mandag 29. november 2021

Lydia Salvayre: Ikke gråte

Dette er en roman fra den spanske borgerkrigen som (antagelig) bygger nokså direkte på beretninger fra forfatterens mor som er 90 år gammel og har sviktende hukommelse. Men hun husker det hun opplevde i 1936 og 1937.

Montse er en vakker ungjente som vokser opp i en landsby nær Barcelona. Familien er svært tradisjonell, faren er landarbeider, jobber hardt og holder streng fysisk kustus på kone og barn. Moren er religiøs. Men broren José bli oppildnet av anarkistiske ideer når han arbeider i en større by i nærheten. 

José reiser til Barcelona med vennen Juan, Montse og søsteren deres.  Borgerkrigen er i gang, og i Barcelona har den sosialistiske regjeringen stor oppslutning og det er et yrende liv med møter og appeller. Monte blir begeistret for livet i Barcelona.  Hun faller for en fransk poet som skal ut og sloss. Hun blir med ham hjem. Men de utveksler ikke navn, han blir borte og Montse er gravid.

Det som redder Montse fra den fullstendige katastrofen er at den unge Diego, sønn av en nokså liberal jordeier i landsbyen har falt fullstendig for henne. De gifter seg, han godtar å være far for det ufødte barnet og Monte flytter inn med familien hans. Gradvis klarer hun å tilpasse seg livet i overklassen, svelger ydmykelser og blir bedre kjent med svigerforeldrene. 

Borgerkrigen hører vi mest om gjennom innslagene fra boka "Les grandes cimitières sous la lune" av Georges Bernanos, en fransk katolsk forfatter bosatt på Mallorca. Denne boka leser bokas "Lidia" (Montes datter) fra. Bernados var en konservativ forfatter men han ble rystet av alle de grusomhetene som ble begått av falangistene (tilhengerne av Franco) og som ble velsignet av den katolske kirke.

Frem til 1937 har fortsatt regjeringen sterk  i det distriktet hvor Monte bor og krigen har ikke nådd dem. Men det er store og tildels dramatiske konflikter mellom de ulike fraksjonene. Diego tilhører de Moskvatro kommunistene mens José er anarkist på sin hals. Mange steder kommer det til voldshandlinger mellom disse grupperingene også, og i tillegg har Diego og José vært bitre fiender siden barndommen. Så går det rykter om at falangistene planlegger et angrep på rådhuset og både Diego og José er med i gruppen som skal prøve å avverge angrepet. Bortsett fra José kommer alle uskadd tilbake, men han dør av skuddsåret han fikk.

Falangistene vant borgerkrigen, som vi vet. August 1938 kom de så nær landsbyen at Montse flyktet med sin lille datter. Sammen men tusenvis av gamle, kvinner og barn gikk hun mot grensen til Frankrike og kom seg i sikkerhet.

Boka er kanskje mer et personlig vitnesbyrd om livet under borgerkrigen enn en roman om selve krigen. Den er fortalt med en slags lett ironisk varme, noe som skaper litt avstand til stoffet men samtidig gjør det mulig å beskrive både den litt naive og fanatiske begeistringen hos de unge forkjemperne på regjeringssiden og brutaliteten som foregikk på begge sider. Den katolske kirkes rolle får en stor og sikkert velfortjent plass. Samtidig er det livet i landsbyen og familiene til Monte og til Diego som tar den største plassen.

De mange muntlige kommentarene fra Lidias gamle mor liver opp og gjør at romanen virker svært troverdig. Flott også at boka er utstyrt med en godt redigert ordliste og oversikt over viktige navn og hendelser.

Det var en riktig fin bok og et interessant tidsbilde. 



Karin Smirnoff: Sen for jag hem

Den forrige boken om janakippo endte med en virkelig "cliffhanger" - jana hang utfor et stup i et tau hun hadde festet i et tre mens hun fortvilet prøvde å holde fast sin tvillingbror.  Ingen hjelp i sikte. Det ante meg da at dette ikke var siste bok, og her kom altså treeren.

Jana overlevde, men brorkippo falt ned og døde av skadene. I denne boken prøver jana å komme videre i livet etter tapet av bror som hun er så tett knyttet til. Forholdet hennes til John, den alkoholiserte kunstneren som er far til Janas datter Diana gjør ikke livet lettere. Det sier ikke så rent lite at jana ikke klarer å fri seg fra mistanken om at John kan ha fingret med repet da hun hang utfor stupet. Samtidig er det en fysisk tiltrekning som gjør at hun igjen og igjen havner under dyna med John - selv om han bor sammen med den sofistikerte Pirjo fra Finland.

Brors samboer Angelika bor fortsatt på kippogården og har tilgitt bror sitt nesten inngåtte ekteskap med sirkkaliisa, den unge jenta fra den fundamentalistiske sekten vi besøkte i bok nr. 2. Jana og Angelima prøver å holde hverandre oppe gjennom vinteren på kippogården. Jana jobber stadig i hjemmehjelpen. Så får hun vite at leirfigurene hennes skal vises på en større utstilling i Stockholm, og hun reiser dit sammen med Diana. Like før hun reiser forteller John henne at han har uheldbredelig kreft.

Utstillingen blir en suksess, hun får overstrømmende kritikker og mange av skulpturene blir solgt. Og så treffer hun Nikki. Noe klaffer mellom dem og de innleder et slags forhold. I likhet med Jana har Nikki et svært dårlig forhold til faren sin, Mikkel som hun ikke har kontakt med. Men Jana får se et bilde av en steinskulptur han har laget og finner ut at hun må oppsøke Mikkel som bor alene på en liten øy i Bohuslän. I løpet av noen intense måneder får hun bo hos den game einstøingen og lære litt om hvordan han jobber. 

Når Jana er i Stockholm avdekkes også litt om hennes ungdomsliv der, ikke minst hennes samliv med den psykopatiske Steven King. Den gangen brøt det henne fullstendig ned. Hun kom seg ut av forholdet med et nødskrik og ble en sterkere, men også ensommere utgave av seg selv.

Jana får høre at John ligger for døden og reiser til Smalånger. Hun steller for John helt til han dør. Det er flere andre som dør mot slutten av boka, Mikkel, far til Nikki, Angelikas far og Gösta Grönlund som kjente hennes farfar og far og alltid har vært snill mot henne. 

Det er ikke mye som holder janakippo igjen i Smalånger.

"Vid stopptecknet vid efyran vände jag mig om en sista gång. Sen for jag hem"

Hva blir det av janakippo nå? Vil hun finne tilbake til Nikki?  Vil hun noensinne klare å slippe folk innpå seg? Jeg ser ikke for meg at vi skal få svar på disse spørsmålene mer, da tror jeg vi måtte fulgt janakippo i graven.

Smalånger-bøkene til Karin Smirnoff har gått helt hjem hos meg. Jeg kan ikke la være å bli glad i den skadeskutte skapningen som stadigvekk gjør dårlige valg i livet - samtidig som hun har et varmt hjerte for andre som er i vanskeligheter. En hund som skal ha hvalper. Katten som Steven King plager fordi han vet at det gjør henne vondt. Gamle, ensomme mennesker som hun treffer i hjemmetjenesten. 

Smirnoff byr også på noen kostelige skildringer av forskjellige forhold i det svenske samfunnet - fra kunstfiffen i Stockhold til helsetjenesten i utkanten. Den beste er av overgangen fra den slitne men velmenende offentlige eldreomsorgen til de effektive men iskalde  private selskapet som har overtatt. 

Det spesielle språket i boka har jeg blitt vant til gjennom de foregående bøkene - Norrlandsdialekten, konsekvent bruk av små bokstaver i egennavn og janakippos nokså personlige omskrivninger. 

tirsdag 16. november 2021

Tea Obreht: Inland

Jeg leste Tea Obrehts gjennombruddsroman "Tigerens kone" da den kom ut i 2012. Det var en roman fra det tidligere Jugoslavia. Jeg husker ikke mange detaljer fra romanen, men det var en ung kvinne og hennes bestefar, diverse dramatiske skildringer fra forskjellige historiske epoker og en legende om en mishandlet kvinne som ble venn med en tiger som rømte fra en dyrepark. Alt dette sydd sammen til en fin fortelling. Dette var en bok som gjorde dypt inntrykk på meg.

Tea Obreht ble født i Serbia i 1985 men har bodd i USA siden 1998. Nå har hun skrevet en roman fra USA, ikke fra nåtiden men fra det  fra det ville vesten som vi har møtt gjennom utallige filmer med bl.a. John Wayne og Clint Eastwood. Vi befinner oss på attenhundretallet. Det er to historier som blir fortalt parallelt. Den ene foregår i 1893 i småbyen Amargo, Arizona i løpet av et døgn i livet til Nora Lark, mor til 3 levende sønner og en avdød datter og gift med trykkerieier og avisredaktør Emmet Lark. Den andre tar oss igjennom hele livet til Lurie Mattie, sønn av en muslimsk innvandrer fra Balkan, tidlig foreldreløs, fosterbarn, småkriminell, lovløs og etterhvert kameldriver og den beveger seg over store deler av det nordamerikanske kontinentet.

Det er tørke i Amargo, Nora venter på at Emmet skal komme tilbake med nye vannforsyninger. Vannrasjonene er små og nå har vannsisternen veltet så situasjonen begynner å bli kritisk. Emmet driver en uavhengig avis som er en torn i øyet på den rike kvegeieren Merrion Crace. De to eldste sønnene, halvvoksne Dolan og Rob tror faren er drept og har ridd ut, kanskje for å hevne drapet. Vesle Toby er hjemme sammen med Josie, en ung slektning av Emmet som hjelper litt til i huset når hun ikke arrangerer spiritistiske seanser. Mye skal skje i løpet av denne dagen. Josie påstår hun har sett et monster og overbeviser Toby om det samme. Josie drar ut i bushen for å plukke hagtornbær og kommer ikke tilbake. Noras gamle beundrer sheriffen dukker opp. Det gjør også Merrion Crane og hun får høre nytt om hva sønnene hennes har gjort og hvor Emmet befinner seg. Noen av historiene er løgner, andre antagelig sanne. Når det blir mørkt prøver Nora og sheriffen å finne Josie som ligger skadet i en kløft - skadet av hva? Eksisterer monsteret? Tilslutt er Nora, Josie og Toby alene igjen og Nora må ta stilling til hvordan de skal klare seg videre heretter.

Lurie husker såvidt at han kom over havet. Når faren døde hang han først med en gammel mann som drev med liktransport og gravrøveri. Mannen kom i fengsel og Lurie havnet i en slags fosterfamilie sammen med brødrene Donovan og Hobbs Mattie. Hobbs døde og de to andre slo seg på lommetjueri, småkriminalitet og ran. Et ransoffer døde etter et basketak og da ble de lovløse og forfulgt av den nidkjære sheriffen John Berger. Donovan ble tatt og hengt og Lurie flakket rundt, stadig med Berger i hælene. Lurie er nokså mørk i huden, blir ofte tatt for tyrker og er derfor lett å kjenne igjen. Men når han treffer på en gjeng kameldrivere fra Midt-Østen ser han muligheten til å mingle sammen med dem. De aksepterer ham, han lærer å ri kameler og blir med på ferden til Texas og California med kamelene. Han henger med kameldriften så lenge den holder stand. Når den går i oppløsning drar han videre på "sin" kamel Burke og livnærer seg med små transportoppdrag og mer sirkusaktige stunt, veddemål om hvor mye kamelen kan løfte osv.

Etter mange år treffer han Jolly, en av hans gamle kameldrivervenner i en liten landsby der Jolly har slått seg ned med kone og et barn. Han blir der i endel år, til Jolly blir lokket til å bruke kamelen sin til å frakte utstyr inn i mineralrike områder i ørkenen. Lurie blir motstrebende med. De blir lurt av oppdragsgiverne, men Jolly har lurt dem også - han har tatt med seg en stor, svart edelsten. Steinen blir til slutt deres bane.

De to historiene møtes i siste kapittel uten at jeg skal gå inn på hvordan.

Jeg leste romanen på engelsk, den er ikke oversatt til norsk, og jeg vet ikke om den blir det. Boka var dessverre litt tung å lese, det var mange ukjente ord. Jeg leste den på Kindle, og da er det lett å få opp ordforklaringer, det hjelper jo litt men det er slitsomt å slå opp hele tiden. Det var også en del ord som det ikke lå inne forklaringer på. 

Historien om Nora er godt fortalt, i tredjeperson. Hun er intelligent, omsorgsfull, sta og egenrådig. Hun er en sånn kvinne som jeg gjerne skulle hatt som venninne men som sikkert hadde vært litt slitsom. Hun prøver å stå opp mot Merrion Crane og folk som vil frata Amargo sin status som distriktssenter fordi de har økonomiske fordeler av det. 

Det tok det lang tid før jeg syntes jeg kom helt inn i historien. Jeg skjønte ikke helt retningen på en måte.  Det var mange tilbakeblikk og sideblikk for å få fortalt hvordan hun havnet der hun er og hva som skjer rundt henne. Men det var samtidig noe magisk ved atmosfæren i det tørkerammede områdene som jeg har sett så mange ganger på film. Hadde dette vært en westernfilm hadde John Wayne, Lee van Cleef eller Clint Eastwood kommet ridende forbi og nedkjempet den onde kvegeieren for deretter å ride ensom mot solnedgangen, men Nora må klare dette alene. Klarer hun det? Der får vi (heldigvis) ikke vite. 

Lurie fortelling er dramatisk på en helt annen måte. Det er ikke den første jeg har lest om barn som vokser opp under elendige forhold og som kommer seg videre mot alle odds, men det er mye originalt i historien. I likhet med Josie har også Lurie en slags kontakt med de døde, det er akkurat som de har en slags lengsel og krever en viss kontakt med ham som er levende. Lurie forteller historien selv, til sin beste venn, til kamelen Burke, kapittel for kapittel Og det er når han begynner sitt liv på kamelryggen jeg synes denne historien virkelig tar av. Jeg aner også noen frampek mot hva som skal skje i bokas "nåtid".  Importen av kameler til USA midt på attenhundretallet er faktisk noe som har sin rot i virkeligheten. 

Tea Obreht har laget en storslått roman av dette som handler om USAs historie men samtidig har tråder tilbake til hennes gamle Jugoslavia. Jeg synes det er synd hvis den ikke blir oversatt til norsk, jeg vil spesielt anbefale den til alle som har et forhold til de gode, gamle westernfilmene.


Niviaq Korneliussen: Blomsterdalen

Korneliussen fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne romanen. Bokens grunntema er selvmord. Selvmordsraten på Grønland er skyhøy. Hovedpersonen i boka er en ung (navnløs) jente. Hun kommer fra en trygg og omsorgsfull familie, hun har riktignok et litt anstrengt forhold til moren, men hvem har ikke det i ungdomsårene? Hun har nettopp fått seg en ny (jente)kjæreste, Maliina. Familien har fullt ut akseptert hennes seksuelle legning, det samme har Maliinas. Likevel merker vi at det er noe som skurrer i livet hennes, en slags indre uro som er vanskelig å sette navn på.

Hun har kommet inn på universitetet i Århus, på det studiet hun ønsket seg og gleder seg til å flytte hjemmefra, flytte for seg selv, selv om hun vet hun kommer til å savne Maliina. Så alt ligger i grunnen til rette for henne. Møtet med studentmiljøet i Århus er litt tøft, hun møter en del fordommer blant de danske medstudentene, men det er ingen katastrofale problemer og hun er ikke selv helt uten fordommer heller.

Men lengselen etter Maliina, og egentlig etter livet på Grønland blir stor. Hun har en kort affære med en annen student og det gir henne litt seksuell tilfredstillelse og mye dårlig samvittighet. Når Maliinas kusine tar livet av seg drar hun til Øst-Grønland for å støtte Maliina under begravelsen. Eller er det først og fremst for sine egne behov? Universitetet gir henne permisjon frem til jul, men hun må ta eksamen seinere. Egentlig virker dette som en flukt fra universitetet, kanskje også en flukt fra voksenlivet? 

Hun blir fullt ut akseptert av Maliinas familie, men reisen får henne også til å bli mer opptatt av de mange selvmordshistoriene, blant annet vist gjennom en gravplass full av plastblomster på de mange selvmordsgravene, den såkalte Blomsterdalen. 

De to jentene reiser tilbake til Nuuk der familien hennes blir nærmere kjent med Maliina og de er svært begeistret for forholdet. Men forholdet til Maliina er ikke helt enkelt og det blir ikke bedre når hun lyver om sin utroskap og samtidig later som om universitetslivet er gode greier og at hun har gode resultater. Til slutt slår hun opp med Maliina som tar det svært tungt.

Tilbake i Århus tar det ikke lang tid før hun melder seg helt ut, flytter ut av studentboligen, slår seg sammen med de hjemløse og de selvdestruktive kreftene i henne tar gradvis over.

Det foregår en slags nedtelling i boka. I første del "De" er det om forskjellige selvmord, i korte setninger, f.eks. "45. Kvinne. 38 år, Hengning" . I andre tredjedel "Du" fortsetter nedtellingen, men nå er det korte stykker som er rettet mot en person som har tatt livet av seg, kan det være Maliinas avdøde kusine? I siste del "Jeg" er det korte stykker som antagelig handler om hennes egen død. 

Boken har fått mange overstrømmende anmeldelser. Jeg var selv ikke fullt ut begeistret. Det er utfordrende å skrive så mye om selvmord, og jeg synes temaet blir behandlet på en respektfull måte, det er ikke noe glorifiserende over de mange ulykkelige skjebnene som vi såvidt toucher borti. Men jeg har problemer med hovedpersonen. Hun er dypt ulykkelig, men jeg oppfatter henne også som svært selvsentrert og kanskje umoden. Hennes følelser for Maliina blir først og fremst skildret gjennom seksuallivet deres i et nokså rått og grovt språk, neste litt avstumpet synes jeg.  Det blir mye orgasmer men lite omsorg og gode ønsker. 

Maliina er en annet type, hun har mer omsorg for andre og tar bl.a. seg av Sejer, en venn av dem som er transperson og sliter litt med det. Kanskje hovedpersonen vår er litt sjalu, at hun vil være den eneste Maliina bryr seg om? Jeg kunne ønske at dette hadde blitt mer problematisert i boka.

I de siste avsnittene er hovedpersonen fullstendig selvdestruktiv. Jeg synes ikke noe om avslutningen, det blir en skildring av en euforisk ferd mot døden som fremstiller døden som noe litt tøft, litt stilig. Mulig det ikke er ment sånn, men jeg synes det er det som blir virkningen. 

Etter denne boken kunne jeg godt tenke meg å lese noe fra Grønland fra et litt annet perspektiv.

 


mandag 8. november 2021

Lars Saabye Christensen: Byens spor

Så var "Skyggeboken" likevel ikke den siste i "Byens spor" - serien. Disse bøkene har jeg elsket og måtte selvsagt lese denne også. Undertitelen er "Jesper og Trude" og vi møter her Jesper og Trude en del år etter at vi tok farvel med Jesper på Gaustad nervesanatorium. De bor sammen. Trude jobber som assistent for en berømt billedhugger. Hun har leilighet og grei økonomi og det er jamen godt for Jespers arbeid som pianolærer for unge håpefulle kan umulig være særlig innbringende.

Boka starter med begravelsen til Maj, mor til Jesper og Stine. Maj døde av hjerteslag "på vei mellom vaskekjelleren og tørkeloftet" som det står. Hun var ingen ungdom lenger men ble heller ikke veldig gammel og har hatt sine påkjenninger i livet. Mannen Evald sin altfor tidlige død. Den korte og intense kjærlighetsaffæren med Jespers pianolærer og følgene av den og ikke minst bekymringen for Jesper som stakk av og ble borte i mange år uten å gi livstegn fra seg for å komme hjem som psykiatrisk pasient.

Jesper blir nødt til å holde talen i moren begravelse når Stine som hadde lovet det kom for seint, heftet av en eller annen hendelse på legevakten der hun jobber som lege. Han holder en ganske original tale, snakker rett fra leveren om moren og livet hennes.

Stine er ferdig utdannet lege og jobber seg nesten fra sans og samling på legevakten. På den måten prøver hun å flykte fra traumene etter overgrepet hun ble utsatt for i "Skyggeboken", overgrepet som gjorde at hun ikke lenger klarer å stole på noen og trakk seg vekk fra kjæresten Are.

Jostein, Jespers barndomskamerat er fremdeles en ihuga beundrer av Stine. Han roter seg lenger og lenger inn i økonomisk ugreie etter alle de vidløftige prosjektene han startet med som guttunge og videreutviklet i ungdomsårene. Han havner i et svært spesielt håndgemeng, får fysiske skader som vil prege ham resten av livet og flytter hjem til sine slakterforeldre.

Margrethe Vik er fortsatt med og bor i sin gamle leilighet i samme oppgang som barndomshjemmet til Jesper og Stine, men både den fysiske og psykiske helsa skranter. 

Vi møter også den gamle direktøren på reklamebyrået DekRek og om ikke det er nok tar vi oss en tur innom Hurdal og treffer gutten som var resultatets av Jespers utskeielser den sommeren han flyktet fra Norge.

Lars Saabye Christensen samler trådene fra de tidligere bøkene og gir oss noen svar på "hvordan gikk det". Det gjør han i samme stil som i "Skyggeboken". Han er stadig inne som kommentator i handlingen. Av og til synes jeg det blir litt anmassende. at handlingen blir forstyrret av forfatteren hele tiden. Det geniale er likevel at Christensen klarer å skrive personene som levende vesener så de lever sine liv uforstyrret av forfatterens krumspring, de virker ikke oppdiktet men ekte, om enn litt sære personer.

For sære er de. Det er ingen av våre venner som lever "normale" liv med jobb og partner og barn og skole og FAU og fotballkamper. Det virker som om de alle sammen sitter fast i livet og ikke kommer videre. Ikke minst gjelder dette Jesper og Trude. De bor sammen men har ikke noe kjærlighetsliv og på mange måter har Trude en slags pleierrolle overfor Jesper. Av og til får jeg lyst til å be Trude om å la Jesper seile sin sjø, få deg et eget liv, få deg en mann som vil noe, få deg en jobb der du kan bruke dine evner, få barn som du kan ha selskap av når du blir gammel. Men hun hører jo ikke på meg.

Dette ble en nødvendig bok for meg, men jeg hadde ikke samme "flytte inn i" - følelsen som med de andre bøkene og det skyldes mest forfatterens altfor tydelige nærvær. Men han klarer å samle de fleste trådene og jeg tror på personene og utviklingen deres. Eller, for noens vedkommende, mangelen på utvikling. Og så er det jo en bok om en bydel i Oslo, byen der jeg har bodd i 12 gode år.

tirsdag 26. oktober 2021

Oda Malmin: Steinauge

Dette var Oda Malmin sin debutroman og den var  årets "Hele Rogaland leser"-bok. Oda Malmin er 34 år og er fra Stavanger. Hun har ikke vokst opp på en gård og har heller ikke noen annen direkte tilknytting til jærbondens liv og levnet, likevel handler boka om livet på Jæren, sett gjennom øynene på den 65+ årige Ingeborg og søskenbarnet og barndomsvenninnen Randi. Ingeborg skulle ikke bli bonde men ble det likevel og har drevet gården alene siden mannen Erling døde. Broren Ådne var odelsgutt men døde i en ulykke i tenårene. Randi, Ingeborg og Ådne hang sammen som erteris i barndommen. 

Ulykken førte til at Ingeborg ikke fikk gjort noe av sine planer om å bli veterinær men endte opp som nonde i stedet. Og Randi flyttet, eller kanskje heller flyktet til Bergen. Nå har Randi kommet tilbake til Rogaland. Ingeborg og Randi har gjenopptatt den nære kontakten. Randi har fått kreft med dårlige utsikter og skal gjennom en operasjon og vil at Ingeborg skal følge med henne til Oslo.

Boka følger møtene mellom Randi og Ingeborg parallelt med tilbakeblikk fra oppveksten deres og til slutt kommer detaljene rundt ulykken frem i dagen.  Bakteppet er først og fremst den jærske naturen og kulturlandskapet.  Den sterile og litt klaustrofobiske tilværelsen på sykehuset er også med i bildet. Forholdet mellom de to kvinnene er preget av en felles fortid sammen med tanker og problemstillinger som de holder for seg selv, helt til trykket slippes løs mot slutten.

Jeg synes dette var en perle av ei bok. Nå kjenner jeg ikke til livet på en jærgård, men for meg er det ingenting som skurrer i fremstillingen. Landskapet og naturen er beskrevet på en måte som jeg godt kjenner meg igjen i. De to hovedpersonene er troverdige og begge to er hele personer med sterke og svake sider, mennesker en blir glad i.  Det ligger nok av dramatikk i det konfliktstoffet som bringer handlingen fremover til å gjøre dette til en fullblods roman selv om den bare er på 188 sider.

Så da må jeg nok lese den siste boka av Oda Malmin også.

mandag 25. oktober 2021

Johanna Mo: Nattsångaren

Svensk krim fra utkantstrøk kan jo være bra. Denne fikk god omtale på en svensk podcast jeg følger og har handlingen lagt til Öland. Tidligere har jeg lest flere av (alle?)Johan Theorins kriminalromaner fra Øland.  Det er noe spesielt med hendelser på en øy, selv om Öland har hatt bro siden 1972.

Hanna Duncker har flyttet tilbake til øya hun forlot i ungdommen etter at faren ble dømt for et rovmord på en enslig kvinne. Faren er nå død, drakk seg ihjel og når Hannah var i begravelsen fikk hun en voldsom lengsel til naturen og de små forholdene på Öland. Hun kjøpte et lite hus på den andre siden av øya enn der hun vokste opp og fikk jobb  som etterforsker ved Politiet i Kalmar (på fastlandssiden av broen). Hun hadde nok tenkt seg at det meste av jobben ville bli på fastlandet, men hennes første sak blir drapet på en ung gutt på Öland, Joel.

Det viser seg at Joel var sønnen til hennes barndomsvenninne Rebecka. Joel var spesiell, nokså innesluttet, den eneste vennen er en nokså utfreaket jevnaldrende jente. Selv har han hatt problemer med å finne ut av seg selv og sin identitet. Under etterforskningen blir det opprullet stoffvirksomhet og pengeutpressing av småbarn i miljøet rundt Joel. Men det dukker også opp andre mulige motiver for drap, bl.a. er Joel sin biologiske far sterkt inne i bildet. Boka blir fortalt kronologisk, og parallelt får vi korte kapitler om Joels bevegelser den siste dagen. Det fungerer godt.

Hannah har ord på seg for å være dyktig men har ofte en nokså utradisjonell stil. Hennes partner Erik er hennes rake motsetning - han er den som alltid følger boka. Det blir utfordrende for henne å drive med etterforskning så nær en barndomsvenninne, samtidig som hun kjenner at hun blir motarbeidet av enkelte krefter både innafor og utafor politiet, antagelig pga. farens kriminelle historie.  Det gjør ikke situasjonen bedre at hun ofte opptrer nokså nedlatende overfor Erik. Men hun blir støttet av sin leder og gradvis blir samarbeidet med Erik også bedre.

Det blir en krevende etterforskning med flere spor som alle skal gås etter i sømmene. Samtidig med etterforskningen oppdager Hannah at det er en del uklarheter ved faren sin straffesak - og for første gang stiller hun seg spørsmålet om faren virkelig var skyldig i alt det der grusomme som han ble dømt for. Kan det ha vært noen formildende omstendigheter?

Jeg likte godt denne boka, til tross for den dystre forbrytelsen. Hanna Duncker var en troverdig hovedperson. Jeg synes hennes tøffe og litt tverre ytre sammen med de såre barndomsminnene var riktig godt beskrevet. Jeg synes også det var gode beskrivelser av menneskene, naturen og miljøet på Öland som kontrast til Stockholm. Det skal visst komme flere bøker der farens kriminalsak vil fortsette som sidetema. Jeg melder meg på!

Ann Cleeves: A bird in the hand

Ann Cleeves skriver ikke bøker raskt nok til å tilfredsstille mitt ønske om god, engelsk krim, så jeg fant en av de tidligere bøkene hennes, dvs. før Shetlandserien og Vera-bøkene.

"A bird in the hand" var Ann Cleeves første kriminalroman, utgitt i 1986.  George Palmer-Jones er pensjonert fra jobben i Home Office (innenriksdepartementet) og er også ivrig fugletitter. Sammen med kona Molly undersøker han omstendighetene rundt et drap i et fugletittermiljø i Norfolk på vegne av faren til en ung gutt som ferdes i dette miljøet.

Fugletitterne virker som en nokså spesiell og sær gjeng. Det finnes stolthet, ensomhet, misunnelse, kjærlighet til naturen og mye annet. Og så er det venner og uvenner av dette miljøet, kjærester, elskere, mødre og fedre, nevrotikere og psykisk utviklingshemmede. George føler han mange ganger går rundt og rundt i en sirkel uten å komme nærmere en sannsynslig drapsmann eller kvinne. Samtidig driver politiet sin etterforskning som virker nokså fordomsfull og full av skylapper.  Men etter flere runder på engelske fugleøyer og andre fugletitterparadis og tilbake til Norfolk igjen blir saken oppklart, som seg hør og bør.

Det er mye som virker litt uferdig og nølende i denne debutboka. Selve plot'et synes jeg faller litt sammen på slutten. Palmer Jones virker som en litt oppstyltet figur, litt for gentlemannsaktig for meg, sårlig når jeg sammenligner ham med den formidable Vera! Det er jo også litt søkt at han får lov til å drive sin etterforskning parallelt med politiet. Og det er godt at Ann Cleeves senere helter ikke er så stupide som politiet i denne boka.

Men det er en god del bra også. Miljøskildringene av de litt sære fugletitterne er glimrende, og vi får mye våtmark og spesielle fuglesorter med på kjøpet. Personene som vi møter har kjøtt og blod og nok personlig nerve og drama at de kan være troende til hva som helst. Og så er det veldig befriende å lese om etterforsking som blir trenert av manglende telefonkiosker og fasttelefoner. Sånn var livet en gang.

Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er

Jeg ble veldig fascinert av boka "The vanishing act of Esme Lennox", om kvinnen som ble stuet vekk på et sinnsykehus i 40 år. Og så dukket denne boka opp på biblioteket, den var til og med oversatt til norsk.

Dette er en helt annen slags bok, det er en slags erindringsbok. O'Farrell skriver om 17 forskjellige episoder i sitt liv der hun har kjent på døden på forskjellige måter. I en av dem er hun er alene ute på tur og møter en mann som hun skjønner har ventet på henne. Han oppfører seg seg vært rart og hun får en skremmende følelse av at noe er i veien, men hun kommer seg unna. Et par dager senere oppdager hun at den samme mannen blir ettersøkt for voldtekt og drap på en kvinnelig turist, akkurat langs den samme stien hun gikk på.

Så er det et fly i fritt fall, det er et brutalt ran i Chile, hun blir delvis lammet av en nervesykdom som ungjente, en sykdom hun skal slite med resten av livet for å nevne noe. Det er mange alvorlige hendelser som har preget livet til forfatteren, men jeg kommer likevel ikke i "synes synd på" - modus, det er nok heller ikke hensikten. Det er mer at hun beskriver det tynne sløret som finnes mellom livet og døden, selv om vi mennesker også er svært robuste. Og det synes jeg hun gjør på en glimrende måte. 

Hver enkelt av disse erindringene beskriver noe som kunne ha rammet hver og en av oss, og kanskje er det mange som har opplevd lignende ting. O'Farrell har opplevd mye og har klart å komme seg igjennom det meste, hun er i alle fall kommet "på skrivefot" med det. Med ett unntak, og det handler om datteren hennes og den daglige kampen for å gi henne et godt liv til tross for den kroniske sykdommen hennes. Det er noe som en ikke kan jobbe seg igjennom og riste av seg.

fredag 22. oktober 2021

Elizabeth Strout: Abide with me


Dette var Elizabeth Strouts andre roman. Den fikk gode kritikker men kom litt i skyggen av debutromanen "Amy and Isabella".  Men det var først med "Olive Kitteridge" hun nådde internasjonal berømmelse. Jeg har likt alle bøkene jeg har lest av henne svært godt og tenkte jeg skulle prøve meg på denne.

"Abide with me" er hentet fra en kjent engelsk/amerikansk salme som jeg innbiller meg er den samme som "O, bli hos meg". Det er yndlingssalmen til presten og enkemannen Tyler Caskey som bor i en småby i New England sammen med 5-årige Katherine, den eldste av døtrene sine. Hans elskede Lauren, den unge, vakre og bortskjemte riksmannsdatteren har nylig gått bort etter et smertefullt sykeleie. Vi er i slutten av 50-årene. og kreft er noe de fleste dør av.

Tyler er en entusiastisk og idealistisk sogneprest, fast i troen men med et åpent sinn og har stor omsorg for menigheten sin.  Han har også lett for å snakke rett fra leveren, både i sine prekener og til den enkelte. Datteren lider under tapet av moren og reagerer med å stritte med alle piggene på skolen.  Småbysladderen starter, Tyler klarer ikke å hanskes med den og vi er vitne til at en småby klarer å ta knekken på et godt menneske. Nesten. Mot slutten skjer det noe som røsker opp i både Tyler og i menigheten hans og det tennes håp for fremtiden.

Jeg ser tilløp til storhet i denne boken som peker mot de strålende bøkene jeg har lest senere. Denne romanen synes jeg ble litt stillestående i perioder. Men Elizabeth Strout er glimrende når hun med små grep borrer seg inn i de forskjellige karakterene i boka, finner smålighet men også storhet der man minst skulle vente det. Tyler selv er en sammensatt person. Hans nesegruse beundring for Lauren er nesten patetisk i all sin naivitet, men vi aner likevel at han kanskje gjennomskuer hennes svakheter men er storsinnet nok til å bære over med det. Han har tross alt tatt henne fra jetsetlivet i byen til denne stillestående bakevjen.

Jeg ser frem til Elizabeth Strouts neste roman.

Anne Swärd: Vera

Dette var en nokså ukjent forfatter for meg selv om jeg har hørt navnet. Jeg kjøpte boka i Malmø nylig. Boka handler om den unge Sandrine som kommer til Sverige som flyktning like etter krigen, hjulpet av legen Ivan Ceder. Ivan Ceder tilhører en svært fornem og svært rik svensk familie. 

Boka åpner med en nokså grotesk bryllupsscene der den 17-årige Sandrine blir kledd opp, snørt (!) og fraktet i båt sammen med de fornemme bryllupsgjestene til familien Ceders eiendom på en av øyene i  Stockholm skjærgård. Det er iskaldt, det er midt på vinteren og etter at Sandrine har sagt ja til legen Ivan, den eneste av de fem Ceder-brødrene som ennå ikke har giftet seg, og har kommet seg tilbake til Cederhuset der festen skal fortsette setter fødselen i gang. Sandrine føder datteren Vera med en ukjent biologisk far. prisen for å komme inn i en av Sveriges fineste familier er at ektemannen er homofil og hennes rolle er utelukkende å være hans alibi.

I resten av boka får vi gradvis hele bakgrunnen til Sandrine, sammen med hennes begredelige tilværelse i familien Ceder. Hun kommer opprinnelig fra en fransk havneby, med mor og to søstre. Mormoren og tildels også moren har livnært seg på tilfeldige strøjobber kombinert med verdens eldste yrke. I en periode levde hun sammen med en polsk sjømann som skjenket henne de tre døtrene. Men landlivet var ikke noe han holdt ut i lengden. Når han drar til sjøs igjen tar moren de døtrene sine med seg og reiser til sjømannens hjemby, en liten landsby oppe i fjellene nær Zakopane. Det er like før krigen og familien drar fra det som skal bli Frankrikes "frie" sone til det landet som først blir okkupert av Hitler.

I de polske fjellene klarer de seg såvidt gjennom krigsårene og moren blir engasjer ti støtte til partisanergrupper. Men helt mot slutten av krigen kommer en liten trupp tyske soldater også til denne bortglemte landsbyen og helvetet er løs.

Livet hos familien Ceder er et annet helvete. Nok mat og klær, men Sandrine blir nærmest sperret inne og dopet ned av sin lege-ektemann som truer med å få henne tvangsinnlagt på asyl. Datteren Vera klarer hun ikke å ha noe forhold til og vi aner at det har noe med hennes herkomst å gjøre. Stuepiken/kokken/altmuligtjenestepiken Vanna tar seg derimot av den lille babyen som om det skulle være hennes egen datter. 

Gradvis våkner Sandrine til liv og aktivitet og bestemmer seg for å prøve å søke seg tilbake til noe av sin forhistorie. Etter en spektkulær scene i det Cederske hjem reiser hun av gårde og begynner å nøste opp litt av sitt tapte liv. Men finnes det noen fremtid for henne selv og for datteren Vera?

Det var mye som fascinerte meg ved denne boka. Sandrine sin oppveksthistorie var spennende og interessant. Det samme gjelder livet i den polske landsbyen og de dramatiske hendelsene der.  Men jeg hadde problemer med familien Ceders uinnskrenkede makt over sine sønner, svigerdøtre og tjenestefolk, jeg følte meg nesten hensatt til Jane Eyre, Mr. Rochester og den gale kvinnen på loftet. Det var antagelig mulig i sluttet av førtiårene for en lege av finere familie å få sin unge kone tvangsinnlagt på sinnsykehus og det fantes kanskje slike klaner med tunge dystre murer mot resten av verden. Likevel fremstår hele familien Ceder nesten i et parodisk lys.

Jeg synes boka er best i tilbakeblikkene og også mot slutten der Sandrine prøver å finne tilbake til seg selv. Datteren Vera havner i grunnen i skyggen, hvordan må morens avvisning ha virket på henne? Finnes det noen som helst mulighet for kontakt og forsoning mellom dem? 

søndag 17. oktober 2021

Nino Haratischwili: Det åttende livet

Jeg har nettopp avsluttet en bok på over 1100 sider. "Det åttende livet" har blitt skamrost i de fleste anmeldelser jeg har lest. Men Dagens Næringsliv skrev "den er spekulativ, manipulerende og overlesset. Og nesten umulig å legge fra seg." Det er kanskje litt nærmere min oppfatning. 

Boka handler om hele det tjuende århundre, om Sovjetsamveldets fødsel, vekst og fall sett fra den lille republikken Georgia, om slekten Jasji i 6 ledd, om en sjokoladeoppskrift med farlige bivirkninger, om kjærlighetens ustadighet og vanskelige kår, intet mindre. Ispedd despotisme, brutale drap, voldtekter, fanatisme og litt overtro.

Boka er lagt i munnen på Nitsa, født i 1973 og utvandret til Berlin på nittitallet. Hun skriver den til sin foreldreløse niese Blitva, en litt sær og ensom 12-åring med dansen som lidenskap. Det er en stor samling fortellinger som begynner med sjokoladefabrikanten (tror ikke vi får navnet hans) med sine 4 døtre, en av dem, Stasia blir født i året 1900 og skal følge med nesten et helt hundreår. Den balettdansende Stasia gifter seg med offiseren Simon Jasji som havner på den røde siden i revolusjonen i 2017. Sønnen Kostja og datteren Kitty blir svært sentrale personer i boka. Kostja går i farens fotspor, bare mye lengre, han arbeider seg opp i sovjetsystemet og blir et maktmenneske og familiens despot, spesielt overfor kvinnene i og utenfor familien som han elsker og tyranniserer på egne og Sovjetstatens vegne.

Vi opplever stalintiden både før og etter 2. verdenskrigen, vi opplever den store fedrelandske krigen som russerne gjerne kaller den 2. verdenskrigen, både fra det beleirede Leningrad og fra det perifere Georgia. Vi møter Stalin (som bare blir omtalt som generalissimus) gjennom hans terrorvelde. Medarbeideren han Beria møter vi mer inngående, han blir omtalt som den store lille mannen med brillene og hans beryktede seksualmoral rammer flere av bokas personer, direkte eller indirekte.

Når Sovjetunionen faller mer eller mindre sammen mot sluttet av åttitallet hører vi om de mange desperate forsøkene på å styre utviklingen, til å hindre oppløsningen helt til det postsovjetiske kaoset er et faktum. Og i Georgia bestod det blant annet av etniske konflikter godt understøttet av Russland,  borgerkrig, sammenbrudd av infrastruktur, mangel på strøm, mat, oppvarmingsmuligheter og oppblomstring av brutal kriminalitet. Det er i denne fasen Nitsa blir voksen.

Jeg synes boka er svært lesverdig frem til Nitsa kommer frem, selv om den er i overkant melodramatisk. Men i Nitsas fortelling kommer vi mye mer inn på personene i boka, særlig på Nitsa selv. Det er akkurat som om Nitsa tar opp i seg alle de brudne løftene, all sveket kjærlighet, all svik fra foreldre som har foregått i generasjoner. Jeg synes boka vokser mot slutten, blir mer roman og mindre historiefortelling.

Vi har også et Englandsspor i boka representert av Kitty. Hun blir tvunget av sin bror til å bli "omplassert" til Europa. Etter mange år blir hun stor låtskriver og sanger. Det fungerer godt og blir et slags motstykke til det urolige Kaukasus med det ville kunstnerlivet og 68-generasjonen i Vesten.

Dette var en svært spesiell bok for meg å lese. I 2007 jobbet mannen min med Statoil sitt Tbilisikontor og jeg bodde sammen med ham i Baku. Jeg besøkte Georgia flere ganger, og kjenner meg igjen i enkelte av beskrivelsene av byen. 

Boka er svært, svært lang, og jeg må innrømme at deler av boka leste jeg litt overfladisk. Det angrer jeg litt på nå, i etterkant, men det blir nok en stund til jeg ser på den igjen. Men jeg tror ikke den kunne vært kortere.


søndag 26. september 2021

Peter May: Runaway

Dette er en "standalone" krim med handling dels på 60-tallet, dels i nåtiden. Noen gutter i tenårene fra Glasgow starter et band i beatens barndom. Guttene gjør det svært bra og blir populære. Hovedpersonen, Jack, kommer i klammeri med rektor på skolen han går på. Det skulle ikke mye til i det svært autoritære skolesystemet i Storbritannia på den tiden. Jack føler seg trengt opp i et hjørne og tenker på å stikke av. Noen av de andre i bandet har også sine problemer. Foreldrene til geniet Luke er Jehovas Vitner og tvinger ham med på misjonsreiser. Far til Dave banker ham. Den nokså velstående Maurie har sine egne grunner til å ville reise, og guttene drar i en "lånt" bil. Swinging London er målet. Og i London havner de, uten bil men med Mauries kusine Rachel som de reddet fra Andy, hennes brutale heroinlanger av en ektemann. 

Det er tid for Flower Power, LSD og alternative ideologier. Guttene får fast spillejobb i et slags alternativt psykiatrisk behandlingshjem og losji hos en av hjemmets sponsorer.  Rachel og Jack innleder et stormende kjærlighetsforhold. Dette går greit ganske lenge, men det alkohol og narkotika florerer. Jeff havner i stoffkarusellen og Jack viser seg lite voksen når Rachel blir gravid.  Andy dukker opp. Londonoppholdet får en dramatisk slutt og noen dør.

I nåtiden blir Simon Flet, en av mennene fra FlowerPower-perioden funnet drept i London. Jack er 67 og bor i Glasgow. Han blir tilkalt av Maurie som har kreft i siste stadium og ligger på sykehus. Maurie vil ha Jack til å organisere en reise til London for å avsløre morderen. Jack lar seg overtale. Jack er restituert etter et lite hjerteattakk og klarer seg godt, men for å gjøre en slik reise mulig presser han sin sønnesønn Rick til å kjøre Jack, Maurie og Rick til London.

Reisen til London blir nesten like dramatisk og nervepirrende som den de hadde førti år tidligere, men de kommer frem. Det hele ender opp med noen dramatiske episoder, og til slutt får ogå Jack vite hvor det ble av hans elskede Rachel. Hvordan hadde livet hans blitt hvis han valgte annerledes den gangen?

Det er ikke alt i denne boka som er like sannsynlig, men miljøbeskrivelsene er gode og troverdige, både oppstarten av et gutteband i Glasgow, et heroinreir i et slumkvarter i Leeds og det kvasi-psykiatriske alternative behandlingshjemmet kunne nok sikkert ha eksistert. Litt artig med to road-trip i samme bok, en med 17-åringer og en med 67-åringer. Persongalleriet er bra, de fem guttene er veldig forskjellige og godt beskrevet. Boka er ellers krydret med referanser til musikk fra den tiden. Det var bare musikk som jeg husker og det var fint for meg. Både Bob Dylan og John Lennon er med - kult!

Selve krimplottet er nok det minst interessante ved boka, men det gjør ingenting,

Judith Hermann: Der hjemme

Jeg hørte den tyske forfatteren Judith Hermann på Kapitelfestivalen i år snakke om denne boka, hennes siste. Dette er tredje eller fjerde boken av henne jeg leser, og den andre romanen. Hovedpersonen er en (navnløs) kvinne i 40/50-årene som har gjort et brudd i livet sitt. Hun flyttet fra tilværelsen i storbyen (Berlin??) og mannen Otis når datteren Ann reiste ut for å oppdage verden. Nå har hun bodd i nesten et år i en liten landsby ved den tyske nordsjøkysten. Hun jobber på brorens Sascha sin lille kneipe. Hun valgte bevisst å ikke bo sammen med broren, men leier et ørlite hus. Broren er mer opptatt av den purunge jenta Nike som han har et slags forhold til.

Dette er ikke en bok med en tydelig handling, men vi følger kvinnen på de dagligdagse syslene på kneipen som hun tar mer ansvar for enn broren, gjennom nye bekjentskaper og med enkelte tilbakeblikk. Hun blir kjent med naboen Mimi, en svært selvstendig kvinne som har bodd i landsbyen hele sitt liv. Mimis bror, grisebonden Arild blir et intimt bekjentskap. 

Mimi og Arild har et nært og godt forhold til foreldrene sine og også inviterer vår hovedperson inn i sitt liv. Hun og broren Sascha er for såvidt også gode venner, men de har ikke et nært forhold på samme måte. Vi hører noen glimt fra en nokså vond oppvekst der de to barna ofte satt i trappeoppgangen i blokka der de bodde for å vente på at moren skulle komme hjem eller finne det for godt å åpne for dem. Det bandt dem sammen på en måte, men ikke så tett likevel. Kanskje Sascha kompenserer ved å prøve å ta seg av den skadeskutte Nike, men det lykkes han ikke særlig godt med.

Kvinnen har forlatt sin ektemann Otis som jeg opplever som en nokså fanatisk sivilisasjonskritiker. Hun har satt en klar strek for forholdet, men likevel er Otis den hun gjerne skriver til eller ringer til når hun har opplevelser eller bekymringer hun trenger å dele med noen. Og så er det Ann, datteren som har reist hjemmefra, er i en slags protestmodus overfor samfunnet og er vanskelig å få tak i. Hun svarer sjelden på mobilen, men har gått med på å sende koordinatene for hvor hun befinner seg i denne verden til moren og faren. Det virker som hun befinner seg på havet, lenger og lenger mot nord.

Landsbyen ligger bak dikene ved kysten og vi merker havets nærhet dels ved Mimis svømmetur ved piren, dels ved hennes grufulle historie om havfruen som ble voldtatt og drept og havets hevn og dels ved hennes uttalelse om at dette område ikke kommer til å være her om noen tiår. Vi møter landskapet som et nokså tradisjonelt og rolig jordbruksdistrikt, det er ikke noe beachparty i denne fortellingen.

Ellers er det et minne om et møte med en tryllekunstner som gjør trikset med å sage over en dame og det dukker også opp en mårfelle.

Jeg syntes ikke boka var så fengslende i begynnelsen, jeg så ikke helt hvor det bar hen og om tilværelsen i den lille landsbyen bare var et litt sært stoppested for hovedpersonen. Men etter hvert gled jeg inn i dagliglivet i landsbyen og aksepterte at det var her det foregikk, og da ble også boka viktigere for meg. Det var også veldig kjekt å høre Judith Hermann fortelle om arbeidet med boka.  Friesland var faktisk hennes barndoms sommerparadis, hun har familie og røtter her og (hvis jeg oppfattet det riktig) har nylig flyttet hit fra Berlin.  

Jeg ser frem til hennes neste bok, så bra at forlaget Pelikanen har gjort bøkene hennes tilgjengelige i Norge!

søndag 19. september 2021

Daniela Krien: En gang skal vi fortelle hverandre alt

Jeg leste denne fordi jeg ble så begeistret for en annen bok av samme forfatter. Dette var hennes debutroman.

Maria er 17 år. Hun bor på en gård like øst for grensen mot Vest-Tyskland, en grense som snart skal forsvinne. Vi er i 1990. Hun bor sammen med kjæresten Johannes, sønnen på gården. Det er sommer og Maria vet ikke helt hva hun vil med livet. Hun elsker med Johannes men elsker ham kanskje ikke.

Henner på 40 år bor på nabogården. Han er en einstøing og preget av tragiske hendelser. Maria møter Henner helt tilfeldig. Møtet vekker de helt store følelsene i henne og livet blir snudd på hodet.

Den stormende og gjensidige, men nokså umake kjærlighetshistorien mellom disse to er det som driver handlingen i boka. Samtidig følger vi Johannes sin familie, hvordan de strever med å tilpasse seg de nye tidene og hvordan livet på gården arter seg. Og Johannes har sitt fotokunstprosjekt som han etter hvert blir mer opptatt av enn han er opptatt av Maria.

Maria blir tvunget til å ta noen vanskelige valg i livet, men hun har ikke kontroll på alt som skjer, så kanskje går livet i en helt annen retning likevel?

Denne boka er fullt og helt sett gjennom øynene til en tenåring og kanskje nettopp derfor  virker den litt famlende og usikker. Likevel likte jeg å lese den, og den var en interessant kontrast til "Kjærlighet i nødsfall".  Der var det storbylivet som dominerte, her er det livet på landsbygda.  Begge  bøkene beskriver et Øst Tyskland som er merket av sammenslåingen. 

Jeg ser frem til neste roman av Daniela Krien.

Tommi Kinnunen: Ingen anger

Tommi Kinnunen skriver sine romaner fra Nord-Finland. I denne romanen har han gått tilbake til 2. verdenskrig. Vi er på slutten av krigen. Finland tapte vinterkrigen mot Sovjet og måtte gi fra seg store landområder i øst. Når Tyskland invaderte Sovjet i operasjon Barbarossa juni 1941 angrep Finland også med støtte fra Nazi-Tyskland og gjenerobret de tapte områdene og mere til.  Finland var alliert med Tyskland frem til østfronten brøt sammen i 1944. Da sluttet Finland fred med Sovjet og den tyske hæren måtte trekke seg ut. En del av hæren trakk over til Norge. 

I boka møter vi en gruppe finske kvinner som fulgte de tyske styrkene på vandringen mot Norge. Tyskland har nå kapitulert. Kvinnene blir sendt tilbake til Finland etter de først har vært i fangeleir og blitt snauklipt fordi de ble ansett som "tyskertøser" og kollaboratører. 5 av disse kvinnene beslutter å vandre hjemover på egen hånd og vi følger deres vandring gjennom et utbrent og minelagt finsk Lappland til sine respektive hjemsteder.

Kvinnene har svært forskjellig bakgrunn og har hatt forskjellige motiver for å følge den tyske hæren. Ingen av dem er nazister, en kan heller si at de har stilt seg nokså likegyldige til bakgrunnen for krigen.  Men de har alle sammen støttet, arbeidet for eller samarbeidet med den tyske hæren, enten det er som sykepleiere, med seksuelle tjenester, som kontorister eller som kjærester.

De som har noen å komme tilbake til har ingen forventninger om å bli tatt imot med åpne armer. Kanskje klarer de å snakke seg bort fra det faktum at de fulgte tyskerne med vitende og vilje, kanskje ikke, men hvor ellers kan de gjøre av seg nå? 

Folk begynner smått om senn å vende tilbake til Lappland, til de nedbrente husene og gårdene.  De fleste har nok med seg sjøl og ser ikke etter hva som befinner seg under skautene de har knyttet rundt de snauklipte hodene sine. Noen steder finner de litt proviant, og ved et par anledninger møter de mennesker som deler av sine fattigslige matrasjoner med dem.  De fysiske strabasene, dårlige sko, dårlige klær, mangel på mat og hygiene er overveldende, jeg griper meg i å lure på om dette virkelig er troverdig, går det an å overleve en slik vandring?

Det er en eldre sykepleier blant dem. En er prostituert. En ung jente flyktet fra et traurig liv med en strengt religiøs far og mange småsøsken å ta seg av. Hovedpersonen, Irene, levde i et nokså uforløst ekteskap og tok imot en anledning som bød seg til et bedre liv med en tysk soldat som hun likte å være sammen med. De får kjennskap til hverandres historier i grove trekk, men det er på ingen måte noen dype og nære vennskapsforhold som oppstår på vandringen. Det er nærmest som de sløvt støtter seg på hverandre.

Det er noe i boka som minner om boka "Cold Mountain" der også hovedpersonen vandrer igjennom et utbrent og krigsherjet landskap, men han har i hvert fall et mål å se fram til.

Bokas tittel, "Ingen anger" er nokså treffende. Det er ingen av kvinnene som tenker igjennom sine veivalg. Det gjør dette til en nokså dyster bok, og jeg savner kanskje den spenningen som kunne ligget i at i alle fall noen av kvinnene hadde noen tanker om dette. Det blir veldig passivt, skam og fornedrelse og lidelse, hele veien.

Bokas styrke synes jeg likevel ligger i skildringen av vandringen gjennom dette utbrente landskapet, det er noe nesten suggererende over det.


torsdag 16. september 2021

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit

Jeg var i Finnmark i sommerferien i år for første gang og besøkte bl.a. Karasjok med Sametinget og to gode museer for samisk kultur. Dette gjorde meg mer nysgjerrig på samenes historie. 

Elin Anna Labba fikk svenske Augustprisen for denne boken som forteller om den store tvangsflyttingen av samene som foregikk på 1920-tallet. Norge hadde blitt selvstendig i 1905. Både på norsk og svensk side var det ønske om å redusere antall reindriftssamer og ingen forståelse for å ta vare på samisk levemåte, kultur og språk. Mens samene tidligere hadde vandret mellom Norge og Sverige på vei fra og til sommerbeite ved kysten ble det satt en stopper for dette fra norsk side, i forståelse med svenske myndigheter. Store grupper av samer ble tvunget til å forlate beiteområdene sine i Lappland til landsdeler lenger sør. 

Boka er bygd opp på basis av intervjuer med etterkommere etter de som ble tvangsflyttet, utallige gamle bilder, avisartikler, offentlige forordninger osv. Forfatteren levendegjør historien til de enkelte familiene og beskriver strabasene rundt selve flyttingen, hvordan de strevde med å få med seg alle dyrene sine og mistet utallige rein på veien. Hvordan de opplevde savnet av livet på viddene i Lappland og på sommerbeite i Troms. Hvordan det var å miste kontakten med storfamilien de var så sterkt knyttet til når de skulle etablere seg på nytt i et område der de opprinnelige innbyggerne slett ikke var interesserte i å få konkurranse om sine beiteområder.

Boka gir vakre skildringer av naturen de reiste fra, men også den de kommer til, og av de tvangsflyttedes tanker, minner, sorger og av og til håp. Det er brukt mange samiske ord og uttrykk. Dette virker naturlig, og det er en ordliste bak. Men her er også mitt største ankepunkt: Ordlisten er altfor liten. Det forekommer svært mange ord i teksten som ikke blir oversatt og det går ut o ver forståelsen min at jeg ikke kan slå dem opp. Det brukes konsekvent samiske stedsnavn. I noen tilfeller går det an å gjette de norske/svenske stedsnevnene men også her kunne det vært en utførlig liste for kartnerder som meg selv som gjerne skulle fulgt med på reiseruten på kartet.

Men aller viktigst er hvordan boka setter søkelyset på den hensynsløse behandlingen av det samiske folket fra både svenske og norske myndigheter på denne tida. 

Annie Ernaux: Årene

Jeg har lest en annen av Annie Ernaux sine bøker, den het noe sånt som "Forelskelsen", og jeg var ikke så begeistret for den. Men "Årene" har fått svært gode omtaler, og jeg ble positive overrasket når jeg leste den.

Jeg har hørt at alle Ernaux' bøker er mer eller  mindre selvbiografiske. Dette opplevde jeg som en begrensende faktor i "Forelskelsen", men her fungere det svært bra. Hun skriver om et liv i Frankrike (hennes eget) fra tidlig barndom og frem til våre dager. Hun bruker ofte gamle fotografier som ramme for fortellingen, slik som bildet av jenta på karusellen som preget forsiden på mitt seksemplar. 

Som leser opplever vi Frankrikes moderne historie utfolde seg, samtidig som hovedpersonen lever og utvikler seg. Dette beskriver hun på en måte som gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i historien. 

Dette er Frankrike og ikke Norge. Vi har mye til felles, men det er også mye som er forskjellig. Men for meg gjør dette boken nesten dobbelt interessant. Jeg føler jeg blir tatt med inn i erindringene til forfatteren og kan speile dette mot mine egne minner, i tillegg til at jeg også lærer litt om Frankrikes nyere historie.

Språket i boken er spesielt. Ernaux skriver som om det ikke bare er denne kvinnen (henne selv) som forteller. Hun får det til å bli en kollektiv fortelling samtidig som den blir høyst personlig. Det er en fornøyelse å lese!

søndag 15. august 2021

Maggie O Farrell: The vanishing act of Esme Lennox

Jeg kom over denne forfatteren når jeg var på jakt etter en annen bok. Dette er en av hennes tidligere bøker, utgitt i 2007, men det var ikke noe dårlig valg. Den er oversatt til norsk, men jeg fant den på elib-tjenesten Libby som bare har engelske bøker.

Iris, en ung dame i 20-årene får en uventet henvendelse. Hun står oppført som den eneste nålevende slektningen til Euphemia Lennox som skal skrives ut fra et sinnsykehuset Cauldstone som skal nedlegges. Det er et helt ukjent navn for Iris og hun prøver å glemme hele saken, men saken vil ikke glemme henne. Hun oppsøker sykehuset og blir fortalt at Euphemia er søsteren til hennes bestemor Kitty som har Alzheimer og bor på et sykehjem. 

Iris er ikke interessert i å involvere seg, men ber for skam skyld om å få se grandtanten som har vært på institusjonen i 60 år. Det viser seg at damen er ganske oppegående og insisterer på å bli kalt Esme som er hennes opprinnelige navn. Iris er sjokkert over forholdene både i og utenfor institusjonen og det ender med at hun tar med seg Esme hjem inntil videre. 

Boken er et enestående oppgjør med de forferdelige forholdene som hersket på en del av de psykiatriske institusjonene i Storbritannia på 1900-tallet. Mange var også plassert der uten å ha noen psykiatrisk lidelse, en mann kunne på 50-tallet få plassert sin datter eller kone bare med en underskrift fra fastlegen deres. Ukonvensjonell oppførsel, opprørstrang, utroskap er grunn nok. Esme er en litt eksentrisk tenåring og hennes oppførsel blir ikke tolerert av foreldrene. Hun blir tvangsinnlagt som 16-åring. Foreldrene avskriver henne fullstendig og av grunner som kommer frem senere i boken vil heller ikke søsteren Kitty snakke om henne, ikke en gang til sin egen sønn og sitt barnebarn.

Iris har selv et nokså komplisert kjærlighetsliv. Hun har en gift elsker, Luke, som hun egentlig ikke står så nær. Hun vokste opp sammen med halvbroren Alex. De hadde et svært tett forhold, et forhold som utviklet seg til et erotisk forhold. Selv om de ikke er beslektet følte Iris at det var noe skamfullt over dette og dro til Russland noen år for å bryte de erotiske båndene. Alex giftet seg, men prøver nå å vinne henne tilbake. Er Iris' motvilje mot dette uttrykk for løsrivelse eller er det heller manglende evne til å engasjere seg følelsesmessig?

Esme sin historie blir først og fremst fortalt gjennom hennes egne glimt tilbake i historien, helt fra den ganske lykkelige barndomstiden i India sammen med hennes elskede storesøster Kitty og frem til den første grusomme tiden på Caulderstone. Det er vakre, levende, av og til litt drømmende fortellinger, og vi aner at Esme har vært litt i sin egen verden. Litt av historien kommer også frem gjennom Kitty som av og til har sine klarere øyeblikk. Gradvis avdekkes hele bakgrunnen for Esme's "forsvinning". Avslutningen av boka er brå, dramatisk og uventet.  

Dette er en bok som først og fremst gjorde meg opprørt og rasende over at slike forhold har eksistert så tett på vår tid. Men det er også en drivende god roman med interessante personer, et godt språk og en troverdig handling. Den blir beskrevet som en bestselger - det beviser bare at gode bøker også kan selge godt! Boka er på 290 sider - det er det flere forfattere som har noe å lære av. 

Jeg har allerede lånt en annen bok av Maggie O Farrell!






Jon Kalman Stefansson: Ditt fravær er mørke

Dette er en stor anlagt roman av en av mine yndlingsforfattere. Romanen fortelles av en ukjent forfatter som har mistet hukommelsen. Han møter en bussjåfør i en kirke, denne viser seg å være en tidligere prest eller noe lignende, kanskje han er mer en åndelig skikkelse. Sammen går de i gjennom tildragelser rundt familien som bor på gården Oddi fra attenhundretallet og frem til i dag.  Det blir mange krumspring og sidespor frem og tilbake mellom ulike slektsledd. Og i mellomtiden legger de opp "Dødens spilleliste" med relevant musikk. Døden er et et gjennomgående tema, døden og kjærligheten. 

Det hele begynner med den fattige men beleste bondekonen Gudridur som skriver et brev til en avis om meitemarkens mange fortrinn og den interessen dette vekker hos presten Petur. Petur som stadig vekk snakker med den avdøde tyske poeten  Hölderlin når livet begynner å bli vanskelig. Det er fiskeren Pall som leser Kierkegaard. Det er Aldis fra Reykjavik som får øye på en gutt på en traktor på nabogårde til Oddi og forlater byen og samboeren for å finne gutten igjen. Det er en ung mor som må forlate barnet sitt hos foreldrene til kjæresten sin for aldri å treffe det igjen. Det er besteforeldrene Hafrun og Skuli som blir foreldre på nytt. Eirikur tror at moren døde da hun fødte ham, det preger ham for hele livet og han har vondt for å tåle sannheten når han møter den.

Alle disse historiene berørte meg. Jon Kalman maler med bred pensel alle disse skikkelsene som blir berørt av kjærligheten på den ene eller på den andre måten. Det islandske lynnet ligger under hele tiden, men han tar da også streiftog til Paris, til Canada, til Marseille og han er åpen for all verden. 

Likevel var jeg ikke helt fornøyd med denne boka. Jeg synes det ble så mange tidssprang og sidespor at det gikk ut over helheten. Mot slutten gjør han en liten endring i historiens gang. Dette grepet synes jeg ikke fungerer så godt, spesielt når fortellingen ellers er så ustrukturert. Jeg synes forresten Dødens spilleliste er en artig sidekommentar til hele fortellingen.


fredag 13. august 2021

Ingeborg Arvola: Plutselige varmegrader

Det begynte med at vi leste en av novellene i denne boka på et strikk-og-lytt arrangement på Sola Bibliotek. Så dukket boken opp i en utsalgskasse, og da var ikke veien hjem lang.

Ingebjørg Arvola er finsk/norsk og vokste opp i Finnmark og i Tromsø. Det preger noen av novellene i denne samlingen, ikke minst i tittelnovellen. Men vi er også med på groteske dykkerprosjekt i Middelhavet og i mange av novellene spiller ikke stedet noen viktig rolle.  

I alle historiene finnes det noe skrudd, noe uventet, kanskje litt overnaturlig eller grotesk. Ingeborg Arvola leker med menneskene hun skriver om, fabulerer og er like ofte på det komiske som på det dystre. Det er en artig novellesamling å lese men jeg måtte ta den i porsjoner, en novelle av gangen. 

Jeg likte tittelnovellen aller best. Kanskje leser jeg mer av Arvola?

Daniela Krien: Kjærlighet i nødsfall

Daniela Krien er fra den østlige delen av Tyskland. I denne romanen møter vi fem kvinner og deres til dels kompliserte kjærlighetsliv. Kvinnene bor i Leipzig. De er løselig forbundet med hverandre. Noen av dem går i bokhandelen til Paula. Legen Judith er venninnen til Paula og Brida og fastlegen til flere andre vi møter. Brida og Malinka har et forhold til samme mann.  Malika og Jorinde er søstre. De var alle sammen tenåringer da muren falt, så alle har minner fra kommuniststyret og opplever friheten i demokratiet men også frihetens pris.

Boken gjorde sterkt inntrykk på meg. Vi blir godt kjent med en av kvinnene av gangen, går inn i deres liv, opplever sorger og gleder men kanskje mest av alt hvor vanskelig livey og kjærligheten kan være. Så blir  perspektivet snudd på hodet når vi blir kjent med en av de andre kvinnene som deler litt av historien men fra et helt annet ståsted. Dette kommer særlig sterkt frem i møtene med Brida og Malinka som begge elsker og opplever sviket til samme mann. Eller hos søstrene Malinka og Jorinde som  begge føler at den andre blir mer elsket og forstått av foreldrene. Så ender søstrene opp med å bo sammen i et slags symbiotisk og konfliktfylt søskenforhold. 

Boken gir også et godt innblikk i livet i øst etter sammenslåingen av Tyskland. Nesten, men ikke helt likt vest, det er som de fortsatt har et bein i det gamle DDR. Dette blir likevel ikke gjort til noen hovedpoeng i boka.

Krien beskriver daglidagse hendelser og gjøremål på en lett og elegant måte, men det er som hver eneste setning betyr noe, og de fem kvinnene trer frem som helstøpte og interessante mennesker.

Jeg vil lese mer av Krien, håper på flere oversettelser!

Douglas Shelton: Thunder Bay

En for meg ny krimforfatter. Jeg finner ikke mye om ham på nettet heller, annet enn at han er skotsk. Og denne boken er også svært skotsk, med handlingen lagt til den (antagelig fiktive) øya Stoirm i Hebridene.

 Den nysgjerrige journalisten Rebecca Connolly blir interessert i et dødsfall på øya som faren hennes vokste opp på og som hun selv aldri har besøk. Det ser ut som om dødsfallet kan ha forbindelser til en gammel drapssak  der den mistenkte ble sluppet fri av mangel på bevis. Rebecca reiser dit for å gjøre visse undersøkelser, stikk i strid med redaktøren i det beskjedne magasinet hun jobber for.

Innbyggerne på øya slipper ikke utenforstående så lett innpå seg, og Rebecca må jobbe hardt for å få noen av dem ordentlig i tale. Det viser seg også at noen gjør hva de kan for å forhindre undersøkelsene hennes. Men enkelte hemmeligheter siver opp til overflaten, og trådene leder etter hvert til den øde bukta Thunder Bay og noe som fant sted før det første drapet. 

Rebecca har også personlige grunner for å utforske øya. Hennes far har aldri villet snakke om sin oppvekst og sin familie der ute og dette ønsker hun å finne ut av, og hun finner også frem til den ubehagelige sannheten og forklaringen på farens veivalg.

Det er mye vær og vind og trauste og barske øyboere i denne boka, og det hele både spennende og troverdig. Likevel føler jeg at det hele blir litt for klisjeaktig. Persongalleriet blir en samling arketyper, og jeg synes spesielt den onde og brutal russisk mafiatype vi møter på slutten er for mye av det gode. Vi har rett og slett ikke bruk for å sementere fordommer om russerkjeltringer like lite som fordommer om arabiske terrorister. 


 

torsdag 8. juli 2021

Liz Moore: Lang, lysende elv

En amerikansk kriminalroman som jeg leste en god anmeldelse av. Den fantes som låne-ebok på biblioteket og jeg hadde behov for en grei krim til en togreise.

Michaela, kalt Mickey jobber som uniformert ordenspoliti i bydelen Kensington i Philadelphia. På sine mange patruljeringer kommer hun noen ganger borti narkodødsfall blant gateprostituerte, og hun har en konstant redsel for at en av dem kan være hennes lillesøster Kacey.

Mickey er alenemor til femåringen Thomas. Hun og Kacey vokste opp hos bestemoren Gee etter at moren døde som narkovrak og faren stakk av. Der fikk de dekket sine viktigste materielle behov men lite annet. Mickey klarte seg, Kacey dukket under.

Vi møter Mickey på vei mot et gatedødsfall som viser seg å være et regelrett drap. Det blir fulgt av flere drap på prostituerte. Mickey følger med på etterforskningen så godt hun kan, bl. a. med hjelp av sin tidligere partner og mentor, hun er først og fremst på jakt etter Kacey som har gått helt under jorden, hvis det ikke er noe verre som har skjedd.

Parallelt med den offisielle etterforskningen og Mickeys egen etterforskning får vi tilbakeblikk på fortiden, fra Mickeys og Kaceys oppvekst, hva som skjedde da foreldrene ble borte og omstendighetene rundt Thomas fødsel. Jakten på drapsmannen gjør at Mickey må snu mange steiner. Helt mot slutten konvergerer historien om Kaseys forsvinning og drapene i et dramatisk oppgjør.

Jeg likte denne kriminalromanen svært godt. Jeg likte hovedpersonen, en sliter, troverdig, skarp og raus men overhodet ikke perfekt. Politiet får sitt, korrupsjon og samfunnsansvar i skjønn forening. Livet som enslig mor i en ikke så godt betalt stilling. Gateprostitusjonen. Familien som trygg ramme og som en byrde. Og ikke minst likte jeg skildringen av narkotikaavhengigheten. Rusens forbannelse og rusens herlighet. Spebarn på avvenning. Livet som avvent junkie.

Håper det kommer mer fra Liz Moore.   

Antal Szerb: Reise i måneskinn

Denne fikk jeg anbefalt etter et "strikk og les"-arrangement på Sola Bibliotek. Jeg er alltid litt nysgjerrig på forfattere fra andre steder i Europa enn Storbritannia. Forfatteren var ungarsk. Han var født som jøde. Familien konverterte til kristendommen, men det hjalp ikke når det tredje riket la sin klamme hånd over Europa. Antal Szerb ble slått i hjel i en konsentrasjonsleir i 1945. Han var kjent som en stor forfatter i sin tid.

Boka foregår i trettiårene. Mihaly og Erzsi er på bryllupsreise i Italia, Italia som alltid har vært Mihaliys drømmemål. Men i Ravenna treffer han en gammel kjenning fra barndommen som bringer minner frem i lyset, minner som er så overveldende at han forlater Erzsi og begir seg ut på en egen reise. Han streifer rundt på kryss og tvers, får et illebefinnende og blir lagt inn på et sykehus. Han kommer langsomt til hektene igjen, blir kjent med legen som behandlet ham og treffer en annen barndomsvenn som er blitt en berømt munk i et kloster. Tilslutt ender han opp i Roma der han blir konfrontert med sin fortid, sitt ekteskap, sin familie og hele sitt liv.

Mihalys reise på egen hånd blir en reise i  hans indre, et oppgjør med engler og demoner fra barndommen som egentlig har forfulgt ham hele livet. I barndommen ble han kjent med Eva og Tamas Ulpius, et søskenpar som var sterkt knyttet til hverandre gjennom morens død og farens strenghet og kulde. Sammen med Mihaly og to andre gutter utgjorde de en tett sammensveiset gjeng. Eva var vakker men hun opptrådte mer som en guttejente i gjengen. Men med tiden ble flere av dem svært opptatt av henne, ikke minst Mihaly, selv om han ikke tør å innrømme det for seg sjøl en gang. Men han var nesten like opptatt av Tamas som hadde en dragning mot mørket. Tamas tok til slutt livet av seg etter flere selvmordsforsøk. Det var et gotisk preg over dette miljøet og det har aldri helt sluppet taket på Mihaly. Oppgjørets time kommer til slutt, i Roma.

I begynnelsen var jeg bare sånn litt mellomfornøyd med boka. Å forlate sin kone uten et ord på bryllupsreisen for så å leve en slags bohemtilværelse i Italia uten mål og mening, jeg fikk ikke noe annet ut av det enn at det handlet om en bortskjemt rikmannssønn på loffen. Det minnet meg litt om "On the road" av Jack Kerouac, en svært opphauset bok om en guttegjeng som ikke foretar seg noe annet enn å reise frem og tilbake i USA, jobbe litt, nedlegge noen damer, tigge penger fra hovedpersonens tante og reise videre.

Godt over halvveis fikk jeg gradvis mer sympati for hovedpersonen og boken, og jeg ble i stand til å ta hans indre konflikter på alvor. Da ble det hele mer interessant og jeg ser nå boken i et helt annet lys. Det var også svært interessant å lese om livet i Ungarn og Italia like før krigen, skrevet av en som fornemmer de samfunnsmessige konfliktene men som selvsagt ikke har noen anelse om hva som kommer til å skje.

Det ble til slutt en bok jeg er glad for at jeg har lest, om den ikke kom helt opp på høyden

torsdag 1. juli 2021

Kirsten Thorup: Indtil vanvid, indtil døden

Denne boka traff meg som en knyttneve. Harriet er gymnastikklærer og har sin ideologiske bakgrunn i et et idrettsmiljø i Danmark som dyrket den sterke, sunne kropp på trettitallet, ikke uten brunstripede kanter. I dette miljøet traff hun Gustav som falt hodestups for. det var gjensidig og de giftet seg og fikk 2 barn som når boka sterter er 2 og 4 år. Gustav er glødende antikommunist og sympatiserer sterkt med Finland. Etter okkupasjonen melder han seg til krigstjeneste under tysk ledelse for å kjempe for Finland som pilot. Han blir skutt ned over Sovjetunionen og meldes drept.

Harriet er helt knust. Hun klarer seg godt materielt, er av god familie og får en god pensjon fra Tyskland. Harriet sympatiserer nok med Tyskland, om hun ikke liker okkupasjonen noe særlig men hun er ikke tilhenger av nazipartiet og har i det hele tatt en hang til å se alle saker fra flere sider.

Vi møter Harriet i en overfylt togkupe i 1942 på vei til München der hun skal bo hos en dansk bekjent, Gudrun som er gift med Klaus, en høyerestående tysk offiser. Guttene har hun plassert på et barnehjem.  Hun betrakter reisen som et nødvendig rekreasjonsopphold for å komme til hektene etter en dyp depresjon.

På toget fornemmer vi litt av den rå og brutale kaosstemningen i et krigsherjet land. Harriet får hjelp av en gategutt til å finne Gudrun og Klaus. Nå er hun inne i en annen virkelighet. Ekteparet tilhører en beskyttet overklasse, de har rikelig tilgang på mat og ikke minst på drikkevarer. Klaus er for det meste ved fronten og Gudrun har hjelp av to jenter som hun kaller Ludmilla til å ta seg av sønnen Thor, holde huset i orden til hverdag og fest.

Det er et liv i sus og dus som Gudrun fiffer opp med alkohol og andre nytelsesmidler. En og annen flyalarm sender dem ned i et komfortabelt tilfluktsrom, ellers er kontakten med krigens virkelighet begrenset til litt frivillig arbeid ved sykehusene. 

Gudrun er glødende nazist og har kjøpt Hitler med hud og hår. Hushjelpene betrakter hun som undermennesker, de kalles Ostarbeidere, arbeidsfør ungdom fra Sovjetunionen og Polen som er tatt til fange og stuet sammen i krøttervogner og sendt til Tyskland til all slags slavearbeid. De som havner i privattjeneste er de heldige, de får mat og seng. 

Klaus kommer på permisjon og det stelles i stand et stort selskap der alkoholen flyter og det er fritt frem for andre utskeielser også. Og Harriet oppdager at hushjelpene har andre forplikter også. En av dem har nettopp gjennomgått en medisinsk helt uforsvarlig abort og tåler ikke alle voldtektene hun blir utsatt for. Liket blir bare kastet vekk, og den andre hushjelpen blir sparket.

Harriet blir også kjent med andre ofre for nazismen, ungdommer som gjemmer seg i skogen, en jødisk kvinne som skjuler sin identitet, en kommunistsympatisør. Hun er intelligent og gjennomskuer gradvis mye av propagandaen de utsettes for, bl.a. om fremgangen ved Stalingrad der i virkeligheten den tyske hær har stagnert og kilt seg fast. 

Hjemmet til Gudrun og Klaus har også sine hemmeligheter. Thor har en storesøster som viste seg mentalt tilbakestående etter fødselen og ble plassert på et hjem der det slike barn ble utsatt for eutanasi. Gudrun har ikke akseptert adskillelsen og langt om lenge strammer hun seg opp til å få besøkt datteren som ligger mager og utsultet i en seng, mens personalet sier at hun ville ikke ta til seg mat. Dette sykehuset hadde utsulting som en av de vanligste metodene for avliving av pasientene sine.

Vi opplever Harriets opphold i München som en vandring i et slags marerittaktig samfunn, til tross for at hun bor hos folk som har det materielt bedre enn de fleste. Og hvordan reagerer hun? Harriet er et undersøkende og kritisk menneske, hun observerer, er vennlig mot alle, tar flere ganger stor personlig risiko for å hjelpe folk som er truet på livet. Men hun blir aldri noen opprører. Hun omgås stadig den nazistiske omgangskretsen til Gudrun, konverserer Klaus når han er på permisjon selv om hun vet at han var med på å drepe den unge hushjelpen og at han støtter eutanasi av sitt eget barn.  Men samtidig har hun et brennende ønske om å reise hjem og for å få tillatelser til det er hun helt avhengig av sine nazivenner.

Tilslutt går hjemreisen så vidt i orden og Harriet kommer tilbake til hjembyen og til sønnene sine. Har hun lært noe av sine erfaringer? Noe har hun nok lært, hun har sett baksiden av all propagandaen, hun har fått et innblikk i hva det tredje riket egentlig sto for. Men kanskje vil hun fortsette å sitte på gjerdet?

Boka er skrevet helt uten kapitler, og det er også få avsnitt. I begynnelsen syntes jeg det var litt irriterende, jeg liker jo å kunne "hvile" meg ved et nytt kapittel. Men så lot jeg meg suge inn i den litt heseblesende fortellerstilen, det passet ganske godt til den marerittaktige opplevelsen i hjertet av Nazityskland.

Jeg likte at Kirsten Thorup lot en tysklandsympatisør spille hovedrollen. Det ga henne jo innpass i nazimiljøet og åpenbarte mange sider ved dagliglivet i Tyskland under krigen som ellers ikke var mulig. Men jeg undrer også på om Harriet hadde klart å beholde sin undersøkende og kritiske tankegang om hun hadde blitt værende hos Gudrun og Klaus eller om hun hadde gradvis begynt å se det som naturlig å dele mennesker inn etter rase, overmennesker og undermennesker?  

Kirsten Thorup har gjort mye research for denne boka. Jeg tror ikke det er noe av det avskyelige vi leser om som ikke skjedde nok i virkeligheten.  

Alle bør lese denne boka!!!

torsdag 17. juni 2021

Sandra Lillebø: Tingenes tilstand

Dette er en bok om mor og datter, i likhet med Helga Flatlands "Et liv forbi". Jeg hørte Sandra Lillebø på en sending fra litteraturfestivalen på Lillehammer i år. Det var en samtale med henne, Hanne Ørstadvik og Olaug Nilssen som kretset rundt problemstillingen å utlevere andre mennesker i litteraturen. Boka handler om hvordan det har vært å vokse opp med en mor som lider av vrangforestillinger, antagelig schizofreni. Olaug Nilssen har jo skrevet om livet med en sterkt autistisk sønn mens Hanne Ørstadvik skriver om livet med en ektemann som holder på å dø. 

Tingenes tilstand er rystende lesning, ikke fordi det er så mange dramatiske episoder. Det som gir inntrykk er heller hvordan et barn blir påvirket av å ikke ha noen voksenperson som evner å ta ledelsen i livet. Noen ganger er det andre voksne som trør til når foreldrene er ute av balanse - en bestemor eller bestefar, en lærer, en tante. Men mormoren var om mulig enda mer ute av balanse, og det var ingen andre å støtte seg på. Hun har også en søster, og selv om de holdt sammen på et vis i oppveksten har de ikke utviklet et varig samhold som kunne støtte dem i voksenlivet.

Hun har klart seg godt i verden. Hun har en forståelsesfull ektemann, to barn, bra jobb og en viss suksess som forfatter. Men det har kostet. Hun lider av angst og klarer ikke helt å kvitte seg med redselen for å bli som moren, eller som mormoren. Hun har holdt moren på en armlengdes avstand etter at hun ble voksen, men klarer likevel ikke å unngå å føle ansvar for moren når hun stadig vikler seg inn i nye problemer. 

Boka er nokså fragmentarisk, synes jeg, med korte glimt fra hverdagslivet spedd på med assosiasjoner og tilbakeblikk fra barndommen, av og til også fra episoder i voksen alder, f.eks. fra noen reiser til London der moren i en periode slo seg ned. Vi merker stadig hennes tilbakevendende dårlige samvittighet for at hun ikke vil involvere moren i livet sitt, samtidig som det er veldig tydelig at det er svært viktig for henne å ikke gjøre det. 

På meg virker boka mer som en terapeutisk øvelse, sikkert en helt nødvendig øvelse, enn en roman. Den er godt skrevet, av og til nesten poetisk, men jeg savner en slags sammenhengende historie, et tydelig utvikling eller noe sånt. Kanskje boka i seg selv er en slags stadfesting av at hun ikke på noen måte kan ta ansvar for sin psykisk syke mor og på den måten gjør det lettere å gå videre i livet?


Helga Flatland:Et liv forbi

Mor og datter står i sentrum av denne romanen. Sigrid er lege, bor i Oslo, samboer med Aslak, de har sønnen Viljar som går i barnehagen. Sigrid har datteren Mia fra et kortvarig forhold til legen Jens når hun var nitten år. Jens forsvant ut av livet hennes til et eller annet spennende oppdrag for en hjelpeorganisasjon, Sigrid slet med å komme over det, men så kom Aslak forbi, trygg og god, elsket Sigrid av hele sitt hjerte og tok til seg Mia som sin egen.

Anna er mor til Sigrid og Magnus. Hun jobber som lærer men har brukt mesteparten av livet sitt på å ta seg av sin elskede ektemann Gustav som fikk en serie slag, det første når han var i trettiårene. Han fikk mer og mer behov for hjelp, utviklet gradvis demens og har de siste årene bodd på sykehjemmet i bygda. 

Sigrid har alltid følt at moren ikke tok seg ordentlig av henne når bun vokste opp, at all omsorgen gikk til faren, og når hun hadde muligheten til det flyttet hun til hovedstaden, lang vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Hun er full av bitterhet overfor moren og har forventninger om at moren en dag skal be henne om unnskyldning. Hun kommer godt overens med broren, men Magnus bærer ikke på et slikt nag til moren som Sigrid gjør.

Så blir Anna syk, tykktarmskreft. Hun blir operert, det ser bra ut men etter en stund viser det seg at det er spredning, bl.a. til lungene og utsiktene er nokså dårlige. Sigrid har kontakt med moren gjennom sykdomsforløpet, de ringes ofte og hun tar ofte kjøreturen over fjellet for å våre hos Anna når hun trenger det. Men tonen blir aldri helt god mellom dem, Sigrid sin bitterhet tyter ut over alt, hun møter moren stadig med en anklagende holdning parallelt med den rent kliniske vurdering av sykdomssituasjonen.

Sigrid har også andre utfordringer - Jens har dukket opp med en yngre, engelsktalende samboer, han jobber på en privat klinikk i Oslo og vil nå gjerne ha kontakt med Mia etter alle disse årene. Og Mia møter opp, kaller Jens for pappa og slutter å betrakte Aslak som en far selv om han har opptrådt som faren hennes hele livet. Det gjør først Sigrid rasende, hun konfronterer Jens men oppnår bare å igjen falle for hans sjarm. Forholdet til Aslak slår sprekker. 

Boka veksler mellom Sigrid og Anna, et kapittel hver. Noen ganger forteller de om de samme begivenhetene. Begge to blir fremstilt som hele personer med hver sine liv, hver sin privatsfære. Vi kjenner på kjærligheten hos begge to, men også negative følelser, Sigrids selvmedlidenhet, Annas selvoppofrelse overfor sin syke ektemann som har overtatt hele livet hennes. Vi følger Anna gjennom sykdommens mange uskjønne faser, vi kjenner på Sigrids ergrelser når moren av og til gjør ufornuftige ting som kan forverre hennes helsetilstand. Og så kommer den helt umulige bønnen fra mor til datter om å hjelpe henne med å avlutte livet.

Helt mot slutten, når livet til Anna ebber ut aner vi en slags forsoning og Sigrid klarer å slippe taket i sine uendelige anklager mot moren og klarer å bare være der for Anna. Det blir en vakker slutt på boka som ellers dirrer av konflikter hele veien.

Denne boka gjorde stort inntrykk på meg. Jeg likte veldig godt hvordan Helga Flatland lar Sigrid og Anna utbre seg like mye. Jeg forstår Sigrids følelser, men kan ikke sympatisere med all bitterheten hun insisterer på å bære og komme trekkende med til alle tider. Jeg forstår også Anna, hun mener at Sigrid har glemt eller fortrengt alle anledningene da hun faktisk støttet Sigrid i barndommen. Men hennes bønn om dødshjelp er ikke noe en mor burde  pålegge datteren sin.

Boka handler om et mor og datter - forhold, men like mye om hva som skjer med kropp og sinn når et menneske langsomt må gi tapt for kreftsykdom og hvordan det påvirker de nærmeste. Det er den beste boka jeg har lest på lenge. 

tirsdag 15. juni 2021

Marie Aubert: Voksne mennesker

Denne boka skulle diskuteres på et online-arrangement jeg dessverre ikke fikk med meg, men det var det som gjorde at jeg leste boka. Det er et lite familiedrama, først og fremst mellom søstrene Ida og Marthe. Ida er barnløs, arkitekt, runder førti og det har begynt å gå opp for henne at fertilitetens klokke tikker langsomt mot slutten. For selv om hun lever et "vellykket" liv er hun ikke fremmed for tanken på å få et barn, så hun har kontakt med et svensk sykehus for å gjøre noe med saken.

Lillesøster Marthe har samboeren Kristoffer og bonusbarnet Olea og har forsøkt desperat å bli gravid i mange år. Nå er hun på familiens hytte og Ida kommer på besøk. Det viser seg å bli litt av en dragkamp mellom søstrene i det meste. Hvem kommer best ut av det med Olea? Hvem har rett til å bestemme over når og hvordan hytta skal males og hvilke møbler den skal ha? Og hvem kommer først med familieforøkelse? Ida hadde tenkt hun skulle ta innersvingen på lillesøster i dette, men sånn ble det ikke!

Mamma med nåværende kjæreste kommer på besøk, og det bidrar ikke til å dempe konfliktnivået. Så blir det midsommerfest med reker og vin, mye vin og det hele kuliminerer i at flere går over streken. Dagen etter bryter Ida et taushetsløfte og mye går overstyr.

Romanen beskriver tette, nesten litt klaustrofobiske familieforhold som intensiveres over en kort periode, den kan nesten kalles et kammerspill. Interessant vinkling på barnløshet. Jeg-personen Ida blir ikke akkurat fremstilt i et flatterende lys, og jeg antar at tittelen "Voksne mennesker" henspiller på hennes i grunnen nokså umodne og egosentriske oppførsel. Men jeg personskildringene er for lite dyptgående, refleksjonene er fraværende og språket er for flatt til at jeg synes det blir en god roman av det. Det er nesten litt skolestil over måten denne historien er fortalt på.