Kim Leine fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Profetene i Evighetsfjorden" i 2013 - et stor roman om dansk kolonialisme og misjon på Grønland ved århundreskiftet 1700/1800, sett gjennom øynene til den ung presten Morten Pedersen Falck. I denne boken går han bakover i tid - til perioden da Hans Egede var misjonær på Grønland (eller "Grønlands apostel" som det ble kalt i historiebøkene våre da jeg gikk på skolen.
I 1728 utstyrer kong Fredrik IV en ekspedisjon til Grønland for å sikre mer dansk tilstedeværelse i kolonien. Han har allerede støttet Hans Egedes misjon siden 1723. Nå sender han en guvernør, en kommandant, lege, flere funksjonærer og en gruppe tukthusfanger som er blitt tvangsgiftet med noen av Københavns prostituerte. De skal støtte Egedes misjon, opprette handelsstasjon, utforske landet, kanskje det finnes mineraler? gull? i alle fall finnes det hvalolje.
Hans Egede var en svært stri prest i Lofoten som kom på kant med prosten og de lokale myndighetene der, prøvde lykken på Bergenskanten uten særlig hell til han besluttet å dra til Grønland med kone og 4 barn for å starte misjon blant grønlenderne. Egede blir fremstilt som en selvgod og nokså pompøs skikkelse - mer opptatt av å få sin vilje igjennom enn å frelse hedninger. Han var oppsatt på å finne de gamle bosetningene fra norsketiden etter at Eirik Raude slo seg ned her. Finner han nordmennene som antagelig ikke har hørt om reformasjonen og er katolikker har han virkelig en misjon! Så har han også gjennom sin misjonstid en tydelig aversjon mot å døpe grønlenderne.
Vi møter grønlenderen og åndemaneren Aappaluttoq på de første sidene. Han og barna hans fikk undervisning av Egedes hjelper Andreas Topp, men kona døde og gutten er syk og han ber Egede om å pleie ham. Gutten kommer seg, blir døpt "Fredrik Kristian", Egede behandler ham som pleiesønn og nekter å gi ham tilbake. Og slik oppstår konflikten mellom den røde mann (grønlenderen) og den sorte mann (presten). Denne blir et hovedtema som går gjennom hele boka.
Kim Leine maler landet og historien med bred pensel. De danske kolonistene fremstår som grove, skittenferdige og primitive. I den første tiden får ikke tukthusfangene materiale til skikkelige boliger, de blir boende i primitive jordhytter mens tømmeret som skipet hadde med blir liggende for om mulig bli solgt. Sjørbuk og andre sykdommer florerer, kolonistene lever i en skittpøl av urin og oppkast. I det hele tatt mangler det ikke på beskrivelser av kroppvæsker i denne boka., verken i mannskaphyttene eller i guvernørboligen. Guvernørens husholderske jomfru Titia lider av epilepsi og vi får noen livfulle beskrivelser av hennes anfall med katolske bønner på latin som hun lærte i klosteret derhun vokste opp. Og når anfallet er over er det alltid en eller annen mann som vil "berolige" henne.
Vi møter også grønlenderne. Men bortsett fra Aappaluttoq blir vi bare kjent med dem gjennom enkelte av kolonistene som besøker dem på diverse ekspedisjoner utover landet. Det inntrykket vi sitter igjen med er at grønlendernes levemåte gjør at de kan overleve i dette kalde og ugjestmilde landet - de overlever på fisk og fangst, de får ikke skjørbuk som kolonistene. Men de har også svært primitive skikker - bl.a. kaster de ut sine gamle når de ikke er produktive lenger. Vi får også inntrykk av at de ønsker kristendommen velkommen - ved siden av sin gamle åndetro naturligvis. Men Egede vil ikke slippe dem inn i menigheten.
I løpet av første vinteren dør de fleste av kolonistene av skjørbuk, sult, kulde, drap og epidemier. Det kommer flere skip med flere folk og mer forsyninger så kolonien holder det gående, men de har ingen suksess med å finne mineraler som kan omdannes til gull ved hjelp av alkymi som Egede behersker. Flere ekspedisjoner prøver å finne spor etter de norske bosetningene men de lyktes ikke.
Fredrik IV dør. Hans sønn Kristian VI finner at Grønlandskolonien bare gir utgifter og ingen inntekter er i sikte, så han bestemmer seg for å avvikle kolonien. De fleste kolonistene reiser tilbake. Hans Egede er lovet forsyninger i ennå et år, og det er noen få kolonister som velger å bli - de føler seg rett og slett tilknyttet dette landet.
Grønlandsmisjonen får likevel nok støtte til at de kan holde stand, og etter noen år overtar en privat kjøpmann handelskompaniet og Egede får fortsatt støtte. Men i 1733 kommer det også misjonærer fra Brødremeningheten (herrnhutere). Egedes følte nok sin posisjon truet og det var teologiske stridigheter. Hans kone Gjertrud døde i 1735, og året etter forlater han Grønland.
Det er mange enkelthistorier i boka som jeg ikke har nevnt. Barn blir unnfanget, barn blir født, dør eller blir drept eller overlever. Boka er som et kor av stemmer, hvert kapittel eller noen ganger avsnitt blir fortalt av eller om en av de mange personene som vi møter - alt fra Egede selv, hans døtre, Gjertrud, legen, guvernøren og ikke minst Aappaluttoq. Dette synes jeg gir en fin bredde over historien. Det gir oss også enkelte flotte naturbeskrivelser når vi følger med på de mange ekspedisjonene.
Danskene kolonivelde blir ikke fremstilt som noe spesielt aggressivt eller brutalt. Det som kan være brutalt er møte mellom grønlenderne og den danske kulturen med sprit, urenslighet og sykdommer som også tar livet av grønlenderne. Og hvis noen blir oppgitt over de danske kolonistene og deres skittenferdighet og primitive fremferd kan det være greit å huske på at svært mange av dem kom fra den norske delen av tvillingrikene.......
Som i "Profetene i Evighetsfjorden" er dette roman med svært direkte skildringer av menneskers primitive oppførsel. Det flommer over med blod, svette, oppkast, urin, avføring, lus og utøy. Av og til synes jeg det blir litt i meste laget. Men belønningen er en stort og rikt verk om et spennende land som det ikke er mange som skriver romaner fra. Jeg hadde ikke protestert hvis Kim Leine hadde fått Nordisk råds litteraturpris for denne boken også.
En liten kjekk ting vil jeg nevne - det er en liten oversikt i begynnelsen av boka over alle personene som er med - det setter jeg pris på.