mandag 26. september 2016

Chigozie Obioma: The fishermen

Bilderesultat
Jeg leste anmeldelsen av denne boken i "Karavan", (et svensk litteraturmagasin for litteratur fra Asia, Afrika og Latinamerika) og fikk lyst til å lese den. Boken ble kortlistet til Man Bookerprisen i fjor. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk ennå.

"The fishermen" handler om fire brødre som bor i byen Akure i Nigeria, like ved elven Omi-Ala. De kommer fra en middelklassefamilie, faren Eme arbeider i en bank og moren Ama har en liten butikk. Det er også to mindre barn i familien. Eme er en moderne mann men har likevel valgt å få en stor familie. Når handlingen begynner er han blitt forflyttet av banken til en annen by lengre nord og er borte i mange uker om gangen. De fire brødrene går selvsagt på skole, men i fritiden er de mye for seg selv, og hele boken er skrevet fra et barnepersepektiv, lagt i munnen på Ben som er den yngste. De lever på en måte i en egen barneverden når de er for seg selv, med egne lover og regler, tro og overtro, og det blir en vesentlig del av rammen for historien. 

I januar 1996 får den eldste, Ikenna, det for seg at brødrene skal begynne å fiske i den farlige elven. Det er spennende og kanskje får de fisk som de kan selge på markedet. Dette er noe de holder skjult for Ada. De holder på med dette en stund, inntil en nabo ser dem og sier fra til Ada. De blir tatt hardt for dette, alle får juling av Eme neste gang han kommer hjem. Det kan virke som om avstraffelsen får en viss innvirkning på det som skal skje, men viktigere er at guttene har blitt tilsnakket av Abula på vei fra elven. Abulu er en omstreifer som ble hjerneskadd etter en ulykke. Han kommer med en spådom om at Ikenna vil bli drept av en av sine brødre. Denne spådommen setter i gang en bølge av overtro og konflikter mellom guttene og påvirker etterhvert hele familien. Jeg skal ikke gå innpå hva som skjer, men det er dystert og drivende spennende.

Det tok litt tid før jeg ble fortrolig med denne boken, men jeg ble revet med etterhvert som spenningen blant brødrene og mellom Ikenna og foreldrene utvikler seg. For meg handler boken mye om hvilken makt overtro kan ha i et samfunn, spesielt på en nokså lukket gruppe som vi har i de fire brødrene. Hadde foreldrene hatt mer innsyn i hvordan guttene tenkte og handlet ville de antagelig i større grad kunne avverget de dramatiske følgene av spådommen til en hjerneskadet omstreifer. Jeg oppfatter ikke Abulas spådom som en uavvendelig skjebne.  

Jeg liker også Obiomas fortellerstil. Han knytter de fleste av kapitlene i boken opp mot et symbol, gjerne et dyr. Noen ganger er det en person som blir knyttet til dette symbolet. Det gir historien en slags mytisk kraft, og med dette fortellerspråket som bakgrunn blir det lettere for oss å akseptere hvordan brødrene kan komme så galt avsted.


Personen Abulu blir i boka konsekvent omtalt som "the madman". Han symboliserer den rene ondskap, djevelen, selv om vi også får historien om hvordan han fikk hjerneskaden som har gjort ham slik.

Ben er ti år gammel når boken begynner og seksten på slutten. Han får oppleve mye som vi i Norge ikke synes at barn skal oppleve, jeg vil ikke beskrive dette mer inngående for ikke å røpe for mye av handlingen. Men han er likevel omgitt av familie som elsker ham og vil han vel, og mot slutten ser vi et slags håp om å komme tilbake til et normalt liv.

Jeg synes boken vinner svært mye på at den er skrevet ut fra et barns perspektiv. Det er svært dyktig gjort, for vi får likevel et godt innblikk i hvordan de voksne rundt dem tenker og handler. Men noe av spenningen ligger nettopp i feltet mellom brødrenes lukkede verden med sine krav til lojalitet mot hverandre og den "virkelige" voksne verdenen. Jeg tenker at nå må da moren eller faren følge med på hva det er guttene har for seg - hvorfor oppdager de ingenting? De har bygget en mur rundt sine problemer og konflikter og de voksne er utestengt.

Dette er med på å gjøre romanen universell, men den er samtidig en bok om Nigeria. Innimellom får vi også glimt av Nigeria, både historie og samtid, uten at det blir hovedtema for boken. Biafrakrigen lever som et minne langt tilbake der noen av onklene ble drept, og Ben har selv klare minner om opprøret i 1993. Vi aner også et samfunn full av vold og politimakt, men opplever også glimt fra dagliglivet.







mandag 12. september 2016

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge



Mange kjenner nok denne tittelen bedre som en HBO-serie. Jeg har ikke sett denne selv. Boken Olive Kitteridge vant Pulitzerprisen i 2009. Jeg har lest om den (og antagelig hørt anmeldelsen i P2) og plukket den med meg fra Stavanger bibliotek nylig.

Dette er historien om den pensjonerte mattelæreren Olive Kitteridge i småbyen Crosby i Maine, fortalt gjennom 13 fortellinger/noveller. Olive er hovedperson i noen, biperson i noen, og i noen fortellinger blir hun bare såvidt nevnt. Likevel handler boken om henne, om byen der hun har vært lærer, ungdommene og de unge voksne kjenner henne fra skolen, andre kjenner bedre hennes elskelige ektemann Henry fra apoteket.

Olive er en karakter det er vanskelig å like. Hun er sær, full av sarkastiske og bitende kommentarer. Hun viser svært liten empati for sine nærmeste. Henry blir ofte skyteskive for hennes syrlige bemerkninger og hun har en slags "jeg vet best" holdning til det meste. Mange av de andre personene vi treffer på blir adskillig mer positivt fremstilt. Boken er i det hele tatt en mesterlig beskrivelse av livet i en småby i New England.

Ektemannen Henry blir fremstilt som en godlynt person som ingen har noe vondt å si om - tvertimot får vi høre flere som spør seg om hvordan han holder ut med henne. Henry er i en periode nokså patetisk forelsket i den svært unge assistenten sin, likevel rokker det ikke ved sannheten: han elsker sin kone og derfor tåler han hennes vanskelige sinnelag.

Olive mener selv at hun elsker sønnen Chris over alt på jorden, men har ingen forståelse for hvorfor han ikke vil bo resten av livet i huset som hun og Henry fikk bygget til ham. Den første svigerdatteren blir fremstilt (gjennom Olive sine øyne) som et selvopptatt og egoistisk monster. Kanskje hun er det, men finnes det noen svigerdatterkandidat som Olive ville ha akseptert? Den neste er snill og omtenksom, om noe rotete, men etter Olive har vært hos Chris og Ann et par dager skjer det en liten hendelse som vipper Olive av pinnen og hun reiser fra dem i en strøm av skjellsord Her møter vi Olive på sitt verste, og det er ganske ille. Men er nå Chris helt uten skyld i opptrinnet......?

I endel av historiene møter vi litt andre sider av Olive. Hun viser en rørende omtanke for noen av de unge i byen, bl.a. en ung jente med spiseforstyrrelser. Og når Henry får slag og blir pleiepasient uten kommunikasjon med omverdenen besøker hun ham hver dag og snakker med ham om alle trivialiteter hun opplever i hverdagen. Gjennom hennes "samtaler" med Henry blir det tydelig for oss og for Olive selv at Henry har stått hennes hjerte svært nær, det er til og med noen tilløp til selvinnsikt hos den biske damen.

Alle novellene handler om personer eller om relasjoner mellom flere personer, men det er sjelden vi får presentert folk sine tanker og følelser direkte. Elizabeth Strout beskriver heller karakterene sett utenfra - ut fra et hendelsesforløp, hva som blir sagt, små detaljer som hva vedkommende har på seg, hvordan hun/han beveger seg osv. Dette synes jeg hun får til på en svært overbevisende måte.

Jeg ble selv litt (men bare litt) glad i Olive etter å ha fulgt henne gjennom noen år først med Henry og deretter ensom og alene. Jeg ble også glad i mange av personlighetene i Crosby, men jeg tror ikke jeg ville ha bodd der.

onsdag 7. september 2016

Reklame: Les Karavan


Jeg vil gjerne reklamere litt for det svenske tidsskriftet Karavan "Litterär tidsskrift på resa mellan kulturer". Tidsskriftet dekker litteratur fra Asia, Afrika og Latinamerika og kommer ut fire ganger i året.

Hvert nummer er en blanding av artikler, forfatterintervjuer og, poesi/utdrag av romaner eller noveller og anmeldelser. Noen ganger er det temanummer om et land eller et geografisk område. Artiklene er ikke først og fremst rettet mot et fagpublikum, det er enkelt og greit å lese for oss vanlige bokelskere.

Karavan har også gitt ut et omfattende spesialnummer om indisk litteratur som var en stor inspirasjon for meg under hele mitt indiaopphold 2011-2012.

De fleste bøkene som anmeldes er oversatt til svensk. Noen av de finnes også på norsk, men ikke alle, jeg har inntrykk av at det oversettes noe mer til dansk og svensk enn til norsk, spesielt av bøker fra Latinamerika.

Jeg har ikke kommet over noe tilsvarende magasin på norsk - hvorfor ikke?

Karavan selges av en del Narvesen-butikker, jeg har funnet det i Bergen, Oslo og Stavanger sentrum. Det er også mulig å abonnere.

Her er link til deres hjemmeside:   Karavan

tirsdag 6. september 2016

Laura Restrepo: Engelen fra Galilea



Laura Restrepo sto på min leseliste, antagelig etter en anmeldelse av en annen av hennes bøker ("For många hjältar") i det svenske tidsskriftet "Karavan". På norsk er det bare denne som er kommet ut.

Laura Restrepo er fra Colombia. Hun har skrevet en rekke romaner og er en forfatter som ikke skriver mange varianter av samme bok hele livet, men tvertimot forskjellige tema/stiler/skrivemåter fra bok til bok. Engelen fra Galilea handler om journalisten Mona i en avis i Bogota som blir sendt ut for å dekke nyheten om at det har dukket opp en engel i bydelen Galilea. Dette tar hun som en grei avveksling fra å intervjue deltakere i en missekonkurranse.

Mona regner med å få snakket med og tatt bilder av noen som har hatt englesyner og å skrive en artikkel om det. I stedet blir hun introdusert for engelen selv som er en usedvanlig vakker, storslått og gåtefull ung mann. Han blir hyllet av mange og motarbeidet/forfulgt av andre, bl.a. den lokale presten. Mona blir først nysgjerrig interessert og etterhvert både erotisk og følelsmessig engasjert.

Mona finner etter hvert ut litt mer om engelens bakgrunn, men hun vet aldri om disse opplysningene er korrekte og det finnes mange andre ubesvarte spørmål som for eksempel hvordan teksten i de femtitre notisbøkene har oppstått. Mot slutten av boken blir engelen og hans tilhengere nødt til å flykte fra Galilea. Det oppstår en slags kult rundt ham som blir overtatt av helt andre krefter enn dem som kjente ham fra Galilea (og som han ikke tar del i selv, han forsvinner).

Mye av boken er skrevet med en journalistisk vinkling. Det gjelder alle scenene der Mona oppsøker Galilea og senere også leter etter bakgrunnsinformasjon. Restrepo skriver om det colombianske samfunnet med alle sine voldsproblemer og all sin fattigdom på en måte som jeg bare tror kan gjøres av latinamerikanere. Der vi undres hvordan det går an å leve med så mye kriminalitet rundt seg blir dette bare beskrevet som noe dagligdags, noe som tilfeldigvis eksisterer.

I kontrast mot den nøkterne skrivemåten får vi utsnitt av notisbøkene som inneholder betraktninger fra en utenomjordisk skikkelse. Disse er ikke skrevet av engelen men skal være nedtegnelser fra en kvinne som mener hun er hans mor, skrevet i en slags automatskrift.

Mona skriver ironisk i begynnelsen av boken: "Colombia er det landet i verden hvor det skjer flest mirakler pr. kvadratmeter". Hun blir ikke nødvendigvis troende av hendelsene i boken, men hun åpner seg både for kjærligheten og for det gåtefulle.

Jeg syntes dette var en vakker bok.




Wole Soyinka: Tolkene



Wole Soyinka kommer til Kapittel-festivalen i september. Jeg ville lese noe av han, og romanen hans "Tolkene" fra 1965 er utgitt på norsk i 1980. Sandnes bibliotek fant frem fra dypet av arkivet et eksemplar fra Gyldendals gode gamle Lanterne-serie. Hel, men noe gulnet. Jeg klarte heller ikke finne noe bilde av boken på nettet, istedet viser jeg forfatteren.

Denne boken synes jeg var tung å komme gjennom, særlig i begynnelsen. Soyinka skriver på et mange ganger nokså blomstrende språk, av og til med av assosiasjoner som kan være vanskelig for en nordbo uten kjennskap til Nigeria å forstå. Handlingen foregår over relativt kort tid, men det er stadige tilbakeblikk som i begynnelsen var svært forvirrende.

Litt etter litt ble dette mer forståelig, blant annet fikk jeg bedre oversikt over personene som inngår i den gruppen intellektuelle i Nigeria etterfrigjøringen som denne boken handler om. Etter å ha kommet omtrent halvveis kikket jeg litt bak i boken (med halvdårlig samvittighet!). Der sto det noen sider med ordforklaringer bl.a. om guder og mytologiske hendelser og i tillegg et etterord med mye interessant informasjon, bl.a. om relasjoner mellom mange av personene og noen av de mytologiske figurene og begrepene. Synd jeg ikke leste det først!

Etter dette gikk lesingen mye bedre og jeg avsluttet med følelsen av å ha lest en god og svært interessant bok. Jeg vil anbefale andre å se på "bruksanvisningen" før dere gir dere i kast med denne boken.

Likevel - boken berørte meg ikke slik som "Things fall apart" av Chinua Achebe, også fra Nigeria, utgitt i 1958. Den er også oversatt til norsk og er en av mine favoritter. Den kan godt leses uten bruksanvisning!

Robyn Davidson: Tracks






Robyn Davidson kommer til Kapittel-festivalen i september. Festivalen har vandring som tema, og boken "Tracks" handler om hennes vandring gjennom den australske ørkenen med fire kameler og en hund som følge. Jeg hadde lyst til å lese den før jeg hører henne på festivalen.

Robyn Davidson gjorde sin reise i 1977 da hun var 27 år gammel. Boken er ikke noen tradisjonell reiseskildring, og i begynnelsen svarte ikke boken til forventningene mine. Hun fikk denne ideen om å vandre på denne måten uten at hun hadde noen erfaring med kameler, og den første delen av boken handler om den lange perioden da hun oppholder seg i Alice Springs hos en sær einstøing som driver med kameler for å lære seg å hanskes med disse dyrene. Hun lever under nokså kummerlige forhold og må finne seg i mye fra sin arbeidsgiver. Hun får etterhvert kontakt med andre kameleiere og etter en mange tilbakeslag og problemer har hun tilslutt klart å få samlet en gruppe på 4 kameler til den etterlengtede ekspedisjonen. Gjennom denne perioden har Robyn lært mye om kameldrift, og om seg selv. Hun er også blitt svært selvstendig og trives etterhvert best i eget selskap.


Hun møter fotografen Rick Smolan fra National Geographics. Robyn er svært negativ til å bli fotografering. Men hun har også bruk for økonomisk støtte til turen, og hun gjør derfor en avtale med Rick om at han skal få møte henne flere steder underveis så han kan lage reportasjer for magasinet. Hun skriver endel om sin aversjon mot denne fotograferingen både på forhånd og underveis. Forholdet til Rick blir får sine oppturer og nedturer. Ved ett møte nær en aboriginerbosetning blir han nokså nærgående med kameraet og opptrer respektløs overfor deres hellige steder. Det skaper senere vanskeligheter for Robyn overfor befolkningen som gjennom dette også ser henne som en inntrenger. Men Rick blir også en hjelper og støttespiller, og de har en romanse underveis.

Selve reisen begynner omtrent midt i boken. Ekspedisjonen starter fra  Alice Springs, en by Robyn har mest negativt å si om. Deretter begir hun seg løs på den lange vandringen. Hun prøver å følge gamle, etablerte veier/ruter/stier gjennom det golde landskapet. Det viser seg å være svært utfordrende.  Mange steder er stiene utraderte og det kan være vanskelig å finne retningen. Det er også viktig for henne å finne områder underveis der kamelene kan finne mat og vann. Selv i det ørkenaktige landskapet finnes det vannhull og områder med vegetasjon som dyr kan ha nytte av. Dette husker jeg fra en tur jeg selv var på i Australia for noen år siden da vi bl.a. besøkte Uluru (eller Ayer's Rock som den også er kjent som). På avstand kunne landskapet se helt goldt ut, men det kunne likevel være mye busker og vekster, bl. a. var det overraskende mye vegetasjon ved foten av Uluru.

Flere ganger underveis kommer hun til bosetninger av aboriginere. I en av disse bosetningene får hun med seg et reisefølge, en eldre aboriginer som følger henne til den siste bosetningen på veien vestover. Hennes kontakt med aboriginerne blir beskrevet med varme og innlevelse, og hun prøver å forstå og delvis tilegne seg noe av deres livsstil og holdninger.

Den siste og på mange måter vanskeligste strekningen går gjennom landområder som er preget av utarmet, tidligere kvegdrift. Her har uspiselig vegetasjon overtatt for den sparsomme men nyttige vegetasjonen hun fant i ørkenområdene tidligere og kamelene lider under dette. Noen steder er det lagt ut mat som er forgiftet for å ta livet av den australske villhunden, dingoen. Hun klarer å holde hennes egen elskede hund Diggity unna disse fellene nesten hele tiden, men til slutt får den i seg noe forgiftet åte og dør. Dette blir et stort tap for Robyn, men skjer heldigvis helt mot slutten av ekspedisjonen.

Jeg oppfatter boken som mer en bok om Robyn Davidson sin personlige utvikling gjennom forberedelsene og gjennom turen enn som en reiseskildring. Vi lærer henne å kjenne som en sta og selvstendig jente med varme og empati for dyrene hun jobber med, for urbefolkningen og for de få menneskene hun velger å slippe inn på livet. Hun blir etterhvert tøffere og enda mer selvstendig. Hun trives godt i selskap med seg selv og dyrene. Det er hun jo nødt til hvis hun skal kunne klare seg på en slik reise. Dette har både positive og negative sider. Hun opplever å føle seg fri fra mye av det som vi i den siviliserte verden tror vi er avhengig av, både mht. komfort og også behov for informasjon. På den andre siden utvikler hun nesten asosiale egenskaper og holdninger og det kunne vært interessant å vite mer om hvordan hun klarte tilvenning til samfunnet igjen etter hun var ferdig med reisen.

Den første delen av boken syntes jeg av litt tung å komme igjennom, men etter å ha lest den fordig forstår jeg hvorfor hun ville ha med såpass mye om forberedelsene. Beskrivelsen av ekspedisjonen derimot blir aldri kjedelig, og vi opplever sammen med Robyn at ørkenlandskap er svært varierende. Siden boken i stor grad handler om Robyn selv synes jeg det er en styrke at hun virker svært ærlig og ikke går av veien for å utlevere seg selv.  

Boken heter "Spor" på norsk, men det passet best for meg å lese den på Kindle og da hadde jeg ikke noe annet valg enn å kjøpe den på engelsk.