torsdag 16. september 2021

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit

Jeg var i Finnmark i sommerferien i år for første gang og besøkte bl.a. Karasjok med Sametinget og to gode museer for samisk kultur. Dette gjorde meg mer nysgjerrig på samenes historie. 

Elin Anna Labba fikk svenske Augustprisen for denne boken som forteller om den store tvangsflyttingen av samene som foregikk på 1920-tallet. Norge hadde blitt selvstendig i 1905. Både på norsk og svensk side var det ønske om å redusere antall reindriftssamer og ingen forståelse for å ta vare på samisk levemåte, kultur og språk. Mens samene tidligere hadde vandret mellom Norge og Sverige på vei fra og til sommerbeite ved kysten ble det satt en stopper for dette fra norsk side, i forståelse med svenske myndigheter. Store grupper av samer ble tvunget til å forlate beiteområdene sine i Lappland til landsdeler lenger sør. 

Boka er bygd opp på basis av intervjuer med etterkommere etter de som ble tvangsflyttet, utallige gamle bilder, avisartikler, offentlige forordninger osv. Forfatteren levendegjør historien til de enkelte familiene og beskriver strabasene rundt selve flyttingen, hvordan de strevde med å få med seg alle dyrene sine og mistet utallige rein på veien. Hvordan de opplevde savnet av livet på viddene i Lappland og på sommerbeite i Troms. Hvordan det var å miste kontakten med storfamilien de var så sterkt knyttet til når de skulle etablere seg på nytt i et område der de opprinnelige innbyggerne slett ikke var interesserte i å få konkurranse om sine beiteområder.

Boka gir vakre skildringer av naturen de reiste fra, men også den de kommer til, og av de tvangsflyttedes tanker, minner, sorger og av og til håp. Det er brukt mange samiske ord og uttrykk. Dette virker naturlig, og det er en ordliste bak. Men her er også mitt største ankepunkt: Ordlisten er altfor liten. Det forekommer svært mange ord i teksten som ikke blir oversatt og det går ut o ver forståelsen min at jeg ikke kan slå dem opp. Det brukes konsekvent samiske stedsnavn. I noen tilfeller går det an å gjette de norske/svenske stedsnevnene men også her kunne det vært en utførlig liste for kartnerder som meg selv som gjerne skulle fulgt med på reiseruten på kartet.

Men aller viktigst er hvordan boka setter søkelyset på den hensynsløse behandlingen av det samiske folket fra både svenske og norske myndigheter på denne tida. 

Annie Ernaux: Årene

Jeg har lest en annen av Annie Ernaux sine bøker, den het noe sånt som "Forelskelsen", og jeg var ikke så begeistret for den. Men "Årene" har fått svært gode omtaler, og jeg ble positive overrasket når jeg leste den.

Jeg har hørt at alle Ernaux' bøker er mer eller  mindre selvbiografiske. Dette opplevde jeg som en begrensende faktor i "Forelskelsen", men her fungere det svært bra. Hun skriver om et liv i Frankrike (hennes eget) fra tidlig barndom og frem til våre dager. Hun bruker ofte gamle fotografier som ramme for fortellingen, slik som bildet av jenta på karusellen som preget forsiden på mitt seksemplar. 

Som leser opplever vi Frankrikes moderne historie utfolde seg, samtidig som hovedpersonen lever og utvikler seg. Dette beskriver hun på en måte som gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i historien. 

Dette er Frankrike og ikke Norge. Vi har mye til felles, men det er også mye som er forskjellig. Men for meg gjør dette boken nesten dobbelt interessant. Jeg føler jeg blir tatt med inn i erindringene til forfatteren og kan speile dette mot mine egne minner, i tillegg til at jeg også lærer litt om Frankrikes nyere historie.

Språket i boken er spesielt. Ernaux skriver som om det ikke bare er denne kvinnen (henne selv) som forteller. Hun får det til å bli en kollektiv fortelling samtidig som den blir høyst personlig. Det er en fornøyelse å lese!

søndag 15. august 2021

Maggie O Farrell: The vanishing act of Esme Lennox

Jeg kom over denne forfatteren når jeg var på jakt etter en annen bok. Dette er en av hennes tidligere bøker, utgitt i 2007, men det var ikke noe dårlig valg. Den er oversatt til norsk, men jeg fant den på elib-tjenesten Libby som bare har engelske bøker.

Iris, en ung dame i 20-årene får en uventet henvendelse. Hun står oppført som den eneste nålevende slektningen til Euphemia Lennox som skal skrives ut fra et sinnsykehuset Cauldstone som skal nedlegges. Det er et helt ukjent navn for Iris og hun prøver å glemme hele saken, men saken vil ikke glemme henne. Hun oppsøker sykehuset og blir fortalt at Euphemia er søsteren til hennes bestemor Kitty som har Alzheimer og bor på et sykehjem. 

Iris er ikke interessert i å involvere seg, men ber for skam skyld om å få se grandtanten som har vært på institusjonen i 60 år. Det viser seg at damen er ganske oppegående og insisterer på å bli kalt Esme som er hennes opprinnelige navn. Iris er sjokkert over forholdene både i og utenfor institusjonen og det ender med at hun tar med seg Esme hjem inntil videre. 

Boken er et enestående oppgjør med de forferdelige forholdene som hersket på en del av de psykiatriske institusjonene i Storbritannia på 1900-tallet. Mange var også plassert der uten å ha noen psykiatrisk lidelse, en mann kunne på 50-tallet få plassert sin datter eller kone bare med en underskrift fra fastlegen deres. Ukonvensjonell oppførsel, opprørstrang, utroskap er grunn nok. Esme er en litt eksentrisk tenåring og hennes oppførsel blir ikke tolerert av foreldrene. Hun blir tvangsinnlagt som 16-åring. Foreldrene avskriver henne fullstendig og av grunner som kommer frem senere i boken vil heller ikke søsteren Kitty snakke om henne, ikke en gang til sin egen sønn og sitt barnebarn.

Iris har selv et nokså komplisert kjærlighetsliv. Hun har en gift elsker, Luke, som hun egentlig ikke står så nær. Hun vokste opp sammen med halvbroren Alex. De hadde et svært tett forhold, et forhold som utviklet seg til et erotisk forhold. Selv om de ikke er beslektet følte Iris at det var noe skamfullt over dette og dro til Russland noen år for å bryte de erotiske båndene. Alex giftet seg, men prøver nå å vinne henne tilbake. Er Iris' motvilje mot dette uttrykk for løsrivelse eller er det heller manglende evne til å engasjere seg følelsesmessig?

Esme sin historie blir først og fremst fortalt gjennom hennes egne glimt tilbake i historien, helt fra den ganske lykkelige barndomstiden i India sammen med hennes elskede storesøster Kitty og frem til den første grusomme tiden på Caulderstone. Det er vakre, levende, av og til litt drømmende fortellinger, og vi aner at Esme har vært litt i sin egen verden. Litt av historien kommer også frem gjennom Kitty som av og til har sine klarere øyeblikk. Gradvis avdekkes hele bakgrunnen for Esme's "forsvinning". Avslutningen av boka er brå, dramatisk og uventet.  

Dette er en bok som først og fremst gjorde meg opprørt og rasende over at slike forhold har eksistert så tett på vår tid. Men det er også en drivende god roman med interessante personer, et godt språk og en troverdig handling. Den blir beskrevet som en bestselger - det beviser bare at gode bøker også kan selge godt! Boka er på 290 sider - det er det flere forfattere som har noe å lære av. 

Jeg har allerede lånt en annen bok av Maggie O Farrell!






Jon Kalman Stefansson: Ditt fravær er mørke

Dette er en stor anlagt roman av en av mine yndlingsforfattere. Romanen fortelles av en ukjent forfatter som har mistet hukommelsen. Han møter en bussjåfør i en kirke, denne viser seg å være en tidligere prest eller noe lignende, kanskje han er mer en åndelig skikkelse. Sammen går de i gjennom tildragelser rundt familien som bor på gården Oddi fra attenhundretallet og frem til i dag.  Det blir mange krumspring og sidespor frem og tilbake mellom ulike slektsledd. Og i mellomtiden legger de opp "Dødens spilleliste" med relevant musikk. Døden er et et gjennomgående tema, døden og kjærligheten. 

Det hele begynner med den fattige men beleste bondekonen Gudridur som skriver et brev til en avis om meitemarkens mange fortrinn og den interessen dette vekker hos presten Petur. Petur som stadig vekk snakker med den avdøde tyske poeten  Hölderlin når livet begynner å bli vanskelig. Det er fiskeren Pall som leser Kierkegaard. Det er Aldis fra Reykjavik som får øye på en gutt på en traktor på nabogårde til Oddi og forlater byen og samboeren for å finne gutten igjen. Det er en ung mor som må forlate barnet sitt hos foreldrene til kjæresten sin for aldri å treffe det igjen. Det er besteforeldrene Hafrun og Skuli som blir foreldre på nytt. Eirikur tror at moren døde da hun fødte ham, det preger ham for hele livet og han har vondt for å tåle sannheten når han møter den.

Alle disse historiene berørte meg. Jon Kalman maler med bred pensel alle disse skikkelsene som blir berørt av kjærligheten på den ene eller på den andre måten. Det islandske lynnet ligger under hele tiden, men han tar da også streiftog til Paris, til Canada, til Marseille og han er åpen for all verden. 

Likevel var jeg ikke helt fornøyd med denne boka. Jeg synes det ble så mange tidssprang og sidespor at det gikk ut over helheten. Mot slutten gjør han en liten endring i historiens gang. Dette grepet synes jeg ikke fungerer så godt, spesielt når fortellingen ellers er så ustrukturert. Jeg synes forresten Dødens spilleliste er en artig sidekommentar til hele fortellingen.


fredag 13. august 2021

Ingeborg Arvola: Plutselige varmegrader

Det begynte med at vi leste en av novellene i denne boka på et strikk-og-lytt arrangement på Sola Bibliotek. Så dukket boken opp i en utsalgskasse, og da var ikke veien hjem lang.

Ingebjørg Arvola er finsk/norsk og vokste opp i Finnmark og i Tromsø. Det preger noen av novellene i denne samlingen, ikke minst i tittelnovellen. Men vi er også med på groteske dykkerprosjekt i Middelhavet og i mange av novellene spiller ikke stedet noen viktig rolle.  

I alle historiene finnes det noe skrudd, noe uventet, kanskje litt overnaturlig eller grotesk. Ingeborg Arvola leker med menneskene hun skriver om, fabulerer og er like ofte på det komiske som på det dystre. Det er en artig novellesamling å lese men jeg måtte ta den i porsjoner, en novelle av gangen. 

Jeg likte tittelnovellen aller best. Kanskje leser jeg mer av Arvola?

Daniela Krien: Kjærlighet i nødsfall

Daniela Krien er fra den østlige delen av Tyskland. I denne romanen møter vi fem kvinner og deres til dels kompliserte kjærlighetsliv. Kvinnene bor i Leipzig. De er løselig forbundet med hverandre. Noen av dem går i bokhandelen til Paula. Legen Judith er venninnen til Paula og Brida og fastlegen til flere andre vi møter. Brida og Malinka har et forhold til samme mann.  Malika og Jorinde er søstre. De var alle sammen tenåringer da muren falt, så alle har minner fra kommuniststyret og opplever friheten i demokratiet men også frihetens pris.

Boken gjorde sterkt inntrykk på meg. Vi blir godt kjent med en av kvinnene av gangen, går inn i deres liv, opplever sorger og gleder men kanskje mest av alt hvor vanskelig livey og kjærligheten kan være. Så blir  perspektivet snudd på hodet når vi blir kjent med en av de andre kvinnene som deler litt av historien men fra et helt annet ståsted. Dette kommer særlig sterkt frem i møtene med Brida og Malinka som begge elsker og opplever sviket til samme mann. Eller hos søstrene Malinka og Jorinde som  begge føler at den andre blir mer elsket og forstått av foreldrene. Så ender søstrene opp med å bo sammen i et slags symbiotisk og konfliktfylt søskenforhold. 

Boken gir også et godt innblikk i livet i øst etter sammenslåingen av Tyskland. Nesten, men ikke helt likt vest, det er som de fortsatt har et bein i det gamle DDR. Dette blir likevel ikke gjort til noen hovedpoeng i boka.

Krien beskriver daglidagse hendelser og gjøremål på en lett og elegant måte, men det er som hver eneste setning betyr noe, og de fem kvinnene trer frem som helstøpte og interessante mennesker.

Jeg vil lese mer av Krien, håper på flere oversettelser!

Douglas Shelton: Thunder Bay

En for meg ny krimforfatter. Jeg finner ikke mye om ham på nettet heller, annet enn at han er skotsk. Og denne boken er også svært skotsk, med handlingen lagt til den (antagelig fiktive) øya Stoirm i Hebridene.

 Den nysgjerrige journalisten Rebecca Connolly blir interessert i et dødsfall på øya som faren hennes vokste opp på og som hun selv aldri har besøk. Det ser ut som om dødsfallet kan ha forbindelser til en gammel drapssak  der den mistenkte ble sluppet fri av mangel på bevis. Rebecca reiser dit for å gjøre visse undersøkelser, stikk i strid med redaktøren i det beskjedne magasinet hun jobber for.

Innbyggerne på øya slipper ikke utenforstående så lett innpå seg, og Rebecca må jobbe hardt for å få noen av dem ordentlig i tale. Det viser seg også at noen gjør hva de kan for å forhindre undersøkelsene hennes. Men enkelte hemmeligheter siver opp til overflaten, og trådene leder etter hvert til den øde bukta Thunder Bay og noe som fant sted før det første drapet. 

Rebecca har også personlige grunner for å utforske øya. Hennes far har aldri villet snakke om sin oppvekst og sin familie der ute og dette ønsker hun å finne ut av, og hun finner også frem til den ubehagelige sannheten og forklaringen på farens veivalg.

Det er mye vær og vind og trauste og barske øyboere i denne boka, og det hele både spennende og troverdig. Likevel føler jeg at det hele blir litt for klisjeaktig. Persongalleriet blir en samling arketyper, og jeg synes spesielt den onde og brutal russisk mafiatype vi møter på slutten er for mye av det gode. Vi har rett og slett ikke bruk for å sementere fordommer om russerkjeltringer like lite som fordommer om arabiske terrorister. 


 

torsdag 8. juli 2021

Liz Moore: Lang, lysende elv

En amerikansk kriminalroman som jeg leste en god anmeldelse av. Den fantes som låne-ebok på biblioteket og jeg hadde behov for en grei krim til en togreise.

Michaela, kalt Mickey jobber som uniformert ordenspoliti i bydelen Kensington i Philadelphia. På sine mange patruljeringer kommer hun noen ganger borti narkodødsfall blant gateprostituerte, og hun har en konstant redsel for at en av dem kan være hennes lillesøster Kacey.

Mickey er alenemor til femåringen Thomas. Hun og Kacey vokste opp hos bestemoren Gee etter at moren døde som narkovrak og faren stakk av. Der fikk de dekket sine viktigste materielle behov men lite annet. Mickey klarte seg, Kacey dukket under.

Vi møter Mickey på vei mot et gatedødsfall som viser seg å være et regelrett drap. Det blir fulgt av flere drap på prostituerte. Mickey følger med på etterforskningen så godt hun kan, bl. a. med hjelp av sin tidligere partner og mentor, hun er først og fremst på jakt etter Kacey som har gått helt under jorden, hvis det ikke er noe verre som har skjedd.

Parallelt med den offisielle etterforskningen og Mickeys egen etterforskning får vi tilbakeblikk på fortiden, fra Mickeys og Kaceys oppvekst, hva som skjedde da foreldrene ble borte og omstendighetene rundt Thomas fødsel. Jakten på drapsmannen gjør at Mickey må snu mange steiner. Helt mot slutten konvergerer historien om Kaseys forsvinning og drapene i et dramatisk oppgjør.

Jeg likte denne kriminalromanen svært godt. Jeg likte hovedpersonen, en sliter, troverdig, skarp og raus men overhodet ikke perfekt. Politiet får sitt, korrupsjon og samfunnsansvar i skjønn forening. Livet som enslig mor i en ikke så godt betalt stilling. Gateprostitusjonen. Familien som trygg ramme og som en byrde. Og ikke minst likte jeg skildringen av narkotikaavhengigheten. Rusens forbannelse og rusens herlighet. Spebarn på avvenning. Livet som avvent junkie.

Håper det kommer mer fra Liz Moore.   

Antal Szerb: Reise i måneskinn

Denne fikk jeg anbefalt etter et "strikk og les"-arrangement på Sola Bibliotek. Jeg er alltid litt nysgjerrig på forfattere fra andre steder i Europa enn Storbritannia. Forfatteren var ungarsk. Han var født som jøde. Familien konverterte til kristendommen, men det hjalp ikke når det tredje riket la sin klamme hånd over Europa. Antal Szerb ble slått i hjel i en konsentrasjonsleir i 1945. Han var kjent som en stor forfatter i sin tid.

Boka foregår i trettiårene. Mihaly og Erzsi er på bryllupsreise i Italia, Italia som alltid har vært Mihaliys drømmemål. Men i Ravenna treffer han en gammel kjenning fra barndommen som bringer minner frem i lyset, minner som er så overveldende at han forlater Erzsi og begir seg ut på en egen reise. Han streifer rundt på kryss og tvers, får et illebefinnende og blir lagt inn på et sykehus. Han kommer langsomt til hektene igjen, blir kjent med legen som behandlet ham og treffer en annen barndomsvenn som er blitt en berømt munk i et kloster. Tilslutt ender han opp i Roma der han blir konfrontert med sin fortid, sitt ekteskap, sin familie og hele sitt liv.

Mihalys reise på egen hånd blir en reise i  hans indre, et oppgjør med engler og demoner fra barndommen som egentlig har forfulgt ham hele livet. I barndommen ble han kjent med Eva og Tamas Ulpius, et søskenpar som var sterkt knyttet til hverandre gjennom morens død og farens strenghet og kulde. Sammen med Mihaly og to andre gutter utgjorde de en tett sammensveiset gjeng. Eva var vakker men hun opptrådte mer som en guttejente i gjengen. Men med tiden ble flere av dem svært opptatt av henne, ikke minst Mihaly, selv om han ikke tør å innrømme det for seg sjøl en gang. Men han var nesten like opptatt av Tamas som hadde en dragning mot mørket. Tamas tok til slutt livet av seg etter flere selvmordsforsøk. Det var et gotisk preg over dette miljøet og det har aldri helt sluppet taket på Mihaly. Oppgjørets time kommer til slutt, i Roma.

I begynnelsen var jeg bare sånn litt mellomfornøyd med boka. Å forlate sin kone uten et ord på bryllupsreisen for så å leve en slags bohemtilværelse i Italia uten mål og mening, jeg fikk ikke noe annet ut av det enn at det handlet om en bortskjemt rikmannssønn på loffen. Det minnet meg litt om "On the road" av Jack Kerouac, en svært opphauset bok om en guttegjeng som ikke foretar seg noe annet enn å reise frem og tilbake i USA, jobbe litt, nedlegge noen damer, tigge penger fra hovedpersonens tante og reise videre.

Godt over halvveis fikk jeg gradvis mer sympati for hovedpersonen og boken, og jeg ble i stand til å ta hans indre konflikter på alvor. Da ble det hele mer interessant og jeg ser nå boken i et helt annet lys. Det var også svært interessant å lese om livet i Ungarn og Italia like før krigen, skrevet av en som fornemmer de samfunnsmessige konfliktene men som selvsagt ikke har noen anelse om hva som kommer til å skje.

Det ble til slutt en bok jeg er glad for at jeg har lest, om den ikke kom helt opp på høyden

torsdag 1. juli 2021

Kirsten Thorup: Indtil vanvid, indtil døden

Denne boka traff meg som en knyttneve. Harriet er gymnastikklærer og har sin ideologiske bakgrunn i et et idrettsmiljø i Danmark som dyrket den sterke, sunne kropp på trettitallet, ikke uten brunstripede kanter. I dette miljøet traff hun Gustav som falt hodestups for. det var gjensidig og de giftet seg og fikk 2 barn som når boka sterter er 2 og 4 år. Gustav er glødende antikommunist og sympatiserer sterkt med Finland. Etter okkupasjonen melder han seg til krigstjeneste under tysk ledelse for å kjempe for Finland som pilot. Han blir skutt ned over Sovjetunionen og meldes drept.

Harriet er helt knust. Hun klarer seg godt materielt, er av god familie og får en god pensjon fra Tyskland. Harriet sympatiserer nok med Tyskland, om hun ikke liker okkupasjonen noe særlig men hun er ikke tilhenger av nazipartiet og har i det hele tatt en hang til å se alle saker fra flere sider.

Vi møter Harriet i en overfylt togkupe i 1942 på vei til München der hun skal bo hos en dansk bekjent, Gudrun som er gift med Klaus, en høyerestående tysk offiser. Guttene har hun plassert på et barnehjem.  Hun betrakter reisen som et nødvendig rekreasjonsopphold for å komme til hektene etter en dyp depresjon.

På toget fornemmer vi litt av den rå og brutale kaosstemningen i et krigsherjet land. Harriet får hjelp av en gategutt til å finne Gudrun og Klaus. Nå er hun inne i en annen virkelighet. Ekteparet tilhører en beskyttet overklasse, de har rikelig tilgang på mat og ikke minst på drikkevarer. Klaus er for det meste ved fronten og Gudrun har hjelp av to jenter som hun kaller Ludmilla til å ta seg av sønnen Thor, holde huset i orden til hverdag og fest.

Det er et liv i sus og dus som Gudrun fiffer opp med alkohol og andre nytelsesmidler. En og annen flyalarm sender dem ned i et komfortabelt tilfluktsrom, ellers er kontakten med krigens virkelighet begrenset til litt frivillig arbeid ved sykehusene. 

Gudrun er glødende nazist og har kjøpt Hitler med hud og hår. Hushjelpene betrakter hun som undermennesker, de kalles Ostarbeidere, arbeidsfør ungdom fra Sovjetunionen og Polen som er tatt til fange og stuet sammen i krøttervogner og sendt til Tyskland til all slags slavearbeid. De som havner i privattjeneste er de heldige, de får mat og seng. 

Klaus kommer på permisjon og det stelles i stand et stort selskap der alkoholen flyter og det er fritt frem for andre utskeielser også. Og Harriet oppdager at hushjelpene har andre forplikter også. En av dem har nettopp gjennomgått en medisinsk helt uforsvarlig abort og tåler ikke alle voldtektene hun blir utsatt for. Liket blir bare kastet vekk, og den andre hushjelpen blir sparket.

Harriet blir også kjent med andre ofre for nazismen, ungdommer som gjemmer seg i skogen, en jødisk kvinne som skjuler sin identitet, en kommunistsympatisør. Hun er intelligent og gjennomskuer gradvis mye av propagandaen de utsettes for, bl.a. om fremgangen ved Stalingrad der i virkeligheten den tyske hær har stagnert og kilt seg fast. 

Hjemmet til Gudrun og Klaus har også sine hemmeligheter. Thor har en storesøster som viste seg mentalt tilbakestående etter fødselen og ble plassert på et hjem der det slike barn ble utsatt for eutanasi. Gudrun har ikke akseptert adskillelsen og langt om lenge strammer hun seg opp til å få besøkt datteren som ligger mager og utsultet i en seng, mens personalet sier at hun ville ikke ta til seg mat. Dette sykehuset hadde utsulting som en av de vanligste metodene for avliving av pasientene sine.

Vi opplever Harriets opphold i München som en vandring i et slags marerittaktig samfunn, til tross for at hun bor hos folk som har det materielt bedre enn de fleste. Og hvordan reagerer hun? Harriet er et undersøkende og kritisk menneske, hun observerer, er vennlig mot alle, tar flere ganger stor personlig risiko for å hjelpe folk som er truet på livet. Men hun blir aldri noen opprører. Hun omgås stadig den nazistiske omgangskretsen til Gudrun, konverserer Klaus når han er på permisjon selv om hun vet at han var med på å drepe den unge hushjelpen og at han støtter eutanasi av sitt eget barn.  Men samtidig har hun et brennende ønske om å reise hjem og for å få tillatelser til det er hun helt avhengig av sine nazivenner.

Tilslutt går hjemreisen så vidt i orden og Harriet kommer tilbake til hjembyen og til sønnene sine. Har hun lært noe av sine erfaringer? Noe har hun nok lært, hun har sett baksiden av all propagandaen, hun har fått et innblikk i hva det tredje riket egentlig sto for. Men kanskje vil hun fortsette å sitte på gjerdet?

Boka er skrevet helt uten kapitler, og det er også få avsnitt. I begynnelsen syntes jeg det var litt irriterende, jeg liker jo å kunne "hvile" meg ved et nytt kapittel. Men så lot jeg meg suge inn i den litt heseblesende fortellerstilen, det passet ganske godt til den marerittaktige opplevelsen i hjertet av Nazityskland.

Jeg likte at Kirsten Thorup lot en tysklandsympatisør spille hovedrollen. Det ga henne jo innpass i nazimiljøet og åpenbarte mange sider ved dagliglivet i Tyskland under krigen som ellers ikke var mulig. Men jeg undrer også på om Harriet hadde klart å beholde sin undersøkende og kritiske tankegang om hun hadde blitt værende hos Gudrun og Klaus eller om hun hadde gradvis begynt å se det som naturlig å dele mennesker inn etter rase, overmennesker og undermennesker?  

Kirsten Thorup har gjort mye research for denne boka. Jeg tror ikke det er noe av det avskyelige vi leser om som ikke skjedde nok i virkeligheten.  

Alle bør lese denne boka!!!

torsdag 17. juni 2021

Sandra Lillebø: Tingenes tilstand

Dette er en bok om mor og datter, i likhet med Helga Flatlands "Et liv forbi". Jeg hørte Sandra Lillebø på en sending fra litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var en samtale med henne, Hanne Ørstadvik og Olaug Nilssen som kretset rundt problemstillingen å utlevere andre mennesker i litteraturen. Boka handler om hvordan det har vært å vokse opp med en mor som lider av vrangforestillinger, antagelig schizofreni. Olaug Nilssen har jo skrevet om livet med en sterkt autistisk sønn mens Hanne Ørstadvik skriver om livet med en ektemann som holder på å dø. 

Tingenes tilstand er rystende lesning, ikke fordi det er så mange dramatiske episoder. Det som gir inntrykk er heller hvordan et barn blir påvirket av å ikke ha noen voksenperson som evner å ta ledelsen i livet. Noen ganger er det andre voksne som trør til når foreldrene er ute av balanse - en bestemor eller bestefar, en lærer, en tante. Men mormoren var om mulig enda mer ute av balanse, og det var ingen andre å støtte seg på. Hun har også en søster, og selv om de holdt sammen på et vis i oppveksten har de ikke utviklet et varig samhold som kunne støtte dem i voksenlivet.

Hun har klart seg godt i verden. Hun har en forståelsesfull ektemann, to barn, bra jobb og en viss suksess som forfatter. Men det har kostet. Hun lider av angst og klarer ikke helt å kvitte seg med redselen for å bli som moren, eller som mormoren. Hun har holdt moren på en armlengdes avstand etter at hun ble voksen, men klarer likevel ikke å unngå å føle ansvar for moren når hun stadig vikler seg inn i nye problemer. 

Boka er nokså fragmentarisk, synes jeg, med korte glimt fra hverdagslivet spedd på med assosiasjoner og tilbakeblikk fra barndommen, av og til også fra episoder i voksen alder, f.eks. fra noen reiser til London der moren i en periode slo seg ned. Vi merker stadig hennes tilbakevendende dårlige samvittighet for at hun ikke vil involvere moren i livet sitt, samtidig som det er veldig tydelig at det er svært viktig for henne å ikke gjøre det. 

På meg virker boka mer som en terapeutisk øvelse, sikkert en helt nødvendig øvelse, enn en roman. Den er godt skrevet, av og til nesten poetisk, men jeg savner en slags sammenhengende historie, et tydelig utvikling eller noe sånt. Kanskje boka i seg selv er en slags stadfesting av at hun ikke på noen måte kan ta ansvar for sin psykisk syke mor og på den måten gjør det lettere å gå videre i livet?


Helga Flatland:Et liv forbi

Mor og datter står i sentrum av denne romanen. Sigrid er lege, bor i Oslo, samboer med Aslak, de har sønnen Viljar som går i barnehagen. Sigrid har datteren Mia fra et kortvarig forhold til legen Jens når hun var nitten år. Jens forsvant ut av livet hennes til et eller annet spennende oppdrag for en hjelpeorganisasjon, Sigrid slet med å komme over det, men så kom Aslak forbi, trygg og god, elsket Sigrid av hele sitt hjerte og tok til seg Mia som sin egen.

Anna er mor til Sigrid og Magnus. Hun jobber som lærer men har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av sin elskede ektemann Gustav som fikk en serie slag, det første når han var i trettiårene. Han fikk mer og mer behov for hjelp, utviklet gradvis demens og har de siste årene bodd på sykehjemmet i bygda. 

Sigrid har alltid følt at moren ikke tok seg ordentlig av henne når bun vokste opp, at all omsorgen gikk til faren, og når hun hadde muligheten til det flyttet hun til hovedstaden, lang vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Hun er full av bitterhet overfor moren og har forventninger om at moren en dag skal be henne om unnskyldning. Hun kommer godt overens med broren, men Magnus bærer ikke på et slikt nag til moren som Sigrid gjør.

Så blir Anna syk, tykktarmskreft. Hun blir operert, det ser bra ut men etter en stund viser det seg at det er spredning, bl.a. til lungene og utsiktene er nokså dårlige. Sigrid har kontakt med moren gjennom sykdomsforløpet, de ringes ofte og hun tar ofte kjøreturen over fjellet for å våre hos Anna når hun trenger det. Men tonen blir aldri helt god mellom dem, Sigrid sin bitterhet tyter ut over alt, hun møter moren stadig med en anklagende holdning parallelt med den rent kliniske vurdering av sykdomssituasjonen.

Sigrid har også andre utfordringer - Jens har dukket opp med en yngre, engelsktalende samboer, han jobber på en privat klinikk i Oslo og vil nå gjerne ha kontakt med Mia etter alle disse årene. Og Mia møter opp, kaller Jens for pappa og slutter å betrakte Aslak som en far selv om han har opptrådt som faren hennes hele livet. Det gjør først Sigrid rasende, hun konfronterer Jens men oppnår bare å igjen falle for hans sjarm. Forholdet til Aslak slår sprekker. 

Boka veksler mellom Sigrid og Anna, et kapittel hver. Noen ganger forteller de om de samme begivenhetene. Begge to blir fremstilt som hele personer med hver sine liv, hver sin privatsfære. Vi kjenner på kjærligheten hos begge to, men også negative følelser, Sigrids selvmedlidenhet, Annas selvoppofrelse overfor sin syke ektemann som har overtatt hele livet hennes. Vi følger Anna gjennom sykdommens mange uskjønne faser, vi kjenner på Sigrids ergrelser når moren av og til gjør ufornuftige ting som kan forverre hennes helsetilstand. Og så kommer den helt umulige bønnen fra mor til datter om å hjelpe henne med å avlutte livet.

Helt mot slutten, når livet til Anna ebber ut aner vi en slags forsoning og Sigrid klarer å slippe taket i sine uendelige anklager mot moren og klarer å bare være der for Anna. Det blir en vakker slutt på boka som ellers dirrer av konflikter hele veien.

Denne boka gjorde stort inntrykk på meg. Jeg likte veldig godt hvordan Helga Flatland lar Sigrid og Anna utbre seg like mye. Jeg forstår Sigrids følelser, men kan ikke sympatisere med all bitterheten hun insisterer på å bære og komme trekkende med til alle tider. Jeg forstår også Anna, hun mener at Sigrid har glemt eller fortrengt alle anledningene da hun faktisk støttet Sigrid i barndommen. Men hennes bønn om dødshjelp er ikke noe en mor burde  pålegge datteren sin.

Boka handler om et mor og datter - forhold, men like mye om hva som skjer med kropp og sinn når et menneske langsomt må gi tapt for kreftsykdom og hvordan det påvirker de nærmeste. Det er den beste boka jeg har lest på lenge. 

tirsdag 15. juni 2021

Marie Aubert: Voksne mennesker

Denne boka skulle diskuteres på et online-arrangement jeg dessverre ikke fikk med meg, men det var det som gjorde at jeg leste boka. Det er et lite familiedrama, først og fremst mellom søstrene Ida og Marthe. Ida er barnløs, arkitekt, runder førti og det har begynt å gå opp for henne at fertilitetens klokke tikker langsomt mot slutten. For selv om hun lever et "vellykket" liv er hun ikke fremmed for tanken på å få et barn, så hun har kontakt med et svensk sykehus for å gjøre noe med saken.

Lillesøster Marthe har samboeren Kristoffer og bonusbarnet Olea og har forsøkt desperat å bli gravid i mange år. Nå er hun på familiens hytte og Ida kommer på besøk. Det viser seg å bli litt av en dragkamp mellom søstrene i det meste. Hvem kommer best ut av det med Olea? Hvem har rett til å bestemme over når og hvordan hytta skal males og hvilke møbler den skal ha? Og hvem kommer først med familieforøkelse? Ida hadde tenkt hun skulle ta innersvingen på lillesøster i dette, men sånn ble det ikke!

Mamma med nåværende kjæreste kommer på besøk, og det bidrar ikke til å dempe konfliktnivået. Så blir det midsommerfest med reker og vin, mye vin og det hele kuliminerer i at flere går over streken. Dagen etter bryter Ida et taushetsløfte og mye går overstyr.

Romanen beskriver tette, nesten litt klaustrofobiske familieforhold som intensiveres over en kort periode, den kan nesten kalles et kammerspill. Interessant vinkling på barnløshet. Jeg-personen Ida blir ikke akkurat fremstilt i et flatterende lys, og jeg antar at tittelen "Voksne mennesker" henspiller på hennes i grunnen nokså umodne og egosentriske oppførsel. Men jeg personskildringene er for lite dyptgående, refleksjonene er fraværende og språket er for flatt til at jeg synes det blir en god roman av det. Det er nesten litt skolestil over måten denne historien er fortalt på.

mandag 14. juni 2021

Monika Fagerholm: Vem dödade Bambi

Monika Fagerholm fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen i 2020. Likevel har den gått under radaren min, og jeg hadde overhodet ikke tenkt på å lese den før jeg hørte en samtale med  Fagerholm og Sara Stridsberg på et strømmeprogram fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg lest den.

Bambi er et symbol på uskylden, og den som "drepte" Bambi var Nathan, barndomsvennen til hovedpersonen Gustav, og han trakk tre av kameratene sine inkludert Gustav med på ugjerningen. Overklassegutten Nathan tålte ikke at kjæresten Sasha hadde dumpet ham og regisserte en svært brutal gruppevoldtekt av Sasha under en fest hjemme i huset deres.  Av de fire guttene er det bare Gustav som angrer på voldtekten og til slutt går til anmeldelse. Det blir rettsak, men bare Nathan som blir dømt og han får betinget straff. Sasha reiser til USA, havner på stoffkjøret og dør et par år senere. Gustav gjennomgår et psykisk sammenbrudd. 

Gustav sin alenemor Angela er operasanger, Nathan sin mor Annelise er en suksessrik økonom, de to mødrene er hjertevenninner og begge bidrar til å legge et lokk over saken. 

Handlingen i boka foregår i 2014, ti år etter forbrytelsen som på mange måter er tiet i hjel, både av samfunnet og av de involverte.  Angela reiser verden rundt og synger i de mest moderne oppsetninger, Annelise døde av kreft to år tidligere og vennskapet deres smuldret bort.

Gustav bodde i mange år sammen med Emma som han fremdeles elsker men som forlot ham for et par år siden. Han har et "av-og-på" forhold til Saga Lill, Emmas bestevenninne. Så dukker barndomsvennen Cosmo opp. Cosmo som ble mobbet av Nathan den gangen, som ikke var med på den famøse festen og som reiste vekk, kom tilbake med nytt navn og en lovende filmkarriære. Cosmo arbeider med et prosjekt som han kaller "Vem dödade Bambi", og det går langsomt opp for Gustav hva filmen skal handle om.

Vi følger Gustav, Emma og Saga-Lill i nåtiden og gjennom tilbakeblikk får vi gradvis bygget opp et bilde av hendelsene som Gustav først var med på og siden prøvde å leve videre med. Det kjennes numment, som om voldtekten gradvis forsvinner, det er lagt et lokk over den men den ligger der hele tiden i bakgrunnen.

Ikke alt i boken er like tydelig og ofte maler Fagerholm med bred pensel. Det er som vi plukker av lag på lag og likevel ikke får med alt. Dette er en bok som jeg kan tenke meg å lese om igjen for å forstå den bedre. Til tross for det dystre temaet var det en skikkelig leseropplevelse. 

søndag 13. juni 2021

Jane Gardam: Venner til sist

Dette er den siste i en trilogi som startet med "Old Filth", om advokaten Sir Edwards Feathers. Den boken var en flott leseropplevelse. Den beskrev livet til et forsømt barn av det britiske imperiet som klarer å karre seg frem til en strålende karriere som jurist i Hong Kong. Den er like god når den forteller om britenes liv i Hongkong som når vi opplever det kjærlighetsløse livet i en bortgjemt oppvekstanstalt i Wales. og har et interessant persongalleri. Den andre boken handler om Feathers elskede kone Betty som lever i skyggen av sin kjærlige men nokså fjerne ektemann. Denne boken handler om Terence Veneering, Feathers rival gjennom hele livet, i ungdomstiden, i juristkarrieren og i kjærligheten.

Veneering måtte også kjempe seg frem i livet - men mens Feathers  far var en høytstående offiser i Singapore kom Veneering fra arbeiderklassen. Til gjengjeld hadde Veneering familie og venner som brydde seg om ham i barndommen, og så ble han da også en mer utadvendt og gladlynt karakter enn Feathers. 

I romanen følger vi Veneerings barndom og ungdomstid under krigen, blant annet om den fantastiske måten han unnslapp båten "SS City of Benares" som ble torpedert med to hundre voksne og nitti barn ombord som skulle evakueres til Canada. De fleste omkom. 

Mye av handlingen i boka foregår etter hans død som en gammel mann. Der blir vi nærmere kjent med noen karakterene fra de første bøkene, venner av dem begge som møtes etter begravelsen. På en måte samles noen av trådene fra de to første bøkene slik at det blir en helhet ut av det. Men jeg synes ikke boka står seg som en selvstendig roman, hvis det noen gang har vært meningen.

Jeg hadde opprinnelig ikke tenkt å lese denne boken, jeg likte ikke karakteren Veneering når jeg traff ham i de første bøkene og var ikke så interessert i å høre historien hans. Men den dukket opp i en billigkasse i en bokhandel jeg var innom og så var det gjort. Jeg synes det var bra å få med seg denne delen av historien, men av de tre bøkene syntes jeg denne var den minst interessante og den første var den beste. 


Ida Jessen: Kaptajnen og Ann Barbara

Ida Jessens siste bok er en historisk roman fra Nord Jylland midt på 1700-tallet. Ida Jesen er selv fra Jylland og en drivkraft må ha vært kjærlighet til de jydske lynghedene.

Boka blir av forlaget beskrevet som "en western fra den jydske hede dengang landet endnu skulle erobres", og jeg synes det passer riktig godt på innholdet.

Kaptein Ludwig von Kahlen kommer kjørende over hedene. Han har gitt seg i kast med et oppdrag som går ut på å bevise at det golde og ugjestmilde landskapet kan dyrkes opp, og driver også landoppmåling på vegne av kongen og staten. Kapteinen er utstyrt med godt pågangsmot, stahet og den nyeste kunnskapen om landmåling og om dyrking under harde forhold. En viss støtte har han også fra den lokale representanten for myndighetene og fra en nyutdannet prest han blir kjent med. Men så får han også en mektig og farlig fiende i det brutale og ondskapsfulle godseier Schinkel til Hald.

På 1700-tallet er det ikke deilig å være dansk i Danmark. Lyngheden viser seg å være svært så tung og utakknemlig å arbeide med, selv om det virker å være håp for en ny vekst som kalles jordeple. Men naturen og ikke minst været er hard og setter kapteien på mang en prøve. Vintrene er kalde, det er barske vinterstormer og ulvene en stadig trussel. 

Schinkel legger kapteinen for hat, fordi han ser landmålingen som en trussel mot sitt lokale enevelde, og fordi kapteinen ikke vil underlegge seg hans overherredømme. Han utnytter bøndene sine på det groveste og tar sadistisk glede i å ilegge dem de mest brutale og fornedrende straffer som en godseier kunne tillate seg den gangen. Han har også en ondskapsfull glede over å nedlegge alle kvinner som kommer i hans vei, sine egne tjenestepiker med den største selvfølge og likeså med nygifte bondekoner. Dette var en skikk som var lovlig på den tiden, men neppe gjennomført med så utstudert sadisme som den Schinkel utviser.

Kapteien selv er ikke en svært omgjengelig mann og på ingen måte noen opprører mot tidens seder og skikker, men litt anstendighet har han da. En handelsmann som kommer innom har med ei lita sigøynerjente som har brutalt slenger ut i en dam. Kapteinen tar seg av henne,lar henne jobbe for seg og lærer henne å lese.

Så kommer Ann Barbara over heden, strikkende mens hun går. Hun blir hans husholderske og etterhvert  elskerinne. Men når Schinkel kommer innom er Ann Barbara over alle hauger.

Boka ender ikke med at kapteinen rider mot solnedgangen,  men han må nok forlate stedet etter å gi tapt overfor alle problemene han møter. Men et visst håp er tilstede for et verdig liv for en gammel kaptein.

Det er en forrykende bok Ida Jessen har skrevet, full av hendelser, noen veldig sannsynlige, andre kanskje litt mindre sannsynlige, men de henger godt sammen og det er godt funnet på, som det heter. Både kapteinen og den grumme godseier er historiske skikkelser, selv om det meste som skjer er oppdiktet. Oppdyrkingsprosjektet er visstnok også basert på historiske opptegnelser. Og Ida Jessen gir liv til den barske jydske naturen og til folkelivet og lynnet til den fattige danske landbruksbefolkningen, så underkuet som den var på denne tiden.  En flott bok! Den var lett og lese på dansk. Men skal den ikke oversettes? Hvis ikke blir den neppe lest mye i Norge, dessverre.


torsdag 27. mai 2021

Arnaldur Indridason: Jenta ved broen

Så var Arnaldur ute med enda en ny krim, denne gangen med den pensjonerte politimannen Konrad i hovedrollen. Jeg grugledet meg til å lese den, for så har jeg ingen flere Arnaldur-bøker igjen og må vente til han gir ut en ny.

Vi får flere tilbakeblikk til fortiden i denne boken. Konrads gode venninne Eyglo har hatt mye befatning med overnaturlige fenomener gjennom sin far som hadde synske evner og som dessverre utnyttet disse evnene kommersielt sammen med Konrads far før de begge møtte en voldelig død kort tid etter hverandre. Selv får også Eyglo underlige fornemmelser av og til. Nå kommer det påtrengende glimt om ei jente som druknet ved broen over innsjøen Tjørnin midt i Reykjavik for mange år siden og om dukken hennes.

Konrad selv har er svært skeptisk til det overnaturlige, særlig det som minner om farens spiritistseanser som var arrangert for å narre penger av godtroende mennesker som ønsket å få kontakt med sine kjære avdøde. I stedet blir han engasjert i en forsvinningssak, datterdatteren til noen bekjente av Konrads avdøde kone er forsvunnet og nærmest motvillig blir han trukket altfor nær etterforskningen. Men han hjelper også Eyglo i å komme nærmere det som skjedde med den vesle jenta som druknet, han treffer bl.a. mannen som i sin tid oppdaget jenta i innsjøen. 

Enkelte tråder finnes mellom de to historiene, og det er ikke godt å vite hvem som har svin på skogen, det er flere enn det ser ut til ved første øyekast. Konrad bidrar til å løse saken med den druknede jenta og uroen slipper taket i Eyglo. 

Sexforbrytelser mot mindreårige jenter er temaet i denne boka. Det er ubehagelig, men jeg synes det blir håndtert på en god måte. Det beste ved boka er likevel miljøbeskrivelsene av de slitne fattigstrøkene i Reykjavik. Så liker jeg Konrad, han er en traust karakter som samtidig er sterkt preget av demoner fra sin egen fortid med en brutal far som livnærte seg på kjeltringstreker og en ungdomstid både på og utenfor kanten av loven.

Det var en fin kriminalroman å lese, håper det ikke blir så lenge til neste!

tirsdag 18. mai 2021

Romy Hausmann: Elskede barn

Denne romanen i krimsjangeren er blitt nokså hypet opp i media. Var den verdt det? Etter min mening  ikke helt.

En mann har holdt en eller flere kvinner som fange, etter hvert også sammen med barna deres, som en familie. En dag blir en kvinne påkjørt av en bil og blir lagt inn på sykehuset med kraftige skader. En liten jente er sammen med henne og hun forteller at kvinnen heter Lena og at de har bodd i en hytte i skogen med tildekkede vinduer. Saker blir etter hvert etterforsket som en kidnappingssak.

Tolv år tidligere ble en ung kvinne med navn Lena Beck meldt savnet og politiet fant ingen spor etter henne. Foreldrene, Matthias og Karin Beck har ikke gitt opp håpet om at hun skal dukke opp igjen.

Dette er i grove trekk rammen for boka. Det er helt klart at dette dreier seg om frihetsberøvelse, overgrep og vold, men ellers er det mye som ikke er som det fremgår av første blikk, mange personer er involvert og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Kvinnen kommer seg av skadene, men traumene etter marerittet hun har vært utsatt for er dyptgripende og livet i frihet er ikke så fritt som en skulle tro.

Boka blir fortalt gjennom kvinnen, gjennom den vesle jenta Hannah og gjennom Matthias Beck. Hanna er et interessant bekjentskap. Veslevoksen og full av boklig lærdom men også svært sosialt avstumpet gjennom de svært rigide grensene for sitt liv. Matthias er hissig og oppfarende, besatt av tanken på at Lenas ungdomskjæreste er forbryteren, og kanskje er han det? Kritisk til politiets arbeid og bruker gjerne journalistkontakter til å presse politiet, uten tanke på konsekvensene for hans egen familie. 

Mange spor dukker opp, og det oppstår tvil om flere av karakterene i boka, om identiteten deres og om de har noe med bortførelsene å gjøre. Dette er bokas styrke, synes jeg, og jeg ble drevet mest av nysgjerrighet til å lese videre, for jeg måtte vite forklaringene på de viktigste gåtene. Til slutt kulminerer handlingen i en svært dramatisk episode som gir oss svar på det meste.

Spennende, ja. Men jeg synes det var noen alvorlige logiske brister i historien som gjorde at den ikke helt fortjente skamrosen på coveret. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her, for da er jeg redd for å avsløre litt av handlingen. Måten boka fortelles på gjennom flere personer fungerer ellers godt, synes jeg. Jeg synes særlig Hannah er godt fortalt. Matthias  blir i overkant bråkjekk og ufordragelig, at Karin ikke har forlatt ham for lenge siden blir helt uforståelig for meg. Han kunne godt ha fått en større dybde, det ville også gjort ham mer troverdig.

  

lørdag 15. mai 2021

Tomas Bannerhed: Korparna

Jeg liker å lese svenske og danske bøker på originalspråket, og det er også mange gode bøker som ikke blir oversatt til norsk. Denne boka kom jeg over når jeg pløyde gjennom hyllen for danske og svenske bøker på biblioteket, den så interessant ut og hadde til og med vunnet Augustprisen. Og er ikke utgitt på norsk.

Klas er 12 år og bor på et småbruk på syttitallet. Småskala jordbruk i Sverige er på vei nord og ned. Faren, Agne, sliter dagen lang for å klare å få et utkomme av gården. Det ligger nok av problemer og motgang på lur, og Agne går i kjelleren ikke bare på grunn av utfordringene han møter, men også andre tenkelige plager som kan komme, som atomkrig eller at Coloradobillen kan komme til å invaderer potetåkeren. Hans strev er tilsynelatende for familien og for at eldstegutten Klas skal kunne drive gården videre slik han selv ble pålagt gårdsdriften fra sin far.

Men Klas vil aldeles ikke bli bonde, han trekker seg heller vekk, ut i skogen på utkikk etter fugler som er hans store lidenskap. Klas er ikke redd for faren, men heller redd for presset, tyngden fra Agnes glødende engasjement for gården. Han frykter vel også farens gryende sinnssykdom. Selv er han heller ikke helt psykisk stabil - han har en redsel i seg som gjør at han er sengevæter, han ser et ondt øye over seg i taket som han aldri helt kommer unna.

Eller er Klas svært intelligent og utmerker seg på skolen i de fleste fag, løser lange regneoppgaver i hodet, suger til seg fagkunnskap som ingenting i tillegg til at han selvsagt vet alt om fugler. Disse evnene har han nok fra faren som også var et skolelys og har huset fullt av bøker, men Agne ble tidlig dradd inn i gårdsdriften.

Lillebror Ørjan er også med. Moren, Gerd, er den rolige, stabile som holder huset og hjemmet oppe gjennom de utallige prøvelsene hun blir utsatt for. Gerd tar også et tak i gårdsstellet når Klas viker unna.

Veronika kommer inn i historien. Hun er byjente og har flyttet til stedet sammen med foreldrene sine som ser på bygdelivet som et litt romantisk alternativ til byen. Veronika finner seg ikke til rette på landsbygda. Hun blir litt nysgjerrig på Klas som tar henne med til noen av de beste fugletitterplassene sine. For Klas er Veronika en åpenbaring, men for henne er nok Klas bare et tidsfordriv, en som tør å stikke seg ut fra mengden i likhet med henne. Men faren til Veronika er litt for høy på seg selv og på alkohol og kanskje andre stoffer også. Han blir alene igjen i landsbyidyllen og Veronika og moren drar tilbake til byen.

Savnet etter Veronika er tung å bære for Klas, men snart blir dagliglivets problemer viktigere for ham. Farens depresjoner eskalerer og han blir lagt inn på en psykiatrisk institusjon. Det blir tøffe tak for Gerd og guttene, likevel klarer de seg på et vis. Når Agne blir utskrevet kommer han ikke helt til hektene igjen. 

Historien blir hele tiden fortalt gjennom Klas, og det er en blanding av veslevoksne betraktninger, litt overtro, en glødende lidenskap for naturen og en litt klaustrofobisk engstelse. Klas har et våkent øye for folk rundt seg, men det er først gjennom noen sidebemerkninger fra moren og faren at vi skjønner i hvilken grad han nærmest har meldt seg ut og trukket seg inn i seg selv. Ellers går "far og sønn" igjen som et grunntema i boken. Det ligger forventninger, kjærlighet, frykt og mye annet i det forholdet. Og dreier det dreier seg ikke bare om Klas skal klare å løsrive seg fra gården, for det ser jeg som nokså åpenbart. Men jeg tenker like mye på om Klas kan klare å reise seg opp fra sin egen problematiske sinnstilstand og gå ut i livet. 

Dette var en svært god roman, jeg kan godt forstå at den vant Augustprisen. Selv syntes jeg den var litt tung å komme igjennom. Jeg har vanligvis ikke problemer med å lese svensk, men her var det mange spesialuttrykk om naturen, om fuglelivet og fra jordbruket som gjorde at det gikk litt tregt. Likevel synes jeg at språket var vakkert og nærmest malende. Synd den ikke er oversatt til norsk.

onsdag 12. mai 2021

Gail Jones: Our Shadows

Gail Jones er en australsk forfatter som jeg hørte om på Hay on Wye-festivalen i 2007 for første gang, hun var en av fire forfattere som leste fra sin produksjon og det var et eller annet ved henne som jeg falt pladask for. Senere har jeg lest flere av bøkene hennes etterhvert som de er gitt ut, men de har vært litt vanskelig å få tak i. De to siste har jeg kjøpt som ebøker.

Det er en melankolsk undertone i alt jeg har lest av henne, også i denne romanen. Karakterene i bøkene hennes har ofte lidd et eller annet tap som de drar med seg senere i livet. Hovedpersonene i denne boka er søstrene Frances og Nell som mistet moren Mary da Nell ble født. Faren forsvant bare, og de vokste opp hos morens foreldre Fred og Else under trygge og gode forhold. Som voksne har de glidd fra hverandre. Det er først og fremst Frances vi blir kjent med. Hun har vondt for å komme over tapet av sin elskede ektemann som døde av kreft. Mormor Else er dement og Frances besøker henne ofte på sykehjemmet.

Morfar Fred er død for mange år siden. Familien kommer fra gruvebyen Kalgoorlie i Vest-Australia, Fred jobbet i gruvene og som de fleste gruvearbeiderne pådro han seg antagelig en dødelig lungesykdom. I boka følger vi også Fred i hans ungdomstid når han som en enkel gruvearbeider synes han har skutt gullfuglen når han beiler til den vakre Else og får ja. Så verver han seg til krigen mot Japan. Han blir tatt til fange og vi får en hjerteskjærende beretning om tiden i de japanske slaveleirene. Han er også i nærheten av Nagasakibomben, det er også mulig at det er den som ødelegger ham.

Fred er en kjærlig og omsorgsfull morfar/stefar. Det er antagelig også Else, men jeg får inntrykk av at hun er noe mer reservert. 

Nell har strevd med psykiske lidelser siden ungdomstiden. Hun går nå i terapi, det virker som det hjelper og hun prøver å komme på fote igjen. Hun og Frances begynner forsiktig å ta opp kontakten, og Nell besøker Else på sykehjemmet for første gang. 

Når Else dør dukker spørsmålet opp om å prøve å finne faren deres - dette blir en het potet mellom søstrene, men til slutt blir de enige om at de skal prøve. Frances får kontakt med deres tante Enid etter begravelsen, de bodde sammen med henne og besteforeldrene i oppveksten og hun bor nå i deres barndomshjem.  Frances reiser for å besøke Enid. Hun er en merkelig karakter,  totalt selvsentrert, kanskje følte hun seg tilsidesatt av Mary og niesene? Hun har gjemt på et brev fra advokaten til søstrenes far i halvannet år og gir det bare motvillig fra seg. Det viser seg at faren er død. 

Enid har også besøk av Val som opprinnelig var Marys venninne. Val er halvt aboriginer og vokste opp hos pleieforeldre. Nå bor hun hos Enid når hun er på de kanter. Val og Frances får svært god kontakt med hverandre - Val blir nesten en slags morsfigur for Frances, samtidig som hun får opp Frances interesse for urbefolkningens kultur og levemåte.

I de siste kapitlene følger vi Frances på en kjøretur langs kysten for å levere et brev til etterkommerne etter en mann som Fred ble kjent med i fangeleiren, og det blir også en slags indre reise for Frances.

Det er flere temaer som går igjen i romanen:

Gruvearbeidernes kår, gjennom historiene om Paddy Hannan som fant gull i 1893 og gjennom alle de som får en tidlig død pga. lungeskader etter arbeid i gruvene for at noen skulle tjene seg rike på slitet deres. 

Så er det tap - Frances og Nells tap av foreldrene, Frances tap av sin mann, Vals tap av familie og moren til Freds medfange danseren Marty Friedlander sitt tap av sønnen. Kanskje har også faren til jentene tapt noe, vi får aldri høre hvorfor han ikke lot høre fra seg.

Aboriginenes leveforhold er også et tema som først og fremst kommer opp i siste del av boka gjennom Frances' vennskap med Val, men som hun utforsker grundigere på sin reise.

Det er egentlig ingen handling i boka, den nærmest ruller frem og tilbake etter hvert som vi blir bedre kjent med personene. Det som alltid fascinerer meg ved bøkene til Gail Jones er språket hennes. Jeg synes hun skriver så vakkert enten hun skriver om Frances sin sorg over ektemannen, om de forferdelige forholdene i den japanske fangeleiren, om Nells gjensyn med sin mormor på sykehjemmet eller Frances sin biltur gjennom ørkenen. Men hun bruker endel ord som for meg er vanskelige, fint da å lese på Kindle som har innebygd ordbok.

Likevel likte jeg ikke denne boka fullt så godt som "The death of Noah Glass" som jeg elsket. Og en litt irriterende detalj er at personen Val blir fremstilt som litt for perfekt, litt for vis, litt for tolerant, hun blir for god til å være sann.

mandag 3. mai 2021

Jackie Baldwin: Avenge the dead


Tredje bok jeg leser med skotske Frank Farrell i hovedrollen, tidligere katolsk prest, nå politietterforsker. Han har flyttet fra hjembyen Dumfries til storbyen Glasgow, men blir sendt til Dumfries for å etterforske et mord i hjembyen, sammen med kollega Mhairi McLeod. 

Boka starter med en prolog 10 år før handlingen tar til. En ung kvinne, jurist? blir etter en fuktig aften med et påfølgende eventyr brutal angrepet, slått ned og sperret inne i en brennende hytte. 

I nåtid blir konen til en forsvarsadvokat funnet myrdet. det blir ikke det eneste drapet. Så viser det seg at flere jurister som er innblandet i saken var sammen med Colette på et jobbsamling den gangen hun døde i ildhavet. Den gangen ble det antatt at det var et ulykkestilfelle, nå blir også den gamle saken åpnet.

Far til den myrdede advokatfruen er en lokal forretningsmann som alle tror har forbindelser i  mafiaen. Hushjelpen til den avdøde er litt for interessert i enkemannen. En unggutt blir drept, det virker som han har vært presset inn i langervirksomhet. Det foregår også noe muffens i advokatmiljøet i byen, kvinner har blitt utsatt for neddoping, filming i ubehagelige situasjoner. Kort sagt - det er mange tråder å følge.  

Franks ungdomskjæreste Laura som er gift med Franks tidligere overordnede som liggere i koma har slått seg sammen med Franks rival i Dumfries-politiet. Mhairi McLeod er stadig uheldig med kjærlighetslivet sitt. Begge to er merket av drapet på en av kollegaene deres (i forrige bok) men livet må gå videre. Frank har også noe uoppgjort med kirken, har aldri stengt døren helt til sin fortid som prest.

Jeg synes det ble en spennende og god krim av dette her - hele tiden med Frank Farrell i sentrum. Det er mange spor og etterforskningen bølger frem og tilbake til det gradvis kommer frem et mønster, men sidesporene blir likevel ikke hengene løst i luften og oppklaringen er troverdig nok. Jeg liker også når kriminalromaner bringer meg nærmere nye steder og  miljøer slik denne gjør.

Det blir ingen retur til presteyrket på Frank Farrell så det kan komme flere bøker etter denne.

Hilary Mantel: Speilet og lyset

Jeg har levd sammen med Thomas Cromwell i noen uker. Den tredje av Hilary Mantels bøker om Cromwell var også den lengste, 800 sider, så det tok litt tid å komme gjennom den. Akkurat lettlest var den ikke, i likhet med de to første bøkene. Det skyldes først og fremst det enorme persongalleriet hvor de fleste heldigvis er presentert foran i boka. Men likevel er det ikke lett å huske hvem som er i familie med hvem, hvem som er papist (=katolikk eller pavetro), hvem som er kjetter, hvem som er Cromwells venn eller fiende (noen ganger vet de det ikke heller selv), særlig når de både har vanlig navn og slektsnavn som jeg ellers forbinder med distrikter i Storbritannia (som f.eks. Norfolk, Suffolk, Surrey, Richmond osv.

Thomas Cromwell var sønn av en smed (muligens med en løs forbindelse til noen finere familier). Han rømte tidlig fra sin brutale far, streifet omkring i Europa, levde lenge i Italia, lærte mange språk, ble skikkelig boklærd og drev antagelig også med ymse lyssky aktiviteter. Han kom etter hvert i tjeneste hos kardinal Wolsley som fikk ham tilbake til England. Wolsley ble han mentor og nærmest en farsfigur. 

I den første boka er  Wolsley allerede gammel. Han faller i unåde hos Henrik VIII når han ikke klarer å oppløse ekteskapet med Henriks første kone, spanske Katarina av Aragon. Han slipper unna skafottet da han dør på vei til fengslet. Men Cromwell har fått innpass hos kongen og unngår å bli dradd med i dragsuget. 

Den andre boka handler mest om Anna Boleyns vekst og fall. Cromwell er en av dem som hjelper Henrik med å få henne på tronen så Henrik kan få en mannlig arving for å sikre kongedømmet. Men Anne Boleyn får først en datter, hun er dessuten svært egenrådig og ambisiøs og har antagelig litt for mange elskere. Cromwell ser katastrofen komme og regisserer Henriks neste ekteskap med den mer stillfarne Jane Seymour, og kongen beiler til Jane mens ekteskapet med Anne holder på å falle i grus. Anne blir dømt til døden, anklaget for høyforræderi sammen med noen av de unge mennene hun omgås med. De unge mennene er tilfeldigvis de samme som var med på å dra Wolsley ned i sølen, og på den måten får Cromwell sin hevn. Han har nå steget i gradene hos Henrik og har tittelen lordseglbevarer, blir adlet som jarl og er en av de mektigste mennene i England.

Denne boka begynner der den forrige slapp, på skafottet etter avrettelsen av Anne Boleyn. Vi møter Cromwell på høyden av sin makt. Han har fingrene i det meste av Englands politikk. Han overtaler den pavetro Maria, datter av Katarina Aragon, til å sverge lydighet til sin far og dermed anerkjenne at morens ekteskap var ugyldig for å unngå å bli henrettet. Han står i spissen for beslaglegning av klostrene - store eiendommer tilfaller kongehuset, noen får han til dels selv, andre blir gitt til mektige menn i adelen for å sikre støtte til kongen (og indirekte ham selv). Han prøver å få kontroll men kongens verste interne fiende, Pole-familien som også hevder de har krav på tronen, men Cromwell klarer aldri å få has på dem.

Det tar mange lange måneder før Jane Seymour blir gravid. Så får hun er frisk gutt, Edward som er Henriks lenge etterlengtede tronarving og som er svært viktig for å befeste kongedømmet. Helst skulle han ha hatt flere sønner. Men Jane dør kort tid etter fødselen. Nå er en av Cromwells viktigste oppgaver å finne en ny dronning til Henrik som er en mektig konge men ikke lenger en ung og kjekk mann. Det meste er politikk - en kandidat er lovet bort til kongen av Skotland, den danske Kristina er aktuell, men står antagelig keiseren for nær. Valget faller på Anna av Kleve, søster til en tysk fyrste. Cromwell tror det vil være en nyttig allianse, kongen er begeistret og ekteskapsavtale blir inngått.

Ekteskapet med Anna blir en katastrofe, Henrik tåler henne ikke og det går ikke lang tid før Cromwell blir bedt om å finne ut hvordan han kan få det annullert. Samtidig gir kongen Cromwell en barontittel. Den var det ikke mye hjelp i, kongens misnøye med sin brud var kanskje nok til at noen av Cromwell sine fiender fikk inn en kile mellom Henrik og Cromwell. Og da skulle det ikke mye til før de fikk kokt sammen et brygg av til dels svært irrelevante og inkonsistente beskyldninger. Cromwell ble fengslet, avhørt og dømt til døden. Fallet fra han var på topp til han ble halshugget tok noen få uker. Henrik skal visstnok ha angret seg noen uker etter henrettelsen.

I denne boka kom jeg ennå tettere innpå Cromwell enn i de foregående. Det er flere tilbakeblikk på hans oppvekst og hans reiser på kontinentet som ungdom som gir et større perspektiv på historien hans. Jeg ser han som et maktmenneske som ikke skyr noe for å oppnå sine mål, som først og fremst var et sterkt, velstående og fredelig England. Han var fullstendig lojal til Henrik, selv om han så kongens svakheter, hans ustabilitet, forfengelighet og overfladiskhet.  Hans makt var bygget på kunnskap mer enn på terror, blant annet gjorde han et utrettelig arbeid med å samle informasjon fra alle informanter på strategiske steder i England og på kontinentet. 

Cromwell var omsorgsfull mot sine nærmeste, men han gikk ikke av veien for vold og grusomheter - når han så det som nødvendig.  Fiendene prøvde han å nøytralisere, men han kunne også intrigere slik at de ble sendt til galgen.  Og han hadde mange fiender, først og fremst fra adelen, det var mange som ikke tålte at en mann som ikke kom fra adelen fikk så stor innflytelse.

Når Cromwell oppløser klostrene blir en del av humbugen i pavekirken avslørt, helgenrelikvier av ymse slag, de mest fantasifulle historier har vært brukt til å få uvitende folk til å tro at en liten beinsplint hadde undergjørende kraft. Gjennom slik nesegrus tro fikk pavekirken solgt avlatsbrev og bygde opp store rikdommer. Men jeg ser ironien i at disse rikdommene nå så lett kunne innlemmes i kongens eiendommer. Er kongemakt bedre enn pavemakt? 

Det er en skjebnens ironi at Henrik etter sin død ble etterfulgt av tre kvinner, Maria (den blodige), Jane Grey og så den meste bemerkelsesverdige av dem, Anne Boleyns datter Elizabeth I. 

Litt artig er det å møte maleren Hans Holbein d.y i boka. Det er vel hans bilder av både Henrik VIII og Thomas Cromwell som er mitt visuelle møte med disse personene, kjent fra bl.a. historiebøkene mine. Han malte både Henrik og Anna av Kleve som et ledd i ekteskapsforhandlingene for at de skulle få en ide om hvordan den andre parten så ut.

Jeg har levd meg så sterkt inn i denne boka at jeg ble litt glad i Thomas Cromwell tross alt, og boka etterlater et slags tomrom i meg. 

torsdag 29. april 2021

Janis Jonevs: Fordømte 94

Jeg fant denne boken i bokbyen Tvedestrand - en by jeg vil anbefale alle bokelskere å besøke! Dette er en latvisk roman. På omslaget ble den omtalt som Latvias svar på Lars Saabye Christensens "Beatles". Det hørtes jo interessant ut, så den fikk bli med hjem.

Det er lett å se parallellene til "Beatles". Dette er en oppvekstroman men noen unggutters lidenskap for Black Metal-musikk, bare noen få år etter Berlinmurens fall og de baltiske landenes nyvunne selvstendighet. Jeg er litt usikker på alderen, men de er kanskje i 15-16 årsalderen. De elsker alt som har med Heavy Metal, all symbolikken om død og mørke og uhygge går rett hjem, gjerne med øl, en halvflaske sprit og kanskje en rullings med noge attåt. Men egentlig er de ganske så snille og uskyldige gutter på bunnen. Sex kan de gjerne snakke brautende om, men når alt kommer til alt er de nokså famlende og usikre når det gjelder det annet kjønn.

Til tider var dette en fornøyelig bok å lese, men den gikk ikke helt hjem hos meg, kanskje først of fremst fordi Black Metal er en helt fremmed verden for meg, jeg har ingen forståelse for musikkstilen eller alt stæsjet rundt det, og jeg mangler også alle referanserammer som kunne hjulpet på lesingen.

Likevel var dette et artig møte med latvisk ungdomsliv på nittitallet. Bøka er gitt ut av Bokbyen forlag, jeg visste ikke at de hadde noe sånt, et ypperlig initiativ.

torsdag 8. april 2021

Ingebjørg Berg Holm:Rasende binne

Forfatteren har jeg ikke hørt om, men tittelen på denne krim'en (eller thriller) var jo ganske kul, deler av den skulle foregå på Svalbard og det lille jeg fant av omtaler var på plussiden, så da lånte jeg den som ebok.

På de første sidene ligger det en død person nedfrosset et sted på Svalbard. Så flytter vi oss til Bergen. Isbreforskerne Nina og Njål har vært samboere. De er kollegaer, han var hennes lektor og mentor og en del eldre enn henne. Njål forlot sin kone, presten Sol, for å være sammen med Nina. En av grunnene var at Sol ikke kunne få barn og Njål vil for all del ha et barn. Njål er også fascinert av Ninas lubne kropp som svarer til hans idealbilde av kvinnen.

Og Njål gjorde Nina gravid, mot hennes vilje. Datteren Lotta er et par år når boka starter. Da har Njål og Nina allerede gått fra hverandre. Nina fikk en fødselsdepresjon og Lotta bor mest hos Njål men også mye hos Nina.

Njål er en virkelig macho-mann, driver med testosteron-pregede aktiviteter som padling, overnatting ute, leve som vikinger. Samtidig er han slett ikke tøffest når det gjelder og er bl.a. redd for hunder. Njål er en engasjert pappa for Lotta, men jeg aner at hans pappaengasjement er mer drevet at fascinasjon for urmennesket og seg selv som urpappaen enn av et dypt engasjement for datterens egenverdi. Jeg ser Njål som en svært manipulerende person. 

Nina er en engasjert forsker og fagperson. Hun er også svært glad i Lotta, men hun utviser likevel lite empati for datteren og reagerer noen ganger merkelig når Lotta er frustrert og når Lotta skriker, det grenser nesten til neglisjering. På meg virker det som om Nina har autistiske trekk.

Så er det Sol som lider under sin barnløshet og av at Njål forlot henne.

Nina og Njål ønsker begge å følge forskningsprosjektet sitt til Svalbard. Vi aner at det er Nina som er den mest engasjerte forskeren, mens Njål flyter endel på sin senioritet. Den forestående ekskursjonen driver mye av handlingen i boka, det dreier seg om en kombinasjon av foreldreretten til Lotta og muligheten til å arbeide på Svalbard.

Njål søker tilbake til Sol. Nå har han jo allerede et barn, så det er ikke så farlig med Sols infertilitet lenger. Sol blir glad i Lotta og ser seg gjerne i rollen som reservemamma, kanskje senere adoptivmor hvis Nina blir vurdert uskikket som mor. Nina opplever nå Sol som en trussel. 

Så blir Sol gravid - mot alle odds. Men hun er ikke ung lenger, og det viser seg at fosteret har Downs syndrom. Det passer ikke Njål - det kan svekke hans posisjon i kampen om Lotta og jeg aner også at det ikke passer inn i hans selvbilde som den sterke og rene urmannen. Njål forlater Sol og overtaler Nina til å prøve å være sammen igjen, så kan de begge forske på Svalbard og ta med seg Lotta. Motvillig lar Nina seg overtale og den vesle familien reiser til Svalbard. Og på Svalbard får vi også den dramatiske slutten.

Og mot sluttet ble dette også riktig spennende, selv om det aldri ble helt klart for meg hva som egentlig skjedde, utover at jeg forsto hvem som var det frosne liket i snøen. Resten av boka blir opptakten til det som skal skje. "Kammerspill" synes jeg er en ganske treffende beskrivelse på spenningsrommet mellom hovedpersonene. 

Nina er på en måte hovedpersonen i boka. Jeg får litt sympati med henne, hun virker som en som er omgitt av et hardt skall men som har stort behov for omsorg. Dessverre er ikke Njål den som kan gi henne det, han er altfor selvopptatt. Men ingen av dem er helt gode i foreldrerollen, de har rett og slett ikke Lottas ve og vel som første prioritet. Sol kommer  inn fra sidelinjen og spiller de to andre opp mot hverandre. Jeg synes dette dramaet er ganske godt beskrevet, men jeg klarer ikke å bli helt engasjert i personene.

 

torsdag 18. mars 2021

Colum McCann: Let the great world spin

Jeg har blitt mer og mer begeistret for bøkene jeg har lest av Colum McCann. Denne kom ut i 2009 og vant "National Book Award i USA og International Dublin Literery Award i 2011. Den er dessverre ikke oversatt til norsk.

Dette er en bok om livet i New York, sentrert rundt en faktisk hendelse som forfatteren dikter fritt omkring: 7. august 1974 gjør linedanseren Philipe Petit et stunt mellom de to tårnene i New York, de samme tårnene som ikke finnes lenger. Tusenvis av byens innbyggere blir stående målløse å se på den elegante og livsfarlige oppvisningen. Etterpå blir han tatt hånd om av politiet.

Boken er fortalt i enkeltstående historier som alle har forbindelser til hverandre og som tilslutt setter det sammen til en helhet. Vi møter først Cieran Corrigan som sammen med sin bror har en vanskelig oppvekst med en brutal far. Broren blir religiøs og går inn i en katolsk munkeorden som jobber ute blant fattigfolk og han havner i New York. Etter noen år finner Cieran ham i Bronx i en leilighet i en falleferdig leiegård i et strøk preget av stoffmisbruk og prostitusjon. Corrie, om han blir kalt, er blitt et samlingspunkt for de prostituerte jentene som får låne toalettet og drikke litt te mellom slagene. Cieran er sjokkert over omgivelsene men blir likevel boende en stund. Han blir mer og mer bekymret for sin bror som han betrakter som dumsnill. Han mistenker at han bruker heroin, men det viser seg at Corrie har en alvorlig sykdom. Men det store i Corries liv er ikke sykdommen, det er hans kjærlighet til sykepleieren Adelita, en kjærlighet som strider mot hans løfter om sølibat.

Like etter linedanserstuntet er Corrie i retten sammen med den prostituerte Tilia og datteren hennes Jazzlyn som selv er mor til to småjenter. Samme dag kommer også linedanseren for retten. Linedanseren går fri, men Tilia blir dømt til 8 måneders fengsel for å ha ranet en kunde og Corrie kjører Jazzlyn hjem.  Bilen blir påkjørt bakfra, bilen kommer i spinn tvers over motorveien og krasjer. Jazzlyn blir drept på stedet og Corrie dør på sykehuset.

Claire er ektefellen til den suksessfulle dommeren Solomon som er arving til en formue og bor i en toppleilighet i et av New Yorks fasjonable strøk. Hun elsker sin mann, men det hjelper henne ikke over tapet av den strålende intelligente sønnen Joshua som ble drept av en bombe i Vietnam. Hun fant en avisannonse for en gruppe mødre av falne Vietnamsoldater og ble med i gruppen som samles hos henne. 

Tilia forteller sin historie fra fengselet, om hvordan hun begynte på trekke på gaten, om det tøffe livet på gaten, hvordan hun sverget på at hennes vakre datter aldri skulle gå den veien, om hennes bekymring for hvordan det skal gå med de små døtrene til Jazzlyn, det er hennes høyeste ønske å se dem før hun dør, for hun har tenkt å dø.

Lara og ektemannen Blaine har flust med penger og er mer opptatt av kokain og festing enn av kunsten sin. På vei til en hytte de har leid ute i naturen lenger nord kjører Blaine i en bil som går i spinn og krasjer. Lara ser liket at den unge Jazzlyn og det sjokkerer henne dypt, Blaine er mer opptatt av skadene på egen bil og å komme vekk så fort som mulig så ingen kan beskylde dem for noe. Men Lara kan ikke glemme ulykken, kommer til Jazzlyns begravelse og blir kjent med Cieran.

Gloria er med i samme gruppe som Claire. Hun er ensom, fraskilt og har mistet tre sønner i Vietnam men holder hodet over vannet. Hun bor i samme kompleks som Corrie, Tilia og Jazzlyn. Etter sammenkomsten hos Claire får de to kvinnene god kontakt etter en ubehagelig hendelse. På veien hjem ser Gloria at sosialarbeidere henter Jazzlyns to jenter. Hun melder seg som nær venn av familien og får ansvaret for jentene.

Det er flere stemmer også, noen blir litt mer perifere, som en unggutt som er lidenskapelig opptatt av å fotografere tagging på utilgjengelige steder, særlig på subway'en og en gruppe programmerere som driver med "telefonhacking" på si. Det siste er litt morsomt å lese om - vi er i 1974, lenge før PC'en og mobiltelefoner og Internet.

Den siste historien foregår i nåtiden, dvs. i 2006. Vi følger Jaslyn, en av Jazzlyns to døtre, på vei til New York for å besøke Claire som er sengeliggende etter et slag og sannsynligvis ikke har lenge igjen. Noen (men ikke alle) tråder blir samlet. Gloria er død. Omsorgen for de to jentene har gitt henne et godt liv. De har hatt en trygg og god oppvekst selv om det er tøft å vite at mor og mormor trakk på gatene. Claire og Gloria holdt kontakten og Claire har betraktet de to jentene nærmest som nieser. Lara og Cieran er i Irland og har det greit. Det er ingen "happy ending" akkurat, men livet går videre og kjærligheten finnes.

Jeg var litt skuffet over boka i begynnelsen. Jeg ble ikke så engasjert av søppelet og de frekke gateprostituerte i Bronx og de neste historiene ble stående litt hver for seg. Men etter hvert syntes jeg fortellingene vevde seg mer og mer inn i hverandre, og til slutt framsto dette som en helthetlig roman, som en av de bedre jeg har lest.  Jeg oppdaget at jeg ble mer og mer engasjert i personene , også de som jeg hadde lest om tidligere når jeg så dem fra andre vinkler. Men ett kort kapittel måtte jeg hoppe over, det som beskriver linedanserens bevegelser oppe i lufta. Jeg har litt høydeskrekk og det ble i meste laget for meg!

Edna O'Brien: Girl

Edna O'Brien er først og fremst kjent for sin debutroman "Country Girls" , norsk oversettelse "Irsk blod" fra 1960 som handlet om oppveksten til irske jenter på landsbygda. Så fulgte to oppfølgere. Trilogien ble bannlyst i det strengt puritanske Irland på grunn av de nokså direkte og åpne beskrivelsene av unge jenters drifter og sexliv, uten at det på noen måte finnes noe pornografisk eller utfordrede språk i dem. Noen år senere flyttet O'Brien til London der hun har bodd siden. Hun har skrevet mange bøker siden, ofte står kvinner i sentrum og nå, i en alder av 89 (!) har hun gitt ut denne romanen om bortførelsen av unge skolejenter i Nigeria (løselig basert på Boko Haram).

Jeg har lest "Country Girls"-trilogien og Edna O'Briens forrige roman "The Little Red Chairs" fra 2015 og likte dem så godt at jeg måtte lese denne også og så dukket den opp på et av mine lokale bibliotek.

Boka blir fortalt gjennom Maryam, en jente så vidt i puberteten, og i første halvdel forteller hun den grusomme historien om da væpnede menn bryter seg inn på pensjonatskolen og tar dem med til en leir i jungelen. Der blir de stuet sammen, tvunget til å kle seg i blå, heldekkende klær og utsatt for grusomme voldtekter av noen som kaller seg ekte muslimer. 

Livet blir litt bedre når Maryam blir tvunget til å gifte seg, ektemannen er ikke så brutal og hun er beskyttet mot tilfeldige voldtekter fra andre menn. Hun blir gravid og føder en liten jente som hun kaller Babby. Men ektemannen er selv i en nokså utsatt posisjon og hvis hun  lir alene igjen er hun i livsfare. Under et raid fra militæret klarer Maryam å flykte sammen med venninnen Buki. De vandrer gjennom jungelen, mister retningen, lever av planter de finner langs veien og finner til slutt en forlatt hytte der de slår seg ned og prøver å livnære seg og babyen på en eller annen måte. Men så dør Buki av et slangebitt og Maryam er alene med Babby og er døden nær. 

Hun blir funnet av kvinner fra en nomadestamme og tatt med til leiren deres der de får mat og trygghet for en stund, men det er farlig for nomadene å ha henne der så de bringer henne til slutt til en militærleir. Der blir hun møtt med mistenksomhet, er hun terrorist? Selvmordsbomber? Etter ganske fornedrende undersøkelser blir hun likevel ansett som ufarlig og brakt til byen. Hun får hjelp av leger og psykolog og kommer sånn noenlunde til hektene og dcet blir sent bud etter familien hennes. Moren kommer og det viser seg at både faren og broren Yusuf som hun hadde et nært forhold til er døde. Det er stor avstand mellom mor og datter når de møtes.

Det blir ikke snakk om å returnere til kjente og kjære omgivelser med moren som støtte og kjærlig bestemor. Onkelen bor hos dem og han ser på Maryam som en ødelagt kvinne og en skam for familien. Babby blir tatt fra henne og hun frykter for datterens liv. De brutale hendelsene hun er offer for blir møtt med fordommer og overtro, datteren, den vesle babyen har "ondt blod" og utgjør en trussel for familien, Maryam er en "bush wife". Folk i landsbyene lever i redsel for terroristene. Hun flykter igjen, ender opp i et katolsk nonnekloster der hun får bo en tid og får til slutt et tilbud om å jobbe på en skole og vi ser et ørlite håp for fremtiden.

Den første halvdelen av boka blir fortalt nokså direkte, "slik var det", vi får høre alt som skjer, også det mest brutale, men følelsene, redslene snakkes det ikke noe særlig om, unntatt i beskrivelser av drømmer som Maryam har. Det er så brutalt at det er vondt å lese, samtidig opplever jeg det nesten som litt distansert. For meg går boka først helt under huden når Maryam er tilbake til sivilisasjonen, til det hun trodde var tryggheten. Hun opplever at hun ikke bare er utsatt for et grusomt attentat men at attentatet har merket henne, ødelagt henne for resten av livet, at hjemmet hennes ikke lenger er trygt - ei jente i 14-15-årsalderen, det var opprørende å lese. Bortførelsene av skolejentene i Nigeria har mye større ringvirkninger i samfunnet enn det som rammer ofrene direkte, og dette synes jeg Edna O'Brien får frem i romanen.

Hele boka er fortalt gjennom Maryam, men den er også ispedd forskjellige beretninger fra folk som bun møter på veien. Det er med på å gi boka et enda videre perspektiv. I et etterord forteller forfatteren litt om reisene hennes til Nigeria for å gjøre research til boka, og det var greit å få vite at hun intervjuet mange jenter som hadde vært fanget av Boko Haram, flere av dem med barn. 

Jeg var ikke begeistret for coveret, det hadde ikke fått meg interessert i boka hvis ikke jeg hadde visst om den på forhånd. Her burde forlaget skjerpe seg!

Hvorfor kommer ikke denne boka ut på norsk?


tirsdag 9. mars 2021

Lars Mytting: Hekneveven

Jeg har lest "Svøm med dem som drukner" og "Søsterklokkene" og hadde stor glede av begge, hver på sin måte. Denne er jo en fortsettelse av "Søsterklokkene", men jeg ser også spor etter "Svøm med dem som drukner" når han skriver detaljert om våpen og når han skriver om Skottland.

Vi starter i 1903 og ender i 1919. Kai Schweigaard er fremdeles sokneprest på Butangen. Jehans er den av Astrid Heknes tvillingsønner som overlevde. Vi følger Jehans og hans tilkommende Kristine gjennom jakt og fiske, rydning av tomt, arbeid og slit, kjærlighet og konflikter. Jehans er like stridig som hans mor Astrid var det, og Kristine er heller ikke tapt bak en vogn.

Skotten Victor Harrison som Jehans blir kjent med på flere av sine jaktturer får en svært viktig plass i boka. Opptakten til møtet er en jakthistorie som bringer oss rett inn i Jehans strev etter å få tak i en skikkelig Krag-gevær.

Lars Mytting skriver om store endringer i samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet, han skriver om livet i Gudbrandsdalen i gammel og nyere tid og han skriver om tro, folketro og overtro. Noen gjenstander blir stående som viktige symboler. Krag-geværet til Jehans er et av dem, det står for meg som et symbol for Jehans manndom og han overmot.  Putene som presten finner i en gammel kiste, vevet av søstrene Halfrid og Gunhild er et annet. De peker frem mot selve hekneveven med all sin folkekunst og sin overtro. Det lille elektrisitetsverket som Jehans bygger i den strie elven som renner gjennom den steinete fjellgården hans er også viktig. Det gir strøm til de første glødelampene på Butangen og symboliserer på en måte hele fremtida til Jehans og Kristine.

Presten Kai Schweigaard er  med, fra første til siste side. Hans blir nesten besatt av jakten på hekneveven, et vevstykke som ble laget av søstrene Halfrid og Gunhild på 1600-tallet som skulle ha undergjørende kraft. 

Verdenskrigen blir nokså fjern for folket på Butangen, men desto nærmere for Victor Harrison. Han har blitt tent på flyging, har kjøpt et lite fly og med den erfaringen blir han pilot og reiser på utallige tokt over Tyskland. Men før krigen blir han kjent med den norske stavkirken i Dresden og den spesielle klokken som henger der og som så tydelig savner sin søsterklokke som ligger i Løsnevannet i Gudbrandsdalen.

Om ikke Butangen hadde verdenskrigen nært innpå seg får bygda i alle fall nok kjennskap til spanskesyken som vi møter på de siste sidene i boka og som tar sine ofre.

Dette var en bok som var god å lese. Lars Mytting skriver i en god gammel fortellertradisjon. Han har lagt litt forskjellige synsvinkler inn i boka, Jehans og Kristine, Kai Schweigaard og Victor som er på forskjellige steder og opplever forskjellige ting. Med det klarer han å lage en del cliffhangere, og boka kunne i en annen tid sikkert ha vært brukt som føljetong slik som flere av Dickens sine bøker ble gjort kjent. Boka inneholder noen overnaturlige hendelser og det synes jeg var helt i orden. Jeg synes også det er mye fint å lese om livet på Gudbrandsdalsgårdene på den tiden. Likevel synes jeg nok at boka var i overkant lang. Kanskje forfatteren gapte over litt for mye?

Jeg savner også litt mer om hvordan Victor ble den han ble. Jeg behøver ikke ha alle detaljer, men noe til å bygge bro over det usannsynlige hadde vært greit. Men kanskje det kommer i neste bok?


Cathrine Knudsen: Kjærlighetsfragmentet


I forhold til den siste romanen hennes, "Den siste hjelperen" tar Cathrine Knudsen i denne romanen tar steget enda lenger vekk fra vårt samfunn. Hun skriver om et samfunn et stykke inn i framtida men med klare linjer til tendenser i vår egen tid. 

Vi er i en verden nokså nær vår, men som øver en utstrakt kontroll over menneskenes helse. Jen aner også en overordnet kontroll over andre aspekter som klima og miljø, kanskje som en nødvendighet på grunn av knapphet på ressurser, men dette sier boka ikke så mye om.  Men menneskene helse blir grundig overvåket og  her enkelt blir tildelt en alder ikke etter antall leveår men etter målinger av kroppsfunksjoner. 

Samfunnet er eller nøye regulert på en del, men ikke alle områder. Folk treffes, gifter seg, får barn og lever som småbarnsfamilier nokså likt oss, men når barna kommer opp i en viss alder blir de institusjonalisert mens foreldrene i en lang periode har en slags pliktarbeid der jobber lange dager og bok og får forpleining tett ved arbeidsplassen. Når de har fullført denne pliktarbeidsperioden eller "kjerneårene" som de kaller det ( virket som det kunne være til de var i femtiårene) har de en friere liv og lever og jobber så lenge helsa holder til de havner på institusjoner for eldre.

Hovedpersonen er Lava. Hun er fraskilt og er ferdig med pliktarbeidet. Hun har to jobber for å holde det gående, en av jobbene er på en institusjon for barn. Lava bor alene på et småbruk og har noen geiter som hun steller utenom jobben. Men av og til er Lava ute og vandrer om nettene, langs veiene og stiene. Da er det viktig å ikke bli sett. 

Men Lava har også et sted hun pleier å gå til der hun treffer en mann. De møtes i en tilstand so  Lava beskriver som en våken drøm. De har sex, men vi får inntrykk av at det viktigste for Lava er å kjenne på noen, være nær et menneske.

Noen ganger går Lava på en karaokebar sammen med folk hun kjenner. Vi får høre om Taylor og Nico som ble tiltrukket av hverandre, om alle gangene Taylor kjørte Nico hjem, om konas reaksjon og hva som hendte når kona møtte opp i karaokebaren med et skytevåpen.

Så er det alle dyrene, Lava sine dyr, ville dyr som hun ser på sine nattevandringer, revene, rådyr, katt. De er begynt å oppføre seg merkelig. En gang får Lava en visjon om at dyrene egentlig er de samme hele tiden, de dør men trer inn i livet vårt senere, de samme dyrene, tiden er krum.

Dette er ikke noen lineær fortelling, det er heller bruddstykker av Lavas liv, men vi får et glimt av et samfunn der kontrollen over menneskene har tatt helt overhånd på mange, men ikke alle områder. Kontrollen virker ikke voldelig, det virker som om menneskene innretter seg etter systemet fordi de tror det er nødvendig, at det er til deres eget beste, men vi ser også at det sprekker opp hist og her. 

Jeg synes Cathrine Knudsen har klart å skape et univers i denne boka som er troverdig. Jeg liker at hovedpersonen er et menneske det går an å identifisere seg med og det fungerer bra at hun fremdeles har minner om den verden vi lever i. Det er mye som er uklart og det er mange forhold jeg ikke forstår meningen med, men det gjør ikke så  mye for opplevelsen av boka. Jeg synes den først og fremst setter et indirekte søkelys på vår egen tid.