mandag 21. mars 2022

Sarah Hall: The Wolf Border

Jeg leste et utsnitt av denne boken i en samling med tekster av unge, britiske forfattere utgitt av det engelske "Granta" for en del år siden. Jeg merket meg denne som en bok jeg kunne tenke meg å lese. Jeg fant forresten flere gode romaner ut fra denne samlingen, bl.a. en australskfødt forfatter som heter Evie Wyld og pakistanske Kamila Shamsie.

Ulv står i sentrum for denne romanen. Den eksentriske Thomas Pennington er Earl of Annerdale, et stort gods nord-øst i England, nær grensen til Skottland. Han har lenge drømt om å innføre ville ulver på godset sitt. Nå er det ikke bare en drøm, det er blitt en realitet. Fysiske tiltak er gjort for å sikre området, de nødvendige tillatelser innhentet. Han ønsker å ansette Rachel Caine. Rachel er opprinnelig fra Lake District men jobber nå et ulvereservat i Idaho. Hun er zoolog og ulver er hennes spesialfelt. Rachel sier først nei til jobbtilbudet, men så skjer det noen endringer i livet hennes som gjør ar hun ombestemmer seg.

Rachel flytter fra USA til Pennington sitt gods. Med seg på flyttelasset har hun et lite foster, resultatet av en nattlig romanse med en god kollega og venn. Hun ser for seg å ta abort, men når det kommer til stykket blir det ikke slik. Rachel sin mor, Binny er nettopp død og Rachel valgte å ikke komme til begravelsen. Hun følte seg svært uønsket av sin bror Lawrence og ikke minst sin svigerinne.  Men Rachel kommer til å få et helt annen forhold til Lawrence etter hvert som hun oppdager hvilke demoner so han er plaget av.

Rachel får et godt forhold til prosjektmedarbeiderne hun skal lede og et litt fjernere forhold til Pennington. Ulveparet ankommer, alt går etter planen og de klarer seg godt i de nye omgivelsene. Det blir demonstrasjoner og litt bråk, men ikke mer enn de har regnet med. Rachel kommer påtett innpå prosjektets veterinær, han blir etter hvert hennes elsker og hjelper henne under svangerskapet. Etter at hun nedkommer med en liten gutt får hun mye hjelp både av ham og av Lawrence.

Men svært mye av Rachels tilværelse dreier seg om ulveparet som tilpasser seg godt, begynner å nedlegge vilt som det er en overflod av i området og får et kull med valper. Parallelt med alt som skjer på godset skjer det betydelig endringer i samfunnet. Det holdes folkeavstemning i Skottland om løsrivelse og det blir et tydelig flertall for Skottland som egen stat.

En dag skjer det som ikke skulle kunne skje: Den vesle ulveflokken er på full fart vekk fra godset. Noen har latt dem slippe utenfor gjerdet.  Rachel og medarbeiderne hennes må nå hive seg rundt. Det blir en dramatisk ferd for å prøve å fange dem igjen, og ikke minst forhindre at de blir drept. Rachel tar med seg sin nå halvtårs gamle baby i bilden og følger etter flokken. Denne jakten blir et slags avsluttende klimaks i boka, uten at jeg skal si noe mer om hvordan det går. Men underveis for Rachel øynene opp for hvilke krefter som kunne være interessert i en slik utvikling og det får henne til å se på prosjektet sitt med nye øyne.

Rachel er en særegen karakter, ja, det går an å kalle henne direkte sær. Hun har hatt en svært vanskelig oppvekst med en mor som hadde nokså manglende omsorgsevner og -vilje. Selv er hun vennlig og omgjengelig men slipper ikke mennesker tett innpå seg. Hun har et svært profesjonelt forhold til jobben sin men er samtidig full av ømhet for dyrene. Vi får noen flotte naturskildringer av Lake District og det er interessant å følge med på prosjektet helt til det kulminerer i jakten på slutten. Og samtidig som vi blir konfrontert med ulvenes naturlige instinkt for frihet og for livet i naturen blir også Rachel konfrontert med sitt eget forhold til den verden som hun skal leve i sammen med sin lille sønn.

Det finnes ikke noe område i Storbritannia der ulver får leve fritt, og folkeavstemningen som ble holdt i Skottland endte ikke med løsrivelse men jeg synes ikke dette gjør noe for mitt forhold til fortellingen. Jeg klarer godt å forestille meg at dette kunne ha skjedd. Boken gir i det hele tatt rom for mange betraktninger om menneskenes forhold til dyrene og til naturen.

torsdag 17. mars 2022

Matt Rees: Mordene i Betlehem

Jeg synes alltid det er interessant å lese krim fra andre land og kulturer. Denne er skrevet av en waliser som var journalist i Betlehem 2000-2006 og har handlingen lagt til Betlehem. Den motvillige detektiven (som han har skrevet noen andre bøker om) er Omar Yussef, en eldre historielærer for muslimske og kristne barn. En profilert geriljakriger er drept. George Saba, en av Omars tidligere elever blir arrestert for å ha samarbeidet med israelerne om mordet. Saba hører til den kristne minoriteten, og det virker opplagt for Omar at saken er konstruert som en del av det politiske spillet på Vestbredden.

Omar begynner å gjøre sine undersøkelser og kommer snart svært nær de militante grupperingene som har stor makt. Snart går det på livet løs både for Omar og flere av hans nære bekjente.

Boka har gode fremstillinger av dagliglivet til palestinerne og til den kristne minoriteten, i alle fall virker det slik på meg. Jeg synes også det er en styrke ved boka at vi møter israelerne først og fremst som utenforstående okkupanter på Vestbredden og ikke som hovedaktører. Jeg er mer usikker på hvor realistisk fremstillingen av det politiske miljøet blant palestinerne er. Selvstyremyndighetene blir fremstilt som en bande blodtørstige og morderiske kjeltringer og selv om jeg tror det finnes mye fanatisme og ekstrem islamisme i området og sikkert med forgreininger opp til selvstyremyndighetene blir dette i overkant svart/hvitt (eller bare svart).

På plussiden: Rees skriver godt og jeg likte å lese om Omars lærervirksomhet og om hvordan familiene samlet seg under Ramadan og Eid. Han skildrer et palestinsk samfunn sett fra deres ståsted. Vi får også et lite innblikk i den kristne menigheten.

På minussiden: Palestinsk selvstyre blir skildret som en slags krigsherreorganisasjon med ekstrem islamisme som eneste innhold. Det virker nokså ensidig


Mary Gordon: The rest of Life. Three Novellas

Disse tre kortromanene/langnovellene er skrevet av den amerikanske forfatteren Mary Gordon. Jeg har lest en del av hennes bøker.  Kvinners altoppslukende kjærlighet er vel kanskje et felles tema i de tre langnovellene. 

Hovedpersonen i den første er fraskilt, har to barn og har de siste to årene levd sammen med den katolske presten Clement. De arbeider sammen i et senter for vanskeligstilte kvinner. Tidligere levde Clement i et slags kloster som nå er nedlagt pga. mangel på nyrekruttering. Hun er hans første og eneste kjærlighetshistorie og eneste seksuelle erfaring. De har det godt sammen, men hun er hele tiden redd for at nettopp hans uskyld, hans mangel på erfaring skal gjøre ham til et lett bytte for andre, mer attraktive kvinner.

Den andre hovedpersonen har bodd sammen med Lauro i fem år. Selv er hun psykiater og jobber med autistiske og tildels sterkt traumatiserte barn. Hun kommer fra en tysk-jødisk familie som kom til England før krigen. Hun har vært gift tre ganger og har to barn. Hun mener selv hun har hatt lett for å "gå lei av" menn, men med Lauro er det annerledes. Lauro er  en italiensk journalist som stort sett jobber i urolige områder, krigssoner, steder med opprør og revolusjon. I lange perioder lever de sammen i hennes leilighet i London. Så blir han urolig og vil ut på nye oppdrag. Når hun føler Lauros uro oppmuntrer hun ham til å reise, men når han er borte er hun likevel svæt redd for at det skal skje ham noe.

Den tredje langnovellen starter på et tog fra Milano til Torino. Et ungt par, han er amerikansk, hun er fra Nigeria, og så er moren hans med. Hennes familie flyktet fra Biafrakrigen i 1969. Vi tror kanskje at dette skal bli et tema, men i stedet dannes historien rundt moren. More har levd i USA siden hun ble sendt dit som 15-åring for å redde henne fra skam. Og hvilken skam? Hun hadde inngått en selvmordspakt med sin 16-årige kjæreste. Hun fikk kalde føtter og trakk seg i siste øyeblikk. Han gjennomførte selvmordet. Omgivelsene holdt henne ansvarlig for kjærestens død. Sannsynligvis gjorde ikke hennes kjærlige og oppofrende far det, men sendte henne likevel vekk for å beskytte henne. Hun så ham aldri igjen, fascistene tok over i Italia og faren døde under en arrestasjon. Hun har aldri fortalt noen om skammen, men levd et svært rolig og nokså innadvendt liv, som mor og som hustru til en mann som var både kjærlig og god.

Sønnen og den kommende svigerdatteren har invitert henne med for å se sitt barndomsland igjen. På et plan skal hun oppleve Italia sammen med dem, på et annet gjennomgår hun sin barndom, hennes altoppslukende kjærlighet til den unge Leo, forholdet mellom dem og alt som skjedde siden.

Jeg føler at den siste langnovellen gir boka et kjempeløft. Det er rystende å lese om hvordan hun som pur ung jente lar seg dupere av den nokså nevrotiske og egoistiske Leo. Han prøver å holde henne nede, hun skriver bedre dikt enn ham, det har han vondt for å takle. Han kritiserer henne stadig vekk, det er tydelig at han lot sine egne problemer gå ut over henne. Og så vil han dra henne med i døden. Det er nesten uforståelig at omgivelsene hennes kunne behandle henne som "skyldig" i denne saken, men dette var Italia og det var på 1920-tallet. Resten av livet hennes lever hun mentalt som en eneboer selv om Hun får et ikke så unormalt liv i USA , ytre sett, i en familie som først er velstående men mister alle pengene sine i depresjonen. Hun gifter seg nærmest av nød med en ung butikkeier som faller helt for den vakre jenta. Men på innsiden lever hun som en eneboer, som om hun er død. Hun får to sønner og hun tar seg av mann og barn på en pliktoppfyllende men neste ukjærlig måte. Vi følger henne til det tårnet utenfor Torino der Leo tok sitt liv. 

Den siste langnovellen gir rom for mange refleksjoner om liv og død, hukommelse, tilgivelse og glemsel og de andre to var også gode å lese. Det er kvinner i hovedrollen i alle historiene, men settingen og plot'et er likevel svært forskjellige. Hvis jeg skal komme med en innvending er at det skjer svært lite i historiene, av og til savner jeg litt handling, litt dramatikk.  Dette var hennes første novellesamling. Den siste, "The liar's wife" har jeg også lest og jeg likte den bedre, den hadde litt mer drama, mer bevegelse.  

onsdag 16. mars 2022

Dan Padavona: Her last breath

Jeg liker å lese krim av og til og det er alltid kjekt å finne nye forfattere. Denne romanen fant jeg på Amazon, den så ok ut etter anmeldelsene og det passet med noe jeg kunne lese på Kindle.

Thomas Shepherd er kommet tilbake til en liten by i staten New York etter 10 år som etterforsker i LA. Han er såvidt restituert etter en skade han fikk i en skuddveksling. Han får jobb som en av assistentene til  sheriffen i hjembyen sin. Her etterforsker han et brutalt drap på en prostituert, et drap som utvikler seg til en grotesk ugjerning utført av en psykopat. I begynnelsen tror politiet at dette er gjengkriminalitet, men etterhvert kommer drapsmannen nærmere Thomas selv og noen av hans nærmeste.

Thomas har kjøpt huset til den avdøde onkelen sin, en onkel som tok seg av ham når han kom på kant med foreldrene sine. Han blir godt kjent med naboene sine, Naomi og hennes datter Scout som er lam etter en bilulykke. Scout er svært datakyndig og deltar i et nettforum for amatørdetektiver, en ikke helt ufarlig aktivitet.

Thomas sin barndomkjæreste Chelsey er med og hun driver et privat etterforskningsbyrå og hennes aktiviteter kommer flere ganger på kryss av Thomas sin etterforskning.

Det er mange trekk av spenning i denne boka, men jeg synes det hele blir litt for forutsigbart. Vi skjønner jo at helten kommer til å klare seg, dette er den første av en serie bøker. Og til tross for en del groteske scener er det likevel noe feelgood over boka og da skjønner vi jo at de andre impliserte også vil klare seg. Intrigen blir for lettvint, vi regner med at det blir et forrykende oppgjør mot slutten som ender godt. Og slik blir det også. Men for all del, det er enkelte interessante vinkler underveis, bl.a. om aktiviteter på et nettforum og hva det kan føre med seg.

 På plussiden:

  • Thomas Shepherd er et greit bekjentskap med sine familieproblemer, sitt uavklarte kjærlighetsforhold og sine lette Asbergertilbøyeligheter.
  • Miljøet i den lille byen i det vinterkalde klimaet i «Upstate New York» gir en bra ramme for en dramatisk thriller som denne.
  • Noen av bipersonene er interessante og jeg regner med de dukker opp igjen i senere bøker, ikke minst Chelsey som har lidd av en alvorlig depresjon men likevel fremstår som tøff og selvstendig.
  • Vinklingen på nettforum synes jeg var bra og passer godt i tiden.

På minussiden:

  • Jeg er ikke så glad i psykopatiske monstere i krimbøker, du kan liksom skrive inn hvilken som helst ondskap i dem som gjør at de nærmest fjerner seg fra menneskeheten og mister sin troverdighet. 
  • Temaet «ridderen på sin hvite hest som skal redde verden og blir motarbeidet av sine kapitalistiske overklasseforeldre» er velbrukt og nokså forslitt.
  • Den fryktede tenåringen LeVars omvending til pusekatt var jo hyggelig, men litt for lettvint og ikke så troverdig.

 Amerikansk krim synes jeg vanligvis blir for mye action og våpen og for lite miljø, psyke og relasjoner, men et unntak er Liz Moore sin «Lang lysende elv», den synes går langt utenpå denne thrilleren. Grei nok tidtrøyte, men jeg har ikke inkludert Dan Padavona blant krimforfattere jeg følger med på.

Yaa Gyasi: Komme hjem

Dette er den unge forfatteren (26 år) sin debutroman. Det er intet mindre enn en slektsroman om en afrikansk/amerikansk familie som begynner i 1700 på Gullkysten med to halvsøstre og følger deres etterkommere i Afrika og USA parallelt frem til i dag. Det er et svært ambisiøst prosjekt og jeg synes hun kommer svært godt ut av det.

Effia blir gift med en britisk slavehandler og hennes etterkommere bor på Gullkysten, våre dagers Ghana. Dette er i grenselandet mellom asantefolket og fantefolket. Slavehandelen som også foregikk før de hvite kom blir overtatt av engelskmennene og utviklet til den brutale og rasistiske virksomheten vi kjenner til fra historien. Effies etterkommere lever i landsbyer som dels driver forretningsvirksomhet mot englenderne, dels kriger mot dem og med hverandre. 

Esi blir solgt som slave og er en av dem som overlever slavetransporten til Amerika. Hennes etterkommere lever først på bomullsplantasjene, deretter prøver de å livnære seg på små jordlapper, havner som straffanger i kullgruver, synger på jazzklubber og i kirker og ramler på stoffkjøret.

Vi følger en person av gangen, vekselvis fra den afrikanske familien og den afroamerikanske. 7 generasjoner. 14 mennesker. Hver av dem har sin egen historie og de har også litt kjennskap til sine foreldre, men det finnes ingen total familiehistorie som lever videre, ala Alex Haleys "Røtter". Vi blir godt kjent med hver enkelt og får også et sideblikk på deres nærmeste forgjenger. I den afrikanske familien er det et smykke som overrekkes nedover i generasjonene. Det var det også i den amerikanske familien, men et sted på veien ble dette borte. 

Vi får et brutalt bilde av slavetilværelsen til familien etter Esi av de usikre tidene etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet der afroamerikanerne ofte ble utsatt for undertrykkelse nesten like brutal som under slaveriet. Ja, det er mye brutalitet, men Gyasi velter seg heller ikke i grafiske fremstillinger av avstraffelser, mye ligger mellom linjene. Boka er likevel ikke først og fremst en skildring av undertrykkelse, den er like mye, eller kanskje mer en glimrende familiekrønike.  

Det er svært interessant å lese om livet i landsbyene på Gullkysten. Dette er ikke noe jeg har lest noe særlig om før, spesielt ikke om livet på 1700/1800-tallet. Det virker so Gyasi har gjort grundig research, i alle fall har hun skapt en svært troverdig skildring av dette samfunnet. Det er brutalitet og overtro, det er hardt arbeid og det er lidenskap, kjærlighet og omsorg for familien. Men forholdet til slavehandelen blir hengende som en mørk skygge over fortellingen.

Fortellingen er kronologisk, men det blir likevel mange tidshopp fra den ene personen til den neste. Vi får ikke alltid vite hva som skjedde i mellomtiden, men i stedet får vi disse fine innblikkene i de forskjellige personene sitt liv, sett på bakgrunnen av den epoken de lever i. Totalt blir det en overveldende historie som jeg måtte lese litt av gangen for å ikke forveksle hver av personene med sine forgjengere og/eller etterkommere. 

Den siste fortellingen blir en slags sammenknytning av historien som jeg synes er et fint virkemiddel og som gir bokas tittel mening.

Ida Jessen: Doktor Bagges anagrammer

Jeg leste forløperen til denne romanen,  «En ny tid» ,for flere år siden. Den handlet om 23 år gamle Lilly som i 1904  kommer til den lille stasjonsbyen Thyregod på Jylland for å undervise på friskolen. Hun reiser fra en ulykkelig kjærlighetshistorie. I Thyregod fatter legen Vigand Bagge interesse for henne. Han er mange år eldre enn henne (husker ikke akkurat hvor mange). Etter kort tid gifter de seg. Vi hører ikke mer før Vigand 23 år senere ligger på det siste. Resten av boken handler om Lillys tilværelse som enke og endelig fri fra den samme Vigand som hun hadde et vanskelig samliv med.

Nå er det Vigand sin tur. Boken foregår i løpet av hans siste år. Han har en dødelig kreftsykdom og er smertelig klar over det. Han snakker ikke med noen om det, spesielt ikke med sin kone som ellers prøver å finne en positiv måte å håndtere samlivet på. Han utfører sin legegjerning med stor iver og omsorg for sine pasienter. Om nettene skriver han en slags dagboksnotater om sitt liv, sin fortid og sitt ekteskap når han ikke lager anagrammer som han har en særlig forkjærlighet for. Han nærer en stor beundring for sin far som fremtrer som en tyrannisk far og ektemann, og han har like stor forakt for sin mor.

Doktor Bagge behandler sin ektefelle nedlatende og svarer som regel negativt på hennes forslag og ideer. Likevel aner vi en slags beundring, ja kanskje til og med kjærlighet som såvidt kommer fram helt på det siste sammen med en ikke helt ubegrunnet dårlig samvittighet.

Er da doktor Bagge et dårlig menneske? Nja, det finnes godt i mannen også, selv om det er godt gjemt. Ikke minst i omsorgen for sine pasienter og for levekårene på den jyske landsbygda. Til og med i forholdet til Lilly kan det finnes spor av omsorg, og når en legger til at mannen i hele sin barndom må ha vært kuet av sin beiske far og det skakkjørte ekteskapet til foreldrene kommer han nok bedre ut av det enn ved første bekjentskap. 

Det er et litt brutalt men godt portrett som blir tegnet av doktoren. Selv klarer jeg ikke se boken uavhengig av «En ny tid», så jeg er usikker på hvordan den står seg helt alene. Jeg blir nødt til å lese den første boka om igjen, kjenner jeg.

Det er en kort roman, bare 150 sider, men det ligger mye stoff på disse sidene og det er en helstøpt roman.

Jeg har etter hvert lest mange bøker av Ida Jessen, og de har vært alt mellom gode og glimrende. De fleste har jeg kommet over i Danmark, det er dessverre ikke så mange som er oversatt til norsk. Men det er virkelig ikke noe problem å lese dem på dansk, det burde flere prøve!