes egne opplevelser, samtidig som vi får noe av den gjennom Vivianes erindringer der hun rydder opp i det huset som Ruth bodde i engang. Viviane er datter av Michael og Bernadette. Viviane har minner om Ruth fra barndommen og husker henne som en nokså alkoholisert og eksentrisk dame, Viviane har også sine nisser på lasset, venninnen Maggie som dukker opp og er troende til litt av hvert, søsteren som holder på å gå fra ektemannen sin og en mann Viviane har hatt date med som er vanskelig å bli kvitt.

Ruth er en romanfigur det er lett å føle sympati for når vi hører hennes egen historie, men i Vivianes tilbakeblikk er hun nærmest en betydningsløs person og hun kaller Ruth, sin stefarmor, for Mrs. Hamilton. Det viser tydelig avstanden mellom dem.  Underlig nok gir dette en dynamikk i romanen som løfter den opp. Noen fortellingstekniske grep kjenner jeg igjen fra de andre Wyld-romanene, hendelsene på førtitallet avdekkes bit for bit dels av Ruths historie og dels av Vivianes erindringer, ofte med veldig forskjellig innhold. 

Så er det historien om Sarah fra 1700-tallet, fortalt av Joseph, sønn av en lettere forfyllet enkemann, en prest? predikant?. Han redder Sarah fra noen ungdommer som vil brenne henne som heks etter å ha forgrepet seg på henne, "Hun har forhekset meg" sier en av dem. For å redde Sarah reiser de hjemmefra sammen med kokka og en annen eldre kvinne som losjerer hos dem. De drar mot kysten, jeg antar det skal være området runde North Berwick. Underlige ting skjer på veien, de to eldre kvinnene dør, Sarah ligger med Joseph og senere med hans far. Joseph tror hun er en heks likevel og slår henne i hjel. 

Det er også noen kapitler som forteller om ei jente. Hvem er hun? Noen ganger er hun innesperret i et klesskap, noen ganger blir hun mishandlet av en mann, herren i huset? Vi vet ikke en gang om det er samme jente det dreier seg om, noen ganger lurer jeg på om det kan være Maria, Mor til Bernadette. Både Ruth og Viviane fornemmer bankelyder og av og til visjoner av ei ung jente som oppholder seg i huset.

Det er i det hele tatt ett nettverk av tråder mellom de forskjellige historiene som denne boken rommer, og jeg føler at jeg ikke har oppdaget en brøkdel av dem. Men det har likevel vært en god bok å lese, en bok som jeg på en måte flyttet inn i. Kanskje jeg må lese den om igjen en gang.


 

fredag 29. januar 2021

Stina Jackson: Ødemark

Den andre kriminalromanen til Jackson foregår, i likhet med debuten "Sølvveien", i Nord-Sverige, i området rundt Arvidsjaur. Og det er nok av ødemark der, men Ødemark er navnet på en  liten bygd langt fra folkeskikken, langt inni de nordsvenske skogene. 

Den ene av familiene boka handler om bor i utkanten av bygda (Altså enda mer øde). Vidar er en eldre enkemann, kona hengte seg kort tid etter at hun fødte datteren Liv. Liv har vokst opp hos Vidar og har nå sønnen Simon, en litt innesluttet tenåring. Far ukjent, skjønt det tiskes og viskes om at det kunne være Vidar selv som er faren. Vidar er en einstøing og har et slags grep over datteren sin, en kombinasjon av kjærlighet og tyranni. Han er også stinn av penger som han nekter å bruke til noe, men som har skaffet han mange uvenner i bygda.

Liv prøvde ofte å rømme hjemmefra som tenåring, satt på med hvilken som helst trailer med hvem som helst og et hvilket som helst ærend. Det ble mye sex som likevel aldri kunne stille hennes uro og lengsel etter et bedre liv. Men etter hun fikk Simon har hun slått seg til tåls med sitt monster av en far og jobben på bensinstasjonen i Ødemark. Faren har leid ut et gammelt torp til Johnny, en enslig kar fra byen og noen korte stunder klarer Johnny å stilne uroen hun føler, men ikke noe mer

Den andre familien bor et godt stykke unna. Det er brødrene Liam og Gabriel, to gutter som er vokst opp med en brutal bølle av en far og en mor som var lykkelig når hun endelig ble enke. De driver med all slags kjeltringstreker, dyrker marihuana, selger dop, raner bensinstasjoner. Men Liam har fått datteren Vanja som han elsker og ønsker å få et ordentlig liv med, og han prøver nå å holde seg rusfri, kanskje få seg en vanlig jobb. Men han drømmer om å skaffe seg et eget hus til seg og Vanja og da er det lett å la seg true og lokke av Gabriel til å bli med på nye brekk og salgsturneer. Liam er svak og udugelig, Gabriel er brutal og handlekraftig

Så får brødrene tips om Vidar sin formue og en natt følger de etter ham ut i skogen, over en myr. Skudd blir avfyrt, og Vidar vender aldri mer tilbake til huset sitt. Liket blir funnet en tid etter i en brønn. Hva skjedde egentlig? 

Resten av boka handler jo om etterforskningen, men like mye om fremtiden til de som blir igjen. For Liv er drapet et stort sjokk, men livet hennes blir uendelig mye lettere uten Vidar og selv om hun innser at han er borte tar det lang tid før hun får jaget demonene etter ham på dør. Liam får jobbe Liv sine skift på bensinstasjonen og trives med å ha et slags normalt liv samtidig som han er dødsredd for at etterforskningen skal avsløre at han og Gabriel var der ute på myra. 

Selv om vi var med dem den natten er det flere viktige detaljer vi ikke har fått kjennskap til, og fortellingene om skuddet er litt motstridende. Den endelige oppklaringen kommer først helt på slutten, og den er litt overraskende. Men så er denne boka ikke først og fremst en "whodunnit", det er heller en roman om en forbrytelse, hva som ledet opp til den og hvordan det går med de som er involvert.

Det var et eget sug i denne boka som gjorde at jeg ikke kunne legge den fra meg. Ikke på grunn av spenningen, men mer fordi jeg blir dradd inn i miljøet, ser for meg skogsstiene, surklingen i myra, de falleferdige husene, bensinstasjonen som en oase i ødemarken. Og Liv med sin dystre fortid, sin uro,  tilknytningen på godt og ondt til et monster av en far, en far som for øvrig tok seg av hennes sønn i kjærlighet den første tiden da hun selv ikke var i stand til det. Det er svært sjelden jeg blir så grepet av en kriminalroman.

Jeg har lest  flere som sammenligner med Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Dette slo meg også, kanskje ikke helt Kerstin Ekmans nivå, men likevel er det mesterlige naturbilder og personskildringer i den. Jeg må så klart lese "Sølvveien" også. Den er dessverre ikke tilgjengelig i "Allbok" men kanskje mitt lokale bibliotek har den? 


Ocean Vuong: På jorda er vi glimtvis vakre

Forfatteren av denne boka har gitt ut flere diktsamlinger, og dette er hans første roman. Han er vietnameser, født i Vietnam og vokst opp i USA. Denne boka er nok for en stor del selvbiografisk uten at det står noe sted, jeg kan tenke meg at mange detaljer som f.eks. navn er oppdiktet.

Boka er utformet som et (eller en serie) brev til hovedpersonens mor, Rose. Hun kommer aldri til å lese brevene for hun er analfabet og snakker i tillegg svært dårlig engelsk. Men hun har klort seg fast i byen Hartford, Connecticut etter ankomsten til USA og siden den brutale ektemannen heldigvis stakk av har hun forsørget seg selv, moren Lan og sønnen med å stelle neglert i diverse skjønnhetssalonger.

Vi følger Little Dog , eller Veslehunden som oversetteren har valgt å kalle ham, i bakgårdene, i den litt forsofne skjønnhetssalongen full av kjemikalier, på sykkel rundt i distriktet, i gatene og på landeveiene og for det meste på livets bakside. 

Vi følger ham tilbake til Vietnam, før han ble født, før moren hans ble født, når Lan har et dramatisk møte med amerikanske soldater men også et romantisk møte med Paul, soldaten som skal bli Veslehundens bestefar.  

Rose er glad i ham men begynner å slå ham når han er fire år. Barndommen preget av nærhet og samtidig rå brutalitet. Moren har selv vokst opp i et samfunn preget av vold og krig, det er en del av språket hun har lært seg. Slik hun selv blir slått av sin mann. Bestemoren prøver å beskytte ham. Når han er 13 ber han henne om å slutte å slå, og fra den dagen holder hun opp.

Han begynner med sommerjobb på en tobakksfarm. Det er hardt arbeid men han tjener litt og så treffer han Trevor, barnebarnet til han som eier farmen som prøver å komme vekk fra en alkoholisert og brutal far. Og så tar boka en ny vending, det er samværet med Trevor som står i sentrum, Det er vennskap og øhet og lekenhet, men det er også marihuana, kokain, senere går Trevor over til heroin også. Det er også sex, i begynnelsen famlende, usikker sex, senere er det røff og mer brutal sex, men Veslehunden er vant til vold og smerter.

På slutten av boka død Lan, og han reiser til Vietnam sammen med Rose for å begrave bestemoren der hun har vokst opp og vi får et nytt møte med det Vietnamesiske samfunnet i moderne tid. 

Dette er på ingen måte en politisk roman, men Ocean Vuong skriver likevel med innsikt om problemene med stoff og med vold i det amerikanske samfunnet, livet på skyggesiden og ikke minst rasismen og utenforskapet som hovedpersonen møter hele tiden. 

Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne boka var kanskje språket. Det er lett å forstå at han har skrevet mye poesi. Det er noe poetisk over selv de mest inngående skildringene av nød, forfall og elendighet. Det er akkurat som om forfatteren klarer å lage vakre øyeblikk i alt som han opplever, alt som han ser. Skjønnheten finnes dypt inne i den hundsete, mobbete og ofte nedtrykte personen Veslehunden, og han klarer å trekke det frem og dele det med oss. 

Noen øyeblikk jeg husker fra boka: Den grusomme apescenen. Alle scenene med Trevor og Veslehunden i tobakkslageret, scenen der Lan dør. Sykkelturene. Den marihuanarøykende bestefaren Paul. Ingen spesielle scener med Rose, kanskje det er en liten svakhet med boka - at hun på en måte svinner hen selv om boka er skrevet som brev til henne?

Jeg kunne godt tenkt meg at oversetteren hadde beholdt det engelske "Little dog", det klinger bedre som navn enn Veslehunden.

fredag 22. januar 2021

Agota Kristof: Den tredje løgnen

Jeg leste de to første bøkene om tvillingene Claus og Lucas, skrevet av den ungarske forfatteren Agota Kristof som flyktet til under oppstanden i 1956 og skriver på fransk. Oversettelsen av den tredje boken kom ut på nytt i 2020, men hele serien ble først utgitt i Norge fra 1986-1992, kort tid etter originalene.

I denne boka kommer Lucas tilbake til hjembyen etter å ha bodd 10 år i utlandet. han dukker ned i minnene om sin oppvekst sammen med broren Claus i huset til bestemoren på gården like ved grensen, og han prøver å oppspore sin bror. Eller er det det han gjør? Finnes broren, eller er hele historien og livet hans basert på en serie med løgner?

Den første boka om tvillingene dreide seg om krigens redsler og hvordan overleve både fysisk og som menneske i en verden herjet av krig. I den andre møtte vi mennesker under et totalitært regime der mennesker plutselig kunne forsvinne, og særlig hvis de ikke gikk i takt med det politiske systemet. I denne boka er handlingen i etsamfunn etter murens fall, men jeg opplever likevel ikke at bokas handling er så direkte samfunnskritisk som de to andre, med mindre vi betrakter løgnene som delvis avdekkes, eller i alle fall antydes som metaforer for det ungarske samfunnet i hele perioden fra krigens dager og frem til 90-årene?  

Jeg har litt problemer med å se helheten i denne serien. selv om denne boka er interessant nok alene. Men for meg står nok den første boka i et egen lys (eller kanskje vi skal heller si mørke).


mandag 18. januar 2021

Roy Jacobsen: Bare en mor

Som mange andre trodde jeg at "Rigels øyne" var den endelige avslutningen på Barrøy-historien. Jeg ble gledelig overrasket da "Bare en mor" kom ut i fjor og har gledet meg til å lese den.

Boka er jo på mange måter et gjensyn med mange av personene fra de tidligere bøkene og lenge følte jeg nok at boka var skrevet for å samle de unge og gamle og nøste opp trådene fra den nokså kaotiske krigstilværelsen i øysamfunnet. Jeg brukte litt tid på å memorere hvem som var barn av hvem og hvilken forbindelser det var mellom alle beboerne i de to husene på Barrøy. Og så dukker jo Mattis opp, da. Like gammel som Kaja, Ingrid sin datter med den russiske krigsfangen. Sjøsyk etter å ha fulgt sin antatte far Johannes i melkebåten utover til Barrøy og får bli igjen en stund. Moren Olavia har reist fra dem, til sin tyske kjæreste viser det seg senere. Johannes forsvinner på havet og Ingrid adopterer Mattis, for hans mors familie viser ingen interesse for den vesle gutten som antagelig har tysk far.

Ellers er Ingrid det ubestridte overhodet på Barrøy som ellers er bebodd av Barbro, hennes dugelige om enn litt tilbakestående tante, Barbros sønn Lars med kone og barn, Ingrids fostersønn Felix med kone og barn og fosterdatter Suzanne med sønn. Trass i sårene fra krigen hersker en relativ velstand, det har en stør skøyte, kyr og sauer beiter, det er sild i sjøen og rikelig med arbeidshender til å dra den opp og Lofotfisket bringer hvert år gode inntekter. Roy Jacobsen beskriver med innsikt det harde arbeidet men også de gode stundene. 

Så inntreffer en hendelse som ryster Barrøy i sine grunnvoller og skaper store endringer for befolkningen på Barrøy. Dette fører bl.a. til at Ingrid innser at hun må gjenoppta kontakten med Mariann Vollheim i Trondheim som også hadde hatt et forhold til Ingrids russiske kjæreste. Gjensynet med Mariann blir ikke enkelt, minnene om Aleksander blir fort for sterke, men Mariann blir likevel en god støtte i den nye situasjonen, og livet går videre på Barrøy - på en eller annen måte.

Roy Jacobsen skriver godt om øysamfunnene på Helgelandskysten, strevet og slitet, det hårde klimaet men også den fantastiske naturen, daglige gjøremål på gården og på sjøen. Vi føler også på stemningen i etterkrigsårene, kolloboratørene, de deporterte fra Finnmark, de mange som har mistet noe eller noen. Som Ingrid. 

Er det noe som mangler? Midtveis i boka begynner jeg å lure på om denne boka bare er et slags gjensyn med personene fra de tidligere bøkene, en slags "reunion". Og så blir vi slått av banen av noe som skjer, som aldri skulle ha hendt men som hender likevel, og boka blir dessverre helt nødvendig for å komme videre.

Vi kommer ikke så veldig tett innpå Ingrid, Roy Jacobsen lar henne ikke si så mye. Hun deler ikke så lett sine tanker med noen. Og dette oppleves på mange måter som riktig og troverdig. Hun er streng og viljesterk. Men så er hun også blitt Barrøy sin store mor - mor til Kaja, adoptivmor til Mathias, fostermor til Felix og Suzanne og en slags Mater Familias til alle de andre barna på Barrøy.

En flott bok, dette her, som de andre Barrøy-bøkene.  Men likevel synes jeg "Seierherrene" ruver over den, det skal godt gjøres å overgå den. Barrøy-serien står seg godt, nå. Men om Roy Jacobsen velger å ta den enda lenger blir det sikkert også bra.


søndag 17. januar 2021

Margaret Skjelbred: Mors bok

Jeg hørte nylig en novelle av Margaret Skjelbred og kom på at jeg aldri fikk lest den boka hun skrev om sin mor. Men jeg har lest to av romanene hennes, "Gulldronning, perledronning" og "Andrea D" og likte godt begge to så endelig "Mors bok" fant veien hjem til meg.

Margaret Skjelbreds foreldre var strengt religiøse. Begge var haugianere (jeg visste ikke at det fantes haugianere i nyere tid), ja de var gammelhaugianere i motsetning til nyhaugianerne og de sto i statskirken mens noen andre haugianere visstnok ikke synes det er noe bra. Eller kanskje jeg har misforstått noe, i alle fall er det underlig at det finnes så mange avarter av den kristne lære som alle tror de sitter inne med den ene, riktige troen.

Hun vokste opp i et ganske så puritansk og også nokså fattigslig hjem på landsbygda i Vestfold. Hun er nummer 3 av fem søsken som ble født i løpet av seks år. I begynnelsen bodde de riktig så kummerlig, men så fikk faren en vaktmesterstilling ved skolen og det fulgte en vaktmesterbolig med - og den hadde innlagt vann og toalett og til og med vaskemaskin!

Margaret Skjelbred skriver om en barndom med varme og kjærlige foreldre, men også om hvordan foreldrenes puritanisme gjorde at barna ofte var utenfor det som andre barn fikk være med på, for det var mye som var synd. Jentene måtte ha langt hår og gå med lange skjørt eller kjoler, bukser var utenkelig. Ingen sanger eller bøker med verdslig innhold. Mirakuløst nok virker det som de ikke ble ertet så mye av de andre barna.

Til tross for at det var mye varme og omsorg i hjemmet var foreldrenes og menighetens gudsoppfatning og praktisering av religionen preget av fordømmelse, fornektelse av seksualitet og forakt for alt som var verdslig.   Forfatteren skriver mye om dette, bl.a. hva hun tenkte og tenker i dag om mye av den grusomheten som står beskrevet i det gamle testamentet og som ble livfullt gjengitt i den illustrerte billedbibelen som var en av de få bøkene som fantes i hjemmet.

Men det som går igjen som en rød tråd er den boka som moren hadde skrevet, boka om Signe og hvordan hun fant veien til frelsen og klarte å kjempe mot alskens djevelske fristelser som hun stadig møtte i dagliglivet. Det er dette som er "Mors bok", men egentlig mener Margaret Skjelbred nok at dette like mye er morens bok om seg selv.

Hun skriver om sin barndom og sine foreldre med mye varme, respekt og kjærlighet, men hun legger heller ikke skjul på at det har vært tungt å være omgitt av et så fundamentalistisk livssyn.  Djevelen lurer bak enhver fornøyelse, de som ikke har overgitt seg til vår tolkning av bibelen går fortapelsen i møte. Av og til synes jeg nesten hun toner ned hva slags virkning dette kan ha på et barnesinn.  

Noe av det som jeg synes hun får best frem er hvordan et relativt lukket miljø med en felles livsanskuelse har en selvforsterkende virkning på deltakernes holdninger, hvordan de blir mer og mer trygge på at de besitter den ene og fulle sannhet. Akkurat dette miljøet tolererte omgivelsene så langt at de ikke utstøtte barna sine når de gikk andre veier, men de var helt overbevist om at helvete ventet de frafalne på den andre siden. 


torsdag 14. januar 2021

Arnaldur Indridason: Vinterbyen

Nok en krim. Arnaldur Indridason skuffer aldri! Jeg trodde jeg hadde lest alle bøkene hans med Erlendur som etterforsker, men så kom jeg over denne som jeg ikke hadde lest før.

Det er et grusomt drap som blir oppdaget i et boligområde i Reykjavik. En gutt blir funnet knivstukket ute i vinterkulden. Gutten het Elias og var sønn av thailandske Sunee og islandske Odinn. De er nå skilt, og Sunee er aleneforsørger og har også tenåringssønnen Niran som hun hadde med seg fra Thailand.

De meste av etterforskningen pågår i Reykjavik i snø og kulde. Det oppstår mistanker om at drapet er rasistisk motivert og flere av elevene og lærerne på skolen der begge guttene går blir avhørt. Elias er arbeidsom og er i grunnen godt likt på skolen selv om han strever litt med det islandske språket. Niran derimot er lite integrert i det islandske samfunnet og er bl.a. motvillig til å lære språket. Han er sammen med en liten gjeng med lignende bakgrunn - hva driver de med egentlig?  

Niran forsvinner kort tid etter drapet, er han i fare? Eller kanskje han vet noe eller er involvert på noen måte? Men Niran har også vært svært glad i sin bror og nå er han den eneste Sunee har igjen. 

Samtidig er Erlendur litt engasjert i en forsvinningssak han har jobbet med tidligere. En kvinne har forsvunnet fra mannen sin - de hadde begge to forlatt sine tidligere partnere. Det viser seg at for mannen var ikke dette første gangen - og der ser ut til at han kanskje er på god vei inn i et nytt forhold. Erlendur begynner plutselig å få telefoner fra en kvinne som virker som hun har problemer men som ikke tør å snakke ut om dem, har dette sammenheng med forsvinningssaken? 

En av lærerne på skolen har svært innvandrerfiendtlige holdninger og har en fortid i et miljø med sterke bruntoner. En gammel pedofilisak dukker opp i nærområdet der Sunee bor, kan den ha noen forbindelse til drapet?

Når sløydlæreren finner at en tollekniv er borte fra sløydsalen setter dette fart i etterforskningen, men det blir likevel noen krokveier før saken blir oppklart.

Boka er full av gode miljøskildringer. Det er Reykjavik om vinteren som står i sentrum, og samtidig får vi et lite innblikk i holdningene til innvandrere i det islandske samfunnen tidlig på 2000-tallet. Erlendur selv kjemper med sine demoner, både broren som forsvant når han var liten og det at han aldri klarte å opprettholde et godt forhold til de to barna sine når han og kona gikk fra hverandre. 

Det er i det hele tatt mye fint i denne boka. Arnaldur Indridason skriver gode romaner om kriminalsaker og det er en fryd å lese. Nå ser jeg at det nylig er kommet ut en ny bok av han på norsk, så jeg har noe å glede meg til.

Jo Spain: Beneath the surface


Jeg kom over den irske krimforfatteren Jo Spain for en stund siden og leste hennes første roman med Tom Reynolds i hovedrollen, "With Our Blessing" . Den had
de som tema den brutale undertrykkelsen av unge jenter i vaskeriene som ble drevet av katolske klostre i Irland. Jeg likte den svært godt.

Denne romanen foregår i miljøet rundt den irske regjering.  Selve mordet skjer i en underjordisk tunnel mellom parlamentsbygningen Leinster House og en nærliggende bygning. Den drepte, Ryan Finnegan er rådgiver til finansministeren Aidan Blake som er i ferd med å legge frem et nytt lovforslag for parlamentet. Lovforslaget skal sørge for at Irland tar mer skatt fra utenlandske oljeselskap, en politikk som partiet har stilt til valg på. Men det er kommet inn noen avsnitt som sørger for at selskap som allerede er inne får unntak for de nye skattekravene. Dusse detaljene er lite kjent blant folk. Det er milliardbeløp på spill og det er kjent at Ryan Finnegan var sterkt kritisk til disse sidene av det nye lovforslaget.

Så har vi McNally, partiformannen som også opererer som en slags grå eminense i og rundt partiet. Vi har dansken Carl Madsen, nestleder i Udforske som har sterke forbindelser til flere personer i og rundt regjeringen. Statsministeren McGuiness har støttet Aidan Blake men føler seg samtidig truet av hans popularitet og energi. Sara Blake, gift med Aidan og glødende engasjert i arbeid for barns velferd arrangerte en veldedighetsmiddag i regjeringskvartalet den samme kvelden mordet skjedde der de aller fleste mulige impliserte var tilstede. Sekretæren Grace Brady har hatt noe samrøre med flere av mennene rundt Aidan Blake. 

Et bilde med en sexscene mellom to menn blir funnet under liket, og det viser seg at Aidan Blake har flere skjeletter i skapet, noen ville utskeielser i Thailand i ungdomstiden og så er det en hemmelig klubb i Dublin.

Det blir også en tur til Donegal der anlegget til Udforske ligger og det planlegges store utvidelser og ilandføring av gass. Det er store protester i lokalbefolkningen, men utbyggingen har også støtte hos andre.

I begynnelsen syntes jeg politikermiljøet virket like engasjerende, det ble mange detaljer om Leinster House, tunellen og bygningene omkring og mange roller å holde styr på. Men etter hvert kom vi litt mer inn på enkelte av de impliserte og det ble mer og mer interessant å følge de ulike trådene. Det var også spennende å se hvilke av sporene som førte nærmere løsningen. Det var mange muligheter for flere av de impliserte hadde svin på skogen, men de behøvde ikke nødvendigvis å ha drept noen for det.

Den endelige løsningen var kanskje litt overraskende, i alle fall gjennom de første 4/5-delene av boka. Jeg har ingen kjennskap til irsk politikk og aner ingenting om forskjellige partier og retninger, så jeg kjøpte bare den delen av historien. Det var interessant å lese litt om oljeindustrien i Irland og at det faktisk er kontroversielt å skattlegge utenlandske utvinninger når en tenker på hva vi har fått ut av dette i Norge fra sekstitallet og frem til i dag. 

Det er lett å se at det er en kvinnelig forfatter, bl.a. gjennom beskrivelser av interiør, klesdrakt og makeup (!) som ingen mann ville tatt med. Vi får vite litt om privatlivet til Tom Reynolds og litt om et par av de andre i etterforskningsteamet, men ikke så mye at det blir sjenerende.  

I det store og hele en god kriminalroman som gir et lite innblikk i deler av Irland som jeg ikke har lest noe om før, og veldig forskjellig fra den første jeg leste. Så jeg kommer nok til å lese flere. 

søndag 10. januar 2021

Karin Fossum: Bakom synger døden

Det er lenge siden jeg har lest noe av Karin Fossum. Hun er en av de norske krimforfatterne jeg setter høyest og har skapt en politietterforsker  som fremstår som et helstøpt menneske. Jeg synes Karin Fossum har sin styrke i sine psykologiske skildringer av menneskesinnet. Ofte skildrer hun mennesker som på en eller annen måte har havnet i utkanten av samfunnet. I denne boka er det flere uforglemmelige typer - den unge gutten Ellef - genial kunstner og ellers nokså sær, et anstrøk av autisme? Eller har han skjulte, voldelige tilbøyeligheter? Den vakre og sjarmerende tenåringen Viktor, allerede en småkjeltring som har havnet på en ungdomsanstalt.  Hans alkoholiserte mor  Nanna som nærmest har rømt fra foreldreansvaret til Spania men som klarer å stramme seg opp når hun trengs mest? Og så er det den sterkt traumatiserte unge mannen vi blir introdusert for på første side med store lkomplekser for sin økende fedme og som vi ikke får vite navnet på før et godt stykke ut i boka. 

Tidlig i boka blir seksten år gamle Gritt Zeeland funnet drept i Svartlandsskog. Hun er svært vakker og mange mulige spor og motiv må nøstes opp før Konrad Sejer kommer noen vei. Og så skjer det et annet mord som også krever full oppmerksomhet. Mordene er svært forskjellige, men det finnes noe krysninger mellom dem, har de en sammenheng?

I denne romanen er det Sejers tankevirksomhet som står i sentrum av etterforskningen, mer enn arbeidet til etterforskningsteamet. Imens skranter Frank, hunden hans og det viser seg at den er dødssyk og må avlives. 

Jeg synes ikke dette var Karin Fossums beste bok, den kommer ikke opp på siden av f.eks. "Elskede Poona". Det som trekker opp er en del av karakterene vi møter i boka, både Nanna, Ellef og de to kunstnerparene vi møter er interessante mennesker på både godt og ondt. Karin Fossum klarer også å gå inn i problemstillinger rundt kunst og etikk so  jeg synes glir godt inn i romanen. Jeg liker også hvordan det andre mordet blir avslørt gjennom morderens egne feilgrep. Men jeg er ikke helt begeistret for alle fortellergrepene hun bruker for å holde oss unna løsningen på det første mordet, og jeg synes i det hele tatt det første mordet ikke blir helt troverdig. Det er også noen tråder som blir hengende i løse luften, særlig i forbindelse med den helt første scenen i boka. 

Karin Fossum har vissnok bestemt seg for at dette blir siste bok om Konrad Sejer, og det synes jeg er synd!

lørdag 9. januar 2021

Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor

Dette er den første boka Lars Saabye Christensen skrev etter trilogien "Byens spor", den som han trodde skulle bli hans siste. Dette er ingen roman, heller ikke noen biografi, hva slags bok er det egentlig?  Han skriver her om sin farmor, men egentlig skriver han mest om sine tanker og minner om sin farmor, ellers skriver han vel så mye om sin farfar. 

Boka starter med hans besøk hos sin far som var sykehjemspasient i 2009 og ingen visste om han ville oppleve sin 90-årsdag en måned senere. Christensen ber faren fortelle om Kina, der farfaren arbeidet for et redningsselskap i seks år. Farfaren dro til Hongkong like etter han giftet seg, og litt senere reiste Hulda alene etter ham med båt fra Marseilles. Faren har i alle fall ingen egne minner fra årene i Kina, han ble født etter at foreldrene hadde vendt tilbake til Europa, men kanskje han har noen minner, noe hans mor har fortalt ham?

Det er ikke svært mye faren kan fortelle på tampen av sitt liv. Og aller mest får vi vite om farfaren som var sjømann fra nokså enkle kår. Flittig og nøysom steg han i gradene, lærte seg navigasjon, ble styrmann på redningsekspedisjoner til Grønland og ble så godt ansett i redningsrederiet der han arbeidet at han ble utestasjoner i Hong Kong. Gjennom brev, avisintervjuer, anbefalelsesskriv og annet skriftlig materiale får vi vite ganske mye om Jørgen Christensens liv som sjømann og sjøoffiser.  Men hustruen Hulda finnes det ikke mye dokumentasjon om, så der må vi følge Lars Saabye Christensens mentale reise der han prøver å gjenskape bruddstykker av farmorens liv, særlig hennes liv i Hongkong. Noe stammer fra forfatteres egne minner om farmoren, noen bilder som han har, mange besøk i besteforeldrenes danske hjem, men det meste skaper han selv når han ser for seg hvordan tilværelsen hennes kan ha artet seg.

Christensen var også selv i Hong Kong, på en avstikker etter et besøk i Kina for å promotere oversettelsen av romanen "Beatles".  Dette avsnittet ble veldig levende for meg siden vi hadde et to dagers stopp i Hong Kong på vei fra Vietnam i 2017 og jeg ble veldig fascinert av byen. Og Lars Saabye Christensen er ikke snauere enn at han klarer å mane frem farmoren sin der hun 100 år tidligere går i land i denne byen så hun trer riktig så levende frem for oss..

Det er en fin liten bok, dette her. Den som er ute etter å få vite mer hvordan danske Hulda Christensen hadde det i Hong Kong kan kanskje bli skuffet, men den som vil følge Lars Saabye Christensens funderinger over sin egen og familiens historie har mye å glede seg til.

tirsdag 5. januar 2021

Leif Enger: Når sola vender tilbake, vil vi vite

Det hender at oversatte bøker får titler som er helt forskjellige fra originalen, og noen ganger er dette helt ubegripelig. Særlig når originaltitelen har navn etter hovedpersonen, i denne boka Virgil Wander. Ellers har jeg ikke noe å si på oversettelsen. Språket i denne boka er nydelig, av og til nesten lyrisk og jeg antar at det skyldes en god original og en like god oversettelse.

Jeg leste Leif Engers første roman "Ned til elva" når den kom ut og likte den svært godt. Jeg likte stemningen og måten en gradvis kom inn under huden på de viktigste personene i boka. Hovedpersonene var barn til en mann som trodde at han var en av guds utvalgte og hadde overnaturlige evner.  

Gudstroen er ikke så sterkt fremme i denne boka, men det forekommer noen overnaturlige hendelser, eller kanskje det er bare hallusinasjoner eller drømmer?  Boka er lagt i munnen på hovedpersonen,  Virgil Wander som er rekonvalesent etter at han kjørte av veien og havnet i idet iskalde vannet i Lake Superior. 

Lake Superior er den største og nordligste av de store sjøene i USA. Vi er i Minneapolis, i den fiktive småbyen Greenstone ved bredden av sjøen, et like stykke fra byen Duluth. I dette området bor det mange med skandinavisk avstamning. Leif Enger selv stammer også fra Norge.

Virgil er midt i livet. Han er deltidsansatt i kommuneadministrasjonen og driver også byens kino i en ærverdig gammel bygning der han også har en leilighet. Etter ulykken strever han med å komme tilbake til en "normal" tilværelse. Han er glemsom og leter etter ordene, kan han egentlig klare seg alene?  Når han treffer på den 60-årige Rune fra Tromsø som foreløpig bor i telt passer det godt å ta ham inn i leiligheten. Rune er en mester i å bygge og sende opp drager og han leter etter sønnen Alec. Alec var resultatet av en ungdomsforelskelse for mange år siden og Rune fikk nokså nylig vite om ham. Men Alec forsvant sporløst i et småfly for lenge år siden og etterlot seg kona Nadine og sønnen Bjørn.

Rune blir værende for å bli bedre kjent med barnebarnet sitt og kanskje finne mer ut om hva som skjedde med sønnen. Virgil begynner å kjøre filmer igjen og er ellers ofte med med Rune når han flyr drager. Virgil hjelper kollegaen Ann til å overtale en av byens tilbakevendte rikinger til å engasjere hennes arbeidsledige mann Jerry til diverse oppussingsprosjekter. Og så er det den lett alkoholiserte Shad Pea som liker å fiske og taper i kampen mot en kjempestørje. Sønnen Galen prøver senere å hevne faren.  Den avdankede men hjertevarme sangerinnen Lucy dukker opp, det er flere dødsfall og et bryllup, men ingen barnefødsler. Til og med Bob Dylan stikker innom.

Og sånn går dagene. Det skjer ikke så mye i denne boka, eller det skjer mange småsaker som hver for seg virker nokså ubetydelige men likevel er med på å drive boka langsomt fremover mot det som kan fortone seg som et slags høydepunkt, nemlig fiaskofestivalen i Greenstone og etterspillet etter denne. Og jeg lever meg inn i boka og har mange fine stunder sammen med Virgil og noen triste også.

Dette var en svært fin bok, befolket av mennesker som prøver å holde fast ved livet og hverandre i en småby som ellers er rammet av industrinedleggelser og forfall.