Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris og mye oppmerksomhet i litteratrurkretser for denne romanen som handler om to gutter som vokser opp på Stovner i Oslo. Denne bydelen har fått mye omtale i media de siste tiårene, og det meste som skrives er negativt.
Jeg bodde i Tante Ulrikkes vei på hybel i ett år, 1974/75. På den tiden var Stovner en relativt ung drabantby og det bodde ikke så mange innvandrere der som det gjør nå, så mye har nok forandret seg. Men vi bodde i elleve år med tre barn på Holmlia på 80/90-tallet, som også har fått endel negativ medieoppmerksomhet, og endelen av innvandrere på Holmlia var relativt høy når vi bodde der.

Selvsagt måtte jeg lese denne romanen!

Rammen for boken er et forskningsprosjekt over oppvekstmiljø for innvandrerungdom på Stovner. Deltakerne skal skrive dagbok og sende inn, enten i skriftlig form eller de kan lese det inn på lydfiler. De kan vinne en terrengsykkel eller et reisegavekort for innsatsen. Begge guttene har pakistansk bakgrunn. Mohammed (Mo) kommer fra en velfungerende familie og har to yngre søstre. Faren er uføretrygdet og moren er hjemmeværende men de klarer seg greit på farens beskjedne trygd. Mo er skoleflink og ambisiøs og foreldrene hans er stolte av ham og støtter opp om skolearbeidet så godt de kan.

Jamal bor sammen med sin yngre og litt tilbakestående bror og moren som er mentalt ustabil. Faren var brutalt og stakk (heldigvis) tidlig av. Broren er engstelig av seg og holder seg ikke tørr. Moren klarer ikke alltid å forsørge familien og Jamal prøver å spe på husholdningspengene så godt han kan, på mer eller mindre heldige måter. Han må også stille opp for lillebroren på skolen, gjøre husarbeid og har i det hele tatt et ansvar som er altfor stort for ham. Jamal er også en urolig sjel og ville kanskje fått en eller annen 3 eller 4-bokstavsdiagnose hadde han vokst opp i et annet miljø. Han takler ikke skolen noe særlig godt.

Vi følger disse guttene  fra ungdomsskolen og til de er i begynnelsen av 20-årene. De vokser opp i samme område men vanker i litt forskjellige kretser. De forteller med svært forskjellige stemmer, men begge to er nokså åpne med hva de foretar seg og hva de tenker. Noe som også er felles er at begge virker nokså trygge i lokalmiljøet - de opplever det som er ålreit sted å bo.

Mo har et godt og korrekt språk og er flink til å formulere seg. Hans tilværelse dreier seg mye om å gjøre det bra på skolen. Av og til hører vi om hendelser i verden, men vi opplever ikke at det er så mye av utenverdenen som går inn på ham. Han begynner på Bretvedt Videregående og gjør det fortsatt bra på skolen. Han kommer borti litt festing siste året, det er russetid og han blir vant til alkohol og det blir også litt nærkontakt med jenter. Noen ganger, når ting blir vanskelige får han problemer med magen.

Jamal benytter tilbudet om å lese inn på lydfil, han er ikke noe særlig på det skriftlige. Han snakker "rett fra leveren" og bruker et slags ghettospråk som kan være vanskelig å følge med på men det er en ordliste bakerst i boken. Noen av kameratene begynner med marihuana, det gir Jamal en kjærkommen flukt fra alle bekymringene for moren og lillebroren. Han finansierer dette ved diverse strøjobber, etterhvert på et bilverksted der han vasker biler. Da kan han bidra til husholdningen også. Jamal begynner også på Bredtvedt men dropper ut etter en stund.

Vi følger de to guttene videre. Mo gjør det bra på skolen og begynner på Blindern. Han jobber hardt med studiene, men det er likevel mer krevende å henge med sosialt blant medstudentene som stort sett har norsk bakgrunn. Jamal klarer seg en stund greit i arbeidslivet men bilvasking er tungt arbeid og han har ingen trygghet i jobben. En av kameratene hans vanker i moskeen som hasr fått offentlig tilskudd for diverse tiltak for ungdom. Jamal begynner å hjelpe litt til i moskeen og blir forespeilet støtte til videreutdanning som mekaniker på en privatskole. Det er en nesten uoppnåelig drøm for Jamal.

Beboerne i TUV (Tante Ulrikkes Vei) lever på mange måter i en ghettoboble, men etter hvert merker vi mer negative holdninger holdninger mot muslimer i kjølvannet av internasjonale begivenheter som 9/11, demonstrasjoner mot Muhammedkarikaturene og flere terroraksjoner i Europa. Det er med på å påvirke livet til begge guttene. Mo får et slags sammenbrudd som jeg forøvrig synes er litt dårlig underbygget, og moskeen mister støtten til ungdomsarbeidet så Jamals fremtidshåp faller i grus. Og der forlater vi de to guttene.

Jeg synes det er veldig mye bra i denne boka. Først og fremst skildringene av miljøet på Stovner sett med brillene til to unge gutter som vokser opp midt i det. Trass i endel fattigdom, sosiale problemer, narkotikamisbruk - Stovner blir fremstilt som et sted der ungdommene er hjemme og føler seg trygge. Dette er svært langt bort fra de bildene som danner seg når en leser avisoverskrifter fra den perioden.

9/11 var en helt avskyelig aksjon som det var helt riktig å ta avstand fra, men jeg synes likevel det er interessant og lærerikt å lese om hvordan Jamal oppfattet de norske reaksjonene på terroren. Jeg synes det er et svært godt fortellergrep at hele boka er lagt i munnen på to nokså forskjellige ungdommer - det blir noe veldig muntlig over romanen som jeg synes passer godt. Avvekslingen mellom et greit bokmål og ghettospråket til Jamal er med på å få frem at ghettoproblematikken finnes, men at det også handler om helt vanlige gutter som vokser opp i en norsk drabantby.

Jeg synes Mo's utvikling de siste årene blir litt svakt underbygget, eller kanskje er det jeg som har litt tungt for det? Kunne det gått annerledes? Hvor mye skyldtes presset som mange muslimer blir utsatt for, og hvor mye skyldtes press fra familien? eller ham selv? Dette henger litt i luften for meg.

Boka ble litt for lang. Begynnelsen var fin, men det var et sted omtrent på midten hvor jeg syntes det var litt mye det samme opp igjen hele tida. Men så tok det seg opp igjen i den siste tredelen.

Alt i alt en svært fin roman som jeg vil anbefale alle å lese.