Sara Strömberg: Sly

Dette var for meg et nytt bekjentskap innenfor svensk utkantskrim. Sara Strömberg er journalist og oppvokst i Västerbotten og Jämtland og denne boka var hennes debut. Bokas "heltinne" er Vera Bergström, 50+, ble dumpet som journalist i en distriktsavis på grunn av nedskjæringer, har nå en lærerjobb og bor på en nedlagt togstasjon i Åre i Jämtland.

En kvinne blir funnet myrdet i skogen et sted. Nokså motvillig tar Vera på seg å skrive en artikkelserie om mordofferet. Etter hvert blir Vera mer og mer interessert i mordofferet, hennes bakgrunn og forhistorie. Det dukker opp flere og flere personer som kan ha hatt ulike motiver for mordet og Vera graver seg videre innover i historien som bringer henne på kryss og tvers gjennom Jämtland og helt ned til Stockholm. Selv blir hun også stalket og truet på livet.

Vi er midt i Sveriges skisportsmekka. Dette er samtidig utkantstrøk som i Sverige er utsatt for mer brutal avfolkning enn tilsvarende bygder i Norge. Boka handler like mye om miljøet i Åre som om kriminalintrigen. Kontrasten er slående mellom luksushotellene og hverdagslivet utenom turistsesongen med nedlagte butikker og ikke andre kulturtilbud enn det lokalbefolkningen selv finner på. 

Sara Strömberg skriver lekende lett om dette miljøet. Vera Bergström er en litt sær, men likevel sympatisk hovedperson, nysgjerrig og pågående, nokså introvert og med sine demoner i skapet. Gjennom mordintrigen møter vi tragiske skjebner, men også mennesker som prøver å gjøre det riktige. Vera må grave dypt ned i historien for å finne løsningen, så dypt at det også rammer henne selv.

Dette er både en bra roman og en god krim. Jeg merker at jeg roter litt mellom Bergström og Strömberg - navnevalget er nok ikke tilfeldig, kanskje ser Jämtlandsjournalisten Sara seg selv om 10 år i hovedpersonen? 

Hva er det som gjør at Sverige har fått så mange gode krimbøker fra utkantsmiljø de siste årene? Det er Åsa Larsson sine Kirunabøker, Stina Jackson sine bøker fra Norrland (Sølvvegen, Utmark), det er Tove Alsterdal som også skriver fra Norrland, kanskje flere også. De har jo også noe å slekte på når jeg tenker på Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Det er kanskje noe med at det er lett å forestille seg at de store mørke skogene i nord kan gjemme på dystre hemmeligheter? 

Jeg kommer selvsagt til å være på utkikk etter Sara Strömbergs bok nr. 2 om Vera Bergström.

Judith Schalansky: Atlas over fjerne øyer

Jeg husker godt når jeg kjøpte denne boka.  Jeg var på den nokså nyåpnede bokhandelen Eldorado i Oslo i lokalene til den gamle kinoen. Det var en himmel for bokelskere, bøker i to etasjer, all slags kriker og kroker, bøker fra store og små forlag, nye og gamle, bredt og smalt. Det var her jeg for alvor oppdaget bøkene til islandske Jon Kalman Stefansson. Denne boka var også en ny oppdagelse og jeg tok den nok med mest på grunn av tittelen.

Judith Schalansky ble fascinert av atlas og litteratur om andre land under oppveksten i det innelukkede DDR. Dette var den eneste måte å ta en utenlandsreise som var innafor rekkevidde. Her har hun skrevet om 50 av verdens øyer som hun også ville hatt problemer med å reise til i 2009 når boka ble gitt ut i Tyskland, 20 år etter Berlinmurens fall. Så er også undertittelen "Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til".

Øyene er sortert etter hvilket hav de ligger i. Det er en kort oversikt med tidslinjer, antall beboere (hvis det er noen), hvem som oppdaget den osv.  og så kommer det en fortelling fra øyas historie på under en side. Det kan være noe som har skjedd på øya, fra dens oppdagelse, fra livet på øya eller fra den må evakueres. Mange av øyene har aldri vært bebodd, som regel pga. et ugjestmildt klima. Andre har fått militærbaser. Noen ble evakuert pga. vulkanutbrudd, eller fordi øya ikke lenger kan skaffe livsgrunnlag for befolkningen. Så er det også en del som fortsatt er befolket, som f.eks. Påskeøya. En av historiene jeg leste i dag er om August Gissler som bygger opp en liten koloni på Kokosøya utenfor Costa Rica i den tro at han skal finne en nedgravd sjørøverskatt. Kolonien går i oppløsning men han blir der i 16 år . Hvor mye han enn graver i den ellers nokså fruktbare jorda finner han ingenting.

Jeg la boka vekk etter å ha jobbet meg gjennom ca. halvparten, men nå tok jeg den frem igjen når jeg leste en roman fra St. Kilda utenfor Skottland som er nevn i boka. Og da var det bare å lese videre, øy for øy, noen sider av gangen til jeg i dag kom til slutten og leste om den iskalde Peter 1. øy i Sørishavet.  Og den øya tror jeg russerne kan få ha i fred.

Dette er ikke en bok en pløyer seg gjennom. Noen av beskrivelsene trigger fantasien, det er akkurat som om det gjemmer seg flere historier bakenfor. Det er ikke alle historiene som er like spennende og noen ganger slår det meg at alt dette blir fortalt fra et europeisk ståsted, der vi blir tilskuerne til de fungerende øysamfunnene som finnes på en del av øyene.  Men alt i alt blir denne boka for meg en eventyrlig reise rundt på vår fantastiske jordklode som jeg bare kan gjøre fordi noen har fortalt meg om den.

Judith Schalansky kommer visstnok til litteraturfestivalen på Lillehammer i år.

Elisabeth Gifford: The lost lights of St. Kilda

Jeg fikk først høre om St. Kilda i boka "Atlas over fjerne øyer" av Judith Schalansky, boka som forteller om " femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til". Den åpner jo for mange nye fortellinger, som denne!  

St. Kilda er en liten øygruppe utenfor Skottland, et godt stykke vestover fra Hebridene. Disse øyene var bebodd inntil 1930. Øyene har en spektakulær natur med høye klipper og er svært vanskelig tilgjengelig. Det finnes bare en eneste noenlunde trygg havn der. Befolkningen (som visstnok hadde sterke nordiske innslag) livnærte seg på sauehold, litt poteter, fiske og fuglefangst og etterhvert noe salg av tweed og av andre håndverksprodukter til turister. Utover de fastboende var det ansatt en prest og en sykepleier, begge på åremål. Hele vinteren var det så godt som umulig for båter å legge til. Et hardt liv, og selv om en del av innbyggerne var sterkt knyttet til øya og den fantastiske naturen ble det en gradvis avfolkning og forgubbing. Til slutt innså de gjenværende 40 øyboerne at det ikke var forsvarlig å bli boende og  de fikk hjelp fra staten til å etablere seg ulike steder på fastlandet. Nå er øyene ubebodd.

Dette er jo en utrolig historie i seg selv. Når jeg fant denne romanen på en reise i Skottland syntes jeg det virket utrolig kult med en roman med handlingen lagt til St. Kilda, så den havnet på min Kindle og nå har jeg lest den.

Boka fortelles som tilbakeblikk fra 1940-41. Den tidligere øyboer Chrissie Gillies forteller til sin 13-årige datter Rachel Anne om begivenhetene på St. Kilda 1927-31.  Og soldaten Fred Lawson er i tysk fangenskap i Frankrike, senere på flukt til Spania og forteller i tankene til sin elskede Chrissie om de samme begivenhetene sett fra hans side. 

Styrken i boka er fortellingene fra St. Kilda, om naturen og det barske livet der. Om når øyboerne henger i reip utenfor stupbratte fjellsider for å fange sjøfugl som er en vesentlig del av vintermaten. Om arbeidet ved vevstolene for å lage tweed som er deres viktigste valuta. Om ceilidh, om salmesang og kirkegang, om samhold og om nabosladder. På en måte gir nok Gifford  et nesten romantisk skjær til beskrivelsen av livet på St. Kilda, men hun legger heller ikke fingrene imellom. Hun forteller om gamle og helsefarlige skikker som drepte mange spedbarn i flere generasjoner, om menn som falt i døden fra klippene og om en blindtarmbetennelse som tok liv fordi det var nesten umulig å få båtskyss til fastlandet.

Gløden og innlevelsen er sterk i de partiene som handler om livet på øyene, særlig det som dreier seg om dagliglivet og om naturen. Kjærlighetshistorien blir litt mindre interessant synes jeg, den blir litt for forutsigbar og opplagt. Beskrivelsen av en britisk soldats flukt gjennom Frankrike etter slaget ved Dunkerque og den franske undergrunnsbevegelsen er interessant som historiefortelling, men jeg synes heller ikke den blir en levende romanfortelling. Fred Lawson blir en litt endimensjonal karakter.

Bruken av flere fortellere og tilbakeblikk kan fungere bra i en roman, men i denne boka synes jeg den ødelegger alle muligheter til spenning om hva som kommer til å skje i kjærlighetshistorien siden fasiten er lagt på forhånd. I det hele tatt synes jeg ikke dette er en veldig god roman. Det er likevel uhyre interessant historisk og kulturhistorisk lesestoff, derfor var boka absolutt verdt å lese.  

Og for to dager siden var jeg på Sola Strikkefestival og hørte et foredrag av Ingeborg Lura om hennes årelange arbeid med ull og ullkvaliteter. Hun fortalte bl.a. om en tur til St. Kilda for å hente ull fra Soay-sauer, en forvillet tamsaurase som holder til der og har klart seg helt på egen hånd siden 1930. Hun hadde prøver av Soay-ulla ved siden av ullprøver fra mange andre saueraser. Det ble jo for meg et flott punktum for denne boka!

Alex Schulman: Gløm mig

Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har en populær blogg og leder TV-program. I denne boka har han skrevet om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg ser den mer som en selvbiografisk beretning. 

En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.

Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og omsorgen for barna. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver også inn i dem selv.

Helt mot slutten av boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.

Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene.  Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske.  Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.

Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.

Jeg synes boka var svært lesverdig. For meg ble det ikke først og fremst en avsløring av familieforholdene til en kjendis, det ble mer et dypdykk i hva fortrengning av alkoholisme gjennom et helt liv kan gjøre med et menneske, med en hel familie. 

Claire Keegan: Foster/Tre lys

Denne boken fikk en strålende anmeldelse i "Bok i P2" og det var vel grunnen til at den havnet på min Kindle (på engelsk). Det viste seg å være en tynn flis av en bok, nærmest en kortroman. Jeg klager av og til over at bøker er for lange. Denne var kort, men det var likevel som om den inneholdt lang mer enn det som var nedskrevet.

Vi er sørøst i Irland, jeg tror det er i 1981 for det er noe snakk om noen som dør i fengsel og det skal nok dreie seg om sultestreiken i Nord Irland som foregikk i 1981. Dette er likevel nokså lang fra handlingen i boka. Ei lita jente er på vei sammen med sin far til noen som skal ta seg av henne for en periode, antagelig i forbindelse med at det skal komme enda en ny baby i huset. Slektninger? Fjerne bekjente? Uten at det blir sagt veldig tydelig virker det etter hvert som det er en av morens søstre hun skal bo hos. Hvor lenge vet verken jenta eller leserne.

De ankommer familien Kinsella. Jenta blir innlosjert. Faren gir utrykk for bekymring for om hun kommer til å være dyr i kosten, men han sier at hun er god til å arbeide. Så er han også snar å reise tilbake og glemmer å legge igjen veska med klærne hennes. 

Det er ingen andre barn hos familien Kinsella. Derimot er det nok av mat og ingen planer om å sette den vesle jenta i arbeid (hun er antagelig 8-9 år). Kvinnen på gården tar jenta med seg i de daglige gjøremålene og mannen tar henne med på tur på lyngheiene og på stranden. De gjør ikke noe særlig oppstyr for jenta, men det virker som hun på mange måter blir svært sentral i deres tilværelse og hun blir sett, hver dag. 

Det er jenta som har fortellingen. Hun er nysgjerrig og observant. Det har nok vært et barn i huset en gang, en liten gutt som druknet. Det er familiens tragedie. Lengter jenta hjem? Hun savner i alle fall de mange søsknene og lurer på hva de holder på med, men mest av alt går hun inn i alle aktivitetene på gården med liv og lyst og merker at det er trygt og godt. Det er sommer og lenge til skolen begynner. Hvor lenge skal hun være der? 

Så kommer dagen da det går opp for jenta at hun skal tilbake igjen. Det er Kinsellas som kjører henne hjem til hennes familie med en nyfødt baby, mor som er sliten, huset fullt av barn og knapt med mat. 

Det er mye som står mellom linjene her. En lutfattig familie der kjærligheten finnes, men drukner i hverdagens bekymringer. Og hvordan kunne det ha seg at faren har spilt bort den gode kua i kortspill? Stoltheten som gjør det vanskelig for den velstående søsteren å hjelpe til. Hvorfor har aldri jenta møtt tanten sin? Det barnløse ekteparet som er så fulle av ubrukt kjærlighet. Og hva har jenta fått med seg fra denne sommeren? Er båndene blitt sterke nok til at at kontakten blir opprettholdt? Her er slutten helt åpen.

Boka er aldeles nydelig helt fra jenta ser de hengende greinene på trærne og får vite at de ikke er syke men er sørgepiler til jenta unnlater å fortelle foreldrene om hvorfor hun er litt forkjølet når hun kommer hjem. Og så må jeg gjøre meg noen tanker om det irske samfunnet. 

Irland fikk sin rettferdige frihet fra England i 1922, men landet forble nedsunket i et middelaldersk mørke. Kirken holdt et jerngrep over folk, prevensjon var forbudt, svært mange fikk flere unger enn de ville og kunne forsørge og ble dømt til et liv i evig fattigdom. Forbudet mot kondom har mange liv på samvittigheten i den perioden da AIDS ikke kunne behandles. Mange unge jenter som ble gravide ble holdt innesperret mot sin vilje og jobbet nærmest som slaver i vaskerier drevet av klostre. Det er ikke dette boka handler om, men det er et bakteppe for historien. Jeg elsker irsk musikk, irsk natur og irsk kultur, men jeg avskyr irsk mørkemannsteologi. Heldigvis har Irland kommet inn på et annet spor og forholdene er mye bedre i dag. 

Johanna Mo: Mittlandet

Dette er tredje bok om etterforsker Hanna Dunckert ved Kalmarpolitiet. Kalmar er nærmeste by til Øland, og som i de to foregående bøkene er handlingen lagt til Sveriges nest største øy.

Hanna Dunckert har hatt en vanskelig oppvekst på Øland. Hennes far tilsto, og ble dømt for et brutalt mord når hun var tenåring. Men hun har fått en gryende mistanke om at farens tilståelse kom for å beskytte noen andre. Nå har nettopp broren hennes fortalt henne hva so skjedde denne mordnatten. Nå vet hun at faren var uskyldig og hvem som var den egentlige morderen. Hun vil jobbe for å fremskaffe bevis slik at vedkommende kan bli dømt. 

En kveld sitter Hanna og ser på TV. Hennes kjæreste, Isak er syk og hun er alene. Hun sovner fremfor TV'en, men våkner midt på natten. Huset brenner, men hun kommer seg heldigvis ut. Det kommer snart frem at brannen er påsatt, og Hanna er overbevist om at dette har tilknytning til farens sak. Det er noen som vil gå over lik for å stoppe henne.

Men det er andre lik. Liket av en ung mann blir funnet i et skogholt. Det viser seg å stamme fra en ung gutt, Mikael Fransson som forsvant for 20 år siden etter en fest for å feire at han hadde tatt studenten. Saken ble etterforsket da, og politiet antok at han hadde reist utenlands og var forsvunnet der. Mikael hadde sendt en SMS fra Tyskland om at han hadde kommet frem. Nå viser det seg at han har blitt kvalt og at han sannsynligvis aldri hadde forlatt Öland. Hanna blir etterforsker i denne saken, sammen med sin kollega Erik Lindgren. 

Hanna og Erik går godt sammen men er svært forskjellige. Erik er åpen og utadvendt. Han elsker sin indiske kone Supriya og datteren Nila over alt på jord. Hanna er innadvendt og nesten litt asosial. De to går først og fremst løs på vennegjengen som var på festen den gangen. De forteller hver sin historie som ikke avviker så mye fra hverandre, men etter hvert som etterforskningen skrider frem viser det seg at både den ene og den andre har sine små hemmeligheter. Det er flere det kan være grunn til å mistenke, men så dukker det også opp en del andre interessante personer. Det er en lærer som var altfor nærgående med en av jentene i vennegjengen og som det ble tatt noen kompromitterende bilder av. Det er en ungdom med rasistiske sympatier som opptrådte svært truende overfor en annen av jentene som hadde bosnisk  bakgrunn. Det er også mistenkelige personer i miljøet til tvillingsøsteren til Mikael. Og så finnes det også et stoffmotiv.  

Stadig vekk forandrer bildet seg og mistanken til etterforskerne (og til leserne) flytter seg snart til den ene, snart til den andre. Dette er en av styrkene ved måten Johanna Mo skriver på. Det er som regel mange som har noe å skjule, det behøver ikke å ha noe med forbrytelsen å gjøre, men det kan også ha det.

Leserne får noe som ikke politiet får - det er hele tiden en parallell fortelling om det som skjedde den sommerkvelden. Det begynner med beskrivelsen av når Mikael kjenner armene klemme over strupen hans og fortsetter med bruddstykker av det vennegjengen opplevde. Dette bringer oss stadig nærmere løsningen og gjør historien levende men det er nok av sidespor og tråder i dette til at i alle fall jeg ikke klarer å gjette hva som skjedde før etterforskerne gjør det.

Hanna har flyttet inn til Isak og jobber for å komme lenger med farens drapssak stikk i strid med hennes  hennes overordnede i politiets ordrer. På slutten av boka blir det en ny utvikling i saken som vi ikke helt ser omfanget av. Det kommer forhåpentligvis opp i en ny roman?

Jeg liker denne boka like godt som de foregående. Hanna Duckert er en hovedperson som det er lett å bli irritert over, for hun oppfører seg ofte riktig dumt overfor folk som bare vil henne vel. Men hun er en drivende god etterforsker og er også et menneske på godt og vondt - en som det derfor går an å bli glad i.  Og jeg liker svært godt måten etterforskningen foregår på, alle sidesporene og feilskjærene som kanskje likevel blir til hovedspor. 

Så synes jeg også at det er genialt å legge handlingen til Öland - et nesten innelukket samfunn med gamle bygdesamfunn og turistområder og et maritimt miljø.

Solvej Balle: Om udregning af rumfang 2

Dette er 2. bok i Solvej Balles romansyklus på 7 bind. De tre første bøkene samlet innkasserte hun Nordisk råds litteraturpris for. Dette er nr. 2, og jeg har nylig lest (og skrevet om) nr.1.

Tara Selter er fremdeles fanget i tiden. 18. november var hun på en antikvitetsmesse i Paris for å kjøpe inn varer til antikvitetsforretningen hun har sammen med sin mann Thomas. Når hun våkner på hotellet neste dag er det fortsatt 18. november. Hun reiser hjem til sin mann. Thomas (og alle andre hun møter) opplever 18 november for første gang. Hver dag. Men Tara husker hver nye 18 november og skriver dagbok om hver eneste dag. Thomas tror hver morgen at hun er på messe i Paris, også den første perioden når hun bor sammen med ham og hver dag forteller ham på nytt hva som var skjedd.

Nå har hun talt 365 dager. Hun hadde et håp om at hun kanskje ville "hekte seg på tiden" igjen når det var gått et "år". Det skjedde ikke. Nå prøver hun å gjenskape årstidene for seg selv, kanskje det kan hjelpe. Hun har laget seg sin egen kalender basert på antall dager hun har levd etter at tiden stoppet opp. Hun finner vinteren når det skulle ha vært desember og januar. Den finner hun nord i Norge med snø og kulde og fine vintermotiver.  Henimot mars finner hun en slags vårstemning i Cornwall, hun spiser påskemat og påskeegg. Hun får noen fine måneder i Spania med sommertemperaturer når det egentlig skulle ha vært juli og august. Som regel finner hun overnattingsmuligheter i leiligheter eller hus som er tomme og skal leies ut - hvis de står tomme 18 november når hun ankommer vil de stå tomme så lenge hun er der, og så kan hun bare rydde og vaske etter seg. 

Tingene, gjenstandene hun omgir seg med er kompliserte. Hvis det er en vare hun bruker mye av i nærbutikken observerer hun at varebeholdningen gradvis blir redusert, det får henne til å føle seg som en snylter, som et monster. Andre ting kan forsvinne i løpet av natten (dvs tilbake til tingenes tilstand om morgenen). Hun holder innkjøp  i senga når hun legger seg, i alle fall noen dager, hvis ikke kan de være borte neste morgen.  Hun skaffer seg en laptop og har den i sengen. Den er der fortsatt når hun våkner men alt hun laster hun ned er borte neste morgen. 

Hun oppsøker høsten igjen i Düsseldorf i "september". Det går an å finne alle årstider i Europa på en novemberdag men nå innser hun at denne leken med årstidene likevel ikke bringer tiden tilbake.

Tara begynner i stedet å grave i historien, basert på en romersk mynt hun fikk av noen venner i Paris den første 18.november i denne utviklingen. Hun leser haugevis av bøker og lar seg rive med stor innlevelse. Dette holder henne engasjert men bringer henne ikke videre. Så, på bokens siste side inntreffer det noe som virker litt hemmelig, det blir hengende litt i luften og vi får ikke noen ordentlig forklaring, men dette blir en skikkelig cliffhanger: På siste side i boka skal hun treffe en mann, en hun antyder kan ha havnet i samme tidsproblem som hun har. Fortsettelse følger!

Jeg var moderat begeistret for den første boken. Ideen om problemene med tiden er god, og den var svært godt gjennomtenkt. Men jeg syntes ikke personen Tara var så interessant i seg selv. Jeg var ikke sikker på at jeg ville lese flere av bøkene. Fremdeles synes jeg Tara blir litt vag, litt blodløs. Hun elsker sin Thomas, men jeg kjenner ikke på noen egentlig gnist, noen varme når hun tenker på ham. Men jeg opplever ikke dette som så viktig nå, og jeg følger gjerne Tara videre på veien. Jeg blir mer og mer fascinert av leken med tid og rom. Er det Tara som er stoppet opp - lever alle menneskene hun møter videre i nye datoer, nye årstider, nye år mens Tara henger igjen? Eller er hele tiden stoppet opp? Kan Tara hindre katastrofer som oppstår et sted den 18. november med sin erfaring fra tidligere utgaver av denne dagen? (F.eks alvorlige trafikkulykker) Bør hun det?  Vi har jo allerede observert at hun vet resultatet av fotballkampen i Düsseldorf mellom hjemmelaget og bortelaget mens den spilles.

Det blir spennende å se om Solvej Balle klarer å lage sammenheng i dette i de neste bøkene og om hun klarer å få historien til å utvikle seg videre. Foreløpig ser det lovende ut.