søndag 30. desember 2018

Kim Leine: Rød mann, sort mann



Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Kim Leine fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Profetene i Evighetsfjorden" i 2013 - et stor roman om dansk kolonialisme og misjon på Grønland ved århundreskiftet 1700/1800, sett gjennom øynene til den ung presten Morten Pedersen Falck. I denne boken går han bakover i tid - til perioden da Hans Egede var misjonær på Grønland (eller "Grønlands apostel" som det ble kalt i historiebøkene våre da jeg gikk på skolen.
I 1728 utstyrer kong Fredrik IV en ekspedisjon til Grønland for å sikre mer dansk tilstedeværelse i kolonien. Han har allerede støttet Hans Egedes misjon siden 1723. Nå sender han en guvernør, en kommandant, lege, flere funksjonærer og en gruppe tukthusfanger som er blitt tvangsgiftet med noen av Københavns prostituerte. De skal støtte Egedes misjon, opprette handelsstasjon, utforske landet, kanskje det finnes mineraler? gull? i alle fall finnes det hvalolje.

Hans Egede var en svært stri prest i Lofoten som kom på kant med prosten og de lokale myndighetene der, prøvde lykken på Bergenskanten uten særlig hell til han besluttet å dra til Grønland med kone og 4 barn for å starte misjon blant grønlenderne. Egede blir fremstilt som en selvgod og nokså pompøs skikkelse - mer opptatt av å få sin vilje igjennom enn å frelse hedninger. Han var oppsatt på å finne de gamle bosetningene fra norsketiden etter at Eirik Raude slo seg ned her. Finner han nordmennene som antagelig ikke har hørt om reformasjonen og er katolikker har han virkelig en misjon! Så har han også gjennom sin misjonstid en tydelig aversjon mot å døpe grønlenderne.

Vi møter grønlenderen og åndemaneren Aappaluttoq på de første sidene. Han og barna hans fikk undervisning av Egedes hjelper Andreas Topp, men kona døde og gutten er syk og han ber Egede om å  pleie ham. Gutten kommer seg, blir døpt "Fredrik Kristian",  Egede behandler ham som pleiesønn og nekter å gi ham tilbake. Og slik oppstår konflikten mellom den røde mann (grønlenderen) og den sorte mann (presten). Denne blir et hovedtema som går gjennom hele boka.

Kim Leine maler landet og historien med bred pensel. De danske kolonistene fremstår som grove, skittenferdige og primitive. I den første tiden får ikke tukthusfangene materiale til skikkelige boliger, de blir boende i primitive jordhytter mens tømmeret som skipet hadde med blir liggende for om mulig bli solgt. Sjørbuk og andre sykdommer florerer, kolonistene lever i en skittpøl av urin og oppkast. I det hele tatt mangler det ikke på beskrivelser av kroppvæsker i denne boka., verken i mannskaphyttene eller i guvernørboligen. Guvernørens husholderske jomfru Titia lider av epilepsi og vi får noen livfulle beskrivelser av hennes anfall med katolske bønner på latin som hun lærte i klosteret derhun vokste opp. Og når anfallet er over er det alltid en eller annen mann som vil "berolige" henne.

Vi møter også grønlenderne. Men bortsett fra Aappaluttoq blir vi bare kjent med dem gjennom enkelte av kolonistene som besøker dem på diverse ekspedisjoner utover landet. Det inntrykket vi sitter igjen med er at grønlendernes levemåte gjør at de kan overleve i dette kalde og ugjestmilde landet - de overlever på fisk og fangst, de får ikke skjørbuk som kolonistene. Men de har også svært primitive skikker - bl.a. kaster de ut sine gamle når de ikke er produktive lenger. Vi får også inntrykk av at de ønsker kristendommen velkommen - ved siden av sin gamle åndetro naturligvis. Men Egede vil ikke slippe dem inn i menigheten.

I løpet av første vinteren dør de fleste av kolonistene av skjørbuk, sult, kulde, drap og epidemier.  Det kommer flere skip med flere folk og mer forsyninger så kolonien holder det gående, men de har ingen suksess med å finne mineraler som kan omdannes til gull ved hjelp av alkymi som Egede behersker. Flere ekspedisjoner prøver å finne spor etter de norske bosetningene men de lyktes ikke.

Fredrik IV dør. Hans sønn Kristian VI finner at Grønlandskolonien bare gir utgifter og ingen inntekter er i sikte, så han bestemmer seg for å avvikle kolonien. De fleste kolonistene reiser tilbake. Hans Egede er lovet forsyninger i ennå et år, og det er noen få kolonister som velger å bli - de føler seg rett og slett tilknyttet dette landet.

Grønlandsmisjonen får likevel nok støtte til at de kan holde stand, og etter noen år overtar en privat kjøpmann handelskompaniet og Egede får fortsatt støtte. Men i 1733 kommer det også misjonærer fra  Brødremeningheten (herrnhutere). Egedes følte nok sin posisjon truet og det var teologiske stridigheter. Hans kone Gjertrud døde i 1735, og året etter forlater han Grønland.

Det er mange enkelthistorier i boka som jeg ikke har nevnt. Barn blir unnfanget, barn blir født, dør eller blir drept eller overlever. Boka er som et kor av stemmer, hvert kapittel eller noen ganger avsnitt blir fortalt av eller om en av de mange personene som vi møter - alt fra Egede selv, hans døtre, Gjertrud, legen, guvernøren og ikke minst Aappaluttoq. Dette synes jeg gir en fin bredde over historien. Det gir oss også enkelte flotte naturbeskrivelser når vi følger med på de mange ekspedisjonene.

Danskene kolonivelde blir ikke fremstilt som noe spesielt aggressivt eller brutalt. Det som kan være brutalt er møte mellom grønlenderne og den danske kulturen med sprit, urenslighet og sykdommer som også tar livet av grønlenderne. Og hvis noen blir oppgitt over de danske kolonistene og deres skittenferdighet og primitive fremferd kan det være greit å huske på at svært mange av dem kom fra den norske delen av tvillingrikene.......

Som i "Profetene i Evighetsfjorden" er dette roman med svært direkte skildringer av menneskers primitive oppførsel. Det flommer over med blod, svette, oppkast, urin, avføring, lus og utøy. Av og til synes jeg det blir litt i meste laget. Men belønningen er en stort og rikt verk om et spennende land som det ikke er mange som skriver romaner fra. Jeg hadde ikke protestert hvis Kim Leine hadde fått Nordisk råds litteraturpris for denne boken også.

En liten kjekk ting vil jeg nevne - det er en liten oversikt i begynnelsen av boka over alle personene som er med - det setter jeg pris på.

Maria Kjos Finn: Kinderwhore


Kinderwhore

Også i år satser jeg på å lese alle seks nominerte bøker til P2-lytternes romanpris før den blir sent på radio.  4 av dem fikk jeg lånt på Ebokbib. Dette er en av dem.
Tittelen gir assosiasjoner til overgrep mot barn, ungjente på skråplanet, rusproblemer og hovedpersonen Charlotte opplever alt det og mer til. Hun vokser opp med en mor som har meldt seg ut av livet og lever på piller og det hun kan få av kjærlighet fra de mange mennene som havner i sengen hennes. Courtney Love og Nick Cave er noen av hennes idoler. Charlotte går for lut og kaldt vann og må stort sett oppdra seg selv. Hun klarer seg likevel på et vis, gjør det bra på skolen men plager gjerne medelever som ikke er så harde som henne selv.

En periode har moren en elsker, Yassine, som opptrer nesten som en farsfigur for Charlotte, tar henne med på ishockeykamper, spiller ball med henne og ser henne som det barnet hun er. Det blir hennes lykkeligste barndomsminne. Men dette varer ikke stort mer enn et år. Når Charlotte er 12 år heter morens elsker Jonas. En natt kommer han inn til Charlotte og etter den natten misbruker han henne jevnlig. Moren merker tilsynelatende ingenting, eller også lar hun det bare skure.

Nå går det nedover med Charlotte. Hun glir inn i en slags apatisk aksept av overgrepene - om kvelden ligger hun og venter på det som noe som ikke kan unngås. Det eneste hun kan gjøre er å gjøre seg kald, ikke være tilstede i smerten. Og sånn møter hun livet ellers også. Hun misbruker det hun kan komme over av rusmidler, hun ser mye på porno, har en seksualisert opptreden, selger sex for penger eller dop, hun gir blaffen i skolen, hun mobber og trakasserer andre jenter.

Charlotte har mange fantasier om selvmord, lettere inspirert av Courtney Love,og en dag regisserer hun sitt eget: Sminker og kler seg opp, ordner håret og tar alle morens sovetabletter, 120 stk i alt. Heldigvis oppdager moren det og hun våkner opp på sykehuset med et plastrør i halsen. Dette blir Charlottes første møte med hjelpeapparatet.

Så følger flere år på forskjellige barne- og ungdomsinstitusjoner. Charlotte møter mange forskjellige behandlingsmetoder og behandlere. Det meste preller av på henne og veien tilbake til selvødeleggelsen er ikke lang. Men noen ganger er det noen som når inn til henne og får henne litt på glid. En gang er opplever hun tilknytning til en hest, det er første gang hun kjenner på nærhet til noe levende og begynner å gråte. Men hun opptrer likevel så destruktivt overfor noen av de andre pasientene på gården at hun blir forflyttet.

Så møter Charlotte Christine i en av terapigruppene hun er innom. De er begge tiltrukket av hverandre, men det er når Charlotte oppdager at det finnes relasjoner utover sex at noe skjer med henne.  Så er det også vanskelig å elske noen når en har kjempet for å ikke være sårbar hele livet. Forholdet til Christine gir Charlotte styrke til å anmelde Jonas. Rettsaken blir en prøvelse, og jeg vil ikke røpe utfallet her. Men boka slutter med en forsiktig optimisme som jeg nesten ikke kan tro på.

Jeg liker vanligvis ikke å lese romaner som handler om overgrep mot unge jenter. Enkelte ganger gir de meg følelsen av å lese sensasjonsjournalistikk. Men denne boka fikk jeg godt innunder huden. Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan forfatteren fikk frem Charlottes indre liv - eller hvordan hun gradvis stengte seg ute fra livet og lyset. Det var flere detaljerte skildringer av overgrep som Charlotte gjorde overfor jevnaldrende enn de hun selv ble utsatt for - og det virket riktig i forhold til hvordan hun bevisst stengte følelsene ute - hvordan hun ikke var til stede når Jonas og senere andre mannfolk forgrep seg på henne og hvordan det lærte henne at hun kunne bruke kroppen sin til å oppnå det hun ville utenom det å gi henne glede.






torsdag 27. desember 2018

Arnaldur Indridason: Skumring


Skumring

Jeg har lest og likt de fleste (alle??) av Indridasons bøker med Erlendur Sveinsson som kriminaletterforsker og hovedperson. Dette er en av hans siste bøker der handlingen er lagt til 2. verdenskrig.
Den unge og uerfarne politimannen Flovent får  i oppdrag å etterforske saken når en selger blir funnet drept i en leilighet i Reykjavik. Et hakekors er tegnet med blod på mannens panne. Saken ser ut til å ha forbindelser til de utenlandske soldatene på Island, og Flovent får hjelp av kanadieren Thorsson som jobber i militærpolitiet. Thorson er en "vestislending", det vil si en som stammer fra islendinger som har utvandret til Amerika og snakker brukbart islandsk.
Etterforskningen konsentrerer seg først om en nazistisk gruppering rundt en tyskættet lege og hans familie som har drevet rasistisk kartlegging og eksperimenter i ungdomsmiljøet. Så oppdages det forbindelser til de utenlandske soldatene. Under 2. verdenskrig ble Island (som fremdeles var under Danmark) først okkupert av Storbritannia og deretter kom amerikanerne. De unge soldatene ble snart populære blant mange islandske ungjenter, i boka blir dette omtalt som at de "var i tilstanden". 
Men denne saken viser seg å være større enn både Flovent og Thorson hadde forestilt seg, og trusselen om å bli tatt av saken henger over dem hele tiden. Drev mordofferet spionasje? Eller kom han over et spionrede? Det blir mange spor etterhvert, noen blindspor men til slutt samles trådene. Underveis har vi fått gode miljøskildringer og et svært interessant innblikk i Islands krigshistorie på kjøpet. Litt stillestående syntes jeg nok boka ble i noen partier, men dette var likevel storartet krim. Selv om jeg savner Erlendur.


fredag 21. desember 2018

Lars Mytting: Søsterklokkene


Søsterklokkene

I denne romanen utforsker Lars Mytting myter og sagn fra Gudbrandsdalen der han selv kommer fra. Søsterklokkene er to kirkeklokker med en klang så kraftig at den kunne gjøre klokkere, døv etter bare tre messer. Det finnes vissnok et sagn om disse klokkene, et sagn som Mytting har spunnet videre på.

Den nyutdannet Kai Schweigaard har nettopp overtatt som sokneprest i Butangen kirke som er en gammel stavkirke, for liten for meningheten, dårlig vedlikeholdt, trekkfull og iskald om vinteren. Til gjengjeld har den disse berømte kirkeklokkene. Den unge Astrid fra gården Hekne går til kirken sammen med legdekona Klara Mytting, og under gudstjenesten dør Klara - hun har rett og slett frosset i hjel. Det ansporer presten til å få bygget en ny, tidsriktig kirke, godt isolert og med plass til alle. Fra Dresden i Tyskland kommer arkitektstudenten Gerhard Schönauer for å tegne den gamle kirken og for å planlegge rivningen og transporten. Hans oppdragsgivere har fått i stand en avtale med presten om å kjøpe den gamle stavkirken og frakte den til Tyskland for å sette den opp i Dresden.

Historien kommer til å dreie seg rundt disse tre menneskene. Astrid er jordnær og har sin bakgrunn i de gamle bygdetradisjonene, men hun har også et nysgjerrig sinnelag og er svært åpen for nye krefter og tendenser i tida. Både arkitekten og presten blir etterhvert svært fascinert av den unge bondedatteren  - og hun av dem. Men Astrid er også opptatt av bygdas tradisjoner, og hun er sjokkert over at de staselige kirkeklokkene skal fjernes fra bygda sammen med gammelkirken.

Det har tidligere vært en inngangsdør til kirken med noen fantastiske utskjæringer. Den hadde Gerhard ventet å finne, men døren ble fjernet fra kirken for lenge siden og erstattet med en enklere og større dør. Astrid får nyss om hvor den gamle døren muligens kan finnes og har en plan for hvordan hun kan bruke dette til å få beholde søsterklokkene i bygda.

Astrids plan lyktes tilsynelatende, men det er mangt og meget som verken hun eller de andre rår over. Vi følger arbeidet med å demontere kirken og forholdet mellom Astrid, presten Kai og kunstneren Gerhard gjennom årstidene. Samtidig gir dette oss ett godt innblikk i livet som det må ha vært i Gudbrandsdalen for 140 år siden. Vinterfrost og matknapphet, våren med håp om bedre tider men samtidig folk som tærer på de siste ressursene etter vinteren, sykdom og død.

Slutten på flyttingen blir på ingen måte slik som planlagt, og det blir heller ikke fremtiden for Astrid, Kai Schweigaard og Gerhard Schönauer, og det er best å ikke si mere om dette her. Men de gamle sagnene om kirkeklokkenes opprinnelse og deres skjebne er vevet inn i historien til siste slutt.

Denne boken var svært forskjellig fra "Svøm med dem som drukner". Den var mer fortettet både i geografisk og tidsmessig forstand. Persongalleriet var også bedre utviklet. En ting har de likevel felles: de inneholder mye kulturhistorie fra hver sine områder og tidsepoker. Begge har også utspring i Gudbrandsdalen, men i "Svøm med dem som drukner" blir dalen som en kulisse på de første og de siste sidene, mens i "Søsterklokkene" er den til stede nesten i hver eneste setning.

Jeg savnet jeg litt den driven som var i "Svøm med dem som drukner", den roadmovie-følelsen der du fulgte hovedpersonen på de mest utrolige reiser rundt på flere kontinenter og mellom øyer og skjær langs kysten av Skottland, som regel med en overasskende vending rundt neste sving. Søsterklokkene blir av og til litt stillestående. Men det var likevel en flott leseropplevelse!


tirsdag 11. desember 2018

Leonardo Paduro: Høstlandskap i Havana


Høstlandskap i Havana - 
      Leonardo Padura
    
      Kari Näumann

Dette var en forberedelse til vår reise til Cuba førstkommende søndag. Jeg var på jakt på biblioteket etter bøker som handler om dagliglivet i Cuba, fortalt av en cubaner. En av forfatterne som kom opp var Cecilia Samartin, men hun er eksilcubaner og selv om hun sikkert skriver gode bøker kan hun umulig kjenne landet innenfra. Så var det Wendy Guerra, henne har jeg lest to bøker av, de var gode nok men jeg ville ha noe annet. Så tenkte jeg på Paduro som har skrevet fire kriminalromaner om etterforskeren Mario Conde. En har jeg lest for noen år siden, og så valgte jeg denne, selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt meg en krim.

Men det var et godt valg og jeg likte denne boken bedre enn den forrige jeg leste. Mario Conde vil slutte i politiet og har levert inn sin avskjedssøknad. Men hans nye sjef er motvillig til å godkjenne avskjeden. Liket av Miguel Forcade skylles opp ved en av Cubas strender. Det høytstående funksjonæren Forcade hoppet av for 10 år siden og har nettopp fått innreisetillatelse for å besøke sin far. Dette ser ut til å bli en komplisert sak og vår Mario Donde blir lovet å få avskjedssøknaden innvilget hvis han klarer å løse mordsaken på tre dager.

Saken bringer Conde rundt til gamle herskapsboliger med kunstgjenstander av uvurdelig verdi, gjerne anskaffet ved lyssky metoder i den kaotiske tiden da så mange av Cubas velstående innbyggere valgt å flykte til USA mens eiendelene ble inndradd av staten. Conde stifter også nærmere bekjentskap med Forcades unge enke som hadde sluttet seg til mannen i exilmiljøet i Miami, med hennes bror og ikke minst med Forcades far, en skrøpelig mann som steller sin hage og som kan lese tanker.

Innimellom slapper Conde av med sine gamle venner som forbereder hans trettiseksårsdag.

Forbrytelsen får sin oppklaring, det dukker opp flere kunstgjenstander som tydeligvis var til å dø for, ikke alle personene er helt det de gir seg utfor. Conde får sin oppsigelse godkjent og kan feire sin bursdag i godt lag. Og hva kommer så? Får han skrevet den romanene han har gått og grublet på så lenge? Hvordan kommer livet hans til å bli? Det er det bare en mann som kan svare på.......

C.J.Sansom: Klagesang


Klagesang

Dette er C.J. Sansoms sjette kriminalroman fra Henrik VIII's tid med den pukkelryggede juristen Matthew Shardlake som etterforsker. Jeg har lest de foregående med stor fornøyelse. Jeg synes bøkene gir et spennende innblikk i Tudortiden med alle sine intriger og religiøse og ikke fullt så religiøse anfektelser. Vi er nå helt på slutten av Henriks liv. Kongen er sykelig, feit og oppblåst, kan nesten ikke gå ved egen hjelp men er klar i toppen og hans makt kjenner ingen grenser - bortsett fra den ene, siste grense. Nå har han gjort en viss tilnærming til den katolske kirkes ritualer og teorier og de mest alle ytterliggående protestantene står i fare for å bli anklaget for kjetteri. I denne situasjonen har et enkelt bønneskrift som dronningen har skrevet kommet på avveier, og hennes fiender kan lett snu det fromme dokumentet til en kjettersk forbrytelse. Dronningen er Katerina Parr, Henriks 6. dronning og den som overlever ham. Hun har tidligere fått hjelp av Matthew Shardlake og han engasjerer seg ut fra sin beundring for dronningen. Det skal vise seg at han stikker hånden inn i et vepsebol, farlig for ham selv og for sine venner og medarbeidere. Det summer rundt slottet av mektige menn som prøver å posisjonere seg mot Henriks død og få ansvar for den 8-årige tronarvingen Edward frem til han blir voksen nok til å regjere selv.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest i serien, bare overgått av den første der Shardlake hadde i oppdrag å etterforske et mord ved et kloster, et av de mange som den unge Henrik VIII tilbyr fortsatt eksistens mot inndragelse av rikdommene deres. Den boken hadde flere overraskelsesmomenter ved seg og den da unge juristen fikk stilt mange av sine overbevisninger og lojaliteter på prøve. 

Det som trekker denne boken opp er at den har et usedvanlig høyt tempo. Det skjer noe hele tiden - når en situasjon er avklart dukker det opp en ny utfordring. Og hele tiden skjønner vi at det står mektige menn bak - men hvem? Vår helt er nå blitt en aldrende mann i slutten av førtiårene (!), hans mauriske venn legen Guy er over 60 og hans følgesvenn Jack Barak er en sedat familiefar og det er bare såvidt de klarer å henge med i svingene. Det er nesten så jeg puster lettet ut på siste side når sverdene er tilbake i slirene og det ikke er annonsert noe henrettelser med det første.

Det slår meg når jeg leser disse bøkene at miljøet rundt hoffet kanskje var den farligste plassen å oppholde seg. Luksus for en tid, javisst - men skafottet var aldri langt unna.

Det var en del ved denne boken som minnet meg om miljøet i Wolf Hall av Hilary Mantel - romanen som handler om Thomas Cromwell som var Henrik VIII's mann i mange år til han også ble offer for intriger og måtte bøte med livet. Det er svært gode miljøskildringer begge steder - og ikke minst fremstillingen av all maktkampen rund de forskjellige trosretningene har mange likhetstrekk. Det er selvfølgelig vanskelig å ha noen oppfatning om livet i London for 600 år siden - hvordan folk tenkte, hvordan de levde. Jeg synes Sansom beskriver dette på en troverdig måte. Det er også interessant når han skriver om lover og regler som juristene forholder seg til - selv på den tiden fantes det slikt.

Sansom har skrevet en til bok om Matthew Shardlake med handling fra etter Henriks død. Den gleder jeg meg til.

søndag 9. desember 2018

Svetlana Aleksijevitsj: Frihet



Dette er en samling foredrag som nobelprisvinneren har holdt etter hun mottok prisen. Undertittelen er "Mennesket, litteraturen og Russland".

Hver for seg er foredragene interessant lesning om de menneskene Aleksijevitsj gir en stemme, om hvordan hun går frem når hun skriver og hvordan hun gjør research. Dessverre synes jeg ikke dette fungerer så godt som essaysamling. Det blir litt for mye gjentakelser, for naturlig nok er det mange av historiene som hun har med i flere av foredragene sine.

Jeg har litt på følelsen at dette er noe som forlaget har gjort for å presse mest mulig ut av en god forfatteravtale.

Men boken gir meg mer lyst til å gå løs på de andre bøkene hennes.

Emily Fridlund: History of wolves


Bilderesultat for history of wolves

Dette er Emily Fridlunds debutroman og den kom på kortlisten til årets Man Booker-pris. Tenåringen Linda bor i en hytte sammen med foreldrene sine ved bredden av en liten innsjø. Vi er i Minnesota, langt inne i de dype skogene. Familien bodde i sin tid sammen med en del andre familier i et slags alternativt  kollektivsamfunn, Linda kan fremdeles huske noen av de andre barna som hun lekte med da hun var liten. Samfunnet splittet opp, foreldrene er noen særlinger som driver en tilnærmet naturalhusholdning. Linda lærer å leve i naturen og får bl.a. i oppgave å sørge for at hundene blir matet og for all vedhogst.

Det er et ensomt liv for den unge jenta. Hun blir vant til å gå lange strekninger hver dag mellom hjemmet og skolebussen. Foreldrene er svært lite opptatt av hva hun driver på med, og spesielt moren viser en likegyldighet overfor Linda som grenser til vanskjøtsel.

Det er to hendelser i Lindas liv som kommer til å prege denne fortellingen. Læreren hennes, Mr. Grierson, viser henne ekstra oppmerksomhet ved at han oppfordrer henne til å skrive en oppgave innenfor historiefaget, og Linda skriver "History of wolves". Hun får en premie for originalitet, selv om juryen synes ulvens historie er litt utenfor tema. Mr. Grierson viser enda større interesse for Lily Holborn i Linda sin klasse. Så blir det avslørt at han har store mengder pornografisk materiale hjemme. Han blir anklaget for voldtekt, Lily vitner mot ham. Under rettsaken innrømmer hun å ha løyet - likevel blir Mr. Grierson dømt.

Den andre hendelsen dreier seg om en familie som flytter inn i en ny hytte på den andre siden av den lille innsjøen. Linda er nysgjerrig og observerer dem gjennom kikkert -  en voksen mann, en ung jente og et lite barn. Allerede på bokens første sider får vi høre at den lille gutten skal dø. Linda treffer Patra og Paul i skogen og blir kjent med dem. Paul er fire år og Patra er tjueseks. Linda er selv femten og for henne får de 11 årenes aldersforskjell en slags magisk betydning - særlig når hun hører at Leo - Pauls far og Patras tidligere universitetslærer er 11 år eldre enn Patra.

Linda blir barnevakt for Paul - like mye på dagtid som på kveldstid, men Linda og Patra utvikler også et varmt vennskap, kanskje det eneste vennskapet Linda har hatt noen gang. Paul er et spesielt barn, svært moden og reflektert (dette syntes jeg var litt unaturlig da jeg leste boka, jeg syntes Pauls reaksjonsmønster ofte lå nærmere til en seksåring enn en fireåring). Det virker av og til som om Paul ikke er helt frisk.

Så kommer Leo hjem på besøk. Linda blir først holdt på avstand, men så får hun igjen innpass i den vesle familien. Vi merker tydelig hvor dominerende Leo er overfor Patra. Leo er scientolog. Patra ser opp til ham som en gud og Leo gjør også hva han kan for å overbevise Linda om sin livsfilosofi. Linda derimot er nokså skeptisk til Leo og hans temmelige fanatiske livssyn.
Leo og Patra planlegger en tur til Duluth og inviterer Linda med. Duluth er en større by som ligger ved bredden av Lake Superior, og dette må ha fortonet seg som en eventyrlig reise for Linda. Så sitter hun i timevis på bilturen i baksetet med Paul som er nokså dårlig og sover for det meste. Det bygger seg opp en indre spenning - det skjer ikke så mye i Duluth, men vi aner en katastrofe nærme seg. Når de er vel tilbake igjen er Paul blitt enda dårligere, men Leo bagatelliserer det hele. Bare timer senere er Paul død. Han dør av bivirkninger ved ubehandlet diabetes, antagelig under store smerter.

Gjennom hele boka blir vi konfrontert med kritiske spørsmål som Linda blir stilt gjennom den etterfølgende rettsaken mot Patra og Leo. Gang på gang blir hun spurt om hun ikke reagerte på Paul sykdom, eller hvordan foreldrene tok seg av ham. Men Linda har ikke kjent igjen noen symptomer på vanskjøtsel eller ubehandlet sykdom, ikke før de siste dagene og da prøver hun å skaffe medisiner, medisiner som Patra ikke vil bruke.

Patra og Leo blir frikjent, med henvisning til deres religiøse overbevisning. Dette står i grell kontrast til Mr. Grierson som ble dømt for en handling han beviselig ikke hadde gjort.

Jeg syntes det var flere sider både ved Mr. Grierson/Lily Holborn og ved Leo og Patra som ble litt uforløst, men likevel likte jeg boka svært godt. Det jeg likte best var skildringen av den unge Linda, hennes ensomme tilværelse, hennes forhold til naturen og hennes møte med voksne menneskers uforstand: Hennes egne foreldres likegyldighet, Leo og Patras neglisjering av sitt eget barns behov og Mr. Griersons demoner.

torsdag 6. desember 2018

Louise Erdrich: Four Souls

Bilderesultat for erdrich four souls
Louise Erdrichs roman kjærlighetsmedisin ble utgitt på norsk på 80-tallet. Erdrich har bakgrunn i obijwe-indiandere og tyske innvandrere i Nord Dakota. Jeg ble svært fascinert av denne boken som handlet om indianere bosatt i reservater i nåtidens Nord Dakota, og det er også dette miljøet som preger det meste av romanene hun har skrevet. Bare noen få av dem er oversatt til norsk. Jeg har lest de fleste av romanene hennes. Denne er en av hennes tidligere bøker.

En rekke personer er gjengangere i mange av Louise Erdrich sine romaner men innar forskjellige roller. I denne er Fleur Pillager en av hovedpersonene, eller Four Souls som er et åndenavn hun har arvet fra moren. Fleur Pillager er en hjemsøkt sjel, utsatt for mange lidelser og med en ustoppelig hevntørst. Hun ble blant annet frastjålet barndomshjemmet sitt, frarøvet sin datter Lulu som hater henne. Nå vandrer hun gjennom villmarken mot den byen der han som lurte landområdene fra familien hennes bor. Hun søker og får tjeneste i huset hans og hva som skjer siden skal jeg ikke røpe. 
En del av historien blir fortalt av den gamle Nanapush som bor i Fleurs hjemtrakter med sin kone Margareth Kashpaw som heller ikke er noen ungdom. De er begge svært markante personligheter, og Nanapush nages av sjalusi mot sin gamle fiende Shesheeb som han mistenker er ute etter Margareth. Og Nanapush ser det som sin viktigste oppgave å utrydde denne trusselen fra jordas overflate.

Den som ansetter Fleur er Polly Elizabeth, svigerinnen i huset, ugift og ensom. Hun forteller oss Fleurs utrolige historie fra byen.
Boken ender opp med en forrykende avslutning når Fleur kommer kjørende inn i reservatet i en stor, hvit bil med sin unge, nokså lyshudede sønn. Gammel gjeld blir oppgjort og roen kan igjen senke seg (tilsynelatende?) over reservatet.

Jeg synes dette er en helt enestående bok. Louse Erdrich vever sammen indianske myter og overlevinger, gamle skikker og nyere elendighet som rotløshet, misunnelse, alkoholisme og spillegalskap til en rik fortelling. Vi får en viss sympati med de fleste personlighetene i romanen, ikke minst med Fleur selv, midt i all hennes bitterhet og hevntørst. 

Nanapush sine anstrengelser for å kverke sin gamle motstander og samtidig skjule det for Margareth er kostelig lesning. Det ene forsøket etter det andre faller i fisk, og på de verst tenkelige måter. 

Polly Elisabeth har også en interessant utvikling gjennom boken. Ja, vi kommer til og med nærmere innpå hennes brutale og hensynsløse svoger, Fleur sin gamle fiende. Men på mange måter synes jeg likevel dette ble Nanapush og Margareth sin bok, og det hadde de fortjent.

Synd at denne boken ikke ble oversatt til norsk da den kom ut.

Silvia Avallone: Stål


Stål av Silvia Avallone (Heftet)

Denne boka ble presentert på Sandnes bibliotek i kjølvannet av et Ferrante-foredrag ved «Sandnes Litt» i november. Boka viser en anned del av Italia og en annen tid, den er utgitt i 2010 som en samtidsroman.

«Stål» har, i likhet med Ferrante-kvartetten to jenter som hovedpersoner. Når den starter er jentene 13 år og bestevenninner. Anna er den skoleflinke med den svært samfunnsengasjert moren Sandra og broren Alessis som arbeider på stålverket. Fransesca er ikke like engasjert i skolearbeidet og får ingen oppfølging i det heller fra den kuede moren Rosa og den voldelige faren Ernesto. Allerede i åpningssekvensen blir vi presentert for Ernesto som spionerer på de to lettkledde jentene som leker på stranden. Han er seksuelt fascinert av sin vakre datter og tar ut følelsene i slag og spark mot datteren og i enda større grad mot Rosa.

Boka gir oss et bilde av det industrielle Italia der stålverket blir en nesten like viktig aktør som menneskene som er avhengig av det. Men likevel synes jeg nok undertrykking av kvinnene i det moderne Italia er et vel så viktig tema.

Fransesca og Anna har alltid vært bestevenninner, og i trettenårs alderen har de begge to utviklet seg til svært vakre ungjenter, noe de er svært bevisste på og dyrker. Deres vennskap har også sterke seksuelle undertoner, og etter hvert merker vi at Francesca sine følelser for Anna er mer enn vennskap. Anna blir også revet med, men er mere usikker på sine egne følelser. Så blir dette noe som skiller de to jentene i stedet for å forene dem.

Jentene har sine jevnaldrende beundrere som betrakter dem mer som sexobjekter eller trofeer enn som partnere. Men Fransesca trekker seg unna og Anna finner en som er eldre: Mattia, kameraten til Alessi som har vært i fengsel for væpnet ran.

Stålverket er ypperlig beskrevet, som byens ryggrad, som en kjempe med kolossale krefter og som en farlig arbeidsplass. Det er tryggheten i livet for de unge guttene som jobber der, men også en tvangstrøye, og for å holde ut det harde arbidet og all støyen og forurensningen ruser de seg på kokain
Drømmen om de mest sexy pornostjernene eller bardanserne holder dem oppe. 

Men Alessi drømmer heller om sin ungdomskjærlighet,Elena som har kommet seg oppover i samfunnet, har reist vekk og fått en økonomisk utdanning og får en stilling i ledelsen i stålverket. Og nå kommer det nye tider, produksjonen flyttes til Asia, billige arbeidere fra Østeuropa står i kø for å få seg jobb.

På mange måter synes jeg at Alessi er en like interessant skikkelse som Anna og Fransesca. Han har egentlig en slags ryggrad, forakter faren som forlot en trygg jobb for å drive med all slags kriminalitet, støtter moren økonomisk og ønsker å passe på søsteren Anna. Men han lar seg styre av machokulturen, hans omsorg for Anna blir til terrorisering og han stjeler kabler for å selge kobber for å finansiere kokainbruken sin.

De to mødrene lider under hver sin mislykkede ektemann, men de har også det til felles at ingen av dem har mot til å stå imot enten det gjelder å ta ut skilsmisse eller å anmelde mishandling.

Forholdet mellom de to jentene er vakkert fremstilt og vi aner at for å komme videre i livet må de la være å definere seg selv i forhold til hvordan samfunnet (og machokulturen) betrakter en vakker kvinnekropp. Men da synes jeg at forfatterens beskrivelse av de andre jentene i boka blir svært problematisk. Når hun tar i bruk uttrykk som «burugler» og beskriver hvor "feite" de er eller andre nedsettende uttrykk om ansiktet eller kroppene deres synes jeg hun bidrar til å gjøre kvinnene til noe som skal defineres utfra skjønnhetskriterier. Det hadde vært forståelig hvis det ble lagt i munnen på noen av ungdommene, men det er den allvitende forfatteren som kommer med slike beskrivelser.

Totalt sett var det likevel en bok med viktige kvaliteter med et rystende innsyn i en machokultur som dessverre fortsatt er levende i en av Europas store kulturnasjoner.

Katrine Marie Guldager: En plass i historien


En plass i historien

Jeg ble kjent med Katrine Marie Guldager sitt forfatterskap gjennom den lille novellesamlingen «København». Dette er noe helt annet, en roman om en dansk familie i tre generasjoner som foregår i løpet av noen måneder ved årtusenskiftet omtrent.

Romanen starter med bursdagsselskapet til Christian som fyller tre år. Det er et stort familieselskap og arrangeres som alle familieselskaper av den syttiårige Else som egentlig ikke direkte tilhører familien. Hennes storesøster var gift med Peter som er en svært sentral person i romanen.  Vi fornemmer at det er sterke bånd og samtidig store motsetninger i denne familien. Peter Fischer er den eldste, en slags patriark. Han nages av minnene om da han avrettet en tyster under krigen. Hans største nåtidige problem er datteren Monique som har falt utenfor samfunnet, er alkoholist og sosialklient og holder seg unna faren.

Peter hadde to brødre som begge er døde, men vi møter deres ektefeller, barn og barnebarn. Jørgen er minister, han har en vakker kone og to små barn og er Vellykket. Jørgen skal alltid holde tale når familien er samlet. Men hvor mye av livet hans er lykke og hvor mye er en pen fasade? Hans bror Benny er arbeidsledig og enslig og blir sett litt ned på av resten av familien.

Henny og Birgitte er søstre. Henny arbeider som lærer. Hennes store kjærlighet var en musiker fra Gambia som er far til Emma, men etter noen gode år sammen forlot han dem og reiste tilbake til Afrika. Faren til Hennys sønn Sebastian er ute av bildet. Henny er den som aldri vil ta stilling, alt har to sider, det finnes ingen retning, ingen plan, hun går barna på nervene. 

Emma lever i protest mot alt og alle, spesielt Henny og samfunnet, røyker mye marihuana og holder sammen med Ole. Sebastian hater at moren aldri kan ta stilling til noe og elsker den unge, gravide vikarlæreren.

Birgitte lever i kjernefamiliens sentrum med engelskmannen Reilly og sønnen Christian, og kan hun bare få Reilly med på å skaffe et sommerhus er lykken gjort.

Vi følger alle disse og flere til gjennom alle livets små og store utfordringer. Samtidig er det en ung mann som følger med og prøver å få kontakt med noen av dem uten å lyktes. Det er barnebarnet til tysteren som Peter tok livet av. Han har aldri fått vite noe av sine egne foreldre og øsker å få vite sannheten om sin farfar og hvorfor han måtte dø. Det er ikke sånn at noen av Fischerfamiloen direkte avviser ham, det er heller slik at han ikke finner inn til dem. De var ikke hjemme når han ringte på, de hadde ikke tid til å ta telefonen osv. Men selv er han sikker på at de har avvist ham brutalt.

Så dør Peter. Igjen samles familien, og igjen er det Else som holder selskapet, men nå er det i alle fall for sent for henne å få den plassen i Peters hjerte som hun alltid har ønsket seg.

Noen forhold holder på å gå i stykker, noen blir reparert. Jørgen er utbrent og må trekke seg fra ministerposten. Mislykkede Benny får en kjæreste med et lite barn og er kanskje den som har det best. Og til slutt dukker det frustrerte barnebarnet til tysteren opp og det blir en dramatisk scene. Men også nå faller brikkene på plass og livet går videre.

Det var mye bra i denne romanen, og gjennom de små scenene som blir avspilt i de mange familiegrupperingene i Fischerklanen kommer vi ganske godt inn på hver og en i klanen. Men det er kanskje noe jeg savner i boka. Jeg trodde en stund det var varme jeg savnet, men jeg synes nok at menneskene blir skildret med en slags ømhet.  Jeg sitter igjen med en følelse av vemod, og at det er synd på alle disse personene som svirrer omkring og ofte gjør håpløse vurderinger og helt feile valg. Er det slik at forfatteren mangler tiltro til sine personer, at de skal klare seg i verden uten å tråkke for mye på seg selv og hverandre?
Men kanskje er det nettopp det mange av oss ikke klarer?

Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig


Hva som helst er mulig

Lucy Barton i boka "Jeg heter Lucy Barton" vokste opp i total fattigdom i landsbyen Amgash i Illinois. Hun var den som kom seg ut av elendigheten og ble en suksessrik forfatter.

Denne romanen er laget som en rekke fortellinger fra samme område. Fortellinger som kan leses frittstående men som likevel har en løselig sammenheng. Vi møter også Lucy Barton igjen - enten gjennom folk som hun kjente eller er i slekt med eller som en lokal kjendis. I en av fortellingene kommer hun på besøk til broren sin som bor i det gamle huset de vokste opp i.

Åpningsfortellingen handler om Tommy Gyptill. Han var en velstående melkebonde men mistet hele gården i en brann. Han selv, kona og ungene overlevde og Tommy fikk for seg at brannen var et tegn fra Gud på at han skulle sette pris på det han var mest glad i. Han fikk seg jobb som vaktmester, ungene måtte gå på en skole sammen med fattige barn men de klarte å komme videre i livet. Nå er Tommy gammel og jobber fortsatt som vaktmester og han oppsøker Pete Barton (Lucy Bartons bror) som muligens var årsak til at brannen startet den gangen. Han møter Pete med en utstrakt hånd og noe godt kommer ut av dette møtet.

Patty Nicely i "Vindmøller" jobber som sosiallærer. Hun blir oppsøktpå kontoret av 15-årige Lila, niesen til Lucy Barton. Lila opptrer utfordrende - håner Patty fordi hun er barnløs og kaller henne "Fatty Patty". Da ser hun rødt og kaster Lila på dør etter å ha kalt henne "jævla pakk". I løpet av helgen får Patty samlet seg igjen. Hun drar på bokhandelen og kjøper Lucy Bartons nye bok. Hun besøker sin skrøpelige mor som fortsatt bor hjemme, hun ringer søsteren Linda og hun  treffer sin gode venninne Angelina. Når mandagen kommer sender hun bud på Lila og når Lila kommer ber hun om unnskyldning for at hun kalte henne pakk. Pattys vennlighet får Lila til å våkne og de jobber sammen med å legge planer for Lilas videre skolegang.

Tommy og Patty - to hverdagshelter som hver på sin måte møter vanskelige situasjoner og krevende medmennesker med åpenhet og vennlighet. Hvis ikke slike mennesker finnes er jeg i alle fall glad for at Elizabeth Strout har funnet dem opp!

Men det er ikke vennlighet som dominerer - vi møter mennesker i fornedrende situasjoner og vi møter mennesker full av uforstand og fordommer. Økonomisk og kulturell fattigdom florerer. Bare av og til dukker det opp en vakker hestehov som presser seg gjennom asfalten. Men jeg blir like glad i de som faller igjennom - som ikke klarer seg, de som tar de feile valgene og som  ikke vil ta imot en utstrakt hånd.

Så dukker altså Lucy Barton selv opp hos broren Pete som hun alltid har hatt et godt forhold til. Søsteren Vicky derimot ser på henne med forakt. Hun kommer også innom og Pete og Vicky begynner å prate om groteske hendelser fra deres barndom. Da får Lucy er angstanfall som gjør at de to må kjøre henne tilbake til storbyen. På veien begynner hun å komme til hektene igjen, men hendelsen avslører at selv ikke den vellykkede forfatteren Lucy Barton har sluppet unna barndomsopplevelsene sine.

Denne boken var en stor leseropplevelse - den beste jeg har lest av Elizabeth Strout. Jeg gleder meg til hennes neste bok.


torsdag 15. november 2018

Tore Renberg: Kompani Orheim


Bilderesultat for Kompani Orheim

Årets "Hele Rogaland leser"-bok. Jeg så filmen "Mannen som elsket Yngve" og har lest litt av Charlotte Isabel Hansen. Men alle jeg har snakket med mener at dette er den beste av Renbergs bøker om Jarle Klepp.

Dette er en typisk oppvekstroman. Jeg trodde lenge at den handlet om Jarles tid i militæret, men tittelen henspeiler på faren, Terje Orheims forestilling om den lille familieenheten Terje, Sara og Jarle, det er dette som skal være kompani Orheim.

Boka åpner med at studenten Jarle Klepp får en telefon fra sin mor midt på natten - faren Terje er død etter en trafikkulykke. Jarle reiser fra Bergen til begravelsen.

Så starter historien om Jarle Orheims barndom og oppvekst, der han ikke lenger husker det gode livet med den utadvendte og glade faren som alle likte og den trygge og gode moren i rekkehuset som de har fått bygd på Madla med utsikt mot fjorden. Så det er ikke Jarles minner vi hører om, det er den allvitende fortellerstemmen til Tore Renberg som forteller om Jarles oppvekst. Det dukker opp noen glimt av usikkerhet. Noen ganger om lørdagsnettene hører han stemmer og blir urolig. En gang kommer han ned og ser en mann med stivt blikk og litt hovne lepper, det er faren, moren har lagt seg. Men mandag morgen er alt som vanlig igjen. Og slik fortsetter det, av og til har moren blåmerker, men ingenting er i veien.

Jarle begynner på skolen, vi følger ham i klassen, i kameratflokken, hans gryende interesse for jentene, Marianne først, men hun flytter. Musikken blir mer og mer viktig. Han lever i sin egen verden og prøver å ignorere farens fylletokter som han forstår mer og mer av. Moren prøver å bagatellisere det. Og forestillingen om kompani Orheim lever videre i familiens tresomhet.

Terjes alkoholisme blir verre og verre, men Sara vil ikke skilles og velger å glatte over problemene. Jarle trekker seg unna foreldrenes problemer, særlig etter han har et sammenstøt med faren der faren blir voldelig. Vi opplever Jarle sin ungdomstid på Gosen ungdomsskole. Han blir kjent med kommunisten Helge som han beundrer. De finner hverandre gjennom felles musikksmak. Helge har en kjæreste, Nina, og han skryter av deres sexliv. Jarle føler han ligger litt etter.

Jarle blir med Helge til Arendal for å demonstrere mot Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot Innvandring. Her treffer han Anja som er ett år eldre enn ham og de avtaler at Jarle skal besøke henne i Oslo til høsten. Tilbake på skolen er Irene der, hun er interessert i ham, men han har jo lover Anja.... Irene er pen og nærværende og de blir kjærester. Jarle vakler mellom Irene og drømmen om Anja og til slutt har han ingen av dem.

En dag opplever Terje seg selv etter en fylleri og finner ut at han må slutte, vende tilbake til det livet han hadde før han begynte å drikke. Det går bra, han holder seg edru, spar opp grønnsakshagen igjen. Men det er mye som er gått i stykker, Sara vil likevel ikke ha sex med ham og Jarle stoler ikke helt på faren. Terje vil likevel bygge opp igjen Kompani Orheim etter sitt eget hode. De reiser på sommerferie på Hardangervidda. Dette har vært Terje sin store drøm - han er lidenskapelig opptatt av motstandsbevegelsen under krigen, og særlig tungtvannssabotasjen. Hans drøm er å ta  familien sin med i sabotørenes fotspor. Terje vil leve ut sin drøm men tenker ikke på at Jarle og Sara har sine drømmer. Ingen av dem er særlig interessert, men blir med for familefredens skyld. Turen blir en fiasko, Terje går løs på Sara selv om han er edru. Sara rømmer til Stavanger og denne gangen kommer hun ikke tilbake til Terje.

Jarle fortsetter å bo hos faren en stund, men Terje nekter ham etterhvert å ha noe med moren å gjøre. Sara får seg en leilighet, Jarle flytter inn hos henne og blir til Jarle Klepp. Og det er Jarle Klepp vi møter i begynnelsen av boka, han som reiser til farens begravelse og holder en nydelig tale om faren sin som han nesten ikke har sett siden han flyttet ut av rekkehuset.

Dette var en sterk bok. Tore Renberg forteller om Jarles oppvekst med stor innsikt i hva som kan røre seg i et guttesinn. Vi kjenner på oss hvordan han tynges av de blandede følelsene for faren - frykten og kjærligheten på samme tid. Men jeg synes også at Terje blir skildret med en slags ømhet. Vi skjønner hva som foregår i ham men vi liker det ikke. Også moren blir skildret med varsomhet, selv om jeg tror hun gjør både seg selv og sønnen sin en bjørnetjeneste ved å holde på mannen sin så lenge. Dette blir på en måte to parallelle historier - Kompani Orheims vekst og fall går parallelt med en ren oppvekstfortelling. Jeg synes det fungerer veldig bra - dette blir jo måten Jarle kommer seg igjennom livet med en alkoholikerfar, nettopp ved å fortrenge faren og leve i sitt eget liv.


Carlos Ruiz Zafon: Engelens spill


Engelens spill

Nå som vi har kjøpt leilighet i Spania må det jo bli litt spansk litteratur. Jeg leste Zafons "Vindens skygge" da den kom ut på norsk i 2005 med stor fornøyelse. Jeg elsket mystikken rundt den hemmelighetsfulle boken-i-boken og alle vandringene gjennom Barcelonas gater med unggutten Daniel og hans følgesvenn, gamlingen Fermin, sistnevnte som regel kledd i en gammel kappe mot vinterkulden i Barcelona. Av og til var de på flukt fra en forfølger, av og til på jakt etter ny informasjon om boken og bokens forfatter.

"Engelens spill" har mange likhetspunkter med "Vindens skygge". Denne boka begynner i 1920-årene, og den er også en bok om bøkenes verden. Hovedpersonen David er journalist, men også forfatter og bokelsker. Hans mest trofaste venn er bokhandleren og antikvariateieren Sempere. Det er Davids egen forfattervirksomhet som står i sentrum i boka, helt fra han begynner å skrive lettvinte bestselgerromaner i thrillersjangeren til han blir engasjert og svært godt betalt av den mystiske "velgjøreren" Andreas Corelli til å skrive en roman med religion som hovedtema - en roman som tydeligvis er ment til å forføre menneskene og brukes i et eller annet kynisk maktspill. Jeg synes jeg aner en totalitær tankegang hos Corelli, ikke så fjernt fra den gryende fascisme i Spania som vokste frem på den tiden men dette blir aldri skrevet ut i klartekst. I stedet får han en slags mystisk demonrolle, og vi vet aldri helt hvilken side han står på.

Den unge foreldreløse David flytter inn i en falleferdig villa i bydelen El Raval. Leien er billig for huset blir regnet som et spøkelseshus men David ville ikke klart det uten den økonomiske støtten fra Corelli. Og huset rommer også hemmeligheter som David får lyst til å etterforske, særlig etter han blir kjent med den unge Isabella som ber om å få være sekretæren hans mot at han skal hjelpe henne å skrive. Isabella begynner å vaske og rydde, og mystiske gjenstander og dokumenter dukker opp.

Romantikken er også en gjenganger i romanen. David ble kjent med den vakre Christina da han var barn og hun blir hans store kjærlighet selv om hun velger en annen og eldre ektemann. Han gir aldri opp håpet om å komme nærmere Christina.

Handlingen i boka blir drevet av Davids nysgjerrighet på hemmelighetene som avdekker seg i huset han bor i, hans begjær etter sin elskede Christina og hans arbeid med bokprosjektet for Corelli som han får mer og mer avsmak for. Disse sakene vikler seg mer og mer inn i hverandre til han er fanget i et farlig spill som går på livet løs, både for ham selv og for mange av dem han treffer på veien.

I begynnelsen, når jeg bare hadde lest 50-60 sider holdt jeg på å legge den vekk for godt for jeg syntes dette bare virket som en oppkonstruert røverhistorie. Men Zafon er en skamløs eventyrforteller, han nekter seg ingenting når det gjelder mer eller mindre usannsynlige hendelser og smører ofte tjukt på, og jeg kan ikke la være å bli forført av historien. Spesielt har jeg sansen for måten han leker med litteraturens verden på, det er akkurat som om bøkene i boken får et liv for seg selv. Så jeg leste videre og lot meg gradvis drive med av spenningen like til den siste siden (634!).

Språket er svært blomstrende, av og til i meste laget, men jeg lurer litt på om det er et sydlandsk fenomen. Jeg har registrert noe av det samme i flere av de spanske bøkene jeg har lest. Dette er ganske langt fra Jon Fosse, for å si det sånn!

Jeg syntes ikke denne boka var like god som "Vindens skygge". Dels ble det av og til for voldelig og for burlesk, og dels ble jeg lei av den egenrådige hovedpersonen. Jeg savnet også den dynamikken som var i Vindens skygge mellom den unge Daniel og hans aldrende venn  Fermin. 

Kanskje jeg skal holde utkikk etter en bok med handling fra spansk dagligliv? eller kanskje bør jeg gå løs på Don Quijote?

mandag 12. november 2018

Jørn Lier Horst: Katharinakoden


Katharina-koden

Dette er den foreløpig siste boken med politimannen William Wisting i hovedrollen, og ifølge forfatteren er det ikke sikkert han kommer til å skrive flere.
Dette er en roman om en "Cold Case". Katharina Haugen forsvant sporløst for 24 år siden og Wisting har hvert år truffet hennes ektemann på årsdagen for forsvinningen, men denne gangen er ikke ektemannen hjemme når Wisting kommer på besøk og han aner ugler i mosen.

Kripos starter samtidig en ny etterforskning av en annen forsvinningssak fra omtrent samme tid. Den unge jenta Nadia Krogh forsvant fra en fest og ny teknologi har gjort det mulig å gjenoppta saken. Det blir den ynge Kriposmannen Adrian Stiller som leder etterforskningen der også Wistings journalistdatter Line får en viktig rolle.
Ikke overraskende blir det stilt spørsmål om det kan være en sammenheng mellom disse sakene. Etterforskningen ruller fremover, for det meste med nokså tradisjonelle politimetoder - bortsett fra at William Wisting påtar seg et spaningsoppdrag med å dra på hyttetur sammen med en av de mistenkte.
Bøkene om William Wisting har vært blant de norske krimbøkene jeg har likt best de siste årene. Jeg hadde store forhåpninger til denne, for flere anmeldelser har rost den opp i skyene. Men jeg syntes denne boka var svakere enn de andre jeg har lest. Det skyldtes nok at jeg synes etterforskningen blir litt for rett frem for å fungere godt som krimlitteratur. Selv om løsningen ikke er opp i dagen hele tiden går begge etterforskningene etterforskningen etter nokså rette linjer uten særlig mange overraskelser eller sidespor underveis. Kanskje dette er realistisk, men det blir ikke nødvendigvis en god bok av det. Det blir litt spenning på hytteturen, men ikke nok til å løfte opp boken. Så kanskje Wisting fortjener å hvile noen år, eller kanskje til og med pensjonere seg?

torsdag 1. november 2018

Ali Smith: Winter


Winter

Ali Smiths "Autumn" var en bok jeg syntes det var en nytelse å lese. "Winther" er nummer to i en serie hun planlegger å skrive der årstidene er et (nokså løst) tema. Det vil si - i denne boken er faktisk vinteren svært så sterk tilstede siden mesteparten av boka foregår på julaften. Jeg kan med en gang si at jeg ble ikke så grepet av denne som av den forrige, men det var likevel en interessant roman.

Sophie Cleves bor for seg selv i en herskapelig villa i Cornwall. Hun er en velstående forretningskvinne i 60-årene og vi møter henne når hun ligger i senga og betrakter og samtaler med (eller i alle fall til) et hode. Et hode uten kropp som skifter form og størrelse men for det meste ser ut som det er laget av stein.

Sophie har ikke snakket med sin søster Iris på over 20 år. Iris  forlot familien når foreldrene ikke lenger klarte å holde ut hennes politiske virksomhet. Iris har engasjert seg i alle protestaksjoner som har herjet  Storbritannia siden 70-tallet, blant annet var hun en av dem som lenket seg fast til et fabrikkområde der det ble produsert deler til atomvåpen på 80-tallet.

Sophies sønn Arthur (Art) er sjelden på besøk, men Sophie har fått ham til å love å komme denne julen sammen med sin samboer Charlotte som moren aldri har møtt. Det er bare det at det er ikke så bra mellom Arthur og Charlotte, hun har nettopp boret et hull i laptop'en hans og overtatt  hans Twitter-konto der hun sender ut tweetsmed halvpornigrafisk innhold som får  alle slags idioter til å ringe ham. Utenfor biblioteket sitter en ung, pen jente i et busskur og leser en take away-meny. Art får en ide - det ene ordet tar det andre og han avtaler med Lux at hun skal bli med ham som Charlotte for den nette sum av £1000,-

Sophie er mer opptatt av å betrakte hodet enn å være vertinne. De fleste rommene i huset står tomme, senger er ikke gjort i stand, det er kaldt i huset og det finnes nesten ikke mat. Men Charlotte blir akseptert, ja, Lux viser en forunderlig evne til å få kontakt med Sophie. Og så (på Arts oppfordring) gjør Iris entre. Med armene fulle av julepynt og mat og sitt stadig glødende politiske engasjement.

Så får de bryne krefter mot hverandre - ikke minst Sophie og Iris. Det blir en del konfrontasjoner der begges oppfatning av hva som skjedde i barndomstiden blir satt på prøve. Lux blir på mange måter en katalysator og bidrar til at det av og til kommer noe interessant ut av alle samtalene. Art blir stadig mer fascinert av henne - hun kan snakke om løst og fast og han tror det er mest tomt prat - så viser det seg at hun er både kunnskapsrik og smart. Det er en kostelig scene der Lux snakker om sitt yndlingsstykke av Shakespeare. Hun legger ut i det vide og det brede om skognymfer og feer og konger og adelsmenn og Art tror det er noe hun bare dikter opp for å gi inntrykk av at hun kjenner Shakespeare. Så viser det seg at hun forteller om handlingen i Cymbeline, et av hans minst spilte stykker. 

Art blir en nokså passiv aktør i dette "julespillet", men han kommer til å se på sitt eget liv og på forholdet til Charlotte på en ny måte når julehelgen er over. Og Sophie og Iris? Mot slutten av boka er det mest Art det dreier seg om. Men de to søstrene klarer i alle fall å oppholde seg i samme rom og være glødende uenige om samme tema - det er nok et fremskritt.

Det blir en interessant jul å lese om, full av tildels motstridende referanser til hendelser i fortiden til både Sophie, Iris og Arthur. I tillegg er Ali Smith veldig glad i ordspill - i denne boken tar det av og til nesten overhånd. Det gjør deler av boka litt vanskelig tilgjengelig for meg i hvert fall, og jeg syns hun lar denne leken med ord og uttrykk få litt for mye plass. I "Autumn" er en billedkunstner nokså sentral i handlingen. Denne boken trekker inn billedhuggeren Barbara Hepworth. Sophies forestilling om steinhodet kan kanskje minne om noen av Hepworths glatte menneskefigurer, men ellers synes jeg hun har fått en lite fremtreden plass så det hele virker litt søkt på meg.

Ali Smith ironiserer vennlig med Iris frenetiske politisk engasjement, men hennes eget politiske engasjement kommer likevel godt frem hist og her i innskutte avsnitt og i kommentarer underveis.

En artig bok å lese, men den berørte meg ikke på samme måte som "Autumn"




Dolores Redondo: Den usynlige vokteren


Den usynlige vokteren

Vi var nylig i Spania for å kjøpe en ferieleilighet så det blir nok mange spaniaturer på oss. Da hører det jo også med å lese noen spanske bøker. På norsk, selvsagt. Jeg fant denne kriminalromanen i hyllen for bøker oversatt til engelsk i en bokhandel i Madrid. Det er den første i en trilogi og da jeg sjekket viste det seg at alle tre finnes på biblioteket hjemme. Oversatt til norsk! Jeg trykket "Reserver" og dermed lå den og ventet på meg på biblioteket.

Romanen foregår i Baskerland. Inspektør Amaia Salazar blir sendt til sin hjemby Elizondo for å etterforske et grufullt mord på en ung kvinne. Og noen dager etter dukker det opp et nytt lik. Likene er presentert på en svært grotesk måte og politiet får mistanke om at det dreier seg om en seriemorder.

Amaia har selv hatt noen svært traumatiske opplevelser i barndommen men en mor som var sinnsyk og angrep henne ved flere anledninger. Hun vokste opp hos sin tante og har et anstrengt forhold til storesøster Flora som overtok og utvidet driften av familiens bakerifabrikk. Men hun er svært glad i lillesøster Ros som nylig har kastet ut sin nokså ynkelige ektemann Freddy. Amaia selv er gift med den amerikanskfødte kunstneren James - han er hennes trofaste elsker og støtte.

Vi befinner oss i en område av Spania som er langt fra de solfylte strendene vi nordmenn valfarter til. Naturen er mørk og dyster, det er brusende elver, dype skoger og bratte skrenter og det er ville dyr der: bjørn og ulv er slett ikke ukjent, for ikke å snakke om mer eksotiske vesener fra den baskisk folketro. Blant annet basajaun - en menneskelignende godlynt kjempe med hårete overkropp som regnes for skogens vokter. Likevel blir vår morder på folkemunne omtalt som basajaunaen.

Alle likene blir funnet i naturen - noen på nokså utilgjengelige steder. Vi følger etterforskningens mange ekspedisjoner i skog og mark og Redondo er flink til å beskrive stemninger i naturen - og dem er det mange av. Jeg har sett at noen lesere synes de er for mange - jeg synes hun skriver på sitt beste i naturskildringene og for meg blir dette et pluss ved boka. Hun strør også om seg med baskiske ord og uttrykk, mange av navnene er antagelig baskiske og matrettene er baskiske - ikke minst bakverkene som også spiller en rolle i etterforskningen.

Amaias demoner og opplevelser med familien tar også endel plass. Familiekonfliktene synes jeg ble godt beskrevet og de var også viktige for handlingen. Hennes og James' barnløshet fikk også endel plass - og det ble også et påskudd til å vise noe av den lokale overtroen og diverse fremstøt for å fremme fertilitet. Derimot var jeg ikke så begeistret for skildringene av sexlivet med hennes elskede James - det virker som om Redondo vil så gjerne skrive bra om sex men så blir det likevel noe kunstig over det.

Jeg er ikke spesielt glad i grafiske skildringer av drap i kriminalromaner, og jeg syntes de groteske detaljene her ble litt smakløse. ( Men det er jo ingenting mot hva Jo Nesbø pleier å lire av seg.)Det var endel dårlig gjennomtenkte detaljer i etterforskningsarbeidet, blant annet nokså lemfeldig behandling av bevismateriale. Når oppklaringen kom var den ikke så veldig overraskende - selv om jeg også hadde en alternativ løsning i tankene. Av og til blir språket litt vel blomstrende og oppstyltet, noe kan muligens skyldes oversettelsen? Al dette trekker litt ned.

Så flørter forfatteren med den gamle overtroen, flere mytiske skikkelser blir observert både av den ene og den andre - er det hallusinasjoner eller hva?  Dette synes jeg er helt i orden - det blir endel av det baskiske universet som forfatteren skriver om. Vi behøver ikke å tro på det, selv om lokalbefolkningen i boka gjør det..

Interessant å befinne seg midt i den baskiske kulturen og i en dramatisk natur. Som kriminalroman synes jeg den innimellom lener seg mot kiosklitteraturen (sekser i VG - den er litt drøy!), men jeg synes også at vår heltinne er et spennende bekjentskap. Jeg må nok prøve i alle fall en til i serien.


Katrine Marie Guldager: København



Dette var en liten bok jeg kjøpte på vår Danmarkstur i slutten av august, det så ut som den var av de nyeste bøkene. Det er en slags novellesamling med elleve noveller som alle har handlingen lagt til dagens København. Novellene er ganske korte og jeg leste bare en av gangen. Vi møter alle slags mennesker som  befolker denne byen, spesielt området rundt Nørrebro.

En gategutt, antagelig ruset på et eller annet, snubler og får slått ut en tann. En mann som er på besøk hos sin gamle og pleietrengende mor og som blir offer for et brutalt ran. En kvinne som drar fra byen til et viktig møte men lengter hjem. En mann møter en kvinne midt i byen og tilbyr seg å følge henne hjem men hun vil heller møtes på Tivoli dagen etter. En kvinne er i tvil om hun skal ta med blomster når hun skal besøke sin søster på et behandlingshjem. Noen av novellene henger løselig sammen med andre, f.eks dukker gategutten med tannen opp i en annen novelle.

Jeg likte godt noen av novellene, andre ble litt likegyldige for meg, det var av og til vanskelig å identifisere seg med personene. De var litt for korte - kanskje ville det fungert bedre for meg hvis noen av personene og historiene hadde fått utviklet seg litt mer. Men samlet syntes jeg de ga et slags glimt inn i Nordens nest største by.

Jeg skriver dette nokså lenge etter jeg leste boken, og når jeg blar i den blir det et godt gjensyn med personene og fortellerstilen og i det hele tatt stemningen i boka. Selv om det ikke var en topp leseropplevelse der og da kan jeg nok tenke meg å lese noe annet av denne svært anerkjente danske forfatteren. Romanen "En plass i historien" dukket opp nylig på et boksalg på Sola bibliotek og den fikk lov til å bli med hjem. Så vi får se!

onsdag 31. oktober 2018

Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei


Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris og mye oppmerksomhet i litteratrurkretser for denne romanen som handler om to gutter som vokser opp på Stovner i Oslo. Denne bydelen har fått mye omtale i media de siste tiårene, og det meste som skrives er negativt.
Jeg bodde i Tante Ulrikkes vei på hybel i ett år, 1974/75. På den tiden var Stovner en relativt ung drabantby og det bodde ikke så mange innvandrere der som det gjør nå, så mye har nok forandret seg. Men vi bodde i elleve år med tre barn på Holmlia på 80/90-tallet, som også har fått endel negativ medieoppmerksomhet, og endelen av innvandrere på Holmlia var relativt høy når vi bodde der.

Selvsagt måtte jeg lese denne romanen!

Rammen for boken er et forskningsprosjekt over oppvekstmiljø for innvandrerungdom på Stovner. Deltakerne skal skrive dagbok og sende inn, enten i skriftlig form eller de kan lese det inn på lydfiler. De kan vinne en terrengsykkel eller et reisegavekort for innsatsen. Begge guttene har pakistansk bakgrunn. Mohammed (Mo) kommer fra en velfungerende familie og har to yngre søstre. Faren er uføretrygdet og moren er hjemmeværende men de klarer seg greit på farens beskjedne trygd. Mo er skoleflink og ambisiøs og foreldrene hans er stolte av ham og støtter opp om skolearbeidet så godt de kan.

Jamal bor sammen med sin yngre og litt tilbakestående bror og moren som er mentalt ustabil. Faren var brutalt og stakk (heldigvis) tidlig av. Broren er engstelig av seg og holder seg ikke tørr. Moren klarer ikke alltid å forsørge familien og Jamal prøver å spe på husholdningspengene så godt han kan, på mer eller mindre heldige måter. Han må også stille opp for lillebroren på skolen, gjøre husarbeid og har i det hele tatt et ansvar som er altfor stort for ham. Jamal er også en urolig sjel og ville kanskje fått en eller annen 3 eller 4-bokstavsdiagnose hadde han vokst opp i et annet miljø. Han takler ikke skolen noe særlig godt.

Vi følger disse guttene  fra ungdomsskolen og til de er i begynnelsen av 20-årene. De vokser opp i samme område men vanker i litt forskjellige kretser. De forteller med svært forskjellige stemmer, men begge to er nokså åpne med hva de foretar seg og hva de tenker. Noe som også er felles er at begge virker nokså trygge i lokalmiljøet - de opplever det som er ålreit sted å bo.

Mo har et godt og korrekt språk og er flink til å formulere seg. Hans tilværelse dreier seg mye om å gjøre det bra på skolen. Av og til hører vi om hendelser i verden, men vi opplever ikke at det er så mye av utenverdenen som går inn på ham. Han begynner på Bretvedt Videregående og gjør det fortsatt bra på skolen. Han kommer borti litt festing siste året, det er russetid og han blir vant til alkohol og det blir også litt nærkontakt med jenter. Noen ganger, når ting blir vanskelige får han problemer med magen.

Jamal benytter tilbudet om å lese inn på lydfil, han er ikke noe særlig på det skriftlige. Han snakker "rett fra leveren" og bruker et slags ghettospråk som kan være vanskelig å følge med på men det er en ordliste bakerst i boken. Noen av kameratene begynner med marihuana, det gir Jamal en kjærkommen flukt fra alle bekymringene for moren og lillebroren. Han finansierer dette ved diverse strøjobber, etterhvert på et bilverksted der han vasker biler. Da kan han bidra til husholdningen også. Jamal begynner også på Bredtvedt men dropper ut etter en stund.

Vi følger de to guttene videre. Mo gjør det bra på skolen og begynner på Blindern. Han jobber hardt med studiene, men det er likevel mer krevende å henge med sosialt blant medstudentene som stort sett har norsk bakgrunn. Jamal klarer seg en stund greit i arbeidslivet men bilvasking er tungt arbeid og han har ingen trygghet i jobben. En av kameratene hans vanker i moskeen som hasr fått offentlig tilskudd for diverse tiltak for ungdom. Jamal begynner å hjelpe litt til i moskeen og blir forespeilet støtte til videreutdanning som mekaniker på en privatskole. Det er en nesten uoppnåelig drøm for Jamal.

Beboerne i TUV (Tante Ulrikkes Vei) lever på mange måter i en ghettoboble, men etter hvert merker vi mer negative holdninger holdninger mot muslimer i kjølvannet av internasjonale begivenheter som 9/11, demonstrasjoner mot Muhammedkarikaturene og flere terroraksjoner i Europa. Det er med på å påvirke livet til begge guttene. Mo får et slags sammenbrudd som jeg forøvrig synes er litt dårlig underbygget, og moskeen mister støtten til ungdomsarbeidet så Jamals fremtidshåp faller i grus. Og der forlater vi de to guttene.

Jeg synes det er veldig mye bra i denne boka. Først og fremst skildringene av miljøet på Stovner sett med brillene til to unge gutter som vokser opp midt i det. Trass i endel fattigdom, sosiale problemer, narkotikamisbruk - Stovner blir fremstilt som et sted der ungdommene er hjemme og føler seg trygge. Dette er svært langt bort fra de bildene som danner seg når en leser avisoverskrifter fra den perioden.

9/11 var en helt avskyelig aksjon som det var helt riktig å ta avstand fra, men jeg synes likevel det er interessant og lærerikt å lese om hvordan Jamal oppfattet de norske reaksjonene på terroren. Jeg synes det er et svært godt fortellergrep at hele boka er lagt i munnen på to nokså forskjellige ungdommer - det blir noe veldig muntlig over romanen som jeg synes passer godt. Avvekslingen mellom et greit bokmål og ghettospråket til Jamal er med på å få frem at ghettoproblematikken finnes, men at det også handler om helt vanlige gutter som vokser opp i en norsk drabantby.

Jeg synes Mo's utvikling de siste årene blir litt svakt underbygget, eller kanskje er det jeg som har litt tungt for det? Kunne det gått annerledes? Hvor mye skyldtes presset som mange muslimer blir utsatt for, og hvor mye skyldtes press fra familien? eller ham selv? Dette henger litt i luften for meg.

Boka ble litt for lang. Begynnelsen var fin, men det var et sted omtrent på midten hvor jeg syntes det var litt mye det samme opp igjen hele tida. Men så tok det seg opp igjen i den siste tredelen.

Alt i alt en svært fin roman som jeg vil anbefale alle å lese.

tirsdag 23. oktober 2018

Colson Whitehead: The Underground Railroad


Bilderesultat for the underground railroad book

Colson Whitehead fikk den amerikanske Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2017 for denne boken i tillegg til at den har fått en rekke andre priser. Jeg leste den under vår Spania/Englandstur med den nye "Libby"-appen. Det er bibliotekenes tilbud på utlån av engelskspråklige ebøker. Dette var et av de få treffene jeg fikk, jeg har hørt om boken og tenkte jeg skulle prøve.

"Underground Railroad" var betegnelsen på et nettverk av fluktruter og skjulesteder for rømte slaver i USA frem til borgerkrigens slutt i 1865 da slaveriet ble opphevet i alle statene. Hovedpersonen i boken er den unge Cora som er slave på en bomullsplantasje i Georgia på 1830-tallet og beskriver hennes liv der og hennes flukt mot frihet.

Boken begynner med beskrivelsen av de brutale forholdene for slavene på Randall-brødrenes plantasje. Brutaliteten og undertrykkelsen er grenseløs, og jeg merker at jeg synes forfatteren har lagt på litt vel mye grotesk og sadistisk vold. Cora er en sterk og ubøyelig ung kvinne og er svært opptatt av sin mor Mabel som rømte da hun var 10 år og som ingen slavejegere har klart å spore opp. Hun kjenner på et sterkt hat til moren som lot henne være igjen uten beskyttelse, men det er vel like mye sorg og skuffelse. Den unge Cæsar kommer en dag med et forslag om at de skal flykte sammen, noe Cora vifter bort. Men etter en spesielt grusom hendelse på plantasjen der Cora blir mishandlet fordi hun viser omsorg for en liten gutt som blir pisket, bestemmer hun seg for å bli med Cæsar.

De klarer å snike seg vekk og etter en del dramatikk treffer de Cæsar sin kontakt. Og så går ferden videre, under jorda, med en underjordisk jernbanevogn - frem til South Carolina. Men var  Underground Railroad virkelig en fysisk jernbane? Nei, det var den ikke, dette er ett av Colson Whitehead sitt påfunn, at det var et byggverk av underjordiske huler, skinneganger og forskjellige tog og fremkomstmidler. OK, i romaner er det lov å dikte, lage et eget univers, men her skurrer det virkelig for meg, jeg skjønner ikke hva han vil med dette.

South Carolina har mer liberale raselover. Cora og Cæsar blir satt i lønnet arbeid, får skolegang, enkle hybler og har det egentlig ganske bra. Men ikke trygt, for slaveeierne kan kreve rømte slaver utlevert, og den beryktede slavejegeren Ridgeway er engasjert av Randall. De hvite har også endel annet for seg: Cora møter et sterkt press i retning sterilisering, det er en del rømte slaver som blir satt under behandling for ukjente sykdommer mens det viser seg at de blir påført syfilis i forskningsøyemed. Og Cora blir etterhvert overført til et museum der hun skal spille neger i forskjellige tablåer bak glassvegger for besøkende, noe hun finner ganske nedverdigende.

Hittil syntes jeg det var mange overdrivelser i boken og verre skulle det bli. De blir innhentet av slavejegeren og må rømme, nok en gang med jernbanen, denne gang til North Carolina som har innført nye slavelover. Her kommer vi forbi "Freedom Trail", en uendelig lang rekke med trær der likene til hengte slaver blir plassert til skrekk og advarsel. Hundrevis med lik. Visst forekom det lynsjing av rømte slaver, men Freedom Trail er nok en oppfinnelse av forfatteren. Cora må i flere måneder gjemme seg på et loft der hun har et lite kikkhull mot torget. På torget er det festivitas med henging av rømte slaver hver helg til almen forlystelse. I annet hvert hus er det en "Night Rider" som drar på jakt etter slaver som lever i skjul. De minner litt om Ku Klux Klan, men de oppsto i kjølvannet av borgerkrigen, etter 1865. Det er angiveri - barn angir foreldre, naboer angir hverandre, tjenestefolk angir arbeidsgiverne og de som blir mistenkt for å hjelpe rømlingene blir drept.

Nå holdt jeg på å legge vekk boken, men jeg leste videre, mer for å finne ut hvordan det gikk enn for at den ga meg en god leseropplevelse. Jeg skal innrømme at resten leste jeg litt overfladisk.

Cora kommer seg videre, og jeg skal ikke røpe hvordan det går. Hun reiser både under og over jorden, både alene og som fange av jegeren Ridgeway, og til slutt får vi også høre hvor det var blitt av moren Mabel.

Jeg kan ikke forstå at denne boken fikk Pulitzerprisen. Jeg synes ikke Whitehead sitt 1830-Amerika-univers er særlig vellykket. Det var mer enn nok brutalitet i slavetiden til at det er nødvendige å komme med slike overdrivelser som han gjør, og jeg syntes heller ikke den underjordiske transporten ble troverdig. Personskildringene er bemerkelsesverdig flate, selv Cora kommer vi ikke særlig innpå.

Men det var noen deler av boken som jeg syntes var bra. Når Cora er på vei, stadig videre, gjennom et mangfoldig kontinent kommer vi inn i en slags stemning av å være på evig vandring. Det fungerer. Forholdet mellom Cora og Ridgeway - mellom jegeren og den jagede utvikler seg til å bli en slags nerve, spesielt i annen del av boken og kan minne litt om Javert vs. Jean Valjean i Les Miserables. det synes jeg også fungerer.

Su Tong: Raise the red lantern


Bilderesultat for the red lantern book
På vei hjem fra Vietnam i vinter hadde vi 2 dagers stopover I Hongkong. Det var jo helt nødvendig å ta med en kinesisk bok fra det nokså engelskspråklige Hongkong og valget falt på denne samlingen med tre kortromaner (novellas som engelskmennene kaller det). Alle har handlingen lagt til småby/landsbygdmiljø  I 30-tallets Kina. Jeg leste de på forskjellige tidspunkt.
Den første som har samme tittel som boka handler om nitten år gamle Lotus som etter farens selvmord blir presset til å bli 4.hustru til en velstående kjøpmann. Hun blir tatt vel imot og får en ettertraktet posisjon i huset men gradvis blir hun offer for andres og tildels sine egne renkespill og mister både forstand, ære og til slutt livet.

I Nineteen-thirtyfour escapes følger vi hovedpersonen og hans familie gjennom det skjebnesvangert året 1934 der hele deres tilværelse mer eller mindre faller fra hverandre. De tilhører Chen-klanen der bare en gren av familien er rik, og de er også i besittelse av en mystisk jadekrukke som muligens har en medisinsk eller i alle fall potensfremmende virkning. Men Chen Baonian, jeg-personens bestefar, gjør det likevel stort gjennom salg av en bestemt type bambus. Han svikter familien og slår seg ned i storbyen. Mens så inntreffer året 1934 og mangt og meget går til grunne.

I Opium møter vi godseierfamilien Liu. Bror til Liu Laoxia, Liu Laoxin begynner å dyrke opium på sitt lille jordstykke, mest for å selv nyte fruktene av avlingen. Det er et gjensidig hat mellom brødrene. Liu Laoxin fabler om å ta liv av broren men dør selv under forsøket på mordbrann. Og så tar Liu Laoxia over opiumproduksjonen. Han har prøvd å avle en sønn til å overta med flere kvinner. Bare to vokser opp. Yanyi er tilbakestående. Liu Chencao er intelligent nok men mangler den driftighet og herskervilje som må til for å drive et gods. Den fattige landarbeideren Chen Mao blir også en sentral person og når den kinesiske revolusjonen seirer i 1949 og bøndene skal overta jordeiendommene får han en viktig rolle, men han er så involvert I Liu-familien at alt går overstyr for ham. Og Liu Chencao er allerede ødelagt av opium.

Det er noen dystre historier som alle berører tema som katastrofer og undergang. Den røde lanternen er fortalt i 3.person med en helt nøytral fortellerstemme. I 1934 er det en jeg-person som forteller om sine besteforeldres opplevelser og i Opium er det en slags jeg-figur som vi aldri får plassert, det virker som det er en nøytral person i landsbyen som likevel er en slags allviter som vet alt som foregår i Liu-familien.

Jeg synes boken gir et variert og fargerikt bilde av et Kina før revolusjonen, malt med bred pensel og ofte karikert. Men jeg syntes det var vanskelig å se hvor forfatteren ville hen med Opium, det var litt for mange temaer blandet sammen etter rmin smak. Opiumsdyrkning og avhengighet, familiehat og sjalusi, far/sønn problematikk, et bruderov, den utro tjeneren, det var litt mye på en gang.

Peter May: Coffin road


Coffin Road
Jeg oppdaget Peter May da vi overnattet i Ullapool i Skottland en påske for noen år siden. Ullapool har fergeforbindelse til de ytre Hebridene. Været var ikke av det beste og vi dro ikke ut dit. Men vi spiste på en veldig stemningsfull restaurant, jeg tror det var the Arch Inn, som hadde en lite bokhandel. Der så jeg flere bøker av Peter May som tydeligvis var krim med handling fra Hebridene. Jeg tenkte at det måte jo være kult og kjøpte boka "The blackhouse" Jeg leste den og dermed var jeg solgt. Jeg leste etter hvert de andre to bøkene som hører sammen med "The Blackhouse" og jeg likte utrolig godt hvordan May lar kriminalintrigene veve seg sammen med øyenes barske klima, spesielle natur og historie.

Nå er jo disse tre bøkene nylig oversatt til norsk og har fått mye skryt. Jeg er litt stolt over å ha «oppdaget» dem. Peter May har skrevet noen andre krimserier også fra helt andre miljøer.

Coffin Road er en frittstående roman som også er lagt til Hebridene. En mann blir skylt opp på stranden i Luskentyre på øya Harris, sterkt forkommen. Og han aner ingenting om hvem han er eller hvordan han har havnet der. Han treffer på en eldre kvinne som blir forskrekket over hvordan han ser ut, tiltaler ham som Mr.  (Neal) Maclean og følger ham til en hytte der han tydeligvis hører hjemme. Han røper ikke at han har mistet hukommelsen men prøver å finne seg til rette, finner tørre klær, får igjen varmen, finner litt mat å spise.

Så starter prosessen med å finne ut hvem han er og hva som har skjedd. Et ungt par er visst omgangsvenner og Sally har han tydeligvis et intimt forhold til, uten at partneren hennes er særlig mistenksom. Hun blir den eneste han betror seg til om sitt hukommelsestap.

På en båttur til noen ubebodde øyer der han sannsynligvis nylig har vært finner han en død mann som har vært utsatt for en forbrytelse. Har han hatt noe med det å gjøre? Er han en morder?

I nærheten av hytta starter veien Coffin Road. Langs den, godt skjult finner han noen bikuber, disse har han antagelig arbeidet med på en eller annen måte.

Så reiser vi til Glasgow og blir kjent med Karen, en tenåring med tatoveringer og piercinger og rare hårfrisyrer og med savnet av en far som tok livet av seg på sjøen for to år siden. Vi skjønner at det er en forbindelse mellom Neal og Karen, men det er ingen rett frem løsning på denne gåten. Vi skal innom miljørelaterte forskningsprogrammer som har mektige fiender, vi reiser til London og tilbake til Skottland og til slutt til Harris og den ubebodde øya og det er mye dramatikk som jeg ikke skal si så mye om. Men det er troverdig, det er spennende og været er selvfølgelig så ille som det bare kan være ytterst mot Atlanterhavet. Hvilke personer skal vi tro på, og hvilke er fiender?

Så snart jeg er i mål med en riktig hesblesende lesning må jeg sjekke om det kommer mer fra Peter May med tema fra Hebridene og det gjør det, hans nyeste bok. Gleder meg! Og kanskje tar vi fergen ut til øyene neste gang vi kommer til Ullapool?

Margaret Atwood: The tent


Bilderesultat for margaret atwood the tent
Dette er en liten bok, nærmest en pamflett, selv om min utgave var innbundet og nokså pen med forfatterens skisseaktige tegninger. Her strør Atwood rundt med kloke, skarpe, vittige og av og til nesten ondskapsfulle små fortellinger eller essays eller noe midt imellom. Det fungerer nesten som kommentarer til dagens samfunn (eller gårsdagens, boken kom ut i 2006). 

Margaret Atwoods glødende engasjement for miljøet trenger seg frem nesten overalt. Hun sparker i alle retninger og noen av historiene nærmer seg dystopier, men jeg finner også et slags trassig fremtidshåp. Såvidt. Det ble av og til litt hesblesende å lese, men jeg kan likevel ikke la være å nyte hennes vidd og sarkastiske humor der hun snur opp ned på vårt syn på ekteskap, foreldre/barn forhold, husdyr og andre dyr.

mandag 1. oktober 2018

Lese på tur

Bilderesultat for bilde bok strand
Nå reiser vi bort i tre uker, først til London, så til Fuengirola, Madrid og til slutt Whitby i Nord England på festival. Det blir en blanding av sommer/badetøy og sandaler og vanntette sko og klær for hustrig høstvær i kofferten - ikke mye plass til bøker! Det er ebøker som gjelder. Jeg har med noen Kindle-bøker, "Tante Ulrikkes vei" på norsk, de andre er på engelsk, et par bøker fra Ebokbib og så har jeg også med Underground Railroad av Colson Whitehead fra Libby-appen som er et tilbud fra bibliotekene på å låne ebøker på engelsk. Bare tre ukers lånetid der. Første gang jeg prøver denne lånemuligheten.

Alt i alt burde dette være nok - og hvis ikke er det alltids mulig å laste ned flere bøker.


Musicport 2018

Tidligere har jeg slitt med tung koffert pga alt lesestoffet, men på vår Vietnamreise i januar kjørte jeg bare ebøker og det gikk veldig bra. Alle bøkene kan jeg faktisk lese på mobiltelefonen, det er både Kindle-, Ebokbib- og Libby-apper der, og da kan jeg lese overalt - på T-banen i London, på en kafe, i heisen, i innsjekkingskøen på flyplassen for å nevne noe. Men på stranden og under solparasollen er det Kindle som gjelder, den er best i solskinn (og i mørke!)



Whitby


søndag 30. september 2018

Lars Petter Sveen: Fem stjerner


Fem stjerner

Dette er en roman om fem flyktninger fra Somalia. Alle fem er unge og alle har vært i Al Shabaabs fryktede leirer, mot sin vilje og alle er på vei mot Europa, mot Norge for å få et liv, siden de ikke lenger har noen fremtid i den verden der de vokste opp. De har alle sine historier og sine mørke minner. Alaliyah er ustabil, på grensen til psykotisk men hun bærer også på en historie hjemmefra om fem stjerner som hun tror er deres felles fremtidsfortelling og det er derfra romanens tittel kommer.

Vi blir best kjent med Aisha og Said, fetter og kusine helt fra livet deres i landsbyen der fedrene er fiskere. En dag kommer ikke far til Aisha hjem, og kort tid etter gjør Al Shabaab det første raidet i landsbyen. Det blir flere raid. Aishas mor blir skutt og Aisha tatt med til leiren der hun blir kommandant Morhodes yngste kone. Litt senere blir også Said tatt og tvangsinnrullert i terrorstyrken.

Begge to kommer seg unna etter å ha opplevd ting som gjør det umulig for dem å vende tilbake til et landsbyliv og de kommer til en flyktningeleir i Etiopia. Der blir de plassert i samme telt som Alaliyah, Isir og Khadar. To gutter og tre jenter i 16-18årsalderen. Isir er lederen, det har store og sterke Said vanskelig for å godta, men Isir har en psykisk styrke som gjør det umulig å overvinne henne. Hun har også et mørke inni seg og slipper ikke folk innpå seg.

De forteller litt om sin bakgrunn. Historiene er de som de vil fortelle, som de tror passer til situasjonen men det er ikke sikkert de er sanne og det er ikke mye vi får vite om Isir, Khadar og Alaliyah som vi kan tro på. Men det vi tror på er at de kan ikke bli i flyktningeleiren. Det er knapt med mat, Al Shabaab kan ha sine spioner rundt omkring og det er ingen fremtid der. 

Så begynner kampen for å skaffe mat og penger til transport videre, via prostitusjon, kriminalitet og vold. Omsider klarer de å skaffe penger og får plass på en lastebil som skal kjøre gjennom Etiopia, Sudan og Libya til Tripoli, en strekning på over 250 mil. Det blir en strabasiøs ferd og de opplever alt fra  sykdom og sult til kriminelle bander og slavehandlere. Og at de i det hele tatt skaffer seg en plass ombord på en av de livsfarlige båt-transportene er nærmest mirakuløst. Jeg røper ikke for mye når jeg sier at de får båtplass - boken åpner med noen glimt fra denne sjøreisen.

Dette var en svært sterk bok å lese, sterkt, vondt og brutalt. Noen ting var så vondt å lese at jeg måtte hoppe over noen avsnitt. Andre steder er er boka nesten vakker med  drømmer, sagn og fantasier og innslag av magisk realisme. Et fortellergrep er at de fem ungdommene ikke alltid er åpne om sine erfaringer, ikke engang til hverandre. De forteller sine historier, men mye holder de skjult. Hvorfor? En forklaring er skam - de har alle gjort handlinger (eller blitt utsatt for handlinger) som ville gjøre dem utstøtt fra det samfunnet der de vokste opp. En annen forklaring er at de er så langt nede at de handler ut fra et overlevelsesinnstinkt. De historiene de velger å fortelle er de som de tror de kan overleve med. Vi som lesere kjenner i noen tilfeller "sannheten" - i andre tilfeller ikke. Og jeg synes det er helt i orden at leserne ikke blir de allvitende i en bok som handler om den kaotiske flyktningesgtrømmen gjennom Nord Afrika.

Et annet fortellergrep er at perspektivet hele tiden veksler mellom de fem ungdommene. De vektlegger forskjellige ting og opplever rett og slett ikke alltid det samme. Det er også med på å gjøre boken levende.

Det er ambisiøst å skrive en roman så til de grader skrevet fra ståstedet til en gruppe flyktninger fra Somalia, men jeg synes Lars Petter Sveen har lyktes med det. Gjennom hele boka tror jeg på fortellingen, jeg tror på personene, på deres reaksjoner, på deres skam og på deres håp og drømmer. Kanskje er det lite sannsynlig at en liten gruppe flyktninger skulle oppleve så utrolig mye grusomt og dramatisk og komme fra det med livet i behold - det spiller ingen rolle for det er ikke viktig for boka om dette har skjedd med akkurat disse ungdommene. Det som er viktig er at slike ting skjer med mange flyktninger. Mange dør og mange overlever og Sveen har fortalt deres historie. Det kunne likevel vært interessant å visst hva andre flyktninger fra Somalia ville ha sagt om denne romanen.

Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligninger til Jenny Erpenbecks "Går, gikk, har gått". Der er det en pensjonert, tysk akademiker som møter flyktninger i Berlin og får høre deres historier, mange av historiene svært dramatiske. Men i den romanen opplever vi alt gjennom europeerens øyne og i den boka opplevde jeg større avstand til flyktningene selv.

Jeg blir jo nødt til å lese bok nummer to. Den er ferdig skrevet og blir nok lansert sent i høst og skal handle om flyktningenes vei inn til og gjennom Europa til Norge.