mandag 31. januar 2022

Tilman Spreckelsen: Die Nordseefalle

Jeg har nettopp avsluttet et artig prosjekt: Å lese en hel bok på tysk! Vi har vært i Nord-Tyskland både i fjor sommer og sommeren 2020t før, det var overkommelig å reise dit midt i COVID-tiden. Første stedet vi overnattet i juni 2020 var småbyen Husum i det Schleswig-Holstein. Vi visste ingen ting om stedet men likte oss der. Husum har en spennende historie som havneby ved Vadehavet, et område vest for Danmark og Tyskland der hav og land nærmest går i ett. 

Så fikk jeg ideen til å prøve meg på et leseprosjekt. Det måtte bli en kriminalroman, og jeg valgte denne da jeg så at den foregikk nettopp i Husum. Det viste deg at det lå flere "overraskelser" på lur. Bokas detektiv heter Theodor Storm. Han er en virkelig person, var jurist i Husum midt på 1800-tallet og var også forfatter. Jeg hadde faktisk besøkt Theodor Storm-museet i Husum, hans tidligere hjem. Dette er en av 4 bøker med Storm i hovedrollen, og akkurat denne beveger seg i øyriket utenfor Husum, midt i Vadehavet.

Et viktig tema i boken er ryktene om et forsvunnet skattekart fra Rungholt. Rungholt var en driftig by på øya Strand i Vadehavet med en befolkning på flere tusen mennesker på 1300-tallet. Men i 1362 ble byen tatt av en stormflo som tok livet av mellom 10 000 og 30 000 mennesker på øyene totalt sett og er den største naturkatastrofen i Danmarks historie.  Et skandinavisk Atlantis på en måte - 650 år etter blir dette kult og spennende mer enn tragisk. 

Boka er i sin helhet fortalt av Peter Söt, Theodor Storms skriver (sekretær, bærer, altmuligmann). Også han en virkelig person. Kriminalhistorien er derimot oppdiktet. Det begynner med at Storm blir bedt om å være forsvarer i en opplagt mordsak. Morderen ble funnet på lyngheden døddrukken med en kniv oppå sitt knivstukne offer. Men så er ikke saken så opplagt likevel, kniven er ikke mordvåpenet og Storm og Söt finner flere andre uoverensstemmelser. To forbrente lik dukker opp i en kalkovn, og vi hører om en gammel mugge som kan ha stammet fra Rungholt. Blir det skattejakt? 

Ferden går til øya Föhr der flere overraskelser dukker opp, bl.a. en ungdomskjæreste av Theodor Storm. Vi drar på dansetilstelning og besøker en (den gang) svært berømt badeanstalt. Danskekongen er på besøk på Föhr, og H.C. Andersen er også med!

Christian VIII av Danmark skal ha hatt minst 10 barn utenfor ekteskap og dette får en ikke helt ubetydelig rolle i historien. Det har visstnok versert et rykte om at H.C.Andersen var en av dem.

Kanskje bokas høydepunkt er når en person på jakt etter Rundholts beliggenhet oppdager at han befinner seg på en sandbanke som kommer til å bli oversvømmet ved flo sjø.....

Vi har gode og troverdige skildringer av både natur og kultur og ikke minst av datidens politiske intriger. Og boka virker ikke overlesset heller, selv med flere mord, Christian VIII's mange sønner, Atlantis og H.C.Andersen på en gang. 

Dette var rett og slett en virkelig fornøyelig leseropplevelse, midt i de grufulle mordene. Og jo - det var nok tungt å lese tysk. Jeg husket jo stilen fra oversettelsesoppgavene mellom tysk og norsk som vi hadde på gymnaset - setningene var de rene puslespill. Jeg lurer på om all tysk skjønnlitteratur er like snirklete skrevet? Her er  boka lagt i munnen på en person fra 1800-tallet. Kanskje det er litt mindre kansellistil i en nåtidig bok?  

Selvsagt fikk jeg ikke med alle detaljene, men det ble slett ikke så verst likevel! Og boka er ikke oversatt til norsk.

fredag 28. januar 2022

Angelika Klüssendorf: Jenta

Jeg husker ikke helt hva som var opptakten til at jeg lånte denne boka, bortsett fra at jeg generelt er nysgjerrig på tysk litteratur, særlig fra det tidligere Øst-Tyskland.  Det oversettes kolossalt mye engelskspråklig litteratur til norsk i forhold til det som oversettes fra tysk. Denne oversettelsen har fått støtte fra Goethe-instituttet. 

"Jenta" er en oppvekstroman fra Øst-Tyskland, fra omkring 60-tallet. Den navnløse hovedpersonen bor sammen med sin lillebror Alex og sin ukjærlige og brutale mor, kanskje i en småby? Moren jobber i en kneipe og drar av og til med seg mannfolk hjem og forøvrig vanskjøtter og slår hun begge de to barna sine. Jenta og Alex leker sammen, men det er Jenta som har overtaket og veksler mellom å være glad i og å tyrannisere ham. Jenta er ellers våken og nysgjerrig på livet og sluker alt hun kommer over av bøker. 

Et par ganger dukker den alkoholiserte faren opp, da blir det mindre juling og mer festing. En gang tar han henne med seg og hun får bo sammen med ham og kjæresten hans en stund. Men faren tar aldri noe skikkelig ansvar for henne. Jenta sprenger grenser, rømmer hjemmefra og ender opp på et barnehjem. Livet på barnehjemmet blir på noen måter bedre, hun slipper morens brutalitet men savner likevel familien, spesielt den nyfødte lillebroren Elvis som hun hadde fått et nært forhold til. Det tar over et år før moren vil ha henne på hjemmebesøk i skoleferien.

Jenta er tøff, hun er en som overlever, gradvis jobber hun seg opp en viss autoritet overfor de andre barna på hjemmet, men det er en autoritet med sterke islett av brutalitet og hakkekyllingmentalitet og jenta får prøve å være både på bunnen og på toppen av hakke-hierarkiet. Vi følger henne gjennom skolesystemet til hun får jobb på et landbrukskooperativ og flytter fra barnehjemmet.

Dette er en rå skildring av en vanskelig oppvekst. Den virker realistisk og troverdig, uten store fakter og overdrivelser. En roman der de såre følelsene står mellom linjene. Fra det lille jeg finner om forfatteren får jeg inntrykk av at romanen kan ha selvbiografiske innslag.  Hun har skrevet en oppfølger til denne, "April" som jeg naturligvis må lese en gang.


mandag 24. januar 2022

Jan Carson: The Fire Starters

Denne boken var overraskende god. Kanskje ikke blant mine topp 10, men svært lesverdig. Jeg kom til en forfattersamtale på Skudenes litteraturfestival for å høre John Boyne (Gutten med den stripete pyjamasen). Jan Carson var også intervjuet. Henne hadde jeg aldri hørt om, men jeg ble såpass fascinert av det hun fortalte om sitt forfatterskap og sin siste roman at jeg kjøpte den med meg - det var noe som sa meg at jeg ellers ikke ville få tak i den. 

The Fire Starters foregår i Belfast der forfatteren også bor. Det er en roman med sterke innslag av overnaturlige fenomener og hendelser. Det er to parallelle historier i boka. Dr. Jonathan er almenpraktiserende lege. Han har hatt en traurig barndom med foreldre som ikke brydde seg om ham og har et like traurig liv som voksen. Men en dag får han en telefon fra en lett hysterisk kvinne som han burde ignorere men det klarer han ikke. Han oppsøker henne og hun viser seg å være et overnaturlig vesen - en sirene med en dragning mot vann og hang til å trekke all verdens mannfolk ut i død og katastrofe. Hun forlater ham heldigvis etter en intens samlivsperiode men etterlater deres felles nyfødte spebarn som Jonathan kaller Sophie. Men hva bor det i denne babyen - vil hun bli som sin mor når hun vokser opp med potensiale til store ødeleggelser?. Jonathan både elsker og frykter sin lille baby, og hva skal han gjøre med henne når hun vokser opp og kanskje begynner å lokke til seg og skade mennesker bare med stemmen sin?

Sammy Agnew er en håndverker med kone og tre barn. Han har en bakgrunn fra protestantiske paramilitære grupper under "the Troubles" og har liv og ødeleggelser på samvittigheten men lever nå som en lovlydig borger og har stor empati for sine nærmeste. Han og Natalies eldste sønn Mark er hans store bekymring - Mark har siden sin tidligste barndom hatt et strøk av ondskap i seg og virker totalt fri for empati med sine medmennesker. Nå er han voksen men bor fortsatt hjemme på gutterommet der han antagelig driver med svært uheldige sysler med PC'en sin. Mark kjenner fremdeles på et indre raseri som var en av drivkreftene i ham i hans forbryterske ungsomstid. Er det fedrenes synder som nå har slått rot i Mark? 

Bakteppet for disse historiene er en serie med påsatte branner som herjer i Belfast. Det er en tradisjon i det protestantiske miljøet å tenne bål ute om sommeren i forbindelse med noen av de store og nokså aggressive feiringene sine. Det er satt grenser for hvor store disse bålene kan være, men nå er det en figur på Internet som inspirerer folk til å tenne bål når som helst og hvor som helst. Mange hus, både private og offentlige går opp i røyk, og politi og brannvesen prøver desperat å få situasjonen under kontroll. Men Sammy Agnew føler seg rimelig sikker på hvem inspiratoren for disse brannene er.

Vi får også noen historier om barn som vokser opp med overnaturlige egenskaper - en jente er født med vinger, men tør ikke fly. En annen blir til en båt. En gutt kan lese fremtiden på en hvilken som helst våt overflate. Familiene til disse barna har startet en forening som Jonathan får kjennskap til. Kan de hjelpe ham med Sophie?

Sommeren kommer på hell, den væte høsten setter en stopper for brannene. Faren over? nei, nå kommer inspiratoren tilbake og begynner å snakke bomber.... Og Jonathan ser at Sophie vokser til og han har en svært ubehagelig plan for hvordan han skal hindre henne i å bruke stemmen til å lokke mennesker til fortapelsen. Spenningen stiger mot slutten, helt til de siste sidene.

Begge historiene blir fortalt på en nokså enkel og hverdagslig måte med et lett anstrøk av ironi. Sammy sin i 3. person og Jonathan i 1. person. Likevel er det som vi kommer under huden på de begge to, jeg kjenner på Sammys undertrykte raseri sammen med hans empati overfor kona og nesten også overfor Mark. Og vi kjenner på Jonathans ensomhet og hans blandede følelser overfor datteren.

Jeg ser flere likhetstegn med Anna Burns "Melkemannen". Burns beskriver det katolske Belfast og er ganske brutal i sin avdekking av fordommer og brutalitet i dette samfunnet. Jan Carson beskriver det protestantiske Belfast og er like brutal i sin avsløring av fordommene og brutaliteten i dette samfunnet. Men det er to helt forskjellige romaner med vidt forskjellig fortellerstil. Anna Burns fikk Booker prisen i 2018 for sin. Jan Carson fikk EU's pris for litteratur  i 2019 for sin. Men hvorfor er den ikke oversatt til norsk?

mandag 17. januar 2022

Grethe Bøe: Mayday

Grethe Bøe var en av dem som ble intervjuet på krimkvelden på SILK-festivalen (Litteratur i Skudeneshavn). Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den har handlingen fra Nordkalotten med øst/vest-spenning og det hele.

Og her er det mye øst/vestspenning. Nato-styrker oppmarsjert på den ene siden og russiske styrker på den andre. Og over dem svever vår heltinne Ylva. Hun er jagerpilot og skal under øvelsen fly sammen med legenden John Evans som har vært ute på de farligste oppdrag for USA over hele verden. Deres første oppdrag blir å assistere et helikopter som er blitt "stresset" av et russisk jagerfly. Helikopteret er på vei fra en oljeboringsinstallasjon i Barentshavet. 

Oppdraget ender med katastrofe. De jager unna det russiske flyet, men kommer for nær, de får den ene vingen skadet og mister kontrollen over flyet som seiler inn over russisk område og nærmer seg en russisk atombase.  De er ikke i stand til å svare på anrop fra russerne. Så skyter det russiske jagerflyet på dem, og de klarer akkurat å skyte seg ut før flyet blir truffet av en missil.

Og så er vi i gang. På russisk side blir Ylva sin F16 betraktet som et fiendtlig angrep på en atombase. NATO  sliter med å komme opp med en forklaring på overflyvningen. Den russiske piloten vender hjem og sier ingenting om at det norske flyet var skadet.  NATO får en frist på 48 timer på å legge frem bevis på at flyet deres ikke var på et fiendtlig oppdrag, hvis ikke kan de vente et russisk angrep.

NATO's generalsekretær Stoltenberg er med, forsvarsminister Søreide er med og det er også Russlands president Putin, ingen av dem med navn men likevel lett å kjenne igjen. Det er et høyt politisk spill som foregår.

I mens følger vi Ylva og John Evans gjennom isødet på flukt fra varmesøkende kameraer, russiske spesialstyrker og en ugjestmild natur. John Evans er mentalt ødelagt av sine opplevelser i krig og i fangenskap men Ylva er den store heltinnen. Hun snakker russisk og så får vi etter hvert også vite at hun har samisk bakgrunn.

Grethe Bøe har virkelig slått på stortromma her. Litt for mye etter min smak. Jeg synes ikke hun innfrir helt sine ambisjoner. Hun skriver rett og slett ikke godt nok. I de første kapitlene syntes jeg personene ble skildret så flatt og "ubesjelet" at jeg vurderte å levere inn boka. Når jeg leste litt lenger fant jeg ut at jeg ville henge med av ren nysgjerrighet på om hun klarte å lande historien. Det var en grei nok drivkraft og det lå jo en del spenning i det, men da måtte jeg gjennom en hel serie av utfordringer som bokas heltinne løser nesten uten videre.  Klatre ned islagte fosser, komme seg unna varmesøkende kameraer, sultne ulveflokker, en russisk aggressiv alfahann, vandre gjennom minelandskap for å nevne bare noen.

Den virkelige intrigen i boka - krigsprofitørene som ligger bak og trekker i trådene - var en god ide og den er med på å trekke boka oppover. Men igjen blir det slått for stort opp til å være troverdig, og jeg mener også det lå flere logiske brister i den historien.

Tror jeg vil tilbake til mer tilforlatelig Vestfoldskrim med Wisting.


fredag 7. januar 2022

Arnaldur Indridason: Den tause moren

Jeg både gleder og gruer meg når jeg skal lese en ny krim av Arnaldur I. Bøkene hans gir meg alltid noe, og så gruer jeg meg til å bli ferdig og måtte vente på neste.

Hovedpersonen i denne romanen er den Konrad, en pensjonert politietterforsker. Konrad er tynget av minnet etter en svært usympatisk far som livnærte seg på å utnytte andre menneskers svakhet. Faren ble knivdrept på en slakteritomt i Reykjavik for mange år siden og drapet ble aldri oppklart.

I denne boka engasjerer Konrad seg i etterforskningen av et drap på kvinnen Valborg. I sin tid avslo Konrad  å hjelpe Valborg med å finne sitt barn som ble bortadoptert etter fødselen.  Siden Konrad har en viss kjennskap til saken tar hans tidligere kollega Marta ham av og til motvillig med på råd. Konrad engasjerer seg like mye i å finne ut hvor det var blitt av det barnet som Valborg hadde født og han angrer på at han ikke var mer hjelpsom en gangen hun ba om hjelp, selv om det egentlig ikke hadde vært hans plikt som etterforsker.

Samtidig med Valborg-saken undersøker Konrad også videre rundt drapet på faren. Dette var han også i gang med i den forrige boka. Faren samarbeidet i en periode med en mann som regnet seg som synsk og sammen utnyttet de etterlatte kvinner som ønsket å komme i åndelig kontakt med sine avdøde. Datteren til den synske, Eyglo, er også interessert i finne ut mer om de sakene som faren hennes var involvert i. Konrad og Eyglo utgjør et umake par. Hun har av og til merkelige opplevelser som hun oppfatter som overnaturlige, og hun er åpen for at det finnes en åndelig dimensjon som det er mulig å komme i kontakt med. Konrad er jordnær og nøktern og helt utenforstående til den slags. Forholdet mellom de to er dels gjensidig respekt og varme, dels åpne konflikter.

Drapet på Valborg fant sted i et boligkompleks. Der treffer vi bl.a. en gjenboer med kikkert, en kvinne med barn som blir  mishandlet av mannen sin og en ung kvinne som har et forhold til sin søsters mann som er i pengeknipe og har motiv for et rovmord. Senere treffer vi en alkoholisert eldre mann som såvidt kom seg unna en voldtektsdom for mange år siden og hans tidligere arbeidskamerat som har kommet seg oppover i samfunnet og har fin jobb, flott kontor, en vakker kone og en datter. Et fotografi av denne familien finnes hjemme hos Valborg

Etterforskningen av mordet på Valborg, letingen etter Valborgs barn og undersøkelsene av drapet på Konrad sin far skjer parallelt, og overraskende nok er det noen felles tråder mellom dem. Avsløringen av Valborgs morder skjer helt på slutten. Flere personer med motiv og anledning har vært inne i bildet. Jeg synes denne oppklaringen er den største svakheten med boka, det blir litt for mange tråder og jeg har følelsen av at de snubler litt i hverandre. 

Konrad kommer stadig noen skritt nærmere å få vite noe om drapet på faren, og Eyglo må forsone seg med at faren hennes har hatt en aktiv rolle i  flere falske spiritistseanser enn hun var klar over. Jeg regner med at vi får mer om dette som sidetema i neste bok om Konrad.

Å lese denne boka er som å se en svart/hvitt film fra Island, av og til dystert og av og til vakkert filmet. Det er noe suggererende over fortellerstilen. Jeg synes nok mordintrigen var litt svak i denne boka, men det overskygges av andre kvaliteter. Jeg liker hvordan forfatteren skriver om det umake paret Konrad og Eyglo. Han lar det stå helt åpent om det er noe hold i de merkelige fornemmelsene Eyglo får, samtidig som han får frem en spenning mellom Konrads inngrodde skepsis til slike fenomener og hans respekt for mennesket Eyglo. 

Nå må jeg dessverre vente en stund på neste bok.

P2-lytternes romanpris del 7: Foreløpig oppsummering

Nå har jeg vært igjennom de 6 finalistene (bortsett fra "Mordet på Henrik Ibsen" der jeg kastet inn håndkledet). Før jeg begynte på bøkene trodde jeg at jeg ville rangere Linn Ullmann og Erling O. Nødtvedt øverst. Men hvordan er det nå? Her kommer min helt subjektive vurdering:

Jeg har en klar favoritt - det er Jægtnes' "Jeg grunnla de forente stater". Den kom seilende fra det ukjente og opp på toppen. Det er et gripende og balansert portrett av en interessant person i USA's tidligste historie, har et lærerikt historisk perspektiv og er tankevekkende mht. hva som kan skje i og utenfor maktens sentrum. Språket er godt, varmt og maler frem personene og hendelsene for oss. Jeg har vondt for å finne noen haker ved denne boka og den holdt interessen min oppe helt til siste side, selv om jeg vet at Hamilton ble skutt i en duell.

Nummer to er Stein Toralf Bjellas "Fiskehuset". En liten roman om en ukes fisketur og et slags kammerspill mellom onkel og nevø. Spenningen mellom dem dirrer på hver eneste side. Så er det også mennesket og skogen og fiskevannet i sol og regn og vind, morgen og mørke kvelden. Og samtidig ensomhet, tafatthet og hvor vanskelig livet kan være. En fin liten roman.

Deretter kommer Linn Ullmans "Jente, 1983". Jeg syntes ikke det var nok stoff i den til at det ble en glitrende roman. Det var en treffende beskrivelse av hvordan menn i moteverdenen utnyttet unge, ambisiøse jenter på åttitallet - og er dessverre hyperaktuell.  Derimot synes jeg ikke det fungerer godt nok når hun skriver om hvordan disse hendelsene påvirker hovedpersonen 38 år senere. Men tross alt -  Linn Ullmann er en glitrende forfatter og kan vel ikke skrive en dårlig bok?

Så er det Mattis Øybøs "Den siste overlevende er død" og Brynjulf Jung Tjønns "Kvar dag skal vi vere så modige".  Øybø har et ambisiøst opplegg med en rekke personer som har forbindelser til en jødisk mann som flyktet til Sverige under krigen. Dessverre synes jeg ikke opplegget kommer helt vellykket i mål. Tjønn leverer et gripende innblikk i et oppveksten til et forsømt barn, men avslutningen fungerer ikke helt og jeg synes ikke barnevernets rolle blir helt troverdig.

Erlend O. Nødtvedts "Mordet på Henrik Ibsen" har jeg nederst. Jeg klarte rett og slett ikke komme igjennom den. I den delen jeg leste syntes jeg det var mer blødmer enn morsomheter og mer ord enn diktning - for meg ble det keiserens nye klær. 

Jeg gleder meg til å følge diskusjonene i radioen. Håper det blir bare radiosendinger i år, jeg synes TV fungerer dårligere som medium for denne avstemmingen, det tar bort fokuset fra samtalen.

Erlend O Nøtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. P2-lytternes romanpris del 6

Den siste av de seks finalistene så jeg frem til å lese. Jeg hadde stor glede av "Vestlandet" av samme forfatter. Det var en original roman med handling fra Vestlandets bygdekultur på godt og vondt der bokas to hovedpersoner reiser på kryss og tvers gjennom Hordaland og Sogn med hodeskallen til den halshugde bondeopprøreren Anders Lysne i bagasjerommet.  Den traff meg rett i fleisen, jeg syntes den var hysterisk morsom med sine sleivspark mot mangt og mye fra øst og vest. En god porsjon "magisk realisme" var det også.

I denne boka er det Bergen som får gjennomgå, Bergen i 1850-årene. Henrik Ibsen er  leid inn av selveste Ole Bull som instruktør ved Det Norske Theater (en forløper til Den Nationale Scene). Dette liker den daværende teatersjef og instruktør Herman Laading dårlig. Det er meningen at de to skal alternere som instruktører.

I romanens nåtid er den unge forfatter Erlend O Nødtvedt i dialog med teatersjef Stefan Larsson ved Den Nationale Scene om å skrive et teaterstykke basert nettopp på Henrik Ibsens dramatiske periode i Bergen. Og så har jeg ikke mer å fortelle, for denne boka kom jeg ikke gjennom. Jeg prøvde gang på gang men det var ingenting i boka som talte til meg. Jeg syntes ikke bergensironien var morsom, teatermiljøet virket kjedelig, jeg likte ikke det pompøse skriveriet - i det tatt fant ikke denne boka sin leser i meg, og så er det så mange andre kjekke bøker jeg har lyst til å lese.

Jeg ser at boka har fått strålende kritikker, både i NRK og i mange aviser. Det gjør den ikke mer fristende, den ga meg rett og slett ingenting.

torsdag 6. januar 2022

Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. P2-lytternes romanpris del 5

Isak er ti år og bor alene med mor sin i et lite hus et sted på landsbygda. Mora er mye syk. Ofte ligger hun i senga hele dagen. Andre ganger ber hun Isak om å gå ut for hun vil ha fred. Mange ganger må Isak holde seg hjemme fra skolen for å hjelpe henne. Han gå ofte på butikken for mamma men får sjelden med seg penger og må handle på krita. Det går bra, men han liker ikke å måtte handle på krita.

Isak har en kamerat, Yardan. Han har mor og far to tvillingsøstre. De slår ofte følge til skolen, men det er ikke sikkert at Yardan vil fortsette å være kameraten hans når han skulker så mye.

Morgan er en enslig kar som har en liten gård i nærheten. Av og til treffer Isak på ham i skogen. Morgan gir ham tyggis og snakker vennlig til ham. Noen ganger får Morgan besøk av en pen dame, Line. De to inviterer noen ganger Isak inn, eller tar ham med på grilling i hagen.

Et par ganger kommer det en rød bil på tunet der Isak og moren bor. Moren ber Isak om å gjemme seg bak gardinene, hun sier det er Jehovas vitner som kommer.

Læreren prøver å få kontakt med moren til Isak og sier til ham at han må be moren om å ringe til skolen, men ingenting skjer. Inntil en dag Line kommer på besøk til Isak og forteller at det vil komme noen å hente ham i morgen. Og så forteller hun Isak litt om Morgan og hvorfor han bor alene i skogen og hva som har skjedd mellom dem. Dagen etter kommer den røde bilen kommer og tar med seg Isak. 

Denne historien er det Isak selv som forteller. Han forteller den i jeg-form og på et barns vis, litt veslevoksent kanskje. Vi merker hvordan moren har klart å få Isak til å føle at det er han som har ansvar for henne, hvordan hun i all sin elendighet begår det overtrampet det er å la et barn bære den voksnes ulykke på sine skuldre. For det er et hjerteskjærende overgrep som blir beskrevet.  Men i denne historien ender det med at noen griper inn.

Dette er en nydelig liten roman om et dystert tema. Historien nærmest skriker etter at noen setter ned foten, tar affære, griper inn og det skjer heldigvis også. Men først får vi relasjonen til Morgan og Line som vi vet så lite om. Jeg må innrømme at jeg var redd for hva Isak ville møte på i dette huset - og så viser det seg at de er to skadeskutte personer med sine egne tunge historier. Jeg synes at presentasjonen av disse menneskene er et godt grep fra forfatteren sin side.

Noen innvendinger har jeg likevel. Det blir litt for usannsynlig at ikke barnevernet har gjort flere fremstøt enn å ringe på døra. Jeg synes også at slutten blir for enkel. Vi får et glimt av Isak som voksen i form av et kort avsnitt. En slik barndom som Isak har hatt må nødvendigvis føre til noen ettervirkninger og dette blir ikke nevnt. Dette kunne enten vært utbrodert mer, eller så kunne boka ha hatt en mer åpen slutt.