fredag 29. april 2022

Jo Spain: The darkest place

Denne irske kriminalserie som jeg kom over for noen år siden, dette er den tredje eller fjerde jeg leser. Jeg synes disse bøkene gir et greit innblikk i irsk nærhistorie, politikk og kultur. Hovedpersonen er Tom Reynolds, etterforsker ved politiet i Dublin. Han er middelaldrende, greie familieforhold og relativt fordomsfri. Handlingene i bøkene foregår i svært forskjellige omgivelser. Jeg har lest om forholdene for unge jenter som bor i et nonnekloster, om et kystsamfunn som blomstrer opp under oljeboomen og om politiske intriger rundt det irske parlamentet. Denne historien dreier seg om omsorgen for(eller mishandlingen av) sinnslidende slik denne artet seg de første tiårene etter 2. verdenskrig. 

Under utgravinger ved en gravplass på en liten øy med et tidligere asyl for sinnslidende blir det oppdaget et lik som ikke burde vært der. Det er tydeligvis liket av en lege som forsvant under mystiske omstendigheter for 40 år siden. Tom Reynolds og teamet hans blir satt på saken. Det viser seg at den isolerte øye bærer på flere hemmeligheter, og historien avdekker også fullstendig forkastelige behandlingsformer og holdninger til pasienter og sinnslidelser, selv med datidens øyne. 

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer, og det er ikke heller noe spesielt originalt over beskrivelsen av forholdene for sinnslidende i denne perioden. Dette er heller ikke særlig unikt for Irland, også i Storbritannia kunne folk (særlig kvinner) bli tvangsinnlagt på slike institusjoner bare en far eller ektemann fikk med seg huslegen på at det var nødvendig.  Og var de først innlagt på institusjonen var legen Gud.

Altså (dessverre) ikke noen unik historie, men den er godt fortalt. Det er tilstrekkelig med mulige spor og sideveier, sære øyboere, skrik som høres om natten, dårlig vær.  Farlige situasjoner får vi også med oss. Noen spor blir løse tråder, andre bringer oss videre og til slutt får vi oppklaringen som ikke var altfor opplagt.

Jeg kan godt lese flere av bøkene i denne serien.

torsdag 28. april 2022

Magnus Takvam: Hun skrev for å kunne leve

Mitt første inntrykk av Marie Takvam er fra en bok jeg hadde som barn - "Maria og katten i Venezia", en bok jeg var glad i og har noen vage minner om. Så husker jeg hennes forfatternavn uten at jeg har vært så mye borti hennes forfatterskap. Og så dukket hun opp i filen "Åpenbaringen" av Vibeke Løkkeberg med den påfølgende "rumpefeiden".  Jeg så ikke filmen selv, men jeg husker jeg reagerte  på den sjikanøse omtalen av den og på latterliggjørelsen av å vise en middelaldrende kvinne lett avkledt på lerretet.

Vi valgte å lese Magnus Takvam sin biografi over sin mora i litteraturgruppen min. Magnus Takvam kjenner jeg fra TV-skjermen som en dyktig om enn noe tørr politisk journalist i NRK. Han har skrevet en åpenhjertig og svært personlig bok om sin mor. Marie Takvam vokste opp på en gård i ei lita bygd i Sogn og Fjordane. Et oppvakt barn, skoleflink og skrivefør allerede som svært ung. Familien var tradisjonelle kristne, men Marie hadde et blikk som var svært åpent for verden og ble vel heller en fritenker.

Hun gikk på toårig landsgymnas, fikk gode karakterer, flyttet til Østlandet til lærerjobb, kontorjobber og psykologistudier. Hele tiden skrev hun, mest poesi. I 1950 giftet hun seg med ungdomskjæresten Johannes. I 1952 fikk hun utgitt sin første diktsamling, samme år som hennes sønn Magnus ble født. Boka ble godt mottatt og solgte bra til å være en debut.

De første årene som småbarnsmor var Marie opptatt av morsrollen og drabantbylivet, men hun fortsatte å skrive. Hun var svært engasjert i alt som rørte seg i samtiden, og det gjenspeilet seg i det hun skrev. Hun var opptatt av kvinners kår og muligheter og var vel en slags feminist, men var aldri med i noen av de feministiske organisasjonene. Hun engasjerte seg for de undertrykte i samfunnet, men ble aldri tilknyttet i noen av de radikale gruppene som blomstret opp på 60- og 70-tallet. 

Marie fikk mange venner og bekjente blant forfattere og kunstnere i hovedstaden. Vi får inntrykk av at hun må ha vært svært utadvendt, men også en nokså urolig sjel. Samtidig hadde Johannes en bra karriere innenfor sitt fagfelt og var mye på farten og traff andre kvinner. De to gled fra hverandre og ble til slutt offisielt skilt. 

Magnus Takvam sin bok følger sånn noenlunde kronologisk morens livsløp, men med mange sprang frem og tilbake i tid. Hele tiden kretser han rundt diktene hennes. Han forteller også om sitt eget liv sammen med moren. Noe er sårt og vart og noe er lett og litt ironisk (som beskrivelsen av hans tilknytning til det radikale miljøet rundt AKPml).  Men han holder en viss distanse til stoffet når han skriver om forfallet og sammenbruddet som tok til på åtti-tallet. Marie hadde vært svært forsiktig med alkohol i sin ungdom, men i det kulturelle kjendismiljøet som hun var med i ble det svingt mange beger, og snart ble fikk alkoholen en dominerende plass i livet hennes. Og i kjølvannet av alkoholskader kom fysiske anfall av ulike slag, forfølgelsesvanvidd og konspirasjonstanker. De siste 14 årene av livet hennes var hun permanent innlagt på diverse institusjoner.

Alt i alt synes jeg Magnus Takvam har skrevet en dypt personlig og lesverdig biografi om sin mor, preget av åpenhet overfor hennes sterke og svake sider og en dyp respekt for hennes diktning. Boken er i seg selv mer preget av journalistikk enn av litteratur, men det er helt i orden. 

onsdag 27. april 2022

Christian Kracht: Imperium

Jeg husker ikke helt hvordan denne boka havnet i bokhylla, men jeg har hatt den et par år. Kanskje jeg plukket den med fordi jeg er interessert i å lese tyske forfattere?

Christian Kracht er sveitsisk og debuterte i 1995. Denne romanen kom  i 2012 og er den første som er oversatt til norsk. Den er utgitt på Pelikanen, de har lagt seg i selen i forhold til tysk litteratur og har bl.a. gitt ut mye av Judith Herman, en forfatter jeg liker svært godt.

"Imperium" er en slags eventyrroman og er basert på August Engelhardt sine forsøk på å virkeliggjøre sin drøm om en ideell verden på en bitteliten stillehavsøy. Engelhardt er en historisk person, naturist, vegetarianer og soltilbeder. Tidlig på 1900-tallet satte han kursen mot Ny-Pommern, en tysk koloni i Stillehavet der han fikk kjøpt en liten øy for å bygge sitt imperium. Engelhardt hadde fått for seg at menneskene utmerket godt kunne leve på kokosnøtter, hvis de i tillegg ble velsignet med en god porsjon sollys.  

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Engelhardt sine bestrebelser er preget av en nesten religiøs fanatisme. Han får kjøpt sin øy og satt i gang kokosproduksjon i stor nok skala til at han kan leve av det selv og selge overskuddet. Alt dette ved hjelp av de innfødte på øya som var der når han kom og som arbeider for ham.

Dette er vel og bra, en stund, men tanken er at dette skal bli en koloni av flere som dyrker de samme interessene som Engelhardt. Og de finnes, han skriver mange artikler i europeiske magasiner. Det er ekstremismens århundre, og tanken om å stikke av fra den europeiske sivilisasjonen er det mange som har, allerede før første verdenskrig. Og noen kommer. Noen få som deler noe av Engelhardts syn havner på øya, men det er få, det tar tid og ikke alle som kommer er egentlig forberedt på det enkle livet. De som blir kan telles på en hånd, og ikke flere samtidig. Og Engelhardt er i mellomtiden blitt så sær at det ikke er gitt at han kan leve sammen med andre mennesker.

Engelhardt lever for det meste på sin stillehavsøy i svært mange år, flere i boka enn i virkeligheten, i boka har forfatteren hans klart å holde ham i live også gjennom 2. verdenskrig mens den historiske Engelhardt visstnok døde en gang på trettitallet. En rekke personer kommer og går i livet hans, svindlere, eventyrere, kunstnere, studenter, filosofer og kjeltringer. Til og med et piano får han med seg, sammen med en av de besøkende, jeg tror det var Emil Nolde, den tyske maleren og Hitlerbeundreren.

Boka er holdt i en lett og ganske fornøyelig tone. Engelhardts tror fullt og fast på sine egne teorier. Han behandler ikke de innfødte så verst etter datiden målestokk, men sett med våre øyne burde øya tilhøre dem, og det faller ham overhodet ikke inn at han kan ha noe å lære av dem, av deres levesett og forhold til naturen. 

Dette var en bok som det var litt festlig å lese, alle de rare menneskene, de merkelige ideene deres, idealismen, mangelen på forståelse for andre tankesett. Og litt artig med et innblikk i hva som rørte seg i Europa på denne tida. Men samtidig ble jeg ikke helt klok på hvorfor forfatteren har skrevet denne boka.

mandag 25. april 2022

LLoyd Jones: Hand me down world

Jeg leste LLoyd Jones' "Master Pip" for mange år siden, om jenta Matilde sin dramatiske oppvekst på en liten øy nær New Zeeland under krigen. Den likte jeg svært godt. Denne romanen en handler om en afrikansk jentes reise fra Tunis til Berlin for å se igjen sin lille sønn som barnefaren tok vekk fra henne like etter fødselen.

Den første delen er skrevet som en slags kollektivroman der ulike personer som kommer i kontakt med jenta forteller hver din del. Det er brutale historier, men det finnes også vennlighet og godhet. Til slutt er vi i Berlin der Ines, som hun kaller seg, blir ansatt som en slags husholderske hos en eldre, fraskilt mann som holder på å bli blind. Hun møter også barnefaren og vi skjønner at hun får kjøpt seg noen stunder sammen med sin sønn som nå er blitt noen år. Inntrykket vi får av Ines er ikke bare behagelig, det er jo forståelig på bakgrunn av de forferdelige tingene hun har gjennomlevd. Men jeg sliter litt med at jeg ikke egentlig kommer innpå henne og synes ikke den fungerer så godt som kollektivroman.

Så forandrer boka fullstendig perspektiv: Ines blir pågrepet for et drap hun skal ha begått på Sicilia. Resten av boka blir fortalt fra fengselet, og nå får hun fortalt sin egen historie. Det andre vi har lest er vitneutsagn som ble fremlagt i retten. Hun snakker om alle personene vi har møtt før, og om noen til. Det blir mange kontraster mellom hennes fortelling og hva de andre forteller, eller ofte utelater å fortelle. Noen prøver å endre, kanskje skjønnmale sin egen rolle. Spesielt synes jeg det er interessant hvordan den personen hun ble mest knyttet til, en fransk gateartist og husokkupant, velger å tie om det meste, kanskje for å beskytte henne?

Når jenta som ikke heter Ines har fortalt sin egen historie har vi fått et mer fullstendig bilde av henne og av hva en kvinne kan gjennomgå for å finne tilbake til sin sønn. Vi har fått noen glimt inn i menneskesmuglernes metoder, passasjerene får hver sin livbøye og blir etterlatt i havet utenfor Sicilia. Vi møter folk som på hver sin måte har en del i det å bringe flyktningene nordover og å ta seg av dem i storbyene. Noen utnytter dem, andre gjør hva de kan for å hjelpe. Men for de fleste er flyktningene bare skygger rundt dem, "ghosts" som en av dem kaller det.

Ines ble offer for en kynisk mann som fingerte surrogati overfor omgivelsene. Boka har en nokså åpen slutt, vi aner et mulig håp men vet ikke hva som vil skje når "Ikke-Ines" slipper ut av fengselet.

Lloyds Jones fortellerstil fungerer veldig bra i denne boka. Bit for bit får vi hele historien, som i et puslespill. Spesielt syntes jeg det fungerte godt i siste halvdelen av boka, når vi fikk nye forklaringer og synspunkter frem. Da flyttet perspektivet vekk fra de mystiske afrikanske flyktningen, nye sider kom frem i de viktigste personene og hovedpersonen selv trådte frem som et helere menneske.