mandag 28. desember 2020

Elena Ferrante: Dei vaksnes løgnaktige liv

Så kom det altså en ny roman at Elena Ferrante. Jeg har lest to romaner av henne utenom Napolikvartetten. De var begge gode, men kom liksom ikke helt opp på samme høyde som kvartetten. Denne romanen har fått svært gode omtaler. Lang venteliste på biblioteket, men så fant jeg dette eksemplaret på 1-ukes lån og da var det bare å sette i gang.

Denne boka foregår også i Napoli. Ikke i slummen, litt høyere opp i byen der ungjenta Giovanna bor sammen med sine to akademikerforeldre. Den vesle familien ser ut til å ha det godt sammen og Giovanna trives godt på skolen og er mye sammen med venninnene Angela og Ida som er døtre av en av farens studiekamerater. Men en dag kommer faren med en slengbemerkning om at hun blir mer og mer lik Vittoria, farens søster som Giovanna bare har hørt negative ting om, i den grad hun i det hele tatt har hørt noe om farens familie. Og så er vi i gang, det blir flere møter med Vittoria som bor i den nedre bydelen, i slumområdene som vi kjenner fra Napolikvartetten.

Vittoria blir et spesielt bekjentskap, både skremmende og fascinerende. Hun har ikke mye godt å si om broren og svigerinnen, derimot har hun mye å fortelle om sin elsker, politimannen Enzo som døde for mange år siden. Vittoria er nå omgangsvenn med enka til Enzo og de tre barna deres som også Giovanna nå blir kjent med. Vittoria snakker dialet - Giovannas familie snakker italiensk. Vittoria er dypt troende og aktiv kirkegjenger - mens Giovannis foreldre nærmest er ateister. Vi aner at Giovannas far har tatt en lang klassereise fra slummen og opp til høydene i byen.

Som et indirekte resultat av at Giovanna har blitt konfrontert med farens bakgrunn kommer det andre saker og ting opp til overflaten. Familieidyllen slår sprekker, det viser seg at faren har hatt et forhold på si i alle de år, foreldrene flytter fra hverandre og livet til Giovanna blir omtrent snudd på hodet.

Vennskapet med de tre barna til Vittorias elsker bringer Giovanna i kontakt med andre ungdommer, flere gutter, hun får sine første seksuelle erfaringer og så en dag hører hun en ung mann tale i en kirke som Vittoria har tatt henne med til. Dette snur igjen opp ned på tilværelsen hennes, hun føler seg tiltrukket av den litt eldre Roberto som er forlovet med en av venninnene hennes. Hun er mest av alt opptatt av at han skal like og respektere henne og har i utgangspunktet ingen planer om å prøve å erobre ham, men hun går så langt at hun blir med venninnen som "anstand" på en tur til Milano der Roberto har en undervisningsstilling på universitetet. Jeg skal ikke røpe hvordan dette går, men boka avsluttes med at Giovanna tar enda flere steg i retning av et voksenliv. 

Vi får også med oss historien om et armbånd som stadig skifter eier og en sexscene som kanskje er den minst erotiske beskrivelsen av et samleie jeg noen gang har lest.

Dette var en flott og helstøpt roman som jeg kanskje vil plassere i kategorien "dannelsesroman" selv om det ikke er så mye dannelse i Giovannas oppvåkning fra uskyldig enebarn til ungjente til ung kvinne. Det er likevel sider ved den som jeg ikke blir helt fortrolig med. Jeg sliter av og til med dialogene, hve er det som sier hva, jeg må lese de flere ganger for å få de til å henge sammen. Og av og til synes jeg det blir vel melodramatisk, særlig mellom ungdommene som skal være i fjorten-sekstenårene. Boka har heller ikke så mye av den brede samfunnskildringen som Napolikvartetten var så sterkt preget av og som gjorde at jeg følte jeg kom litt på innsiden av Italia i seksti- og syttiårene. Så når en av anmelderne skriver "Ferrante overgår seg selv" er jeg ikke helt enig i det. Men det er den beste enkeltstående romanen jeg har lest av henne.

mandag 21. desember 2020

Arne Svingen: Min sønn

Arne Svingen ble intervjuet på SILK (Litteraturfestivalen i Skudesneshavn) i høst om denne boka. Jeg kjenner ikke noe til hans forfatterskap og ble litt nysgjerrig på hans forfatterskap. Han skriver mange bøker, mest for ungdom men denne boka er en av de bøkene han har skrevet for voksne. Den inngår også i en serie bøker som omhandler de ti bud - denne handler om "Du skal hedre din mor og din far...."

Hovedpersonen er en fraskilt kvinne, Jorunn, med en sønn i tenårene. Boka starter med at Jorunn oppdager at sønnen Ronny kom hjem midt på natten. Han har en stor flekk på hettegenseren som ser ut blod. Morgenen etter er genseren, buksen og skoene borte. Jorun har et skjørt forhold til sønnen og vil ikke ødelegge det ved å konfrontere ham. Men så oppdager hun at det har skjedd et drap i et boligområde i nærheten. Hun tar en tur i området der drapet har funnet sted og kommer i snakk med noen eldre beboere og så er historien i gang.

Jorunn gjør hva som helst for å redde sønnen Ronny fra å gå under og boka handler om hvor langt hun er villig til å gå for å redde sønnen. I alle fall er det hun selv mener at hun gjør.

Boka er en tynn flis på 160 sider og svært lettlest. Jeg lurer av og til på om den er skrevet for ungdom, men det er den altså ikke. Derimot er den nokså nær krimsjangeren. Etterhvert som jeg leser synes jeg historien blir nokså tynn. Jorunn  sine handlinger blir mer og mer umoralske. Det er en skrikende mange på etiske vurderinger, kanskje dette var meningen fra forfatterens side men i så fall synes jeg han problematiserer det altfor lite. Det finnes et par forsonende trekk - Ronny sin far som Jorunn betrakter som en småkjeltring prøver å få sønnen til å melde seg og vurdere å gjøre det selv for han mener han hadde klart seg bedre hvis noen hadde strammet han kraftig opp den gang han selv kom på kjøret. Ronny selv nærmest ber om å bli snakket hardt til. Dette temaet kunne godt ha vært bearbeidet og trukket mer frem.

Ingen stor leseropplevelse for meg, dette her.

søndag 20. desember 2020

Mia Kankimäki: Kvinnene jeg tenker på om natten

Jeg kom over denne boken på Sola Bibliotek. Ut fra tittelen tenkte jeg den kunne muligens egne seg til julegave til min svigerdatter, men jeg hadde ikke hørt om den før. Jeg fant heller ikke så mye informasjon på Internet. Det syntes jeg var et litt dårlig tegn så jeg måtte i alle fall lese litt i den for å sjekke ut om den muligens kunne passe.

Dette er forfatterens andre bok. Hun er en finsk journalist på 40+ og i denne boken utforsker hun livet til en del kvinner som hun av og til tenker på om natten, sine heltinner som hun kaller dem. Hun leser om dem, tenker på dem, drømmer om den og ikke minst reiser i deres fotspor.

Den første delen handler om Karen Blixen. Det ble kanskje i overkant mye om Karen Blixen, så jeg ble litt usikker på gaveperspektivet, men syntes jeg må lese videre. Og der dukket det opp andre spennende kvinner som jeg aldri hadde hørt om før. Mange av dem er bemerkelsesverdige for sine reiser, reiser som ble foretatt i en tid da det på ingen måte var selvsagt at en kvinne kunne reise alene i det indre av Afrika, på fjerntliggende øyer i Japan og til andre minst like eksotiske steder. Hvem, hvor, hvordan og hvorfor har jeg ikke tenkt å utbrodere her, men jeg blir (nesten) like fascinert av disse kvinnene som forfatteren ble.

Boka har også en del som handler om kvinnelige kunstnere - helt fra Michelangelo sin tid og frem til i dag. Jeg synes særlig det er fascinerende å lese om kvinnelige kunstnere på 1500-tallet, både hva de malte og hvilke odds de hadde mot seg for å bli berømte, ja i det hele tatt få muligheten til å bruke noe av tiden sin på sin kunst. Hvor mange talenter har det ikke fantes bak de få som har klart å kjempe seg frem til et liv som kunstnere?

I stedet for å skumme overflatisk igjennom denne boka leste jeg den fra perm til perm. Av og til kan forfatteren kanskje bli litt for høy på seg selv, samtidig liker jeg at hun har en personlig innfallsvinkel til alle de spennende historiene hun forteller. Boka ble en fin følgesvenn for meg i noen uker og jeg håper svigerdatteren min vil like den også! 

mandag 14. desember 2020

Håkan Nesser: Den sørgmodige bussjåføren fra Alster

Jeg var i stemning for litt krim og prøvde meg først på Denise Mina, men jeg kjente at skotsk dysterhet fra Glasgows underverden ikke var det rette for meg akkurat nå. Håkan Nesser har jeg leste mye av - nesten alle bøkene med van Veeteren, noen om Barbarotti og noe fritttående og de fleste har vært glimrende. Denne lånte jeg på ukes lån og det gikk greit!

Gunnar Barbarotti er enkemann og har flyttet sammen med kollega Eva Backman som er lykkelig skilt og de har det riktig bra sammen. Så kommer Eva til å skyte mot en ungdom som prøve å tenne på en bil der det sitter to mennesker. Ungdommen dør og Eva blir suspendert under interngranskningen. De to låner en hytte på Gotland der de tilfeldigvis ser en mann som etter alle solemerker skulle være falt eller kastet ut av en ferge 5 år tidligere. Så får de to litt av hvert å pusle med under Gotlandsoppholdet.

I og for seg et greit opplegg for en kriminalroman, men dessverre synes jeg det blir for tynt denne gangen. Boka  veksler mellom nåtid (2018) og fortid (2012/2013), i fortiden hører vi dels om etterforskningen rundt personen som forsvant fra fergen, dels hører vi hans egen historie. Eller er det virkelig hans historie?   

Grei nok fortellerteknikk, men det er for lite nerve i intrigen, det mangler både indre og ytre dramatikk. Forholdet mellom de to samboerne får dermed alt for mye plass, det blir for mye vindrikking og sykkelturer, det blir for puslete. Når den siste avsløringen kom ble den bare et gjesp. Kanskje må jeg krype til korset og begi meg ned i Glasgows underverden likevel?

Valeria Luiselli: Arkiv over bortkomne barn

Tema for denne romanen er barna som er på vei fra fattigdom, vold og undertrykking i latinamerikanske land til USA, og - som boka tydelig viser oss - som også blir tvunget til å reise tilbake igjen. Det er en grim virkelighet forfatteren forteller om og den står ikke noe tilbake for flyktningekatastrofen som Europa ikke kan eller vil håndtere. USA håndterer ikke sin innvandring et hår bedre. 

Handlingen i boka er lagt rundt en familie på fire som reiser fra New York med bil til sørstatene, nærmere bestemt det området der apachehøvdingen Geronimo ble begravet. Mor og far (ingen navn er nevnt) jobber begge med lyd og dokumentasjon. Det er gjennom disse jobbene de har truffet hverandre for å slå seg sammen. Moren har en datter, nå 5 år og faren en sønn, nå 10 år. Boka blir fortalt i 1. person, det meste av  moren og mot sluttet en del av sønnen.

Mor og far jobber med hver sitt prosjekt, og det er spesielt farens prosjekt som er drivkraften i reisen de har startet. Han skal gjøre lydopptak i området der de siste apachene bodde etter at de hadde overgitt seg. Faren er tydeligvis "all in" når har jobber med et prosjekt, for på hele reisen snakker og tenker han bare på apachene, trekker han sammenligninger med apachene,  Geronimo og andre kjente apachehøvdinger, hva de gjorde, hvordan de levde, enten det er relevant eller ikke.

Det er litt uklart for meg hva som er morens konkrete jobbprosjekt, men hennes engasjement ligger hos de bortkomne barna. Delvis gjennom en bok hun stadig leser fra (og som vi får lese fra) som heter "Elegi over bortkomne barn". Denne boka handler om en gruppe på 7 barn som er på reise mot nord sammen med en eldre mann som antagelig er betalt for å ta dem med (menneskesmugler?) og viser et Amerika i full oppløsning. Dette er en fiktiv bok. Moren prøver også å finne ut hva som har skjedd med de to barna til en bekjent av henne som nylig har kommet seg over grensen til USA og har havnet i en interneringsleir. Hun frykter at de blir sendt tilbake til Mexico.

Disse fire fungerer virkelig som en familie, begge barna har gode relasjoner til begge de voksne og ikke minst til hverandre. Men vi aner allerede i begynnelsen at dette likevel er en familie på vei mot oppløsning. Moren og faren lever som i to ulike verdener, og selv om de begge elsker barna sine virker det likevel som de totalt ignorerer barna sine behov. De har med litt lydbøker og musikk, men hvor hører det hjemme å ha "Fluenes herre" som en viktig referanseramme for en 10-åring, 5-åringen får heldigvis ikke med seg så mye av den for hun sover mye av kjøretiden. Det leses også fra elegien over bortkomne barn. Her er barna med på de voksnen premisser - i ett og alt.

I det hele tatt har vi å gjøre med to voksne som går hundre prosent opp i hver sin virkelighet - historien om de innfødte amerikanerne, om livet deres og uretten som ble begått mot dem og den uretten som blir begått i nåtiden mot fattige barn fra Latin-Amerika. Og de samme voksne neglisjerer totalt sine egne barns behov for en trygg og forutsigbar tilværelse, for lek og for bevegelse. Og tilslutt tar da også boka en helt ny og urovekkende vending, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Jeg blir aldri helt klok på om Valeria Luiselli virkelig mener å problematisere hvordan disse foreldrene behandler sine egne barn samtidig som de er opptatt av skjebnen til de bortkomne barna. I særlig grad gjelder det moren, faren lever for det meste i sin apachedrøm og kan nesten ikke regnes med.  I mine øyne er de to barna nesten like bortkomne, men av og til virker som om det ikke er forfatterens mening. Denne usikkerheten skaper en avstand hos meg til boka som ellers er ypperlig skrevet og av og til glir over i drømmenes verden som når de to barna møter de syv andre barna i ørkenen.